Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Finansdepartementets økonomiavdeling ble det likevel understreket at samarbeidet var av
”midlertidig” art. 114
Valutaspørsmål ble – for en sjelden gang – i forbindelse med kurssamarbeidets forventede
sammenbrudd debattert i plenum i Stortinget. Her forsøkte Høyre-representanten og
direksjonsmedlemmet Erling Petersen å reise en prinsipiell debatt om bruk av valutakursen
som indrepolitisk virkemiddel. Petersen møtte ingen utpreget entusiasme i salen. 115 Hvis man
ser bort fra at kursspørsmålet var ømtålig, kan man mistenke stortingspolitikerne for ikke å
beherske tematikken. I Francis Sejersteds bok om Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-
årene finnes det en interessant passasje hvor nasjonalforsamlingens finanskomite uttaler at
den ikke har den ”nødvendige inngående kjennskap” og ikke er i stand til å ”foreta nogen
kritisk bedømmelse” av Norges Banks pengepolitiske disposisjoner. 116 Tatt i betraktning at
det hadde vært langt mellom kursavgjørelsene i etterkrigstiden, var det å forvente at det heller
ikke i 1970-årene fantes mye valutakompetanse på Stortinget. Kåre Willoch understrekte dette
i min samtale med ham i mars 2010. Han trakk frem sin periode som handelsminister (1965-
70) som en tid da han – når det gjaldt kursspørsmål – ikke kunne ”forvente noe veiledende
svar fra Stortinget”. 117
Utfallet av den ovenfor nevnte stortingsdebatten var at handelsminister Hallvard Eika ble
presset til å forsikre om at regjeringen ville videreføre kurssamarbeidet med EF-landene.
Arbeiderpartiets Arvid Johanson tolket dette som et tilbaketog for den EF-skeptiske
regjeringen.
Midt i mars brøt det brede internasjonale fastkurssamarbeidet sammen. Amerikanernes
ekspansive økonomiske politikk, som for alvor hadde tatt til med Lyndon B. Johnsons
ambisiøse sosialpolitikk og finansiering av krigen i Vietnam, hadde blitt videreført av Nixon-
administrasjonen. Det ble etter hvert umulig å forene dette med en fast dollarkurs.
114
Fra Arne Øien, ekspedisjonssjef i Økonomiavdelingen, ”Midlertidig samarbeid med EF-land om
valutakurspolitikken”, notat av 13. mars 1973, EE arkiv, boks nr. 20, 1970-80.
115
Stortingstidende 1972-73, 7b: 2020.
116
Francis Sejersted, ”Ideal, teori og virkelighet. Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene” i Demokrati og
rettstat, Pax, 2001: 49-50.
117
Norges Bank, som fra sin opprettelse i 1816 og frem til 1896 hadde sitt hovedkontor i Trondheim, drev i liten
grad kursintervensjon på 1800-tallet. Faktisk ble banken ofte kritisert fra hovedstaden for ikke å gjøre dette. Ved
flere anledninger kan det virke som det var større forståelse for valutakursutviklingen på Løvebakken enn i
Norges Bank. Disse rollene var definitivt blitt byttet om på 1900-tallet. Jeg skal komme tilbake til
parlamentarikerne og valutakurspolitikken når jeg i neste kapittel behandler debatten rundt Norges uttreden av
slangesamarbeidet i 1978.
33