Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

litt revaluert kort tid etter det tyske valget. 159 Det var likevel vanskelig å vite hvem som
skulle ta initiativ til kursjusteringene. Norske myndigheter lette febrilsk etter tegn på hva som
foregikk innenfor EF-samarbeidet. Tidlig i oktober, på et IMF-møte i Manila – som nesten
nøyaktig et år tidligere hadde vært åsted for en av tidenes boksekamper – hadde Skånland en
tête-á-tête med en av den belgiske finansministerens nærmeste medarbeidere. Der ble det gitt
uttrykk for at en norsk eller nordisk devaluering ”ikke ville være bare uvelkommen”. 160
Ettersom årene 1976-1978 var en periode hvor kursendringer forekom forholdsvis hyppig,
kan det være på sin plass å si noe generelt om den politiske belastningen det vanligvis vil
være å vedta en nominell justering av valutakursen, enten det er opp eller ned. I et
fastkurssystem forplikter myndighetene seg per definisjon til å forsvare valutakursen. En
avgjørelse om å devaluere vil vanligvis bli oppfattet som et økonomisk-politisk nederlag for
landets myndigheter. En svakere kurs betyr i praksis at landet som helhet har blitt fattigere og
må flytte flere ressurser fra hjemmemarkeds- til eksportsektoren. Ingen politikere har lyst til å
ta denne synlige belastningen. Da er det bedre å be landene med overskudd om å foreta en
revaluering, noe som i teorien vil få den samme innbyrdes virkning, men som kan tåkelegge
det hele for velgerne i underskuddslandet. Det er heller ikke uproblematisk for myndighetene
i et overskuddsland å gjennomføre en nominell revaluering. Selv om det for den jevne borger
vil innebære en levestandardsøkning, vil det også medføre at deler av eksportindustrien vil bli
konkurrert ut. Dette vil i de fleste land bli møtt med høylydte protester fra godt organiserte
kretser. Av disse årsakene blir kursforhandlinger ofte preget av dragkamp mellom
overskudds- og underskuddsland, hvor underskuddslandene ber overskuddslandene revaluere
og motsatt. I tillegg er det vanskelig å diskutere disse ømtålige forholdene uten å sette i gang
store spekulative kapitalbevegelser.
Søndag 17. oktober, like etter det vest-tyske valget, ble det arrangert et hemmelig møte
mellom slangelandenes finansministre og sentralbanksjefer – for Norges del møtte Kleppe og
Getz Wold – i Vest-Tysklands finanshovedstad Frankfurt. Her kom representantene til enighet
om å gjøre innbyrdes justeringer i valutakursene. Den norske kronen ble devaluert med tre
prosent i forhold til mark. 161
159 Referat valutarådsmøte 23. august 1976, boks ”Valutarådet 1974-1976”, VR arkiv.
160 Strengt fortrolig notat fra Skånland til Kleppe, ”Samtale med Van Yppersele om mulige justeringer innenfor
slangen”, notat av 11. oktober 1976, EE arkiv, boks nr. 20, 1970-80.
161 Direksjonsprotokollen, Norges Bank, 18. oktober 1976.
45