Presseklipp - Opoint

skolefri
Dagens Næringsliv – Papirutgaven, side 79 – 17. nov.
Av: Kåre Bulie
kunst
SKOLEFRI
I «Lære for livet» undersøker Henie Onstad Kunstsenter skolens historie og
tilstand og reiser problemstillinger om frihet med relevans også utenfor
klasserommet.
▼
✎ Kåre Bulie
Jens er åtte år og skolegutt. Men han er ikke
som de andre i klassen sin: «Jeg er annerledes uansett»,
sier han i begynnelsen av Ane Hjort Guttus nye
dokumentarfilm «Frihet forutsetter at noen er fri»,
før han legger til at han har «veldig store problemer
med skolen». Mens «alle de andre går og følger reglene
uten å tenke over at de følger reglene», klatrer Jens
i de forbudte trærne og beveger seg lenger bort fra
skolen enn han har lov til.
Den uvanlig verbale og selvbevisste åtteåringen
kombinerer brodd med sjarm og humor, i likhet med
filmen han er blitt tildelt hovedrollen i. Sammen reiser
Jens og Guttu kompliserte spørsmål om frihet og
tvang både i og utenfor skolen, spørsmål som står i
sentrum av hele «Lære for livet», utstillingen filmen
er et nøkkelverk i. Oppmerksomheten om barnets
egne refleksjoner og uttrykksformer er gjennomgående
i utstillingen. Den lille institusjonskritikerens
uttalelser stiller voksensamfunnet til veggs på
en måte som går til kjernen av det Guttu og hennes
medkurator, Henie Onstad-direktør Tone Hansen,
utroper til sitt primære mål: undersøkelsen av det
såkalte pedagogiske paradoks – hvordan læres opp til
frihet i en skole som krever innordning?
POESI. For å belyse temaet har duoen valgt ut 22
arbeider, med vekt på levende bilder, som i nasjonalitet
spenner fra Norge til Iran og i tid fra Edvard Munchs
maleri «Historien» (1912) til et nyprodusert verk
laget i likeverdig samarbeid mellom en voksen amerikaner
og en norsk 12-åring. I tråd med frihetsideen
beveger utstillingen seg også utover kunstkategorien.
Innlånt fra Norsk skolemuseum er i tillegg en
gruppe sokker, vesker og andre håndarbeider laget
av skoleelever gjennom store deler av 1900-tallet og
en samling hefter fylt av skjønnskrift utført av elever
ved Oslo-skoler rundt 1900: «Grønlands skole, 1 klasse,
Oskar Jensen, 7 aar», står det med pertentlig skrift.
Ved siden av å tilføre hverdagspoesi, bidrar elevarbeidene
til utstillingens studium av skiftende undervisningsidealer,
utdannelsespolitiske regimer og syn
på barn. Samtidig som den har åpenbar brodd mot
nyliberal instrumenttenkning og resultatmåling, er
«Lære for livet» nemlig også et tenksomt bidrag til en
slags 1900-tallets pedagogiske idéhistorie.
Fascinerende i så måte er Erik Løchens nærmest
utopiske folkeopplysningsfilm fra 1950, «Borgere av
i morgen», der det med all mulig tydelighet fremgår
at kritikken av den «reaksjonære» puggeskolen der
lærere var allvitende guder og elevene passive mottagere,
var veletablert lenge før det radikale 1970-tallet.
1970-tallet er representert med tv-serien utstillingen
er oppkalt etter: det sosialrealistiske fenomenet
«Lära för livet», som i tråd med tidsånden problematiserer
både kjønnsroller og en skole preget av konkurranse
og autoriteter, men likevel ikke er blind
for visjonenes kollisjon med realitetene. Automatiseringskritikken
understrekes ytterligere av Peter
Tillbergs maleri «Blir du lönsam, lille vän?», der alle
barna sitter på pultrekkene sine og stirrer lydig frem
mot læreren, med ett unntak – hun ser mot verden
utenfor. Slike verk kan i dag fremstå som overtydelige
og bastante. Men kuratorene later til å bevisst holde
frem det romantiske og utopiske ved dem som noe
som er verdt å ta vare på også i dag.
LEK. Lest som debattinnlegg oppdager jeg i det hele
tatt lite radikalt nytt tankegods i utstillingen. Snare-
re minner den altså om den stadige relevansen av ideer
som ikke lenger står like høyt i kurs, og åpner et mangfoldig
rom for refleksjon. Ved siden av skolen og dens
disiplinering retter kuratorene blikket mot kunstlivet
spesielt og verden generelt: Amerikanske Allan Sekulas
institusjonskritiske verk «Skolen er en fabrikk» leser
både kunstfeltet og storsamfunnet i lys av klasse, kjønn
og hudfarge. Også danske Palle Nielsens «Modellen», et
prosjekt han gjennomførte i Moderna Museet i symbolåret
1968, utfordrer kunstrommet: Barn ble sluppet løs
i et museum for anledningen utstyrt med skumgummi,
maling og klatrestillas. «Det er bare en utstilling for
dem som ikke leker», het det i katalogen.
I tråd med ideene om barns kreativitet, får de selv
slippe til med å omforme «pedagogiske» klasseroms-
3
| 79
DN Magasinet | 17. november 2012
FRIHET. Øverste bilde: Jens’ problematiske forhold
til skolen blir i Ane Hjort Guttus film utgangspunkt
for mer omfattende og abstrakte problemstillinger
om forholdet mellom frihet og ufrihet.
SKJØNNSKRIFT. Nederste bilde: En gruppe hefter
fra rundt 1900 fylt av småungers skjønnskrift
vitner om pedagogiske idealer langt fra
forestillingene om det frie, lekende barnet, som
også er godt representert på utstillingen.
oppslag til collager. Jeg festet meg ved den underfundige
«Når du mobber, hold armer og ben for deg selv».
I samme rom kan barna male i vei på et digert «workin-progress»
der bare den betegnende tittelen, hentet
fra Nils Christies klassiske bok fra 1971, var satt på
forhånd: «Hvis skolen ikke fantes». ●
↑
lære for livet
henie onstad kunstsenter
11. november 2012–24. februar 2013
foto: mikaela berg