Nr. 2 - 2008 - Torp

Gress eller mose?
- velg selv!
Ny traktorserie - utviklet for de beste!
Lei mose på plenen din? Bytt til en moderne gressklipper
eller plentraktor med oppsamler hvis du
ønsker en flott gressplen og samtidig vil holde
mosen vekk. Klipper du med en bioklipper må
du klippe ofte, helst flere ganger i uken og i rolig
takt, ellers finfordeles ikke det avklipte gresset
tilstrekkelig. Gressplenen kveles og mosen tar
overhånd.
VIKING introduserer nå en helt ny serie plen-
traktorer med prisbelønnet design og unike klippe-
og oppsamlingsegenskaper. Disse sørger for at
hvert eneste gress-strå samles opp, at oppsamleren
alltid fylles 100% slik at du slipper for å tømme
den så ofte. Dette er bare én i rekken av våres
mange finesser.
www.stihl.no
54
Designed gardening machines
Du får kjøpt VIKING hos faghandelen. Finn nærmeste faghandel på www.stihl.no eller ring oss på tlf: 33 42 05 05.
Nå er det imidlertid på tide å forlate
grunnsonen. Kursen går nordover, langs
Ravadasjokis lettgåtte elvebredd. Denne
elva er ikke stor, men her går visstnok bare
ørret. Hva er mer naturlig enn å oppsøke
det øverste vannet i vassdraget, Ravadasjärvi.
Pulsen øker et par hakk idet jeg kommer
fram. Her vaker det i ett sett! Sekken
slippes til marka, Foss tjores midlertidig, og
fiskestanga monteres.
Allerede på det første kastet hugger
det! En kvartkilos matfisk, ganske riktig en
ørret. Fem minutter seinere spreller fisk
nummer to i lyngen, en flott kubbe på 800
gram. Nå har jeg til maten, og gir meg med
det. Beina verker og jeg er sulten.
Leirplassen finner jeg helt i nordenden
av vannet, ved den vesle krystallklare
bekken som klukker gjennom bjørkeskogen.
Skillet mellom furu- og bjørkeskog går
akkurat her, i om lag 300 meters høyde.
Bålet blir dermed et typisk fjellbål, fyrt på
bjørk og einer. Jeg føler meg hjemme, og
stortrives.
Det skal bli bedre. Neste dag tar jeg det
bevisst rolig på formiddagen, lar fiskestanga
stå mens sola stiger høyere på himmelen.
Først i 14-tida, når insektene virkelig har
våknet og det vaker så det høres, griper jeg
fiskestanga.
Ingenting skjer de første få sekundene,
og den verste spenningen forsvinner. Ofte
tar fisken nesten i samme øyeblikk som
sluken lander. Men så, en svak dytt bortpå
lokkemidlet. Ikke snakk om at det var kontakt
med stein eller siv! Instinktivt tar jeg i
bruk et gammelt knep som har reddet fangsten
mange ganger tidligere: Innsveivingen
stanses med jevne mellomrom, slik at
sluken synker 20–30 centimeter. Ti meter
fra land rykker det kraftig til, og jeg klarer
å vente det nødvendige halve sekundet før
mothugget gjøres. Den sitter! Vekta viser
1,7 kilo.
100 år tilbake i tid
Vi skriver 25. juni, og jeg har flyttet leiren en
mil vest for Ravadasjärvi. Det bistre nordaværet
er tilbake.
En viktig grunn til at jeg valgte å legge
tur nummer sju til Lemmenjoki nasjonalpark,
er at dette faktisk har vært og er
sentrum for gullgraving i Skandinavia. På
tidligere ekspedisjoner i Alaska har jeg
opplevd gullgravere og deres livsstil på
nært hold mange ganger, og det er
naturligvis spennende å oppleve det samme
på Nordkalotten.
Etter fire–fem kopper tørrkaffe og halvannen
times kartlesing pakker jeg sekken
for en lett dagstur. Leiren min ligger nemlig
bare noen kilometer nord for kjerneområdet
for gullgraving i Lemmenjoki, og jeg har
en avtale om å møte en av de mest innbitte
gullgraverne.
Jeg finner koia til Kai Rantanen, til vanlig
bare kalt Mullis, øverst i et lite bekkeleie
på sørsida av Jäkäläpää. Også denne bygningen
ligger utsatt for vær og vind, langt
over tregrensa. Slikt spiller imidlertid ingen
rolle hvis det er gull å finne.
38-åringen tar imot meg med lasagne,
kaffe og sukkerbiter. Koia er ikke stor, kanskje
femten kvadratmeter. Her bor han
tre–fire måneder hvert år, fra snøen forsvinner
i mai–juni, til minusgradene og nattefrosten
biter seg fast i september. I hele 19
år har han svingt spaden i dette bekkeleiet,
med drømmen om å finne den virkelig
store klumpen i hvert tak.
– Det er vanskeligere å få en gullgraver
til å fortelle hvor mye han tjener enn å få
en same til å svare på hvor mange rein han
har i skogen, smiler Mullis. – Men jeg finner
så jeg klarer meg.
Et lite pengeskrin hentes fram. Der ligger
fire reagensrør og to små flasker fylt
med ekte gull. Jeg veier dem andektig i
hånda, og fornemmer den eventyrlige
følelsen av rikdom og lykke som en heldig
sjel kan oppleve i denne bransjen.
For de fleste av de om lag 100 aktive
gullgraverne i Lemmenjoki – 40–50 av dem
er her hele sommeren, resten bare noen
uker – handler det mest om hardt arbeid.
Ingenting kommer gratis. Samtidig gjelder
det å holde utgiftene nede.
– Jeg driver på basisnivå, forteller Mullis.
– Her ser du ingen store gravemaskiner som
krever vedlikehold og tønnevis med drivstoff.
Min form for gullgraving er nesten
den samme som ble brukt for hundre år
siden. Den eneste forskjellen er at jeg har
et lite bensinaggregat som driver vannpumpa.
De andre redskapene er spaden,
renna – sluicebox på gullgraverspråket – og
vaskepanna.
De har funnet den åttende største gullklumpen
i Lappland!
Min nye, finske venn gir meg en leksjon i
hvordan han arbeider. Først startes vannpumpa,
slik at vannet strømmer inn i den
skråstilte fem meter lange renna. Dernest
55