Helgahelsing 2. 04⁄2009, side 5–7

Årgang 55 - Nr. 2
APRIL 2009
Røldal
Skare
Tyssedal
Odda
God Påske!

Det har til alle tider vært ferdsel mellom øst og
vest via Fjæra/Rullestad til Røldal og videre over
Hardangervidda eller Haukeli. En 300 år gammel
rutebeskrivelse gir oss anledning til å følge en
eldgammel ferdaveg mellom Rullestad og Røldal.
Vegen har nok vært brukt både av driftekarer som
skulle føre dyr mellom vest og øst og av pilegrimer
som skulle til det undergjørende krusifikset i Røldal
kirke.
I 1704 fremmet hoffrettsassessor Johan
Cunrad Ernst forslag til kongen om å
legge postvegen mellom Bergen
og Christiania over
Haukelifjell. Postvegen
gikk den gang over
Filefjell. I forslaget
beskriver han vegen
fra Bergen til
Christiania nøye.
Han beskriver
også traseen
mellom Fjæra/
Rullestad og
Røldal.
Ernst opplyser i
forslaget at han
har gått/ridd
hele traseen. Av
beskrivelsen
skjønner vi at
han har hatt god
hjelp av
lokalkjente folk.
Det er vel også
svært sannsynlig at
en kjentmann har vært
med ham på turen over
fjellet og vist veg.
Reidar Eikemo fra Odda tok i juli
2008 initiativ til en tur med Ernsts
beskrivelse som rettesnor. Turen ble
planlagt som et ledd i pilegrimsmarkeringen i
Røldal. Eikemo mener at det er god grunn til å
regne med at pilegrimer i århundrer har fulgt
samme trase som Ernst beskriver.
Av ulike grunner var det kun Reidar Eikemo og
undertegnede som, i strålende vær, gikk turen
denne gang. Andre hadde meldt sin interesse, men
uten at de fikk tidsplanen til å gå opp.
Helgahelsing 2009
Starten fra Rullestad gikk gamlevegen over
Persbru og bratt opp Klakken på god sti. ”Op over
en Broe; her findes nogle flade og bratte Bjerge
som udi vaadt Vejerligt er vanskelig at ride”,
skriver Ernst. Vi kom ut i den T-merkede stien
mellom Rullestadjuvet og Simlebu like ved stidelet
mot Bjødnastølen.
Per Rullestad fulgte oss som kjentmann på
kveldsturen fra Rullestad til hytta Togangsbu ved
Mjølkestølen, der vi overnattet.
Traseen beskrives videre til
”Rullestad Støhlen”, som vi i
dag kaller Bordalsstølen.
”Her haver været en
bebyget Jord udi forrige
Tider, mens bruges
nu til Støhl (som ere
Huse, hvor de
hjemmer deres
Melk og Hø”).
Avstanden fra
Togangsbu/
Mjølkestølen til
Bordalsstølen er
ca 10 minutters
gange. På
Bordalsstølen ble
”pilegrimene”
gjestfritt ønsket
velkommen med
kaffe og drøs av
eierne Edith og
Tollef Rullestad, før
turen gikk videre.
Vi fulgte stort sett
tydelig sti langs elva og
opp til toppen av det
nederste fossefallet bak
Bordalsstølen. Deretter gikk vi i
god stigning opp ryggen til høyre.
Over oss ruvet siktvarden på toppen av
fjellkammen, den første av de såkalte ”Leitings
Warene”. Storevarden er det navnet som denne
siktvarden går under i dag. ”Her er nogle Kløver,
hvor man tager til Gouge Fjeldet, som er
Sommervejen, en slem Vej”, skriver Ernst. Vi gikk
opp til varden og fulgte den gamle varderekka som
delvis er falt ned, i ca 50 - 100 meters avstand fra
Haugesund Turistforenings merkede løype mot
Seljestad.
5

4
Ernst forteller at ”Gouge Fjeldet” er ca 3 mil langt,
og at det er det ene av de to fjellene som må
passeres på turen mot øst. Det andre er
Haukelifjell. Det er grunn til å tro at Ernst bruker
betegnelsen Gougefjellet som en betegnelse på
fjellpartiet fra Sandbotnevatna til og med
Røldalsfjellet.
Straks etter Leitingsvarden kom vi et øyeblikk inn i
den T-merkede løypa. Men den gamle varderekka
går på nord/nordvestsida av Sandbotnevatna og
skrår oppover mot øst ved nordenden av det siste
vatnet. Den T-merkede løypa går som kjent på
sør/sørøstsida av Sandbotnane.
Vi nærmet oss nå ”Kaars Warene”. Krossvardene
markerer stidele for stiene til hhv. Vintertundalen,
Seljestad og Røldal. Her er tydelige varder i
himmelsjå, og oppe på kanten er det bygget et
stort antall større og mindre varder. Grunnen til at
det er bygget et stort antall varder på et lite
område, er ukjent, men en mulighet er at det er et
varsel til de vandrende om å vise særlig
årvåkenhet for ikke å gå feil nettopp her.
Fra krossvadrene fulgte vi den gamle varderekka
mot høyre og langs kanten av Krossdalen før vi
svingte i sørlig retning mot Steinavatnet. Etter
overnatting i Steinavassbu, gikk turen neste
morgen videre mot Dyrskard.
”Forbi Kaars Warene igjennem og Brødre Warene
Hølle Grønne til Ølverseggen” er Ernsts videre
beskrivelse av traseen. ”God Vej mest over Sneen,
som ligger Vinter og Sommer”.
Vi fulgte de gamle vardene ”gjennem”, dvs. fra
Steinavatnet og gjennom Dyrskard. Men Ernsts
trase går ikke sørover gjennom Dyrskard til
demningen, men østover på tvers av denne
retningen og til Dyrskardsheia. Også ved utgangen
av Dyrskard fant vi en mengde varder på et lite
område. Dette er også et sted det kan være lett
2009 Helgahelsing
å gå feil, og de mange vardene kan også her
tolkes som et varsko.
Etter å ha fulgt de gamle vardene et lite stykke
sørøstlig retning, så vi snart ”Brødre Warene”.
Dette er to store varder med bare 10-15 meters
avstand, som stien går i mellom. Like nedenfor er
det også to varder ved siden av hverandre. Selv
om disse er mindre, er det en naturlig tanke at
også disse kan ha vært bygd som brødrevarder,
selv om dette er usikkert.
Den som har krysset Dyrskardsheia til fots om
sommeren, vil vite at dette er et vanskelig område
å ta seg fram i, med et utall av elver og vatn som
må krysses eller gås rundt. Men når vi følger den
gamle varderekka unngår vi slike problemer. Stien
snor seg elegant utenom alle problemer med vann
og elver. Her er det lokalkjente folk som har lagt
leia!
Ved Hadle Grøne fulgte vi varderekka videre i
stigning over ryggen og gikk på god sti til
Elversvatnet og Håradalen.
Denne traseen har vært i bruk i mange hundre år
både av driftekarer og pilegrimer. Trolig gikk også
30 år gamle Jon Sjursson fra Rullestad denne
vegen over fjellet jonsokkvelden i 1711. Han skulle
til Røldalskirka, antakelig for å få legedom av
krusifikset der. Men Jon kom aldri fram til Røldal.
Han druknet i ei elv på vegen over fjellet.
Vår ferd langs den gamle ferdavegen,
pilegrimsvegen og driftevegen, sluttet i Håradalen.
Vegen som Ernst beskriver videre, er delvis
forsvunnet under nye veger og bebyggelse. Turen
hit har gått i eldgamle spor og langs gamle
varderekker. Mange steder går den gamle vegen
på tvers av dagens løyper. Selv om en del av
vardene er falt sammen, kan de fortsatt vise veg
hvis vi ser nøye etter Reidar Eikemo har en visjon
om at en tur langs denne eldgamle traseen kan bli

en årlig begivenhet knyttet til pilegrimsmarkeringen
i Røldal. Dersom turen blir arrangert også til neste
år, er det all grunn til å melde seg på!
Kilder:
Olav Kolltveit: Høgfjellsvegen over Haukeli. Hardanger
1954 s. 129.148
Etne bygdebok. Skånevikssoga II
Tekst: Per Qvale i samarbeid
med Reidar Eikemo.
Skal Tyssedal fortsatt være en
egen, selvstendig menighet, eller
bli en del av Odda menighet? Skal
det fortsatt holdes gudstjeneste i
Tyssedal kirke annenhver søndag
og i høytidene, eller skal kirken
være ute av bruk det meste av
året, og i hovedsak brukes til
gravferder, vielser, konfirmasjon,
på julaften og til skole- og
barnehageavslutningen til jul?
Svaret henger nøye sammen med
hva som skjer ved høstens
menighetsrådsvalg. For om ikke
Den norske Kirkes medlemmer i
Tyssedal stiller opp til og stemmer
frem et nytt menighetsråd, kan
ikke menigheten bestå.
Det er lovbestemt at alle Den
norske Kirkes menigheter skal ha
sitt eget menighetsråd, valgt av og
blant alle menighetens medlemmer.
En menighet uten menighetsråd,
er som en kommune uten et
kommunestyre – en umulighet.
Dette er bestemt i kirkeloven,
vedtatt av Stortinget, og ikke noe
som en lokalt kan velge å se bort
fra. Ifølge loven har omtrent alle
som er gamle nok og som har
stemmerett også plikt til å la seg
velge, så en nominasjonskomité
kan sette opp også uvillige. Men
det er vel generelt ingen god
løsning.
For fire år siden gjorde det da
avgående menighetsrådet en
kjempeinnsats for å få valgt et
nytt råd. Resultatet ble at åtte
mennesker stemte, og at rådet
fikk fire valgte medlemmer, som
er lovens minimum. Men det ble
ingen varamedlemmer, selv om
loven også krever fem slike.
Én person som senere flyttet til
Tyssedal fikk, etter tillatelse fra
bispedømmerådet, tre inn som
suppleant. Men i løpet av perioden
har så alle medlemmene, bortsatt
fra én, flyttet fra Tyssedal.
Det siste året, omtrent, har
dermed rådet bestått av Ove
Johan Strand, som ble valgt for fire
år siden, og soknepresten, siden
soknepresten alltid har plass i
rådet i tillegg til de valgte medlemmene.
Dette betyr at Tyssedal ikke har et
menighetsråd som oppfyller
lovens krav. Da sier det seg selv at
bare et minimum av de
oppgavene rådet har, kan bli gjort,
og at rådet ikke kan ta viktige avgjørelser
på vegne av menigheten.
I praksis er det slik at fellesrådsadministrasjonen
ordner de faste,
rutinemessige oppgavene, at en
frivillig gang-til-gang-gruppe står
for det som er av sosiale arrangementer,
og at soknepresten, i
henhold til etablert praksis, avgjør
hvilke organisasjoner som skal få
pengene fra gudstjenesteofringene.
Men høstens valg gir nye
muligheter. Dersom tyssedalingene
stiller opp, kan menigheten
fortsatt bestå som egen menighet.
Dersom tyssedalingene ikke stiller
opp, må de høyere kirkelige
organer som har myndighet til det,
etter hvert bestemme at Tyssedal
blir en del av Odda menighet.
Dette behøver ikke være en
katastrofe: Siden kirken i Tyssedal
ble innviet for 46 år siden, er
Helgahelsing 2009
folketallet omtrent halvert.
Gjennomsnittalderen er blitt
høyere, og kontakten med Odda
sentrum hyppigere (og for de som
kjører bil også lettere). Det er
færre aktiviteter av alle slag i
Tyssedal nå enn for to-tre-fire tiår
siden. Hadde ikke kirken allerede
stått der, ville ingen i dag tenkt at
det var naturlig at et samfunn
med knapt sju hundre mennesker,
fem-seks kilometer fra sentrum,
skulle ha sin egen kirke.
Utviklingen er lik mange steder i
landet, og ingen behøver å se en
forandring som et nederlag.
Som sagt: Fremtiden for Tyssedal
menighet henger nøye sammen
med hva som skjer i årets
menighetsrådsvalg. Et nytt
menighetsråd med medlemmer
som er villige til å stå på, og som
vet at de har kirkemedlemmene i
Tyssedal bak seg, vil være med på
å bestemme fremtiden, selv om
for eksempel antall prester i
regionen blir avgjort av Bjørgvin
bispedømmeråd, som sitter i
Bergen og som forvalter en stadig
dårligere kirkelig økonomi.
Kjære tyssedalinger: Nå er det opp
til dere! Her hjelper det ikke å
protestere ved å sette navnet sitt
på en underskriftsliste. Det eneste
som betyr noe, er at mange nok
stiller opp og tar på seg konkret
ansvar og oppgaver, og at
tilstrekkelig mange stemmer ved
valget, slik at rådsmedlemmene
vet at de har kirkemedlemmenes
støtte.
Atle Moe
Sokneprest i Tyssedal
7