Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

godt inn i det bildet som har dannet seg av periodens økonomiske politikk hvor man ser en
utpreget planleggingsoptimisme og konsentrasjon av styringsverktøy i Finansdepartementet.
Norges deltagelse i det europeiske kurssamarbeidet innebar en felles flyt sammen med en stor
andel handelspartnere. Dette kom til å medføre en nominell appresiering mot de fleste ikke-
medlemslands valutaer. Denne utviklingen ble ønsket velkommen av norske myndigheter. I
Finansdepartementet mente man at revalueringene i 1973 og appresieringen i fortsettelsen
ville skjerme norsk økonomi mot internasjonale inflasjonsimpulser, legge til rette for en
moderat lønnsutvikling og bidra til å omstrukturere økonomien til oljealderen. Myndighetene
lykkes imidlertid ikke med den pedagogiske oppgaven det var å forklare at kursutviklingen
både ville dempe eksportnæringenes overskudd og at den innebar en betydelig
reallønnsøkning for den jevne nordmann. Det virker tvert om som partene i arbeidslivet
oppfattet politikernes signaler slik at man også kunne øke lønningene mer enn vanlig.
Inntektsoppgjøret i 1974 ble det dyreste i manns minne. Dermed fikk man en reell
appresiering av valutakursen, i tillegg til den nominelle.
Mens det var meningen at kronens appresiering skulle presse enkelte lite lønnsomme
tradisjonelle industribedrifter til å legge ned, kom den internasjonale nedgangskonjunkturen
som fulgte av oljekrisen til å sette et for stort antall industrigrener i fare. Den såkalte
motkonjunkturpolitikken, som skulle bøte på dette, kom til å gå noe på tvers av politikken for
å omstrukturere norsk økonomi. Dette, sammen med en rekke andre dyre tiltak som ble
iverksatt midt på 1970-tallet, bidro til å forverre Norges konkurranseevne ytterligere. Fra
1974 var det på tross av aktive revalueringer og slangens appresiering Norge som eksporterte
inflasjon – ikke det motsatte. 313 Deltakelsen i slangesamarbeidet virket altså lite
disiplinerende på norsk økonomi. Dette momentet har vært lite omtalt i behandlingen av
utglidningene i norsk økonomisk politikk midt på 1970-tallet.
Da det ble klart at det internasjonale tilbakeslaget etter oljekrisen var av langvarig og
strukturell karakter og prognosene for oljeinntektene for 1980-tallet ikke lenger var like gode,
313 Den norske erfaringen med appresiering på begynnelsen av 1970-tallet illustrerer at dette slett ikke er noe
vidundermiddel som bidrag til omstrukturering av et lands økonomi. Utviklingen i Japan på andre halvdel av
1980-tallet blir ofte trukket frem som kroneksemplet på dette. Etter det i forrige kapittel omtalte G5-møte høsten
1985 tillot japanske myndigheter den undervurderte yen å appresiere (som blant annet bidro til å reversere
dollarens kursutvikling) for å legge til rette for en reorientering av landets økonomi fra eksportledet til
hjemmemarkedsledet vekst. Det man først og fremst fikk var en oppblåsing av det japanske bolig- og
aksjemarkedet. Etter at bobla sprakk rundt 1990 har landet hatt to tiår med tilnærmet økonomisk stagnasjon.
Japans økonomi er fortsatt tungt rettet mot eksport.
80