Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Finansdepartementet tar over initiativet i kurspolitikken
Etter at det var blitt oppnådd enighet om nye kurspariteter i Washington i desember 1971 tok
det ikke lang tid før det oppsto nye problemer i det internasjonale fastkurssamarbeidet.
Sommeren 1972 ble Storbritannia tvunget til å flyte pundet ut av sitt Smithsonian-leie. 89 1972
var også valgår i USA, og den ekspansive økonomiske politikken som fulgte av dette økte
underskuddet på driftsbalansen og førte til nytt press på dollarkursen. 90 I en uttalelse fra
Valutarådet om valutarisk beredskap fra januar 1973 var det først og fremst utfordringene
knyttet til en ny fastkurs for det fortsatt flytende pundet som ble behandlet. Det ble ikke antatt
at amerikanerne ville foreta noen ny nedjustering av kursen. 91 Det var imidlertid det som
skjedde i februar.
Ved kursfastsettelsen i desember 1971 hadde norske myndigheter siktet på å holde verdien av
den norske kronen samlet sett stabil i forhold til de kursjusteringene som ble gjort. 92 Det var
Handelsdepartementet og Norges Bank som hadde ledet an i dette arbeidet. Fra og med 1973
kom Finansdepartementet til å tilrive seg initiativet i kursspørsmål. Departementet hadde
gjennom 1960-tallet tilegnet seg nesten alle mulige styringsredskaper i norsk økonomi. 93 Da
kurspolitikken ble tilgjengelig kom også denne til å bli grepet begjærlig. I stedet for et ensidig
mål om en fast kurs overfor kurssamarbeidspartnere kom valutakursen fra 1973 av også til å
bli brukt som et indrepolitisk virkemiddel. Fra det ambisiøse Finansdepartementets ståsted var
det inflasjonen som var det største problemet i styringen av det norske samfunnet ved
begynnelsen av 1970-årene. 94 Denne erkjennelsen hadde ført til at det hadde blitt nedsatt et
utvalg høsten 1972, kalt ”Prisproblemutvalget”, under ledelse av nestsjefen i Norges Bank,
Hermod Skånland. 95 Utvalget vurderte blant annet mulighetene for å bruke endringer i
valutakursen for prisstabiliserende formål. 96 Konklusjonen var, med visse forbehold, positiv.
89
Dermed var britene også ute av slangesamarbeidet etter drøyt halvannen måneds deltakelse.
90
Eichengreen, 1996: 133-134.
91
”Uttalelse fra Valutarådet om valutasituasjonen og Norges kurspolitikk”, notat av 30. januar 1973, finnes som
vedlegg til direksjonsprotokollen, Norges Bank, 1973.
92
Den norske kronen ble devaluert med en prosent mot gull i desember 1971. Den effektive kursendringen
overfor handelspartnerne ble likevel slik det utviklet seg kun på -0,2 prosent. Dermed var det slik at den norske
kronens verdi i forhold til handelspartnerne var blitt bedre ivaretatt ved en én prosents devaluering mot gull enn
den ville vært uten (Se ”Ingen politisk storm efter nedskrivningen” i Aftenposten 21. desember 1971).
93
Se Lie, 1995; Rongved 2009; Lie og Venneslan, 2010.
94
Eivind Erichsen, Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet, Oslo, 1999: 97-103; Fra finansministeren til
regjeringens medlemmer, ”Den norske krones verdi i forhold til andre valutaer”, notat av 13. februar 1973, EE
arkiv, boks nr. 20, 1970-80.
95
NOU 1973: 36 Om prisproblemene.
96
Også i Sverige var det flere økonomer som argumenterte for denne løsningen: se Clas Wihlborg,
”Valutapolitiken” i Lars Werin, Peter Englund, Lars Jonung og Clas Wihlborg, Från räntreglering till
29