Nr. 2 - 2008 - Torp

56
TELEMARKEKSPRESSEN
Tønsberg - Sande ord Lufthavn, Torp - Larvik - Porsgrunn - Skien -
Ulefoss - Seljord - og korr. med Haukeliekspressen til Vestlandet.
Inntil 15 daglige avg. fra tidlig morgen til sen kveld!
Se telemarkekspressen.no / nor-way.no eller ring 177 / 815 44 444
for mer informasjon.
Foto: Glenn Røkeberg
Flybussen i Vestfold og Telemark
V i sk al s amme v e ie n
Torp Lufthavn Avis 2008.indd 1 08.01.2008 08:50:21
Det handler om å være synlig...
H e r f i n n e r d u o s s :
OSLO
BERGEN
SANDEFJORD
TRONDHEIM
www.plenum.no
spar han jorda opp i renna, øverst der vannet
fosser inn. Jord og småstein skylles med
stor kraft mot rennas nederste del, der en
lang rekke tverrgående kanaler ligger tett
etter hverandre. Fordi gull er ni ganger
tyngre enn stein, blir gullet liggende i tverrkanalene,
mens jord og stein skylles ut i
enden av renna.
Vaskingen skjer i en liten dam der vannet
står stille. Med rutinerte bevegelser
svinges fatet sideveis og på skrå, og sakte,
men sikkert forsvinner den verdiløse jorda.
Etter en rolig halvtimes arbeid kommer fangsten
til syne: 200–300 ørsmå gullkorn!
– Hvor lenge svinger du spaden? spør jeg,
og får meg en overraskelse: – En uke. Jeg
gjør ingen ting annet enn å spa i en uke.
Nå skjer noe som jeg aldri ville trodd
kunne skje mens jeg faktisk er her blant
gullgraverne i Lemmenjoki: Mullis får en
telefon fra en av naboene, som forteller at
det er funnet en kjempestor nugget bare
1,3 kilometer unna.
– Den veier 108,5 gram og er den
åttende største nuggeten som er funnet i
Lappland noensinne! jubler Mullis.
Misunnelse er et fremmedord blant gullgraverne,
her gleder man seg med hverandre.
Seinere skal det vise seg at den helt
nøyaktige vekten er 110 gram.
Naturligvis tar vi spaserturen over fjellkammen
for å se og kjenne på den nye
stjernen på de skandinaviske gullgravernes
nugget-himmel. Den har allerede fått
navnet Edelweiss av de to som fant den,
Turka-Pekka og Marjut Telilá.
Veiløst land så langt øyet rekker
Når man studerer kartet over Lemmenjoki,
ser man at elva Vaskojoki renner gjennom
de kanskje mest øde delene av nasjonalparken.
Strekningen fra sideelva Paskojoki
i nord til kildene ved Vaskolompolo i sørvest
er om lag fire mil lang, og utvilsomt et
spennende område å utforske for den som
vil være alene og se det få andre har sett.
Et typisk trekk ved dette landskapet er
at det er mange elver og bekker, og få tjern
og innsjøer. Elvene er heller ikke store, og
en dreven villmarking vil ikke ha problemer
med å finne et krysningspunkt, med unntak
av om våren og muligens i ekstra regntunge
somre.
Bekkene kan man oftest spasere og
hoppe tørrskodd over der det er fall.
Unntakene er der de bukter seg som lydløse,
svarte slanger gjennom det flate myrlandskapet.
Her er de dype, oftest mellom én
og to meter, og med mudderbunn. Mange
ganger har vandrere opplevd å måtte følge
en slik bekk i hundrevis av meter, til og
med en kilometer eller to, før det har vært
mulig å krysse. Bredden på bekken virker å
være spesielt tilpasset slik at et menneske
akkurat ikke klarer å bykse over!
Terrenget i Lemmenjoki er lettgått, men
bare hvis man klarer å unngå myrene. I den
nordlige halvdelen av nasjonalparken er det
færre store myrområder enn i den sørlige.
Man bør også være klar over at enkelte
myrer er regelrette hengemyrer som man
kanskje ikke klarer å komme seg ut av
dersom man først roter seg inn i dem. Dette
er slett ingen spøk. Jeg husker godt at John
Isak Sara fortalte at de med jevne mellomrom
mistet reinsdyr i denne typen myrer i
Anarjohka. De rett og slett sank og ble
borte.
Yrende fugleliv
Foss og jeg tar oss god tid, og har fire leirer
mellom Paskojoki og Vaskolompolo. På ett
sted blir vi i to netter, rett og slett fordi det
er en ekstra fin plass. Marsjene er uproblematiske
takket være et relativt lettgått
terreng og behagelig temperatur. Været er
fremdeles såpass kjølig at det ikke er noe
poeng å gå om natta.
Naturopplevelsene står i kø. En elgokse
beiter seg mot oss mens jeg nyter lunsjen
i kanten av en myr. En elgku våger seg ut i
åpent landskap og ned til vannet for å
drikke, uvitende om meg som står med
fiskestanga på motsatt bredd. Tre andre dyr
bykser gjennom underskogen idet vi skremmer
dem. Elgstammen er utvilsomt stor og
levedyktig her inne, noe ikke minst alle
ekskrementhaugene og de ramponerte
småfuruene vitner om.
Bjørn ser jeg ikke snurten av, for så vidt
ingen overraskelse. Foss har riktignok flere
ganger reist seg hurtig utenfor teltet og
knurret mot noe der ute mellom trestammene,
men det kan like gjerne ha vært
rev. Reinsdyr ser vi med jevne mellomrom,
som regel bare enkeltdyr. Bare én gang går
vi på en liten flokk, og den teller 25–30 dyr.
De fleste av de om lag 7 000 reindyrene i
Lemmenjoki er nå langt sør i nasjonalparken.
Villmarka i Lemmenjoki formelig syder
av lyder og bevegelse, og det skyldes enda
mer det rike fuglelivet enn pattedyrene.
Naturligvis er det fordi vi nå skriver juli.
Mange arter har enten nyklekkede unger i
reiret, eller så vimser ungene rundt på
marka, knapt i stand til å fly lenger enn
fire–fem meter.
Flere ganger går jeg rett på ørsmå
fuglereir i hodehøyde i bjørketrærne. Jeg
unner meg et kjapt blikk på det sårbare
knippet av nyfødte. Vakre er de ikke, der de
ligger med to–tre fjær hver på en ellers bar
skalle. Øynene har ikke åpnet seg ennå. De
minner mer om mini-skinheads. Likevel kan
man ikke unngå å bli varm innvendig.
En fugleunge på størrelse med en knyttneve
kommer trippende til teltet, og legger
seg til å hvile på duken. Mora piper et
57