VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken
VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken
VEIEN FRAM TIL EGEN BOLIG - Husbanken
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
UTFORMInG<br />
Huset til Andreas er på 80 kvadratmeter. For å få en så stor<br />
husbankfinansiert bolig, måtte hans behov for nattevakt<br />
dokumenteres.<br />
Huset er på ett plan og ligger i en bakke. Eiendommen er<br />
oppkalt etter beliggenheten. Det går en grusvei nedenfor<br />
”Bakken” og videre innover et par kilometer forbi foreldrenes<br />
småbruk som ligger et par hundre meter unna. Andreas har<br />
fått et hjørne på ca. et mål av deres eiendom.<br />
Det er lagt asfalt fra garasjen og ned til veien og laget rullestolrampe<br />
ved inngangspartiet. Huseieren selv har ingen<br />
problemer med å forflytte seg ved egen hjelp – men får til<br />
gjengjeld besøk av slektninger og venner som er rullestolbrukere.<br />
Terrenget rundt huset hans er også tilrettelagt<br />
– med tanke på dem.<br />
Man kommer først inn i et lite vindfang med garderobe.<br />
Derfra går veien rett fram og inn i en bod der fjernvarmeanlegget<br />
i huset blir styrt fra. Huset varmes opp via gulvene<br />
i stedet for med panelovner av hensyn til brannsikkerheten.<br />
Fra vindfanget fortsetter man også inn til høyre der Andreas<br />
har en liten hall med mer garderobeplass. Her er det dører<br />
Foreldrene Solveig<br />
og Otto nylund<br />
inn til nattevaktens soverom, Andreas soverom, badet og den<br />
kombinerte stuen/spisekroken og det blå kjøkkenet. Huset<br />
bærer preg av at eieren liker å ha det pent og ordentlig rundt<br />
seg.<br />
Foran huset er det uteplass med trivelige utemøbler. Her<br />
tilbringes mye fritid så sant været og temperaturen tillater<br />
det. I løpet av de ti årene Andreas har bodd her, er det plantet<br />
mange vakre staudebed rundt om på tomten.<br />
FLYTTEPROSESSEn<br />
For Andreas var flyttingen inn i eget hus en spennende<br />
prosess – vant som han var til å bo hjemmefra etter fem år<br />
på internat i Kvæfjord.<br />
De første årene med kommunale tjenesteytere i egen bolig<br />
ble likevel slitsomme for den nybakte huseieren. I perioder<br />
var det mellom 12 og 14 personer inn og ut av hjemmet hans<br />
i løpet av en måned. Andreas visste ofte ikke hvem som kom.<br />
Dette til tross for at forutsigbarhet og oversikt over det som<br />
skal skje, er noe av det viktigste han må ha for å ha det bra.<br />
Tjenesteyternes manglende kunnskaper om kommunikasjon<br />
på tegnspråk skapte også episoder med sinne og frustrasjon.<br />
De var heller ikke flinke nok til å ta Andreas med på besøk til<br />
familie og venner osv. Han ble dermed ofte sittende deler av<br />
fritiden hjemme i stolen foran fjernsynet.<br />
Flytteprosessen ble ikke mindre slitsom for foreldrene. Deres<br />
håp om å kunne senke skuldrene etter at han hadde flyttet i<br />
eget hjem, ble ikke oppfylt. De første årene ble derfor en tid<br />
preget av usikkerhet blant alle involverte.<br />
Foreldrene måtte også kjempe for å få gehør for sønnens<br />
behov for brukerstyrt personlig assistanse. Kommuneadministrasjonen<br />
ville først flytte ham til en omsorgsbolig og gi ham<br />
tjenester der i stedet. Senere omgjorde helse- og sosialstyret<br />
dette vedtaket til Andreas sin fordel. Anne-Grethe S. Finjord<br />
og ninni nylund ble deretter ansatt som hans to første personlige<br />
assistenter. Begge hadde lang erfaring som henholdsvis<br />
døvblindetolk og hjelpepleier.<br />
Først etter at Andreas hadde fått BPA og dermed en trygg<br />
og forutsigbar hverdag i eget hjem for to år siden, våget mor<br />
Solveig endelig å kjenne på sin tretthet etter mange års kamp<br />
for sønnens rettigheter mot byråkratiet. Hun skjønte samtidig<br />
at hun hadde drevet rovdrift på seg selv. Dette utløste noe i<br />
henne som gjorde at hun møtte veggen med et brak. Siden<br />
har hun måttet ta konsekvensene av at kreftene var og fortsatt<br />
er oppbrukt.<br />
72 73