nf213

Norges 30 største 

fiskebåtrederier 

i 2012. 

Se listen på side 53.

AQUA NOR 2013 

InternasjOnaL utstILLIng 13-16 august, trOndheIm 

med FOKUS på Fremtiden! 

Bli kjent med det siste og mest avanserte innen akvakulturteknologien. 

Utvid nettverket. Her møter du utstillere fra mer enn 50 nasjoner. 

internasjonale konferanser før og under Aqua nor som belyser forskning, 

næringens fremskritt og utfordringer. 

Utstiller, besøkende eller konferansedeltager? 

www.nor-fishing.no 

AQUA nOr - næringens viktigste internasjonale arena. 

Stiftelsen Nor-Fishing 

Klostergata 90, NO-7030 Trondheim, Tlf +47 73 56 86 40, Fax +47 73 56 86 41, mailbox@nor-fishing.no

Klasse for 

fiskefartøy 

fra konsept 

til operasjon 

www.dnv.no/fisk 

DNV tjeNester til fiskeflåteN 

DNV klasse er et anerkjent kvalitetsstempel. DNV har 

lang erfaring med klassifikasjon av ny og effektiv teknologi. 

Som DNV-kunde inngår du i et nettverk der service og 

tilgjengelig het står i fokus. 

I fiskerinæringen er uforutsigbarhet og høy risiko en del av hverdagen. Som 

medspiller kan DNV bidra til å dekke ditt behov for bedre sikkerhet. DNVs 

engasjement går lenger enn fartøysikkerhet. Vi finnes langs hele norskekysten 

og i fiskerinasjoner som Island, Færøyene, Grønland og Danmark. 

Klasse • Konsept • Nybygg • Operativ drift • Godkjent kontrollforetak 

• Sikkerhetsstyringssystem • Konsulenttjenester 

Foto: Rune Kvamme

Aker Seafoods på topp 

Omsetningen sviktet med 10 prosent. 

Men Aker Seafoods holdt fortsatt stand 

som Norges suverent største fiskebåtrederi 

i 2012. Side 49 

Satser på bred front 

Fiskebåter, foredlingsanlegg og skipsverft 

er noe av det Lyng-brødrene har 

satset på. Vi tok turen til Raudeberg 

utenfor Måløy for å møte Agnar og 

Tore Lyng. Side 70 

Fra makrellsprang til 

sildebyks 

I «Fisk og Forskning» ser vi nærmere 

på FoU-arbeidet i Norway Pelagic 

ASA. Den som lurer på Skattefunn bør 

slå opp på side 122. Side110 

6 

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 

Professor med sjømatnæringen på hjernen 

Han er professor i industriell økonomi, og mener politikerne styrer alt for mye av det 

som skjer i norsk sjømatnæring. Vek stpotensialet er enormt, men da må næringen 

få lov til å utvikle lønnsomme bedrifter. I dag ofres effektivitet og innovasjonsevne på 

distriktspolitikkens alter. Side 34 

AV INNHOLD ELLERS 

Make LoVe, not war 

Øystein Sandøy sier som Knut Arne 

Høyvik: Å åpne for oljeutvin ning utenfor 

Lofoten og Vesterålen er som å flytte røykerommet 

på sykehuset inn på fødeavdelingen. 

Side 21 

Norway Pelagic i 15,50 

På det meste var kursen 60 kroner. Nå 

har Austevoll Seafood overtatt til 15,50. 

Kolbjørn Giskeødegård har sett nærmere 

på Norway Pelagic. Side 25 

For mange kokker! 

Fiskeriforvaltningen er alt for fragmentert. 

Mange kokker gir mye søl. Den sterke 

oppsplittingen gir en kvalitativt dårligere 

og mindre effektiv forvaltning. Side 29 

Norsk selvmål 

Norge valgte EU og vendte ryggen til 

Island og Færøyene. Det vil vise seg 

å være et historisk feilgrep, skriver Oli 

Samro. Nå landes og produseres den pelagiske 

fisken fra Færøyene andre steder 

enn i Norge. Side 55 

Den eneste fisken som rimer på 

vitamin! 

Reklamebyrået Salt Concepts har King 

Oscar på kundelisten. Nå vil Anne Bremnes 

gjerne jobbe mer med fisk og sjømat. 

Side 61 

Sjømatens betydning 

Verdiskapingen i sjømat vokser mer enn i 

andre næringer. Fisken betyr altså stadig 

mer for Norge. Dette enkle faktum har 

norske politikere dessverre alt for dårlige 

kunnskaper om. Side 65 

Falklandsøyene topper 

på bunn! 

Vi er alltid opptatt av de største. Her har 

vi tatt en titt på våre minste sjømatmarkeder. 

Denne listen ble «toppet» av Falklandsøyene 

i 2012. Side 79 

550 milliarder i 2050? 

Det kommer i alle fall ikke av seg selv! 

Det er hovedbudskapet til Jostein Refsnes, 

som har sett nærmere på hva som 

må til for å utløse sjømatnæringens 

enorme vekstpotensial. Side 82 

Miljøaktivist på heltid 

Lars Haltbrekken har ledet Norges 

Naturvernforbund siden 2005. Ulovlig 

fiske, lakselus og rømming er de største 

bekymringene når han må snakke om 

sjømatnæringen. Side 90 

Salma ved reisens slutt 

Hans Morten Sundnes drømmer seg til 

en middag på Maaemo, den nye superrestauranten 

i Oslo, med to stjerner i 

Michelinguiden. Der kan han glemme å få 

norsk oppdrettslaks. Side 103 

Aker Seafoods mot Nergård! 

To nord-norske giganter braker sammen 

i Duellen. Hvem som til slutt sto oppreist 

av Olav Holst-Dyrnes og Tommy Torvanger 

kan du lese helt bakerst i bladet. 

Side 126 

Les også 

Månedens gullfisk, lederartikkelen, nf’s 

blå og Smånytt fra fiskerinæringen, som 

du finner fra side 107. Vi minner også om 

annonseregisteret på side 126. Annonser 

er alltid nyttig lektyre.

”MÅNEDENS GULLFISK” 

Gullfisken går til en som har 

gjort mye rett. Det tror vi 

også han gjorde med overtakelsen 

av Norway Pelagic. 

Å ha penger til å kjøpe opp bedrifter, 

gir ikke automatisk en gullfisk fra 

«Norsk Fiskerinæring». Det er heller 

ingen automa tikk i at vi gir gullfisk til 

folk med mye makt. Men vi mener å 

ha en god begrunnelse for å gi den til 

Arne Møgster. For seks år siden fikk 

han i oppdrag å overta det tunge og 

store roret i nyetablerte Austevoll Seafood. 

Da var han bare 31 år gammel, 

REDAKTØR 

Cand. oecon. 

Thorvald 

Tande jr. 

ANNONSER 

Cand. oecon. 

Thorvald 

Tande Sr. 

ANNONSER 

Kristin 

A. Tande 

og så heller yngre 

enn eldre ut. Ja, 

Arne Møgster kunne 

ligne litt på en av de 

mest optimistiske og 

blåøyde Ivo Caprinofigurene. 

Ettertiden 

har vist at det var 

grunn til optimisme. 

Den har også vist 

at Arne Møgster kan 

gjøre mye riktig. Han 

har utvilsomt vært 

sjef, selv om han 

har en engasjert og 

dyktig far i bakhånd, 

og hadde en dyktig 

og engasjert onkel. Da unge Røkke var 

på det mest fremadstormende i USA ble 

det gjort et poeng av at den uregjerlige 

oppkomlingen satte Møgster-familien i 

skvis. I dag er det ikke mange som gjør 

seg tanker om å skvise møgsterne. Det 

blir heller motsatt. 

Foranledningen til månedens gullfisk 

er selvfølgelig at Arne Møgster og 

Austevoll Seafood nå har skaffet seg full 

kontroll over Norway Pelagic. Dette var 

på mange måter en blåkopi av måten 

man overtok Lerøy Seafood Group. Litt 

spesiell er likevel his torien om fiskebåtrederne 

som trodde de skulle få mer makt 

over landsiden, og som nå står igjen med 

Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS 

Boks 244, 2071 Råholt, Telf: 63959090, Faks: 63954166 

E-mail: post@norskfisk.no Web-adresse: www.norskfisk.no 

Utkommer med 12 nummer pr. år. 

Årsabonnement kr. 1.985,- 

ANNONSER 

Elisabeth 

Sjøberg Yri 

ABONNEMENT 

/JOURNALIST 

Therese Marie 

Tande 

SEKRETÆR 

Helene 

Tande Håland 

LAY OUT 

Torbjørn 

Rasmussen 

den mest mektige 

indus triaktøren av 

dem alle som 

motpart på 

kaikanten. 

Kanskje 

var ikke 

«gamle» 

Norway 

Pelagic 

så lett å 

styre. 

Mange 

og 

bestemte 

aksjonærer 

hadde litt ulike 

meninger om hvordan selska pet skulle 

strukturere. Nå har konsernet definitivt 

fått eiere som vet å ta ror og styring. Så 

er det sikkert mange som er spent på 

hva som skal skje. Har vi mer strukturering 

i vente og hvordan tar Norway 

Pelagic tak i Nergård? Vi tror uansett 

ikke det er uheldig for pelagisk sektor 

med Møgster-familien ved roret. 

En siste grunn til å gi gullfisk til Arne 

Møgster, er at Auste voll Seafood nå 

virkelig puster Marine Harvest i ryggen 

i kampen om å være Norges største 

fiskeriselskap. Det hjelper med ytterligere 

nesten tre pelagiske milliarder inn i 

konsernregnska pet. 

JOURNALIST 

Hans Morten 

Sundnes 

Tlf. 70 05 20 32 

E-mail: 

hans.morten.sundnes@tussa.com 

ANNONSER og 

BÅTOMTALER 

Kåre Høyland 

Tlf. 92 22 54 58 

E-mail: 

hoyland5@hotmail.com 


orsk fiskerinæri 

Trykk: 

Merkur Trykk AS 

Ringnotsnurperen«Bømmelbas» 

på feltet. 

(Foto: Rune 

Kvamme) 

7

HAVNEVIK FOTO: PER EIDE, SKIPSMEDIA.NO, ISTOCKPHOTO 

Furuno ser 

8 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 

360° WIRED TRAWL SONAR 

TS-337A Real time 360° /0,8 sekund 

det du ikke ser 

TS-337A er en ny og revolusjonerende trålsonar med en rekkevidde ned til 

2000 meters dyp. Sonaren er verdens eneste rundstrålende Omni trålsonar som 

gir en «real time» totaloversikt av trålbildet, med oppdatering hvert 0,8 sekund. www.furuno.no

• leder • 

Det står på 

politisk vilje 

LA OSS STIKKE FINGEREN i havet! Makrellen er ikke lenger 

der den var. Om det skyldes global oppvarming eller bare et 

ønske om å se seg mer om i verden, skal være usagt. Poenget 

er uansett at det for tiden befinner seg en god del mer makrell 

rundt Island og Færøyene enn den gangen makrellkvotene ble 

fordelt. Det erkjenner alle. 

La oss også innrømme at norske fiskere hadde gjort akkurat 

det samme som sine kolleger i vest. Norske myndigheter hadde 

derimot vært litt mer tilbakeholdne; tross alt prøver Norge å 

fremstå som den store fredsmekleren i verden, og da tar det 

seg dårlig ut å ture frem akkurat som man vil, selv om det skulle 

gjelde noe så lite prosaisk som å fiske mer makrell. Om det var 

Norge som plutselig hadde fått dramatisk mye mer av en kommersielt 

viktig fiskebestand i sin sone enn det som var utgangspunktet 

for forde lingen av TAC-en, hadde ledelsene i Fiskarlaget 

og Fiskebåt reist i skytteltrafikk til Oslo for å kreve sin rett. Og 

nåde den utenriksminister som hadde vært mer opptatt av 

å pleie et godt forhold til nære naboer eller å ta vare på vårt 

internasjonale rennome. At verdens rikeste land tar seg til rette 

overfor små «fattige» naboer, tar seg jo svært dårlig ut. 

I 2009 brøt makrellavtalen sammen. Siden har Island og 

Færøyene forsynt seg grovt, og alle forsøk på å finne en løsning 

har strandet. Fra norsk side er forklaringen at «piratene» i vest 

er umulige å forhandle med, og at de har helt urealistiske krav. 

Islendinger og færøyværinger blåser av kritikken, og sier at 

Norge og EU prøver å tviholde på en fordelingsnøkkel som bygger 

på makrellens sonetilhørighet på 1980-tallet. Posisjonene 

synes helt fastlåste. Og som om ikke makrell-krigen er nok. Nå 

har Færøyene også brutt ut av samarbeidet om nvg-silda. Kanskje 

gjør Island det samme, og da er det anarki som råder også 

i det store sildefisket i nordøst-Atlanteren. 

I forhandlinger er det svært ofte slik at ingen er fornøyde med 

sluttresultatet. Da vil makrellstriden ende med følgende fordeling: 

EU 48 prosent, Norge 22 prosent, Island og Færøyene 12 

prosent hver og Russland 6 prosent. I så fall vil norske fiskere 

stå knallhardt på at vi klarer oss best uten avtale! 

I GAMLE DAGER, DA de «økonomiske sonene» bare strakte 

seg noen få sjømil fra land, var det ikke så nøye med avtaler om 

fordeling av vandrende bestander. Ikke hadde havforskningen 

kommet så langt at det var grunnlag for å fastsette totalkvo- 

Redaktør Thorvald Tande jr. 

ter heller. Dette tok slutt på 1970-tallet. Med etableringen av 

200-mils soner og fastsettelse av totalkvoter ble det tvingende 

nødvendig for nabostater å fordele bestandene seg imellom. I 

nordøst-Atlanteren gikk det egentlig forbløffende greit for seg. 

Allerede i 1977 ble Norge og Russland enige om fordelingen 

av torsk og hyse i Bare ntshavet. Historisk fiske og et politisk 

ønske om å bli enige, endte ganske raskt i en avtale om å 

dele likt. I 1980 ble Norge og EU enige om fordelingen av sine 

felles bestander i Nordsjøen. Også her var det så som så med 

kunnskapene. Like fullt har fordelingen av hvitfiskbestandene 

holdt seg så godt som uforandret i over 30 år. Det som har skapt 

problemer er sild, makrell og kolmule. 

Det var først under arbeidet i den tredje havrettskonferansen, 

som ble åpnet i New York i 1973, at man fikk på plass en del 

kriterier for hvordan stater skal fordele vandrende bestander 

seg imellom. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10. 

desember 1982 og trådte i kraft 14. november 1994, da Gyuana 

signerte som det sekstiende landet. Året etter kom FN-avtalen 

om fiske på åpent hav, som også bidro til å klargjøre den internasjonale 

rettsstatusen på dette området. Og for å si det rett ut; 

den er ikke alltid så enkel. Fire hovedprinsipper er etablert ved 

forde lingen av TAC-er: 

1. Sonetilhørighet 

2. Historisk fangst 

3. Forskningsinnsats 

4. Økonomisk avhengighet 

I tillegg gis det gjerne ekstrapoeng for å ha etablert relevante 

forvaltningstiltak, herunder kontrollordninger. Verken Havrettskonvensjonen 

eller FN-avtalen om fiske på åpent hav gjør noe 

forsøk på å prioritere disse prinsippene. De uteluk ker heller ikke 

andre innfallsvinkler. Russland hevdet f.eks. i sin tid å ha «funnet» 

uer-bestanden i Irmingerhavet, og at dette burde gi plusspoeng. 

Noen land argumenterer med at gytefelter skal telle ekstra, 

andre har vært opptatt av hvor fisken legger mest på seg. 

Det gjelder senest Island og Færøyene i makrellstri den. Norge 

har ment at gode forvaltningstiltak, f.eks. strenge verneplaner, 

bør telle ekstra når bestander blir bygget opp og skal fordeles. 


9

At U-land står i en spesiell stilling, er de fleste enige om. Men 

dette forholdet spiller ingen rolle for fordelingen av bestander i 

nordøst-Atlanteren. I alle fall mener Norge det. 

SOM VI SKJØNNER ER DET mange hester å spille på når land 

setter seg rundt forhandlingsbordet. At man velger egne favoritter 

er ikke rart. Norge har alltid stått veldig sterkt på sonetilhørighets-prinsippet, 

og mener at dette bør telle mer enn alle de 

andre. Ikke så merkelig, siden dette prinsippet passer oss veldig 

godt. Vi mener at Island, som også tradisjonelt har vært opptatt 

av sonetilhørighet, i makrell-forhandlingene nå har begynt å 

satse mer på andre hester. 

For alle land gjelder det selvfølgelig å holde tunga rett i mun- 


nen. Man kan ikke i forhandlinger om ett fiskeslag legge stor 

vekt på f.eks. sonetilhørighet, for ved neste korsvei og fiskes lag 

å argumentere heftig for historisk fangst. Det er ikke uten grunn 

av Fiskeri- og kystdepartementets Ann-Kristin Westberg, som 

leder de norske forhandlingene om makrell, holder tett kontakt 

med Sigrun Holst, som tar seg av sild og kolmule. 

Mye av poenget med denne lederen er å fastslå at det ikke 

finnes fasitsvar på hvordan vandrende bestander skal fordeles. 

I Norge er vi som nevnt svært opptatt av sonetilhørigheten, noe 

som stort sett er utgangspunktet for våre rasende reaksjoner på 

makrellkra vene fra Island og Færøyene. Kanskje bør vi innse at 

makrellfor handlingene er nettopp det — altså forhandlinger der 

en rekke momenter teller og der det til syvende og sist er politisk 

vilje som må til. Det betyr — som vi alt har vært inne på: Ingen 

kommer til å bli fornøyd med resultatet! 

Vi produserer det meste selv i Norge, derfor leverer vi også raskest 

Transportbånd 

Drivremmer 

Modulbånd 

Homogene bånd 

Trommelmotorer 

Gear og motorer 

Erfarne fagfolk og servicemontører 

24-timers service - til hele landet 

Ståltrådbånd 

Gummi/PUR belegg 

Transportruller 

Teflon / PTFE 

Plast- og stålkjeder 

Tannremmer 

Transmeca Oslo: Strømsveien 228, 0668 Oslo • Tlf: +47 23 05 11 30 / Fax +47 23 05 11 40 

Transmeca Larvik: Sophus Buggesvei 46, 3269 Larvik • Tlf: +47 33 13 27 00 / Fax +47 33 13 27 01 

post@transmeca.no • postlarvik@transmeca.no • www.transmeca.no 

Oslo • Larvik • Kristiansand • Stavanger • Haugesund • Bergen • Elverum • Trondheim • Myre • Harstad • Melbu • Tromsø • Båtsfjord • Havøysund • Island

Konstituert ledelse 

Innen dette kommer på trykk 

har forhåpentligvis Fiskeri- og 

kystdepartementet fått ny 

statssekretær. I skrivende 

stund nærmer det seg nemlig 

en måned siden Kristine 

Gramstad takket for seg og 

forsvant over i den sikkert 

svært godt betalte jobben 

som kommu nikasjonsdirektør 

i Marine Harvest. Det ble en 

relativt kort politisk karriere i 

Grubbegata 1. 

nf’s blå skal være ærlig nok 

til å innrømme at forventningene 

til arvtakeren ikke er spesielt 

høye. Er vi riktig uheldige 

kommer det en lovende AUFtenåring 

fra en bondegård i 

indre Telemark som trenger 

litt departemental opplæring 

før nye og mer prestisje fylte 

oppdrag venter. Men la oss 

inderlig håpe at vi tar feil, og 

• nf's blå • 

Innen dette kommer på trykk har Fiskeri- og kystdepartementet forhåpentligvis fått en statssekretær. Men 

Arne Benjaminsen, Thomas Kobro og Raymond Jenssen (fra venstre) vil fortsatt bare være konstituert i sine 

stillinger. Alt er ikke «pr. kasse» i Grubbegata 1. (Foto: FKD) 

at Arbeiderpartiet satser på en 

fiskerikyndig kar fra Lofoten 

med «nei til oljeboring» printet 

midt i panna. Skjønt det er 

kanskje å tro på julenissen! 

Forøvrig er det ganske 

så stusslig å studere departementets 

hjemmeside over 

administrativ ledelse. Siden 

november i fjor har departementsråd 

Arne Røksund 

ledet et arbeidsutvalg som 

skal analysere utfordringene 

i norsk politi. Politianalysen 

skal leveres som en NOU 

innen juni i år. Mens Røksund 

analyserer poli tiet er 

Arne Benjaminsen konstituert 

departementsråd. Det betyr at 

Raymond Jenssen er konstituert 

som ekspedisjonssjef i 

Avdeling for forskning, styring 

og administrasjon, der Benjaminsen 

kom fra. Men det 

skal Raymond visstnok bare 

være frem til Sjømatmel dingen 

kommer rett før påske, da 

Stine Hammer overtar denne 

konstituerte rollen. Hun må 

så vike plassen når Røksund 

kommer tilbake etter ferien i 

juli, og Benjaminsen vender 

tilbake til sin gamle jobb. Vel 


11

og merke om Røksund i det 

hele tatt kommer tilbake. Det 

gjenstår å se. 

Som om ikke dette er nok, 

er Thomas Kobro konstituert 

som ekspe disjonssjef i Kyst- 

og miljøavdelingen. Det skal 

han være inntil Alvhild Hedstein 

overtar litt utpå våren. 

Hun er i øyeblikket adm. direktør 

i Stiftelsen Miljømerking 

Norge, og har blant annet vært 

politisk rådgiver i Landbruksdepartementet. 

Vår konklusjon er at ledelsen 

i Fiskeri- og kystdepartementet 

i øyeblikket ikke er helt 

«pr. kasse». Noen vil sikkert si 

at det har den aldri vært! 

Gedigen tabbe 

Norske fiskere har i år levert 

lodde og kolmule til Island 

og Færøyene. Det irriterer 

12 



Figur 1: Landinger av fisk i Norge fra Island og Færøyene i tonn. 2000 - 2013. 

fiskeri- og kystminister Lisbeth 

Berg-Hansen grenseløst. Hun 

har som kjent innført forbud 

mot landinger av makrell i 

Norge fra de uregjerlige øystatene. 

nf’s blå er tilbøyelig til 

å være enig med Statsråden. 

Det virker unektelig ganske 

provoserende for pelagisk 

konsumindustri i Norge at 

den ikke kan kjøpe makrell fra 

islandske og færøyske båter, 

mens norske båter lander i 

vilden sky der borte. Audun 

Maråk må gjerne forsvare sine 

medlemmer. Enkelte hevder 

å ha tjent 500-600.000 kroner 

på å lande fangstene på

Island. Enten setter vi hardt 

mot hardt, eller så gjør vi det 

ikke. Tiden synes nå å være 

overmoden for en revurdering 

av sanksjonene mot de to 

makrell-piratene. Figur 1 viser 

det kraftige fallet i landinger 

fra Island og Færøyene i 

Norge siden 2010. Dette har, 

så vidt nf’s blå kan skjønne, 

bare rammet Norge. For det 

første har industrien i Norge 

mistet verdifullt råstoff. For det 

andre har Færøyene bygget 

opp en pelagisk konsumkapasitet 

som neppe hadde 

kommet uten sanksjo nene fra 

Norge, og som vil være der for 

all fremtid. For det tredje har 

Island og Færøyene skaffet 

seg enda større markedsandeler 

enn de ville hatt uten de 

norske sanksjonene. Og alt 

dette har skjedd uten at vi har 

kommet en eneste liten millimeter 

nærmere et gjennombrudd 

i makrellforhandlingene, 

og uten at EU har valgt å følge 

i Norges fotspor med å innføre 

egne sanksjoner. Kort sagt; å 

forby landinger av makrell fra 

Island og Færøyene har til nå 

vært en gedigen tabbe. 

Forskes og toktes 

for lite 

Apropos makrellen. 

Ifølge Havforskningsinstituttet 

i Bergen har den norske 

sonetilhørigheten for makrell 

vært ca. 35 prosent om vi ser 

perioden 1995 til 2012 under 

ett. Da har forskerne antatt at 

Norges sonetilhørighet i 1. og 

2. kvartal er null. Beregningene 

bygger på den såkalte 

Hamre-modellen, som kort 

sagt sier at sonetilhørighet er 

kvantum ganger tid. Hvis all 

makrellen står i norsk sone 

halve året og ingen resten av 

året, er sonetilhørighe ten 50 

prosent. Om halvparten av 

fisken står der i 3 måneder, er 

den 12,5 prosent, osv., osv.. 

Hamre-modellen har vært 

en anerkjent metode for å 

måle sonetilhørighet. De resultatene 

havforskerne har lagt 

frem de senere årene har heller 

ikke vært bestridt av Island 

og Færøyene. De siste dataene 

som foreligger er fra toktet 

i fjor sommer. Det ga Norge en 

sonetilhørighet i 3. kvartal på 

33,1 prosent, Island 29,5 prosent, 

Færøyene 14,7 prosent 

og EU ynkelige 2 prosent. Om 

vi påstår, slik myndighetene i 

Norge og EU gjør, at det bare 

finnes makrell rundt Island i 3. 

kvartal, var altså den islandske 

sonetilhørigheten i 2012 

under 8 prosent. Ikke rart 

Island har fått det travelt med 

å finne andre argumenter for 

hvordan kvotene skal fordeles 

enn hvor makrellen faktisk 

befinner seg. 

Skal vi holde oss til resulta- 

Havforsker Johannes Hamre er for lengst pensjonist, men hentes 

fortsatt frem av og til. Her på talerstolen under årsmøtet i Sildelaget i 

2010. Og Hamre-modellen, som bestemmer fiskens sonetilhørighet, er 

fremdeles den som gjelder. Selv om Island ikke liker det så godt! (Foto: 

Thv jr.) 

NYE Einar Erlend 

NYE Rogne 

NYE Havsnurp 

NYE Harvest 

NYE Straumberg 

NYE Herøyhav 

NYE Asbjørn Selbane 

Hepsøhav 

Solværskjær 

Slettholmen 

NY Gitte Henning 

Rapp Hydema AS, Norway 

Rapp Hydema U.S.Inc. 

Rapp Ecosse UK Ltd., UK 

Rapp Iberia, S.L. - Spain 

Hydraulisk & 

Elektrisk 

dekksmaskineri 

til den moderne 

fiskeflåten! 

www.rappmarine.com 

Tel + 47 75 55 01 00 

Tel + 1 206 286 8162 

Tel + 44 (0) 1779 490044 

Tel + 34 986 246 122 


13

tene av det årlige sommertoktet 

siden 1995, har den norske 

sonetilhørigheten i 3. kvartal 

variert mye. Samtidig har den 

vært jevnt fallende, fra rundt 

75 prosent i gjennomsnitt i andre 

halvdel av 1990-tallet, via 

50 prosent i perioden 2000- 

2008 til rundt 40 prosent siden 

2009, da makrell-samarbeidet 

brøt sammen. 

nf’s blå konkluderer med 

at man kan regne seg blå på 

makrellens sonetilhørighet, 

så lenge det finnes en rekke 

andre kriterier for hvordan 

kvotene skal fordeles. Les 

også lederen. Dernest er det 

et beklagelig faktum at kunnskapsnivået 

fortsatt er alt for 

lavt til å gi eksakte og vitenskapelig 

ubestridelige tall for 

makre llens utbredelse. Kort 

sagt; ingen kan i dag gi helt 

troverdige tall for sonetilhørigheten. 

Til det forskes og toktes 

det alt for lite. 

Mange kapitler 

gjenstår 

Kanskje begynte det med en 

samtale like over nyttår mellom 

Jonny Berfjord og Biger H. 

Dahl om aksjehandel på nett. 

Etterpå solgte nemlig Dahl 

noen aksjer i Norway Pelagic 

14 



nærmest for å sjekke hvordan 

netthandelen fungerte. Kort 

etter ble han kontaktet av en 

oppegående aksjemegler som 

lurte på om han kunne tenke 

seg å selge flere aksjer. Det 

kunne han. Et par dager senere 

var me gleren på tråden 

igjen. Han hadde en kjøper 

til 14,50 kroner pr. aksje. Var 

Dahl fortsatt interessert? 

Det var han. 

Ganske snart hadde en 

betydelig aksjepost i Norway 

Pelagic skif tet eier. Ikke bare 

en, men to ganger. Først kjøpte 

Frode Teigen i Egersund 

aksjene til Birger H. Dahl for 

den avtale prisen. Så snudde 

han seg 180 grader rundt og 

solgte dem videre til Auste voll 

Seafood for 15,50 kroner pr. 

stykk. En rask og god forretning 

for hovedaksjonæren i 

AKVAGroup — starten på 

den endelige overtakelsen av 

Norway Pelagic ASA for Helge 

Møgster og Austevoll Seafood. 

Handelen med Frode Teigen 

utløste nemlig en tilbudsplikt 

på alle aksjene i Norway 

Pelagic, og innen utgangen 

av februar hadde Austevoll 

Seafood skaffet seg kontrollen 

over rundt 78 prosent av 

selskapet. 

Det gikk med andre ord 

akkurat som nf’s blå spådde 

i 2010 da meldingen kom om 

at Austevoll Seafood hadde 

overtatt Domsteins aksjepost 

i Norway Pelagic. Det luktet 

I januar lekte Birger H. Dahl seg litt med nettsalg av aksjer. Det 

fikk snøballen til å rulle. Halvannen måned senere hadde Austevoll 

Seafood tatt kontrollen over Norway Pelagic. (Foto: Thv jr.) 

mistenkelig en blåkopi av den 

måten selskapet et par år 

tidligere hadde overtatt Lerøy 

Seafood Group. 

I dag vet vi at det var nøyaktig 

slik det gikk. 

Sannsynligvis må vi helt tilbake 

til slutten av 1980-tallet. 

Da innledet fiskebåtrederne 

Johannes Eggesbø og Sigurd 

Teige i Herøy et samarbeid 

for å oppnå bedre priser på 

den pelagiske konsumfis ken 

fra de to fartøyene «Eros» 

og «Teigenes». Fra starten 

leide de Skarbjørn Fryseri i 

Ålesund, og drev sjølproduksjon 

av sild og makrell med 

eget mannskap. Det forlangte 

nemlig Sildelaget om rederiene 

skulle overta fangstene 

for egen regning. Hoddevikbrødrene 

i Måløy sto for 

salget. Senere fant Eggesbø, 

Teige og Hoddevikene ut at 

det kunne være greit å ha sitt 

eget produksjon sanlegg, og i 

1992 sto Herøy Fiskeindustri 

AS ferdig på Eggesbønes ved 

Fosnavåg. Noen år senere ble 

fabrikken fusjonert inn i Glo- 

Sigurd Teige ble den første 

styrelederen i Norway Pelagic. I 

dag kan vi konstatere at verden 

ikke gikk akkurat slik han hadde 

planlagt. (Foto: Thv jr.) 

bal, som deretter fusjonerte 

inn Skaarfish. Snøballen var 

for alvor begynt å rulle. Mot 

slutten av 1990-tallet utviklet 

Global seg til å bli en av de 

største aktørene i pelagisk 

konsu mindustri. 

I 2002 så Scombrus AS 

dagens lys, et selskap som tok 

en betydelig eierposisjon i Global-konsernet. 

Bak Scombrus 

sto en rekke ring notredere 

med blant andre Sigurd Teige, 

Birger H. Dahl, Magnus Ytterstad, 

Lyng-brødrene på 

Raudeberg og Strand-familien 

i Åle sund i spissen. Målsettingen 

var fortsatt å engasjere 

seg i pelagisk konsumindustri 

for å oppnå bedre priser på 

fisken. Tanken var nok også 

å ha en viss kontroll med 

strukturprosessen på land, og 

så langt som mulig forsøke å 

sikre avtaket for egne fangster. 

Så ble Global og Domstein 

i 2006 enige om å slå 

seg sammen, og året etter så 

Norway Pelagic ASA dagens 

lys. Fortsatt med en rekke 

ringnotredere som betydelige 

aksjonærer. Sigurd Teige ble 

valgt som styreformann, og på 

vegne av sine rederkol leger 

hadde han store ambisjoner 

om videre vekst. Det ble aldri 

sagt direkte, men tanken var 

selvfølgelig at ekspansjonen i 

Norway Pelagic og den videre


15

strukturprosessen på land skulle 

skje med fiskebåtredernes hender 

trygt på rattet. 

I dag er de fleste av dem ute 

av selskapet, og langt unna å 

holde på noe ratt. De har trukket 

seg ut av konsernet med betydelige 

tap; mange har fått igjen 

mindre enn halvparten av det 

07 Media – www.07.no 

16 



de invest erte. De har også 

vært med på å skape en 

industrigigant som helt klart 

har forrykket maktforholdet 

mellom sjø og land. Fortsatt 

er det fiskebåtredere både i 

styret og på aksjonærlisten 

til Norway Pelagic. Men nf’s 

blå tipper at de aller fleste av 

dem bare venter på en liten 

kursoppgang slik at de kan 

selge seg ut. 

Status i øyeblikket er med 

andre ord at fiskebåtrederne 

La ditt selskap utnytte 

mulighetene med unik dekning 

og teknologi fra ice.net 

er satt på gangen. Ja, de sitter 

ikke engang der. De har 

forlatt området. Så vil noen 

kanskje mene at de også sitter 

med sjegget i postkas sa. Den 

konklusjonen er det etter vår 

mening alt for tidlig å trekke. 

nf’s blå mener fortsatt at etableringen 

av Norway Pelagic 

var fornuftig. Konsernet har 

bidratt til å skape mer stabilitet 

i pelagisk konsumindustri, og 

med den nye eierstrukturen 

tror vi også det vil bli lettere å 

Marine Harvest er Norges største oppdretts 

selskap med 25% av landets totale 

lakse produksjon og har virksomhet langs 

hele norskekysten fra Agder til Nordland. 

For å drive hele verdikjeden fra stamfisk, 

rogn, matfisk, foredling og distribusjon til 

salg, er de avhengige av dekningen til 

ice.net for å drifte anleggene sine. Dette 

kan vi også hjelpe din bedrift med. 

ice.net leverer bedriftsløsninger med høy 

kvalitet til små og store bedrifter over hele 

landet. Med overlegen dekning i byene i 

tillegg til distriktene leverer ice.net ordinære 

mobile internettabonnement og skreddersydde 

maskintilmaskin løsninger i et topp 

moderne datanett med høy stabilitet. 

Les mer om oss på ice.no/bedrift 

eller ring oss på 08200 

ice.net dekker 91% av norske 

husstander, 80% av alle hytter 

og 75% av landområdet. 

ta de strukturelle grepene som 

må til for å skape nødvendig 

lønnsomhet. Vi tar det for gitt 

at Norway Pelagic i løpet av 

relativt kort tid kommer til å 

overta de pelagiske anleggene 

i Nergård-konsernet. 

Arne Stang og Bjarte Tunold 

venter bare på sine millioner 

i fortjeneste før den saken 

er i boks. Da bør grunnlaget 

være lagt for å skape en svært 

effektiv og lønnsom pelagisk 

konsumaktør, med økonomiske 

Fra den gangen alt gikk på skinner. Ledergruppen i Norway Pela gic. Fra venstre adm. direktør Gunnar Domstein, Jan Terje Teige, 

Helge Blålid, Geir Hoddevik, Knut Magne Domstein og Jan Otto Hoddevik. (Foto: Norway Pelagic)

muskler både til å satse på 

FoU, produktutvikling og skikkelig 

markedsar beid. I lengden 

vil det også komme fiskerne til 

gode. Nå venter mange spent 

på den videre strategien til 

Austevoll Seafood. Tas Norway 

Pelagic av børs, hvordan vil 

samarbeidet mellom NP og 

Welcon utvikle seg og klarer 

man å tilpasse seg at fiskerne 

har kontrollen over råstoffet? 

Mange fiskere er urolige 

for hva ledelsen i Austevoll 

Seafood kan finne på. Det 

ryktes også om samarbeid 

med Egersund-gruppen og 

Brødrene Sperre AS. Det kan 

bli mye bråk fremover. 

Det gikk ikke som aksjonærene 

i Scombrus hadde håpet. 

Til syvende og sist velger vi 

likevel å tro at de vil kunne si 

seg fornøyd med det de har 

vært med på å skape. Nå ligger 

ballen i hendene på Helge 

og Arne Møgster. Det er ikke 

det verste stedet den kan ligge. 

Og Hoddevik-brødrene 

er i gang igjen, med Sigurd 

Teige og Birger H. Dahl som 

solide medspillere. Det skal 

vi komme tilbake til i neste 

nummer. I kampen om å tjene 

penger på pelagisk fisk er det 

fortsatt mange kapitler som 

gjenstår å bli skrevet. 

Knallhardt angrep 

Et av høydepunktene på 

årsmøtene i Fiskebåtredernes 

Forbund, eller det som heretter 

bare skal hete Fiskebåt, 

er formannens tale. Så også 

under årsmøtet for 2013, som 

ble avholdt på Hotel Bristol i 

Oslo i midten av februar. Tore 

Roaldsnes evner å formu lere 

seg så folk lytter. Som mange 

av sine forgjengere er han 

også prisverdig rett på sak. 

Et av de temaene han 

naturlig nok viet oppmerksomhet, 

er den vanskelige 

markedssituasjonen for torsk 

og det dramatiske kuttet i 

minsteprisen som ble foretatt i 

desember. Han gjorde det helt 

klart at Fiskebåt helst hadde 

sett at Råfisklaget utsatte 

pris forhandlingene til etter 

Tore Roaldsnes gikk til frontalangrep både på Norges sjømatråd og 

industrien i sin tale til årsmøtet i Fiskebåt i midten av fe bruar. (Foto: 

Thv jr.) 

nyttår, men at man hadde stilt 

seg bak egne representanter 

i laget og ikke gått med på 

nye prisforhan dlinger i januar. 

Så gikk han rett i strupen på 

Norges sjømatråd og landindustrien: 

«Næringa fekk råda fra 

ICES om sterk kvoteauke på 

torsk alt i juni 2012. I august 

under Nor-Fishing var det 

næringsaktørar som etterlyste 

ekstraordinære marknadstiltak 

som følgje av det høge kvantumet 

som skulle omsettast. 

Etter det eg har fått opplyst 

var det liten interesse i styret 

i Sjømatrådet for å starte 

arbeidet med å gjennomføre 

ekstraordinære tiltak, og dette 

kom ikkje i gang før i januar. 

På grunn av seindrektigheta 

vil ikkje aktivi tetane få effekt 

før til hausten. Sjømatrådet 

har ikkje gjort jobben sin.» 

Ikke rart adm. direktør Terje 

Martinussen i Norges sjømatråd 

hoppet i stolen, og ba om ordet 

for tilsvar. Det fikk han ikke. 

At Fiskebåt er misfornøyd 

med Sjømatrådets innsats for 

å markedsføre torsk, er greit 

nok. De fleste kan sikkert 

være enige i at denne bør 

økes. Men Tore Roaldsnes var 

ikke ferdig med sitt knallharde 

angrep: 

«Eg meinar at dei tunge 

aktørane på kjøparsida hadde 

sin eigen agenda i dette arbeidet, 

som ikkje er til beste for 

norsk sjømatnæring. Innsatsen 

i marknadsføringa som 

kom på plass vil forhåpentlegvis 

kome klippfiskprodusentane 

til gode til hausten, etter 

at dei har kjøpt råstoffet svært 

billeg». 

Hva er det her Fiskebåtlederen 

i realiteten sier? 

Jo, at kjøpersiden i fjor høst 

bevisst gikk inn for å utsette 

den økte markedsinnsatsen 

slik at de kunne kjøpe fisken 

så billig som mulig i januar og 

februar. Deretter var strategien 

å få full uttelling i markedet til 

høsten, når den økte norske 

markedsin nsatsen omsider 

kom på plass og ga resultater. 

En ganske drøy beskyldning, 

spør noen nf’s blå. Det 

forundrer oss at ingen i FHL 

og NSL har tatt skikkelig til 

motmæle. Kanskje fikk de 

ikke med seg budskapet. Det 

forundrer oss heller ikke at 

Fiskebåt nå er svært skeptisk 

til å øke eksportavgiften på 

hvit fisk. Et definitivt krav for å 

godta en slik økning må være 

at fiskerne blir bedre representert 

i Sjømatrådets styrende 

organer. Det siste kommer 

ikke av seg selv. Det er mange 

som gjerne vil ha en plass 

rundt styrebordet i Tromsø. 

Markedsstyrte 

torskekvoter? 

Vi forlater ikke årsmøtet i Fiskebåt 

riktig med det samme. 

Reidar Nilsen, som i høst 

gir seg etter 12 år som formann 

i Norges Fiskarlag, fikk 

æren av å takke for maten på 

årsmøtemidda gen. Det ble 

mer politikk enn mat, for å si 

det forsiktig. 

«Ikke engang i mine aller 

villeste fantasier hadde jeg 

trodd at en 30 prosent økning 

av torskekvoten skulle bli 

oppfattet som noe negativt», 

sukket han tungt. Reidar er 

nok ikke alene om den refleksjonen. 

Steinar Eliassen, 

styreleder i Fiskekjøpernes 

Foren ing, er også blant dem 

som stiller seg voldsomt kritisk 

til en så sterk kvoteøkning fra 

det ene året til det andre. Og 

da melder spørsmålet seg 

med full stryke: Skal vi heretter 

også fastsette kvotene ut 

Månedens morsomme 


17

fra hva som er markedsmessig 

gunstig? 

Ifølge økonomi-professor 

Ragnar Tveterås, har vi de 

verktøyene som skal til. Forskerne 

kjenner priselastisitetene 

for de ulike torskeproduktene. 

Vi vet med andre ord mye 

om de prismessige effektene i 

markedet ved å endre tilførselen 

av torsk. Likevel mener 

nf’s blå at dette er en høyst 

uoversiktelig vei å gå. Enkelte 

produkter tåler tilbudsendringer 

bedre enn andre. Hvem skal 

man da ta hensyn til? Tilførselen 

av torsk kan også virke 

inn på markedssituasjonen for 

andre fiskeslag. Igjen; hvem 

skal man ta mest hensyn 

til? Markedsprisene på torsk 

bestemmes dessu ten av en hel 

rekke andre faktorer enn tilbudet. 

Det opplever vi ikke minst 

i øyeblikket, med økonomisk 

krise i store deler av Europa. Vi 

18 



tror det blir alt for risikabelt bare 

å forholde seg kun til priselastisiteter, 

og da blir verden straks 

voldsomt komplisert. 

Dessuten; i en verden som 

formelig skriker etter marine 

proteiner kan det fortone seg 

i overkant arrogant å fastsette 

fiskekvoter ut fra hva 

som til enhver tid gir fiskere og 

produsenter i Norge den beste 

lønnsomheten. Mange vil si at 

det er uetisk. 

nf’s blå er tilbøyelig til å være 

enig. 

Når det ser sagt; i den krisesituasjonen 

Europa befinner 

seg i, kunne man kanskje ha 

nøyd seg med å sette toskekvoten 

i 2013 noe lavere enn man 

faktisk gjorde. Ingen havforskere 

ville ha pro testert på det. 

Årets rekordhøye torskekvote har 

sendt prisene til bunns. Det har 

fått enkelte til å mene at kvotene 

heretter også må fastsettes ut fra 

markedssituasjonen. nf’s blå tror 

det er for tidlig, og heller ikke 

etisk holdbart. (Foto: Thv jr.)

MARS 

Fisk- og Havbrukskalender 

Man 4.-5. mars Landsstyremøte i Norges Fiskarlag Se: fiskarlaget.no 

Tirs 5.-7. mars North Atlantic Seafood Forum Conference (NASF), Bergen Se: nor-seafood.com 

Tors 7. mars NASF MSC Sustainability Seminar, Bergen Se: nor-seafood.com 

Fre 8.-10. mars AQUA-FISH 2013, Internasjonall messe, Friedrichshafen, Tyskland Se: aqua-fisch.de 

Søn 10.-12. mars Boston Seafood Show, Boston USA Se: bostonseafood.com 

Man 11.mars Miniseminar om det amerikanske sjømatmarkedet, Boston USA Se: seafood.no 

Ons 13.-17. mars Sjøen for alle – Båt- og utstyrsmesse, Telenor Arena, Fornebu i Oslo Se: norboat.no 

Søn 17.-22. mars International Conference on Molluscan Shellfish Safety, Sydney Aus Se: icmss2013.com 

Ons 20.-21. mars FHLs generalforsamling og årskonferanse, Ålesund Se: fhl.no 

APRIL 

Fre 5. april Årsmøte i Rogaland Fiskesalgslag S/L Se: rogfisk.no 

Man 8.-9. april Styremøte i Norges Råfisklag Se: rafisklaget.no 

Tirs 9.-11. april North Atlantic Fish Fair (NAFF), Klaksvík, Færøyene Se: fair.fo 

Tors 11. april Årsmøte i Vest-Norges Fiskesalslag Se: vnf.no 

Fre 12.-14. april Lofotfishing 2013, Svolvær Se: lofotstand.no 

Ons 17.-18. april Sett Sjøbein-konferansen, Rica Hell hotell, Værnes Se: settsjobein.no 

Man 22. april Master Conference, Hotel Bloom, Brüssel Belgia Se: seafood.no 

Tirs 23.- 25. april European Seafood Exposition, Brüssel, Belgia Se: euroseafood.com 

Fre 26. april Årsmøte i Skagerakfisk S/L Se: skagerakfisk.no 

Man 29.-30. april Årsmøte i Fiskarlaget Vest Se: fiskarlaget.no 

MAI 

Tors 2.-3. mai Årsmøte i SUROFI, Rica Parken Hotel, Ålesund Se: surofi.no 

Fre 10.-11. mai Skipper Expo International Aberdeen, Skottland Se: skipperexpo.net 

Tirs 14. mai Industrikonferansen 2013, Radisson Blu Plaza, Oslo Se: norskindustri.no 

Ons 15.-16. mai Årsmøte i Norges Sildesalgslag, Solstrand Hotel i Os utenfor Bergen Se: sildelaget.no 

Ons 22.-23. mai Årsmøte i Sogn og Fjordane Fiskarlag Se: fiskarlaget.no 

Man 27.-28. mai Landsstyremøte i Norges Fiskarlag Se: fiskarlaget.no 

Ons 29.-30. mai Årsmøte i Norges Råfisklag, 75-års jubileum, Tromsø Se: rafisklaget.no 

JUNI 

Man 3.-4. juni Midt-Norsk Fiskerikonferanse, Kristiansund Se: rafisklaget.no 

Tirs 4.-6. juni Trondheim CCS Conference (TCCS-7), Trondheim Se: sintef.no/arrangementer 

Tirs 4.-7. juni Nor-Shipping, Oslo Se: nor-shipping.no 

Man 14.-15. juni Årsmøte i Fiskarlaget Nord Se: fiskarlaget.no 

Ons 19.-20. juni Årsmøte i Fiskarlaget Midt-Norge Se: fiskarlaget.no 

AUGUST 

Tirs 13.-16. aug Aqua Nor 2013, Trondheim Se: nor-fishing.no 

Tors 15.aug Solstrandseminaret ved VestNorges Redriforening, Os Se: fiskebat.no 

Ønsker du å tipse oss om et arrangement? Send mail til post@norskfisk.no 

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 19

20 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Øystein Sandøy 

Make LoVe, not war! 

SÅ SLAPP KATTA ut av sekken: I 

neste Stortingsperiode går landets 

største parti inn for konsekvensutredning 

av en eventuell åpning 

for olje/gassaktivitet i de omstridte 

blokkene Nordland VI, Nordland VII 

og Troms II. Bedre kjent som Lofoten 

og Vesterålen/Senja. Videre 

kan vi si at områdene er rimelig 

godt kjent på verdensbasis som 

dobbeltseng og fødestue for en av 

verdens største fiskestammer — 

den norsk-arktiske torsken. Andre 

fiskeslag har seg også så dynene 

og laknene flyr veggimellom i disse 

områdene. De kalles ikke LoVe for 

ingenting. 

Er det noen som er overrasket 

over at Arbeiderpartiet nå gjør 

som de gjør? Ikke jeg! Det har 

etter min mening ligget i kortene 

lenge, men har vært et tilnærmet 

ikke-tema i dagens regjering. En 

høylytt disputt om dette mildt sagt 

kontroversielle spørsmålet ville 

ha lagt dynamittgubber under 

bakendene til Jens Stolten berg, 

Liv Signe Navarsete og Audun 

Lysbakken, med sprengkraft nok 

til å blåse regjeringen i filler. Men 

nå dras valgkampen i gang, den 

rødgrønne regjeringens overlevelse 

etter høstens valg er høyst 

usikker og dermed finner strategene 

på Youngstorget at tiden er 

inne for å bringe saken ut i åpent 

lende. 

Jeg skal ikke klandre Arbeiderpartiet 

for at de tar standpunkt. 

Det er en ærlig sak, og takke meg 

til partier som sier klart og tydelig 

fra hva de vil. Dessuten har jo 

både Høyre og Fremskrit tspartiet 

flagget sine meninger om dette i 

lengre tid. Men det betyr ikke at 

jeg er enig med dem. Tvert i mot! 

Jeg er rykende uenig, tillikes med 

så godt som alt som kryper og går 

av norske fiskere og miljøforkjempere. 

Jeg er nærmest himmelfallen 

over at ansvarlige politikere 

Enklere går det ikke an å si det! Leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen 

er uaktuelt. Da blir det War, ikke LoVe, forsikrer Øystein Sandøy. (Foto: 

Greenpeace) 

så til de grader lar seg dra etter 

skjegget av en brautende oljelobby. 

Bidrag til 

partikassen 

For det er selvsagt det som har 

skjedd! 

Konsekvensutredning meg her 

og der! Ingen må fortelle meg at 

dette ikke er starten på en storstilt 

aktivitet innen seismikk, prøveboring 

og sannsynlig olje- og 

gassproduksjon i et ytterst sårbart 

område. Godt betalte lobbyister 

har tråkket ned dørene på partikontorene, 

søkklastet med seriøst 

utseende rapporter om de negative 

konsekvensene for oljenasjonen 

Norge hvis man ikke slipper til. 

Med på lasset har fulgt den rørende 

historien om 40 års rosenrød 

harmoni mellom offshorevirksomheten 

og fiskeriene. Litt bekymring 

over fremtidige pensjoner er heller 

ikke av veien. Jeg skulle ha gitt 

mye for å være flue på veggen 

under disse seansene. Glatt munnsvær, 

et virvar av tall og beregninger, 

utsagn som «vi har nulltoleranse 

for utslipp» og kanskje vage 

hentydninger om mindre bidrag til 

partikassen. Det siste er kanskje 

å dra det vel langt, men det skulle 

ikke forundre meg om lobbyistene 

har tatt lærdom av gangsterbossen 

Al Capones berømte utsagn: «Man 

kommer lenger med vakre ord og 

en pistol, enn bare med vakre ord». 

Partilederne og funksjonærene 

rundt om på partikontorene blir 

snakket og argumentert i senk. 

Ikke alle, selvsagt. Lobbyistene vet 

så inderlig vel hvilke kontorer de 

bør oppsøke, og hvilke de like godt 

kan holde seg unna. Senterpartiet 

og SV er bortkastet tid. Nå ja, Ola 


21

— Som nordlending ville jeg bli fly forbanna om søringer eller andre fortalte meg at «dere skal 

ikke få konsekvensutrede ressur sene utenfor Nord-Norge». Jeg tror det er mange som synes dette 

er urettferdig, sa LO-lederen da han sammen med Statoils kon sernsjef var hovedattraksjon på 

årskonferansen til LOs olje- og gassutvalg i Tromsø i oktober 2012. Det er altså rørende enighet 

mellom Statoils Helge Lund og LOs Roar Flåten. (Foto: LO) 

Borten Moe og Sandra Borch kan 

være verd et besøk. Men stort sett 

går man til «the decisionmakers». 

I dagens regjering er det Arbeiderpartiet. 

Det er her man finner 

makten, innflytelsen, vennligheten 

og fascinasjonen overfor det Kåre 

Valebrokk kalte «piper som ryker» 

— altså industri. 

Riktignok finner man det opportunt 

å vise til Havforskningsinstituttet 

som uangripelig instans 

innenfor fiskeriforvaltning, samt 

egen fortreffelighet i så måte. Men i 

oljesammenheng må Tore Nepstad, 

Ole Arve Midsund, Kjell Nedreaas 

& Co parkeres på side linjen. Deres 

sidrumpede tilbakeholdenhet kunne 


jo gripe forstyr rende inn i 68-ernes 

våte drømmer om rause pensjoner. 

Dermed kommer tidenes oppvisning 

i dobbeltkommunikasjon og 

verbale krumspring. I den idretten 

er det få — om noen — som slår 

oljedopede øvrighetspersoner. 

Røykerommet på 

fødeavdelingen! 

Dette er ingen god sak. Ikke for 

noen. Aller minst for den stein rike, 

«vær-deg-selv-nok»-nasjonen 

Norge. Argumentene til fordel for 

fiskeriene er velkjente. Det samme 

er de fleste partiers bekymring 

for klimaet og økte utslipp. Andre 

argumenter er de stadig mer 

markerte skillelinjene mellom petroleumsrelaterte 

næringer, og alt 

øvrig næringsliv og virksomhet. I 

store deler av Norge, ikke minst 

innenfor fiskeriene, oppfattes 

olje- og gas svirksomheten som 

en gjøkunge som aldri får nok, 

verken av mat, plass, oppmerksomhet, 

goodwill eller stryking 

med fjærene. 

Det rekordhøye kostnadsnivået 

i Norge eskalerer med urovekkende 

fart, anført av en virksomhet 

som er å sammenligne med 

en bortsk jemt playboy som vet at 

pappas penger galant fikser den 

nye BMW-en han ønsker seg. Det 

er i denne situasjonen politikerne 

har all verdens argumenter for å 

dempe takten, og si som så at når 

vi ønsker å fremstå som et miljøfyrtårn 

kan vi ikke tillate oss nye 

omdreininger på utslippsskruen. 

Protestene ville ha haglet, ikke 

minst fra dem som er uenige med 

klimakoryfeene, men alle ville 

innsett at her var det i det minste 

samsvar mellom liv og lære. Den 

samme logikk kunne en alvorstynget 

statsminister påberope seg 

hvis han eller hun proklamerte 

at nå måtte det ikke-petroleumsbaserte 

næringslivet prioriteres: 

«Oljen og gassen varer ikke evig, 

og vi kan ikke tillate oss at bena 

blir slått under alt som ikke bader 

i olje. I alle fall tør vi ikke å ta 

sjansen på at en fornybar ressurs 

som vi selv har utropt som en

ærebjelke i den fremtidige velferden 

vår, blir påført uopprette lig 

skade». 

Også her ville det ikke mangle 

indignerte motargumenter, blant 

annet fra playboyen, som høylytt 

ville utrope seg og pappa som de 

som holdt nasjonen med brød og 

smør. Men det burde ikke kreve 

all verdens debattkunst å fortelle 

ham at BMW-en av fjorårsmodell 

for pokker måtte holde en stund 

ennå. 

Debatten raser! Audun Lysbakken 

har fått en lissepasning, går 

høyt på banen og forsikrer at SV 

aldri vil svikte Lofoten, Vesterålen, 

fiskeriene og miljøet. Hyggelig 

av ham, men det minner litt 

for mye om musa som satte brystkassen 

frem overfor katten, og 

ropte «bø». Liv Signe Navarsete 

har en litt tyngre oppgave. Hun 

skal gjete kongens harer, med 

den uregjerlige sjefsharen Ola 

Borten Moe i spissen, og samtidig 

fremstå som primærnæringenes 

beste venn. Hun vil få god trening 

i det som partifellen Jenny Klinge 

definerte som et must for enhver 

politiker; evnen til å ri to eller flere 

hester. 

Arbeiderpartiet har sendt Helga 

Pedersen i ringen, muligens ut 

fra en teori om at en tidligere 

fiskeri- og kystminister fra Nord- 

Norge har troverdighet nok til å 

roe gemyttene hos illsinte fiskere. 

Jeg beklager, Helga! Du skal ha 

kred for at du påtar deg — sikkert 

motvillig — en vanskelig oppgave. 

Men det du måtte ha av troverdig- 

het drukner dessverre i styrtsjøen 

av forhåndspro grammerte floskler. 

Knut Arne Høyvik skriver 

på sin blogg at å åpne disse 

områdene for oljeutvinning er 

som å flytte røykerommet på 

sykehuset inn på fødeavdelingen. 

Han etterlyser et plausibelt svar 

på hvorfor et felt vest av Lofoten/ 

Vesterålen måtte stenges i 2008 

for å gi plass til seismisk aktivitet. 

Det burde jo vært helt unødvendig 

Statoil har ikke bare LO i ryggen. 

Også sjefen over alle sjefer har 

bestemt seg for å utrede konsekvensene 

av olje- og gassutvin ning utenfor 

Lofoten og Vesterålen. Det betyr i 

realiteten at om det finnes olje og 

gass så skal den opp! (Foto: Natur og 

Ungdom) 

hvis sameksistensen mellom olje 

og fisk var så enkel som det blir 

fremstilt. Nei, Helga! Du må nok 

belage deg på en langvarig kamp, 

med omkamper, ekstraomganger 

og straffespark konkurranse. 

I tillegg er flere av medspillerne 

dine, særlig dem med adresse i 

kyststrøkene, ytterst lite motivert 

for denne kampen, og hadde aller 

helst sett at den aldri ble spilt. 

Det kan godt hende at du 

vinner, men det vil bli fordi dommeren 

heter Helge Lund, og 

linjemennene Jens Stoltenberg og 

Roar Flåthen. 

Dette var før kommunevalget for to 

år siden. Nå spørs det om Liv Signe 

og Ola er like samstemte. Olje- og 

energiministeren kjører på for den 

næringen han representerer. (Foto: 

Senterpartiet) 


Øystein Sandøy 

er skipper og 

medeier 

i linebåten 

M/S "Sjøvær". 

Han er bosatt 

ved Måløy. 

23

eN meDSPIller SIDeN 1929 

Peter Stette AS er en bedrift med historie tilbake til 1929. Våre lokaler 

er i Skodje kommune, 30 km fra fiskerihovedstaden Ålesund. Siden 

1970-tallet har vi vært en leverandør til fiskeindustrien i Norge, og de 

siste årene på et globalt marked. 

Peter Stette AS 

Stette Industriområde | 6260 Skodje | Norge 

t:+47 70 24 47 10 | e: office@stette.no 


ISMASKINER 

ZIEGRA ISMASKINER FRA 30 til 10 000 kg 

FERSKVANNS-IS, SJØVANNS-IS, SØRPE-IS 

ISEN SOM IKKE FRYSER SAMMEN 

www.stette.no 

Nordic Supply System AS 

6260 SKODJE 

Tel: + 47 70 24 45 00 

Mail: adm@nordicsupply.no 

www.nordicsupply.no 

fISkefArtøy 

PrOSeSSINDUStrI 

OPPDrett 

Design: www.osberget.no

I KJØLVANNET AV MINDRE sild og sterkere 

konkurranse i makre llmarkedene, 

er lønnsomheten i pelagisk konsumindustri 

betydelig redusert de siste årene. 

Norway Pelagic ASA er en av verdens 

største produsenter av frosne pelagiske 

produkter, og er i øyeblikket i ferd med å 

bli kjøpt opp av sin største eier — Austevoll 

Seafood ASA. Prisen som betales er 

15,50 kroner pr. aksje. Spørsmålet er om 

dette er en for lav, for høy eller passe pris 

for selskapet. Svaret avhenger mye av 

hvilken tidshorisont man har på investeringen. 

Norway Pelagic 2007-2010: 

En suksesshistorie 

Norway Pelagic ASA ble som kjent dannet 

i 2007, etter en fusjon mellom Global 

Fish, Domstein Pelagic, Bergen Fiske- 

industri og et par andre aktører. Senere 

kom flere andre pelagiske konsumprodusenter 

med på laget, og i dag foredler 

selskapet litt over 40 prosent av de 

samlede pelagiske fangstene i Norge. De 

to dominer ende aktørene i 2007-fusjonen 

— Global og Domstein — hadde på dette 

tidspunktet lagt bak seg en femårsperiode 

med til dels meget svake økonomiske 

resultater. Tanken bak fusjonen var å 

skape et finansielt mer robust selskap, 

med sterkere forhan dlingsmakt både på 

innkjøpssiden og ikke minst ute i markedet. 

Selskapet var veldig klar på at man 

ikke ønsket noen krig med fiskersiden for 

å øke marginene. Ledelsen understreket 

gang på gang under ulike presentasjoner 

at målet var å gjøre «kaka større», slik at 

det ble mer både på fiskerne og industrien. 

For oss som fulgte Norway Pelagic 

med analyser, registrerte vi at konsernet 

i stor grad var i stand til å levere gode 

resultater i tråd med de signaler som ble 

gitt. Inntjeningen var imponerende sammenlignet 

med det man hadde sett i de 

selskapene som var forløpere til konsernet. 

Var det så utelukkende strukturendrin- 

Austevoll 

tar styringen 

Denne mannen har fått det som han vil også med Norway Pelagic ASA. Gjennom Laco AS eier Helge Møgster og hans familie tett på 73 prosent 

i Austevoll Seafood ASA. Nå starter jobben med å hente tilbake de verdiene som har gått tapt etter at Austevoll Seafood i 2010 betalte ca. 60 

kroner pr. aksje ved overtakelsen av Dom steins eierpost i Norway Pelagic. (Foto: Thv jr.) 

gen som forklarte det in ntjeningsmessige 

«underet» man var vitne til? Etter min 

vurdering er svaret nei. Der var spesielt 

en faktor som var betydelig viktigere, 

nemlig den sterke økningen i kvotene på 

viktige pela giske bestander, og i særklasse 

norsk vårgytende sild. Fra 2007 til 

2010 økte de norske kvotene fra rundt en 

halv million tonn til nesten 1 million tonn 

bare av dette fiskeslaget. 

For pelagisk konsumindustri, som helt 

siden årtusenskiftet hadde slitt med stor 

overkapasitet, var dette en kjærkommen 

endring. For industrier som sliter med 

overkapasitet, vil det ofte være viktigere 

for bedriftene å sikre seg råstoff enn 

nødvendigvis å tjene penger på råstoffet. 

Det høres helt ulogisk ut, men gir likevel 

mening i en bestemt kontekst. Dersom 

man allerede har store faste kostnader, vil 

det være avgjørende å ha så mange kilo 

som mulig å fordele disse kostnadene på. 

Dersom man får dekket alle variable kostnader 

og en del av de faste kostnadene, 

vil dette være bedre enn å ikke få dekket 

noen av de faste kostna dene. En slik 

strategi vil i stor grad være identisk for 

alle aktørene, og man havner dermed i en 

vond sirkel der aktørene på land går med 


25


underskudd, mens fiskerne får høyere 

priser enn det er dekning for i markedet. 

Når man går fra en slik situasjon til en 

dobling av kvotegrunnla get, og dermed 

også en dobling av råstofftilgangen til 

industri en, skjer det minst to positive skift. 

For det første får hvert enkelt anlegg dekket 

en større andel av sine faste kostnader. 

For det andre; siden det i større 

grad er «nok til alle», vil konkur ransen på 

auksjonene bli svakere. Man unngår dermed 

å betale en for høy pris i forhold til 

det man får igjen i sluttmarkedet. Denne 

dynamikken, sammen med en nøktern 

og dyktig selskapsle delse, var etter min 

vurdering hovedårsaken til de første gode 

årene. 

Norway Pelagic 2010-2013: 

Pendelen svinger tilbake 

og rammer hardt 

På samme måte som kvotene steg i 

perioden fra 2007 til 2010, fikk bransjen 

en tilbakegang i den påfølgende treårsperioden. 

For Norway Pelagic vises dette 

klart ved at driftsresultatet før avskrivinger 

(EBITDA) falt fra nesten 200 millioner kroner 

i 2009 til 76 millioner i 2012. Samtidig 

har nivået på den rentebærende gjelden 

økt med 500 millioner kroner, fra ca. 450 

millioner til 965 millioner. 

Både banker og finansanalytikere 

har et sterkt fokus på forholdet mellom 

gjeld og inntjening. Går vi tilbake til 2009 

hadde Norway Pelagic en netto rentebærende 

gjeld på ca. 2,5 ganger EBITDA. To 

år senere var gjelden 6 ganger EBITDA, 

og ser vi på resultatet for 2012 var den 13 

ganger større. 

Nøkkeltallene for selskapet har med 

andre ord gått feil vei de siste årene. 

Men som i oppgangstidene blir det galt å 

For industrielle aktører kan kursmål på 

noen måneder virke ufor ståelig kortsiktig. 

Men for finansielle investorer, som hele tiden 

ønsker å ha pengene plassert der de gir størst 

avkastning, kan 6 måneder fortone seg som en 

liten evighet.

Industrier med overkapasitet har ofte store faste kostnader. Da er dette dyrest av alt — at de ansatte er hjemme. Derfor kjøper bedrifter råstoff 

selv om prisen er så høy at de variable kostna dene ikke blir dekket fullt ut. Her fra en av garderobene til Norway Pelagic ASA på Trollebø. (Foto: 

HMS) 

legge skylden på selskapet alene. Dette 

er svingninger man må regne med, og 

som har sin bakgrunn i at råstoffgrunnlaget 

varierer mens industrikapasiteten er 

forholdsvis stabil. 

Aksjeverdiene i Norway Pelagic ASA, 

som et børsnotert selskap, blir også 

preget av sviktende inntjening. Analytikere 

som følger børsnoterte selskaper 

opererer gjerne med kursmål på 6-12 

måned ers sikt. Det vil si at anbefalingene 

på selskapene gjerne er basert på inntjeningsutsiktene 

de neste 12 månedene. 

For en industriell aktør kan dette fremstå 

som uforståelig kortsiktig, men for investorer 

er det rasjonelt. 

Anbefaling salg 

Som analytiker med Norway Pelagic 

i porteføljen, har jeg det siste året 

hatt en salgsanbefaling på selskapet. 

Hovedbegrunnel sen er mismatchen mellom 

gjeld og forventet inntjening. Ett av 

vurderingskriteriene har vært forholdet 

mellom gjeld og markeds verdi (EV) på 

den ene siden, og inntjening (EBITDA) på 

den andre. 

Hva som er et ideelt forhold mellom 

disse verdiene varierer i betydelig grad 

mellom bransjer, og også mellom segmenter 

innen en bransje. For mindre 

lakseselskaper regnes gjerne selskapsverdi 

delt på inntjening (EV/EBITDA) 

på mer enn 7-8 som «dyre selskap er». 

Skulle man legge samme faktor til grunn 

for Norway Pelagic, burde en EBITDA på 

100 millioner kroner tilsi en selskapsverdi 

på ca. 750 millioner. Dette er ca. 200 millioner 

kroner lavere enn den netto rentebærende 

gjelden ved utgangen av 2012. 

Dersom man hadde lagt inntjeningen i 

2011 til grunn, med en EBITDA på 165 

millioner, ville en fornuftig selskapsverdi 

vært rundt 1,2 milliard kroner. Siden vi 

de nærmeste årene forventer en EBITDA 

i den lave enden av normalen, dvs. 

under eller rundt 100 million er kroner, vil 

selskapet forbli priset på EV/EBITDA over 

10. Det vil følgelig være så høyt priset i 

forhold til underliggende in ntjening at min 

anbefaling har vært salg. 

Tas av børs 

Austevoll Seafood ASA (AUSS) ble eier 

i Norway Pelagic i 2010, da man kjøpte 

Domsteins aksjepost på 32,3 prosent. 

Gjennom en fusjon med Austevoll Fisk 

ett år senere, økte AUSS sin eierandel til 

ca. 43 prosent. I begynnelsen av februar 

2013 økte denne andelen ytterligere, og 

utløste derved en tilbudsplikt på resten av 

aksjene til en kurs på 15,50 kr. I skrivende 

stund har AUSS sikret seg kontroll 

over ca. 78 prosent av Norway Pelagic. 

Kommer man over 90 prosent kan man 

tvangsutløse de øvrige aksjonærene. Det 

mest sannsynlige scenariet er dermed at 

Norway Pelagic blir tatt av børsen og blir 

et datterselskap i Austevoll Seafood ASA. 

Ut fra et industrielt perspektiv har 

jeg lenge ment at de to selskapene er 

en perfekt match. Austevoll Seafood er 

ledende i Nord-Atlanteren på fiskemel 

og fiskeolje, mens Norway Pelagic er 

dominerende på pelagisk konsum. Industrielle 

aksjonærer i Norway Pelagic er 

nok neppe fornøyde med å bli utløst på 

relativt lave nivåer, mens for de institusjonelle 

representerer budet en grei 

exit-mulighet og anledning til å allokere 

midler inn i andre aksjer i sektoren. For 

Austevoll Seafood er det viktig å kunne 

plukke opp selskapet mens det er lavt 

priset. Som vanlig er det med andre ord 

både vinnere og tapere i en slik transaksjon. 


27


Den maritime banken 

Sparebanken Møre har omfattende engasjement innen- 

for marine og maritime næringer. Dette gir oss god 

markeds- og bransjekunnskap. Med denne kunnskapen, 

kompetanse og kapital, vil Sparebanken Møre være en 

av bedriftens viktigste samarbeidspartnere. Et samspill 

som gir lønnsomme resultater.

Lov og rett 

Fragmentering av fiskeriforvaltningen 

— et gode eller onde? 

Av advokat Lars S. Alsaker 

Myndighetenes forvaltning 

av havbruksnæringen er 

blitt svært oppsplittet og 

fragmentert. Henimot et 

dusin ulike organer skal 

ha sitt å si. Næringen må 

bruke mye tid og ressurser 

på oppfølging av det offentlige. 

At havbruk får vidtrekkende 

konsek venser for 

omgivelsene, og således må 

involvere ulike myndigheter, 

vil få protestere på. Men 

spørsmålet er likevel om 

ikke fiskeriforvaltningen er 

blitt for oppstykket. Vi vil 

påstå at den store graden 

av fragmentering fører til 

en kvalitativt dårligere og 

mindre effektiv forvaltning. 

Fra rettleder til 

spesialisert byråkrat 

Skal man drøfte hvordan forvaltningen 

fungerer i dag, kan det innledningsvis 

være greit å trekke linjene 

tilbake til hvordan det var tidligere. 

Går vi 20-30 år tilbake i tid lå 

i praksis mye av oppdrettsforvaltningen 

hos de lokale fiskerirettlederne. 

Disse var knyttet til 

fiskerisjefen, og hadde samtidig 

tett og god kontakt med næringens 

aktører. De hadde stor praktisk 

kunnskap og bransjefor ståelse. De 

var også en svært viktig premissleverandør 

i behan dlingen av 

enkeltsaker, og rettledernes innspill 

førte til at forvaltningen kunne fatte 

enkeltvedtak med stor treffsikkerhet. 

Alt var selvsagt ikke bedre før, 

Denne figuren illustrerer hvor fragmentert fiskeriforvaltningen i Norge er blitt, 

enten det gjelder oppdrett eller tradisjonelt fiske. Det er nesten ingen grenser for 

hvor mange instanser som ønsker å ha et ord med i laget. At dette tar tid, koster 

penger, ofte skaper ergrelse og er svært lite effektivt, sier seg selv. 

og næringen har hatt en rivende 

utvikling siden den gang. I mange 

sammenhenger er det behov for 

ulike typer fagkunnskap. Samtidig 

hadde fiskerirettlederne en nærhet 

til det de skulle forvalte som 

kanskje er gått tapt i dag. 

I dag er oppdrettsforvaltningen 

svært fragmentert og spesialisert. 

Fiskeridirektoratet på sentralt 

og regionalt nivå fatter vedtak 

blant annet om konsesjonssaker, 

sanksjonssaker, pålegg og 

biomassetak. De er klageorgan 

for fylkeskommunenes vedtak 

i loka liseringssaker. Fylkeskommunene 

treffer vedtak om 

lokalitetsklar eringer, og bidrar 

med næringspolitiske vurderinger 

i konsesjons saker. Som plan- og 

bygningsmyndighet er kommunene 

arealforvalter av kystområdene. De 

står videre for offentlige høringer 

og avgir uttalelser i saker om lokalitetsklareringer. 

Fylkesmennene, KLIF og Direktorat 

for naturforvaltning er 

miljømyndigheter på ulikt nivå. 

Advokatfirmaet Steenstrup 

Stordrange er sjømatnæringens 

kompetan separtner. Firmaet har 

et dedikert team av advokater med 

lang erfaring fra fiskeri og havbruk. 

Med kontorer i Tromsø, Trond heim, 

Ålesund, Bergen, Tønsberg og Oslo 

er Steenstrup Stordrange beredt til å 

bistå sjømatnæringen langs hele kysten. 

Steenstrup Stordrange er fast advokat 

for Norske sjømatbedrifters landsfor ening. Firmaet 

publiserer bloggen fiskejuss.no. Denne artikkelen er 

skrevet av advokat Lars S. Alsaker (bildet). 


Fem fiskeridirektører samlet på ett brett. I den grad det er mangel på kompetanse som skaper 

problemer i fiskeriforvaltningen, går Fiskeridirektoratet stort sett klar. Her har man nemlig gode 

kunnskaper om fisk og havbruk. Fra venstre og med klokka på dette bildet Viggo Jan Olsen (1988-96), 

Liv Holmefjord (2009-), Peter Gullestad (1996-09), Knut Vartdal (1973-78) og Hallstein Rasmus sen 

(1978-88). Funksjonstid i parentes. (Foto: Thv jr.) 

Fylkesmennene innvilger forurensningstillatelser 

i forbindelse med 

lokalitetsklareringer. Miljømyndighetene 

legger også premisser 

for lokalisering og drift gjennom 

miljøvurderinger og uttalelser. Hensynet 

til villfisk er et eksempel. 

Mattilsynet med distriktskontorer, 

regionkontorer og sentralkon tor 

har ansvar for fiskehelse, fiskevelferd 

og sykdomsbekjem pelse, 

og gir innstilling i behandlingen 

av virksomhetenes driftsplaner. 

Statens Legemiddelverk er relevant 

myndighet når det gjelder fiskemedisiner 

som f.eks. lusemidler. NVE 

er myn dighet for alt som har med 

ferskvann og vassdrag å gjøre. 

Trengs uttak av vann fra en elv til 

et settefiskanlegg, må NVE inn. 

Kystverket er havne- og farvannsmyndighet. 

De skal sikre at 

plasseringer av oppdrettsanlegg 

ikke hindrer sjøtrafikken og at fortøyninger 

og lignende er i orden. 

Fiskeri- og kystdepartementet er 

overordnet organ og klageorgan, 

og legger de overordnede føringene 

for forvaltningen. Utarbeidelse 

av nødvendige forskrifter 

skjer i stor grad her. Miljødepartementet 

er klageorgan både som 

planmyndighet og miljømyndighet, 

og legger overordnede føringer 


for miljøpolitik ken. Olje- og energidepartementet 

er klageorgan for 

NVE. 

Dette mangehodete «trollet» må 

sjømatnæringen forholde seg til. 

En karakteristisk uttalelse kom 

da Ellen Hambro i KLIF skulle uttale 

seg om mulige miljøulemper 

knyttet til bruk av lusemidler: 

— Det er et dilemma at lusemidlene 

er viktige for å ta vare 

på fiskehelse og villaks, og at de 

samtidig er en trussel mot andre 

krepsdyr i sjøen. Nå må Mattilsynet, 

Fiskeridirektoratet, Statens 

Legemiddelverk, Direktoratet for 

naturforvaltning og KLIF sammen 

finne en løsning på dette problemet. 

Innen fiskeri og havbruk kommer 

en myndighet sjelden alene. Det er 

mange kokker. 

Konsekvenser av 

fragmentering 

Hva skjer så når en næring skal 

styres av så mange organer? 

Det enkelte forvaltningsorgan vil 

lett kunne miste blikket for helhetlig 

bransjeforståelse. De ser kun sin 

egen bit av virke ligheten, og gjerne 

løsrevet fra den mer komplekse 

konteksten. 

Videre skapes uklare grenseflater. 

Hvem skal behandle først og 

sist? Når bør et organ engasjere 

seg og når bør det forholde seg 

passivt? 

De ulike organene kan også lett 

miste forståelsen for de re ttslige 

rammene for egen myndighetsutøvelse. 

Det blir vanskelig å se ulike 

regelsett i sammenheng, og den 

helhetlige rammen for en enkelt 

forskriftsbestemmelse. De overordnede 

forvaltningsret tslige normene 

er ikke alltid i bevisstheten — heller 

ikke forståelsen av næringen. 

Videre medfører en fragmentert 

forvaltning til unødvendig høy ressursbruk. 

Når mange myndigheter 

skal involveres og koordineres i 

forhold til næringen, er dette ressurskrevende 

for det offen tlige. Det 

er også svært ressurskrevende for 

næringens aktører og måtte forholde 

seg til mange ulike myndigheter. 

Det er heller ikke nødvendigvis slik 

at myndighetene koordinerer sine 

tilsyn sbesøk og øvrige henvendelser. 

Fragmentering fører også til 

oppsplitting av kompetansemiljøene. 

Når kompetansen skal spres 

både til fiskeridirektorat, fylkeskommune, 

fylkesmann, Mattilsyn og 

kommune kan det bli for små fagmiljøer 

på hvert sted. 

Et eksempel er fylkeskommunene. 

Som del av regjeringens 

pakkeløsning for å holde liv i 

fylkeskommunene, ble saker om 

lokalitetsklarering et fylkeskommunalt 

ansvar. Tidligere lå dette til 

Fiskeridirektoratet. Etter vår oppfatning 

var denne reformen en meget 

dårlig løsning. De 2-4 ansatte som 

sysler med fiskeri forvaltning i den 

enkelte fylkeskommunen blir faglig 

sett en isolert enhet uten noe miljø 

rundt seg. Videre er det egentlig 

ingen oppover i systemet som har 

kompetanse på området. Kvalitetssikring 

av vedtak blir derfor 

tilfeldig — og noen ganger katastrofal. 

De få ansatte som driver 

med oppdrett sorteres gjerne til 

næringsavdelingene, der sjefene 

ikke har peiling på oppdrettsforvaltning. 

Videre har det også vært 

eksempler på politisering av saker 

som ikke bør ha politisk karakter, 

men som bør ligge hos en fagforvaltning. 

Mye tyder på at denne

eformen var en flopp som bør reverseres. 

Fylkeskommunen passer 

ikke til å drive opprettsforvaltning. 

Vi har også sett for mange tilfeller 

der det ikke er jevn og forutsigbar 

høy kvalitet på saksbehandlingen, 

og der forvaltning sorgan 

ikke forstår rammene for egen 

myndighetsutøvelse. Uheldig saksbehandling 

kan skje i både store og 

små fagmiljøer, men vi tror likevel 

at det oftere skjer der de organisasjonsmessige 

forutsetningene for 

korrektiver og kvalitetssikring ikke 

er til stede. I et foredrag vi holdt på 

Sjømatdagene på Hell i januar i år, 

ga vi en rekke eksempler på dette. 

Hyggelig var det også at Fiskeridirektoratet 

i Bergen inviterte til å 

gjenta det samme foredraget som 

del av deres faglunsjserie. 

Hvordan kan 

forvaltningen bli 

bedre? 

Det er ingen grunn til krisemaksimering. 

Det store bildet er at vi har 

en velfungerende fiskeriforvaltning, 

med mange dyktige og engasjerte 

medarbeidere. Men de utslagene 

vi har sett av uheldig myndighetsutøvelse 

er likevel mange nok til å 

spørre om fiskeri forvaltningen er 

optimalt organisert. Vi mener det er 

flere grep som kan tas. 

Fragmentering i seg selv er en 

ulempe. Forvaltningen av fiskeri- 

og oppdrettsnæringen bør ligge 

til færrest mulig organer. Både 

effektivitetsmessig og kompetan- 

semessig vil det være en fordel at 

fragmenteringen av forvaltningen 

reverseres der hvor det er mulig. 

Noen ganger er det ikke til å unngå 

at flere typer organer må involveres. 

Lokalitetsklareringer er ett 

eksempel. Men myn dighetene bør 

utrede hvordan forvaltningen kan 

organiseres med færrest mulige 

organer. 

Uten å foregripe noen konklusjoner, 

kan f.eks. Fiskeridirektora- 

være stikkord. Fiskeridirektoratet 

kan også overta ansvaret 

for forurensingstil latelser innen 

oppdrett. Man kan også tenke mer 

i retning av koordinering mellom 

ulike involverte organer. Dette kan 

f.eks. skje gjennom koordinerte 

tilsynsbesøk der flere organer 

deltar, noe som vil legge beslag på 

mindre ressurser hos oppdretterne. 

Samlokalisering av ulike organer 

som jobber med havbruksnæringen 

Her er en representant for Mattilsynet på besøk i et anlegg for å sjekke at alt går 

riktig for seg. Et av problemene med oppsplit tingen av forvaltningen er mangelen 

på samordning, f.eks. av besøk ute i næringen. Det koster penger både for 

myndigheter og næring. 

tet få ansvar for oppgaver som i 

dag ligger i Mattilsynet. Utta lelser i 

forbindelse med lokalitetsklareringer 

og eneansvar for godkjennelse 

av virksomhetens driftsplaner kan 

vil også kunne medvirke til å skape 

gode fagmiljø. 

Uavhengig av organfordeling 

er det også viktig å ha fokus på at 

forvaltningen har en helhetlig og 

Når kompetansen spres til mange forvaltningsorganer blir det lett for lite til hver. Små fagmiljøer bidrar ofte til ulik praksis 

og følgelig ulike konkurransevilkår. Hvor i landet et oppdrettsan legg ligger blir altså viktig for rammebetingelsene. 


31

En situasjon 

mange 

næringsutøvere 

på sjø og land 

kjenner seg 

godt igjen i. 

Skjemaveldet 

er stort og blir 

ikke mindre av at 

myn dighetene har 

mange hoder. 

samordnet tilnærming til nærin gen. 

Der spesialisert fagkompetanse fra 

organer som driver med annet enn 

fisk er premissleverandører for vedtak, 

er det viktig å være klar over 

at de kanskje ikke har en helhetlig 

bransjefor ståelse av oppdrett. Det 

kan man heller ikke forvente. Noen 

i forvaltningen som kjenner den 

praktiske virkeligheten i næringen 

må da ha en koordinerende rolle. 

I motsatt fall risikerer man flere 

lag med fagsektorbyråkrati, og 

man mister fokus på de egentlige 

målene med akvakulturforvaltningen. 

Vi har sett grelle eksempler på 


dette. Behovet for en slik helhetlig 

samordning av saksbehandlingen 

var man veldig oppmerksomme på 

tidlig på 1980-tallet, da strukturen i 

oppdrettsforvaltningen ble drøftet i 

Stortinget. Den kloke grunnholdning 

fra den gang bør ikke glem mes. 

Forvaltningen bør også ha et 

kontinuerlig og bevisst fokus på at 

det utvikles en saksbehandlerkultur 

som er preget av lyttende åpenhet. 

Man må unngå å hive seg i 

skyttergraven. Det må være lov å 

justere kurs underveis — både for 

forvaltning og næring, og uten at 

det går prestisje i sakene. Når man 

først har inntatt et syn er det helt 

allmennmenneskelig at man best 

legger merke til det som bekrefter 

egen forståelse, og i mindre grad 

tar til seg det som taler imot. Det 

er da viktig at det finnes en kultur i 

organene som motvirker slike menneskelige 

svakheter. Dette for drer 

at også ledersjiktet i organene har 

fagkompetanse, og selv bruker tid 

på omstridte saker. 

Man bør også erkjenne at deler 

av forvaltningen, særlig på de 

lavere trinn, ikke har et høyt nok 

kompetansenivå verken når det 

gjelder rettslige eller bransjefaglige 

deler av myndighetsutøvelsen. Ikke 

alle fiskeribyråkrater trenger være 

eksperter på oppdrett, men alle må 

ha en basisforståelse av hvordan 

bransjen fungerer. Og selvsagt skal 

ikke alle fiskeribyr åkrater være jurister. 

Men alle må ha en grunnkjerne 

av forvalt ningsrettslig forståelse i 

bunn. Og uansett må man ha en 

kvali tetssikring som er så god at 

alle vedtak holder mål både faglig, 

juridisk og næringspolitisk. 

Havbruksnæringen er veldig viktig 

for Norge som nasjon, og enda 

viktigere for bosetting og verdiskapning 

langs kysten. Dette er våre 

politikere oppmerksomme på. De 

aller fleste vil næringen vel. Men det 

er også viktig at man tid om annen 

tar et skritt tilbake og spør om havbruksforvaltningen 

er satt sammen 

på beste måte. Vår oppfordring er 

derfor at myndighetene spør seg 

om fragmenteringen av oppdrettsforvaltningen 

har gått for langt. 

Vi tror svaret er JA. 

Norsk økonomisk sone er minst fem ganger større enn fastlands-Norge. Det er mange interesser å ta hensyn til og verdifulle 

re ssurser å forvalte. Dessverre har forvaltningsmyndigheten blitt for mye oppsplittet. Det gjelder kanskje særlig overfor 

oppdret tsnæringen.

4 skipsverft 

med 5 dokker 

WESTCON Ølensvåg 

Flytedokk WD: 150 x 26,5 x 6,6 meter og 

flytedokk ØD: 76 x 13 x 5,7 meter. 

4 dypvannskaier for skip og rigg 

WESTCON Florø 

Tørrdokk: 200 x 40 x7 meter, 2 dypvannskaier 

WESTCON Karmsund 

Tørrdokk: 120 x 30 x 8 meter. 2 dypvannskaier for skip 

Riggreparasjon 

Skipsreparasjon 

Skipsbygging 

WESTCON Helgeland 

Dokkhall: 100 x 28 x 7 meter med 100 t, kran. 1 dypvannskai for skip og rigg 

www.westcon.no - Tlf. 53 77 50 00 

Oktan Stord , foto: Øyvind Sætre


Dette bildet er ikke av helt ny dato. Men det er et av de aller beste portrettbildene vi har. Dessuten 

holder månedens gullfisk seg usedvanlig godt. Alderen på bildet lyver ikke så mye. Ragnar Tveterås er 

gift og har to barn på 9 og 2 år. Snart blir det tre. Han er Stavangergutt god som noen, og professor i 

industriell økonomi ved Universitetet i Stavanger.

månedens intervju 

— JEG KAN SENDE EN CV, 

sa månedens intervjuobjekt. To 

minutter senere lå et 27siders 

tettpakket A4 dokument på 

mailen. Folk i akademia er 

opptatt av CVer, naturlig nok. 

Det er jo der de kan fortelle 

hva de egentlig har gjort. 

Ragnar Tveterås har gjort 

mye; skrevet mye, foredratt 

mye, reist mye og deltatt i en 

serie råd, utvalg og prosjektgrupper. 

Han har holdt foredrag 

verden rundt — i Danmark, 

mange ganger i USA, 

Sverige, Portugal, Australia, 

Spania, Skottland, Tsjekkia, Island, 

Belgia, Malaysia, Frankrike, 

Italia, Canada, Finland, 

Mexico, Kina og Vietnam. I 

Norge har han vært stort sett 

over alt. Rekken av forskningsartikler 

er lang og imponerende 

— både i internasjonale 

og nasjonale publikasjoner. At 

han skriver fast i «FiskeribladetFiskaren» 

hører også med. 

Svært mye av det han har gjort 

og skrevet har tilknytning til 

sjømat, særlig lakseop pdrett. 

Nå kan han også tilføye på 

CVen at han har vært månedens 

intervjuobjekt i «Norsk 

Fiskerinæring». 

Ragnar Tveterås ble født i 

Stavanger rett før jul i 1966, 

Ragnar 

Tveterås 

forøvrig på samme dag som 

FN’s sikkerhetsråd vedtok å 

forby oljeeksport til Rhodesia. 

Det var det neppe mange i 

Tveteråsfamilien som tok 

spesielt notis av. Etter videregående 

på He tland, begynte 

han å studere sosialøkonomi 

ved Universitetet i Bergen. Det 

tok seks år. Deretter tok han 

en doktorgrad i økonomi ved 

Norges Handelshøyskole. 

— Jeg hadde en veldig 

dyktig lærer i sosialøkonomi 

på videre gående, som må ta 

mye av æren for mine senere 

studievalg. Etter hovedfag i 

sosialøkonomi i 1993, jobbet 

jeg en kort periode som 

forskningsassistent ved Senter 

for fiskeriøkonomi ved Handelshøyskolen. 

Deretter gikk 

jeg løs på doktorgraden, som 

ble avlagt i 1998. Da hadde 

jeg allerede vært ansatt noen 

måneder som førsteamanuensis 

i samfunnsøkonomi ved 

Høgskolen i Stavanger, det 

som i dag heter Universitetet 

i Stavanger. Siden 1998 har 

jeg jobbet som vitenskapelig 

rådgiver ved Senter for fiskeriøkonomi 

i Bergen, og som 

førsteamanuensis og siden 

2003 som professor i industriell 

økonomi ved Universitetet i 

Stavanger. De siste 10 årene 

har jeg også hatt en bistilling 

som forsker ved Norsk institutt 

for landbruksøkonomisk forskning 

(NILF), med hovedkontor 

i Oslo. Fra juli 2010 har jeg 

vært professor og senterleder 

for Senter for innovasjonsforskning 

ved Universitetet i 

Stavang er. Det betyr dessverre 

mindre undervisning 

og forskning og mer kjedelig 

administrasjon, men er likevel 

en artig og interessant jobb. 

Senteret har ca. 20 forskere, 

og jobber veldig bredt. Tidligere 

SVpolitiker Paul Chaffey 

er styreleder. Vi studerer 

innovasjonsprosesser som 

fenomen fra individ til samfunn 

og i ulike næringssektorer, 

og har økonomer, statsvitere 

og ingeniører med på laget. 

Omsetningen til senteret ligger 

i størrelsesorden 10 millioner 

kroner, primært dekket av 

Norges forskningsråd, Fiskeri 

og havbruksnæringens 

forskningsfond og regionale 

fond. 

— Hvor mye av arbeidet 

knytter seg til fiskeri og 

havbruk? 

— Ikke så mye. Men 

andelen har økt etter at jeg 

ble senterleder. Norge har 


35


Tidligere SV-politiker Paul Chaffey er i dag direktør i NHOlandsforeningen 

Abelia for kunnskaps- og teknologibedrifter. Han er 

også styreleder i Senter for innovasjonsforskning. (Foto: NHO) 

komparative fortrinn på naturressurser, 

og det ønsker vi å 

fokusere på. For egen del jobber 

jeg nesten bare med sjømat 

og petroleum. Nå ønsker 

jeg riktignok å orientere meg 

litt bre dere, men jeg er skrudd 

slik sammen at sjømaten alltid 

kommer på førsteplass, forteller 

Tveterås, og fortsetter: 

— Industriell økonomi er 

en del av samfunnsøkonomifaget. 

Vi er opptatt av å analysere 

næringer og bedifters 

adferd, og hvordan de opptrer 

med hensyn til prissetting, 

etableringer, ekspansjon og 

avvikling. De fleste studentene 

har ingeniørutdanning i bunn, 

og ender opp med en fin miks 

av økonomi, ledelsesfag og 

teknolo gi. Det er kort sagt 

et flott og veldig populært 

studium. 

— Hvorfor har du engasjert 

deg såpass mye i fisk 

og havbruk? 

— Et godt spørsmål. Jeg 

tror det har noe med kompleksiteten 

i næringen å gjøre. Det 

er mye å ta tak i for økonomer. 

Dessuten er den globalt ledende. 

Det er norsk oljeindustri 

også, men den er litt kjedelig. 

Ikke produserer den noe man 

kan putte i munnen heller. 

— Er det mange av dine 

studenter som er opptatt av 

sjømat? 

— Nei dessverre. Det går 

nok mest i olje og gass. 

— Hva kan studentene ved 

Universitetet i Stavanger 

rent generelt om fisk og 

havbruk? 

— Lite. Alt for lite! 

SOM PROFESSOR I INDUS 

TRIELL økonomi har Ragnar 

Tveterås bedre forutsetninger 

enn de fleste til å vurdere de 

næringspolitiske rammebetingelsene 

i norsk sjømatnæring. 

— Aller først er det nødvendig 

å skille mellom tradisjonell 

fiskerivirksomhet og oppdrett. 

I det store og hele tror jeg 

oppdretteren har noe bedre 

rammevilkår enn fiskerne. Jeg 

er opptatt av økonomisk verdiskaping, 

og ser på fisken i 

havet og oppdrettslokalitetene 

langs kysten som nasjonale 

verdier. Vel ferdsprosjektet 

Norge forutsetter store skatteinntekter 

fra næringslivet. Da 

trenger vi bedrifter med solid 

avkastning, som både kan 

avlønne arbeid og kapital og 

bidra til fellesskapet. 

Sjømatnæringen bør ikke 

være noe unntak. Heller tvert 

om. Den utnytter verdifulle 

felles naturressurser og svært 

produktive lokaliteter for 

oppdrett. Dette gir grunnlag for 

ekstraordinær høy økonomisk 

avkastning. Begrepet ressursrente 

burde være kjent for de 

fleste.

I min verden kan sjømatnæringen 

forvaltes på to måter. Det 

ene alternativet er å strukturere 

og organisere næringen 

så effektivt og lønnsomt som 

overhodet mulig, med andre 

ord å maksimere total kaka. 

Deretter kan man fordele 

denne ut fra ulike politiske 

prioriteringer. Det andre 

alternativet, som har vært en 

viktig grunnpilar i fiskeripolitikken 

de siste 5060 årene, er å 

for valte næringen på en måte 

som gir flest mulig arbeidsplasser 

spredt langs kysten. 

Næringens økonomiske bidrag 

i form av skat teinntekter blir 

ikke så stort som det kunne ha 

vært, men man oppnår endel 

distrikts og regionalpolitiske 

mål. 

— Hva mener du er best? 

— Som sagt; dette er politikk. 

Men jeg tror myndighetene 

med fordel kan se nærmere 

på en del av de næringspolitiske 

regulerin gene sjømatnæringen 

er underlagt. Det 

er et voldsomt omfattende og 

komplekst system av rammebetingelser 

som nesten er blitt 

en selvfølge for sjømatnæringens 

aktører, men som alle 

andre næringer ville protestert 

vilt i mot. Tenk f.eks. om 

myndighetene skulle gi seg til 

å bestemme i detalj hvordan 

dagligvarehandelen i Norge 

skal foregå — både geografisk 

og i størrelse? Så og så 

mange butikker skal være i 

hvert fylke, så og så mange 

skal være små, mellomstore 

og store! Det høres alldeles 

absurd ut for de fleste, og er 

det jo også. Men ikke i norsk 

sjømatnæring, der både fiskekvoter 

og oppdrettstillatelser 

er politisk fordelt. 

— I teorien høres det fint 

ut å gjøre totalkaka så stor 

som mulig, hente ressursrenten 

inn i staten og deretter 

fordele gevinsten. Når så 

mange ordførere langs kysten 

likevel er skep tiske til en 

slik løsning, skyldes det vel 

at de ikke regner med å se 

så mye til noen gevinst «at 

the end of the day». 

— Det er sikkert riktig, 

og med god grunn. Om 

man fjerner alle effektivitetshemmende 

reguleringer vil 

sjømatnæringen raskt få en 

annen geografisk fordeling 

enn i dag. Derfor sier jeg 

ikke at vi skal slippe alt løst. 

Enkelte regioner er åpenbart 

mer avhen gige av fisk og havbruk 

enn andre. Men jeg føler 

meg slett ikke sikker på at 

alle reguleringene vi har i dag 

faktisk ivarertar interessene til 

disse regionene. Kan det være 

slik at deler av regelverket 

bidrar til strukturer som ikke 

er konkurransedyktige, som 

gjør bearbeiding umulig og 

skaper lite attraktive arbeidsplasser 

for ungdommen? Jeg 

har en mistanke om det, sier 

månedens intervjuobjekt, og 

fortsetter på samme innpust: 

— Jeg har lekt litt med 

tanken om å regionalisere 

deler av fiskeressursene, og 

overlate til hver enkelt region 

å styre næringen, f.eks. ved å 

la private bedrifter strukturere 

mest mulig effektivt. Da tar vi 

— Fisken i havet er en nasjonal skatt som skal bidra til å bevare og helst styrke den norske velferdsstaten. Da trenger vi fiskeribedrifter med solid 

økonomisk avkastning, sier Ragnar Tveterås. Ringnotflåten, her illustrert med «Manon», må defini tivt sies å oppfylle denne målsettingen. (Foto: 

Rune Kvamme) 


REGELMESSIG SERVICE VIL 

HOLDE DEG I GANG 

Beskytt investeringen din og unngå en uventet stopp 

ved å alltid bruke en autorisert Volvo Penta-forhandler 

til service og originale Volvo Penta-deler. Med planlagt 

vedlikehold og forebyggende reparasjoner vil du oppnå 

kostnadseffektiv ytelse og sikkerhet på sjøen. 

STAY AHEAD – kontakt din lokale Volvo Pentaforhandler 

for planlagt vedlikehold i dag. 

Last ned Volvo Penta-forhandlersøk 

til din iPhone eller Android for rask 

informasjon om din nærmeste 

Volvo Penta-forhandler i vårt verdensomspennende 

nettverk. 

www.volvopenta.com 


I sjømatnæringen aksepterer vi uten å blunke at myndighetene 

regulerer det meste. For andre næringer, f.eks. dagligvarehande len, er 

det utenkelig å la politikerne bestemme hvor bedriftene skal ligge og 

hvor store de skal være, sier månedens intervjuob jekt. 

både vare på den lokale verdiskapingen 

og gjør totalkaka 

størst mulig. Forutsetningen 

må være at det er bedriftene 

som får eierskapet til kvotene, 

ikke kommuner eller fylkeskommuner. 

Det gir både forutsigbarhet 

og langsiktighet. 

— Regionalisering av 

fiskeressursene er voldsomt 

kontroversielt. 

— Ja, men som forsker er 

det heldigvis mitt privilegium 

å ha synspunkter om fiskeripolitikken. 

Dessuten er det jo 

langt på vei slik næringen fungerer 

i dag. Men da må ikke 

staten på toppen blande seg 

opp i flåtestruktur og eierskap. 

Det må vi overlate til aktørene 

selv å styre. 

— Hva mener du om Råfiskloven 

og Deltakerloven? 

— Nå beveger vi oss inn på 

områder jeg behersker dårlig. 

Min holdning er at fartøy og 

kvoter skal kunne omsettes 

fritt, even tuelt innenfor 

regionale grenser. La de mest 

effektive få kjøpe kvoter, enten 

de befinner seg på sjøen 

eller på land. Deltakerlo ven 

er i mine øyne alt for rigid. 

Råfiskloven har fått en nærmest 

hellig posisjon, og det er 

sjelden bra i en verden i stadig 

forandring. Jeg er ikke den 

rette til å svare på om Råfiskloven 

bidrar til økt effektivitet 

og lønnsom strukturering, men 

tviler på det. 

MANGE SNAKKER OM 

DEN sterke struktureringen i 

flåteleddet. Faktum er at både 

fiskeidustrien og oppdrettsnæringen 

har strukturert minst 

like mye som flåten de siste 

20 årene. Vi får stadig færre 

og større aktører, både på sjø 

og land. 

— Gjelder ordtaket «big 

is beautiful»? 

— Den optimale størrelsen 

for norske fiskeribedrifter — i 

den grad denne finnes, har 

økt jevnt og trutt som følge av 

teknolo giske fremskritt. Automatisering 

gir nesten alltid 

økt produks jonskapasitet, noe 

som igjen bidrar til strukturering. 

Arbeidsta kerne stiller 

også andre krav enn før. De 

skal ha spennende, utviklende 

og forutsigbare jobber. Også 

det krever større bed rifter 

og folk med mer spesialisert 

kompetanse. Det siste betyr 

lønninger på godt over en halv 

million kroner pr. år, som små 

fiskeribedrifter vil ha problemer 

med. Jeg skal ikke påstå 

at «big is beautiful». Men det 

å være stor er i alle fall «more 

beautiful» enn før. 

— Mange store fusjoner 

slår feil. Hva kommer det 

av? 

— Fusjoner har to grunnleggende 

motiver. Det ene 

er å hente ut synergier på 

kostnadssiden, slik at man kan 

produsere billigere. Det andre

å styrke posisjonen i markedet, 

slik at man kan ta seg 

bedre betalt. Flere undersøkelser 

viser at de økonomiske 

gevin stene ved store fusjoner 

ofte uteblir. Det er riktig. Men 

her snakker vi primært om 

fusjoner mellom virkelig store 

selskaper og konsern. 

Det er gode og rasjonelle 

grunner til at man har en utvikling 

i sjømatnæringen i retning 

av større selskaper. Den viktigste 

er behovet for å skape 

attraktive fag og arbeidsmiljøer, 

både knyttet til produksjon, 

logistikk, markedsføring og 

salg. Dersom man skal satse 

på FoU krever også det relativt 

solide økonomiske muskler. 

Jeg sier ikke halleluja til 

fusjoner. Men samtidig har jeg 

problemer med at fiskerimyndighetene 

skal definere grenser 

for hvor store bedriftene 

skal bli, ut over det som følger 

av norsk konkurranselovgivning. 

Jeg sliter med å finne 

gode konkur ransepolitiske argumenter 

for å hindre fusjoner 

i sjømatnærin gen. 

OPP GJENNOM ÅRENE HAR 

VI vært til stede på mange 

konferanser og møter der 

Ragnar Tveterås har vært 

blant foredragsholderne, ikke 

minst i regi av Norges sjøma 

tråd. Det siste er kanskje ikke 

så tilfeldig. Han er nemlig en 

varm tilhenger av felles markedsføring 

av fisk og sjømat. 

Men er det slik at felles markedsføring 

alltid betaler seg? 

— La meg først konstatere 

at norsk fisk har mange generiske 

elementer. Vi eksporterer 

produkter som konsumentene 

primært assosierer med de 

butikkene som selger dem. 

Derfor er det både dyrt og 

vanskelig for norske produsenter, 

som stort sett befinner 

seg oppstrøms i verdikjeden, 

å vinne frem med egne 

merkevarer. Følgelig vil de 

heller ikke være så opptatt av 

å investere i markedsføring. 

Denne «underinvesteringen» 

kan vi motvirke ved å ha en 

tvungen avgift til felles markedsføring. 

Etter min mening 

er derfor Norges sjømatråd en 

meget fornuftig ide. 

Så til ditt spørsmål. Det 

har vært jobbet en god del 

med å måle effekten av felles 

markedsføring, ikke minst i 

USA. Dette er ikke lett, og 

heller ingen eksakt vitenskap. 

Men hovedkonklusjonen synes 

å være at slik innsats gir 

god effekt, vel og merke om 

pengene brukes på rett måte. 

Så lenge man lar næringen 

selv være premissgiver, tror 

jeg også at midlene forvaltes 

fornuftig, dvs. på tiltak i 

Automatisering betyr som regel økt kapasitet, og er altså en viktig 

driver for at bedrifter blir større. Her fra Nils Sperre AS på Ellingsøy 

utenfor Ålesund, der mye av produksjonen er automatisert. (Foto: Nils 

Sperre) 

Ragnar 

Tveterås 

oppriktig 

talt 

— Dine beste venner får beskrive deg. Hva ville de si? 

— At jeg er en grei kar, og litt konfliktsky. 

— Hva er din dårligste egenskap? 

— At jeg sier ja til mer enn jeg klarer å følge opp. 

— Og din beste? 

— Kanskje at jeg er en god og omsorgsfull pappa. 

— Hva gjør deg skikkelig sint? 

— Jeg blir ikke lett sint. Det må være maktbruk i lukkede rom. 

— Hva gjør deg glad? 

— Når familien har det bra, eller når jeg kjører en økono 

metrisk modell som gir spennende resultater. 

— Hva liker du å gjøre i fritiden? 

— Å være sammen med familien. 

— Favorittrett? 

— Slicede skiver av rå salmalaks med wasabi. 

— Hvilken bok leste du sist? 

— En biografi om Frank Sinatra. Det var mann med 

ambisjoner! 

— Favorittmusikk? 

— Alt mulig fra Van Halen til Pavarotti. 

— Hva ser du helst på TV? 

— Dokumentarer. 

— Velg deg et annet yrke? 

— Hvorfor det? Jeg har verdens beste jobb. 

— Hva mener du om fiskeripressen? 

— Den har blitt bedre, men bør ha mer fokus på marked. 

— Hvem var ditt ungdoms ideal? 

— Ingen spesiell; kanskje Winston Churcill. 

— Har du et livsmotto? 

— Nei. 

— Hvem har inspirert deg mest i ditt yrke? 

— Kjell Gunnar Salvanes og Frank Asche. 

— Har du vaner du ikke kan klare deg foruten? 

— Kaffe, samt å trene jevnt og trutt. 

— Hva liker du minst å gjøre? 

— Å rapportere til ledelsen på Universitetet. 

— Hva får du mest kjeft for på hjemmebane? 

— At jeg hører for dårlig etter. 

— Hva gjør du om 5 år? 

— Det samme som i dag. 

— Hva kunne du tenke deg å gå i demonstrasjonstog 

for? 

— Et åpent og tolerant samfunn. 

— Hvis vi ga deg en dag som fiskeriminister med uinn- 

skrenket makt, hva hadde du først gjort? 

— Kvittet meg med de fleste regler som reduserer 

effektiviteten i sjømatnæringen. 

— Om du fikk 100 millioner kroner som du kunne 

investere i norsk sjømatnæring, hva hadde du gjort? 

— Kjøpt aksjer i et stort norsk oppdrettsselskap. 


— Jeg er ingen ekspert på Råfiskloven, men tviler på at den bi drar så mye til å øke effektiviteten og lønnsomheten i næringen, sier Tveterås. Her 

fra årsmøtet i Norges Råfisklag i 2012. (Foto: Therese Tande) 

markedene og ikke på administrasjon. 

Men jeg kan være 

enig i at det lett blir en positiv 

skjevhet i beregningen av effektene. 

Virkningene av felles 

markedsføring er nok ikke så 

lønnsomme som Sjømatrådet 

ofte vil ha det til. 

— Uansett sier 9 av 10 

eksportører vi snakker med 

at de kunne brukt eksportavgiften 

bedre selv. 

— Ja, og det bygger etter 

min mening på en sviktende 

logikk. Forklaringen er mest 

sannsynlig at de hadde brukt 

pengene til å markedsføre 

egne firma overfor importører 

og agenter, altså «business to 

business». Svært lite hadde 

gått til markedsføring overfor 

konsumentene. Dermed hadde 

det meste av innsatsen gått 

til å konkurrere ut andre norske 

eksportører, og til syvende 

og sist blitt et «nullsum»spill. 

Det vi trenger er tiltak som 

kan løfte etterspørselen fra 

konsumentene. Derfor vil jeg 

si at Norges sjømatråd er noe 

av det smarteste fiskerinasjo 


nen Norge har gjort de siste 

30 årene. Rådet befinner seg 

definitivt på «10 på topp»listen 

over gode tiltak. 

— Kan det samme sies 

om etableringen Fiskeri- og 

havbruksnærin gens forskningsfond? 

— Ja, det tror jeg. Behovet 

for FoU er enormt, mange 

bedrifter er små og risikoen 

for å mislykkes er stor. Og 

selv om man lykkes er det 

ikke gitt at man klarer å hente 

ut gevinsten. Incitamentet for 

å investere i FoU er følgelig 

begrenset, og da er det smart 

med en lovpålagt avgift. 

— Brukes FoU-avgiften 

fornuftig? 

— Det har jeg ikke forutsetninger 

for å uttale meg om. 

Men så lenge næringen er 

aktivt med på å bestemme, 

går jeg ut fra det. Det er også 

viktig at man skaffer seg den 

kompetansen som trengs for 

å kunne være en krevende 

kunde overfor FoUleverandørene. 

Det er viktig at man vet 

hva man vil ha. 

MÅNEDENS INTERVJUOB 

JEKT HAR brukt mye tid på 

å analysere ulike sider ved 

norsk oppdrettsnæring. I det 

ligger selvfølgelig også at han 

har gjort seg tanker om konsesjonsloven, 

som langt på vei 

har styrt utviklingen i næringen 

de siste 40 årene. 

— Det var et stort fremskritt 

da «bo og driveplikten» ble 

opphevet i 1991. Smådriftsmodellen 

hadde løpt ut på 

dato. Gener elt tror jeg det er 

viktig at politikerne i størst 

mulig grad overlater til næringslivet 

selv å utvikle konkurransedyktige 

og lønnsomme 

driftsformer og strukturer. Det 

taler ikke for rigide konsesjonslover. 

Fortsatt synes det 

som om regjeringen gjerne vil 

velte distrikts og bosettingsmessige 

målsettinger over på 

op pdrettsnæringen. Det er 

ikke lurt i lengden. Når det er 

sagt, tror jeg det er fornuftig 

med reguleringer som begrenser 

den totale produksjonen. 

Fri vekst hadde gitt mye 

sterkere sykler i produksjon og 

lønnsomhet enn vi har opplevd 

til nå. Slik sett har vi hatt 

god bruk for en konsesjonslov 

i oppdrettsnæringen. 

— Myndighetene har 

satset på ulike reguleringsformer, 

fra kubik kmeter via 

fôrkvoter til dagens MTBsystem. 

Hva er best? 

— Utvilsomt MTB. Men 

heller ikke dette systemet 

er perfekt. For det første er 

MTBene løsrevet fra de enkelte 

lokalitetenes bærekraft. 

Dernest er systemet for rigid. 

Slaktevolumet varierer for mye 

gjennom året. Derfor tror jeg 

det vil være fornuftig å gå over 

til et system med «flytende» 

MTB, slik at oppdretterne kan 

utnytte temperatur og øvrige 

biofysiske forhold på lokalitetene 

på en mer økonomisk 

optimal måte. 

— Er regelverket for eierskap 

i oppdrett for strengt? 

— Ja. Og dette svaret 

burde fremgå av det jeg alt har 

sagt. Næringen må selv finne 

frem til den mest effektive 

strukturen. Jeg liker dårlig at

myndighetene «henger på» en 

rekke krav om videreforedling 

og FoUinnsats som forutsetning 

for å godkjenne fusjoner 

og vekst. Jeg kaller det en 

form for tvungen «avlat» for å 

øke sin eierandel i næringen. 

For egen del forventer jeg 

fak tisk at aktører som Marine 

Harvest ASA vil drive mer FoU 

en andre og mindre selskaper. 

Tvang er unødvendig. De vil 

gjøre det av ren egeninteresse. 

I MOTSETNING TIL KURT 

Oddekalv elsker Ragnar Tveterås 

laks. Han spiser gjerne 

fisken rå også. Men professoren 

i Stavanger er minst 

like klar som miljøaktivisten 

i Bergen på at næringen må 

løse sine miljøutfordringer. 

— Laks og rømming er kritiske 

utfordringer som må tas 

alvorlig. Det vil kreve enorme 

investeringer i FoU for å løse 

de produks jonstekniske problemene. 

Sannsynligvis snakker 

vi om milliarder av kroner 

over noen år, både i FoU og 

fysiske anleggsinvestering er. 

— Næringen etterlyser 

konkrete indikatorer, altså 

måltall for rømming, lakselus 

og forurensning. Har 

du kunnskaper på dette 

området? 

Generisk markedsføring er fornuftig. Etableringen av Eksportut valget for Fisk i 1991, i dag Norges 

sjømatråd, er utvilsomt på topp ti listen over de smarteste beslutningene i sjømatnæringen gjennom tidene, 

mener månedens gullfisk. Her fra en norsk stand i den legendariske mathallen til luksusmagasinet Harrods i 

London. (Foto: Norges sjømatråd) 

— Nei. Jeg er verken ihuga 

miljøvernentusiast eller «frittfrem»tilhenger.Verdiskapingen 

i villaksfisket utgjør bare 

noen få prosenter av de verdiene 

som skapes i oppdrettsnæringen. 

Men slik kan vi ikke 

tenke. Å ignorere villaksen vil 

skape så store problemer med 

opinionen i Norge og kundene 

rundt om i verden at all vekst i 

næringen stopper opp. 

— Vil fiskeoppdrett skje i 

lukkede anlegg om 15 år? 

— I alle fall i større grad 

enn i dag. Først i løypa ligger 

produksjon av større settefisk. 

Om vi ikke finner mer effektive 

måter å håndtere smittespredning, 

sykdom, lus og rømming 

på med den teknologien vi 

bruker i dag, vil lukkede anlegg 

tvinge seg frem. 

— Mange hevder at en 

overgang til lukkede anlegg 

vil frata Norge alle komparative 

fortrinn ved oppdrett 

av laks. 

— Det forutsetter for det 

Opprettelsen av Fiskeri- 


forskningsfond (FHF) er også 

blant de smarteste beslutningene 

i sjømatnæringen. Penger 

fra FHF er med på mye 

viktig innovasjonsarbeid i 

næringen. Her fra utdelingen 

av Innovasjonsprisen for 2012 

under Nor-Fishing i Trondheim. 

Optimar Giske stakk av med 

førsteprisen. (Foto: Thv jr.) 

første at det ikke vil skje noen 

teknologiutvikling i denne retningen 

utenfor Norge. Dernest 

må det være slik at lukkede 

anlegg kan drives konkurransedyktig 

hvor som helst i 

verden. Ingen av delene er 

rett. Lukkede oppdrettsan legg 

kan tvinge seg frem mange 

andre steder enn i Norge. Vi 

er ikke alene om miljøutfordringene. 

Dessuten trengs 

mye mer enn lukkede anlegg 

i en fjordarm for å lykkes med 

oppdrett. Man er avhengig av 

kompetanse, en velfungerende 

verdikjede og indus trielle 

klynger med en viss produksjon. 

Dette lar seg ikke bygge 

opp over natten. I min verden 

er det ingen stor trussel mot 

norsk lakseoppdrett å forske 

på lukkede anlegg. 

MÅNEDENS INTERVJUOB 

JEKT VAR EN av dem som 

sto bak studien «Et kunnskapsbasert 

Norge». Her 

fremheves sjømatnæringen 

som ett av bare tre globale 

kunnskapsnav i Norge. Vi 


Hvor mange nordlendinger 

trengs det for å sende en skrei 

fra Nordishavet til Middelhavet? 

Svaret på akkurat dét har vel variert opp gjennom historien. 

Men spør du hvor mange man må fjerne for at skreien ikke 

skal komme fram, er svaret alltid det samme – én. Hvert 

eneste ledd teller. 

42 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 2013 

www.nergard.no

spurte på hvilke områd er næringen 

scorer best. 

— Først og fremst på 

kompetanse og kunnskap, 

både ute i næringen og i 

forvaltningsapparatet. Her 

tar jeg også med universiteter 

og forskningsinstitusjoner. 

Fortsatt er det et stort 

forbedringspo tensial hva 

gjelder regelverk og virkemiddelbruk, 

men globalt sett har 

Norge sannsynligvis verdens 

beste fiskeriforvaltning. Litt 

spissformulert kan vi si at sjømatnæringen 

scorer såpass 

høyt fordi konkurrentene ute 

er såpass dårlige. 

Videre har næringen relativt 

god tilgang på kapital, særlig 

om vi sammenligner med 

andre land. Også her scorer 

sjømatnæringen godt fordi 

konkurrentene er dårlige. All 

kapital er riktignok ikke like 

kompetent, og det har kostet 

investorene dyrt. Men det blir 

stadig flere som forstår hva 

som kreves for å oppnå suksess 

i norsk sjømatnæring. 

— I hvilken grad kan den 

norske suksessen forklares 

med at politikere, forvaltning 

og næring har gjort de 

rette tingene? 

— Mange har gjort feil opp 

gjennom årene. I sum er det 

likevel ingen tvil om at næring 

og forvaltning har gjort mer 

rett enn galt, og hvilket er 

avgjørende — mer rett enn i 

andre land. Man har også klart 

å få til en god dialog mellom 

næring og myndighet er. Den 

har ikke alltid ført frem, men 

har over tid gitt mange løsninger 

for næringen — om ikke 

perfekte, så i alle fall bedre 

enn før. 

— Har vi verdens beste 

sjømatnæring? 

— Ja, det tror jeg. I alle fall 

på en rekke viktige områder. 

— I hvilken grad vil du si 

at dagens politikere forstår 

hva som kreves for å sikre 

denne posisjonen? 

— På Stortinget kan de 

dessverre fint lite om norsk 

sjømatnær ing. Derfor har jeg 

ingen illusjoner om at drahjelpen 

skal komme fra det 

holdet. Politikere er opptatt 

av gjenvalg og av saker som 

gir stemmer. Noen ytterst få 

spesialiserer seg på fisk og 

sjømat, men utgjør ingen forskjell 

i det store bildet. Derimot 

har jeg tro på at kunnskapsrike 

og engasjerte byråkrater i 

Fiskeri og kystdepartementet 

og Fiskeridirektoratet med underliggende 

etat er, kan «stjele 

ballen» fra politikerne og 

servere politisk ledelse gode 

og gjennomtenkte forslag som 

det er vanskelig å si nei til. 

Dette må selvfølgelig skje i tett 

samarbeid med nærin gens 

talsmenn og aktører, samt 

med kunnskapsmiljøene innen 

for skning og undervisning. 

Jeg er pessimist. Uansett 

hvor mye vi ønsker oss mer 

kompetente politikere, kommer 

vi aldri til å få det. Der 

Roten til mye vondt! Videre vekst i oppdrett forutsetter at man løser 

luseproblemet, mener Ragnar Tveterås. Han er ikke den eneste som 

mener det. 

for må det som kommer fra 

næringen og forvaltningen 

være så robust at politi kerne 

ikke har noe annet valg enn 

å følge rådene. Vi kan ikke la 

politikerne lede sjømatnæringen, 

så udemokratisk den enn 

måtte høres. 

— Du fremhever fiskeriforvaltningen 

som verdens 

beste. Likevel får den knallhard 

kritikk fra næringens 

organisasjoner. Fiskerimyndighetene 

beskyldes for 

å være alt for lite opptatt av 

næring sutvikling og vekst 

og for mye opptatt av å 

kriminalisere de som tråkker 

feil. Er det grunnlag for 

denne kritikken? 

— I det store bildet — nei. 

Men det er selvsagt ikke 

vanskelig å finne kritikkverdige 

områder om man først ønsker 

det. Alle har et forbedringspotensial 

— også fiskeribyråkratene. 

Og så er det naturligvis 

bedre for næringsaktørene 

å ha fokus på alt som er galt 

enn på den voldsomme avkastningen 

enkelte fiskeri og 

hav bruksbedrifter faktisk har. 

Da kunne jo noen for alvor 

begynne å snakke om skatt på 

ressursrenten og høy arealavgift. 

«THE FUTURE’S SO BRIGTH 

we got to wear shades», sang 

Timbuk 3 på sitt debutalbum 

i 1986. I dag kan aktørene 

i norsk sjømatnæring lystig 

nynne med. Flere forskningsrapporter 

viser at omsetningen 

kan mangedobles, og 

innen midten av inneværende 

århundre passere 500 milliarder 

kroner på årsbasis. Da 

snakker vi om et beløp som 

nesten tilsvarer den samlede 

eksportverdien av gass og olje 

i 2012. Realistisk eller en våt 

drøm? Månedens intervjuobjekt 

er ikke i tvil om svaret: 

Takket være opphevelsen av 

eierskapsbegrensningen og «bo- 

og driveplikten» i 1991, har vi 

fått selskaper som SalMar ASA. 

Ingen i dag vil beklage at det ble 

mulig. Her fra det nye SalMaranlegget 

på Nordskaget på 

Frøya. (Foto: SalMar) 


Lukkede oppdrettsanlegg kan meget vel være fremtiden, sier Ragnar 

Tveterås. Han fnyser av dem som mener at Norge bør avstå fra å 

forske på slike tekniske løsninger. 

— Jeg tror det er realistisk. 

Den prosentvise omsetningsøkningen 

pr. år er ikke spesielt 

stor. Tvert om. Produksjonsveksten 

i oppdrettsnæringen 

var mye større fra 1980 til 


2010 enn man har forutsatt 

fra 2010 til 2050. Men jeg er 

selvfølgelig usikker på om næringen 

er i stand til å innovere 

raskt nok når det gjelder genetisk 

materiale, vaksiner og 

andre nødvendige tiltak for en 

slik formidabel produksjonsøkning. 

Mange utfordringer skal 

løses. Men det har man jammen 

klart frem til i dag også. 

— Produksjonen skal 

øke fra 1 til 5 millioner tonn 

laks. Er det mulig å finansiere 

en slik vekst? 

— Det er penger nok så 

lenge veksten er lønnsom. Kapitalens 

utfordring er jo å finne 

gode og lønnsomme vekstnæringer. 

Det er ikke rett å være 

kapitalist i dag, for å si det slik. 

Rentenivået er historisk lavt. 

— Hvilken tro har du på 

oppdrett av andre arter enn 

laks? 

— Jeg har heiet både på 

torsk og blåskjell. I dag innser 

jeg at veien frem fortsatt er 

lang og kronglete. 

— Er toget gått? 

— Mye kan tyde på det. 

Hovedutfordringen for de 

som driver med torskeoppdrett 

er å produsere fisken til 

1215 kroner pr. kilo, og det 

er urealistisk i overskuelig 

fremtid. Heller ikke har man 

klart å skape et godt betalende 

marked for superfersk 

oppdret tstorsk, kort sagt å 

differensiere oppdrettstorsken 

fra all annen hvitfisk. 

— Hva med kveite? 

— En fantastisk flott fisk. 

Men produksjonskostnadene 

tilsier at man må være veldig 

forsiktig med å produsere for 

mye. Kveite er et utpreget 

nisjeprodukt for en svært 

kresen, men betalingsvillig 

kundegruppe. Selv om vi bruker 

mye mer penger på FoU 

og markedsføring, vil det ikke 

være rom for store volum. 

— På denne siden av 

2050 er med andre ord det 

norske oppdret tseventyret 

laks? 

— Ja, dessverre. Ikke 

dessverre fordi det er noe 

galt med lak sen. Det er en 

fantastisk flott fisk med et stort 

anvendelsesom råde. Jeg spiser 

mye laks. Men det hadde

Så lenge man tjener penger på oppdrett av laks vil det alltid være penger til ekspansjon, mener økonomiprofessoren fra Univer sitetet i Stavanger. 

— Det er ikke lett å være kapitalist i dag. Rentenivået er jo historisk lavt. 

jo vært flott om vi også hadde 

klart å få frem noen andre og 

økonomisk robuste oppdrettsarter. 

— Hva kan du generelt si 

om standingen til norsk 

sjømat i marke dene? 

— For å svare litt flåsete; vi 

har den beste fisken i verden. 

Reiser vi rundt omkring er 

det sjømat og laks folk flest 

forbin der med Norge, og på 

en veldig positiv måte. Rent 

hav, frisk luft og sunn mat. 

Vår utfordring er å gjøre disse 

assosiasjonene enda sterkere, 

slik at folk vil kjøpe og betale 

enda mer. 

— Hvordan har standin- 

Fiskerimyndighetene, med 

Lisbeth Berg-Hansen i spissen, 

får mye ufortjent pepper, mener 

månedens intervjuobjekt. I det 

store bildet har vi sannsynligvis 

verdens beste fiskeriforvaltning. 

(Foto: Thv jr.) 

gen utviklet seg de siste 50 

årene? 

— Det vet jeg ikke. Men det 

er vel ingen tvil om at oppdrettslaksen 

har gjort norsk sjømat 

mer global. Tidligere solgte 

vi torsk og sild til et lite fåtall 

hovedmarkeder. Nå selger vi 

sjømat til nærmere 150 land. 

Laksen fra Norge er blitt en 

inter nasjonal kjendis. Samtidig 

skal vi ikke overdrive 

kjennskapene til sjømaten fra 

Norge. I veldig mange tilfeller 

aner jo ikke konsumentene 

hvor fisken kommer fra. Her 

er det fortsatt et godt stykke 

arbeid å gjøre. 

I ØYEBLIKKET ER DET 

STOR usikkerhet i torskesektoren 

med rekord stor torskekvote 

og rekordlav torskepris. 

Som Reidar Nilsen sukket under 

årsmøtet i Fiskebåt i Oslo i 

midten av februar. «Jeg hadde 

aldri trodd at en 30 prosent 


En gang var optimismen stor. Torskeoppdrett var fremtiden. Dette bildet er fra 2005 da norske 

torskeoppdretteres ærespris gikk til Bjarte Myklebust, som hadde drevet Nærøysund Matfisk i Sogn og 

Fjordane siden 1985. Prisen ble mottatt av sønnen Karl Petter Myklebust. Høsten 2009 gikk selskapet 

konkurs. Torskeeventyret var over. Det kommer neppe igjen, tror månedens gullfisk. 

® 

Habasit LINK, transportbåndsløsningen 

som effektiviserer, fungerer og briljerer - År etter år! 

Den fungerer hos deg også. 

Habasit Norge AS 

Pb. 526 Økern 

0512 Oslo 

Tlf: +47 815 58 458, Faks: +47 22 64 09 11 

info@habasit.se 

www.habasit.no 


® 

Habasit LINK - Den nyskapende og maksimalt fleksible totalløsningen 

Habasit - Verdensledende innen transportbånd, tilbyr komplette, 

høyeffektive løsninger som effektiviserer produksjonen over alt 

der man håndterer gods! Hvis du stiller store krav til funksjonalitet, 

hygiene og økonomi – kontakt Habasit så får du vite hvor 

enkelt det kan fungere hos deg også! 

Habasit – Solutions in motion 

økning av torskekvoten skulle 

bli fremstilt som et problem». 

Enkelte har nå tatt til ordet for 

at man må inkludere markedsbetraktninger 

når man fastsetter 

kvoter. Tveterås tilhører 

fortsatt tvilerne. 

— Problemet med torsken 

er at den har havnet i «hvitfisksekken» 

sammen med 

mange andre og billigere arter. 

Vi har ikke klart å skape et 

markedssegment som er villig 

til å betale ekstra for torsk, og 

heller ikke til å ta unna større 

kvanta uten å forvente en betydelig 

nedgang i prisen. Dette 

handler også om at vi ikke har 

klart å håndtere fangstene 

på en måte som sikrer topp 

kvali tet. 

Så til ditt spørsmål. I dag 

har vi gode kunnskaper om 

priselasti siteter på torsk, 

og kan si mye fornuftig om 

relasjonene mellom pris og 

kvantum. Slik sett er det nok 

mulig å inkludere markedsbetraktninger 

i kvotefastsettelsen. 

Men i praksis tror jeg

nok at dette ligger et stykke 

frem i tid. 

— I en verden hvor 

mange sulter; har vi lov til 

å fiske mindre torsk enn 

bestanden tåler bare fordi vi 

ønsker å tjene mer peng er? 

— Dette spørsmålet bør du 

stille til politikerne. Men om 

det å tilpasse torskekvotene 

til markedet er uetisk, er det 

mange forhold i samfunnet vi 

må se nærmere på. 

— Hver gang lakseprisene 

stuper bygger vi nye 

markeder. Gjelder samme 

mekanisme for torsk? 

— Dessverre, men det 

tror jeg ikke. I det øyeblikket 

vi får et overskuddstilbud 

fra Norge skifter umiddelbart 

forhandlingsmak ten fra selger 

til kjøper. I dag havner torsken 

i lavt betalende segmenter 

i hvitfiskmarkedet. Den lave 

prisen bidrar ikke til å bygge 

nye og mer betalingsvillige 

kundegrupper, og stimulerer 

heller ikke etterspørselen etter 

torsk spesielt. Laksen har 

derimot en mer unik posisjon 

i markedet, uten en hærskare 

av substitutter. Det betyr at 

etterspørselen etter laks øker 

kraftig når prisen faller. Det er 

dessverre ikke tilfellet i samme 

grad for torsk. 

— Kan Norge gradvis øke 

bearbeidingsgraden på den 

fisken vi fisker og produserer, 

eller må vi belage oss på 

primært å være en leverandør 

av råstoff og halvfabrikata? 

— Nå fremstår jeg kanskje 

som veldig negativ, men igjen 

må jeg skuffe. Jeg er blant 

dem som mener at det meste 

av viderefore dlingen bør skje 

nært opptil markedet. Det har 

både med biologien til fisk å 

gjøre, men også med behovet 

for volum, markedsfor ståelse 

og nærhet til kundene. Vi må 

gjerne slakte og filetere fisken 

i Norge, men «value added»produksjonen 

gjør vi best i å 

overlate til andre. På dette 

— Torsken har havnet i «hvitfisk-sekken». Dagens lave torskepris 

bidrar i liten grad til å bygge marked, beklager Ragnar Tveterås. 

området må vi stikke fingeren 

i jorda. Og det gjelder enten vi 

er med i EU eller ikke. 

— Tror du at man starter 

leteboring utenfor Lofoten 

og Vesterålen i løpet av de 

neste 10 årene? 

— Ja. Motstanden er ikke 

sterk nok, heller ikke lokalt. Og 

det er greit for meg. Oljeindustrien 

må selvfølgelig dekke 

tapene til de som blir rammet, 

f.eks. ved et uhell. Men det 

har man råd til. 

Norge har verdens beste sjømat. Og oppdrettslaksen har gjort Seafood from Norway til kanskje Norges mest kjent varemerke. Det spises norsk 

laks i alle verdenshjørner. (Foto: Scanstockphoto) 


— Helt til slutt, Tveterås. 

Om du skal spå strukturen i 

norsk sjømatnæring i 2050, 

hvordan vil næringen se ut? 

— Konsolideringen vil 

ganske sikkert fortsette. 

Strukturordnin gene i flåten vil 

gi færre fartøyer, vi får færre 

og større mottaksanlegg på 

land og en tilsvarende utvikling 

i oppdrettsnær ingen. Man 

må ikke være rakettforsker 

for å spå en slik utvik ling. Jeg 

tror ikke at vi vil ende opp med 

23 aktører som kon trollerer 

alt. Men jeg regner med — og 

håper — at utviklingen vil gi 

mange nye og svært attraktive 

arbeidsplasser. Det å velge 

en karriere i sjømatnæringen 

vil fremstå som mye mer 

spennende og utfordrende 

enn i dag. Gjør vi alt riktig vil 

sjømatnæringen innen midten 

av inneværende århundre ha 

overtatt den valutaskapende 

rollen oljeindustrien har hatt 

de siste 20 årene, avslutter 

månedens intervjuobjekt. 


Når man kommer fra oljebyen Stavanger må man forvente et relativt åpent sinn til olje- og gassutvinning. 

Månedens intervjuobjekt er intet unntak, og regner med at det før eller siden vil komme installasjoner som 

dette også på feltene utenfor Lofoten og Vesterålen. (Foto: Scanstockphoto) 

M/F Boknafjord LNG Gass Ferge 

LNG Gass elektrisk fremdriftssystem 

Dokking • Reparasjon • Vedlikehold • Ombygging • Nybygg 

FISKERSTRAND VERFT AS, Risevegen 23, N-6035 Fiskarstrand 

+47 70 19 93 00 • Fax +47 70 19 93 01 

Mail:firmapost@fiskerstrand.no, www.fiskerstrand.no 

FISKERSTRAND BLRT AS, Risevegen 23, N-6035 Fiskarstrand 

+47 70 19 93 00 • Fax +47 70 19 93 03 

Mail:post@fblrt.com, www.fblrt.com 

LNG Gass fórlastebåt 

LNG fremdriftssystem 

Fra ferge til LNG bunkrings fartøy 

Ombygget til verdens første LNG bunkrings fartøy 

Geir II 

Linefartøy med dragerbrønn

Norges 30 største fiskebåtrederier: 

Aker Seafoods like suveren! 

Listen over Norges største fiskebåtrederier 

målt etter brutto 

fangstverdi bekrefter hvor møllspist 

Deltakerloven er blitt i havflåten. 

Det er langt mellom redere 

som må sette sjøbein på jobben, 

for å si det slik. De to største rederiene 

— Aker Sea foods ASA og 

Nergård-Gruppen — er i utgangspunktet 

industrian legg som har 

utnyttet alle lovlige smutthull for 

å sikre seg eierkontroll på havet. 

Lenger nedover på listen befinner 

også de fleste eierne seg bak en 

kontorpult på land. 

Slik innledet vi både i fjor og i 

forfjor, og det er ingen grunn til å 

endre teksten i år. Selv om det er 

mange velkjente fisker-familier på 

listen over de 30 største, må vi et 

godt stykke ned for å finne rederier 

ledet av aktive fiskere. Og da 

mener vi aktive i den forstand at 

de faktisk er på havet. 

Målt mot Aker Seafoods blir 

de fleste små. I fjor fisket de 11 

trålerne til Aker Seafoods for 774 

millioner kroner. Et lite Lofothav 

bak fulgte de fem stortrålerne til 

Nergård-Gruppen i Tromsø og de 

12 linebåtene til Ervik Havfiske 

AS på Stadlandet. Nergård fisket 

for 336 millioner, Ervik Havfiske 

for 312. 

Listen for 2012, som du finner 

lenger ut i denne artikkelen, 

viser at de store holder stillingen. 

Til sammen fisket de 30 største 

rederiene for nesten 4,9 milliarder 

kroner i 2012, eller 34,5 prosent 

av den samlede fangstverdien for 

norske fiskebåter. Den tilsvarende 

andelen i 2012 var 35,3 prosent. 

2011 ble et fantastisk år for norske fiskere. 2012 ble ikke på langt nær så bra. Fangstverdien 

falt fra 16,1 til 14,1 milliarder kroner, eller med 12,5 prosent. De 30 største rederiene fisket 

for nesten 4,9 milliarder kroner, en omsetningssvikt på 14,9 prosent. Det utgjorde 34,5 prosent 

av den totale førstehåndsver dien. En av de båtene som bidro til det, var ringnotsnurperen 

«Bømmelbas», som fisket for ca. 34 millioner kroner. (Foto: Rune Kvamme) 

AKER SEAFOODS ASA HAR organisert 

sine trålere i rederiene Nor dland Havfiske 

AS, Finnmark Havfiske AS og Hammerfest 

Industri fiske AS. I alt reduserte disse 

rederiene sin fangstverdi med 89 millioner 

kroner fra 2011 til 2012. Driftsresultatet 

viste en pluss på 134 millioner kroner, 

mot 154 året før. Resultatgraden falt fra 

17,8 prosent til 17,3 prosent. 

NergårdGruppens fiskebåter ble tidligere 

administrert og eid av Ytre Rolløya 

AS i Harstad. Nå er denne virksomheten 

lagt under selskapet Nergård Havfiske 

AS, fortsatt med adresse i Harstad. 

Nergårdflåten fisket for ca. 34 millioner 

kroner mindre i 2012 enn året før. 

Samtlige rederier på listen, unntatt 

Ervik Havfiske AS og Carisma Fish AS, 

hadde lavere fangstverdi i 2012 enn i 

2011. Ervik Hav fiske har med noen flere 

linebåter i sine tall enn tidligere år, og 

Carisma Fish har fått økt kvotegrunnlaget 

på sine båter. 

DE 30 STØRSTE fiskebåtrederiene som 

er opplistet i tabellen på side 53 eide og 

drev i alt 87 fartøyer i 2012 — 32 trålere, 

22 ringnotsnurpere, 26 linefartøyer, 6 

kystbåter og 1 Nordsjøtråler. Til sammen 

hadde disse fartøyene en brutto fangstverdi 

på 4.863 millioner kroner i 2012. 

Mens 4 av de 30 største fiskeribedrif tene 

har hovedkontor i NordNorge, har 9 av 

de 30 største rederi ene NordNorge som 

base. Da har vi regnet Ålesund som det 

reelle hovedkontoret for trålerne til Aker 

Seafoods. Så lenge det er havfiskefartøy 

det dreier seg om, kommer vi heller ikke 

utenom Vestlandet. I fjor hadde 7 av de 

største rederiene hovedkontor i Austevoll 

kommune. Sunnmøre og Ålesund er også 

godt representert, med 9 av de 30 rederiene 

på listen. 

Det er ingen tvil om hvem som dominerer 

i fiskeflåten. Ringnots nurpere med 

kolmulekonsesjon sto enda en gang i kø 

for å komme med. 16 av de 30 største rederiene 

er involvert i fiske etter pelagiske 

arter, i første rekke sild, makrell, lodde og 

kolmule. 

Før man setter opp en liste over de 

største fiskebåtrederiene, må man definere 

hvilke kriterier som skal legges til 

grunn. Vårt hovedkrav er at rederiene må 

ha en betydelig eierinteresse i de fartøyene 

som danner grunnlaget for omsetnin 

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 2013 

49

gen, og at båtene må fiske under norsk 

flagg. Vi har heller ikke med driftsselskaper 

uten eller med marginale eierandeler 

i fartøyene. 

I familieeide fiskebåtrederier er eierforholdene 

ofte innfløkte. Det behøver ikke 

engang være slik at driftsselskapet har 

eierin teresser i båtene. Men så lenge de 

eies og kontrolleres av samme familie, 

mener vi at de bør komme i betraktning. 

Det gjelder flere av rederiene på listen. 

Tidligere år har vi tatt med de 35 

største rederiene. I år har vi satt strek ved 

30. Det skyldes at et stort antall av de 

full strukturerte ringnotsnurperne omsatte 

for pluss/minus 55 million er kroner i 2012. 

Skulle vi ta med de 35 største, måtte vi 

nesten ta med 1015 båter til for å være 

rimelig sikre på å ha en ko rrekt liste. 

Vi har snakket med en rekke redere i 

forbindelse med listen, og tror den er på 

det nærmeste komplett. Her følger en kort 

oversikt over hvert enkelt rederi i tabell 

1 og de fartøyene som dis poneres. Om 

noen er uteglemt ber vi om å bli kontaktet. 

1. Aker Seafoods ASA 

Fangstaktivitetene til Aker Seafoods 

omfattet i 2012 i alt 11 trålere tilhørende 

rederiene Nordland Havfiske AS (96 

Bli oppdatert med Havforskningsrapporten 2013 

Havforskningsrapporten 2013 kommer 19. mars. 

Der får du oversikt over havbruksforskningen 

og status for miljø og fiskebestander i norske 

kyst- og havområder. 


prosent), Finnmark Havfiske AS (98 prosent) 

og Hammerfest Industrifiske AS (60 

prosent). Eierandelene i parentes. 

Nordland Havfiske AS omfattet i 2012 

trålerne «Vesttind», 

«Hekktind», «K. Arctander», «Stamsund» 

og «Havtind». «Hekktind» ble solgt 

i august. Finnmark Havfiske AS hadde trålerne 

«Båtsf jord», «Kongsfjord», «Skaidi» 

og «Jergul», mens Hammerfest Industrifiske 

AS hadde trålerne «Nordfjordtrål» 

og «Doggi». «Nordf jordtrål» ble solgt i 

desember, mens «Doggi» var ute av drift 

fra 1. august til 1. november. Ved utgangen 

av året hadde følgelig Aker Seafoods 

9 trålere i drift. 

Alt i alt fisket selskapets trålerne for ca. 

774 millioner kroner i 2012 — 89 millioner 

mindre enn i 2011. Like fullt troner Aker 

Seafoods fortsatt suverent øverst på listen 

over Norges største fiskebåteiere. 

2. Nergård-Gruppen 

Sammen med datterselskapet Nergård 

Senja AS har Nergård AS 100 prosent 

eierandel i Nergård Havfiske AS i Harstad. 

Rederiet eier frysetrålerne «J. 

Bergvoll» (85 mill.kr.), «Tønsnes» (82 mill. 

kr.), «OleArvid Nergård» (79 mill. kr.) og 

«Kågtind» (58 mill. kr.), samt ferskfisktråleren 

«Kasfjord» (32 mill. kr). Til sammen 

www.imr.no 

fisket disse for 336 millioner kroner i 

2012. 

Foruten trålerne som drives av Nergård 

Havfiske, er Nergårdkonsernet 

medeier i en rekke kystfiskefartøy, men 

ingen av eier andelene er så store at 

båtenes fangstverdi skal regnes med her. 

Kjell Larssen er daglig leder i Nergård 

Havfiske AS. 

3. Ervik Havfiske AS 

Bak Ervik Havfiske AS står Domstein ASA 

og Ervik Havfiske Holding AS, med 50 

prosent hver av aksjene. Kjell Magne og 

Stig Ervik eier hver sin halvpart av Ervik 

Havfiske Holding. 

Rederigruppen hadde i 2012 følgende 

autolinere i drift på norske kvoter: «Frøyanes 

Senior», «Vestfisk», «Stålholm» 

(garn), «Frøyanes», «Stattegg», «Statthav», 

«Kamaro», «Veststeinen», «Vest 

Freezer», «Brimøy» og «Erliner». I tillegg 

var «Seljevær» på fiske i SørIshavet. Til 

sammen hadde disse båtene er brutto 

fangstverdi på 312 millioner kroner i 

2012. 

Videre er gruppen involvert i fartøyene 

«Argos Froyanes» og «Argos Georgia» 

under britisk flagg. Disse båtene fisket for 

91 millioner kroner i 2012. Samlet omsetning 

i gruppen i 2012 var følgelig 403

millioner kroner. Gruppen hadde ingen 

omsetning vedrørende russiske fartøyer. 

4. Strand Sea Service AS 

er driftsselskap for 4 fartøyer i Strandfamiliens 

eie. Brødrene Olav og Ole 

Strand startet i sin tid rederiet, som i dag 

drives av neste generasjon. Bak Strand 

Sea Service AS finner vi Strand Fiskeriselskap 

AS og Strand Havfiske AS. 

Per Sperre er styrefor mann og Solveig 

Strand daglig leder i det førstnevnte 

rederiet. Solveig er også daglig leder i 

Strand Sea Service AS. Per Sperre er 

styreformann og JanneGrethe Strand 

Aasnæs daglig leder i Strand Havfiske 

AS. Fartøyene i rederiene er fabrikkskipene 

«Havstrand» og «Havbryn», samt 

ringnotsnurperne «Strand Senior» og 

«Fiskeskjer». I 2012 fisket disse båtene 

for ca. 304 million er kroner. 

5. Prestfjord AS 

på Sortland eier og driver fabrikktråleren 

«Prestfjord» (83,4 mill. kr.) og frysetråleren 

«Sunderøy» (99,6 mill. kr.). Nye 

«Prestfjord» ble overlevert fra verft i 

februar 2012. Via Pres tfjord Havfiske AS 

drifter også rederiet tråleren «Langøy» 

(71,8 mill. kr.). Knut Roald Holmøy er 

daglig leder og reder i begge selskaper. 

Hovedaksjonærer i selskapene er familien 

Holmøy. 

6. K. Halstensen AS 

i Bekkjarvik i Austevoll har tre ringnotfartøyer 

— «Manon», «Slaatterøy» og 

«Gardar», samt fabrikktråleren «Granit», 

som selskapet overtok sommeren 2012. 

Samlet bruttofangst for fartøyene i 2012 

var 240 millioner kroner. Inge Halstensen 

er daglig leder i selskapet, som eies 

av Inge (52%) og Alfred Hal stensen jr. 

(45%). 

7. AS Roaldnes 

på Valderøya utenfor Ålesund eier og 

driver trålerne «Langenes» (92,0 mill. kr.) 

og «Roaldnes» (44,3 mill. kr.). Selskapet 

drift er også «Stornes» (68,6 mill. kr.), en 

båt man har 48 prosent eierandel i gjennom 

Fiskeriselskap AS. Totalt hadde de 

tre båtene en brutto fangstverdi på 204,9 

millioner kroner i 2012. Daglig leder er 

Tore Roaldsnes. Jan Harald (34%), Tore 

(24%), Pål Arne (24%) og Toralv Roaldsnes 

(2%) er aksjonærer. Blomvik AS eier 

de resterende 16 prosentene, et selskap 

som igjen eies med 50 pros ent hver av 

Tore og Pål Arne Roaldsnes. 

Ringnotfartøyer dominerer på listen over Norges 30 største 

fiske båtrederier. Men det er slett ikke alle som når opp. 

Havsnurp AS i Midsund, som eier snurperen «Havsnurp», 

er en av dem. Denne båten har bare 310 tonn i basiskvote. 

(Foto: Rune Kvamme) 

8. Eros AS 

i Fosnavåg på Sunnmøre eier ringnotsnurperen 

«Eros», som i fjor fisket for 

57,9 millioner kroner. Gjennom Herøyfjord 

AS, der Eros AS har aksjemajoriteten, 

eier rederiet også nordsjøtråleren 

«Herøyfjord», som fisket for 26,4 millioner 

kroner i 2012. Videre eier Eros AS 65 

prosent i fabrikktråleren «Ramoen», som 

fisket for 106,4 millioner kroner. I alt fisket 

altså Eros AS for 196,7 millioner kroner 

i året som gikk. Daglig leder i selskapet 

er Per Magne Eggesbø. Han er også 

største aksjonær med en eierandel på 

50,5 prosent gjennom PME AS. 

9. Olsen-Gruppen 

har hovedkontor ved Bekkjarvik i Austevoll 

kommune. I 2012 drev selskapet 

de kombinerte snurperne og trålerne 

«Norderveg» (45,7 mill. kr) og «Nordervon» 

(46,3 mill. kr), samt kystbåtene 

«Kamøyfisk» (29 mill. kr.) og «Fruholmen» 

(19 mill. kr.). I fjor fisket disse 

båtene for 140 millioner kroner. Ola 

Olsen er daglig leder og hovedaksjonær 

i selskapet. 

10. Liegruppen Fiskeri AS 

på Straume i Fjell kommune eide i 2012 


51

snurpefartøyene «Libas» og «Ligrunn». 

Frem til mars eide og drev også gruppen 

kystbåten «Liafjell». I september kjøpte 

rederiet «Liafjord». I alt fisket båtene til 

Liegruppen for 135,7 millioner kroner i 

2012. Peder O. Lie er styreleder og Lars 

Olav Lie daglig leder i Liegruppen Fiskeri 

AS, som er et datterselskap av Liegruppen 

AS. 

11. Rosund-konsernet 

på Valderøya eide og drev i 2012 fartøyene 

«Atlantic Star» og «Nordstar». «Nordstar» 

ble først overtatt 15. oktober. Totalt 

hadde konsernet en omsetning på 125 

millioner kroner. Daglig leder, styreleder 

og hovedaksjonær i rederiet er Dag Arne 

Gjøsund gjennom Rosund Holding AS. 

12. Hardhaus AS 

i Bekkjarvik i Austevoll kommune eide i 

2012 ringnotsnurperne «Hardhaus» (57,4 

mill. kr.) og «Harvest» (62,8 mill. kr.). 

«Harvest» ble solgt i 2012, og rederiet 

har en ny båt under bygging. Inge Møgster 

er korresponderende reder. Rederiet 

eies av Møgsterfamilien. 

13. Brødrene Birkeland AS 

på Storebø i Austevoll kommune eier 

hundre prosent fiskebåtre deriene Brødr. 

Birkeland Fiskebåtrederi AS og Talbor AS. 

Talbor AS eier ringnotsnurperen «Talbor», 

som fisket for 55,0 millioner kroner i 2012. 

Brødr. Birkeland Fiskebåtrederi eier «Birkeland». 

Denne omsatte for 62,3 millioner 

kroner i året som gikk. Totalt utgjorde 

fangstinntektene i 2012 117,3 millioner. 

14. Dønna Havfiske AS 

i Dønna på Helgeland eier ringnotsnurperne 

«Åkerøy» (58,4 mill. kr.) og «Stålringen» 

(57,0 mill. kr.), tidligere «Møgsterhav». 

Dønna Havfiske AS eies 100 prosent av 

Dønna Invest AS. Jonny Berfjord er daglig 

leder av rederiet. Bak Dønna Invest AS 

står Dønna Invest 2 AS, hvor Jonny Berfjord 

(35,7%), Arnt Inge (32,9%) og Geir 

Ove Aaker (31,5%) er aksjonærer. 

15. Hansen Dahl Fiskeri AS 

i Bodø eier to ringnotsnurpere — «Senior» 

(46,6 mill. kr.) og «Kvannøy» (65,4 

De 30 største fiskebåtrederiene driver til 

sammen 32 stortrålere. «Atlantic Viking» er 

en av dem. Båten eies av Giske Havfiske AS, 

og hadde en brutto fangstverdi i 2012 på litt 

over 88 millioner kroner. 


mill. kr). Bjørn Vian er daglig leder av 

reder iet. Tarald Sivertsen er styreleder. 

Familieselskapet Birger H. Dahl AS eier 

rederiet. 

16. Ytterstad 

Fiskeriselskap AS 

i Lødingen eier rederiene Rødholmen 

AS med ringnotfartøyet «Rødholmen» 

(54,7 mill. kr.) og Kanstadfjord AS med 

ringnotfartøyet «Kanstadfjord» (53,7 mill. 

kr.). Til sammen hadde disse fartøyene 

en brutto fangstverdi i 2012 på 108,4 

millioner kroner. Gjennom andre halvdel 

av 2012 benyttet rederiet seg av kontraheringsordningen. 

I øyeblikket har man 

kun «Rødholmen», som flyttes mellom de 

to rederiselskapene frem til sommeren 

2014, da det nye fartøyet kommer. 

Marius Ytterstad er daglig leder og 

korresponderende reder. Stine og Marius 

Ytterstad har aksjemajoriteten i selskapet. 

17. H. P. Holmeset AS 

på Grytestranda på Sunnmøre driver 

de to linebåtene «Geir» og «Geir II». I 

2012 fisket disse for 108 millioner kroner. 

Hallgeir Holmeset er daglig leder og Kjetil 

Holmeset styreleder. Rederiet eies med 

en tredjedel hver av Kjetil, Hallgeir og 

Arild Holmeset. 

18. Eidesvik Havfiske AS 

på Bømlo driver ringnotsnurperen «Elisabeth» 

(51 mill. kr), kystnotbåten «Bømmelfjord» 

(19 mill. kr) og den pelagiske 

tråler en «Bømmelbas» (34 mill. kr). 

Samlet fangstverdi i 2012 var ca. 104 mill. 

kr. Rederiet eies av Magne Eidesvik og 

hans fire sønner Lars Magne, Mathias, 

Zelius og Einar med 20 prosent hver. Lars 

Magne er daglig leder. 

19 Teigegruppen 

i Herøy kommune eier og driver to ringnotsnurpere 

— «Teigenes» (52,8 mill. kr.) 

og «Sjøbris» (45 mill. kr.). «Teigenes» 

eies 100 prosent av brødrene Knut og 

Sigurd Teige gjennom selskapet Tei genes 

AS. «Sjøbris», som eies av Teigebris AS, 

har flere eiere. Knut og Sigurd Teige har 

aksjemajoriteten. 

Korresponderende reder for begge 

båtene er Sigurd Teige. 

20. Volstad AS 

i Ålesund eier og driver fabrikkskipet 

«Volstad», som i 2012 fisket for 92,0 

millioner kroner. Rederiet eies hundre 

prosent av Eivind Volstad. 

20. Hermes AS 

i SørTverrfjord i Loppa kommune eier og 

driver tråleren «Hermes», som hadde en 

brutto fangstverdi i 2012 på 92,0 millioner 

kroner. Daglig leder i rederiet er Jan 

Roger Lerbukt. Ørjan Nilsen er styreleder. 

Hovedaksjonær er Hermes Holding AS 

(51%), hvor Jan Arne Bergeton Lerbukt 

(65%) og Jan Roger Lerbukt (35%) er 

eiere. Øvrige aksjo nærer i Hermes AS 

er AS Jakobsen & Sønner (23,5%) og 

Grimsholm AS (23,5%). 

22. Sørheim Holding AS 

Halsa i Nordland eier Selvåg Senior AS, 

som igjen eier ringnots nurperen «Selvåg 

Senior» (60,6 mill. kr.). Sørheim Holding 

AS eier videre Meløyfjord Fiskeriselskap 

AS, som har kystbåtene «Meløyfjord» 

og «Meløyfjell». Til sammen fisket de 

tre båtene for 91,8 millioner kroner i 

2012. Hovedaksjonær og styreformann i 

Sørheim Holding AS er Egil Sørheim. De 

resterende aksjene er fordelt på medlemmer 

av familien Sørheim.

23. Østerbris Invest AS 

i Torangsvåg i Austevoll kommune eier 

via Østerbris AS ringnot/tråleren «Øsdterbris», 

som i 2012 fisket to kvoter for 

totalt 90,0 mill. kroner. Under Østerfjord 

AS eide også rederiet ringnotsnurper/tråleren 

«Austerfjord», men denne ble solgt 

ved årsskiftet 2011/12. I øyeblikket har 

rederiet en ny båt under bygging. Navnet 

er ennå ikke klart. Den skal etter planen 

leveres på nyåret 2014. 

Daglig leder og styreleder er Olav H. 

Østervold, som sammen med sine fem 

barn Jon Harald, Olav O., Trond, Kristian 

Østervold og Marlen Østervold Haugland 

står som eiere av selskapet. 

24. Giske Havfiske AS 

på Giske eier og driver tråleren «Atlantic 

Viking», som i 2012 hadde en brutto 

fangstverdi på 88,2 millioner kroner. 

Hovedaksjo nærer i selskapet er Rolf Kjell 

og Bjørn Ståle Giske med 24 prosent 

hver, og Karl Otto Risbakk med 21,6 prosent. 

Daglig leder er Rolf Kjell Giske. 

25. Drønen Havfiske AS 

i Torangsvåg i Austevoll kommune eier 

og driver ringnotsnurperen «Storeknut». 

Denne fisket for 45,0 millioner kroner i 

2012. Familien Drønen er hovedaksjonær 

med en eierandel på 73,9 pros ent. 

Resten eies av Caiano Fisk AS i Haugesund. 

Drønen Havfiske AS eier også 50 

prosent i Haugagutt AS, som har båten 

«Haugagutt» (42,6 mill. kr). Til sammen 

omsatte disse båtene for 87,6 mill. kroner. 

Daglig leder er Nils Arve Drønen og styreleder 

Knut Asbjørn Drønen. 

26. AH Holding AS 

på Andenes eier og driver fabrikktråleren 

«Andenesfisk I» og tråleren «Lysnes». 

«Lysnes» har ligget ved kai i hele 2012. 

Rederiet drifter også endel andre båter. 

Daglig leder er Andreas Haugen. Arnljot 

Haugen er styreleder. 

26. Atlantic Seafish AS 

i Måløy eier 100 prosent i Atlantic Longline 

AS, som eier linebåten «Atlantic» 

(46,5 mill. kr) og Polarbris AS, som eier 

linebåten «Polarbris» (38,5 mill. kr). 

Dette er foreløpige tall. «Atlantic» var 

ute av fiske i 67 uker i 2012 på grunn av 

ombyg ging. Hovedaksjonærer i selskapet 

gjennom 2012 var Kåre Furnes, Kjell 

Gunnar Hoddevik og Jonny Terje Årvik 

med 22,6 prosent hver. Tore Jarl Johan 

Tabell 1: Norges 30 største fiskebåtrederier, rangert etter 

brutto fangstverdi i 2012. 

Nr. Rederi Adresse Fangstverdi 

2010 2011 2012 

1. Aker Seafoods ASA Ålesund 717,0 863,0 774,0 

2. NergårdGruppen Tromsø 295,0 370,0 336,0 

3. Ervik Havfiske AS Stadlandet 262,0 274,0 312,0 

4. Strand Sea Service AS Åle sund 300,0 370,0 304,0 

5. Prestfjord AS Sortland 216,6 256,0 254,8 

6. K. Halstensen AS Bekkjarvik 237,0 245,0 240,0 

7. Roaldnes AS Valderøy 180,4 222,5 204,9 

8. Eros AS Fosnavåg 196,0 234,5 196,7 

9. OlsenGruppen Bekkjarvik 150,0 153,0 140,0 

10. Liegruppen AS Straume 177,5 191,9 135,7 

11. Rosundkonsernet AS Valderøya – 157,0 125,0 

12. Hardhaus AS Bekkjarvik 134,1 156,7 120,2 

13. Brødrene Birkeland AS Storebø 144,0 155,5 117,3 

14. Dønna Havfiske AS Dønna 74,5 140,0 115,4 

15. Hansen Dahl Fiskeri AS Bodø 173,0 168,2 112,0 

16. Ytterstad Fiskeriselskap AS Harstad 120,0 152,3 108,4 

17. H.P. Holmeset AS Grytestranda 62,8 100,6 108,0 

18. Eidesvik Havfiske AS Bømlo 58,0 117,0 104,0 

19. Teigegruppen Eggesbønes 101,0 121,0 98,3 

20. Volstad AS Ålesund 92,2 103,2 92,0 

« Hermes AS SørTverrfjord 71,4 100,0 92,0 

22. Sørheim Holding AS Halsa 94,3 95,0 91,8 

23. Østerbris Invest AS Torangsvåg 57,0 140,0 90,0 

24. Giske Havfiske AS Ålesund 90,0 98,2 88,2 

25. Drønen Havfiske AS Torangsvåg 95,9 115,8 87,6 

26. AH Holding AS Andenes 79,2 105,4 85,0 

« Atlantic Seafish AS Måløy 85,1 92,5 85,0 

28. Carisma Fish AS Måløy 70,0 79,0 84,0 

29. Torbas AS Raudeberg – 138,0 80,1 

30. Arctic Swan KS Alta 85,4 108,0 78,5 

sen har 17,2 prosent og Førde Havfiske 

AS 15 prosent. I desember 2012 solgte 

Førde Havfiske seg ut. Denne posten 

ble fordelt blant de øvrige aksjonærene 

uten å forrykke eiersitsen. Kåre Furnes 

er styreleder og KjellGunnar Hoddevik 

daglig leder. 

28. Carisma Fish AS 

i Måløy eier og driver linebåtene «Carisma 

Star» og «Carisma Viking», med en 

samlet brutto fangstverdi på 84,0 millioner 

kroner i 2012. Carisma Fish AS eies 

av Arild Aarvik (33,3%) og Mathias Aarvik 

(33,3%). Den siste tredjedelen eies av 

Ole Jonny og Cato Bellen. Arild Aarvik er 

daglig leder. 

29. Torbas AS 

på Raudeberg i Vågsøy kommune eier 

og driver ringnotsnurperne «Torbas» 

og «Gambler». Direkte og indirekte eier 

Agnar og Tore Lyng ca. 40 prosent hver 

i rederiet, familien Kvalsvik resten. For 

2012 tar vi også med omsetningen til 

kystnotfartøyet «Ring bas», frem til dette 

ble solgt i august. I dette rederiet hadde 

også brødrene Lyng aksjemajoriteten. 

«Torbas» ble solgt til Island i februar 

2012, og ny båt ble kon trahert i september. 

«Gambler» har følgelig fisket det 

meste av kvotene i 2012. Totalt hadde de 

tre båtene en brutto fangstverdi på 80,1 

millioner kroner i 2012. Inntil den nye 

«Torbas» kommer drifter rederiet bare 

«Gambler». 

Agnar Lyng er daglig leder og Tore 

Lyng styreleder i Torbas AS. 

30. Arctic Swan KS 

er registrert i Alta og eier og driver tråleren 

«Arctic Swan», som i 2012 hadde en 

brutto fangstverdi på ca. 78,5 millioner 

kroner. Daglig leder og styreleder er 

Einar Jan Remøy. Arctic Swan KS eies av 

Remøy Rederi Arctic AS (90%) og Arctic 

Swan AS (10%). 


53

Capstaner Capst 

0,5T - 10T 


Vinsjer Daviter Trustere 

0,1T - 120T 

1 - 15T 

25 - 250 Hk 

6693 Mjosundet - Telefon 71 64 77 00 

E-post: post@mbh.no - Internett: www.mbh.no

LØRDAG 9. FEBRUAR. Allan Shearer 

og andre engelske fotballeks perter sitter 

sammen med studiovert Gary Lineker i 

BBCprogrammet «Match of the Day». De 

prøver å finne en forklaring på det spektakulære 

selvmålet til Gareth Barrys mot 

Southampton. Innlegget kom fra venstre, 

og Barry plasserte ballen helt ned mot 

stolpero ta uten sjanser for keeper Joe 

Hart. Bildene kjøres om og om igjen. 

Hvordan kunne en upresset Manchester 

Cityspiller gjøre en slik tabbe? 

Om noen år vil kanskje ekspertene 

sitte i et NRKstudio og 

diskutere hvordan 

i alle 

dager forhan 

dlingsleder AnnKristin Westberg 26. 

januar 2010 kunne under skrive en avtale 

med EU som i realiteten innebar et gedigent 

selvmål av fiskeri og kystminister 

Lisbeth BergHansen? 

Kort etter at avtalen var underskrevet 

sa Westberg følgende til NTB: 

«Dette er på mange måter en nyskapende 

avtale, som gir Norge og EU større 

andeler i hverandres soner. Det er en 

fleksibel avtale som løper over 10 år, og 

som næringsutøverne er fornøyde med. 

De to partene beholder omtrent de andelene 

de har i hverandres områder. Men 

siden makrellen vandrer og ikke alltid sier 

fra hvor den er, sikrer avtalen at partene 

kan justere uttaket seg imellom i tråd med 

forekomstene av makrell. Det er her fleksibiliteten 

ligger og den nye tenkemåten 

avtegner seg». 

Ifølge NTB understreket Westberg 

videre at avtalen binder Norge og EU 

sammen i et felles ansvar for forvaltningen 

av makre llbestanden. Den omfatter 

ikke Island og Færøyene. Norge og EU vil 

Norsk 

selvmål 

Hadde makrellen bare holdt seg i ro der Norge og EU helst vil ha den, ville vi sluppet mye nabokrangel, konstaterer Oli Samro. Men på Island og 

Færøyene kan man selvfølgelig ikke akseptere en fordelingsnøkkel som bygger på et snart 40 år gammelt kart. Begge land krever mer makrell og 

mener de kan dokumentere kravene. 

derfor stå sammen mot de to små øystatene 

i senere forhan dlinger. NTB var også 

i kontakt med Lisbeth BergHansen. Hun 

poengterte at avtalen gir forutsigbarhet og 

stabilitet, og følgelig at den innebærer et 

stort fremskritt. 

Med avtalen i januar 2010 ble Norge 

og EU enige om å stå sammen i striden 

om makrellen. Norge valgte EU. Island og 

Færøyene ble skjøvet ut i kulden. 

Kortsiktig seier 

Ifølge norske myndigheter skal makrellavtalen 

med EU regulere kvotefordelingen 

mellom de to partene, og åpne for 

felles so neadgang. Tanken er at norske 

fiskere skal kunne fortsette sin viktige 

verdiskaping. — Dette gir forutsigbarhet 

og stabilitet for næringene i Norge og EU, 

og representerer et stort fremsk ritt, sa en 

fornøyd Lisbeth BergHansen i 2010. 

Da avtalen ble inngått visste både EU 


55

og Norge at den gamle fordelingsnøkkelen 

for makrell for lengst var løpt ut på 

dato. Denne bygger nemlig på fangstdata 

og antatt utbredelse av makre llbestanden 

på 1970tallet. Det var den gang det 

foregikk et stort makrellfiske i Nordsjøen. 

Siden har det knapt vært makrell i dette 

havområdet. Likeledes forutsetter fordelingsnøkkelen 

at det ikke finnes makrell 

Inspirasjon 

Stolt 

forvalter 


nord for Shetland. Norge og EU har avtalt 

at de to landene helt frem til 2020 skal ha 

90 prosent av TACen for makrell! 

I 2010 visste alle at denne snart 40 år 

gamle fordelingsnøkkelen var riv, ruskende 

gal. Den hadde ingen vitenskapelig 

trover dighet, hvilket var en stor trussel 

for især den norske makre llandelen. For 

å sikre norske interesser var det derfor 

Dette bildet er fra 2010 da Ann-Kristin 

Westberg forhandlet frem dagens 

makrellavtale mellom Norge og EU. At hun 

smiler er ufor ståelig, mener færøyværingen 

Oli Samro. Avtalen har vist seg som et 

gedigent selvmål for Norge. (Foto: Thv jr.) 

viktig å få EU med på en avtale om at 

kvotefordelingen dem i mellom skulle 

ligge fast. Hovedmålet med avtalen var 

kort fortalt å låse fast fordelingen mellom 

Norge og EU. Helt frem til 2020 skal EU 

ha 68,65 prosent av totalkvoten og Norge 

31,35 prosent. Øvrige nasjoner er avspist 

med 10 prosent. Om andre land skal 

forsøke å forhandle seg frem til en større 

andel av totalkvoten, er også prosedyren 

avtalt til minste detalj mellom Norge og 

EU. Makre llavtalen mellom Norge og EU 

fra 2010 har følgelig bare en vin ner. Det 

er Norge! EU, Færøyene, Island og Russland 

er tapere. På lengre sikt kan derimot 

Norge bli den største taperen. 

Håpløst ineffektivt 

system 

Det er stinn brakke i møterommet i EUs 

hovedkvarter i Brüssel. Kalenderen viser 

desember 2009. En stor gruppe mennes 

Vi er Norges største trålrederi, 

men vi er ikke tilfreds før både 

vi og samfunnet uttrykkelig sier 

at vi er det beste.

ker venter på å få slippe til med sine tilrådninger 

til EUs forhandlingsde legasjon. 

De representerer omkring tyve ulike 

organisasjoner som alle vil være med på 

å utforme EUs fiskeripolitikk. 

Denne gangen er de innkalt for å bidra 

med råd og synspunkter i forbindelse 

med EUs årlige bilaterale fiskeriforhandlinger 

med tredjeland, herunder den nye 

makrellavtalen med Norge. Delta kerne 

representerer såkalte «stakeholders» til 

fiskerinæringen. I gamle dager var dette 

først og fremst representanter for fiskebåtrederne 

og industrien på land, samt 

talsmenn for de viktigste geografiske 

fiskeriområdene. 

Men i desember 2009 er det ikke lenger 

slik. Nå er det NGOene som dominerer 

og snakker høyest. I møterommet 

sitter folk som er opptatt av planter, sel og 

sjøpattedyr, koraller og klima. Store organisasjoner 

som Greenpeace og WWF er 

også til stedet og skal selvfølgelig høres. 

Selv «North Sea Womens Network» står 

på listen over «stakeholders». 

Etter møtet treffer jeg en meget irritert 

fiskebåtreder: 

— Dette har utviklet seg til et rent sirkus. 

Verken vi fiskebåtredere eller andre 

med forstand på fiskeriene får taletid 

eller oppmerksomhet. Forhandlingsdelegasjonen 

har null interesse for våre 

synspunkter. Politikerne vil bare høre på 

miljøvernaktivis tene. Det er vel der de 

har flest stemmer å hente, sukker han 

oppgitt, og fortsetter: 

— Makrellavtalen med Norge er enda 

et eksempel på at fiskeripo litikken i EU er 

EU har en av verdens dårligste fiskeriforvaltninger, mener Samro. Det er kanskje ikke så rart 

når absolutt alle i Brüssel skal ha et ord med i laget, også de som blåser i fisk, og som kun 

ønsker goodwill fra miljøvernorganisasjonene. 

ubrukelig. Det er ikke Island og Færøyene 

som er det store problemet, men den 

nye avtalen med Norge! 

Etter konsultasjonen med NGOene 

og næringens folk, skal forhandlingsdelegasjonen 

også innhente råd fra 

medlemslandenes repre sentanter i Brüssel. 

Det foregår i regi av COOREPER. 

Her slipper de enkelte landene til med 

sine forslag og prioriteringer. Resul tatet 

av denne meget omfattende saksgangen 

er kort sagt at EU er handlingslammet. 

Systemet er ineffektivt og har ingen muligheter 

til å ivareta næringens interesser. 

Det er de store miljøvernor ganisasjonene 

med WWF i spissen som bestemmer. EU 

har følgelig en av verdens dårligste fiskeriforvaltninger. 

Og det er dessverre ingen 

ting som tyder på at den vil bli bedre i 

årene som kommer. 

Opp gjennom årene har båter fra Færøyene levert hundretusenvis av tonn sild og makrell til Norge. Den tiden er nå forbi, skriver Oli Samro. 

Heretter kan båter som «Finnur Fridi» levere makrellen til innfrysing hjemme på Færøyene. 


57

Norge har fått hele 26 prosent av kolmulekvoten nesten uten å ha kolmule i sin økonomiske 

sone, skriver Oli Samro. Ikke rart Johan Williams smilte fornøyd da denne fordelingsnøkkelen 

ble fastsatt i 2005. Her står han helt til venstre sammen med forhandlingslederne fra Island, 

Færøyene og EU. (Foto: FKD) 

Et endelig oppgjør 

På samme måte som i EU har den norske 

forhandlingsdelegasjonen en rekke 

interessegrupper å forholde seg til. Først 

av disse er Fiskebåtredernes Forbund, 

eller Fiskebåt, som organisasjonen nå 

heter. Fiskebåt ivaretar interessene til 

kvote og fiskebåteierne. Når det gjelder 

makrellen betyr dette primært ringnotflåten. 

Fiskeriminister Lisbeth BergHansen 

har også mange hensyn å ta. Mye 

tyder imidlertid på at hun i makrellstriden 

med Island og Færøyene lytter mest til 

fiskebåtrederne. Det er i alle fall ingen 

tvil om at næringsinteressene har stor 

innflytelse i den norske forhandlingsdelegasjonen. 

Selvfølgelig mener norske redere at 

de har krav på en større andel av TACen 

enn de har fått gjennom avtalen med EU, 

og at de uten problemer kan fiske det 

dobbelte eller tredobbelte av den norske 

makrellkvoten. Men det var ikke mulig i 

2009. Da sto makrellen i EUsonen. Det 

er også riktig at makrellen har størst verdi 

utover høsten når den står i norsk sone. 

Derfor ønsker alle å fiske makrellen på 

denne tiden av året. Det er en av årsakene 

til at den pelagiske industrien i Norge 

og færøyske reder har samarbeidet. 

I mer enn 40 år har færøyske fiskebåtredere 

og pelagisk industri i Norge hatt 

felles interesser. Båter fra Færøyene har 

levert mye av sine pelagiske fangster i 

Norge og på den måten bidratt til å holde 

«lys i husan» langs norskekysten. De 

senere årene har fisket vært tilpasset 

konsumindustriens ønsker og behov. I 


mange år har færøyske snurpere levert 

tett på 100 prosent av sine fangster 

av sild og makrell til konsum i Norge. 

Det har alltid vært nær kontakt mellom 

færøyske fiskebåtredere og de norske 

pelagiske anleggene. Vi snakker om vennerelasjoner 

mellom flere generasjoner i 

begge land. 

Nå er disse relasjonene satt på hard 

prøve. 

Det er ingen tvil om at Island og 

Færøyene ønsker å ta et endelig oppgjør 

med de historiske fordelingsnøklene av 

pelagisk fisk. Før den gamle kyststatsavtalen 

havarerte i 2009 var denne 61,78 

prosent til EU, 28,21 prosent til Norge, 

4,92 prosent til Færøyene, 4,78 prosent 

til Russland og 0,31 prosent til Island. De 

to sistnevnte nasjonene var ikke sett på 

som kyststater, og fikk tildelt sine kvoter 

via NEAFCreguleringene for internasjonalt 

farvann. 

Vi skriver 2013, og verden ser ikke 

lenger ut som for 3040 år siden. Island 

og Færøyene krever at fordelingen av 

sild og makrell mer skal gjenspeile den 

aktuelle sonetilhørigheten, som nå plasserer 

de to landene midt i smørøyet. 

Det store stridsspørsmålet er 

sonetilhørigheten til makrellen. Det prøver nå 

forskerne å finne ut av, blant annet med hjelp 

fra fartøyer fra Island, Norge og Færøyene. 

Her fra et makrelltokt sist sommer. Fra 

høyre norske «G.O. Sars» og «Brennholm», 

færøyske «Christian i Grotinum» og 

islandske «Arni Fridriksson». (Foto: HI) 

Særlig Færøyene har i mange år vært 

alt for ettergivende i kvoteforhandlingene 

med EU og Norge. De har bøyd nakken 

for stormak tene, og akseptert elendige 

avtaler. Virkeligheten er jo at EU har et 

meget begrenset havområde, og at EUs 

fiskeflåte er helt avhengig av å kunne 

fiske i andre lands soner. Også Norge 

har vært sterk og dyktig til å få maksimalt 

ut av forhandlingene. 

Norge har en lang kystlinje mot vest 

og de store fiskebestandene i Barentshavet 

og Norskehavet. Det gir en betydelig 

andel av sildebestanden. Derimot er den 

norske sonetilhørigheten for makrell relativt 

begrenset. Derfor er Norge avhengig 

av en god bilateral avtale med EU. Her 

kan Norge sikre EU rettigheter på sild, 

mens EU til gjengjeld sikrer Norge rettigheter 

på makrell. En klassisk «vinnvinn»situasjon. 

«Pay back»-time 

Det har vært mye strid om makrellen. 

Nå ryker også enigheten om atlantoskandisk 

sild. Færøyene vil ikke lenger 

akseptere at EU, som knapt har sild 

i sine farvann, skal ha en kvoteandel 

på 6,51 prosent, mens Færøyene bare 

skal ha 5,16 prosent. Om sommeren 

og til langt ut på høsten er det jo mye 

sild rundt Færøyene. Nå blir det følgelig 

«payback»time for Norge. EU har

absolutt ingen gode argumenter for sin 

kvoteandel. Likevel må Norge nå støtte 

sin allierte i Brüssel. EU hjalp Norge til å 

få en stor andel av makrellen på tross av 

manglende sonetilhørighet. Nå forventer 

selvfølgelig EU at Norge «betaler tilbake» 

med sild. 

Dette henger dessuten sammen med 

kolmula. Også her er nemlig Norge, som 

nesten ikke har kolmule i sine farvann, 

helt avhen gig av EUs støtte. Norge har 

knapt noen kyststatsrettigheter til kolmule. 

Likevel har Norge fått hele 26 prosent 

av kvoten. Det er aldeles ubegripelig. 

Forklaringen skal visstnok være historisk 

fangst — og dyktige forhandlere. Også 

når det gjelder kolmule er altså Norge 

avhengig av EUs støtte. 

Kolmule kan fiskes rundt Færøyene 

hele året. Likevel er landet avspist med 

en ynkelig kvoteandel. 

Problemet ICES 

EU og Norge reagerer svært aggressivt 

på at Island og Færøyene ikke lenger vil 

akseptere det disse landene oppfatter 

som en blodig urettferdige kvotefordelingen 

av sild og makrell. Island og Færøyene 

har lenge blitt beskyldt for å drive 

piratfiske på makrell, og nå har også 

Færøyene fastsatt sin egen kvote på 

atlantoskandisk sild. Skotske og norske 

fiskebåtredere har ikke spart på edene. 

Også politikerne i EU og Norge bruker 

fargerike karakteristikker. Dette har 

foreløpig resultert i at Norge har innført 

boikott mot landinger av makrell fra Færøyene 

og Island. Med et pennestrøk falt 

dermed makrelllandingene fra Færøyene 

til Norge fra 100 til null prosent. EU 

truer med omfattende restriks joner på 

importen av sjømat fra de to øystatene. 

Problemet er selvfølgelig ikke piratfisket. 

Problemet er at EU, Norge, Island 

og Færøyene ikke klarer å bli enige 

om en ny forde lingsnøkkel for makrellen. 

Problemet er også rådgivningen fra 

Det internasjonale havforskningsrådet i 

København (ICES). Mens myn digheter 

og fiskere på Færøyene og Island med 

selvsyn kan konsta tere at det er enorme 

mengder makrell i egne farvann, hevder 

faktisk ICES at bestanden ikke er spesielt 

stor og at det ikke er rom for å øke 

TACen. Å gå i mot vitenskapelige råd er 

jo poli tisk ukorrekt. Det er utenkelig at EU 

vil sette spørsmålstegn ved ICES. I EU 

er det jo NGOene, og særlig miljøorganisasjonene, 

som styrer og bestemmer. 

I Norge er også myndighetene politisk 

korre kte, og verken vil eller kan sette 

spørsmålstegn ved ICES og dagens 

metoder for å måle makrellbestandens 

størrelse og utbre delse. 

Kvotetilbudene til Island og Færøyene 

er helt uakseptable. Især Norge har 

meget svake kort på hånden for å bevare 

sin kvoteandel. Derfor var det — som 

nevnt over — så viktig å få på plass en 

innbyrdes fordelingsnøkkel med EU og 

gjensidig soneadgang. 

Norge har ofret alt for å sikre seg en 

avtale med EU, og må i dag oppfattes 

som å være en del av EUsystemet. Norge 

har valgt EU som partner for å oppnå 

en ultrakortsiktig gevinst. Det historiske 

samarbeidet som er bygget opp gjennom 

generasjoner med fiskerinaboene ute i 

Atlanteren er foreløpig lagt på is. 

I EU har sjømatnæringen liten eller 

ingen betydning. De som støtter næringen 

ser den nærmest som et kulturelt og 

sosiologisk fenomen. Fiskerinæringens 

talsmenn blir lite hørt. Derfor er det en 

svært kortsiktig strategi for Norge å 

vende ryggen til Island og Færøyene. 

Den norske regjeringen spiller ikke på lag 

med den pelagiske industrien i Norge, 

og bidrar heller ikke til å skaffe «lys i 

husan». De færøyske landingene har 

jo skapt hundrevis av arbeidsplasser i 

sild og makrellsesongene. Norge har 

produsert og eksportert hundretusenvis 

av tonn fisk levert fra færøyske fiskebåter. 

Vi snakker om verdier for milliarder 

av kroner. Ved å boikotte Færøyene har 

regjeringen i Norge heller ikke vært interessert 

i linefiskerne og deres verdifulle 

fiske etter lange, brosme og annen bunnfisk 

rundt Færøyene. 

Samarbeidet mellom Norge og naboene 

i vest er i øyeblikket his torie. Færøyene 

og Island har bygget opp sin egen 

produksjonska pasitet på sjø og land, 

og det er utenkelig at industrien i Norge 


59


heretter vil få tilgang på fisk til produksjon 

fra de to landene. Derimot vil norske 

fiskebåtredere i årene som kommer få et 

stor behov for å bruke industrikapasiteten 

på Færøyene til konsum og oppmaling 

av sine fangster. Det vil nemlig være den 

geografisk logiske og mest rasjonelle 

løsningen. 

Avtalen mellem EU og Norge gjelder 

frem til 2020. At Norge valgte å alliere seg 

med EU var derfor et gedigent selvmål! 

På dette bildet er det ikke godt å se hvor 

sterkt det «lyser i husan». Men at leveransene 

av sild og makrell fra Færøyene har bidratt 

til at det lyser, er ikke til å komme forbi. Nå er 

disse lysene slukket. Her er «Fiskeskjer» inne 

for å levere ved et Norway Pelagic-anlegg. 

(Foto: Norway Pelagic) 

Vi styrker vår operasjon 

i Nord Atlanteren! 

Mer info på www.eimskip.no

Anne Bremnes (t.h.) og Anne Cathrine Haug står bak reklamebyrået Salt Concepts AS i Oslo, som ble stiftet 1. januar 2012. Anne er daglig leder 

og jobber mest med tekst, Anne Cathrine er styreled er og tar seg av det visuelle. Begge jobber ut mot kundene. (Foto: Salt Concepts) 

Sjømatnæringen bør gå til konseptene 

Det nye reklamebyrået Salt Concepts vil gi sardiner, 

sild, hyse kaker og alle våkne sjømataktører 

en ny start og et eget konsept. Konseptet skal 

fange kjernen i et produkt, og markere hva som 

skiller det fra konkurrentene. Da vil man nødvendigvis 

også måtte bryte litt med fiskeprofileringen 

til Norges sjømatråd. 

«Du kommer deg ikke frem 

sånn helt uten Widerøe.» 

Denne faste vendingen fikk 

ny vri og nytt liv da Widerøe 

gjorde den til sin egen på 

1990tallet. Den var fengende, 

fanget kjernen og styrken til 

det norske flyselskapet og er 

hva Anne Bremnes kaller et 

konsept. Det er nettopp hun 

som står bak Widerøegre pet. 

Nå vil Bremnes og kollega 

Anne Cathrine Haug i reklamebyrået 

Salt Concepts hjelpe 

norske sjømatselskaper med 

å finne sine konsepter, og 

dermed gi seg selv et løft. 

Den store 

forskjellen 

Salt Concepts holder til i en 

lys gul murvilla midt i Oslo, 

men på nettsidebildet flommer 

det sjøvann innover, mens 

en liten barlegget jente ser 

utover. Bremnes og Haug 

ser vel ingen grenser for 

hva de kan jobbe med, men 

navnet på selskapet er også 

skred dersydd til å få sjønære 

kunder om bord. 

— Jeg kommer fra Svolvær 

og har fiskeinteresse med 

meg derfra. Dessuten fisker 

jeg med flue. Anne Cathrine, 

som jeg jobber sammen med, 

seiler veldig mye. Da vi etablerte 

firmaet, ville vi uttrykke 

noe av det vi begge var glade 

i, og da gikk det litt på sjø. Salt 

er et spesielt ord, som både er 

fint å se på og å høre på, sier 

tekstforfatter Bremnes. Salt 


61

passer til alt; på hjemmes iden 

popper det opp jobber som er 

gjort for både Dekkmann, NAF 

og Trygg trafikk. Likevel: 

— Vi ønsker å jobbe mer 

med fisk og sjø. Det passer 

med vårt verdisyn. Vi har 

også King Oscar som kunde, 

og det har vært veldig gøy. 

I tillegg får jeg inntrykk av 

at det er gjort lite på denne 

typen produkter. Det blir veldig 

generisk og veldig likt: «Ta 

fisk til middag». Da ender det 

gjerne med laksen. Samtidig 

er det mange fantastiske 

produkter som det ikke blir 

gjort noe med, sier Bremnes. 

Gode, gamle evigunge King 

Oscar er altså et unntak, og 

har fått nye klær og nye ord 

av nye Salt. «Den eneste 

fisken som rimer på vitamin», 

lyder en av reklametekstene. 

Poen get er nettopp å tydelig 

og synliggjøre hva som 

skiller King Oscarsardinen 

ut fra annen mat og sjømat. 

Bremnes mener det er mange 

andre fisker og produkter som 

fortjener samme presentasjon 

og oppmerksomhet. 

— Når det gjelder merkeva 


— Vi vil gjerne jobbe mer med fisk og sjømat, sier Anne Bremnes. King 

Oscar er en av kundene. «Har du husket å ta vitaminene dine i dag?», 

er en av reklametekstene fra hodet til Anne. 

Eidesvik Havfiske AS er holdingselskap i en gruppe 

bedrifter med sitt utgangspunkt i fiske. 

Selskapet drifter i dag tre fiskefartøy. Virksomheten er 

gjennom årene utvidet til også å drive innen oppdrett 

rebygging, ser vi et kjempebehov 

i fiskerinæringen. Det er 

noe vi gjerne vil involvere oss 

i, sier Bremnes, som kanskje 

fronter et ungt reklamebyrå, 

men som har vært kreativ 

leder i Norges eldste byrå 

og har markert seg i flere av 

de største. Hun mener det å 

løfte frem bestemte selskap er 

og produkter også kan bidra 

til å friske opp omdømmet til 

sjømatnæringen. 

— I debatten om oljeboring 

i Lofoten fremstår jo det 

å satse på fisk og langsiktig 

forvaltning av ressursene i 

havet som noe umoderne. 

Mens oljeboring på en måte 

skal stå for fremskritt og fart, 

med Svolvær som det nye 

Stavanger. Hvis man ikke bygger 

omdømme, risikerer man 

en hel generasjon som tror 

det bare er besteforeldre som 

fisker torsk. Utfallet kan faktisk 

være poli tiske og økonomiske 

konsekvenser som er kjempestore, 

understreker ekslofotværingen, 

og fortsetter: 

— Det kan ha stor praktisk 

betydning for en bransje å 

være litt mer kjent. Det gjelder 

MS Elisabeth MS Bømmelbas MS Bømmelfjord Eidesvik Laks, 3 konsesjoner Eidesvik Settefisk 

EIDESVIK HAVFISKE AS, 5443 BØMLO TLF. 53 44 78 00 

med eget settefiskanlegg og tre matfiskkonsesjoner. 

Selskapene driver også innen offshoretjenester og 

eiendom. 

www.eidesvikhavfiske.no

Frogner House er et lite hotell i Oslo. På vinduet står det med store bokstaver: «Home when you’re not». Et 

vellykket slagord som var med på å femdoble omsetningen. 

både for hele næringen og for 

produktene. Utenom Salma 

og Vesteraalens Fiskeboller er 

denne bransjen full av hvite 

flekker på kartet. Samtidig står 

både næringen og sjømat for 

noe fint som på samme tid 

er «back to basic» og veldig 

moderne. Det ligger verdier 

der som man kunne polert 

og brukt til å gå fra gammeldags 

til supermoderne på kort 

tid. Dette kan også være en 

tilnærming til utfordringen man 

har med rekruttering. Når vi 

jobber med King Oscar, får vi 

innsikt i en moderne industri. 

Men industrien blir litt hemmelig 

for folk, noe som kan være 

farlig for merkevarene dersom 

gamle myter regjerer. Dersom 

kun nskapen er lav, får du ikke 

støtte. Folk tenker: Dette er 

pro dukter som ikke angår meg 

i mitt moderne liv. 

Speedbranding i 

verktøykassa 

Verktøyet Anne Bremnes og 

byråpartner Anne Cathrine 

Haug tilbyr for å hjelpe både 

sjømatnæringen og små og 

store fisker, heter altså speedbranding. 

— Speedbranding er en 

strategimodell vi har laget selv. 

Den går på å finne og fremheve 

den ene gode grunnen til 

at kunden skal velge deg, og 

på å forsterke de elementene 

som skiller deg fra konkurrentene. 

Med denne metoden 

har vi lyst til å komme i kon takt 

med aktører i fiskerinæringen 

som vil bygge sitt eget 

kon sept, sier Bremnes i Salt 

Concepts. Og legger til: Det 

finnes ikke kjedelige produk 

Hvis man lager en kampanje om «fisk på bordet i kveld», kan det være bra for laksen, men det spises neppe mer sild. 

ter — men det finnes mange 

kjedelige rekla mebyråer. 

— Et konsept er en langsiktig 

plattform bygget på 

bedriftens forretningside og 

visjon. Den er ofte verbalisert 

i et slagord som oppsummerer 

bedriftens holdninger 

og understreker bedriftens 

argument for at du skal velge 

dem. Dette henger sammen 

med et særegent visuelt 

uttrykk som bare er ditt, 

forklarer hun. Widerøeslagordet 

er ett av flere eksempler. 

Bremnes står også bak 

«La menn være menn og øl 

være øl» (Mack Bryggerier), 

og sammen med Haug har 

hun laget konseptet «Home 

when you`re not» for Frogner 

House. Det bidro sterkt til å 

heve omsetningen til den lille 

bedriften fra 13 til 66 millioner 

kroner på få år. «Det du 

ikke vet, har du vondt av» ble 

laget for Folkets strålevern 

og «For norske forhold» ble 

kjøpt av Glava. Care fikk konseptet 

til tvaksjonen: «Hjelp 

til kvinner hjelper flere». 

Listen er lang. Hvert konsept 

innebærer et fyndord som 

samler det bedriften er og vil i 

et nøtteskall — eller saltkorn. 

Bremnes jobber tekst, mens 

Haug tar hånd om det visuelle. 

Konseptet utvikler de sammen 

før de splitter seg i ferdiggjøringen 

og trekker inn andre 

ved behov. Begge partnerne 

jobber også mot kundene, noe 

Bremnes mener bidrar til at 


63

— Norges sjømatråd er vel og bra, sier Anne Bremnes. — Men det hele blir litt for likt, og litt for mye laks. 

Sjømatrådet kan dessuten bli en sovepute som gjør at man ikke tenker markedsføring selv. (Foto: Norges 

sjømatråd) 

prosessen blir litt rimeligere, 

går litt fortere og gir litt bedre 

sammenheng. 

Generisk grøtpreg 

Hva mener så reklamemennesket 

Bremnes om Sjømatrådet 

og den generiske 

markedsføringen som utføres 

i dag? 

— Dette er på sitt vis 

kjempebra. Jeg vil ikke si noe 

negativt om å promotere fisk. 

Det kan sikkert få barn til å 

spise mer fisk. Jeg mener 

likevel man burde jobbe med 

et konsept om hvorfor det er 


bra med fisk i forhold til kjøtt 

— og på å differensiere bedre 

mellom de ulike fiskeslagene. 

Noe er gjort på torsk og laks, 

men her er det mange flere 

muligheter, svarer Bremnes. 

Hun mener man noen ganger 

trenger litt sterkere lut for å 

brekke om på vaner. 

— Jeg er litt lei av at alle 

hele tiden sier god fisk — de 

samme ordene. Og viser lykkelige 

familier som spiser fisk. 

Alt blir likt. Jeg tror det er viktig 

å finne en sterkere plattform 

som fighter litt mer mot konkurrentene, 

som ofte er kjøtt 

eller taco. Det er viktig å finne 

en fiende og være bevisst på 

at man har konkurranse. Uten 

det får man nettopp generisk 

markedsføring som fører til at 

man sier det samme som alle 

andre sier. 

— I dag er mye av markedsføringen 

av sjømat 

finansiert gjennom en avgift 

som nettopp forvaltes av 

Sjømatrådet til generisk 

markedsføring. Vil dere tilby 

råd, konsepter og tjenester 

til Sjømatrådet, eller til enkeltaktører 

som har litt igjen 

å rutte med? 

— Vi har ikke siktet inn 

noen spesiell, men jobber 

gjerne med bedrifter som føler 

at de ikke får nok igjen fra de 

generiske kampanjene. Hvis 

alle i bilbransjen snakker om 

kjøreglede, blir Audi vinneren, 

mens det går litt sakte 

for Opel. Hvis man lager en 

kampanje om «fisk på bordet 

i kveld», kan det være bra for 

laksen, men det spises neppe 

mer sild. Jeg synes det hadde 

vært spennende å jobbe med 

utfordrerne. Det er mange 

hundre millioner kroner som 

går til Sjømatrådet, og jeg 

lurer på hva som blir gevinsten 

for de produktene det ikke er 

naturlig å velge først. 

— Dere tenker på det norske 

markedet? 

— Det er ikke mange 

grenser lenger, men vi er jo 

et norsk byrå. Så det blir fort 

nordisk. Vi har også laget vellykkede 

konsepter på engelsk. 

En god tanke og et godt 

konsept kan gjerne omformes 

til andre språk. Det viktige er 

å jobbe seg frem til denne 

tan ken, jeg vil nesten si grunnen 

til å eksistere. Jeg tror det 

kunne være interessant hvis 

flere innen sjømatnæringen 

tenkte slik: Jeg vil være øverst 

i min egen nisje. Ikke nummer 

fire etter laks og torsk. 

Slik er det i stor grad nå. 

Sild og andre arter og produkter 

befinner seg ganske langt 

nede i rekken, og konsumentene 

deres blir eldre. Vi hadde 

syntes det var spennende om 

noen ville hoppe ut av fiskedammen 

og skape sin egen 

posisjon. Hele næringen dreier 

seg jo om å få solgt fisk, men 

Sjømatrådet kan være en 

hvilepute som gjør at man ikke 

tenker markedsføring selv, 

avslut ter Anne Bremnes. 

Tar noen utfordringen?

Verdiskapingen i sjømatnæringen øker mer enn i andre næringer. Og potensialet for videre vekst de neste tiårene er større enn i noen andre 

bransjer. Her pumper ringnotsnurperen «Elisabeth» nvg-sild fra et kast til «Bømmelbas». (Foto: Rune Kvamme) 

Hva betyr fiskerinæringen? 

I DEN SISTE TIDEN har 

landbruks og matminister 

Trygve Slagsvold Vedum uttalt 

seg med stor selvsikkerhet 

om landbrukets betydning for 

Norge. Nylig rakket han igjen 

ned på sjømatnæringen og 

hevdet at landbruksnæringen 

var en av landets største og 

viktigste næringer: 

«Men de eneste ordene 

Fremskrittspartiets hovedtalsperson 

brukte om norsk 

landbruk, var at norsk landbruk 

er et stort problem for 

norsk fiskerinæring. Hvilket 

budskap er det å komme med 

til en av landets største og 

mest betydningsfulle næringer 

— norsk land bruk og norsk 

matvareindustri?» 

Det er uvisst hvilken målestokk 

Slagsvold Vedum 

benytter for å kunne hevde 

at norsk landbruk er «en av 

landets største og mest betydningsfulle 

næringer». Det er 

neppe produksjonen av mat, 

eksportverdien eller bidraget til 

handelsbalansen. Kanskje er 

det størrelsen på subsidiene 

til bøndene som er målestokken? 

Da stiller landbruket 

antagelig øverst på listen. 

Det er klart norsk matproduksjon 

er viktig. Muligens 

også norsk landbruksproduksjon. 

Men kvaliteten på norske 

grønnsaker imponer er ikke, 

og prisene er høye. Ikke rart 

at mange foretrekker å gå i 

innvandrerforretningene, hvor 

importerte grønnsaker både 

er bedre og billigere enn de 

norske. 

Hvis vi ser på de to næringenes 

andel av BNP, ligger de 

i dag ganske likt. Men over tid 

har forholdet endret seg en 

god del. I 1970 sto jordbruk 

og skogbruk for 3,9 prosent 

av landets BNP, mens fiske, 

fangst og fiskeoppdrett sto for 

1,3 prosent. På grunn av oljesektorens 

voldsomme utvikling 

siden 1970, har jordbruk, fiske 

og andre næringers andel blitt 

forholdsvis mindre med årene. 

I 2011 var fiske og oppdrettsandelen 

av BNP sunket til 

0,7 prosent, mens jordbruk 

og skogbruk var sunket til 

0,6 pros ent. Nå gir vel disse 

tallene egentlig et litt galt 

inntrykk, for jordbruket mottar 

jo betydelige overføringer fra 

andre sektorer, mens fiskeri 

og oppdrett ikke mottar noe. 

Fiske og oppdrett er prioriterte 

vekstnæringer i Norge. 

Hvis vi sammenligner sjømatnæringen 

med øvrige næringer 

i landet, og spesielt med 

landbruksnæringen, ser vi et 

klart mønster: Verdis kapingen 

i sjømat vokser mer enn i 

andre næringer. I den nylig 

publiserte boken «Et kunnskapsbasert 

Norge» pekes det 

på at sjømatnæringen er ett 

av tre globale kunnskapsnav i 

Norge. Det vises til at sjømatnæringen 

de senere årene har 

hatt en overlegen vekstrate, 


65

Tabell 1: Norsk eksport og import av matvarer i millioner kr. 2011 og 

2012. Kilde: SSB 

Eksport Import Balanse 

2011 2012 2011 2012 2011 2012 

Fisk og fiskeprod. : 52.123 50.862 7.587 8.019 44.536 42.843 

Landbruksprod. : 3.110 3.358 27.375 29.175 – 24.265 – 25.817 

SUM : 55.233 54.220 34.962 37.194 20.271 17.026 

Figur 1: Vekst i verdiskaping totalt i Norge, i industrien 

og i fiske/fiskeoppdrett. 1985 = 100. Kilde: SSB. 

Figur 2: Landbrukssubsidier i prosent av bøndenes 

inntekter i 2011. Kilde: OECD. 

Figur 3: Utviklingslands nettoeksport av utvalgte 

jordbruks- og matvareprodukter i 2012. Kilde: FA- 

OSTAT og FAO FishStat. 


målt i verdiskaping, altså i 

bidrag til BNP. Årlig vekstrate 

i BNP i Norge er 1,9 prosent, 

mens fiskeri og fiskeop pdrett 

vokste med 5,5 prosent og 

jordbruk med nesten ingenting. 

Dette fremgår av figur 1. 

Når vi ser på norsk utenrikshandel 

for de to siste 

årene, er det klart at fiskeri og 

oppdrett bidrar sterkt til Norges 

positive handelsbalanse. 

Netto utenrikshandel — altså 

eksporten minus importen 

— for fisk og fiskeprodukter 

viste i 2012 et overskudd på 

nesten 43 milliarder kroner. 

Det fremgår av tabell 1. For 

landbruksprodukter viste netto 

utenrikshandel et underskudd 

på nesten 26 milliarder kroner. 

Dette beløpet kommer i 

tillegg til landbruksstøtten 

og diverse andre tilskudd 

til bøndene. I virkeligheten 

koster norsk landbruk oss 

like mye som norsk fiskeri og 

oppdrettsnæring bidrar med i 

netto eksportinntekter. 

Hvis vi sammenligner 

Norge med andre land, som 

f.eks. OECDlan dene, har 

Norge den største landbruksstøtten 

i verden målt i prosent 

av bøndenes inntekter. I 2010 

utgjorde subsidiene over 60 

prosent av inntektene. I 2011 

var andelen sunket til 57,7 

pros ent. 

Ikke bare får bøndene 

overføringer på rundt 25 milliarder 

kroner i året, de tvinger 

oss også til å betale skyhøye 

priser for sine dårlige produkter. 

Dette skjer blant annet 

ved å pålegge impor terte 

produkter skyhøy beskyttelsestoll. 

Fra nyttår økte regjeringen 

tollsatsen på import av 

storfekjøtt til 344 prosent og 

tollen på enkelte typer oster 

til 277 prosent. Dette minner 

om de verste tilfellene av 

nasjonalistisk proteksjonisme 

som vi finner f.eks. i USA. Er 

det rart svensker, dansker og 

andre EUborgere har fått nok 

av norsk proteksjonisme og 

arroganse? 

Til sammenligning er 

tollsatsene på import av fisk til 

Norge satt til 0 prosent. 

Sjømatnæringen 

internasjonalt 

I global sammenheng er 

Norge en av de aller fremste 

sjømatnasjo nene. På 

listen over verdens største 

fangstnasjoner i 2010 lå vi på 

tiendeplass. Innen oppdrettsnæringen 

er Norge i dag den 

sy vende største produsenten, 

målt i volum. Målt i verdi er 

vi allerede nr. 5 på listen. Og 

ikke minst: Bare Kina eksporterer 

mer fisk og sjømat enn 

Norge! 

Innen verdens landbruksnæring 

spiller Norge en 

betydelig mindre rolle. Ifølge

FAO utgjør norsk landbruksproduksjon 

omtrent 0,04 

prosent av verdens totale 

landbruksproduksjon målt 

i volum. Til sammenligning 

utgjorde norsk produksjon av 

fisk og sjømat 2,2 prosent av 

totalen. I 2011 ble det globalt 

produsert 6.762 mil lioner tonn 

jordbruksprodukter til en verdi 

av 1.529 milliarder amerikanske 

dollar, mens produksjonen 

av fisk og sjømat bare var ca. 

170 millioner tonn. 

Fiskeri og oppdrettsnæringens 

betydning for norsk 

og internas jonal økonomi er 

etter min menig undervurdert, 

for ikke å si nedvurdert. Dette 

gjelder også internasjonalt. 

FAO har nemlig sett litt på 

hva fiskerinæringen betyr for 

utviklingslandene, sammenlignet 

med jordbruksnæringen. 

Det vil si: man har sett på 

internasjonal handel med fisk. 

Det viser seg nemlig at denne 

handelen betyr mer for utviklingsland 

enn handelen med 

noen andre jordbruksprodukter. 

Netto eksportverdi av fisk 

Fiskeriene er viktig for mange utviklingsland. Statistikk fra FAO viser at disse landene har et solid 

handelsoverskudd på fisk og sjømat. Her fra havna i Essaouira i Marokko. (Foto: Scanstockpho to) 

er langt den største for disse 

varene. Se figur 3. I 2010 

utgjorde utviklings landenes 

«handelsoverskudd» med fisk 

hele 28 milliarder ameri kanske 

dollar, mens disse landenes 

handel med melk hadde et 

handelsunderskudd på over 

15 milliarder dollar. Handelen 

med kjøtt viste et underskudd 

på 2,1 milliarder dollar. 

Dette er et uhyre viktig 

poeng i internasjonalt bistandsarbeid. 

Det påpekes 

vanligvis som et stort dilemma 

for utviklingslandene om man 

enten skal produsere mat for 

egen befolkning eller eksportere 

den for å tjene inn hard 

valuta. Når det gjelder fisk og 

fiskeprodukter, kan man gjøre 

begge deler. Ikke bare forsyner 

fiskeri og oppdrett store 

Norsk landbruk har ingen 

komparative fortrinn i forhold 

til landbruksproduksjon i andre 

land. Det skyldes både klimatiske 

forhold, men også strukturen 

i næringen. Her fra Lom, der 

gårdene klorer seg fast oppover 

dalsidene. (Foto: Thv jr.) 


67

konsumentgrupper i utviklingslandene 

med viktig animalsk 

protein. Industrien forsyner 

også utviklings landene med 

hardt tiltrengt utenlandsk 

valuta. 

Fremtiden 

I august 2012 ble det lagt frem 

en studie som viser at maritim 

sektor i Norge i fremtiden vil 

vokse enda mer enn tidligere 

antatt. I 1999 ble det lagt frem 

en tilsvarende rapport som 

viste at den biomarine industrien 

ville representere en total 

omset ningsverdi på ca. 75 

milliarder kroner i 2010. Den 

reelle verdien ble ca. 90 milliarder 

kroner. Studien som ble 

lagt frem i 2012 viser at man 

forventer en omsetningsverdi 

i biomarin sektor på rundt 550 

milliarder kroner innen 2050. 

Mon tro om norsk landbruk 

har så lovende fremtidsutsikter? 

For de som arbeider innen 


Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum er bøndenes mann i 

regjeringen. Han må gjerne snakke pent om landbruket, men tar kort 

og godt feil når han sier at landbruket er en av landets største og mest 

betydningsfulle næringer, skriver Erik Hempel. (Foto: Regjeringen) 

SILIKONSLANGER for 

KJØLEVANN og INNSUG 

• Alle lengder og 

diametre lagerføres. 

• Tåler temperaturer fra 

-54 til +177 grader Celsius. 

• Alle klemmer lagerføres. 

• Spør etter gratis katalog. 

2040 Kløfta 

Tlf: 63 98 12 20, fax: 63 98 04 65 

e-mail: vangbo@vangbo.no 

www.vangbo.no 

fiskeri og oppdrett i Norge kan 

det fortone seg noe underlig 

at hele den verdiskapningen 

næringen står for, pluss litt 

til, går med til å holde liv i en 

svært lite produktiv landbruksnæring. 

Hadde landbruksnæringen 

syslet med sitt og ikke 

lagt hindre i veien for fiskerinæringen, 

hadde kanskje 

ikke dette vært så ille. Men 

innføringen av beskyttelses toll 

på landbruksvarer får en svært 

negativ konsekvens for fis keri 

og havbruksnæringen. 

Nylig ble det skrevet at 

landbruksminister Trygve 

Slagsvold Vedum var en skam 

for Norge. Det er muligens 

å gå for langt, men det er 

ikke særlig morsomt å delta i 

internasjonale handelsfora når 

hans navn blir nevnt. Det er 

et tankekors at en mann som 

tilhører et parti som representerer 

mindre enn 5 prosent 

av velgerne i landet skal få 

lov til å ture frem i presse og 

internasjonale forsam linger 

slik han har gjort de siste 

månedene.

Aquaterm RSW 

• Markedets mest kompakte RSW anlegg 

• Høyeffektiv sprayfordamper-løsning 

• Fordamper, kondensator og oljekjøler 

med titanrør og rørplater 

• 10 års garanti mot korrosjon i varmevekslere 

• Opptil 80% lavere kuldemediefylling 

enn konvensjonelle anlegg 

Plateismaskin 

Containerisert isanlegg 

• Kapasitet fra 7 tonn/ 

døgn og oppover 

• Regulerbar istykkelse 

og knusegrad 

• Vanntanker og rammeverk 

i syrefast stål 

• Enkelt vedlikehold og 

lang levetid 

Telefon: +47 71 20 68 00 Email: sales@frionordica.com 

www.frionordica.com 

RSW enhet 

Finsam isanlegg 

• Finsams velkjente konsept levert over hele verden 

• Enkel og kostnadseffektiv isproduksjon 

• Den beste iskvaliteten 

• Containerbasert eller skreddersydde anlegg 

• Helautomatisk isutlevering 

med Auto Ice 

• Plateis og issørpe fra 

samme anlegg 

Flow-Ice maskin 

• Produksjon av issørpe fra 

sjøvann 

• Industriell maskin for 

pumpesirkulasjon 

• Kapasitet fra 8 til 48 tonn 

is/døgn pr. enhet 

• Kombinasjonsløsning med 

RSW for fiskebåt 


69

Brødrene Lyng 

brer seg vidt 


Verft og kontorbygg i hjembygda 

— foredlingsfabrikk og 

nybygg på gang i Polen. Det kan 

være vanskelig å finne fellesnevneren 

for den mangslungne 

aktiviteten til brødrene Lyng på 

Raudeberg i Sogn og Fjordane. 

Men alt har noe å gjøre med 

samarbeid, fisk og grep som skal 

gagne hjembygda.

FØR AGNAR LYNG henter hjelmen og 

innen vi har inspisert Stadyardverftet 

og tatt oss til den andre siden av Raudeberg 

for å møte hans sjøvendte bror 

og forretningspartner, rekker bankmannen 

Agnar å si noe om kapital: 

— Man skal kombinere kunnskap 

og kapital. Det var filosofien jeg tok 

med meg fra Kredittkassen. Man skal 

kombinere kunnskap og kapital på en 

slik måte at det bidrar til verdiskaping, 

gjentar han. Uttalelsen er mye av forklaringen 

på hvorfor de to Lyngbrødrene 

og Verlo AS i Måløy i fjor kjøpte det 

gamle Blaalidverftet i hjembygda. Det 

er i grunnen ganske mye yngstebror 

Lyng rekker. 

— Verft og båtbygging er utrolig 

fasinerende. Det skjer ting hele tiden, 

sier han etter at vi har løpt ned trappen, 

gjennomført en lynrask, men fulldekkende 

verftsinspeksjon og fotografert på 

kortest mulig lukkertid. 

— Stadyard er et utrolig effektivt 

verft. Bygget er mye større enn vi 

egentlig trenger, men hvem vet: 

En dag er kanskje plassen oppbrukt, 

sier Lyng, og peker 

mot kystbåten som 

er kjøpt inn fra 

Skottland 

Agnar (t.v.) og Tore Lyng har — sammen med gode partnere — skapt et nytt, dynamisk og 

marint kontormiljø i det som før huset gammel fiskerivirksomhet på Raudeberg. Maritim Park 

er ett eksempel på bredden i aktivitetene, og på at brødrene helst vil samle dem på Raudeberg. 

(Foto: HMS) 

Inngrepet til Lyng-brødrene sørger for at storkrana på det tidli gere 

Blaalid-verftet fremdeles svinger på seg. Nå er navnet Stadyard, 

men det er fremdeles ett av tre verft på Raudeberg i Nordfjord. 

(Foto: HMS) 


71

og bygges om for å inngå i Kvalsteinsystemet 

— et av Lyngbrødrenes 

samarbeidsprosjekter. 

Maritim Park 

Med slik effektivitet går det relativt fort 

unna å ta seg fra Stadyard til det som en 

gang var storstua til fiskemottaket, fryseriet 

og eksportfirmaet Halsør Eksportco AS. 

— I dag heter virksomheten Maritim 

Med tanke på 

• Design 

• Driftssikkerhet 

• Funksjonalitet 

• Vekt-/styrkeforhold 

• Service 

velger fl ertallet 

av kystfi skerne 

Hovde kombivinsjer 

www.hovdemaritim.no 


Park, informerer Lyng. Brødrene vokste 

opp i bygda vi nettopp har duret igjennom, 

og det er langt fra tilfeldig at de 

fleste satsingene har skjedd her. — Og så 

har vi et annet begrep, og det er hjertevarm 

kapital, sier raudebergingen og 

smiler litt. Men han mener det i fullt alvor. 

— Når man har valgt å bosette seg på 

Raudeberg er det ikke så lett å dra herfra. 

Det er en av årsakene til at vi tenker så 

langsiktig. Og i den grad vi trekker oss ut 

av noe her i området, prøver vi å selge 

1938 - 2013 

«Sklinnabanken» har fått seg en «make-over» 

på Stadyard. Nordf jordverftet skal først og 

fremst være et reparasjonsverft. (Foto: HMS) 

til lokale aktører, sier 49åringen. Forretningsbygget 

vi tar oss inn i er et autentisk 

bryggemiljø, eid av selskapet Lyng og 

samarbeidspartnerne Carisma Fish. Med 

67 mål gulvflate fordelt på tre plan er det 

plass til adskillig flere leietakere. Miljøet 

omfatter Marine Harvest, salgsselskapene 

Selected Seafood og Carisma Seafood, 

Moldøen Supply med flere. Lokalene har 

den nøye balanseringen av gammelt og 

nytt som slike bygg gjerne har. 

— Muren over der er etter en kirke vi 

fikk kjøpt på Finn. Så vi kan si at dette 

partiet er vigslet, guider Agnar med glimt 

i øyet. Vi er selvfølgelig på vei til Lyngs 

og Torbasrederiets hjørne — og til Tore 

Lyng. 

Første generasjon 

Bildene på kontorveggene sier litt om 

hva som er kjernen og utgangspunktet, 

nemlig fiskebåter. Gamle båter og 

plantegninger over ennå ufødte båter har 

også fått plass. Siste «Torbas» henger i 

ramme sammen med kystfartøy og ring 

Komplette løsninger for 

nye og gamle kyst skefartøy 

• Hovde hydraulikk 

• Kombinasjonsvinsjer 

• Hjelpevinsjer 

• Kraner 

• Yanmar 

dieselmotorer 

• Oljerensesystemer 

• Hydraulikkstøydempere 

• Ombygging og 

reparasjoner 

Postboks 48, 8312 Henningsvær 

Tlf: 76 07 31 00 Faks: 76 07 31 01 E-post: post@hovdemaritim.no

notsnurpere. Det er fullblods Lyngbåter 

og samarbeid de allerede er ute av. Om 

førsteinntryk ket kan virke litt uoversiktlig, 

er det i hvert fall ikke behov for å gå mange 

generasjoner tilbake. Tore og Agnar 

Lyng er første par ut. Den nordnorske 

faren kom riktignok til Måløykanten for å 

drive sildefiske, men endte i Veivesenet. 

Moren er fra Raude berg og arbeidet i 

bakeri. På Raudeberg er det uansett få 

steder der ikke fiskelukten er sterkere enn 

brødlukten. 

Som for mange andre Raudeberggutter 

ble den første arbeidsin nsatsen gjort 

på et av fiskebrukene. Begge brødrene 

dro på sjøen som fiskere da de var 1617 

år. Tore tok utdanning som maskinist 

og senere skipper, og har vært mye på 

trålfiske og ringnot Syv år yngre Agnar 

fikk ett år som linefisker, og siden noen 

økter på ringnotfiske. Det siste lengter 

han tydeligvis tilbake til. Men utdanningen 

ble Norges Handelshøyskole i Bergen. I 

1993 ble han banksjef for Kreditkassen/ 

Nordea i Måløy, en stilling han hadde i ti 

år. Rederiaktiviteten til brødrene begynte 

fem år før det, noe som gir 

grunnlag for 25års 

jubileum og 

stor kake i 

2013. 

I dag er det «Gambler» som tar seg av ringnotfisket i Lyng-sels kapene. Her fra 

loddefiske i Barentshavet. (Foto: HMS) 

Allianser og 

basistonn 

Brødrenes tradisjoner for samarbeid 

og allianser går nesten like 

langt tilbake. 

— Vi kjøpte ringnotsnurperen 

«Torbas» i 1988. Det var tøffe tider, 

og i 1993 gikk vi sammen 

med Torbjørn Mathiesen, forteller 

Agnar. Samarbeidet med 

Havøysundrederen skulle 

styrke drifts grunnlaget. Det 

samme var selvfølgelig 

hensikten da de skaffet seg 

strukturkvoter i 1997. Ni år 

Agnar Lyng med Stadyardhjelm. 

Det er likevel 

bare en av hattene til 

nordfjordingen. Senere 

i år blir jobb nummer 

en ved verftet å utruste 

egen båt. (Foto: HMS) 

senere skilte Lyng og Matheisen lag, men 

de to brødrene var ikke lenge alene i båten. 

Allerede i 2007 etablerte de et samarbeid 

med Kvalsvikfamilien i Fosnavåg. 

Dette teamet er fortsatt intakt, og i dag 

eier Lyngbrødrene og Kvalsvikfamilien 

«Torbas» og «Gambler» sammen. Agnar 

og Tore har førti prosent hver, Kvalsvikfolket 

20 prosent til sammen. 

Men historien er ikke uten et samarbeidsprosjekt 

mot Austevollkanten 

også. I 2010 ble det opprettet kontakt 

med Hans Magnus Drønen i forbindelse 

med generasjonsutfordringene i Staaløyrederiet. 

Dette passet godt Lyngrederiets 

ønsker og ambisjoner, som mer eller 

mindre har vært der siden oppstarten. 

— Vi mener prinsipielt at man skal 

klare å komme seg opp i 650 basistonn 

basert på egne prestasjoner, ikke på 

hvem oldefaren din var. Da Helga Pedersen 

reverserte de evigvarende kvotene i 

2007, hadde «Torbas» 370 basistonn. Etter 

forhandlinger med Drønen ble snurperen 

«Staaløy» fusjonert inn i rederiet og 


73

omdøpt til «Tor bas». Denne har i dag 602 

basistonn ringnot, 1.000 kbm pelagisk 

trål og konsesjon for vassild og reketrål. 

«Gambler» har 370 basistonn, samt 

kolmuletillatelse. 

— Den største grunnkonsesjonen i 

ringnot er i dag 500 basis tonn. I Norge 

har vi åtte slike fartøyer. Vi er godt posisjonert 

med 489 evigvarende basistonn. 

Det er bare 12 båter i Norge med større 

grunnkvote, sier Agnar Lyng. Etter sammenslåingen 

med Drønen sto Lyngbrødrene 

for byggingen av nye «Staaløy», 

som skulle drives på kystkvoter. Tanken 

var at Drønen bare skulle stå ansvarlig for 

driften av båten. Etter dåpen våren 2011 

endte det likevel med at nye «Staaløy» 

ble skilt ut til Drønenfamilien. 


Inn i verft 

— I 2007 var det store endringer i Blaalid 

as, et Måløyverft vi hadde samarbeidet 

mye med siden starten i 1988. Det var 

blant annet der vi reparerte «Torbas». 

I forbindelse med disse endrin gene og 

stor byggeaktivitet i egen regi, valgte vi å 

ansette mangeårig driftsformann Malvin 

Silden. Han ble teknisk sjef i vårt system, 

i tillegg til at han var prosjektleder for 

«Ringbas» og «Staaløy», forteller Agnar 

Lyng. 

«Ringbas» er en stor kystbåt med skrog 

fra Russland, utrustet i Lyngs egen regi 

på Måløy Verft og i tett samarbeid med 

Måløyselskapet Verlo. «Ringbas» ble i 

fjor høst solgt til Vestbas AS i Fosnavåg. 

For Blaalid gikk det mot konkurs. Tore og 

Tore Lyng er den av brødrene som har vært 

mest på sjøen. Nå er han den som er mest i 

Polen. Fabrikken der legger beslag på det 

meste av arbeidsdagen til 56-åringen. (Foto: 

HMS) 

Agnar Lyng bestemte seg for å overta og 

videreføre aktiviteten. Den hjerte varme 

kapitalen banket for Raudeberg. 

— Vi gikk inn med 50 prosent. Verlo 

AS, som vi også er medeiere i, sto for 

den andre halvparten. Aktiviteten i dag er 

reparasjon og vedlikehold. Oppstartsåret 

2012 ga oss bare ti måneders drift, men 

vi kom bedre ut enn planlagt, sier Agnar 

Lyng. Nå er han øverste sjef for det svært 

kompakte verftet med slipp, tårnkran 

og 200 meter kai. Det er ikke uten lokal 

konkurranse. Nærmeste nabo er Johansen 

Slipp og Mekaniske som er mindre. 

Nærmere Måløy ligger storebror Båtbygg, 

og i tillegg har man Måløy Verft inne i 

Deknepollen. 

— Båtbygg har dokk på 145 meter 

og kan ta mye større båter enn oss. På 

Stadyard slipper vi båter opp til 55 meter 

og 1.200 1.300 tonn. Men selv om vi kan 

være konkurrenter, samarbeider vi gjerne; 

leier dokk/slipp og utveksler arbeidskraft, 

sier Lyng, og legger til: 

— Vi skal gjenerobre plassen til Baalid 

som et anerkjent og godt verksted. 

Ambisjonen er å etablere et effektivt 

og lønnsomt reparasjons og vedlikeholdsverksted, 

og plukke nybygg om vi 

kan tjene penger på det. Hvis ikke lar 

vi være. Det blir utfordringen for hele 

Tidligere «Victoria May» fra skotske 

Peterhead er gjennom en forvandlingskur på 

Stadyard for å gjøres klar til norsk kystfis ke. 

(Foto: HMS)

norsk skipsbyggingsindustri; å vinne 

kontrakter på fiskebåter. Hvis offshorerederne 

skulle velge å flytte kontraktene 

ut, slik stadig flere fiskebåtredere 

gjør, forsvinner jo mye av grunnlaget 

for norsk skipsbyggingsindustri, sier 

49åringen. 

Et nybygg kan Stadyard i hvert fall 

regne med. Gamle «Staaløy» som ble 

til relativt nye «Torbas», ble i fjor solgt til 

islandske Sildarvinnslan. Samtidig gikk 

Maritim Parknabo Seacon i gang med å 

tegne. Nye «Torbas» blir en energieffektiv 

snurper på 69,9 meter med lasterom på 

2.000 kubikkmeter. Skroget er under bygging 

på Nauta Shipyard i polske Gdynia. 

Etter planen kommer det til Stadyard i 

månedsskiftet oktober/november. Agnar 

Lyng legger ikke skjul på at dette oppdraget 

lang på vei kan forklares med at 

rederne også er store eiere av verftet. 

— På den andre siden: La oss si det 

skiller 20 millioner kroner på et fartøy 

som er bygd hjemme og ute. Hvis man 

Fabrikken i polske Darlowo har både 

blankt stål og dyktige hender. Til nå 

har hovedmengden vært Østersjøfisk, 

men norsk fisk har også begynt 

å ta veien til det markedsnære 

foredlingsan legget. 

avskriver båten over 20 år, er jeg overbevist 

om at totalkostnadene blir lavere. 

Det er forståelig at redere tenker pris og 

bygger der det er billigst. Samtidig mener 

jeg kvaliteten i Norge gjennomgående 

vil være bedre på kompliserte byggeoppdrag. 

Utfordringen er å dokumen tere 

dette, sier Lyng i Stadyard. I mai 2014 

skal nye «Torbas» være klar slik at de 

kan få bevist det for seg selv. 

Fisker som før 

Lyngbrødrene slutter selvfølgelig ikke å 

fiske selv om nybåten er under bygging. 

I venteperioden er det ringnotfartøyet 

«Gam bler» som jager sild, lodde, makrell 

og kolmule. 

— Hvordan gikk 2012? 

— Inntektene ble noe lavere enn i 

2011. Det var nedgang i prisen på makrell 

og i fangstene av NVGsild. Like før intervjuet 

har «Gambler» nettopp levert sild på 

Vikomar. Neste økt blir islands lodde, før 

det er tid for norsk konsumlodde. Torbasrederiet 

var med på å danne Scombrus 

AS som igjen muliggjorde Norway Pelagic 

ASA. Der har rederiet ennå en aksjepost 

og Agnar Lyng sitter i styret. 

— Dere kjøper og bygger båter, og 

fisker samtidig som dere er involvert i 

landindustrien. Er det smart å sitte på 

alle sider av bordet? 

— Vi har ingen fortrinn, og selger på 

auksjon på lik linje med alle andre. Forrige 

fangst endte hos Vikomar, som er 

utenom NPsystemet. Vår prinsipielle 

holdning er at utbudsområdene bør settes 

så store at de diskvalifiserer færrest mulig, 

svarer brødrene ganske samfengt. De 

er også rimelig samstemt i synet på Sildelaget 

og forvaltningen, noe den neste 

delen av artikkelen synliggjør. 

Agnar: — Jeg deler ikke synet til de 

som hevder at Sildelaget er et monopol. 

Laget etablerer en markedsplass for 

pelagisk fisk. Skulle man argumentere 


75

for å splitte opp, kan man like godt argumentere 

for å splitte opp Oslo Børs i flere 

regionale børser. Det vil neppe mange 

aksjeeiere være positive til. 

Tore: — Sildelaget gjør en god jobb 

med å finne riktig markeds pris. Ingen blir 

tvunget til å by. De som skal kjøpe vet til 

enhver tid eksakt hva som skjer. 

Agnar: — Om man først skulle gjøre 

noe med den måten Sildelaget driver 

på, måtte alternativet være å lukke hele 

verdikjeden. Det fremstår i uoverskuelig 

fremtid som et lite relevant alternativ. 

Mer struktur! 

Det er heller ikke den store familiespliden 

om forskning og forvaltning. Tore mener 

man bør etterstrebe en tiprosentregel 

også i pelagisk sektor. 

— Markedet blir helt i ubalanse når 

kvotene går førti prosent opp det ene året 

og tretti ned det neste, sier han. 

— Man må i hvert fall bruke så mye 

penger på ressursforskningen at man har 

et skikkelig grunnlag å forvalte på, skyter 

Agnar inn. Det siste punktet berører 

selvfølgelig også makrellens tilhørighet 

Foto: fi skeri.no/Ø.Knapskog 


Makrellen svømte villig inn i Lyng-nota også i 

fjor – men ble ikke så godt betalt som året før. 

og de nye fremstøtene fra våre fiskende 

naboer i vest. 

— Selv på det siste toktet med fire 

ekstra båter i Norge, klarte man ikke å 

dekke ytterpunktene. Særlig gjaldt dette 

nordøst i Norskehavet, sier Tore Lyng. — 

Ledende leverandør av 

fangstredskap ti l fi skerinæringen 

Egersund Trål, Svanavågen, 4370 Egersund 

Tlf.: 51 46 29 00, Faks: 51 46 29 01 

post@egersund-traal.no 

www.egersundgroup.no 

Makrellstriden dreier seg ikke om at vi vil 

ha mer, at fiskerne er grådige. Men når vi 

investerer 180190 millioner kroner i ny 

båt, må vi vite at vi har endel år å fiske 

på. Det er nok av forhold vi ikke har herredømme 

over. Det kan ikke bli fullstendig 

bingobusiness heller, fortsetter Tore, før 

Agnar tar ordet: 

— Vi må ned i antall fartøyer og opp 

i fangstgrunnlag pr. båt, selv om det kan 

bli opprivende prosesser som dannelsen 

av Pela gisk Forening. En fullstrukturert 

ringnotsnurper gir i dag fang stinntekter 

på 45 millioner kroner. På toppen kommer 

kolmule med rundt sju millioner. 

Det er ikke nok til å fornye flåten, sier 

yngstebror, som er mer enn klar for en ny 

strukturdebatt. 

— Den kommer. Nå er vi ferdige 

med lineflåten, og jeg regner med at det 

kommer nye og bedre strukturordnigner 

for kystflåten til høsten. Det bør også 

komme bedre ordninger for ringnotflåten 

og industritrålerne. Men det skjer ikke i 

valgåret 2013, sier Agnar og nikker svakt 

når Tore understreker at en ny borgerlig 

regjer ing har lovet å ta tak. 

— Det går for mye penger ut av 

næringen til stål, sammenfatter Agnar sitt 

syn, og lar broren avslutte akkurat denne 

debatten. 

— Ikke er det bruktpriser å snakke om 

heller. Før var norske fartøy ettertraktet. 

Nå har man gjennomført flåtefornying i de 

fleste andre land. Selv om vi halverte den 

norske pelagiske flåten på 120 fartøy, vil 

vi stå igjen med dobbelt så mange fartøy 

som Danmark, Shetland, Færøyene og 

Irland til sammen, fastslår Tore Lyng. 

Darlowo neste 

Selv skal han sporenstreks til Polen, og 

det er ikke for å sjekke hvordan det går 

med den nye båten. På slutten av fjoråret 

ble det kjent at Lyng AS har gått tungt 

inn i en polsk videreforedlings bedrift i 

Darlowo. 

— Selskapet foredler laks og hvitfisk, 

og har 170180 ansatte fordelt på tre 

avdelinger, sier Tore. Nå er fabrikken fullt 

og helt på norske hender, selv om det blir 

noen hender til sammen. Lyng AS eier 55 

prosent, Selected Seafood 22,5 prosent 

og Carisma Fish 22,5 prosent. Styreformann 

er Tore Lyng, som har brukt svært 

mye av arbeidsdagen på denne satsingen 

det siste året. 

— Det er tidkrevende å sette seg inn 

i produksjonen. Ingen av oss hadde jo 

kompetansen på dette området. Men vi 

vet at fabrik ken er topp moderne, at vi har 

gode produksjonsarbeidere og at fabrikken 

ligger sentralt i forhold til markedet.

Slik blir nye «Torbas». Skroget til 70-metringen bygges i Polen. Resten skal ferdiggjøres på 

Stadyard til en standard på høyeste nivå. Designet er også rimelig lokalt, av Måløy-bedriften 

Seacon. (Foto: HMS) 

Det viktigste nå blir å få de rette folkene 

på plass, sier Tore Lyng. Det kan legges 

til at maskinparken ikke står noe tilbake 

for den som var på Domstein Trollebø. 

Men i Darlowo ligger det i minst like stor 

grad til rette for håndfiletering. Hver av 

de tre linjene kan produsere 30 millioner 

middagsporsjoner. 

— Ligger det synergier i fabrikkjøpet 

i Polen? 

— Ikke foreløpig, men det kan godt 

bli resultatet på noe sikt. Vi har norske 

aktører som har spurt om vi kan håndfiletere 

makrell, et produkt som visstnok 

kommer. Da unngår vi også at verdifulle 

restprodukter ender på fabrikkene i Japan 

og Kina. Så er det jo naturlig at linefiskerne 

i Carisma ser på sine mu ligheter. 

Men skal vi finne på noe, må fabrikken 

utvides. I dag er produksjonskapsiteten 

fullt utnyttet. 

— Hva produseres? 

— Hvitfisk, laks og panerte produkter. 

Laksen kommer fra Norge. Når det 

gjelder hvitfisken, har vi foreløpig konsentrert 

oss om fangster fra Østersjøen, ikke 

minst rødspette. Samtidig har vi begynt 

med fisk fra Norge, blant annet fersk torsk 

fra NordNorge. Den skal ut på ferskmarkedet 

i Europa og USA, svarer Tore Lyng. 

Også John Lyng, den tredje av brødrene, 

er engasjert i oppstarten i Polen. John er 

daglig leder for fabrikken og styre formann 

i Verlo AS, den andre eieren i Stadyard. 

Ingen brems? 

Tore og Agnar Lyng legger ikke skjul på 

at alt starter med fisk, for ikke å si med 

noen gode kast. Samtidig fremholdes at 

den mer landfaste delen av aktiviteten, i 

regi av Lyngselskapet, står på egne bein. 

Selv kombinerer Lyngfamilien kunnskap 

og kapital. I tilfellet Tore og Agnar går 

det i store trekk på å kombinere Tores 

maritime utdannelse og fartstid på sjøen, 

med Agnars utdan nelse og jobbpraksis 

fra bank og finans. Dette ligger også 

dels til grunn for arbeidsfordelingen. Den 

eldre broren har hovedfokus på fabrikken 

i Polen og er den som har vært 

mest på sjøen. Sønnene har begynt på 

sjøen. Agnar turnerer det meste av det 

administrative, med fokus på kvoter og 

strukturering, byggeak tiviteter, båt og 

verft. Agnars sønn går i farens fotspor på 

NHH, og sånn sett burde rekrutteringen 

være sikret. 

— Man kan ikke si at den ene av oss 

er brems og den andre gas spedal. Begge 

jobber vel for mye, er brødrenes felles 

kommentar til arbeidsfordelingen. I det 

Tore Lyng stikker for å rekke båten til 

Bergen og flyet til Polen, ligger det nær å 

tenke at begge er gass. 

Tore og Agnar Lyng foran gamle «Torbas». Fiske er fremdeles kjernen i konglomeratet som brødrene har bygd opp, noe som preger alle veggene 

på kontoret. (Foto: HMS) 


77

Fra naturens 

kjøleskap 


LES MER PÅ 

WWW.MARINEHARVEST.NO 

WWW.MARINEHARVEST.NO

Ikke ett vondt ord om Falklandsøyene eller de som bor der. Men strengt tatt er det vel flere pingviner enn mennesker på den lille øya langt syd i 

Atlanterhavet. Og pingvinene ordner seg sin egen fisk.... 

Bunnstriden i norsk sjømateksport 

Vi har snudd bunken og rangert 

nasjonene som spiser minst 

fisk og sjømat fra Norge. Det 

blir en uvanlig kappestrid der 

Falklandsøyene troner nederst 

og Nepal så vidt henger med. 

Det er store endringer fra år til 

år. De færreste klarer dessuten å 

ta seg oppover på listen. Med ett 

unntak — Serbia. 

«He won the race to the bottom, it’s 

a bitter victory», synger den norske 

countrygruppa Bretton Woods. Å være i 

bunnsjiktet av norske sjømatmarkeder er 

ikke alene nok til å gi taperstempel, men 

landene langt der nede får sjelden mye 

lys på seg i norsk media. Som regel er 

det de øverste navnene på statistikken 

som leses og eventuelt trekkes frem. I 

denne artikkelen prøver vi å snu på det, 

og se på de aller minst viktige nasjonale 

markedene for norsk sjømateksport. Er 

det gjengangere, mønstre og forklaringer? 

Hva slags sjømat er det snakk 

om, og er det potensial? 

Det er vanskelig å rangere bunnprestasjoner. 

Hvis vi snur helt om på ting, 

ender bunnen på topp, som en omvendt 

vinner. Det er godt mulig å gjøre det slik. 

Vi har likevel valgt å følge et prinsipp om 

at større volum og høyere verdi også tilsier 

en høyere plas sering — det ligger litt 

i instinktene. Men vi lar nummereringen 

signalisere at det minste importlandet 

representerer et start punkt. Nummer åtte 

betyr følgelig åttende minste sjømarked 

gjel dende år. Ut fra dette blir bunnlisten i 

2012 basert på kronever di seende slik ut, 

rangert i tusen norske kroner: 

10. Nepal ..................................: 240 

9. Syria ...................................: 217 

8. Pakistan .............................: 156 

7. Swaziland ...........................: 120 

6. Mali .....................................: 72 

5. Sri Lanka ............................: 62 

4. Uganda...............................: 45 

3. Namibia ..............................: 28 

2. Slovenia .............................: 16 

1. Falklandsøyene ..................: 2 

Det er særlig to forhold som slår oss. 

Det første er selvfølgelig utvalget av land. 

Det er virkelig ikke landene som dukker 

opp på netthinnene når vi prøver å se for 

oss endestasjonen til norsk sild, torsk og 

laks. Stort sett er vel fellesnevneren fjern 

het, godt poengtert ved den aller minste 

importnasjonen i 2012, Falk landsøyene. 

Og det er ikke slik at disse ti etterfølges 

av kjente, store markeder i nærliggende 

strøk. Deretter kommer nemlig følgende 

ti nasjoner: Mauritius, Marshalløyene, 

Peru, Oman, Makedonia, St. KittNevis, 

Bangladesh, Turkmenistan, Slova kia 

og Belize. Til den sistnevnte karibiske 

øystaten solgte vi sjømat for 601.000 

kroner i 2012 

Smått og godt 

Det andre som slår oss, er størrelsen på 

handelen. De siste årene har vi blitt vant 

til å telle milliarder i denne næringen; 

mange sifrete antall tonn har vi alltid hatt 

å gjøre med. Her går det i tusenlapper, 

og det hadde vært like greit å oppgi volumet 

i kilo. Så vidt vi har forstått importerte 

Slovenia 90 kilo, Namibia 60 kilo og 

Falklandsøyene 20 kilo. I det siste tilfellet 

holdt det med to tusenlapper. De minste 

importnasjonene er virkelig små. 

Studerer man listen over de minste 

enda nøyere, finner man ut at det er 


79

store prisforskjeller fra land til land. I 

mange tilfeller snakker vi trolig om ett eller 

svært få partier. 

— Det kan gjerne være et arabisk 

land som bestiller et parti av det ene eller 

det andre. Vi kan nok regne med at det i 

mange tilfeller dreier seg om laks når det 

er så pass lite som best illes, sier Sjømatrådets 

Jan Ståle Lauritzen. Det var 

før han hjalp oss med en oversikt over 

hva slags sjømat som faktisk tok veien 

til disse landene i fjor. Slik blir denne 

oversikten: 

10. Nepal ...........................: Laks 

9. Syria ............................: Annen fisk 

8. Pakistan ......................: Laks 

7. Swaziland ....................: Torsk 

6. Mali ..............................: Laks 

5. Sri Lanka .....................: Laks 

4. Uganda........................: Laks 

3. Namibia .......................: Laks 

2. Slovenia ......................: Kveite 

1. Falklandsøyene ...........: Makrell 

Lauritzens påstand om laks stemmer. 

Så er det noen jokere her, men ellers er 

det bare ett kjent eksempel på pelagisk 

fisk; makrellen til Falklandsøyene. 

Avstanden er selvfølgelig en faktor 

som medvirker til at eksport mengden er 

liten. Mange av landene er heller ikke 

spesielt store. Falklandsøyene har drøye 

tre tusen innbyggere, Swaziland 1,3 millioner, 

Namibia 2,1 millioner. Resten er 

slett ikke så små i folketall. Mali har 14 


Tabell 1: De 10 minste eksportmarkedene for norsk sjømat 

etter eksportverdi. 2008-2012. Minste land nederst. 

2008 2009 2010 2011 2012 

Uganda El Salvador Bolivia Pakistan Nepal 

Senegal Zimbabwe Makedonia Bangladesh Syria 

Bolivia Nepal Algerie Slovenia Pakistan 

Libya Tanzania Oman Namibia Swaziland 

Sri Lanka Peru Senegal Etiopia Mali 

Etiopia Namibia Namibia Peru Sri Lanka 

Tanzania Sudan Liechtenstein Uganda Uganda 

El Salvador Afghanistan Tanzania Liechtenstein Namibia 

Serbia Botswana Botswana Tanzania Slovenia 

Namibia Sri Lanka Irak Mosambik Falklandsøyene 

millioner, og så ligger de fleste av de øvrige 

landene i kategorien 2030 millioner. 

Pakistan har hele 177 millioner. Måler vi 

velstandsutviklingen ligger de fleste, men 

ikke alle, i den nedre enden av skalaen. 

Uganda og Mali har begge lav utviklingsgrad 

etter FNs indeks. Måler vi uro, har 

flertallet hatt sin dose de siste tiårene — 

særlig Syria og Mali i det siste. 

Toll varierer 

Toll og avgifter er det siste momentet som 

hører med når man skal prøve å forstå 

sjømateksportens bunnheat. Sjømatrådets 

Monica Sundfær har hjulpet oss 

med en oversikt. I den går det selvfølgelig 

frem at Slovenia er medlem av EU og 

EUs tollunion. Dette betyr at eksporten til 

Slovenia i realiteten kan være en god del 

høyere, men at fisken kan ha kommet inn 

i EU i et annet land. Falklandsøyene vet 

vi i grunnen lite om — definitivt et nisjemarked. 

Ellers fikk vi i utgangspunktet 

laget til tabeller for fersk laks og fryst fisk, 

men i det store og hele er satsene det 

samme for disse to kategoriene. Nepal, 

Syria, Pakistan og Mali har alle ti prosent 

toll for fersk og fryst fisk. Sri Lanka har 

femten prosent for begge, mens Uganda 

har hele 25 prosent. Swaziland og Namibia 

følger en nedtrappingsplan der tollen 

på fisk fra EFTA gradvis trappes ned fra 

Jan Ståle Lauritzen jobber i Norges 

sjømatråd, og har hjulpet oss med å lage 

denne artikkelen om de sjømatmarkedene 

vi sjelden eller aldri skriver om, nemlig de 

minste.

Nepal ligger på verdens tak, og det er nesten rart at norsk fisk finner veien dit i det hele tatt. I 2012 eksporterte vi sjømat for 240.000 kroner til 

det lille fjellandet i Asia, mest laks. 

25 prosent til null. I 2013 er den 6,25 prosent, 

og i 2016 skal den være borte. 

Det serbiske håpet 

Så langt er det ikke vanskelig å hoste opp 

logikk som forklarer hvorfor bunnen er på 

bunnen. De er langt vekk, ikke spesielt 

rike, noen er små, flere er urolige og de 

fleste har toll på sjømat fra Norge. Så 

får man likevel en ny ahaopplevelse når 

man ser på bunnlandene for de fem siste 

årene. Det fremgår av tabell 1. Navnene 

er stort sett skiftet ut. 

— Det er nok lettere å sammenligne 

og finne kontinuitet om man hadde sett 

på hvilke nasjoner som ligger litt høyere 

opp på eksportstatistikken. Helt i bunn blir 

det for tilfeldig, sier Lauritzen. Tilfeldig? 

Sikkert, men ikke helt uinteressant. 

Namibia er den store gjengangeren og 

Serbia er unntaket som bekrefter regelen. Den som hører hjemme blant våre aller minste 

sjømatmarkeder, holder seg der. I 2008 solgte vi fisk til Serbia for 10.000 kroner. I fjor solgte vi 

for over 12 millioner. Her fra en fiskebutikk i Beograd. 

har ligget i bunnsjiktet i alle fem årene. 

Det gjelder ingen av de andre. Uganda, 

Slovenia, Sri Lanka og Pakistan finner 

vi igjen, men stort sett er det nye navn; 

gjerne fjerne, fattige, småbråkete eller 

små. Felles for nesten samtlige er at de 

i svært liten grad gjør klatreturer lenger 

opp på statistikken. Enten nøyer de seg 

med en kveitepak ke, litt sild eller ett tonn 

laks. Eller så er de helt ute. Unntaket i vår 

oversikt er Serbia. De hørte så absolutt 

med til bunnsjiktet i 2008. Sjømathandel 

for ti tusen kroner tilsa nest siste plass. 

Så får de en helt annen rang året etter, 

med 3,4 millioner kroner. I fjor ble det 

12,4 millioner kroner og 82. plassen foran 

blant annet Irland. 

— Jeg ser det gikk laks for 11 millioner 

kroner. Og noe pelagisk fisk, sier 

Lauritzen i Tromsø. Og noterer altså 

en fordobling fra året før. Nå er tilfellet 

Serbia blant de spesielle: Nasjonen ble 

skilt ut fra Montenegro 1. januar 2007. 

Men det var ikke mye salg før det, og det 

montenegriske suget har stort sett vært 

så som så. Realiteten er likevel en positiv 

utvikling som ikke ser ut til å gi seg. 

— Salget i januar i år var ca. en million 

kroner. Tilsvarende i 2012 var 384.000. 

Det kan være en «coming star», konstaterer 

Jan Ståle Lauritzen. Så gjelder det 

bare å følge med — og å prøve og lukte 

seg frem til hvem som blir nestemann til å 

bykse opp fra bunnen. 


81

550 milliarder i 2050: 

Hva skal til? 

av Jostein Refsnes styreleder i Nordlaks AS 

JEG HAR ALDRI SETT en 

så begeistret og glad fiskeriminister 

som i fjor høst under 

NorFishing i Trondheim. I sin 

åpningstale kunne hun nemlig 

presentere hovedelementene 

i den siste og nye progno sen 

om norsk marin verdiskaping 

frem mot 2050. Ifølge ekspertene 

bør sjømatnæringen 

kunne omsette for nærmere 

550 milliarder kroner årlig 

innen midten av inneværende 

århundre. 

Det kan man kalle et skikkelig 

gladbudskap! 

Igjen var det SINTEF som 

hadde fått i oppdrag fra Det 

Kongelige Norske Videnskabers 

Selskab og Norges Tekniske 

Vitenskapsakademi om 

å spå fremtiden til norsk sjømatnæring. 

Den nye studien 

oper erer med 7 hovedområder 

for marin verdiskaping, blant 

annet tradisjonell fiskerinæring, 

laks og laksefisk, nye 

arter som skalldyr og marine 

alger, fôr, biomarin ingrediensindustri 

og utstyrsproduksjon. 

Denne oppdelingen viser hvor 


omfattende marin sektor har 

blitt. Studien trår skikkelig til. 

Omsetningen i næringen kan 

nesten seksdobles i løpet av 

de neste 40 årene! 

I denne artikkelen skal 

jeg i hovedsak holde meg til 

prognosene for havbruksnæringen. 

Det er nemlig havbruk 

som er den store motoren. 

Oppdrett av rød fisk kan økes 

fra 1 til 5 millioner tonn innen 

2050. Etter dette kan det ikke 

være noen som helst tvil om 

at «Laks er viktig for Norge»? 

Men som Vømmøl Spellemannslag 

så riktig synger: 

«Det e itjnå som kjem tå sæ 

sjølv!». 

Mitt spørsmål er følgelig: 

Hva skal til? 

Industriprioritering 

Gjennom 40 år som industrileder 

har problemstillingen 

«Hvilken næring skal Norge 

satse på?» ofte dukket opp. 

Som regel har svaret fra 

politikerne vært at «det får 

utviklingen vise», «det føles 

galt å prioritere i dag» eller 

«markedet må bestemme». 

Og jeg skal være den første 

til å innrømme at det ikke 

er lett å spå om industriell 

utvikling. I 1969 bommet jeg 

grovt da jeg fra «Stavanger 

Aftenblad» fikk en liten flaske 

med råolje fra Ekofisk som 

julehilsen, og med en begeistret 

hyllest til Norges nye gull. 

Jeg likte ikke gaven, var helt 

uinteressert i oljeutviklingen 

og ga flasken til min gamle 

mormor. Der fikk den hedersplass 

på kaminen. «Dette er 

jo fremtiden, Jostein!» hevdet 

hun. Og mormor fra Ballstad i 

Lofoten fikk rett. 

Takk og pris for det! 

Norsk havbruksnæring har 

omtrent like lang fartstid som 

norsk oljeindustri. Som oljeindustrien 

har den også sine 

gründere. Begge næringer har 

bidratt betydelig til den norske 

velstandsut viklingen, dog med 

oljen som en foreløpig vinner 

målt i verdi. 

«Det er moro så lenge det 

varer», heter det. Fisk varer 

lenger enn olje! Denne bransjen 

— og vi som jobber i den 

— har et evighetsperspektiv. 

Nasjonen Norge er kort og 

godt en lottovin ner. Vi er ikke 

heldige bare fordi vi produserer 

en etterspurt vare. Den er 

til og med nødvendig. Det er 

mat, ikke bare til oss selv, men 

til verdens 9 milliarder mennesker 

i 2050. I vår stre ben 

etter å komme høyt opp på 

den politiske agendaen, har vi 

endret argumentasjon: «Fisk 

er mat til verden», «Havet er 

vårt produksjonsareal» og 

«Norge en viktig matprodusent» 

er dagens paroler. 

Men har det hjulpet? 

Finner vi sjømatnæringen 

høyere opp på den politiske 

agendaen? Jeg tror ikke det. 

Hvor mange minutter av 

Næringskomiteens totale 

møtetid pr. år er f.eks. avsatt 

til å diskutere fremtiden og potensialet 

til norsk havbruk? Og 

hvilken plass har havbruket 

i hodet til norske politikere?

Jeg er dessverre redd for at 

svarene på disse spørsmålene 

blir skuffende vitnesbyrd om 

en fortsatt lav prioritering av 

sjømatnæringen. 

Professor Frank Asche 

fastslo nylig: «Det er interes 

sant at det norske samfunnet 

fremdeles ikke har funnet ut 

hvordan man skal forvalte en 

bransje som har vært en av 

Norges sterkeste vekstnæringer 

de siste 25 årene. 

Lakseoppdrett er i dag den 

norske nærin gen med minst 

forutsigbare rammevilkår». 

Jeg er hjertens enig! 

Nå bør imidlertid pipa få 

en annen lyd. For hva har vi 

ikke fått av viktige innspill. 

Jeg nevner i fleng den alt 

Under Sjømatdagene på Hell i 

januar i år holdt Jostein Refsnes 

foredrag om hva som må til for å 

utløse det enorme vekstpotensialet 

i sjømatnæringen. Her følger 

en noe redigert versjon av 

foredraget. Skal vi driste oss til å 

trekke en hovedkonklusjon må det 

være: «Itjnå kjem tå sæ sjølv!» 

nevnte Trond heimsrapporten 

«Produktive hav i 2050», 

«HAV21 — FoU strategi for en 

havnasjon av format», FHLs 

«Sjømat 2025», professor Torgeir 

Reves «Et kunnskapsbasert 

Norge», Teknologirådets 

rapport «Fremtidens fiskeoppdrett» 

og SINTEFs «Verdiskaping 

i norsk sjømatnæring — 

en ringvirkningsanalyse». 

Med disse rapportene har 

Jostein Refsnes er arbeidende 

styreformann i Nordlakskonsernet. 

Han har en lang 

industrikarriere bak seg i Hydro, 

blant annet som adm. direktør i 

Hydro Seafood tidlig på 90-tallet. 

(Foto: Thv jr.) 


83

Innen 2050 er det 9 milliarder mennesker på jorden. Alle skal ha mat, og alle vil gjerne ha sunn sjømat. Det 

er utelukkende opp til oss selv om norsk fiskeri- og havbruksnæring skal bidra til å skaffe all den sjømaten 

som trengs. (Foto: Scanstockphoto) 


vi fått en slags «Nordhavets 

brus» av entusiasme og seriøs 

dokumentasjon til virkelig å 

prioritere sjømatnæringen. 

Men hva skal så til for å realisere 

det enorme vekstpotensialet? 

La meg begynne med 

det politiske lederskapet. 

Det politiske 

lederskapet 

Etter snart 8 år i sjefsstolen 

og som mangeårige partiformann 

i Arbeiderpartiet er det 

naturlig at jeg begynner med 

Jens Stolten berg. Vi ser ham 

ofte avbildet i gul hjelm og 

med rød overle vingsdrakt på 

en oljeplattform. Hvor mange 

ganger ser vi ham iført rød 

flytevest og gummistøvler på 

en oppdrettsmerd eller med 

hvit frakk og munnbind i et 

fiskeindustrianlegg? 

Jeg spør; hvor er det blitt 

av industriutvikleren Det norske 

Arbeiderparti? Var det noe 

jeg som industrimann kunne

like ved Arbeiderpartiet, var 

det nettopp partiets dedikerte 

engasjement i norsk industriutvikling. 

Dette engasjementet 

er sterkt svekket. I stedet er 

det i de to siste stortingsperiodene 

utviklet et offen tlig 

forhandlingsdemokrati med et 

utall av klagerettigheter og en 

hær av godkjennere og kontrollører. 

Ansvarsmyndigheten 

er blitt utydelig og byråkratisk, 

og bærkraftkriteriet «miljø» 

dirigerer det meste, særlig 

i havbrukssektoren. For 

meg er det åpenbart at de to 

Stoltenbergregjeringene har 

brukt alt for mange ressurser 

på politiske kompromisser. 

En liten historie som 

belyser forskjellen på 

regjeringsengasje mentet 

før og nå. Våren 1996, da vi 

hadde kjempet innbitt mot 

EU for å unngå straffetoll på 

lakseeksporten, nærmet vi oss 

«bære eller bristedagen», 

dvs. sluttforhandlingene om en 

avtale med EU. Jeg var sterkt 

involvert, og hadde et meget 

godt innsyn i den store politiske 

interessen for saken på 

Stortinget. Like før forhandlingene 

startet, innkalte statsminister 

Gro Harlem Brund tland 

til møte på sitt kontor. Hun 

ville forsikre seg om at vi var 

kampklare, hadde de gode 

argumentene og at vi var godt 

for beredte. Da forhandlingene 

i Brüssel fant sted, var to norske 

statsråder til stede — fiskeriminister 

Karl Eirik Schjøtt 

Venstres Trine Skei Grande fiklet med PC-en og mobiltelefonen det meste av tiden. Høyres Per-Kristian Foss 

gadd ikke engang å møte opp. Jostein Refsnes ble ikke imponert over Kontroll- og konsti tusjonskomiteens 

engasjement da det var høring om Riksrevisjonens rapport om norsk havbruk. 

Peder sen og utenriksminister 

Torbjørn Jagland. Resultatet? 

Det ble ingen dumpingtoll, og 

vi fikk en god avtale for norsk 

havbruk. 

Hva får fiskerinæringen i 

dag? Jo, en norsk ostetoll på 

import av EUoster! 

Hva må til for å nå 550 

milliarder i 2050? 

Vi trenger en statsminister 

som er tydelig på hvor den 

norske veien for Havlandet 

Norge skal gå videre. For det 

er på toppen man sliter med 

tåke. Her nede på «gølvet» er 

det soleklart! 

Stortingets 

Kontroll- og 

konstitusjonskomite 

Jeg fortsetter å illustrere mitt 

savn av politikere med interesse 

og kunnskaper om det 

marine Norge. I fjor vår presenterte 

Riksre visjonen sine 

konklusjoner om norsk havbruk. 

I desember 2012 var det 

høring på Stortinget i regi av 

Kontroll og konstitusjonskomiteen. 

Jeg var nysgjerrig og 

stilte på tilhørerbenken. Det 

ble en selsom opplevelse. 

Fire grupper var innkalt til 

spørsmål og svar. Villaksfolket, 

industrien, forskningen 

og forvaltningen. Kontroll og 

konstitus jonskomiteen er ansett 

som en av de viktigste på 

Stortinget, og man skulle tro 

at medlemmene møtte godt 

forberedte. Det gjorde de ikke! 

Arbeiderpartiets representant 

kom og gikk fra møtet. 

Høyres kom aldri. Venstres 

representant holdt på med 

PCen og mobiltelefonen 

nesten hele tiden. SVs mann 

hadde kun ett hovedspørsmål 

som han stilte til alle de fire 

gruppene, nemlig hva man 

syntes om his torien om Rogalandfiskeren 

som fisket utenfor 

et oppdrettsanlegg og bare 

fikk sei full av oppdrettsfôr? 

FrPs mann i komiteen ville 

vite hvor mye fisk det går med 

til å lage 1 kg. laks. Cermaqs 

dyktige representant, Lise Bergan, 

svarte høflig at spørsmålet 

heller burde være hvor mye 

fiskepro tein og fiskeolje går 

Hvor er det blitt av det 

industripartiet som en gang 

gikk i front for å bygge opp 

sterke norske industrimiljøer? 

Arbeiderpartiet er ikke lenger 

til å kjenne igjen, mener Jostein 

Refsnes. Her fra Hydro på 

Sunndalsøra. (Foto: Hydro) 


85

Den kinesiske muren er verdens 

mest konservative byggverk, og 

kan godt sammenlignes med 

Fiskeri- og kystdepartementet i 

Norge, mener Jostein Refsnes. 

For hvor er friskheten og viljen til 

forandring? Enn si orienteringen 

mot utvikling? 

inn i fôret, og hvor mye kommer 

ut i lak sen. Dette svaret 

var tydeligvis ikke godt nok for 

Senterpartiets representant 

Lundteigen. Han tok ordet og 

fulgte opp med: — Ja men, 

hvor mange torsker går det 

med til å få laget 1 kg laks? 

Hvorpå Lise Bergan smilte 

tilbake og sa: — Du stiller 

spørsmålet på samme måte 

som om du vil vite hvor mange 

okser det går med til å lage 

oksehalesuppe! 

Dette var altså en politisk 

høring av Riksrevisjonens rapport 

etter gjennomgang av en 

av Norges viktigste næringer. 

Under møtet funderte jeg på 


hvordan en høring om oljeindustrien 

ville ha artet seg? 



Alle partier må skjerpe 

seg kraftig hva gjelder kunnskap 

og engasjement for den 

fremtidige næringsutviklingen i 

marin sektor. 

Fiskeri- og kystdepartementet 

Den kinesiske mur er et av 

verdens mest konservative 

byggverk. Kineserne trodde alt 

ville bestå som det var. Er så 

en sammen ligning av denne 

muren og dagens Fiskeri 

og kystdepartement (FKD) 

urettferdig? Er departementet 

friskt, forandringsvillig, uredd 

og utviklingsorientert? Har 

fiskeri og kystministeren den 

nødvendige autoritet innad i 

regjeringen? Jeg er redd de 

fleste svarene blir nei. 

Mange kystnasjoner 

misunner Norge at vi har et 

eget fagdeparte ment for kyst 

og havsaker. Likevel uttaler 

ledende bransjefolk fra tid til 

annen ønske om å innlemme 

FKD i Nærings og handelsdepartementet. 

Tidsskriftet 

«Norsk Fiskerinæring» hadde 

i fjor en leder under overskriften 

«Fra utvikling til miljø». 

Lederen var en kritisk historiebeskrivelse 

av utviklingen 

i Fiskerideparte mentet siden 

1950tallet. Ifølge redaktøren 

har departementet utviklet seg 

fra å være en næringsutvikler 

til å bli en fes tbrems, kontrollør 

og etterforsker. Han avslutter 

med følgende kraftsalve: 

«Fiskerimyndighetene spiller 

ikke lenger nok på lag med 

næringen, men befinner seg 

for det meste på banehalvdelen 

til dem som primært er 

opptatt av å begrense vekstpotensialet 

i marin sektor.» 

Nå er redaktør Tande godt 

kjent for sine klare og presise 

formu leringer. Men det oppsiktsvekkende 

med lederen 

var at redaktøren, kanskje i 

et anfall av bondeanger fordi 

han hadde vært for spissformulert, 

ba lederne i alle de 

store fiskeriorganisasjonene 

om å kommentere artikkelen. 

Resultatet var oppsiktsvekkende. 

Langt på vei samtlige 

sa seg enige i bladets be

traktninger. I sum etter lyser 

næringen en gjennomgripende 

holdningsendring hos fiskerimyndighetene. 

Jeg slutter 

meg til dette ønsket. 

Noe går nemlig veldig galt. 

Vi får ikke en politikk som 

reflek terer konklusjonene og 

begeistringen i alle de sindige 

rapportene og analysene som 

er kommet. Vekst og utvikling 

er både sterkt ønsket og 

påkrevet. Men hva får vi? For 

det første en merkelapp på 

gammelt havbruk. Det er blitt 

grått. Det nye er grønt. Verre 

er det at industrien blir tilbudt 

et sinnrikt byråkratisk system 

som betingelser for en ynkelig 

videre vekst. Det er et stusslig 

perspektiv over de siste 45 

nye konsesjonstildelingene. 

Vinnerin stinktet mangler. 

Begeistringen over bransjens 

vekstpotensial har uteblitt; kun 

byråkratene får mer «mat», 

ikke markedene. Næringspolitikk 

er fortsatt regionalpolitikk. 

Det er et stusslig perspektiv over 

de 45 nye, grønne konsesjo nene. 

Og verst av alt; de setter en grå 

merkelapp på resten av norsk 

havbruk! (Foto: Scanstockphoto) 

En lenge varslet Sjømatmelding 

i et land som skal bli 

«verdens fremste sjømatnasjon», 

er imøtesett med stor 

spenning. Tør vi håpe på et 

stemningsskifte, og at Fiskeri 

og kystdepartementet legger 

opp til en reell drøfting av næringens 

utvikling, og ikke bare 

til en miljødebatt? Målsettingen 

må være en forvaltning 

som primært overlater beslutningene 

om vekst til aktørene, 

vel og merke så lenge de 

oppfyller kriteriene for bærekraftig 

vekst. For øvrig håper 

jeg også på en melding som 

kan gi kunnskap og teknologi, 

samt reflektere at dagens 

kunnskap nødvendigvis ikke 

er mor gendagens. 



Fiskeri- og kystdepartementet 

må bli et moderne 

næringsdeparte ment og 

fortsette sitt viktige arbeid. 

Uansett rød eller blå farge på 

fiskeriministeren, må vedkommende 

jobbe som om hun eller 

han er landets oljeminister! 

Forskning og 

utvikling 

Så sent som i 2009 krevde villaksforvaltningen 

en halvering 

av lakseproduksjonen for å 

unngå kollaps i villaksbestan 

dene. Vi vet i dag at dette var 

en forhastet konklusjon, og et 

krav basert på synsing mer 

enn kunnskap. Slik forvaltning 

er vi ikke tjent med. Synsing 

og følelser parret med politisk 

uenighet preger oppdrettsdebatten. 

Den er full av polarisering 

og konflikter. Denne 

formen for debatt er vi ikke 

tjent med. Vi må inn i et mer 

kunnskapsbasert spor som 

basis for utvikling og vekst. 

Det er mye vi ennå ikke 

vet, og det er mye vi må lære 

i årene som kommer. Denne 

kjensgjerning må vi være 

ydmyke overfor, og in nrette 

forskningsmidler og ordskifte 

etter. Når ledende laksefolk i 

Norge uttaler at vi fortsatt vet 

for lite, må politikerne være 

på vakt. De må ta hensyn til 

denne kjensgjerningen når de 

utform er den nye næringspolitikken. 

Politikken må endres 

når ny viten kommer. 

Norge er internasjonalt 

ledende innen marin forskning. 

Der bør vi fortsette med 

å være, og ikke minst styrke 

vår posisjon. HAV21 skisserer 

viktige FoUstrategier for å 

nå ambisiøse vekstmål. Mitt 

spørsmål er om vi er ambisiøse 

nok? 



Vi må være villige til å heve 

takhøyden, gi rom også for 

de overraskende forslagene 

og la oppsiktsvekkende og 

interessante hypoteser om ny 

fiskeriforvaltning få en sjanse, 

f.eks. slik seniorforsker Jens 

Christian Holst ved Havforskningsinstituttet 

har foreslått. 

Vi må stille nye krav til forskningseffektivitet 

og resultatoppnåelse. 

Olje og havbruk 

HAV21 har et viktig synspunkt 

som må realiseres, nemlig 

tverrfa glig samarbeid. Jeg er 

overbevist om at det går viktige 

forbin delseslinjer mellom 

oljeteknologi og havbruk. Havbruksnæringen 

bør «lime seg 

fast» til oljeindustrien. Den har 

en god måte å jobbe på når 

det gjelder teknologiutvikling 

og anvendelse, er langsiktig 

i sine investeringer, proff på 

prosjektstyring og har stort 

sikkerhetsfokus. Ikke minst er 

oljeindustriens globale perspektiv 

relevant for havbruk. 

Så må vi ikke bli angstbitersk 

og tro at «vi vet best» 

eller «bare for oss, ikke for 

utlendingene». Forskning og 

utvikling må gå på tvers av 

landegrensene. Lille Norge 

må forsterke sitt engasjement i 

andre lands forskningsmiljøer. 

Tenk bare på utfor dringene 

innen fiskehelse. Skal vi være 

verdensleder på lakseoppdrett 

og stor leverandør av 

god og sunn mat, kan vi ikke 


87

isolere våre kunnskaper og 

kompetanse. Som all annen 

vesentlig industri må vi viske 

ut landegrenser, og eksportere 

og importere vitenskap og 

kompetanse. 

Mitt ønske til NOFIMA, 

NIFES, Veterinærinstituttet, 

Havforskning sinstituttet og 

alle de andre premissleverandørene, 

er at jeg i tillegg til 

interessante forskningsresultater 

kan lese innlegg, høre 

resonnement, lytte til tanker 

og studere nye hypoteser som 

jeg ikke har hørt før. Agendaforskningen 

må forsvinne 

slik at nysgjerrigheten om 

fremtiden avler innertiere av 

forskningsresul tater. 



En prioritert satsing på forskning 

innen marin sektor, både 

grunnforskning og anvendt 

forskning. Dessuten en bevisst 

tverrfa glig søken etter løsninger. 

Og så må vi ikke være 

redde for at løsningene blir benyttet 

i utlandet. Det er behov 

for masse mat i 2050! 

Oss selv 

Hittil har jeg pekt på hva alle 

de andre må gjøre. 

Hva med næringen selv? 

Næringens aktører må for 

det første bli mye flinkere til å 

doku mentere hvilken nytte lokalmiljøet 

har av fiskeoppdrett. 

De positive ringvirkningene i 

lokalsamfunnet må bli skolepensum! 

For å redusere de miljø 


Takhøyden må heves, murer rives ned. Om vi skal øke omsetningen i marin sektor til 550 milliarder kroner 

i løpet av de neste 40 årene, må vi gi rom til de som evner å tenke nytt og prøver å finne nye veier, skriver 

Refsnes. Det er ikke vanskelig å si seg enig. (Foto: Scanstockphoto) 

messige fotavtrykkene mest 

mulig, ville jeg som hovedstrategi 

prioritert forskning og 

utprøving av såkalte «naturlige 

metoder». For å redusere angrep 

av lakselus kan vi f.eks. 

bruke leppefisk og brosme 

som rensefisk, etablere brannmurer 

med blåskjell som 

spiser lus, innføre Calanusskjørt, 

laserskudd på lus og 

lusespyling. Kanskje kan 

resultatene av slik forskning 

og utprøving erstatte kjemikaliebruken? 

Vinner vi frem her, 

blir næringens grønnfarge så 

sterk at vi må bruke solbriller! 

Når det gjelder reduksjon 

— Vi må lytte til folk som Inge 

Berg, sier Jostein Refsnes. Nordlaks-gründeren 

har lenge krevd 

en omlegging av konsesjonspolitikken 

og avvikling av MTBordningen. 

Den gir lite rasjonell 

produksjon. (Foto: Kristin A. 

Tande) 

av rømming, må vi ha enda 

større fokus på «menneskelige 

feil». HMSfunksjonene i 

bedriftene må oppgraderes. 

Vi må fortsette arbeidet 

med å styrke næringens omdømme, 

dvs. vinne forståelse 

og interesse for det marine 

Norge. Kampanjen «Laks er 

viktig for Norge» må kjøres 

videre. Men vel så viktig som 

å vise frem laks og merder, 

bør vi fremheve næringens 

teknol ogi og tekniske status. 

Den vil forbause folk, både på 

skoleben kene, i Stortinget, i 

departementene og på gata. 

FHL og NSL gjør en god og 

profesjonell jobb. Men jobben 

må syn liggjøres mye mer i det 

offentlige rom, gjerne i form av 

debat tengasjement. Næringen 

selv må være premissgiver 

for debatten, ikke kritikerne. 

Synseargumentene må ribbes 

for gjennomslagsk raft! 

I den kommende valgkampen 

må vi sørge for at indus 

triveksten i marin sektor bli et 

valgtema. Få TV2 og NRK til 

å arrangere valgprogram med 

temaet «utvikling av Havlandet 

Norge». I NHOfamilien må 

FHL lage en samarbeidsplattform 

med to andre landsforeninger 

som støtter en 

industriutvikling av Havlandet 

Norge, nemlig Norsk Industri 

og ABELIA. Å stå sammen gir 

styrke. I år var «energi» tema 

på NHOs store årskonferanse. 

Til neste år bør temaet være 

«Industriutvikling i Havlandet 

Norge». 

Det er ingen mening i at 

vi skal operere med to 

bransjeforening er. Norske 

sjømatbedrifters landsforening 

og Fiskeri og havbruksnæringens 

landsforening 

må fusjoneres! Sammen blir vi 

sterkere, mer entydige og mer 

effektive, og vi får en større 

tyngde, ikke minst innad i 

NHOfamilien. 

Næringspolitikk må ikke

lages bak lukkede dører, men 

i det offen tlige rom. Da må 

vi ha innlegg og synspunkter 

som får oss til å tenke nytt. 

Eierstrukturen i marin sektor 

er i endring, både innen villfisk 

og oppdrett. Det er vel og bra. 

Men på veien må vi passe 

på at nye eierstrukturer eller 

børsnoteringer ikke demper 

engasjementet for hvor veien 

skal gå videre. Perspektivene 

for industriNorge er så store 

for Havlandet Norge at folk 

fortjener å få følge med. 



På kort sikt må næringen 

fortsette arbeidet med å øke 

omverdenens innsyn i vår tro 

på fremtiden. Vi må arbeide 

hardt med løsninger som 

reduserer fotavtrykkene i 

miljøet, og som i seg selv er 

miljøvennlige. Vi må organisere 

kreftene bedre og være 

fordoms frie og kreative. 

Avslutning 

Trondheimsrapporten 2050 

er en fremtidsvisjon for det 

marine Norge. Jeg har ingen 

— Jeg har en drøm, sa Jostein Refsnes til deltakerne på 

Sjømatdagene. Og så la han denne tenkte forsiden på fremviseren. La 

oss håpe han er sanndrømt! 

problemer med å heie frem 

denne visjonen. 

Hovedessensen i mitt budskap 

er at man på alle sider 

av bordet, uavhengig av partifarge, 

må legge bredsiden til 

og skyve i samme retning. Det 

er mulig å praktisere næringsvekst 

samtidig som vi løser 

miljøutfordringene. 

Det er lederskapet som må 

gå foran, og i tale, kompetanse 

og gjerning demonstrere 

realismen i 2050visjonen. 

Veien blir til etter hvert som vi 

går. Men vi må ha en omforent 

ambisjon om vekst. Dugnaden 

ligger i å ville lage denne 

veien. Sjømatindus trien er 

innstilt på å bli enda grønnere 

enn den allerede er. Men miljøkravene 

må være realistiske 

og kunnskapsbaserte. 

Vi må ikke la oss forlede 

til å anvende et strengere 

og mer kritisk søkelys 

på havbruksindustrien enn på 

næringer som land bruk, aluminiumsindustri, 

energiindustri 

og kjemisk industri. Norsk 

industriutvikling vil aldri skje 

dersom den ibsenske «ideale 

fordring» til en hver tid skal 

være tilfredsstilt. 

Havbruk har masse å lære av oljeindustrien, ikke minst når det gjelder teknologiutvikling og langsiktig tenking. Det globale perspektivet er også 

i høyeste grad relevant for havbruk. Her fra Heimdalfeltet til Statoil i nordlige del av Nordsjøen. (Foto: Statoil) 


89

Stort miljøengasjementet, men: 

Alt for opptatt av 

å fortsette som før! 

I 1946 etablerte Norge 

verdens første fiskeridepartement. 

Om dette er forklaringen 

skal være usagt, men 

i dag mener mange at vi har 

verdens beste fiskeriforvaltning. 

8. mai 1972 opprettet 

også Norge verdens første 

miljøverndepartement, med 

Olav Gjære voll som sjef. 

Knapt noen vil si at dette har 

gjort oss til verdens beste på 

miljø. Mye av forklaringen er 

at vi har blitt en stor produsent 

av olje og gass, og følgelig 

et av de landene i verden 

som slipper ut mest CO2 pr. 

innbygger. Oljen har også 


gjort oss styrtrike og bidratt til 

et offentlig og privat forbruk 

som ganske raskt hadde tatt 

knekken på verden dersom 

alle levde som oss. 

Når det er sagt, er det 

ingen ting i veien med 

miljøengasjemen tet. Vi har 

flere natur- og miljøvernorganisasjoner 

enn nesten noen 

andre. Bellona, Greenpeace, 

Norges Naturvernforbund, 

Natur og Ungdom, Norges 

Miljøvernforbund, WWF, Miljøagentene, 

Grønn Ungdom, 

Grønn Hverdag og Zero, for å 

nevne de mest kjente. I sum 

omsetter disse organisasjone- 

ne for mange hundre millioner 

kroner pr. år, har hundrevis av 

mennesker på lønningslistene 

og et sted mellom 50.000 og 

100.000 medlemmer. Dyktige 

er de også. Hensynet til miljø 

og naturvern har blitt en helt 

naturlig del av den offentlige 

samfunnsdebatten i Norge, 

nesten uansett hvilket tema 

det dreier seg om. alle som 

ønsker å påvirke samfunn og 

politi kere har mye å lære av 

den måten miljøvernorganisasjonene 

jobber på. Entusiasme, 

engasjement og ståpåvilje 

er tre sentrale stik kord. 

I fiskeri- og havbruksnæ- 

Her, innerst i denne 

bakgården i Grensen 9 

B i Oslo, holder Norges 

Naturvernforbund hus. 

ringen er man også opptatt av 

miljø. Noe annet skulle bare 

mangle. Få, om noen næringer, 

er jo mer avhen gige av å 

drive miljømessig bærekraftig 

og i pakt med naturen. Samtidig 

er det ikke til å unngå at 

næringen setter sine miljøspor 

og at den derfor følges med 

argusøyne av miljøvernorganisasjonene. 

Det siste er 

etter vår mening bra, og noe 

sjømatnær ingens utøvere bør 

sette pris på. Alle trenger å bli 

«holdt litt i ørene», for å si det 

slik. Men samtidig er det åpenbart 

at næringen tidvis føler 

seg både misforstått, urettmessig 

uthengt og forfulgt. Å 

dele målsettinger er lett. Å ha 

samme virkelighet soppfatning 

noe helt annet. Spør vi 

ledelsen i Norge Fiskarlag og 

FHL, vil vi svært ofte få høre 

at miljøvernorganisasjonene 

over driver og mangler faglig 

bakgrunn for mye av den 

kritikken som kommer. tidvis 

vil man også føle seg direkte 

forfulgt og misten keliggjort. 

Mange av næringens talsmenn 

er frustrerte over det 

de oppfatter som et voldsomt 

miljøfokus på fiske og oppdrett, 

mens oljeindustrien og 

Mange ord og lite handling. 

Det er kortversjonen av Lars 

Halt brekkens vurdering av 

miljøpolitikken i Norge. Det 

er en oppfatn ing som deles 

fullt ut av Natur og Ungdom, 

ungdomsorganisasjonen til 

Naturvernforbundet.

Lars Haltbrekken overtok som styreleder i Norges Naturvernforbund i 2005, etter å ha vært nestleder siden 2003. Han er født i 1971 og kommer 

fra Trondheim. De siste 20 årene har han jobbet som natur- og miljøvernaktivist på heltid. (Foto: Norges Naturvern forbund) 


91

landbruket kan ture fritt frem. 

Slik er det selvfølgelig 

ikke. Sjømatnæringen er ikke 

verdens navle, selv om vi som 

befinner oss i den svært ofte 

vil oppfatte det slik. Oljein- 

INVESTERER DU ØKONOMISK 

RIKTIG FOR FREMTIDEN? 

VI I DYNATEC HAR FOKUS PÅ Å UTVIKLE LØSNINGER SOM GIR DIREKTE OG MÅLBARE 

RESULTATER FOR VÅRE KUNDER. 

Med egne produktutviklere og samarbeid med verdens fremste maskinprodusenter er DYNATEC en 

totalleverandør for næringsmiddelindustrien. Vi leverer produksjonsløsninger for hele verdikjeden, 

fra prosjektering og enkelt maskiner til komplette linjer. Kontakt oss gjerne for en kostnadseffektiv 

prat om din bedrifts investeringer for fremtiden. 

DYNATEC AS, tlf +47 69 83 80 10, e-mail: DYNATEC@DYNATEC.no, www.DYNATEC.no 


dustrien og landbruket får nok 

minst like mye oppmerksomhet 

fra miljøvernorganisasjonene 

som fiskeri og hav bruk. 

Men det legger vi bare ikke 

like godt merke til som når kri- 

tikken hagler om overfiske, lus 

og oppdrettslaks på rømmen. 

Under Sjømatdagene på 

Hell i januar var Lars Haltbrekken, 

leder i Norges Naturvernforbund, 

en av foredragshol- 

Mange skal ha æren for at det 

ulovlige og uregistrerte fisket i 

Barentshavet er kraftig redusert 

de siste årene. Norges Naturvernforbund 

hører absolutt blant 

dem, sier Lars Haltbrekken. Her 

et par russiske trålere som neppe 

har skikkelig orden på sysak ene. 

derne. Han brukte mye av 

sin tid på miljøutfordringene 

i oppdrettsnæringen. Etter 

møtet avtalte vi et intervju, og 

en kald fredag i februar troppet 

vi opp i Grensen 9B i Oslo, 

der Naturvernforbundet har sitt 

hoved kontor. 

Olje og gass 

øverst på 

agendaen 

Lars Haltbrekken (42) er 

bygutt fra Trondheim. I 

ungdommen var han ofte på 

Hitra for å fiske, så en viss 

link til fiskerinærin gen har han 

absolutt. Etter videregående 

begynte han med forbere- 

PRODUKTOMRÅDER 

* Fabrikkplanlegging 

* Dosering 

* Ovner og spesialovner 

* Kjøl og frys 

* Ileggere 

* Pakking 

* Robotløsninger 

* Produktkontroll 

* Transportløsninger 

* Palletering 

* Vaskemaskiner 

* Eget verksted 

* Service og reservedeler 

* Bruktmaskiner

dende ved Universitetet, 

men miljøengasjementet tok 

overhånd. De siste 20 årene 

har han vært miljøaktivist på 

heltid. Det startet med Natur 

og Ungdom, der han var 

styreleder fra 1995 til 1997. 

Siden har han hatt ulike verv i 

Norges Naturvernforbund, de 

siste 8 som arbeidende styreleder. 

En periode var han også 

tillitsvalgt i Norges Bonde- og 

Småbrukarlag. 

— Hva er bakgrunnen for 

ditt sterke engasjement for 

natur og miljøvern? 

— Jeg meldte meg inn i 

Natur og Ungdom alt på slutten 

av 80-tallet. Det var rett 

etter Tsjernobyl-ulykken, de 

første alvor lige rapportene 

om klimaendringer og global 

oppvarming var kommet fra 

FNs klimapanel, og mange 

unge var opptatt av natur- og 

miljøvern. Dessuten er jeg 

slik skrudd sammen at når jeg 

først engasjerer meg, så skjer 

det fullt og helt. 

— Hva er dine viktigste 

drivkrefter som leder for 

Naturvernfor bundet? 

— Å oppleve at vi faktisk 

får gjennomslag. 

— Gjennomslag? Vi 

trodde alt bare ble verre og 

verre, og at miljøbevegelsen 

gikk på det ene nederlaget 

etter det andre? 

— Ja, slik kan det kanskje 

oppfattes. Men faktum er at 

miljøvbevegelsen har bokført 

mange viktige seire. Fire 

ganger har vi klart å holde 

oljeindustrien unna Lofoten og 

Vesterålen, og nå går vi løs på 

den femte. Den skal vi også 

vinne. Og hvorfor har vi f.eks. 

ikke atomkraftverk i Norge? I 

— Norge har ikke så mye å skryte av når det gjelder klimapolitikk. 

Men på naturvern er vi blant de beste i verden, konstaterer 

Haltbrekken. Store og naturskjønne fjellområder er sikret for 

kommende generasjoner. 

sin tid var det planer om slike 

verk langs hele kysten. Jo, på 

grunn av organisasjoner som 

Naturvernforbundet . Vi har 

kjempet frem vern av nesten 

400 elver i Norge og har gjort 

store fremskritt i kampen mot 

ulovlig fiske. At engasjement 

faktisk nytter, er min største 

drivkraft. 

— Hva opptar deg mest? 

— Noe av det første jeg 

jobbet med var luftforurensningen 

i Trondheim. Byen er — 

og var — sterkt plaget. Til og 

med Nidar osdomen tar skade 

av den elendige luftkvaliteten. 

Siden har jeg vært engasjert i 

det aller meste som har med 

Norges Naturvernforbund er mest kjent for sitt miljøarbeid i Norge. Det mange ikke vet er at organisasjonen 

også er svært aktiv i utlandet, blant annet med bygging av miljøvennlige halm hus i Tadjikistan i sentral- 

Asia. (Foto: Norges Naturvernforbund) 


93

miljø og naturvern å gjøre, 

og ikke minst vært en sentral 

gasskraftmotstander. Vi har, 

som alle vet, store utfordringer 

både klimamessig og med tanke 

på utryddelse av plante- og 

dyrearter. Alt henger sammen, 

og vi må tenke helhetlig. Nettopp 

det er Naturvernforbundets 

styrke. Vi driver både miljø- og 

naturvern. 

— Er det for mange miljøvernorganisasjoner 

i Norge? 

— Nei, det mener jeg ikke. 

Vi har riktignok flere enn i Sverige 

og Danmark, men de har 

alle ulike arbeidsmetoder og 

innfallsvin kler. Noen konsentrerer 

seg kun om klima, andre 

har fokus på vek stideologien i 

samfunnet. Noen organisasjoner 

jobber primært mot myndighetene, 

noen er opptatt av 

å gi folk gode råd i hverdagen. 

Det er også de som engasjerer 

seg i dyrevern. Det gjør 

ikke Naturvernforbundet. Da 

Norge tok opp vågehvalfangsten 

tidlig på 90-tallet, havnet 

vi i tøffe diskusjoner med 

europeiske miljøvernere som 

ville stoppe denne fangsten. 


Den gangen var jeg nestleder 

i Natur og Ungdom, og vi 

mente — og mener — at det 

ikke er noen prinsipiell forskjell 

på å skyte vågehval og elg. Så 

lenge bestanden tåler fangst, 

er det greit for oss. 

— Hva skiller Naturvernforbundet 

fra de andre? 

— Vi er en demokratisk 

organisasjon. Medlemmene 

velger hvem som skal styre 

og hva vi skal prioritere. Slik 

er det ikke i Bellona, Greenpeace, 

WWF og Norges Miljøvernforbund, 

for å nevne noen 

av de andre. Og så jobber vi 

selvsagt med ulike saker. For 

mange av våre medlemmer er 

naturopplevelser og kunnskap 

om naturen det viktigste. 

— Hva karakteriserer det 

typiske medlemmet av Norges 

Naturvern forbund? 

Når Arbeiderpartiet og Høyre 

styrer miljøpolitikken går det ikke 

så bra, sier Haltbrekken. Denne 

troikaen står altså ikke øverst 

på favorittlisten til lederen av 

Naturvernforbundet. 

— Miljøorganisasjonene har 

litt ulike prioriteringer. Vi 

jobber relativt bredt. Zero er 

bare opptatt av klima, Bellona 

jobber mye opp mot næringslivet 

og Fremtiden i våre hender er 

mest opptatt av de uheldige 

sidene ved sterk forbruksvekst, 

sier Lars Halt brekken. Mer 

satsing på tog er en av de sakene 

Naturvernforbundet har høyt 

på sin agenda. (Foto: Natur og 

Ungdom) 

— De under 25 er medlemmer 

av vår ungdomsorganisasjon, 

Natur og Ungdom. Våre 

medlemmer er typisk 45-55 år, 

halvparten menn og halvparten 

kvinner og de kommer 

fra hele landet. Vi har rundt 

100 lokallag fra Sør-Varanger 

til Hvaler, og fylkeslag i alle 

fylker. Landsmøtet avholdes 

hvert andre år. Hovedkontoret 

ligger i Oslo, med underkontorer 

blant annet i Stavanger, 

Bergen og Trondheim. I alt 

blir det utført 36 årsverk. 

Budsjettet for 2013 er på ca. 

50 millioner kroner, hvorav 

medlemskontingenten står for 

ca. 10 prosent. Vel halvparten 

av omsetningen er knyttet til 

våre uten landske prosjekter. 

I samarbeid med Norad og 

Utenriksdepartemen tet er vi 

engasjert i over 20 land, særlig 

i Sentral-Asia. Her driver vi 

undervisning i skoleverket om 

klima og energi, og hjelper til 

med å bygge opp demokratiske 

miljøvernorganisasjoner. 

— Hvilke tre saker står 

øverst på agendaen for 

Naturvernforbun det i 2013? 

— aller øverst olje- og 

gassutvinning utenfor Lofoten, 

Vesterålen og Senja. Vern av 

natur er alltid i fokus, enten 

det gjelder skog, vassdrag 

eller opprettelse av nasjonalparker. 

Som et tredje punkt 

vil jeg nevne regjeringens 

mineralsatsing. Det viser 

seg at alle planer om nye 

sjødeponi for utgravd masse 

ligger i nasjonale laksefjorder. 

Det kan vi selvfølgelig 

ikke akseptere. Sjødeponi er 

en trussel mot det rike livet i 

norske fjorder. Det ønsker vi å 

forsvare sammen med aktører 

fra fiskerinæringen. 

Småpartiene bra 

for miljøvern 

Måler vi i forbruk er Norge 

blant verdens miljøverstinger. 

Det samme gjelder for utslipp 

av CO2. Her blir vi bare slått 

av noen få land, med USA i 

spissen. 

— Dette skyldes selvfølgelig 

olje- og gassproduksjonen, 

som står for ca. 25 prosent av 

de norske CO2-utslippene. 

Men bildet er sammensatt. 

Norge er god til å verne natur, 

særlig høyt til fjells. 16 prosent 

av Norges landareal er vernet 

i form av nasjo nalparker, 

naturreservater eller landskapsvern-områder. 

På dette 

området er vi blant de beste i 

verden. 

— Miljøvern er noe politikere 

og myndigheter snakker 

mye om. Er de flinkere til 

å snakke enn til å handle? 

— På noen områder er det 

lett å få gjennomslag, f.eks. 

for mer kollektivtransport. 

Men samtidig er det vanskelig 

å stoppe planer om nye 

motorveier, som dessverre 

øker privatbilismen mer enn 

kollektivtrafikken bidrar til å 

redusere den. Satser man på 

begge deler blir altså miljøet 

taperen. Det samme gjelder 

fornybar energi. Det er relativt 

lett å få politikerne til å bruke 

penger på dette området, men 

vanskelig å få dem til å øke 

avgiftene på bruk av fossil 

energi. Konklusjonen er at det 

blir veldig mye prat og litt for 

lite handling. 

— Mer enn i land det er 

naturlig å sammenligne oss 

med, f.eks. Danmark og 

Sverige? 


95

— Det vil jeg si. På klimaområdet 

slår Sverige oss ned 

i støvlene. Også Danmark, 

Storbritannia og Tyskland har 

mer omfat tende klimatiltak enn 

Norge. 

— De er altså bedre enn 

oss på miljø? 

— Spørsmålet er for generelt. 

Vi er helt i toppen på 

naturvern, de er klart bedre på 

klima. 

— Er det forskjell på miljøvern 

i praksis mellom de 

ulike par tiene? 

— Gjennom store deler av 

90-tallet styrte Arbeiderpartiet 

og Høyre, delvis med støtte 

fra FrP. Det var ikke bra for 

miljøpolitikken. Fra 1997 fikk 

vi et brudd i denne alliansen, 

først ved de to bondevik-regjeringene, 

og siden 2005 ved 

det rødgrønne samarbeidet. 

Etter min oppfatning er det bra 

for miljøpolitikken i Norge at 

KrF, Venstre, Senterpartiet og 

SV får mer innflytelse. 

— Høyre og Arbeiderpartiet 

er verstingene? 


— Det blir for unyansert. 

Høyres børge brende ble 

Norges nasjo nalpark-minister 

nummer en. Ingen har vedtatt 

så mange nasjonal parker som 

han. Arbeiderpartiet hadde 

landets første miljøvernminister, 

og Gro Harlem 

Brundtland fikk gjennom 

vern av Hardan gervidda med 

en stemmes overvekt i APs 

Stortingsgruppe. Jeg vil ikke 

kaste terning mellom Høyre 

og Arbeiderpartiet, men mener 

det er gunstig for miljøpolitikken 

at småpartiene kommer i 

posisjon. Norges Naturvernforbund 

er politisk nøytral, og 

forteller ikke folk hvilke partier 

de skal stemme på. 

— Kan du rangere partiene 

etter miljøpolitikk? 

— Ikke på trykk. De fire 

nevnte småpartiene kommer 

nok foran Arbeiderpartiet og 

Høyre, og FrP havner sannsynligvis 

sist. Siv Jensen tviler 

jo endog på at det foregår 

menneskeskapte klimaendringer. 

— Hun er ikke alene. 

— Jo, ganske. Men rett 

skal være rett. Klima-skepsisen 

i Norge er sterkere enn i 

de fleste andre land i verden. 

— Det skyldes kanskje 

at vi opplever minus 25 om 

vinteren? 

— Ja, det er godt mulig; 

hvilket forøvrig er en kortslutning. 

Da blander man 

sammen klima og dagens 

vær. Klima er de langsiktige 

trendene. 

— Norge er et av verdens 

rikeste land. Vi lever i 

sus og dus. Er miljøvern til 

syvende og sist et personlig 

ansvar? 

— Hver og en må selvfølgelig 

være ansvarlig for egen 

livsførsel. Men etter min mening 

er det feil å privatisere 

miljøansvaret. Vi løser ikke 

verdens miljøutfordringer 

ved å kildesortere søppel og 

sykle til jobben. til det trengs 

gode politiske løsninger. 

Ifølge tidligere miljøvernminister 

Erik Solheim, er det 

viktigere hvil ket parti man 

stemmer på enn hva man 

gjør i hverdagen, og jeg er 

langt på vei enig. Det er de 

politiske valgene som ofte 

avgjør hva vi kan gjøre som 

enkeltindivider. La meg ta 

et eksempel. Dersom politikerne 

bestemmer seg for å 

bygge ny motorvei fra Asker 

til Oslo, oppfordrer de folk til 

å kjøre bil. Om man i stedet 

bestemmer seg for å avgi 

en av de fire kjørebanene til 

kollektivfelt, vil folk ta bussen. 

Slik er det på de fleste 

områder. Det er politiske 

beslutninger som styrer folks 

valg. 

— Er det mulig å ha vår 

levestandard og samtidig 

leve opp til de miljømessige 

målsettingene vi har satt 

oss? 

— Det kommer an på hvordan 

vi måler levestandard. 

Forskning viser at vi ikke har 

blitt særlig lykkeligere i dette 

landet de siste tiårene, til tross 

for en kraftig økning i forbru- 

— I mange saker krangler vi så bustene fyker. I andre står vi skulder ved skulder. Det er ikke frustrerende, men slik demokrati virker. Miljøvern 

er i de fleste tilfeller veldig saksorientert. Slik er det i fiskeri- og havbruksnæringen også. Vi står sammen i kampen mot atomkraft, oljeutvinning 

på sårbare fiskefelter og deponi av gruveslam i laksefjorder, mens vi kan ha ulike oppfat ninger om miljøvirkningene av fiskeoppdrett, sier 

styrelederen i Naturvernforbundet. En av de sakene som forener næringen og miljøvernere er nei til oljeboring utenfor Lofoten.

Noe er galt når det lønner seg å transportere fisk jorda rundt før den blir solgt. Generelt er godstransport 

alt for billig — både med bil og fly. 

ket. Mye må endres, men det 

behøver ikke å bety at vi lever 

dårligere. 

— Hvilket «miljøspor» 

setter lederen for Naturvernforbundet? 

— Det er ikke bra. Jeg 

reiser alt for mye, også med 

fly. Men jeg prøver så godt jeg 

kan i hverdagen. 

— Hvordan kan du da 

be andre om å bruke bilen 

mindre? 

— Jeg hever ingen moralsk 

pekefinger. Det er opp 

til hver enkelt å ta sine valg. 

Naturvernforbundet jobber 

for at folk enkelt skal kunne 

ta de miljøriktige valgene. Da 

trengs politikere som fak tisk 

satser på gode miljøløsninger, 

fremfor de som skader. 

Kaster ikke 

terninger 

Næringsvirksomhet setter natur- 

og miljøspor. Det desidert 

største — både nasjonalt og 

internasjonalt — kommer fra 

petro leumsindustrien. Men 

spør vi Lars Haltbrekken om 

hvilke næringer som kommer 

på andre, tredje og fjerdeplassen 

på listen over miljøverstinger, 

rister han på hodet. 

— Naturvernforbundet 

kaster ikke terninger. Svaret 

vil dessuten avhenge av hvilke 

miljøproblemer man er mest 

opptatt av. 

— Hvor på listen befinner 

sjømatnæringen seg? 

— Det kan jeg heller ikke 

si. Jeg er enig i at Norge 

er en av verdens beste på 

fiskeriforvaltning. Vi regulerer 

noen av klodens største 

fiskebestander på en god 

måte. Tyvfisket i Barentshavet 

har vært et problem som vi 

nå heldigvis begynner å få 

under kontroll. Men fortsatt 

fisker vi alt for mye makrell. 

Oppdret tsnæringen har også 

store miljøutfordringer som må 

løses. Vi har ingen problemer 

med at næringer bruker natur 

og høster av over skuddet på 

en bærekraftig måte. Det er 

når man forbruker av naturen 

vi reagerer. Det skjer både i 

deler av landbruket og sjømatnæringen. 

— I sjømatnæringen 

— Å si hvem som har best 

miljøprofil — landbruk eller 

sjømat, er umulig. Det kommer 

helt an på hvilke faktorer 

man er mest opptatt av. 

Næringsvirksomhet bruker natur. 

Det er greit. Prob lemet oppstår 

når man forbruker den, sier 

Haltbrekken. 

hevdes det ofte at olje/gassutvinning 

og landbruk setter 

mye større miljøspor enn 

sjømat. Er det riktig? 

— Det første er utvilsomt 

rett. Men hva som er best eller 

verst av landbruk og sjømat, 

er umulig å si. Det kommer an 

på drifts form og hvilke miljøspor 

man er opptatt av. Landbruket 

er verst på utslipp av 

fosfor, oppdrett av fisk skader 

villlaksbestandene. Dessuten 

ser jeg ikke poenget med 

en slik rangering. Er det for 

å flytte fokus over på andre, 

slik at man selv kan fortsette 

som før? Det er jo en populær 

taktikk i miljøpolitikken. Jeg 

er uansett sikker på at norske 

bønder føler seg minst like 

mye i miljøvernorganisasjo- 

nens søkelys som fiskere og 

oppdrettere. 

— Er sjømatnæringen 

nok opptatt av miljø- og 

naturvernspørsmål? 

— Ja, det vil jeg si. Mange 

fiskere er blant våre nærmeste 

al lierte. Men alle tar det ikke 

alvorlig nok, særlig ikke i oppdrettsnæringen. 

— Skiller næringen seg 

positivt eller negativt ut i 

forhold til andre næringer 

på dette området? 

— Ingen av delene. De 

fleste næringer og privatpersoner 

i Norge er svært 

miljøbevisste, endog mer enn 

det offentlige. Noe av forklaringen 

er nok at man vil unngå 

dårlig omdømme. Stat og 

kommuner er ikke alltid gode 

forbilder. For et par år siden 

tok et stort kommunalt klorutslipp 

i Akerselva livet av alt. 

Kommunen fikk en bot, som 

den nektet å vedta. Like før 

jul i fjor slapp Hafslund ut mye 

diesel i samme elv. Selskapet 

tok umiddelbart kontaktet med 

oss, beklaget uhellet og ba om 

hjelp. Med andre ord en helt 

annen og bedre reaksjonsform 

enn den Oslo kommune 

valgte. 

— I hvilken grad er sjømatnæringen 

innstilt på å 

løse sine miljøutfordringer? 

— Her nøyer jeg meg med 

å si at oppdrettsnæringen er 

alt for opptatt av å fortsette 

som før. Mange lanserer lukkede 

anlegg som løsningen på 

næringens miljøutfordringer. 

For FHL er slike anlegg noe 

man bare vil bruke i de nasjonale 

laksefjordene, slik at man 

også kan øke produksjonen 


97

der. Ikke spesielt konstruktivt, 

spør du meg. 

For billig å 

transportere fisk 

Som leserne skjønner er Lars 

Haltbrekken lite opptatt av 

terning kast og rangeringer. 

Ny teknologi og 

nærleik til produksjonen 

er vår 

styrke. 

- nybygg 

- ombygging 

- reparasjon 


Alle har svin på skogen, og 

bør i utgangs punktet konsentrere 

seg om dem. Det er lite 

løsningsorientert å vri søkelyset 

mot andre. Derfor vil han 

heller ikke rangere de ulike 

delen av sjømatnæringen opp 

mot hverandre, selv om han 

understreker at oppdrettsnæringen 

sliter med de største 

miljøproblemene. 

— Fiskeflåten har fortsatt en 

jobb å gjøre for å tilpasse 

fang stene til bærekraftig uttak. 

Trål kan ødelegge havbunn 

og koral rev. Energibruken 

og CO2-utslippene i deler av 

flåten er også for høye. Det er 

de viktigste miljøutfordringene 

for denne delen av næringen. 

— Hvorfor er overfiske et 

miljøproblem? 

Klevenverfta er i gang med omfattande moderniseringar. 

Følg oss på facebook og sjekk kva som skjer. 

— At det rømmer en og annen 

oppdrettslaks kan vi leve med. 

Men de siste 10-15 årene har 

det rømt alt for mange av 

dem. Det kan vi kort og godt 

ikke akseptere, fastslår Lars 

Haltbrekken. 

— Fordi det kan påvirke økosystemet 

og føre til at enkeltarter 

mister evnen til reproduksjon. 

Vi er opptatt av å ta vare 

på naturen, ikke nødvendigvis 

fordi den er pen, men fordi 

den er en del av livsgrunnlaget 

vårt. 

— Hva er galt med at det 

forsvinner noen koralrev i 

Barentshavet på 400 meters 

dyp som ingen mennesker 

noen gang kommer til å se? 

— Disse revene har en 

funksjon i økosystemet. Ingen 

vet hva som skjer om de blir 

borte. La meg vise en plansje 

som illustrerer deler av økosystemet 

rundt nvg-sild. Her 

ser vi hvordan silda er avhengig 

av en rekke andre arter. 

Mange av dem har jeg aldri 

hørt om og kan knapt uttale 

navnet på. Hva som skjer om 

en av disse blir borte er umulig 

! Vi tEK sKipsbygginga 

tilbaKE 

til norEg 

Myklebust Verft AS 

www.kleven.no

Norges Naturvernforbund har som mål å halvere bruken av fisk til laksefôr. Det betyr at fiskerne i Chile og Peru må finne konsu manvendelse for 

mye av den fisken de tar på land. Det vil neppe bli så enkelt som Lars Haltbrekken tror. 

å si. Kanskje kollapser hele 

systemet, kanskje kommer 

det en annen art som overtar? 

Vi vet ikke. 

— Siden tidenes morgen 

har 99,9 prosent av alle 

arter forsvun net. Nye har 

kommet i stedet. Selv Naturvernforbundetsstyreleder 

kan vel ikke jobbe for å 

beholde dagens artsmangfold 

akkurat som det er? 

— Selvfølgelig ikke. Charles 

Darwin slo fast at arter 

Denne figuren illustrerer at alt henger sammen i naturen. Silda er 

avhengig av et stort antall arter, som igjen er avhengige av hverandre. 

Hva som skjer dersom en av artene blir borte vet ingen. 

kommer og arter går. Men i 

dag skjer utryddelsen av arter 

mellom 100 og 1.000 ganger 

raskere enn det som er naturlig. 

Forskerne hevder at vi 

står overfor den sjette største 

artsutryddelsen gjennom historien. 

Den femte største var 

da dinosaurusene forsvant. 

Mennes ket har en egen evne 

til å endre naturen, ikke minst 

på grunn av ny teknologi. Bilen 

påvirker naturen mer enn 

hesten, for å si det slik. 

— Hva med miljøavtrykkene 

fra fiskeindustrien? 

— Naturvernforbundet er 

først og fremst opptatt av den 

voldsomme energibruken ved 

transport av fisk. Å sende 

torsk fra Finnmark til Kina og 

tilbake igjen før den havner i 

butikkhyllene i Oslo, er uholdbart. 

Men denne virksomheten 

er myndighetenes ansvar, 

ikke industriens. Å transporte- 

re varer er alt for billig i for hold 

til de miljømessige konsekvensene. 

Avgiftene må opp. 

For mye lus, for 

mange rømte fisk 

Oppdrett er den store, stygge 

miljøulven. Mer presist kan vi 

egentlig ikke si det. Også Lars 

Haltbrekken lener seg litt ekstra 

frem når vi spør om miljøutfordringene 

for denne delen 

av nærin gen. I foredraget på 

Hell spurte han hvor mange 

oppdrettslaks som bør få lov 

til å rømme, og lot spørsmålet 

henge i luften. Selv svarer han 

slik: 

— Det må ikke rømme mer 

oppdrettslaks enn at vi kan 

akseptere konsekvensene 

for villaksen. Denne grensen, 

som sikkert er vans kelig å 


99

I 1994 anbefalte Norges Naturvernforbund folk å stemme nei til EU. 

I dag har organisasjonen ikke noe offisielt standpunkt. Men så er det 

heller ikke et nytt EU-valg på trappene. Ikke kommer det i overskuelig 

fremtid heller. 

finne, må forskerne fastsette. 

Nullvisjonen er fornuftig, men 

også jeg erkjenner at den er 

umulig å etterleve i praksis. 

— Dette er alle enige om, 

ikke minst oppdretterne. De 

har lenge etterlyst indikatorer 

som kan vise hva 

villaksen «tåler» av rømt 

oppdrettslaks. 

— Det er mulig. Men i 

praksis mener de at produksjonen 

kan øke så lenge antall 

rømte laks går ned. Det holder 

ikke. Forskerne har påvist 

generiske endringer i flere 

villaksbestander som følge av 

rømt oppdrettsfisk. Ser vi de 

siste 5-6 årene under ett, er 

det god grunn til å hevde at 

det rømmer for mye fisk. Da er 

det feil å legge til rette for økt 

produksjon. 

— Hvor mye fisk rømmer? 

— Det varierer, og er i og 

for seg uvesentlig så lenge 

det rømmer flere enn vi kan 


akseptere. Men når du først 

spør, tror jeg antallet er vesentlig 

høyere enn næringen 

selv rapporterer. Flere rapporter 

indikerer dette. I 2011 

hevdet dessuten Økokrim at 

det foregår en systematisk underrapportering 

av rømming. 

— Hvor mange lus bør få 

slippe ut i en fjord? 

— Svaret er mye det samme. 

Ikke flere enn at vi kan 

akseptere konsekvensene for 

villaksen. Antall lus i merdene 

er en indika tor, men sier lite 

om hvor hardt villaksen blir 

rammet. I fjor gikk antall lus i 

anleggene ned. Samtidig var 

det mer lus på laksen i elvene 

og sjøørreten i fjordene. 

Det er fint med nedgang i 

merdene, men problemet er 

ikke løst når lusa blomstrer 

opp andre steder. De senere 

årene har det vært mer lus 

enn vi kan akseptere. Det er 

også budskapet fra forskerne. 

— På møtet i Hell spurte 

du forsamlingen hvor mye 

menneskemat vi bør være 

villige til å bruke for å produsere 

oppdrettslaks. Hva 

er ditt svar? 

— Naturvernforbundet har 

foreslått å halvere forbruket 

av fisk til laksefôr. I dag går 

det med ca. 2,5 kilo villfisk 

for å produsere en kilo 

oppdrettslaks. En god del av 

denne fisken kan brukes til 

menneskemat. Vi mener at 

fiskerimyndighetene hvert år 

må føre nøye rapporter over 

hvor mye matfisk som går til 

fiske fôr. For et par år siden 

sjekket vi fôret til Cermaq og 

kom til at 56 prosent besto av 

fisk som blir brukt til menneskemat. 

— Det er mulig. Men det 

alt vesentlige av den fisken 

som går til oppmaling har 

ingen annen anvendelse. 

Det er jo derfor den brukes 

til mel og olje. Om norske 

fôrprodusenter halverer 

sine innkjøp vil ikke mer av 

fisken gå til konsum, men 

som fôr til griser og kyllinger 

i Kina, dvs. til oppdrett 

av arter med et vesentlig 

dårligere proteinutbytte 

enn oppdrettslaks. Er det 

smart? 

— Her opererer du med 

«Bukkene Bruse»-prinsippet. 

Noen andre er større og verre 

enn oss. Det vil kanskje ikke 

skje over nat ten, men over 

litt tid vil fiskere og produsenter 

klare å anvende mer av 

fangstene til menneskemat. 

Det er jo ikke til å komme 

unna at det i dag går høyverdig 

menneskemat inn i fôret til 

laksen. Periodevis går også 

norsk sild til oppmaling fordi 

fôrprodusen tene har større 

kjøpekraft enn de som spiser 

sild i Øst-Europa. Vi ønsker 

derfor et forbud mot oppmaling 

av sild i Norge. I dag kjøper 

vi mye billig fisk fra fattige 

land som kunne vært brukt til 

menneskemat. I stedet bruker 

vi den til å produsere laks 

som bare de aller rikeste har 

råd til å spise. Det er feil! 

— OK. Men hva har det 

med miljøvern å gjøre? 

— Dette har med ressursforvaltning 

å gjøre, som i 

høyeste grad er miljøvern. 

— Din påstand er at 

denne fisken vil gå til menneskemat 

dersom vi lar 

være å bruke den til norsk 

laksefôr. Min påstand er at 

den vil havne i magene til 

griser og kyllinger andre 

steder i verden. I begge 

tilfeller vil det bety dårligere 

priser til fiskerne i Peru og 

Chile, som tjener lite nok 

som det er. Er det en god 

løsning? 

— Svaret er fortsatt det 

samme. Vi bør ikkebruke 

menneskemat til å produsere 

mindre menneskemat. Det er 

det vi gjør når vi bruker fisk til 

fiskefôr. 

Videre vekst må 

vente 

Stadig flere mener nå at oppdrettsnæringen 

må pålegges 

å legge om til lukkede anlegg. 

Lars Haltbrekken er ikke der 

riktig ennå: 

— Det bør settes en 

grense for hvor mye fisk vi 

aksepterer at rømmer. Den 

må settes ut ifra hva som er 

forsvarlig i forhold til villaksen. 

Hvis oppdrettsnæringen 

ser at man ikke kan nå dette 

målet uten lukkede anlegg, gir 

svaret seg selv. 

— Bør det innføres full 

stopp i videre kapasitetsutvidelse 

av norsk fiskeoppdrett 

inntil miljøindikatorer 

er på plass og nærin gen 

har tilpasset seg disse? 

— Ja. 

— Oppdrettsnæringens 

talsmenn mener det er alt 

for mye fokus på miljøutfordringene 

i forhold til det

Trålere og store havgående båter bruker mer energi pr. kilo fisk enn sjarker og kystbåter. Derfor ønsker 

Naturvernforbundet å flytte kvoter fra hav til kyst. Ifølge Lars Haltbrekken har man regnet nøye på de 

miljømessige konsekvensene. Det tror ikke vi! 

faktum at man produserer 

verdifull og sunn mat. Hva 

sier du? 

— Det er enkelt. løs miljøutfordringene, 

så vil fokuset 

dale. 

— Vil du kalle historien 

til norsk fiskeoppdrett et 

eventyr eller et mareritt? 

— Ingen av delene. 

— Kurt Oddekalv spiser ikke 

oppdrettslaks. Gjør du? 

— Ja. 

— Vi uvitende drukner i 

forskningsrapporter fra all 

verdens hold, som ofte har 

stikk motsatte budskap. 

Hvordan kan vi vite hvem 

som har det korrekte budskapet? 

— Det første og viktigste 

spørsmålet man bør stille seg, 

er om forskerne er uavhengige. 

Hvem betaler! Dessuten 

trenger de jo ikke å være 

direkte uenige, men ha ulike 

innfallsvinkler. 

— Naturvernforbundet vil 

omfordele kvoter fra trålere 

til kys tbåter. Trålere bruker 

nemlig mer energi pr. kilo 

fangst enn sjarker. På den 

annen siden gjør trålere det 

mulig å drive effek tive produksjonsanlegg 

og gir mer 

sentralisert bosetting. En 

desentralisert kystflåte betyr 

mindre effektiv produksjon 

på land, mer spredt bosetting, 

flere og lengre veier og 

mer energik revende transport 

av mennesker og varer. 

I det store regnestyk ket; er 

du sikkert på at mange små 

sjarker er mer energieffektivt 

enn færre, men større 

havgående båter? 

— Ja. En mer desentralisert 

struktur kan også gi 

kortere reise for maten før den 

havner på middagsbordet. I 

dag sendes jo mye fisk til Kina 

for filetering. 

— Dersom det er energibruken 

pr. kilo fisk som 

skal styre kvote fordelingen, 

bør man ikke da la trålerne 

få fiske tett inn til land? Og 

hva med å åpne for notfiske 

etter torsk på Lofoten? Det 

er jo veldig energieffektivt. 

— Energibruken er bare 

en av mange faktorer som 

favoriseres kys tflåten. Det 

er også andre viktig forhold, 

som f.eks. ikke å ødelegge 

havbunnen. 

— Om man ønsker 

mindre energibruk i flåten 

bør man vel også åpne 

for strukturering i flåten 

under 11 meter, slik at det 

blir færre båter som fisker. 

Hva mener Naturvernforbundet 

om å utvide strukturordningene? 

— Strukturering fører til 

større fartøy, og som regel til 

mer bruk av aktive redskaper 

som trål og snurrevad. 

Mindre fartøy med passive 

redskaper som garn, line og 

juksa bruker mindre energi 

pr. fanget kilo. Derfor er det 

ingen ting som tyder på at 

struk tureringspolitikken fører til 

mindre energiforbruk. Snarere 

tvert om! 

— Helt til slutt, Haltbrekken. 

Har Naturvernforbundet 

noe offi sielt syn på norsk 

EU-medlemsskap? 

— I 1994 anbefalte vi folk å 

stemme nei. I dag har vi ikke 

noe offisielt standpunkt. 


101

ArbeidsplA ssen til 

8982 

dyktige fagfolk har skiftet navn til 

stx OsV 

STX OSV ble 12. november 2010 første norske selskap med hovednotering på Singapore 

børs. Vi er et globalt konsern innen design og bygging av offshore- og spesialfartøyer. 

STX OSV består av ni verft i Norge, Brasil, Romania og Vietnam, samt spesialselskaper 

innenfor design, elektro, innredning og rørinstallasjon med mer. Hovedkontoret ligger 

i Ålesund, og vi har 8982 ansatte som jobber ved blant annet Aukra, Brattvaag, Brevik, 

Langsten, Søviknes, Tulcea, Braila, Niteroi, Vung Tau og Singapore. 

www.stxosv.com

Hans Morten Sundnes 

Salma ved reisens slutt? 

DETTE SKULLE VÆRT SKREVET 

på Maaemo, restaurantunderet i 

Schwei gaardsgate i Oslo. Med 

gangavstand til skvallerkålen 

i Nord marka, sykkelavstand til 

jordskokken på Korsvold og med 

hovedsta dens skogfioler nesten 

i syne. Sjøfritt er det heller ikke. 

Skreien hentes gjerne inn, kanskje 

kreps fra Frøya eller man maner 

fram en østersemulsjon. Til hvert 

tygg følger en underfull historie 

fra kelneren, som også har sørget 

for økologisk vinmun nfuller like 

etter. Nå er vi ikke der, det kan ha 

med prisnivået å gjøre, og derfor 

kan vi bare drømme om at vi har 

bord i Bjørvika mens superduperkokk 

Esben Holmboe Bang går 

lett gyn gende, men svært naturlig 

inn i kjøkkenet i sine gode gummistøvler 

og med kurven full av 

saktevokst granskudd, skogsyre 

og ryllik. Slik skal det være. Litt 

mer overraskende var det da 

samme Holmboe Bang for et par 

uker siden fortsatte gjennom kjøkkenet 

og ropte ut sitt hat mot norsk 

oppdrettslaks. 

Pasjon har han jo vist før. 

Samvirkemonsteret Tine får stryk. 

Norvegia sammenlignes med en 

brukt håndball. Men så? Antagelig 

kom det opp i viraken etter at Maaemo 

ble kåret til Nordens beste 

restaurant: 

«Oppdrett er oppdrett. Fisken 

står i merder, et unaturlig habi tat, 

der den fôres med ting den ikke 

skal spise, som soya, mais og 

medisiner. Sjøvannet fosser fritt inn 

og ut, og forurensningen forsvinner 

ut i naturen og ødelegger den 

langsomt.» 

Det var kraftig kost, men slike 

miljømerket skyts mot oppdrettslaksen 

har vi jo hørt før, og slik 

sett kunne han arkiveres som en 

Niels Christian Geelmuyden med 

kjørvelsmak. Men sannelig langer 

den grønne gourmetkokken også 

Det er hipt og det er moderne. Og det er dyrt. Gourmet-restauranten Maaemo 

ligger i Schweigaardsgate i Oslo og trekker folk med ekstra romslige lommebøker. 

Det er definitivt ikke stedet for deg som ønsker en blodig biff med bernaise og 

pommes frites! Mat og drikke koster fort 3.500 kroner pr. person. 

ut et svingslag mot den norske 

laksegullungen Salma. 

— Salmalaks er standard, 

forferdelig oppdrettslaks. Det er 

ingen forskjell, bortsett fra at den 

er firkantet, pakket «pent» inn og 

priset høyere. Folk tror det er et 

luksusprodukt, men det er ren og 

skjær bløff. For oss er det bare helt 

uaktuelt at vi noen gang skal ta inn 

norsk oppdrettsfisk, sa den danske 

kjøkkensjefen til «Dagbladet». 

REAKSJONENE LOT SELVFØL- 

GELIG ikke vente på seg. Vi kan 

si det sa Bang. Lampene blinket i 

Sjømatrådet. Salma-folket sa sitt, 

og etter andre runde rykket også 

FHLs Øyvind Andre Haram ut. 

Kraft salvekokken imøtegås på de 

fleste punktene. «Tråkker på folks 

råvarer», var overskriften i svarinnlegget 

til Sjømatrådets Børge 

Grønbech. Litt interessant er det 

at samme Sjømatrådets Christian 

Chramer i sitt motskyts påpeker at 

Maaemo tilbyr dyre produkter som 

er begrenset for folk flest. 

I og med at jeg altså ikke har 

råd til å skrive denne kommentaren 

i skvallerkålrus, har han et 

poeng. Samtidig er det vel knapt 

noen som har vært mer ivrige enn 

sjømatnæring og sjømatråd til å 

omfavne perfeksjonistiske kokker 

— og gjerne hyre dem. Noe 

av det befriende med den danske 

kokken er jo at han i hvert fall ikke 

kan være sponset av norsk fisk, 

noe «Aftenposten»s matjour nalist 

Yngve ekern også synes litt om. 

Dette er kanskje en av grunnene 

til at samme Maaemo-mann også 

langer ut mot kokkekonkur ransen 

Bocuse d’Or, som er fiskesponset 

på sitt vis. 

Svært få vil tenke tanken på at 

Eivind Hellstrøms krydrete uttalelser 

og kokkekunst er kjøpt og betalt. 

Men den tidligere bul drekokken 

har jo de siste årene vist seg å 

kunne smile. Og når herr Bang går 

ut og slakter Salma-laksen som 


103


Elsker du champagne slurper du sikkert også i deg denne fargerike 

østersemulsjonen på Maaemo. Restauranten er jo slett ikke sjøfri. Skrei og kreps 

står gjerne på menyen. I fjor ble Maaemo kåret til Nordens beste restaurant. Den 

har to stjerner i Michelinguiden. 

Hellstrøm endte med å prise, blir 

det et slags fadermord. 

Samtidig var det egentlig opplagt 

at Salma måtte få motstand 

av slik art før eller siden. I Japan 

har man begrepet samuraiiser ing. 

De eksklusive råvarene og rettene 

som var forbeholdt høyere klasser 

beveget seg med tiden ned til de 

lavere. Da bør helst overklassen 

finne på noe nytt — og gjerne ta 

avstand fra de gamle godbitene 

i samme slengen. Egentlig har 

Salma holdt stand lenge. Men de 

beste restaurantene profilerer seg 

jo på eksklusiv itet — og da gjerne 

for de i øvre sjikt. At det til slutt 

kommer en som bryter ut av koret, 

er egentlig ikke så rart. 

OG DET SKADER HELLER IKKE, 

selv om Salmon Brands neppe er 

hundre prosent enig. Jeg synes debatten 

har vært forfriskende og at 

Herr Maaemo har fått greit svar på 

tiltale. Jeg håper de indignerte lakseridderne 

tar det hele med humør. 

For de kan aldri regne med å bli 

ferdig. Det skyldes ikke bare at det

alltid finnes smaks fundamentalister 

og miljørabulister. Mat og fisk er 

ikke enkelt og er verdt å diskutere. 

Slike utspill som Holmboe Bang 

kommer med gir også anledning 

til å fronte en del misoppfatninger 

som alltid er ute på vandring. 

At laks er full av medisiner og at 

oppdrettslaksen lever for trangt. En 

misoppfatning som stadig har blitt 

gjentatt i de oppfølgende nettdebattene 

er at det er natur stridig å 

gi «kjøtteteren» laks planteføde. 

Men laksen er jo ikke noen kjøtteter 

eller carnivor i strikt forstand. 

Den er heller å regne som alteter 

eller omnivor; vannverdenens svar 

på bjørnen. Den går ikke på akkord 

med sitt eget vesen ved å snappe 

en pel lets med rapsinnslag. 

Når det er sagt, er næringen 

inne i en krevende prosess. Men 

man er slett ikke i mål, og det er 

litt for mange fronter og kanskje en 

liten skvis. På den ene fronten må 

man fremdeles kjempe for at laks 

og fisk er sunt. Omega 3 må vel 

være den best dokumenterte sunnheten 

i verden, men selv for den 

må det kjempes og nyanseres. Det 

var heller ikke vanskelig for den 

danske laksedødaren å finne en 

nyere forskningsrapport med mer 

negative konklusjoner om Omega- 

3-oljenes evige saliggjøring. Slik 

er det moderne livet: Kunsten er å 

se totalbildet og parre dette med 

magefølelsen. Vi bør likevel ha 

i mente at det er to fronter som 

kjempes på hver sin kant, men som 

likevel har med hverandre å gjøre. 

Å erstatte deler av laksedietten 

med plantebasert føde, er en del 

av miljø- og råvareutfordringen, og 

lakse- og fôrnæringen — og mer 

uavhen gige forskere — har egentlig 

utført mange bragder på denne 

veien. 

MeN I DeN aNDre eNDeN forskes 

det kontinuerlig på laks og helse, på 

ulike fettsyreprofiler, forholdet mellom 

protein og fett og «you name it». Her 

kommer det også mange spennende 

svar, men vi kommer ikke forbi at 

fisken endrer seg underveis. 

Jeg tror en langsiktig løsning 

må være å kombinere flere smarte 

grep for å nærme seg laksens mer 

opprinnelige diett uten at det innebærer 

større beslag på tobis og 

ansjos i havet. Fremtidsret tede alger 

og stegvis, ansvarlig høsting lenger 

ned i verdikjeden kan være veien. 

Så tror jeg næringen etter hvert vil få 

anerkjen nelse for sine bidrag for å 

løse disse utfordringene, og at disse 

vil forstumme mye av kritikken som 

myldrer i dag. 

Norsk laks er i mine øyne bra, 

men ikke alltid. Til jul fikk jeg en filet 

som ga fra seg mer fett enn ribba. 

Det kunne friste å heve måltidsnivået 

litt ved å prøve å kapre et 

Espen Holmboe Bang har ikke mye pent å si, verken om salmalaksen eller Bocuse 

d’Dor. Han har uansett et poeng. Vi har nok litt for lett for å glemme at mye 

kokkeros er kjøpt og betalt. 

Maaemo-bord med alt som hører 

med. Det ville fått Visa-kortet til å 

ryke, men koster jo ikke mer enn 

noen doser fluorsmurning for turlangrennsløperne. 

Er man norsk og 

ikke gresk eller spansk, er plass 

ved Maaemo-duken en oppnåelig 

drøm. Og så må vi huske at utsk jelte 

Holmboe Bang sier like mye vakkert 

om norsk villfisk i sesongen som 

han sier ufint om røde merdkropper. 

Hans drøm er jo å skape noe rent, 

gjennomført og kompromissløst 

som bryter med ufriskheten rundt. 

Det kunne gjort seg en gang. Men i 

første omgang tror jeg at jeg nøyer 

meg med å prøve å legge av penger 

til en Salma. 

Mye pirk og mye hardt arbeid. Danske 

Espen Holmboe Bang er sjefs kokk, 

daglig leder og en av tre likestilte 

medeiere i Maaemo. Selskapet ble 

stiftet i 2010, og omsatte for knapt 

6,5 millioner i 2011, som er det siste 

året vi har regnskap for. Det ga et 

underskudd før skatt på 842.000 

kroner. Man blir aldri rik av å satse på 

gourmet. 

Hans 

Morten 

Sundnes 

har jobbet 

i "Norsk 

Fiskerinæring" 

som 

journalist 

siden 

1997. 


105


Arctic Caviar Company Norway AS er 

etablert på Nordskot i Steigen kommune. 

Selskapet skal drive produksjon og salg av 

sjømat. 

Finnmark 

Emanuelsen Kjøtt og Fisk AS 

er etablert i Sør-Varanger kommune, 

med adresse Sundelinveien 68, 9910 

Bjørnevatn. Selskapet skal drive import, 

produksjon og salg av fisk og kjøttprodukter. 

Aksjekapitalen er 30.000 kroner. 

Oddbjørn Emanuelsen, Sundelinveien 68, 

9910 Bjørnevatn, er styre leder og daglig 

leder. 

Brønnøysund 28/1-2013 

Arctic Kiberg AS 

Havnegata 14, 9960 Kiberg i Vardø kommune, 

er slettet i Foretaks registeret. 

Brønnøysund januar 2013 

Nordland 

Arctic Aqua AS 

er stiftet i Meløy kommune, med adresse 

c/o Willy Sandaa, 8146 Reipå. Selskapet 

skal drive fiskeoppdrett, herunder stamfiskhold, 

yngel- og matfiskproduksjon samt 

videreforedling og salg av oppdrettsfisk. 

Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Willy 

Kristoffer Sandaa, 8146 Reipå, er enestyre 

og daglig leder. 


Arctic Caviar Company Norway AS 

c/o Roderick Ramsay Sloan, Nordskot, 

8283 Leinesfjord i Steigen kommune, skal 

produsere og selge sjømat. Aksjekapitalen 

er 30.000 kroner. Svein Åge Rønning 

er enestyre og daglig leder. 


Lofotsnacks AS 

er etablert i Vågan kommune, med adresse 

Åsveien 45, 8310 Kabel våg. Selskapet 

skal drive fiske og fangst, samt produksjon 

av sjømat. Aksjekapitalen er 130.000 

kroner. Anne May Pedersen, Åsveien 45, 

8310 Kabelvåg, er styreleder. 


Ottar Statle AS 

er stiftet i Vestvågøy kommune, med 

adresse Mortsundveien 415, 8370 Leknes. 

Selskapet skal drive kjøp, produksjon 

og salg av fisk og fiskeprodukter. 

Aksjekapitalen er 100.000 kroner. Bjørn 

Ottar Statle, Mortsundveien 405, 8370 

Leknes, er enestyre og daglig leder. 


Polaralge AS 

skal drive dyrking, videreforedling og 

salg av produkter fra alger. Forretningsa- 

dressen er Strømstad, 8140 Inndyr i 

Gildeskål kommune. Aksjekapitalen er 

30.000 kroner. Christian Guido Bruckn er, 

Forskerveien 9, 8076 Bodø, er styreleder 

og Gunnar Asle Thommesen Skjelvik er 

tilsatt som daglig leder. 


Ellingsen Seafood AS 

Været 2, 8320 Skrova i Vågan kommune, 

har besluttet å innfusjo nere Musken 

Laks AS, med adresse 8274 Musken i 

Tysfjord kommune. 


smånytt 

fra sjømatnæringen 

Nordlaks Oppdrett AS 

Industriveien 14, 8450 Stokmarknes i 

Hadsel kommune, har beslut tet å innfusjonere 

Spon Fish AS, med adresse 

Kaisvingen 4, 9900 Kirkenes i Sør-Varanger 

kommune. 


Lofotsnacks DA 

Åsveien 45, 8310 Kabelvåg i Vågan kommune, 

er meldt oppløst til Foretaksregisteret. 


Myre Salg og Fisketransport 

v/ Kjell A. Fredriksen, Gossenveien 28, 


107

8430 Myre i Øksnes kom mune, er slettet i 

Foretaksregisteret. 


Nord-Trøndelag 

Verrafisk J M Jensen 

Gamle Kongev. 27, 7725 Steinkjer i 

Steinkjer kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 


Møre og Romsdal 

Dalen Fiskemat AS 

er etablert i Ålesund kommune, med 

adresse Havnegata 11, 6005 Ålesund. 

Selskapet skal fremstille og selge fiskemat, 

og aksjeka pitalen er 300.000 kroner. 

Tone Dalen, Apotekergata 8, 6004 Ålesund, 

er styreleder. Cato Helland er tilsatt 

som daglig leder. 


Fisk og Frisk AS 

er stiftet i Molde kommune, med adresse 

Nygjerdesvingen 40, 6421 Molde. Selskapet 

skal drive bearbeiding og handel 


med fisk og fiskeprodukter. Aksjekapitalen 

er 30.000 kroner. Petter Aune, Nygjerdesvingen 

40, 6421 Molde, er enestyre og 

daglig leder. 


Inno-Fish AS 

skal drive utvikling, produksjon og salg av 

utstyr til fiskein dustrien, samt rådgiving. 

Forretningsadressen er Alnesgard, 6055 

Godøya i Giske kommune. Aksjekapitalen 

er 30.000 kroner. Erik Juelsen, Alnesgard, 

6055 Godøya, er styreleder og daglig 

leder. 


Sogn og Fjordane 

Nor-Mar Salmon AS 

er etablert i Flora kommune, med adresse 

Fugleskjærgata 8, 6900 Florø. Selskapet 

skal eie aksjer i selskaper med tilknytning 

til oppdrettssektoren, og aksjekapitalen er 

30.000 kroner. Ingrid Kassen, Vågastubben 

13, 6900 Florø, er enestyre. 


Domstein Foods AS 

med adresse Sjøgata, 6700 Måløy 

i Vågsøy kommune, har besluttet å 

innfusjonere Domstein Måløy AS, med 

samme adresse. 


Hauglum Fjordskjell DA 

v/Asbjørn Hauglum, 6896 Fresvik i Vik 

kommune, er slettet i Fore taksregisteret. 

Det samme er Mar Continental AS, med 

adresse Strandgata 56, 6900 Florø i Flora 

kommune. 


Hordaland 

EH Salmon AS 

er stiftet i Austevoll kommune, med 

adresse 5392 Storebø. Selska pet skal 

drive kjøp, salg og formidling av sjømat, 

og aksjekapi talen er 100.000 kroner. 

Edvard Tanche-Bergh, Rådyrveien 52, 

4624 Kristiansand S, er styreleder og Egil 

Hausberg er tilsatt som daglig leder. 


Eidesvik Fiskeri AS 

skal drive fiskerivirksomhet. Forretningsadressen 

er 5443 bømlo i bømlo kommune, 

og aksjekapitalen er 2,9 millioner

Lars Magne Eidesvik er daglig leder i 

Eidesvik Fiskeri AS i Bømlo. Selskapet skal 

drive fiskerivirksomhet. (Foto: HMS) 

kroner. Harald Magne Eikesdal, Flathauggata 

36, 5523 Haugesund, er styreleder 

og Lars Magne Eidesvik er tilsatt som 

daglig leder. 


Møgster Leppefisk AS 

skal drive fiske av leppefisk. Forretningsadressen 

er 5387 Møkster i Austevoll 

kommune, og aksjekapitalen er 300.000 

kroner. Karsten Njåstad Møgster, 5387 

Møkster, er styreleder og Johannes Nåstad 

Møgster er tilsatt som daglig leder. 


Norsk Algeforening 

er etablert i Bergen kommune, med 

adresse Norges Vel, Tollbodall menningen 

1 B, 5004 Bergen. Foreningen skal samle 

og involvere aktører og beslutningstakere 

i algenæringen, integrere FoU 

og næringsliv med mål om teknologi-, 

næringsutvikling og verdiskap ing innenfor 

algenæringen. Foreningen skal videre 

synliggjøre og formidle algers betydning 

og nytte, drive opplæring og fremme det 

kommersielle markedet for alger. Stig Anders 

Borgvang, Industri gata 53 B, 0357 

Oslo, er styreleder, og Eva Marie Rahkola 

er tilsatt som daglig leder. 


Tennebø’s Fishy Import 

er etablert i Bergen kommune, med 

adresse Skaffarmyrane 38, 5267 Espeland. 

Selskapet skal drive import og salg 

av fisk og fiske produkter fra utlandet. Per 

Marius Barmen Tennebø, Skaffarmyrane 

38, 5267 Espeland, er innehaver. 


Tørrfiskbutikken AS 

Skoltegrunnskaia, 5003 Bergen i Bergen 

kommune, er meldt oppløst. Nordahl 

Fredrik Anthonisen, Bellevuebakken 3 D, 

5019 Bergen, er leder for avviklingsstyret. 


Nordahl Fredrik Anthonisen leder 

avviklingsstyret for Tørrfiskbu tikken AS, som 

holdt til i Bergen. (Foto: Thv jr.) 

Norsk Fjordskjell AS 

Rolvsvåg, 5652 Årland i Samnager kommune, 


Vest-Agder 

Fiskeglede AS 

Kystveien 620, 4639 Kristiansand S i 

Kristiansand kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 


Aust-Agder 

Sørskjell AS 

Arnevik, 4887 Grimstad i Grimstad kommune, 



Buskerud 

Fiskeruta AS 

er etablert i Drammen kommune, med 

smånytt 

fra sjømatnæringen 

adresse Venusfaret 18, 3033 Drammen. 

Selskapet skal drive omsetning av fisk 

til forbruker og aksjekapitalen er 50.000 

kroner. Pål Raymond Sømne, Venusfaret 

18, 3033 Drammen, er styreleder og daglig 

leder. 


Oppland 

Haadem Fisk AS 

er stiftet i Nord-Aurdal kommune, med 

adresse c/o Henrik Haadem, 2920 Leira 

i Valdres. Selskapet skal drive produksjon 

og omsetn ing av rakfisk og andre 

foredlede matprodukter, og aksjekapitalen 

er 100.000 kroner. Henrik Haadem, 2920 

Leira i Valdres, er enes tyre og daglig 

leder. 


Lillehammer Fisk & Delikatesse AS 

Jernbanegaten 15, 2609 Lillehammer i 

Lillehammer kommune, er slettet i Foretaksregisteret. 


Hedmark 

Best Fisk AS 

skal drive kjøp og salg av sjømat. Forretningsadressen 

er Baster udvegen 19, 

2312 Ottestad i Stange kommune. Aksjekapitalen 

er 30.000 kroner og Ronny 

Olsbø, Basterudvegen 19, 2312 Ottestad 

er styreleder og daglig leder. 


Akershus 

Sunfisk 

v/Sigmund N. Johansen, Bakkeli, 1954 

Setskog i Aurskog-Høland kommune, skal 

drive salg av sjømat. Sigmund Norvald 

Johansen, Bakkeli, 1954 Setskog, er 

innehaver og daglig leder. 


Oslo 

Lieds Fisk 

Københavngt. 19 B, 0566 Oslo i Oslo 

kommune, er slettet i Fore taksregisteret. 

Brønnøysund februar 2013 

www.norskfisk.no 


109

«Fisk og Forskning» 

har vært på trykk siden 

«Norsk Fiskerinæring» nr. 

1 i 2006. Det er egentlig 

ikke verst i seg selv: seks 

hele år, og nå er vi inne 

i det syvende. Stort sett 

har malen for spalten vært 

den samme — ganske 

seiglivet den også. Men 

da kan vi også si at den 

har hatt sin tid. Nå er det 

på tide med litt forandring. 

Fra og med denne 

utgaven kjører vi derfor et 

nytt opplegg. Tanken er å 

få mer fokus på FoU-innsatsen 

som skjer i bedriftene. 

Vi har jobbet med å 

kartlegge bedrifter der det 

faktisk skjer spennende 

ting, eller der man har 

klare syn på FoU-arbeid. 

Disse vil i tiden fremover 

få hovedartikkelen. 

Vekten legges på hva de 

har gjort, hva de gjør og 

hvordan de tenker rundt 

FoU og rammene som gis 

for FoU-arbeid i Norge. I 

denne første utgaven med 

nytt opplegg har vi valgt 

å besøke den pelagiske 

giganten Norway Pelagic 

ASA. 

Samtidig mener vi dynamikken 

mellom næring 

og forskning er frukt bar. 

Artikkel nummer to blir 

derfor med en forsker 

som har viet seg til fisk 

og sjømat. I forhold til 


mange andre bransjer er 

det kanskje ikke så mange 

av dem. Men de vi har 

er dessto mer verdifulle. 

Tredje punkt blir inntil 

videre finan siering av sjømat. 

Ikke alle i næringen 

vet om mulighetene som 

finnes. 

Denne malen kommer 

ikke i veien for at vi 

kan velge å legge den 

vekk dersom det er viktige 

FoU-relaterte temaer eller 

problem stillinger som dukker 

opp. 

I denne utgaven ser vi 

altså på FoU-tanker og 

FoU-prosjekter i store Norway 

Pelagic. Vi har en lengre 

prat med forsker Bjørn 

Tore Rotabakk på Nofima 

Mat i Stavanger. Det kan 

være gode grunner til å 

lese disse artiklene i sammenheng: 

Bør vi ha melk, 

honning eller begge deler? 

Siden løfter vi på lokket til 

FoU-støtteord ningen Skattefunn. 

De som ikke kjenner 

Skattefunn fra før, bør 

følge med. Her kan det 

nemlig være gode penger 

å hente. Det mener i alle 

fall spesialrådgiver Svein 

Hallbjørn Steien i Norges 

forskningsråd, som har 

som målsetting å doble 

antall søknader til Skattefunn 

fra marin sektor. Vi 

håper han lykkes. 

Norway Pelagic: 

Fra makrellsprang 

til sildebyks! 

Norway Pelagic er den suverent største pelagiske 

bedriften i Norge, og burde også være den som 

driver mest nytenkning. Det kan også godt være 

tilfellet, men i ledelsen føler man ikke at den lovpålagte 

fellesforskningen greier å bringe bransjen 

store steg videre. Små steg som bedre utnytting av 

rogn og melke gir god omtale i pressen, men ikke 

nødvendigvis overskudd. Vi synes like vel også 

disse stegene er verdt å følge, mens vi alle venter 

på de store sprangene. 

Før møtet med Norway 

Pelagic i Måløy er vi innom 

det store fa brikkanlegget på 

Trollebø. Det var i sin tid Domsteins 

storstue med hvitfiskfilet 

i den ene delen og pelagisk 

konsumproduksjon i den 

andre. Nå har Norway Pelagic 

overtatt alt, og anlegget er 

det største filetanlegget for 

sildefilet i Norge. Når «Norsk 

Fiskeri næring» stikker hodet 

inn, har gytesilda for lengst 

nådd Vestlan det, men denne 

dagen er det stille i de store, 

maskintunge loka lene. Det 

er like lite folk som fisk, men 

hovedaktørene er på plass: 

Baader-kjendiser, Optimarmaskiner 

og andre slitere i 

blankt stål. De hører absolutt 

hjemme i en artikkel om FoU 

i Norway Pelagic. Teknisk 

direktør Helge blålid mener 

det meste av utviklingen de 

siste 20 årene er å finne under 

dekslene til dette utstyret — 

og med lite bistand fra det 

norske virkemiddelappar atet. 

— Snakker vi om FoU, legges 

det i Norge mest vekt på 

F’en. Det betyr at det meste 

av FoU-midlene går til F-en og 

lite til U-en. Men takket være 

Helge Blålid er teknisk direktør i Norway Pelagic ASA, og har en lang 

karriere bak seg i norsk fiskeindustri. Fra 1968 til 1989 jobbet han i 

Måløy Sildoljefabrikk, og deretter i Domstein frem til 2007. Da ble han 

ansatt i Norway Pelagic ASA. (Foto: HMS)

Fisk og 

Forskning 

I denne utgaven av «Fisk og Forskning» har vi besøkt industri-giganten Norway Pelagic ASA. Ingen har flere maskiner i blankt stål. På mange 

av dem står det BAADER — selskapet som kanskje mer enn noen andre skal ha æren for at det foregår foredling av fisk — ikke bare i Norge, men 

globalt. Her fra en mennesketom fabrikkhall på Trollebø. (Foto: HMS) 

maskinvareleverandørene, har 

det likevel skjedd en utvikling. 

Automatiseringen av fabrikkene 

har foregått ved hjelp av 

dyktige maskinleverandører 

og med industrien som kravstillere. 

Dette har medført stor 

grad av automatisering og 

større grad av nøyaktighet, 

kvalitet og økt kapasitet. Blant 

mye mer kan nevnes sløyemaskiner 

for laks og automatiske 

filetmaskiner for pelagisk 

fisk fra Baader og mer nøyaktige 

vekter fra Marel. Optimar 

og First Process har utviklet 

utstyr som plastleggere, 

lokkpåleggere, innstablere og 

palleteringsautomater. Dette 

er grunnen til at vi i dag bruker 

en tredel av arbeidsstokken vi 

brukte i 1993, sier Blålid. Han 

nevner også utvikling av mer 

nøyaktig sorteringsanlegg, der 

MMC Tendos jobber med å få 

til individbasert sorteringsanlegg. 

Revolusjonene 

som var 

Det kan være krevende både 

å gi et totalbilde og snakke 

historikk når det gjelder Norway 

Pelagic. Selskapets egen 

historie går bare tilbake til 

2007. I dag er North Capelin, 

Modolv Sjøset, Sir Fish 

og tradisjonsrike bedrifter i 

Sommarøy, Lødingen, Bodø, 

Lia våg, Selje, Måløy, Kalvåg, 

Florø, Austevoll og Karmøy på 

laget. Det virker nesten lettere 

å ramse opp hvem som ikke 

er. Grupper ingen ledes av Tor 

Vikenes i Ålesund. Historikken 

strekkes selvfølgelig langt bakenfor 

2007, på samme måte 

som enkeltvirk somhetene kan 

videreføre utviklingsarbeid 

som ble påbegynt i forrige 

århundre. Når vi spør om store 

FoU-prosjekt selskapet har 

vært involvert i, er det derfor 

naturlig at satsingen «Global 

2000 — Fremtidens pelagiske 

innfrysningsbedrift» i Liavåg 

dukker opp. Kongstankene 

her var å redusere emballasjekostnadene, 

senke frysetiden, 

spare energi og kutte lønnskostnader. 

Det var vellyk ket 

på sitt vis, men man undervurderte 

kanskje konservatismen 

i sluttleddene. De fleste vil 

fremdeles ha den tradisjonelle 

kar tongen. Den historiske bak- 

grunnen gjør det også naturlig 

for teknisk direktør blålid å 

understreke sitt poeng med 

1990-tallets Trollebø, som var 

ett av de mest moderne anleggene 

for hvitfisk og pelagisk 

fisk i landet. 

— Her ble det utviklet 

en automatisert filetfabrikk 

for hvit fisk, basert på online 

produksjon av IQF produkter 

og linjer for panering. I tillegg 

hadde bedriften et høyt automatisert 

produks jonsanlegg 

for pelagisk fisk, inklusiv et 

meget effektivt fry seanlegg. 

Prosjektet kostet 185 millioner 

kroner og vi fikk tre millioner i 

bedriftsutviklingstilskudd. Hvis 

du ser hvor mange linjer og 

fryseanlegg som er laget over 

samme mal siden den gang, 

kan man fastslå at Trollebø- 


111

Da det nye Trollebø-anlegget sto ferdig i 1993, var det Norges mest 

moderne fabrikk både for hvitfisk og pelagisk fisk. Antall personer 

i den pelagiske produksjonen kunne reduseres fra 50 til 17. Siden 

har det ikke skjedd noen store teknologiske revolusjon er i pelagisk 

konsumindustri, mener Helge Blålid, bare mange små skritt i riktig 

retning. (Foto: Domstein) 

anlegget hadde enorm effekt 

for næringen og verkstedindustrien, 

sier Blålid. Den gang 

reduserte man mannskapsinnsatsen 

på den pelagiske 

avdelingen fra 50 til 17 mann. 

Blålid vedgår samtidig at det 

ikke har skjedd store revolusjoner 

siden. 

— At det ikke har skjedd 

mer, kan ha ulike årsaker, 

blant annet selskapenes 

inntjening og at det er vanskelig 

å få støtte til fysiske 

investeringer. Det er nettopp 

på de fysiske investerin gene 

de store kostnadene ligger. 

Med få arbeidsdager i året kan 

ofte risikoen bli for stor. Det 

kunne absolutt vært interessant 

å evaluere hvor mye av 

FoU-innsatsen de siste årene 


som har vært anvendbar i 

bedriftene, sier Helge Blålid i 

Norway Pelagic. Han mener 

både FHF, Innovasjon Norge 

og andre aktuelle instanser 

tenderer mot å styre for mye 

penger inn mot forskerne. Han 

under streker at dette er hans 

personlige syn. Det gjelder 

også det neste: 

— I dag har vi gode 

fabrikker, dyktige folk, mas- 

Gunnar Domstein er i dag 

driftsdirektør i Norway Pelagic. 

Han er ingen tilhenger av den 

felles avgiften til FoU i regi av 

Fiskeri- og havbruksnæringens 

forskningsfond. — Vi kunne brukt 

pengene mer fornuftig selv, sier 

han. Domstein er også styreleder 

i FHL. (Foto: Norway Pelagic) 

kinleverandører og forskere. 

Å koble disse ressursene 

tettere sammen vil gi raskere 

og bedre resultater. Vi 

har fått lavere kvoter, som 

har medført høyere priser 

på råstoffet. Dermed er vi 

blitt mer kon kurranseutsatt i 

markedet. Markedskunnskap 

og markedsforskning bør 

derfor prioriteres svært høyt, 

og verdiskapingen bør økes 

betydelig, sier Blålid. 

Små steg siden 

Norway Pelagics driftsdirektør 

Gunnar Domstein poengterer 

at direkte markedsarbeid i 

FHF-regi neppe er veien å gå. 

— Dette må være en oppgave 

for Norges sjømatråd. 

Når det er sagt, bør prosjektene 

som kjøres i FHF-regi være 

basert på behov i markedet. 

Dette blir ikke markedsføring, 

men å hente impulser 

og erfaringer fra markedet i 

FoU-arbeidet, sier Domstein. 

At det ikke har skjedd de store

Norway Pelagic (NP) står i dag 

for ca. 45 prosent av mottaket av 

pelagisk fisk til konsum i Norge. 

Sild og makrell er selvfølgelig 

de to viktigste artene. I 2013 vil 

NP neppe ta imot så mye mer 

enn 350.000 tonn råstoff. (Foto: 

Norway Pelagic) 

sprangene på FoU-fronten siden 

begynnel sen av 1990-tallet, 

slutter han seg til. 

— Norway Pelagic driver 

utviklingsarbeid, og dette er 

først og fremst tuftet på behovene 

vi ser, både med hensyn 

til markedet, produktene og 

ikke minst kostnadene. Her 

har det skjedd små steg siden 

de store skrittene i 1993 da 

den grunnleggende teknologien 

i bransjen ble innført. 

Likevel brukes millioner i 

utviklingsar beid bedriftsinternt 

— ofte etter innspill fra 

sterke markeds kontakter, som 

suger opp kundenes behov i 

markedet slik at disse behovene 

eller impulsene kan føres 

tilbake til de rette avdelingene 

i vår produksjon. Noen 

revolusjon har det ikke skjedd 

siden 1993, men over disse 20 

årene har vi likevel rasjonalisert 

en masse arbeidsplasser. 

— Er det mulig å si hva 

Norway Pelagic bruker på 

forskning og utvikling? 

— Vi har ingen FoU-avdeling. 

Derfor gjøres FoU-arbeidet 

av kollegiet, og er en del 

av det ordinære strategiarbeidet 

som pågår til enhver tid. 

Dette er vanskelig å tallfeste, 

og vi er heller ikke så ivrige 

etter å snakke om prosjektene 

som pågår. 

— Klarte dere å skape 

«FoU-synergier» da de 

ulike selskapene kom inn i 

Norway Pelagic? Det var jo 

mange innovative miljøer 

med forskjellige sterke sider 

som kom på lag. 

— Både og. Vi har løftet 

samtlige produksjonsenheter 

opp på det beste kjente nivået; 

kort sagt fått gjennomført 

«best praksis» i konsernet. 

Det har vært et godt steg i 

riktig retning, men er heller 

snakk om produksjonsfor- 

bedring enn forskning og 

utvikling. Så er den store 

utfordringen å komme videre, 

ikke minst å bli mer diversifisert 

så man klarer å skille seg 

ut fra den store flok ken, svarer 

Domstein. 

Imot FoU-avgiften 

Norway Pelagic har 15 anlegg 

i folden og står for rundt 

45 prosent av mottaket av 

pelagisk fisk til konsum. Med 

en omsetning på over tre 

milliarder kroner på årsbasis, 

blir også bidragene til Fiskeri- 


forskningsfond i særklasse 

for denne sektoren. Norway 

Pelagics lovpålagte skjerv til 

FHF nærmer seg 10 millioner 

kroner pr. år, og representasjon 

i styrer og faggrupper hører 

også naturlig med. Gunnar 

Domstein sitter i pelagisk faggruppe. 

Tor Vikenes har plass 

både i pelagisk fag gruppe og i 

gruppen for marint restråstoff. 

Dette betyr imidler tid ikke at 

Norway Pelagic betaler FoUavgiften 

med glede. 

— Vi er imot det gjeldende 

regimet for avgift og innkreving. 

Men vi aksepterer norsk 

lov. Vi mener bedriftene burde 

hatt inntjen ing og evne til å 

gjennomføre FoU-arbeidet 

selv. en mindre bed rift vil 

kanskje ha en annen holdning 

til dette enn en stor, men vi 

mener vi kan ta hånd om dette 

på egenhånd. I den grad det 

er behov for generiske grep, 

finnes det andre instanser 

enn FHF. Innovasjon Norge 

og Forskningsrådet bør være 

mer enn nok til å løfte store 

prosjekter i Norge. 

— Hva om dere selv fikk 

bestemme hvordan FoUavgiften 

skulle brukes? 

— Vi er tungt engasjert i 

faggruppen i pelagisk, og har 

all den innflytelse og påvirkningsmulighet 

vi vil ha. Alle 

innspill vi føler er viktige, kan 

vi få gjort noe med. Når vi 

først bidrar så mye finansielt, 

setter vi pris på å kunne 

Fisk og 

Forskning 

påvirke. Om vi klarer det, er 

en annen sak. Vi skulle hatt 

større ressurser å gå inn i 

prosjektene med selv. Det blir 

for mye mat til forskningsmiljøene, 

svarer Gunnar Domstein. 

Han nevner ett konk ret ønske 

for å ta tak i dette problemet. 

— Vi skulle gjerne brukt 

noe av pengene vi allerede 

betaler i FoU-avgift til å ansette 

personer som industrien 

selv kan bruke i dialog med 

forskningsmiljøene. Dette kunne 

bidra til et mer brukerstyrt 

FoU-arbeid, sier driftsdirektør 

Domstein. teknisk direktør 

Blålid slutter seg til. 

— Det kan være greit å ha 

med forskningsmiljøene som 

partnere. Men hvis vi ikke har 

med leverandørene, kommer 

vi ingen vei. 

Vil sitte i 

førersetet 

Når alt kommer til alt blir det 

vanskelig å få opp virkelig 

store FoU-løft som Norway 

Pelagic har vært med på 

de siste årene. I forhold til 

å berede grunnen for tunge 

investeringer i produksjo nen, 

blir FHF-prosjektmidler for 

spinkelt. Prosjektene Norway 

Pelagic selv deltar i, omtaler 

teknisk direktør og driftsdirektør 

som nisjepreget. Uten 

suksess er FoU-innsatsen 

likevel ikke. 

— Rogn, slår Gunnar Domstein 

fast når vi spør om den 

største utviklingssuksessen av 

nyere dato. 

— Det har vært en veldig 

interessant prosess som vi har 

klart å kommersialisere uten 

ekstern hjelp. Ellers er innsatsen 

vi gjør for å automatisere 

prosessene også lønnsomme. 

Blant prosjektene vi har deltatt 

i gjennom FHF, sliter jeg med 

å få inn gode eksem pler som 

også har gitt lønnsom effekt, 

sier Domstein. blålid gjør 

tydeligvis det samme. 

— Det er noe som heter 

«nice to know», som forskerne 


113

Ann MOSCA For fiske 90x264mm_Layout 1 14.12.11 13.51 Side 1 

Leveres med 

ultralyd sveiser 

- Sveiser uten varme 

- Kun 0,8 sek. pr. stropp 

- Godkjent for IP 56 krav 

Våre kunder er våre beste referanser: 

‐ Grieg Seafood i Alta (2 maskiner) 

‐ Norway Pelagic AS i Liavaag (1 maskin) 

‐ Myre Fiskemottak i Lofoten (2 maskiner) 

‐ Sunnmøre Seafood AS (1 maskin) 

TA KONTAKT I DAG 

Ring: 23 30 26 00 | www.pallpack.no 


®

Når kvotene stuper er det om å gjøre og ta best mulig vare på råstoffet. Da får restråstoffene økt verdi. Nå 

jobber Norway Pelagic med spennende prosjekter for å utnytte umoden silderogn. (Foto: Norway Pelagic) 

er veldig glade i. For oss er 

det «need to know» som gjelder, 

fortsetter Domstein. 

— Skal dette være til gagn 

for oss, er det vi som må styre 

i utgangspunktet. Hvis vi har 

behov for å finne ut av ting 

eller utvikle noe og kan hente 

inn Nofima eller SINTEF, virker 

det. Er vi i stand til å stille 

gode krav og velge rett maskinleverandør, 

når vi også målet 

kjapt og billig. Det gjelder 

ikke hvis vi får en ferdig utfylt 

søknad fra en forskningsinstitusjon, 

sier Helge Blålid. 

— Vi skal være krevende 

oppdragsgivere og bestille 

det vi har behov for, avslutter 

Gunnar Domstein. 

Umoden rogn, 

ferskt prosjekt 

Av nyere og pågående FoU 

er det mest interessant å 

se på hva som gjøres med 

restråstoffet. En nøkkelperson 

i Norway Pelagics FoU-arbeid 

med rogn og annet restråstoff 

er fabrikksjef Per Røys ved 

avdelingen i Kalvåg. Han har 

jobbet med å bli klokere på 

silda siden lenge før noen 

tenkte på at den kunne bli 

børsnotert. Når vi tar kontakt, 

er han på vei til møte i Ålesund 

der temaet nettopp er 

silderogn. 

— Vi jobber med et prosjekt 

for «umoden» silderogn. Når 

det gjelder moden silderogn, 

har vi fått opp ulike kaviarprodukter 

og har en grei butikk 

med Abba og ferdigvaredelen 

deres, sier Røys. Kaviar 

krever rogn fra fisk som er 

kommet langt i prosessen mot 

gyting, helst med en eggdiameter 

rundt 1,4 millimeter. 

Slett ikke all sild som landes 

har kommet så langt. Det nye 

prosjektet har et totalbudsjett 

på 4,5 millioner kroner. 

400.000 kommer fra Norway 

Pelagic, resten fra Fiskeri- og 

havbruksnæringens forskningsfond. 

Prosjektet ledes 

av Møreforsking gjennom 

rådgiver Wenche Emblem 

Larssen, og den Måløy-baserte 

innovasjonsspe sialisten 

Segel AS er også med i 

teamet. I styringsgruppen har 

Fisk og 

Forskning 

man dessuten representanter 

fra Athena Seafoods AS og 

Nergård AS. 

— Vi skal undersøke 

markedsmulighetene for 

umoden rogn fra Nordsjøsild 

og NVG-sild. Prosjektet er delt 

i fire arbeidspakker: Kartlegging 

av råstoffet gjennom 

sesongen. Mulighetsanalyse, 

som vil legge grunnlag for 

markedstesting av produktet 

og lønnsom hetskalkyle til slutt. 

Prosjektet har en bred tilnærming 

med fokus på sektorene 

ingrediens/farmasi, konsum, 

dyrefôr og kosme tikk, sier 

Emblem Larssen. 

— Hvilket stadium er dere 

i nå? 

— Arbeidet er helt i startfasen, 

men innsamlingen av 

råstoff til ulike kjemiske analyser 

samt til markedstesting er 

godt i gang. I løpet av våren vil 

vi også ha gjennomført en innledende 

markeds kartlegging, 

svarer Emblem Larssen i 

Ålesund. Prosjektet vil gå over 

2 år, og målsettingen er å presentere 

en bransjeanbefaling 

til næringen i desember 2014. 

Mens Nordsjøsild-kvoten 

øker med 15 prosent i 2013, 

innebærer årets kvote på 

NVG-sild en halvering siden 

2009. I og med at NVG-sild 

står for over 40 prosent av 

Sildemelke er også et viktig restråstoff. Hittil har det meste av melken 

gått til oppmaling, men nå jobber man med å finne bedre anvendelser. 

(Foto: Norway Pelagic) 


115

totalkvoten for pelagisk fisk 

på norsk sokkel, vil reduksjonen 

påvirke både flåteledd og 

industri. Bedre totalutnyttelse 

kan døyve smertene i slike 

perioder, og Norway Pelagic 

ønsker å lede an. Selskapet 

har investert i to renseanlegg 

for rogn, og i 3-4 uker i perioden 

februar/mars produseres 

det rogn fra NVG-sild til ulike 

konsumprodukter. Anleggene 

har i år produsert 760 

tonn renset silderogn, hvorav 

430 tonn i Kalvåg. Ved bedre 

markedssituasjon har de 

mulighet til å doble produksjonen. 

Bedriften anslår at de har 

kapasitet til å produsere ca. 

2.000 tonn renset silderogn i 

sesongen. I disse kalkylene 

har Norway Pelagic ikke tatt 

hensyn til mulighetene for å 

produsere «umoden» rogn. I 

det pågående FoU-prosjektet 

vil man også vurdere alternativ 

bruk av rognposer i tidligere 

utviklings stadier. Sluttdato er 

satt til 30. januar 2015. 


Mye av arbeidet med å utnytte restråstoffene fra sild foregår ved Norway Pelagics anlegg i Kalvåg. Her 

jobber man målrettet med videreforedling av nvg-sild og Nordsjøsild. (Foto: Norway Pela gic)

Rådgiver Wenche Emblem 

Larssen jobber i Møreforsking, 

og leder et firedelt prosjekt for 

bedre utnyttelse av umoden 

silderogn. (Foto: Møreforsking) 

Og overflødig lake 

I den siste avdelingen av 

denne artikkelen har vi altså 

akseptert at det ikke er de 

store revolusjonene på gang 

i Norway Pelagic-regi. Samtidig 

synes vi det er ganske 

bra med små! Disse dreier 

seg i stor grad om restråstoff, 

og i mange av tilfellene står 

avdelingen i Kalvåg sentralt. 

Den tradisjonsrike mottaks-, 

indus tri- og foredlingsbedriften 

er involvert i mange FHF-prosjekter, 

kjører mye samarbeid 

med forskningsinstitusjonene, 

og jobber samtidig jevnlig med 

å forbedre prosess og produkt 

mellom veggene på anlegget i 

Bremanger. Når vi tar kontakt 

med fabrikksjef Per Røys, er 

han opptatt av væsken som 

dannes rundt silda. 

Nofima Ingrediens har dratt i 

gang prosjektet «Utvikling av 

høykvalitets pulverprodukt fra 

sildemelke». Norway Pelagic er 

involvert, og Per Røys sitter i 

styringsgruppen. 

— Vi selger alt for mye lake. 

Denne fete laken fraktes 

ned til Europa og utgjør en 

kjempeutfordring for rensesystemene 

som fabrikkene 

der er tilknyttet. Vi har mye 

bedre muligheter til å fjerne 

laken i Norge før vi slår silda 

over i transportemballasje for 

levering «just in time», sier 

Røys i Kalvåg. Han har også 

jobbet mye med vakuumtromling 

for å få massert saltet 

raskere inn i sildefileten i en 

lukket prosess. Det vil hindre 

oksi dasjon/harskning og øke 

holdbarheten på sildefileten. 

De to siste årene har man 

også jobbet med å hente ut 

godstoffene i sildemel ke. 

Melke og mer.... 

Per Røys er med i styringsgruppen 

for «Utvikling av 

høykvalitets pulverprodukt fra 

sildemelke». Nofima Ingrediens 

og forsker Henning egede-Nissen 

leder prosjektet. 

— Tanken er å utnytte en 

del av restråstoffene som går 

til mel og olje. I dag har vi klart 

å ta i bruk rognen til andre formål, 

men melken ender stort 

sett som mel og olje. Samtidig 

er det mye snadder i denne 

delen av fisken: mye proteiner, 

mye sunt fett og mye DNA. 

Det første man må se på er 

muligheten for å separere 

melken fra andre restråstoffer, 

sier egede-Nissen. 

— Hva prøver dere på? 

— Å lage pulver av hel 

melke. 

— Og hva er flaskehalsen? 

— en bedre metodikk 

som gjør det mulig å sjekke 

stabiliteten på sluttproduktet. 

Vi prøver å ta i bruk metoder 

som er brukt på oljer. Det er 

bare snakk om tid før vi er i 

mål. 

— Hva er det overordnede 

målet, slik du ser det? 

— Å hjelpe Norway Pelagic 

med å øke verdien på restråstoffene 

ved å finne produkter 

som gir økt verdiskaping. 

— Må råstoffet være 

ferskt? 

— Hvis man ser for seg 

videreforedling på den enkelte 

fabrikk, kan det være ferskt, 

basert på at man tar det som 

kommer til enhver tid. Alternativet 

er å etablere et logistikksystem 

som gjør at man kan 

fryse rester fra flere fabrikker i 

blokker, slik at man kan kjøre 

en jevn produksjon, svarer 

Nofima-forskeren. Melkepulver 

tar altså sin tid, men Norway 

Fisk og 

Forskning 

Få om noen kan mer om sild 

i Norge enn Per Røys. Han er 

fabrik ksjef ved NP i Kalvåg, et 

anlegg som kan ta unna 450 tonn 

pr. døgn. (Foto: Norway Pelagic) 

Pelagic eksporterer melke til 

Skottland og England også 

i dag. Ifølge Per Røys har 

stoffet god virkning på astma 

og går særlig til områder med 

gruvedrift. 

— Så samarbeider vi også 

med Seagarden om å ta ut 

sildesporder for å produsere 

et pulver som kan brukes som 

smakstilsetning i helsekost, 

avslutter Per Røys. Det høres 

unektelig nisjeaktig ut. 


117

Bjørn Tore Rotabakk 

mener kvalitet skal 

lønne seg, at istiden 

hører til fortiden og 

at brukerstyrte prosjekter 

bør suppleres 

med forskerstyrte. 

Samtidig er 40-åringen 

og næringsmiddelforskeren 

en av dem som 

har vært mest rettet 

mot sjømatnæringen i 

sin forskergjerning. 

Bjørn Tore Rotabakk bor i 

Stavanger, der han har både 

familie og fast jobb i Nofima. 

Men dialekten avslører raskt 

at oppveksten var lenger nord 

Forskerstyrte 

prosjekter hører med 

på norskekysten. Stedet var 

Malvik, mellom Trond heim og 

Værnes — og en plass svært 

mange har vært i uten å vite 

det. Dermed hadde også unge 

Rotabakk relativt kort vei til 

Høgskolen i Sør-Trøndelag. 

Der begynte han utdanningsløpet 

med treårig Næringsmiddelteknologi. 

Faget fant han 

så interessant at han toppet 

med hovedfag ved det som 

i dag heter Universitetet for 

miljø- og biovitenskap (UMB) 

på Ås. I ettertid er han særlig 

godt fornøyd med kombinasjonen 

i utdanningen. 

— Høgskolen i Sør-Trøndelag 

var mer næringsrettet og 

teknologisk rettet, praktisk og 

myntet på industrien. På Ås 

var det mer forskningsrettet. 

Jeg føler at jeg har fått med 

meg det beste fra to verdener, 

sier Bjørn Tore, som opplever 

at han tenker mer næring 

enn mange som har hatt hele 

utdanningsløpet ved et universitet. 

Fisk og 

Forskning 

Bjørn Tore Rotabakk er forsker ved Nofima Mat i Stavanger. Han har en doktorgrad i pakking og 

holdbarhet av fisk. Den ble avlagt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, eller det som tidligere 

het Norges landbrukshøgskole. 

Ingen vet alt 

Etter hovedfag ble det faktisk 

mye drosje, litt Tine og 

så en stilling som lærer på 

VK1 i industriell næringsmiddelproduksjon 

ved Sortland 

videregående. Denne linjen 

ble lagt ned like etter, da 

ungdommen ifølge Rotabakk 

heller ville bli kokk enn jobbe i 

industrien. Selv ville han jobbe 

med næringsmiddelfag. Da 

det ble ledig et vikariat som 

høyskolelektor ved Høyskolen 

i Ålesund i 2004, begynte 

han bevegelsen sørover. Ikke 

lenge etter kom tilbu det om en 

stipendiatstilling ved Nofima 

i Stavanger. Doktorgraden 

om pakking og holdbarhet ble 

fullført ved UMB tre år senere. 

Skal man ha ett stikkord for 

det Rotabakk har jobbet med 

siden, må det være kvalitet 

i sjømat. Så er det ennå lov 

å lure på hvorfor mannen fra 

Malvik faktisk endte opp med 

å forske på næringsmidler og 

fisk? 

— I Trondheim hadde jeg 

praksis ved Matforsk, som det 

het den gangen. Der ble jeg 

introdusert for forskning på 

næringsmidler, og det vakte så 

stor nysgjerrighet at jeg kunne 

tenke meg å fortsette som 

forsker. 

— Hvilke erfaringer har 

du med å samarbeide med 

næringsaktører? 

— Utelukkende positive. De 

næringsfolkene jeg har hatt 

å gjøre med, har vært veldig 

gode og enkle å samarbeide 

med. Dette forut setter selvfølgelig 

gjensidig respekt. Man 

må være klar over at man har 

ulik tilnærming og kunnskapsbase. 

Det er ingen tvil om 

at industrien har veldig mye 

kunnskap som det er nyttig 

for oss forskere å få tilgang til. 

Det har ingen hensikt å tro at 

man har alt vettet alene, for 

det har man ikke. Hvis tilnærmingen 

er at de kan litt og vi 

kan litt, så kan man rimelig 

mye til sammen. Faktisk synes 

jeg det er ganske fantastisk å 

samarbeide med næringen. 

— Kan det likevel bli 

bedre? 

— For min del fungerer det 

veldig greit. Men man merker 

at skepsisen til bokkunnskaper 

kan være stor. Ute i industrien 

har man nok hatt endel negative 

erfaringer med folk som 

har lest seg til løsningene på 


119

Kvalitet dreier seg mye om temperatur. Om fisken skal fryses bør det 

helst være skikkelig kaldt. Skal den omsettes fersk, må det også være 

kaldt, men ikke så kaldt at den fryser. 

problemene, og som tror de 

vet det som er å vite. Da fungerer 

det ikke. Man må være 

lydhør og ikke minst snakke et 

språk som industrien skjønner. 

Isfri næring fullt 

mulig 

I øyeblikket jobber bjørn 

Tore Rotabakk mye med 

kvalitet på fisk, herunder med 

problemstillinger knyttet til 

prosessering etter slakting av 

oppdrettsfisk. Hvordan kan 

ulike behandlinger påvirke 

kvaliteten, og hvordan kan 

man bevare kvaliteten best 

mulig. 

— Hva legges det mest 

vekt på? Den fysiske behandlingen, 

temper aturer 

eller andre ting? 

— Mest temperatur, både i 

prosessering og forsendelse. 


Jeg jobber mye med superkjøling 

av filet. 

— Er poenget hele tiden å 

få temperaturen lavest mulig, 

eller er det andre tanker 

rundt? 

— Vi jobber stort sett med 

å få temperaturen så lav som 

mulig. Alle kjemiske og mikrobiologiske 

prosesser dempes 

når temperatur en går ned. 

Men fryser fisken har man gått 

for langt. Frysepunk tet for laks 

er et sted mellom minus 1 og 

1,5 grader. Hos tors ken, som 

ikke har så mye fett, ligger den 

en halv grad høyere. 

— Er det mulig å seg for 

seg en sjømatkjede uten is? 

— Absolutt, selv om næringen 

kanskje har vanskelig for 

å se det. Det gjelder å få inn et 

kjøleledd i produksjonen som 

tar tempera turen i fileten ned 

til frysepunktet, og holde den 

der på veien ut i markedet. Da 

har man ikke behov for is, som 

i dag brukes til nedkjøling og 

mest er en sovepute i tilfelle 

noe skulle gå galt på turen. 

— Hvordan kommer 

regnestykket ut i forhold til 

energi? 

— Det er et godt spørsmål. 

I det nylig avsluttede industristyrte 

prosjektet «Marinepack», 

hvor vi samarbeidet 

med Østfoldforskn ing, antyder 

man en betydelig besparelse 

både i energi, kostnader og 

CO2-utslipp i de mest radikale 

løsningene. Har man fem 

kilo is i kassen, går drøye 

halvannen kilo bort. Da er 

det fremdeles tre kilo igjen 

når sendingen kommer frem 

til kunden. Det innebærer 

betydelige mengder bortkastet 

energi, samt at disse fem kiloene 

potensielt kan erstattes 

med fisk for økt transporteffektivitet. 

Jeg er ganske sikker på 

at man kommer bedre ut ved å 

spesialdes igne temperaturen. 

Sette pris på 

kvalitet 

Vi spurte Bjørn Tore Rotabakk 

hvor støtet bør settes inn 

for å bedre holdbarheten på 

sjømat? 

— I villfisknæringen bør 

Den siste tiden har Bjørn Tore Rotabakk jobbet mye med problem stillinger knyttet til foredling av laks. Det 

meste dreier seg om å holde temperaturen så langt ned mot frysepunktet til laksen som mulig, dvs. ned mot 

minus 1 grad. (Foto: Nofima)

det settes inn over alt. Det 

var ikke mange prosent av 

torsken som ble landet under 

Lofotfisket i fjor som var av 

premium kvalitet. Det er jo 

ingen ting som stimulerer til 

å levere kvalitet, ikke engang 

førstehåndsprisen. Jeg tror 

man kunne tjent på å gjøre 

det økonomisk attraktivt for 

fiskeren å levere topp kvalitet. 

Men det er selvfølgelig ikke 

noe poeng, hvis den ikke blir 

tatt vare på videre. Og vice 

versa. På op pdrettssiden har 

man god kontroll, og her tror 

jeg superkjøling kan være 

steget videre. 

— Hva bestemmer om en 

fisk har holdt seg eller ikke? 

Tekstur, utseende, smak eller 

bakterienivå? 

— For meg betyr sensorikken 

alt; at fisken smaker, 

lukter og ser godt ut. Det er 

ikke akkurat noe pre om fisken 

stinker av gjel lene og ser dårlig 

ut. På samme måte skal 

også filetene lukte sjøfriskt og 

se bra ut. Dette går på å bruke 

sansene. Ubehandlet fisk blir 

uspiselig lenge før den blir 

farlig å spise. De far ligste bakteriene 

rekker ikke å formere 

seg i særlig grad før andre 

faktorer slår inn og gjør at vi 

ikke spiser. 

— I 2010 var du med 

på å presentere en ny 

utbløggingsmåte for oppdrettstorsk. 

Hva var hovedpoenget 

og er metoden tatt 

i bruk? — Metoden gikk ut 

på å ta fisken rett fra sjøen til 

sløyemaski nen og fileteringsmaskinen 

uten bløgging og 

utblødning først. Etterpå slo vi 

sjøvann over for å fjerne blodet 

i filetene. Det gikk helt fint 

og åpnet for en helt ny måte 

å slakte fisken på, uten tanker 

for levendekjøling og andre 

energi- og vannkrevende ledd. 

Metoden er primært tenkt for 

oppdrettsfisk, men vil også 

fungere ved levendelagring av 

villfisk. 

— Sensorikken betyr nesten alt, sier Rotabakk. — Fisken må smake, 

lukte og se godt ut. Heldigvis blir den uappetittlig lenge før den er 

farlig å spise. 

Fisk og 

Forskning 

Superkjøling er et spennende konsept. Om man lykkes kan bruken av is reduseres betraktelig. Det sparer 

både penger og energi. Men da må laksefiletene kjøles ned til litt under 0 grader. 

Forskerstyring 

også 

Bjørn Tore Rotabakk har også 

vært med på å sammenligne 

kvaliteten på fisk fra line og 

trålfangst. Konklusjonen var 

egentlig ikke overraskende. 

— Likevel skapte den 

rabalder. En liten bit av et stort 

prosjekt gikk ut på å sammenligne 

kvaliteten på linetorsk 

med tråltorsk. Av fisk som var 

fanget i samme område på 

samme dag, kom linefis ken 

gjennomgående bedre ut. Alle 

vet jo at det er sånn, men da vi 

la fakta på bordet, var ikke alle 

fornøyd. Konsekvensene bør 

være at kvalitet skal lønne seg. 

— Hva mener du om 

finansieringen av sjømatrelatert 

FoU i Norge? 

— I dag har man mange 

brukerstyrte prosjekter, og 

det er bra. Det er viktig at 

vi får frem problemstillinger 

som industrien er opptatt 

av. Men vi skulle gjerne hatt 

lengre strategiske og forskerstyrte 

prosjekter. Det blir korte 

tidshorisonter og litt for mye 

preg av brannslukking når 

industrien sitter med hånden 

på rattet. De har sine akutte 

problemer, og jeg forstår at 

det kan haste. Men jeg skulle 

gjerne også hatt forskerstyrte 

prosjekter som bidrar til å 

heve vår kompetanse, og som 

ikke nødvendigvis er kommersielt 

interessante akkurat 

i øyeblikket. Prosjektet med 

superkjøling har pågått i ti år 

og har fått frem spennende 

ting som aldri ville ha kommet 

uten en slik langsiktighet. 

— Har du noe drømmeprosjekt? 

— En helhetlig gjennomgang 

av den fangstbaserte 

næringen hadde vært kjempeinteressant. 

Aller helst med 

direkteprosessering — sløying, 

filetering og superkjøling 

uten bløgging — som en 

naturlig del. 

— Hva ville du gjøre hvis 

du hadde makt til å gjøre 

inngrep som bedret kvaliteten 

på norsk sjømat? 

— Sørget for at god kvalitet 

premieres. Målet må ikke 

være å få opp kvoten på 

kortest mulig tid, men å få den 

opp på en god måte. 


121

Tittelen er svært egnet 

til å misforstås 

og blir da direkte 

feil. Det er selvfølgelig 

de smarteste som 

søker skattefradrag 

for FoU-prosjekter 

gjennom Skattefunnordningen. 

Poenget er 

at søknadssk jemaene er 

blant de enklere norsk 

byråkrati har fremskaffet. 

Og sjansen for 

et ja er så stor at det er 

dumt å ikke prøve. Det 

forutsetter selvfølgelig 

at man jobber med å 

utvikle virksomhe ten. 

Ordet Skattefunn kan føre 

tankene til de mest parodiske 

sjørøverhistoriene, der man 

bare må gå ti skritt i sanden 

fra en palme for å grave opp 

en kiste med gull, edelstener 

og kanskje en flaske rom. 

FoU-finansiering: 

FoU-fradrag for dummies 

Ifølge spesialrådgiver Svein 

Hallbjørn Steien i Norges 

forskningsråd er det omtrent 

like enkelt å sikre seg skattefradrag 

gjennom den mer 

dagsaktuelle Skattefunn-ordningen. 

Og utbyttet kan være 

like bra. Men det krever at du 

gjør hjemme leksen. Prosjektet 

må være målrettet og avgrenset, 

slik at det er mulig å skille 

ut bedriftens normale virksomhet. 

Målet må være å skaffe 

bedriften ny kunnskap og 

Botngaard AS på Oksvoll utenfor 

Trondheim har blant annet 

spesia lisert seg på produksjon 

av presenninger til bruk ved 

medisiner ing av oppdrettsfisk. 

Selskapet er en flittig bruker av 

Skatt efunn. (Foto: Botngaard) 


Spesialrådgiver Svein Hallbjørn 

Steien har som ambisjon å doble 

antall søknader til Skattefunn 

fra marin sektor. Kanskje ikke 

så rart, i og med at Skattefunn 

er en av hans arbeidsoppgaver 

i Norges forskningsråd. (Foto: 

Thv jr.) 

nye ferdigheter, eller benytte 

eksisterende kunnskaper eller 

ferdigheter på nye måter eller 

områder. Prosjektet må være 

til nytte for bedriften og det må 

dreie seg om utvikling av nye 

eller forbedrede varer, tjenester 

eller produksjonsprosesser. 

— Dersom du ikke klarer 

å fylle ut søknadsskjemaet 

på en time, har du ikke noe 

godt prosjekt, sier Steien, som 

har ansvar for marin sektor 

innen Skattefunn. Skattefunn 

skiller seg ut fra andre 

former for FoU-støtte ved 

å være en rettighetsbasert 

skat tefradragsordning. Store 

bedrifter kan få 18 prosent 

av prosjekt kostnadene som 

skattefradrag — små og mellomstore 

bedrifter kan få 20 

prosent. Steien kan gi oss ferske 

tall på hva dette medfører 

i praksis. 

— I 2012 hadde vi 415 

aktive prosjekter innen marin 

sektor, som omfatter havbruk,

fiskeri og verdikjedene. Dette 

var 10 mer enn året før, så 

nivået må sies å være ganske 

stabilt. I sum drev næringen 

FoU-arbeid for 994 millioner 

kroner, sier Steien. Han kan 

også fortelle at 170 nye søknader 

ble godtatt i 2012. Dette 

gjør at aktivitetsnivået for de 

nye søknadene bikker milliarden 

for prosjektperioden: 

1.009 millioner. 

— I de 415 prosjektene 

i fjor ligger kjøp av FoU-tjenester 

for 137 millioner. Hele 

64 prosent av prosjektene 

opplyser at de har samarbeid 

med FoU-institusjon, noe som 

gjør marin sektor best i klassen 

på denne måleparameteren. 

Det samlede budsjettet 

for de aktive prosjektene i 

prosjektperioden var 2,75 

milliarder kroner. Da man 

startet med Skattefunn i 2002, 

fikk man også frem tall på 

hva næringen bruker på FoU. 

Det hadde man ikke før. Man 

hadde beregnet at havbruksnæringens 

eget bidrag sto for 

ca. 30 prosent av den totale 

FoU-aktiviteten. Etter Skattefunn 

ble dette op pjustert til 

50 prosent. I tillegg til de 2,75 

milliardene kommer jo FoUarbeidet 

gjennom FHF, som er 

basert på eksportavgiften, sier 

Steien. De 415 aktive prosjektene 

i 2012 har budsjettert 

med en samlet skattelette på 

182 millioner. 

Botngaard 

fast gjest 

Det er slett ikke vanskelig å 

finne eksempler på bedrifter 

som gjør seg nytte av Skattefunn. 

Raudåteselskapet 

Calanus er et av eksemplene 

Skattefunn selv bruker. Aqualine, 

Aqua Group, Skret ting og 

Biomar er blant mange flittige 

brukere. Det samme gjelder 

trønderbedriften Botngaard 

AS, som har spesialisert seg 

på duk for fiskeoppdrett. 

— Vi bruker og har stor nytte 

av Skattefunn, som en del av 

finansieringen av våre ulike 

prosjekter. Vi har det i tankene 

hvert år. Skattefunn er 

jo å regne som et krav hvis vi 

skal søke annen finansiering 

gjennom Innovasjon Norge. 

Det fungerer veldig greit og er 

ubyråkratisk . Hvis prosjekter 

blir godkjent, er det snakk om 

en rettighet, sier utviklingssjef 

Knut Botngård. 

— Er dere også inne i forskning? 

— Vi har prosjekter 

sammen med SINTEF, og 

Skattefunn inngår i de pak- 

Fisk og 

Forskning 

Egentlig er Skattefunn nøyaktig 

det navnet sier; et rettighetsbasert 

«gullegg» fra staten til 

alle som investerer i FoU. 

Søknadsskjemaet er enkelt og 

nesten alle får ja! 

kene, svarer Botngård. I 

vår avslutter selskapet et 

IFU-prosjekt med dukbasert 

avlusning, som alene har vært 

i størrelse sorden 500.000- 

700.000 kroner i året. De er 

i gang med et pros jekt for 

lukkede merder og er i oppstartfasen 

på et som går på 

desinfisering og et annet på 

utviklingsarbeid i produksjon. 

— FoU-prosenten vår er 

veldig stor, noe den også skal 

være i en periode. Samtidig 

er det kort vei fra FoU til salg. 

Vi skaffer kunnskap vi har 

bruk for hver dag, og som 

ofte kan dra en annen vei enn 

vi har tenkt på forhånd. For 

eksempel viser systemet vi 

har utviklet for hydrogenperoksydavlusning 

seg å fungere 

godt i kampen mot den nye 

gjelleamøben AGD (Amøboid 

gjellebetennelse). 

Få fiskere 

I tillegg til at Skattefunn er 

en rettighetsordning, finnes 

egentlig ingen tidsfrist. Man 

kan søke når som helst på 

året, men skjemaet må være 

sendt innen 1. september 

dersom man skal være sikret 

fradrag for det året. Og Steien 

står fast ved at søking er grei 

skuring. 

— Med automatiserte 

søknadsskjema skal man 

kunne fylle ut ganske fort. Det 

er så enkelt at de fleste av 

konsulentene som tjente seg 

rike før ikke lenger har noe å 

gjøre. Mange søker år etter år, 

sier han. Nye prosjekter viser 

imidlertid en nedgang i antall 

fra 201 i 2011 til 170 i 2012. 

— Nedgangen skyldes nok 

at torskeoppdretterne har blitt 

borte. De var flinke til å søke 

Skattefunn. Hvis man tenker 


123

Professor Arne Hervik ved Høgskolen i Molde ledet utvalget som i 2000 foreslo å etablere en skattefradragsordning for å øke nær ingslivets FoUinnsats. 

Året etter førte dette til etableringen av Skattefunn. Her et bilde fra 2011, da Hervik (i rullestol) ble tildelt Tæls hederspris. Ole Gunnar 

Solskjær overrakte prisen. 

på bedrif tene i marin sektor, 

burde det ha vært tusen 

søknader. Alle burde hatt et 

skattefunnprosjekt. Samtidig 

er dette et skattefradrag i bred 

skala, sier spesialrådgiveren. 

Kravet for å bli godtatt er grovt 

sett et avgrenset prosjekt som 

skal fremskaffe ny kunnskap 

eller nye ferdigheter og være 

til nytte for bedriften. For å få 

prosjektsøknaden godkjent 

som forskningsprosjekt er 

kravene lagt litt høyere enn til 

utviklingsprosjektgodkjenning. 

— Nesten alle bedrifter som 

har gjort noe vettugt og hatt 

fremskritt de siste årene, er i 

rullene og har benyttet seg av 

ordningen. 

— Hva med prosjekter 

som involverer forskning? 

— Skal et prosjekt bli godkjent 

som forskningsprosjekt, 

må en godkjent FoU-bedrift 

være inne i bildet. Det er ofte 

en for skningsinstitusjon, men 


har virksomheten egen FoUavdeling 

med adskilt økonomi, 

samt at krav som publisering 

må oppfylles, kan det søkes 

om å benytte denne som 

FoU-bedrift. For et godkjent 

forskningsprosjekt i Skattefunn 

dobles den øvre grensen 

for prosjektet, og settes til 

11 millioner kroner. Man får 

samme skattefradraget som 

på et utviklingsprosjekt, men 

staten dekker betydelige deler 

av forskningsbiten. Det er en 

meget lukrativ ordning, og det 

begynner flere og flere å se, 

sier Steien. Han har som ambisjon 

å doble skattefunnprosjektene 

i marin sektor. Tallet 

på godkjente forskningsprosjekter 

er stigende og utgjorde 

27 prosent, noe som er godt 

over gjennomsnittet, men et 

godt stykke bak helsesektoren 

på 48 prosent. 

— Jeg håper det er flere 

på fiskerisiden som tar dette i 

bruk. Tre av fire marine skattefunnprosjekter 

er fra havbruk 

eller nedstrøms. Kanskje er 

det bare 10-15 prosjekter 

fra fiskersiden. Men dette er 

ofte svært gode prosjekter, 

så nå planlegger vi en runde 

med Fiskarlaget og de andre 

næringsorganisasjonene for å 

få fart på søkingen. 

— Men kommer det også 

god FoU ut av dette? 

— Absolutt. Alle prosjekter 

som får midler fra Innovasjonpros 

jekter i næringslivet (IPN) 

under Havbruksprogrammet 

og mange av prosjektene jeg 

har hatt å gjøre med gjennom 

tidligere år i Innovasjon Norge, 

har vært kombinert med Skattefunn. 

Særlig innen utvikling 

av merder og annen teknologi 

har det hatt stor betydn ing. 

Mange var litt betenkte da de 

så at de måtte forholde seg 

til Forskningsrådet. Det er 

forståelig. Ja-prosenten til For- 

skningsrådet er 10 prosent. 

For Skattefunn snakker vi om 

godt over 90 prosent. 

— Er det krav om åpenhet? 

— Dette er en offentlig 

ordning, men journalister og 

konkurrent er har bare rett til 

å vite hvem som har søkt og 

tittelen på in nvilget søknad. 

Alt annet er unntatt offentlighet. 

Ellers er jo innsending av 

årsrapport samt sluttrapport 

krav for at man skal få skattefradraget. 

Hva som inngår 

i regnskapene for eventuelt 

skattefradrag er det ligningsmyndighetene 

som til enhver 

tid avgjør, svarer Steien i 

Forskningsrådet. Han kan slå 

fast at det i hvert fall ikke er 

noe galt med den geografiske 

spredningen. 

— I dag har alle fylker 

Skattefunn-prosjekter i marin 

sektor. Inklusive Hedmark og 

Oppland.

på tampen 

fra Provence 

Drittsekkene!! 

tidligere miljøminister torbjørn 

Berntsen vakte internasjonal 

oppsikt da han kalte sin britiske 

kollega John Gummer for en 

drittsekk. Nå er det kanskje på 

tide at lakse-Lisbeth tar samme 

karakteristikk i bruk om sine 

islandske og færøyiske kollegaer. 

Man må jo nesten klype seg i 

armen når man ser hvordan disse 

mini-nasjonene mangler respekt 

for internasjonal fiskeriforvaltning. 

Hvis det er noen som burde 

ha interesse av en bærekraftig 

forvaltning av sild og makrell, er 

det Island og Færøyene. Det er 

de som har mest å tape på et 

ukontrollert fiske og nedgang i 

bestandene. Likevel fastsetter 

de egne nasjonale kvoter uten 

noen vilje til å forhandle frem et 

kompromiss. 

Så lenge fisken svømmer i 

deres økonomiske sone, er den 

deres! Det verste av alt er at de 

vet at de har betydelig støtte i 

den internasjonale opinionen. 

Stakkars disse to små nasjonene 

som lever av å fiske. De kjemper 

Davids kamp mot oljerike Norge 

og giganten EU. Dette argumentet 

finner støtte rundt kafebordene 

både i Norge og Europa. 

Det var denne typen sympati 

som gjorde det mulig for Island å 

føre to torskekriger med Storbritannia 

— og vinne til slutt. 

Paradokset er selvsagt at Island 

dermed la grunnlaget for den 

første internasjonale ordningen 

som hadde til hensikt å ta vare 

på fiskeressursene på en bedre 

måte, nemlig 200-mils økonomiske 

soner. Det har de tydeligvis 

glemt. 

Etter torskekrigene har det 

skjedd mye. 

Vi fikk se deler av islendingenes 

sanne ansikt da endel 

akrobater reiste på tokt med 

lånte fjær og forførte både egne 

landsmenn og deler av Europa 

med tidenes største finansboble. 

Den sprakk så ekkoet fortsatt ljomer. 

Regningen måtte andre ta. 

Både finansbo blen og det som 

nå skjer med fiskekvotene viser 

at islendinger har mye til felles 

med minken. Den også dreper 

betydelig mer enn den greier å 

spise. Den siste resten av norske 

viking-gener ser fortsatt ut til 

å være intakt ca. 1140 år etter 

den første nord mannen, Ingolfr 

Arnarson fra Sunnfjord, slo seg 

ned på øya. 

Måten de turer frem på når de 

suverent fastsetter sin egen og alt 

for høye makrellkvote i 2013, er 

til forveksling lik måten de kjørte 

sitt eget bankvesen til h...... Men 

de har selvsagt funnet ut at dette 

meningsløse fisket styrker deres 

nasjonale økonomi — på kort sikt. 

Færøyene var ikke tunge å be. 

De tenker jo også bare på seg 

selv. De ville også gjerne til Island 

vel 800 år etter Kristus. Men da 

Ingolfr i sin tid seilte vestover 

måtte han sette på land noen 

arme sjøsyke sjeler på Færøyene. 

De har formert seg til å bli 

vel 40.000, men greier å lage mer 

enn nok problemer for det. 

Pr. dato fremstår islendinger 

og færøyværinger som Europas 

desid ert største drittsekker. Men 

siden de er så få, er det ingen 

som bryr seg. både Norge og 

EU har forsøkt med sanksjoner. 

Det er som å skvette vann på 

gåsa. De bygger bare opp sin 

egen industrikapa sitet, og styrer 

selvsagt rett i avgrunnen på nytt. 

For den industrikapasitet som 

nå etableres, bygger på totalt 

urealistiske kvoter og tilgang på 

fisk. Selv under normale omstendigheter 

er det alltid en risiko for 

å bygge opp overkapasitet. Men 

det som nå skapes på Island og 

Færøyene er luftslott. Det hele 

baseres på ran av bestandene. I 

realiteten har man sådd frøet til 

en solid blåmandag. 

Her hjemme spiller norske fiskere 

svært så forurettet. Men når 

ingen ser dem, selger de svære 

notbåter og masse pelagisk fisk 

til Færøyene. De krymper seg 

når de blir konfrontert med at 

de smører hjulene slik at både 

Island og Færøyene kan fortsette 

sitt meningsløse raid mot 

bestandene. Disse rederne, med 

sildelagsfor mann Heine Møgster i 

spissen, folder nå sine hender og 

forsikrer seg om at de juridisk sett 

ikke har gjort noe galt. 

Samtidig jubler drittsekkene og 

får bekreftet det de alltid har visst. 

Det er de snilleste guttene i klassen 

som taper! 


125

126 

Annonseregister 


Side Firma 

56 Aker Seafoods ASA 

116 Brunvoll AS 

126 Bud & Hustad Forsikring 

26 Centa Transmisjoner AS 

44 Cflow Fish Handling AS 

107 Drønen Havfiske AS 

92 Dynatech AS 

22 Dønna Havfiske AS 

4 Det norske Veritas 

76 Egersund Net AS 

62 Eidesvik Havfiske AS 

60 Eimship - CTG AS 

104 Eros AS 

20 Ervik & Sævik AS 

94 Fiskernes agnforsyning 

48 Fiskerstrand Verft AS 

32 Fosen Gjenvinning AS 

69 FrioNordica AS 

8 Furuno Norge AS 

10 Garantikasen for fiskere 

12 Gundersen AS 

46 Habasit Norge AS 

50 Havforskningsinstituttet 

54 Havnevesenet Egersund 

80 Hepsø Rederi AS, Peter 

Strand Rederi 

Dyktige fi skere - bærekraftig forvaltning 

Strand Rederi er et familieid fi skebåtrederi som i hovedsak driver 

fi skeri innenfor hvitfi sk og pelagisk. Rederiet har i dag 2 frysetrålere 

og 2 ringnotbåter. Produktene som produseres og leveres 

er av høy kvalitet og selges på markeder over hele verden. 

www.strand-rederi.no 

Side Firma 

20 Holmeset AS, H.P. 

72 Hovde Maritim AS 

16 Ice.net 

28 Inger Hildur AS 

42 Johrema ANS, P/R 

18 Karlsen AS, Brødr. 

78 Marine Harvest ASA 

54 MB Hydraulikk AS 

5 MMC AS 

98 Myklebust Verft AS 

106 Myre Fiskemottak AS 

126 Møretrygd gj. Forsikring 

42 Nergård AS 

118 Nik Haugrønning AS, Dep: PMH 

24 Nordic Supply System AS 

3 Norway Pelagic AS 

11 Olex AS 

114 Pall Pack AS 

18 Pelagisk Forening 

28 PWC AS 

50 Promens Ålesund AS 

13 Rapp Hydema AS 

20 Remøy Fiskeriselskap AS 

108 Roaldnes, AS 

Sjøforsikring 

– med lokal forankring 

Komplette forsikringsløsninger 

på sjø og land 

ÅleSund 

Kongens gate 23 

Postboks 98 Sentrum 

6001 Ålesund 

Telefon 70 10 12 50 

Telefax 70 10 12 51 

alesund@moretrygd.no 

www.moretrygd.no 

FoSnavÅg 

Holmsildgata 

Postboks 250 

6099 Fosnavåg 

Telefon 70 08 12 80 

Telefax 70 08 12 81 

heroy@moretrygd.no 

www.moretrygd.no 

Side Firma 

42 Rosund Drift AS 

106 Sjøvik AS 

60 Skjong AS, HL 

36 Slakteriet AS 

86 Smaragd AS 

28 Sparebanken Møre AS 

24 Stadyard AS 

24 Stette AS 

2 Stiftelsen Nor-Fishing, Aqua Nor 

114 Stormfuglen DA, P/R 

126 Strand Rederi AS 

102 STX Norway 

114 Sørheim Holding AS 

64 Therma Industri AS 

10 Transmeca AS 

15 Triplex AS 

68 Vangbo AS 

26 Vegsund Slip AS 

38 Volvo Penta Norden AS 

106 Weiberg Gulliksen AS 

33 Westcon Yard AS 

84 Ølve Industrier AS 

20 Østerbris AS 

60 Østervold AS, Nils Olai 

volda 

Holmen 7 

Postboks 332 

6101 Volda 

Telefon 70 05 97 50 

Telefax 70 05 97 59 

volda@moretrygd.no 

www.moretrygd.no

Holst-Dyrnes vrs. Torvanger 

Sist tok Olav Holst-Dyrnes knekken på Sildelagets Otto Gregussen. 9 

poeng holder jo nesten alltid til seier. Denne gangen møter Aker Seafoodssjefen 

en relativt ny sjef, nemlig konserndirektør Tommy Torvanger i 

Nergård AS. Etter halvannet år som økonomidir ektør i Nord-Norges nest 

største fiskeriselskap, rykket Tommy opp som konsernsjef fra 1. januar i år. 

Styret visste åpenbart hva de gjorde da 35-åringen Torvanger fikk 

tilbudet om å overta etter Magnar Pedersen. Han er nemlig en usedvanlig 

kunnskapsrik kar, og gjorde kort prosess med Holst-Dyrnes. Da røyken 

la seg var det bare en mann som sto oppreist, og han kommer ikke fra 

Ålesund. 8 poeng må sies å være en overbe visende debut. Fortsetter 

Nergård-sjefen i samme spor blir han svært vanskelig å ta knekken på. 

Men vi skal gjøre vårt beste, og lover å stille med en sylskarp utfordrer i 

neste nummer. 

Til Olav Holst-Dyrnes gjenstår bare å si takk for følget, og for en absolutt 

godkjent innsats. Det buttet litt imot til slutt, men det gjør det for alle. 

Også for han som nå skal forsvare laurbærene. Før eller senere møter 

han sin overmann — eller -kvinne! 

Olav Holst-Dyrnes Tommy Torvanger 

1. Austevoll Seafood ASA. 1 – 1 1. Austevoll Seafood ASA. 

2. I oktober måned. 1 – 1 2. oktober. 

3. Tipper ca. 40 prosent. 0 – 1 3. Ca. 30 prosent. 

4. Tore Roaldsnes. 1 – 1 4. Tore Roaldsnes. 

5. Kommunikasjonssjef i Marine 1 – 1 5. Kommunikasjonsdirektør 

Harvest ASA. i Marine Harvest ASA. 

6. Må dessverre melde pass. 0 – 1 6. Det var Trygve Olsen. 

7. I Kristiansand S. 1 – 1 7. I Kristiansand. 

8. Det vet jeg ikke. 0 – 0 8. Tipper ca. 2.000 tonn. 

9. Uff, uff! Pass igjen. 0 – 0 9. Vet ikke. 

10. I bergen. 1 – 1 10. I bergen. 

Sum 6 – 8 

Spørsmål 1: 

Hvilket selskap har nylig skaffet seg 

aksjemajorite ten i Norway Pelagic 

ASA? 

Spørsmål 2: 

I hvilken måned ble det slaktet 

mest laks i Norge i 2012? 

Spørsmål 3: 

Hvor stor andel av TAC-en på 

makrell har Norge og EU avtalt at 

Norge skal ha? 

Spørsmål 4: 

Hvem ble nylig gjenvalgt som styreleder 

i Fiskebåt? 

Spørsmål 5: 

Kristine Gramstad har fått ny jobb. 

Hvilken? 

Spørsmål 6: 

Hvem var fiskeriminister i mars 

1973? 

Spørsmål 7: 

Hvor har Skagerakfisk SA hovedkontor? 

Spørsmål 8: 

Hvor mange tonn laks og ørret ble 

det produsert i gjennomsnitt i 2012 

(rund vekt) pr. anlegg med 780 

tonn i MTB? 

Spørsmål 9: 

Hvem er for tiden konstituert departementsråd 

i Fiskeri- og kystdepartementet? 

Spørsmål 10: 

Hvor arrangeres North Atlantic 

Seafood Forum i 2013? 

Svar: 1: Austevoll Seafood ASA. 2. I oktober måned med nesten 130.000 tonn (rund vekt). 3. 31,35 prosent 4. 

Tore Roaldsnes. 5. Hun er blitt kommunikasjonsdirektør i Marine Harvest ASA. 6. Trygve Olsen (Sp). 7. I Kristiansand 

S. 8. Ca. 1.395 tonn. 9. Arne Benjaminsen. 10. I Bergen. 


DUelleN 

127

A20619/02.10/Foto: Fiskerimedia.no 

gjensidige.no 

Returadresse: 

Norsk Fiskerinæring AS 

Boks 244 - 2071 Råholt 

SAMMEN GIR VI DEG TRYGGHET 

FOR BÅT OG MANNSKAP 

.... og vi trygger deg og din familie 

Gjensidige samarbeider med Havtrygd, Nordlys, 

Bud og Hustad om salg av forsikringer. 

Samarbeidspartnerne skal i tillegg til å levere 

forsikring, ha hovedfokus på skadeforebyggende 

arbeid. 

Sammen gir vi deg trygghet for båt og mannskap. 

SLIK FÅR DU KONTAKT: 

Havtrygd 55 55 74 00 

Bud og Hustad 71 26 67 00 

Nordlys 75 54 40 88 

Gjensidige 03100

nf213

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?