Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank
Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank
Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
6. KONKLUSJONER<br />
Fra Bretton Woods til slangesamarbeid<br />
For norske myndigheter hadde etterkrigstidens internasjonale fastkurssystem vært et fast og<br />
disiplinerende holdepunkt når man skulle utforme den økonomiske politikken. Perioden jeg<br />
har behandlet i denne oppgaven var en tid hvor mange land ble løst seg fra de begrensinger en<br />
stabil valutakursutvikling gav. Den nye kurspolitiske fleksibiliteten gav norske myndigheter<br />
mulighet til å bruke kronekursen til å oppnå bestemte økonomisk-politiske mål. Resultatene<br />
av denne politikken ble lite gode. Etter den store devalueringen i 1986 så norske myndigheter<br />
igjen behovet for å legge opp den økonomiske politikken rundt en fast valutakurs.<br />
Som det har fremgått av denne oppgaven, var det bred faglig og politisk enighet i Norge om at<br />
kronen ikke burde stå alene da det internasjonale fastkurssystemet brøt sammen på<br />
begynnelsen av 1970-tallet. EFs kurssamarbeid, slangen, sto som det eneste aktuelle<br />
alternativ. Tilknytningen til slangesamarbeidet ble imidlertid grunngitt ulikt. Hos de EF-<br />
vennlige delene av det politiske og byråkratiske miljø, inkludert i <strong>Norges</strong> <strong>Bank</strong>, ble dette sett<br />
som en naturlig videreføring av etterkrigstidens stadig tettere økonomiske og politiske<br />
integrasjon i Vest-Europa. I Finansdepartementet, der embetsmennene var negativt innstilt til<br />
den økonomiske politikken som ble ført i EF-landene, mente man at tilknytningen måtte anses<br />
som midlertidig inntil man hadde fått reetablert et bredere internasjonalt kurssamarbeid.<br />
Hovedansvaret for kurspolitikken lå i etterkrigstiden frem til begynnelsen av 1970-tallet hos<br />
Handelsdepartementet. Det hadde i denne perioden vært langt mellom hver gang det måtte tas<br />
stilling til endring av kronens kursleie. Dette endret seg etter det internasjonale samarbeidets<br />
sammenbrudd. Ansvaret for kurspolitikken ble av den grunn overført til Finansdepartementet.<br />
Innenfor rammene av slangesamarbeidet kom norske myndigheter, med Finansdepartementet<br />
som pådriver, til å anvende kronekursen for å oppnå inntektspolitiske mål. Man lot først være<br />
å devaluere kronen i februar 1973 – noe som i praksis innebar en revaluering – og revaluerte i<br />
november samme år med fem prosent. Regjeringen valgte å overse at det var betydelig skepsis<br />
i <strong>Norges</strong> <strong>Bank</strong> og Valutarådet i forhold til disse to kursavgjørelsene. Denne utviklingen passer<br />
79
Change language