01.05.2013 Views

Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

Christoffer Kleivset (2010) - Norges Bank

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

2. SAMARBEID OM PRISSTABILITET FØR 1971<br />

En fast pengeverdi<br />

Fra slutten av 1960-tallet til midten av 1980-tallet ble pengeverdien i mange land betydelig<br />

svekket. Utviklingen førte til at etterkrigstidens internasjonale fastkurssamarbeid brøt sammen<br />

på begynnelsen av 1970-tallet. De viktigste valutaene kom etter dette til å svinge mot<br />

hverandre.<br />

Gjennom historien har pengesystemer ved flere tilfeller brutt sammen fordi prisstigningen har<br />

kommet ut av kontroll. En slik utvikling er ødeleggende for de delene av økonomien som er<br />

avhengige av et fungerende pengesystem. Under og etter Napoleonskrigene ble denne<br />

erfaringen gjort på nytt. Som følge av dette etablerte de fremvoksende nasjonalstatene et<br />

strengt prisstabilitetsregime som gjennom innvekslingsplikt mellom sedler og et edelt metall<br />

skulle sikre en fast pengeverdi, både innad og utad. Priser og lønninger måtte tilpasse seg den<br />

faste pengeverdien. Et slikt regime skulle gjenopprette forutsigbare forhold for produsenter og<br />

handelsfolk. 25 Til å styre pengesystemet opprettet man uavhengige nasjonale banker med<br />

monopol på seddelutstedelse. 26<br />

Et forhold som lenge kompliserte det internasjonale økonomiske samkvemmet var at det ble<br />

operert med ulike metallstandarder i forskjellige land, først og fremst sølv, gull eller begge<br />

deler. Når disse edle metallene endret innbyrdes verdi, for eksempel hvis det ble gjort et stort<br />

25 I den økonomiske teori og de politiske målsettinger som ble dominerende på 1800-tallet var en stabil<br />

pengeverdi et overordnet mål som ikke skulle blandes sammen med andre hensyn. En uavhengig bank med<br />

monopol på seddelutstedelse ble ansett som best i stand til å ivareta denne målsettingen. Bindingen mellom<br />

pengeenheten og sølv var i utgangspunktet ment å skape prisstabilitet både innad og utad. Man hadde to teorier<br />

som anga hvordan dette skulle sikres. Kvantitetsteorien, som på begynnelsen av 1800-tallet var blitt<br />

videreutviklet av den britiske økonomen David Ricardo, tilsa at hvis andre faktorer var konstante, ville<br />

pengemengden bestemme prisnivået innad. Økt pengemengde vil i en slik situasjon gi lavere pengeverdi, eller<br />

sagt på en annen måte – økte priser. Sentralbankenes oppgave som forsvarer av verdien ble å sørge for en<br />

begrensing av seddelmengden gjennom at den hadde et fast forhold til sølvet som ble oppbevart.<br />

Metallstandarden skulle også bidra til stabil pengeverdi overfor utenlandske handelspartnere. Her støttet man seg<br />

til den såkalte price-specie-flow-mekanismen, som først ble formulert av den britiske 1700-tallstenkeren David<br />

Hume. Under forutsetning av at oppgjør mellom ulike valutaområder ble gjort i edelt metall ville et overskudd på<br />

handelsbalansen, i følge denne modellen, føre til import av metallet. Importørene ville så gå til sin sentralbank<br />

og veksle sølvet eller gullet, alt ettersom hva slags metallstandard man hadde, mot nasjonal valuta. Dette ville<br />

øke seddelmengden innad, noe som i følge kvantitetsteorien ville gi prisstigning. De økte prisene ville gjøre det<br />

mindre lønnsomt å handle både i og med dette overskuddslandet, noe som i neste omgang ville føre til at<br />

metallstrømmen ble reversert. For land som utviklet handelsunderskudd ville en motsatt dynamikk gjøre seg<br />

gjeldende. I teorien var dette et selvregulerende system.<br />

26 Jeg behandlet dette temaet mer utfyllende i en artikkel i Fortid <strong>2010</strong> (2).<br />

14

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!