Last ned - Innomed

Foto: Geir Mogen
KOLS
Han puster tungt etter å ha gått opp trappa,
og må hente seg igjen i stresslessen
på stua, før han tar en slurk av formiddagskaffen,
Arne Sæter. Men ellers er det ikke
mye som røper at 60-åringen fra Leksvik utenfor
Trondheim er syk og uføretrygdet på grunn
av kols. I den røde generasjonsboligen hvor
han og kona Karin bor, er det god plass til både
lekende barnebarn og for frivillig organisasjonsarbeid
på mange plan, ikke minst for lokallaget
til Landsforeningen for hjerte- og
lungesyke (LHL) og for Fellesorganisasjonen
for funksjonshemmede (FFO).
Til tross for dette er Arne fullt klar over at
han aldri kommer tilbake til yrkeslivet. Til det
er sykdommen for omfattende – selv om han
32
■ BEHANDLING I HJEMMET
Jarl Reitan på SINTEF Helse jobber
med å få til bedre samhandling i helse -
sektoren og å utvikle nytt og bedre
utstyr så pasientene kan behandles
hjemme i stedet for på sykehus.
langt fra er blant de sykeste i denne pasientgruppa.
Hver morgen og kveld tar han et titalls
tabletter for å holde insulinnivået i sjakk.
Diabetes er en sykdom som har kommet i
kjølvannet av det rolige livet han nå er tvunget
til å leve. Stress kan føre til anfall av pustebesvær
– å ta seg en svingom med kona er
ikke lenger en mulighet. Astmamedisin må
han alltid ha tilgjengelig, og en forkjølelse
setter mannen helt ut av spill. Men det synes
ikke utenpå.
– At man er nødt til å holde et rolig tempo,
er faktisk en belastning for mange. Man blir
sett på som lat, og det får mange til å holde seg
hjemme. Isolasjon er i grunnen det verste som
kan skje med oss kolspasienter, sier Arne, som
har vært syk i 20 år, men ikke fikk diagnosen
før i 1997.
Han retter på brillene, trekker i treningstrøya
og lener seg litt fram i godstolen med
bestemt blikk:
– Med en slik diagnose må man lære seg å
leve på nytt. Man kan ikke stue samme krav
til livet som før. Det meste må planlegges i
god tid, og man må jobbe hardt for å holde
sykdommen i sjakk. Livskvaliteten blir ikke
den samme.
Det Arne forteller, bekreftes av forskning.
SINTEF Helse har med utgangspunkt i en levekårsundersøkelse
fra Statistisk sentralbyrå analysert
og undersøkt levekårene for kolsrammede.
Undersøkelsen viser at de i gjennomsnitt har
svakere levekår enn mange andre grupper. På en
levekårsskala fra null til en skårer personer med
kols i gjennomsnitt om lag halvparten av det
friske personer gjør, og vesentlig lavere enn personer
som har andre kroniske sykdommer.
Sjøl har Arne vært bevisst på å unngå isolasjon:
– Når man ikke kommer seg ut, senker man
aktivitetsnivået og sjukdommen blir enda
verre og mange blir deprimerte. Det er en ond
sirkel. Man må komme seg ut, ta en tur på
kafeen på Domus og treffe folk. Jeg er nok
blant de heldige som har sluppet unna den
psykologiske nedturen – er vel for frittalende
og for sosial til å holde meg innendørs, sier
han og ler litt, før han igjen blir alvorlig.
SVINGDØRPASIENTENE • På den andre siden
av Trondheimsfjorden arbeider SINTEF-forsker
Tommy Haugan. Han er ansatt ved Avdeling
for epidemiologi, og er opptatt av det samme
som Arne: å forebygge og behandle kols. Verktøyet
hans er imidlertid ikke frivillig organisasjonsarbeid,
men tall, statistikk og pasientjournaler.
På pulten foran ham ligger bunker
med papirer. Tallkolonnene i forskningsmaterialet
hans avslører både utbredelse og antall
sykehusinnleggelser. De forteller om når i livet,
og hvordan, pasientene får diagnosen, om
hvor ofte de besøker sine fastleger, legevakten
gemini • nr. 5 • oktober 2007
eller sykehuset – og om hvordan sykdommen
medisineres.
Tallene til Tommy Haugan viser at de fleste
kolspasientene ikke er som Arne. De hoper seg
opp på norske sykehus, og kommer ofte tilbake
flere ganger etter at de er utskrevet. Det er
en tøff situasjon både for dem som stadig blir
innlagt og for helsevesenet. Dessuten har det
skjedd en kjønnsmessig vridning når det gjelder
denne sykdommen: Mens kols til nå har
vært en mannsdominert lidelse, kommer kvinnene
etter.
– Det blir stadig flere eldre i befolkningen,
noe som gjør at forekomsten av kols vil øke i
årene framover – og særlig blant kvinner, sier
Haugan. – Kvinnene har tatt over både menns
røykevaner og menns livsstil – og det gir seg utslag
i dårligere kvinnehelse og en økning i kols.
HJEMME BEST • For å få bukt med de hyppige
sykehusinnleggelsene har St. Olavs Hospital
og Trondheim kommune gått sammen med
SINTEF i et prosjekt som skal øke livskvaliteten
til kolspasientene. Dette skal skje gjennom
mer samhandling i helsesektoren, men også
gjennom utvikling av nytt teknologiske utstyr
som gjør det mulig å behandle pasientene
hjemme i stedet for på sykehuset.
– Vi vet at hver femte norske akuttpasient
har kols. De kommer tilbake relativt kort tid etter
at de er utskrevet, sier Anne Hildur Henriksen,
klinikksjef ved Lungeavdelingen ved St.
Olavs Hospital.
Hun håper og tror at prosjektet skal bidra til
å endre på dette, og at arbeidet skal resultere i
en ny organisering som kan gjøre livet lettere
for dem som har alvorlig kols.
Henriksen mener at samhandling mellom
sykehuset og hjemmetjenesten i kommunen
må til dersom vi skal lykkes i å skape en bedre
hverdag for kolspasientene. At man kan utvikle
nye teknologiske løsninger som kan gjøre
denne samhandlingen lettere, synes klinikksjefen
er spennende.
Et av målene til Trondheim kommune er å
utdanne eget personell med spesiell kompetanse
på sykdommen. De skal tilhøre hjemmetjenesten,
og få opplæring i både diagnostisering
og oppfølging av kols, samt den nye teknologien
som blir tatt i bruk.
SYKEHUS I STUA • SINTEF-forsker og produktutvikler
Jarl Reitan har ansvaret for den tekniske
delen av prosjektet. Dette skjer på oppdrag
fra InnoMed, som er Sosial- og helsedirektoratets
nettverk for behovsdrevet innovasjon.
Et av målene hans er å finne ut hva som
trengs for å måle ulike fysiologiske parametere
som for eksempel O 2 -metning i blodet,
forsnevringen i bronkiene, puls og temperatur
og respirasjonsfrekvens i pasientens egen
stue. I tillegg trengs kommunikasjonstekno-