Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Det var derfor nødvendig å begrense tempoet i oljeutvinningen slik at ikke all annen
virksomhet ble ”presset ut” av en for uheldig pris- og kursutvikling.
Det var likevel ikke faktiske overskudd på driftsbalansen som førte til at kronen kunne
appresiere på første halvdel av 1970-tallet. Dette ble muliggjort av billige valutalån fra
utlandet som i stor grad skulle brukes til oljerelaterte investeringer. Utenlandske kreditorer
anså den norske staten som en meget sikker låntaker med de oljeinntektene som var forventet
i fremtiden. På tross av de pessimistiske spådommene fra 1977-78 og på grunn av oljekrisen i
1979, begynte oljeoverskuddene å materialisere seg fra rundt 1980. Dette skapte et nytt
appresieringspress på kronen. Ytterligere kursstigning var imidlertid noe norske myndigheter
ikke ville tillate og Norges Bank kom av den grunn til å bygge opp et stort valutafond.
Hensikten med å melde seg ut av slangesamarbeidet i desember 1978 var å etablere et mykere
valutakursregime. Det var meningen at dette skulle gjøre det lettere å nå de ambisiøse norske
sysselsettingsmålene ved at man eliminerte kronekursens bidrag til endringer i
konkurranseevnen. Dollarens kraftige appresiering på første halvdel av 1980-tallet gjorde at
regimet ble hardere enn norske myndigheter hadde forventet. Norge fortsatte likevel å ha høy
inflasjon mens mange handelspartnere begynte å få bukt på prisstigningen, slik at kronen reelt
sett appresierte.
Fremgangen ved kursjusteringene på 1980-tallet skilte seg noe fra avgjørelsene det
foregående tiåret. Det skyldtes blant annet personalmessige omstendigheter – forholdene på
ledersiden i Norges Bank er allerede er nevnt. I tillegg kom statsministeren til å innta en
sentral rolle i kursavgjørelsene mellom 1981 og 1986. Dette hadde sammenheng med at
Willoch var den borgerlige regjeringens fremste sosialøkonom, mens finansministeren var
jurist og mindre komfortabel med kursproblematikken. Endringene i fremgangsmåten ved
kursjusteringer hadde også med det økte behovet for diskresjon å gjøre. I etterkrigstidens
fastkurssystem var det en omfattende regulering av kapitalbevegelser mellom landene som
bidro til at det var enklere å holde kursen i det leie myndighetene ville ha den. Norge var et av
de landene som lengst opprettholdt regulering på inn- og utflyt av kapital – og dermed
valutahandelen – for å kunne nå nasjonale økonomisk-politiske styringsmål. Den generelle
liberaliseringen av internasjonal økonomi og den teknologiske utviklingen skapte imidlertid
press på reguleringene. Flere land erfarte disse presstendensene og ble tvunget til å justere
valutakursen. Norske myndigheter opplevde dette for alvor først da markedsaktørene fikk
82