Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Oppsummering
Norske valutamyndigheter hadde stått overfor tre hovedproblemer i det meste av perioden
1979-1986. Det første var appresieringspresset på kronen som fulgte av store valutainntekter.
Det andre gjaldt dollarens kraftige kursstigning, som gjennom kurvmekanismen trakk opp
kronen mot europeiske valutaer. For det tredje var det pris- og lønnsutviklingen som gjorde at
den reelle valutakursen steg. Under Kåre Willoch ble disse problemene forsøkt løst med
justeringer av kurvindeksen og devalueringer. Man kan vanskelig si at denne kurspolitikken
var vellykket. Devalueringene ble i seg selv en av årsakene til pris- og kostnadsveksten i disse
årene. Selv om norske kroner ble devaluert, viser undersøkelser fra Norges Bank at norsk
industris konkurranseevne, målt med relative lønnskostnader pr. produsert enhet, ble
gjennomsnittlig forverret under Willoch. 310
Det var imidlertid flere forhold som begrenset Willoch-regjeringens handlefrihet i disse årene.
Staten hadde i etterkrigstiden tatt på seg ansvaret for å opprettholde både lav rente og full
sysselsetting. Før oljeprissjokket i 1986 fantes det ikke politisk vilje til å justere på disse
målsettingene. Sentrumspartiene, som deltok i den borgerlige regjeringen fra 1983, var de
ivrigste forsvarerne av lavrentepolitikken. Med en fastlåst lav rente var det vanskelig å
angripe inflasjonen. Det var også en vanskelig pedagogisk oppgave å skape forståelse for
behovet for finanspolitisk innstramming når overskuddene på driftsbalansen var så store.
Olje- og gassvirksomheten ble etter hvert, som Edgeir Benum har formulert det, ”både
redningsmann og problembarn i norsk økonomi”. Mens doblingen av oljeprisen mellom 1979
til 1981 reddet landet ut av den ”gjeldsknipa som hadde oppstått med
motkonjunkturpolitikken”, skapte den et sterkt ekspansivt press på Willoch-regjeringen, og
prisfallet i 1986 felte regjeringen. 311
Hendelsene i 1986 førte til en omlegging av norsk økonomisk politikk generelt og
valutakurspolitikk spesielt. De to tradisjonelle motstandere i norsk politikk, Høyre og
Arbeiderpartiet, var langt på vei enige om mange endringene som krevdes. Dette kom til å
innebære at man la om penge- og finanspolitikken rettet mot å holde en stabil kronekurs.
310 Qvigstad og Skjæveland, 1994:243 (figur).
311 Edgeir Benum, Overflod og fremtidsfrykt, bind 12 i Aschehougs Norgeshistorie, 1997: 131-133.
77