Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

For de leserne som ikke finner den konvensjonelle terminologien rundt re- og devalueringer i
fastkurssystemer utilgjengelig nok, kan det trøstes med at 1970-årenes flytekursvirkelighet
kom til å bli mer innviklet. Innenfor etterkrigstidens internasjonale fastkurssamarbeid kunne
et lands kursjustering bli presentert som noe som nærmest bare angikk dette landet. Selv om
dette i prinsippet ikke stemte, gjorde det brede samarbeid hvor alle deltakere hadde det samme
nominelle ankeret (dollar) at virkninger av kursjusteringer ble forholdsvis oversiktlige. I en
liten ”fellesflyt-klubb” som slangen var dette i mindre grad tilfelle. Her ble det tydelig at et
lands justering av kursen i ulik grad hadde den motsatte virkning for de andre
medlemslandene. I tillegg var det slik at justeringer i slangen ikke nødvendigvis endret
slangens samlede posisjon vis-a-vis resten av verden. En kursjustering av mark – fellesflytens
dominerende valuta – innad i slangen trengte ikke ha noe særlig virkning på dollar-mark
kursen. I en verden av hyppige kursjusteringer og utbredt bruk av flyting, og uten noe felles
anker, ble det vanskelig å danne seg et samlet bilde av den enkelte valutas internasjonale
stilling. 162
Diskusjonen på valutarådsmøtene etter justeringene i Frankfurt er illustrerende for
forvirringen rundt dette. Spørsmålet var hvor stor den norske devalueringen egentlig var og
hva det var man hadde devaluert mot. Handelsdepartementets representant, Thomas Løvold,
mente at norske myndigheter burde melde IMF om en én prosents nedjustering av
sentralkursen mot den nye internasjonale valuta, Special Drawing Rights (SDR), slik tyske og
danske myndigheter hadde gjort for sine valutaer etter møtet i Frankfurt. Direktør Børresen
fra Norges Banks valutaavdeling innvendte mot dette at bruken av sentralkurser ikke lenger
hadde den samme betydning som tidligere. 163 Getz Wold sa seg enig med Børresen og mente
at nedjusteringen av kronen med tre prosent mot mark ikke innebar en reduksjon av kronens
internasjonale verdi med en prosent. Han pekte på at justeringen bare i beskjeden grad hadde
slått ut i samlet effektiv kursutvikling med -0,3 prosent.
Tatt i betraktning forvirringen rundt størrelsen på kursjusteringen i det norske
samordningsrådet for valutapolitikk, er det ikke overraskende at man kunne finne sprikende
opplysninger om kronens verdi fra andre autoritative hold. I et referat fra IMF fra disse
162
Trond Munkerud Johansen, ”Beregning av effektiv kursutvikling for norske kroner” i Penger og kreditt, 1974
(3).
163
Direktør Børresen gikk av som direktør for Valutaavdelingen i april 1977. Arne Lie ble i første omgang
konstituert som leder av avdelingen inntil ansettelse av ny direktør ble foretatt, men kom etter hvert til å få
stillingen på permanent basis.
46