HØSTTUR - Vinderen Historielag
HØSTTUR - Vinderen Historielag
HØSTTUR - Vinderen Historielag
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
<strong>HØSTTUR</strong><br />
onsdag 7. oktober 2009.<br />
<strong>Vinderen</strong> <strong>Historielag</strong> arrangerer busstur over Krokskogen langs den<br />
Gamle Kongevei fra Lommedalen til Sundvollen.<br />
Guiding/orientering og stopp underveis og lunsj på Kleivstua.<br />
Mulig vandring til Kongens utsikt hvis forholdene tillater det.<br />
Bussen kjører fra "Villsvinet" ved Slemdal skole<br />
(krysset Frognerseterveien - Stasjonsveien) kl. 10.00, og retur<br />
til samme sted beregnes ca kl. 16.00.<br />
Deltakerbetaling for busstur inkludert avgift og toretters lunsj på<br />
Kleivstua kr 350,- Kontonr: 7874.05.98200.<br />
Spørsmål til guiden<br />
Henning Krohg Stabell, 915 71 253, familien.stabell@online.no<br />
Påmelding til<br />
Anita Kildal, 22 14 70 17, anita@kildal.no,<br />
Lajla Heyerdahl, 22 14 74 17, lajla.he@online.no<br />
Velkommen!<br />
1
av Finn Holden<br />
Persbråten videregående skole fyller<br />
50 år i august i år. Den ble bygd som<br />
midlertidig realskole og gymnas med<br />
en usikker framtid. For det første var det<br />
ikke bestemt hva slags skole den skulle<br />
bli, gymnas for ungdom som skulle videre<br />
på universitet eller høyskole, eller<br />
framhaldsskole for unge som skulle rett<br />
ut i arbeidslivet etter skolen. De fleste<br />
ungdommene i strøket gikk videre på<br />
gymnas, på Berg, Ris og Ullern eller på<br />
gymnas nede i byen. Behovet var ikke<br />
stort for en framhaldsskole i området,<br />
og Persbråten ble derfor et nytt gymnas<br />
2<br />
PERSBRÅTEN SKOLE 50 ÅR<br />
i bydelen. For det andre ble skolen bygd<br />
av Moelven-brakker, hovedsakelig satt<br />
opp på én dag. Men skolebygningene<br />
kom til å være i bruk i 46 år! I den tid<br />
har rundt 7000 elever, nesten alle fra de<br />
gamle bydelene <strong>Vinderen</strong> og Røa, tatt<br />
eksamen på skolen, som derfor har hatt<br />
stor betydning i lokalmiljøet.<br />
Skolen hadde god søkning, de<br />
fleste elevene trivdes på skolen og var<br />
godt forberedt til videre utdanning.<br />
Myndighetene tok imidlertid lite initiativ<br />
for å vedlikeholde skolen. Forfall kom<br />
til å prege bygningene, og til slutt ble de<br />
revet høsten 2005. På den gamle skoletomten<br />
bygde Skanska en ny og stor,<br />
Luftfoto av Røa-området i 1948, før Persbråten ble bygd. Vi ser Huseby skole til<br />
høyre. Byantikvaren i Oslo.
Inngangspartiet på den gamle og på den nye skolen.<br />
Foto: Clemens Saers over, Bernt Rygg under.<br />
3
Over: Den nye skolen har stort uteareal med sandvolleyball-bane og basketballbane.<br />
Foto: Clemens Saers<br />
Til høyre: Spesialpedagogisk avdeling. Under: Annen etasje i den nye skolen.<br />
Begge foto: Finn Holden<br />
4
fin skolebygning, og elever og lærere<br />
tok den i bruk fra høsten 2007. Under<br />
byggingen holdt skolen til i det gamle<br />
forsvarsbygget på Huseby, som nettopp<br />
var blitt ledig etter at Forsvarets overkommando<br />
hadde flyttet til Akershus. I<br />
2001 hadde skolen fått en egen spesialpedagogisk<br />
avdeling med 14 elever i et<br />
eget skolebygg. Denne undervisningen<br />
kunne fortsette som før under byggingen<br />
av den nye skolen.<br />
Skolen har utgitt en beretning om<br />
skolens liv gjennom 50 år. Den er ført<br />
i pennen av historielagets<br />
redaktør,<br />
som underviste på<br />
skolen i 35 år, og et<br />
styremedlem i historielaget,<br />
som har<br />
vært 17 år ved skolen.<br />
Lærere som<br />
har ledet studiereiser<br />
til utland eller i<br />
innland, har fortalt<br />
om sine inntrykk<br />
og erfaringer. Men<br />
også tidligere og<br />
nåværende elever<br />
har bidratt. Mange<br />
tidligere elever har<br />
fortalt om dagliglivet<br />
på skolen fra<br />
det første året opp<br />
til århundreskiftet.<br />
De forteller om<br />
forholdet til medelever,<br />
lærere og til<br />
ledelsen, om skolerevyen,<br />
skoleavis<br />
og russetid. Lærere<br />
og elever på skolen<br />
i dag er blitt intervjuet<br />
og forteller<br />
om hvordan de nye undervisningslokalene<br />
virker. Skolehistorien er rikt illustrert,<br />
med bilder, både fra brakkeskolen<br />
og den nye skolen og viser forskjellige<br />
sider ved skolens liv.<br />
Boken om Persbråten skole er til<br />
salgs på skolens kontor for 200 kr.<br />
Benytt samtidig anledningen til å få et<br />
inntrykk av Persbråten skole slik den<br />
framstår i dag.<br />
5
av Finn Holden<br />
Onsdag 10. juni dro en full buss med<br />
medlemmer av <strong>Vinderen</strong> <strong>Historielag</strong><br />
på tur til Fossesholm Herregård og<br />
Nøstetangen glassverk. Vi var heldige<br />
med været og guidene begge steder.<br />
Peder Hansøn Litle, opprinnelig<br />
kjøgemester hos biskopen i Christiania<br />
og av beskjeden dansk adel, klarte å<br />
skaffe seg noen mindre eiendommer<br />
og å bli gift med en av døtrene til den<br />
mektige fru Inger til Østråt. Da de<br />
første oppgangssagene kom i drift i<br />
Norge rundt 1530, satte han i gang med<br />
oppkjøp av skoger i Eiker og naboområdene.<br />
Fossgodset ble en av landets<br />
største eiendommer. Etter hans død i<br />
1551 styr te enken, fru Ingeborg, over<br />
sine store skog- og sagbruk. Senere fikk<br />
godset navnet Fossesholm og ble i 1697<br />
kjøpt av Christiania-kjøpmennene Gjord<br />
6<br />
VÅRTUREN TIL FOSSESHOLM<br />
OG NØSTETANGEN<br />
Andersen og Jørgen Neumann. Den<br />
sistes datter Maren giftet seg med kjøpmann<br />
Gabriel Cappelen fra Drammen.<br />
I de vanskelige tidene etter Napoleonskrigene<br />
ble Fossesholm i 1822 solgt på<br />
tvangsauksjon til tre storbønder på Eiker.<br />
Etter at bygningene hadde forfalt<br />
i lengre tid, ble de i 1973 kjøpt av<br />
Eiker <strong>Historielag</strong> (!) med støtte av Eiker<br />
Sparebank og Øvre Eiker kommune.<br />
Bygningene ble restaurert med hjelp fra<br />
Riksantikvaren og under ledelse av Eldar<br />
Steen, opprinnelig rektor og nestleder i<br />
historielaget. Han var vår kunnskapsrike<br />
og spirituelle guide under besøket<br />
på Fossesholm. Eiker <strong>Historielag</strong> eier<br />
fortsatt Fossesholm.<br />
Deretter dro vi, ikke til Nøstetangen<br />
museum, men til det lille firmaet<br />
Nøstetangen Glass i nabobygget. Det<br />
gamle og berømte Nøstetangen Glasværk<br />
var i drift fra 1741 til 1777. Glass-
verket ble avviklet, ikke pga økonomiske<br />
problemer, men av mangel på trevirke<br />
til brenningen av glasset. Alt tømmer<br />
i distriktet gikk nemlig til Kongsberg<br />
sølvverk.<br />
Stifteren av Nøstetangen Glass,<br />
gravør Lynn Funnemark Johansen, fortalte<br />
om produksjonen av glasspokalene<br />
og lysekronene til Glasværket. Firmaet<br />
lager kopier av de gamle glasspokalene<br />
og har restaurert Nøstetangen-lysekroner<br />
i Kongsberg kirke, så det kjenner prosessen<br />
og problemene underveis. Vi så<br />
glassblåsere i arbeid, og flere av medlemmene<br />
kjøpte glassgjenstander.<br />
Turen var svært vellykket.<br />
Forrige side:<br />
Dagligstuen på<br />
Fossesholm.<br />
Over:<br />
Posthuset på<br />
Fossesholm.<br />
Denne side:<br />
Glasspokal<br />
og lysekrone<br />
i glass fra<br />
Nøstetangen<br />
Glass.<br />
Alle bilder fra<br />
brosjyren til<br />
institusjonene.<br />
«<br />
7
av Finn Holden<br />
I artikkelen om jaktvillaen i Slemdalsveien<br />
95 i forrige nr. av medlemsbladet<br />
hadde det sneket seg inn en feil på side<br />
20. Jeg er ikke glad når jeg har gjort<br />
en feil, men er glad for å bli gjort oppmerksom<br />
på den, slik at feilen kan bli<br />
rettet opp. Dette skyldtes dessverre det<br />
vi høytidelig kaller en inkurie; jeg hadde<br />
jo det riktige bildet!<br />
Bildet i nr. 2/09 viser boligen til den<br />
første direktøren i Holmenkollbanen,<br />
Halvor Heyerdahl, ”Solbakken”, bygd<br />
i 1897, opprinnelig Slemdalsveien 113,<br />
nå Heyerdahls vei 1 a, b, c. Derfor lå<br />
stasjonen Engerjordet på Holmenkollbanen<br />
der, rett utenfor huset. Senere ble<br />
8<br />
JAKTVILLAEN I<br />
SLEMDALSVEIEN 95<br />
huset kjøpt av P. A. Ellingsen i 1915-<br />
16. Etter at hans enke døde i 1976, ble<br />
huset revet året etter, og tre nye hus er<br />
satt opp på tomten. Et barnebarn bor nå<br />
oppe på grunnmuren til det gamle huset<br />
og har beholdt en gammel steintrapp<br />
ned til hagen.<br />
Kilder:<br />
Brev fra Bente Thaulow, barnebarn av<br />
P. A. Ellingsen.<br />
Nilsen, Knut A.: Nordmarkstrikken,<br />
Holmenkollbanen gjennom 100 år, Oslo<br />
1998, med bilde av ”Solbakken” på s. 67.<br />
Holden, Finn: <strong>Vinderen</strong> fra fangstboplass<br />
til moderne bydel, Oslo 2000, med<br />
bilde av jaktvillaen på s. 83.
Over: Den virkelige Jaktvillaen som er omtalt i forrige nummer av bladet.<br />
Under: Boligen til direktør Halvor Heyerdahl i Holmenkollbanen. Beliggenheten<br />
førte til at Engerjordet stasjon på Holmenkollbanen ble lagt rett nedenfor villaen.<br />
Stasjonen ble nedlagt i midten av 1930-årene.<br />
Til venstre: Steinmuren og steintrappen til Jaktvillaen. Foto: Finn Holden.<br />
9
av Finn Holden<br />
Apoteker Harald Thaulow (1815-81) innvandret<br />
fra landsbyen Tavlov i Sønderjylland<br />
og tok eksamen som farmasøyt i<br />
Christiania. I 1843 fikk han bevilling til<br />
å opprette Løveapoteket i Storgaten, det<br />
første ”personlige” apotekprivilegium<br />
som ble gitt i Norge. Privilegiet gjaldt<br />
ham personlig og kunne ikke selges etter<br />
hans død. Han bodde med familien i<br />
andre etasje over apoteket. Hjemmet ble<br />
populært kalt ”Løven”. Her møttes mye<br />
av landets intellektuelle elite: Henrik<br />
Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Edvard<br />
Grieg, Aasmund Olavsson Vinje, Ole<br />
Bull og brødrene Sars.<br />
Da Bjørnson, Johan Sverdrup og<br />
Ernst Sars i 1879 hadde foreslått et rent<br />
norsk flagg uten unionsmerke, vakte<br />
det stor strid i Christiania. Apotekeren<br />
samlet forslagsstillerne til fest i sitt hjem.<br />
Under selskapet ble Storgaten fylt av<br />
en forbitret menneskemengde med<br />
pipekonsert og steinkasting gjennom<br />
vinduene i Thaulows leilighet. Fruen<br />
ville slukke alle lys, men Thaulow ville<br />
at lysekronene skulle brenne, for ”de<br />
maa ha noget at sigte efter”.<br />
Apotekeren stiftet i 1858 en apotekerforening,<br />
som ifølge ham selv snart<br />
avgikk ved en ”stille død”. Han fikk i<br />
1853 Kronprinsens gullmedalje for en<br />
kjemisk avhandling, og opprettet i 1874<br />
”Apoteker Thaulows Legat til Minde<br />
om det Opsving som Chemien vandt<br />
4de August 1774” (dvs. oppdagelsen<br />
av oksygen). Han var æresdoktor ved<br />
10<br />
HARALD THAULOW<br />
OG VOLVAT<br />
Universitetet i Kiel og medlem av mange<br />
vitenskapsselskaper.<br />
Harald Thaulow ble rik på sitt<br />
apotekprivilegium og bygde Thaulowbasarene<br />
der Folketeatret nå ligger ved<br />
Youngstorget. I Uranienborg-skoven<br />
kjøpte han 13 mål og anla et landsted,<br />
Bloksberg, et stort hvitmalt trehus i<br />
Skovveien 35, litt nedenfor Uranienborg<br />
kirke i dag. Da byen kom for nær,<br />
solgte han Bloksberg for å flytte lenger<br />
fra byen.<br />
”Flytningen fra Storgaten til Uranien<br />
borg, som nå regnes for en passende<br />
spasertur, var et svært apparat,<br />
med kjøretøyer, tunggods og atskillige<br />
flyttekarer (…) Enda vidløftigere var<br />
selvsagt flytningen til Thaulows ”løkke”,<br />
Volvat, hvor familien gjerne ble boende<br />
til sommerferien var over.” (Østvedt, s.
14-15) I hagen satte han et stort steinbord<br />
der familie og gjester kunne samles.<br />
Bordet står der fremdeles.<br />
Samling av Volvat<br />
Harald Thaulow kjøpte jordstykker fra<br />
gårdene <strong>Vinderen</strong>, Lille Frøen og Store<br />
Frøen på begge sider av Bogstadveien,<br />
som i dag heter Sørkedalsveien. Ifølge<br />
Aker Matrikkel fra 1863 eide apoteker<br />
Thaulow på det tidspunkt 49 2/3 mål<br />
”udmærket god jord”, 2 ½ mål hustomt<br />
og have og 11 ½ mål skog. I 1865<br />
kjøpte han løkken ”Solhaug” for 2696<br />
speciedaler fra Marthe Winderen, som<br />
da eide både Store Frøen og <strong>Vinderen</strong>. I<br />
1866 kjøpte han ”Granbakken” for 5000<br />
speciedaler av baker Jacob Brun, som<br />
selv hadde kjøpt løkken fire år tidligere.<br />
Gårdene Lille Frøen og <strong>Vinderen</strong><br />
eide breddene langs Sognsvannselven.<br />
I 1857 utstedte ”Madame” Marthe<br />
Winderen skjøte til Hans E. Frøen på<br />
Lille Frøen med ”Ret til Vandfald og<br />
Dam for 1000 Spd.”. På samme tid<br />
solgte Frøen en parsell, kalt ”Stampen”,<br />
til A. Køltzow. Ti år senere solgte Hans<br />
Frøen en del av elveleiet til Frognerelven<br />
med møllehus, vannfall m.m. til Harald<br />
Thaulow, som også kjøpte en parsell<br />
av <strong>Vinderen</strong> for 3042 speciedaler. John<br />
Køltzow solgte sin eiendom ”Stampen”<br />
til apotekeren for 4500 speciedaler.<br />
O.r.sakfører Sæthren bodde på ”Solbakken”<br />
med tre barn, et pleiebarn,<br />
to tjenestepiker og en tjenestedreng. I<br />
1874 kjøpte Thaulow ”Solbakken” av<br />
Sæthren for 11 500 speciedaler.<br />
Apoteker Thaulow samlet så disse<br />
eiendommene til gnr. 37, bnr. 5 under<br />
navnet ”Volvat”, omvendt av Tavlov,<br />
Thaulow-familiens hjemstavn på Jylland.<br />
Nestoren i norsk lokalhistorie,<br />
Nedre Frøensdam med villaene i Tårnveien sett fra Slemdalsveien. Husene til<br />
høyre er Thaulows vei 8 og 9. Postkort fra ca 1890. Oslo Museum.<br />
11
Øvre Frøensdam mot det hvite huset i svingen i Slemdalsveien, som ligger der<br />
fremdeles. Holmenkollbanen og Sognsvannsbanen går i dag på bunnen av Øvre og<br />
Nedre Frøensdam. Postkort ca 1900.<br />
professor Andreas Holmsen, bruker dette<br />
som eksempel på hvor komplisert det er<br />
å forklare matriklene. ”Hvordan forklare<br />
bakgrunnen for at Volvat i det tidligere<br />
Aker, som ble til gårdsnummer 37 bruksnummer<br />
5 i matrikkelen av 1886, før<br />
revisjonen hadde løpenummer 42g, h,<br />
p, x, gg, hh, nn, ss; 43g, h og 44c? Det<br />
blir bare en konstatering av forholdet<br />
å si at den nå gjeldende matrikkel har<br />
foretrukket en enkel eiendomssignatur<br />
framfor en historisk.”<br />
Apotekeren brukte først eiendommen<br />
”Solhaug”, men flyttet senere<br />
landstedet til naboeiendommen ”Granbakken”.<br />
Her hadde han forfattere,<br />
malere og politikere som gjester. Han<br />
bygde steinmuren ut mot (Sørkedals)<br />
veien og overdro ”Solbakken” som bolig<br />
til sønnen, maleren Frits Thaulow.<br />
12<br />
Vannledninger<br />
Vann til husholdninger var en mangel<br />
i Christiania vest, men fremdeles en<br />
privat sak. I 1854 underskrev Hans Frøen<br />
på Lille Frøen og kaptein Schjelderup i<br />
selskapet ”Vandledningen fra Frøn til<br />
Drammensveien” en kontrakt om vannuttak<br />
fra Frognerelven ovenfor møtet<br />
med Gaustadbekken. Senere ga Marthe<br />
Winderen på Store Frøen og Thaulow<br />
og Sæthren på Volvat selskapet rett til å<br />
legge vannledning over eiendommene. I<br />
1864 underskrev Hans Frøen og ”Sognsvandsledningens<br />
Interessentskab” en<br />
kontrakt om vannledning over Lille<br />
Frøen med vannuttak ved husmannsplassen<br />
Børrestuen på <strong>Vinderen</strong>s grunn.<br />
Disse vannledningene var meget<br />
primitive med stor fare for forurensninger.<br />
I 1873 fikk man en tyfusepidemi
Isskjæring i Nedre Frøensdam der banelegemet til Majorstuen stasjon ligger i dag.<br />
Bak Lille Frøen gård og den første Holmenkoll-trikken fra 1898. Postkort.<br />
blant Frøensledningens konsumenter, og<br />
i 1877 det samme blant Sognsvannsledningens.<br />
I 1888 eksproprierte Kristiania<br />
kommune grunn av Volvat til anlegg av<br />
en vannledning til Kirkeveien.<br />
Frøensdammene<br />
I 1865 skrev kjøpmann Køltzow og Hans<br />
Frøen en kontrakt som ga Frøen rett til<br />
”Anlæg af en større Dam med Tilbehør<br />
til Frøens Mølle”. På den andre siden av<br />
Sørkedalsveien kjøpte enkefru Adelaide<br />
Bølling i 1857 en parsell av Store Frøen.<br />
Få år senere kjøpte hennes nye ektemann,<br />
Baldur Nansen, enda en parsell av<br />
Store Frøen. I 1866 underskrev Thaulow<br />
en kontrakt med Baldur Nansen, som ga<br />
Thaulow rett til ”at opføre en Demning<br />
tvers over (Frogner)Elven mod at førstnevnte<br />
(Nansen) af det opdemmede kan<br />
tage Vand og Ledning til et Badehus”.<br />
Fridtjof Nansen var født i 1867 og vokste<br />
opp på Nansen-Frøen (der veiskillet<br />
Sørkedalsveien-Middelthunsgate er i<br />
dag). På Frøensdammene gikk Fridtjof<br />
og kameratene på skøyter om vinteren,<br />
her hadde de båt og fisket og badet om<br />
sommeren. I tillegg ble det skåret isblokker<br />
til salg til husholdninger i byen.<br />
Holmenkollbanen og Slemdalsveien<br />
gikk i om lag 30 år rundt Øvre Frøensdam<br />
ovenfor overgangen ved Frøen<br />
stasjon. Før Sognsvannsbanen ble anlagt<br />
i 1930-årene, ble dammen tappet ut,<br />
og Sognsvannsbanen og Frognerseterbanen<br />
går nå på den tidligere bunnen av<br />
dammen. Nedre Frøensdam nedenfor<br />
overgangen ble tappet ut etter år 1900.<br />
Her ligger stasjonsanlegget på Majorstuen<br />
i dag.<br />
13
Thaulows tårn<br />
Apotekeren bygde et 16 alen (6,6 m)<br />
høyt utsiktstårn på toppen av høyden.<br />
Pressen skrev: ”Udsigtstårnet ligger<br />
i et kjølig Granholt på Toppen av et<br />
Bjerg. Udsigten over By og Fjord er<br />
henrivende, og Tårnet er det beste Udsigtspunkt<br />
i Byens Nærhed. Det er opført<br />
af og ejes af Apoteker Thaulow som dog<br />
velvillig lader Stedet staa aabent for Alle<br />
og Enhver.”<br />
Kristianias befolkning dro dit på<br />
piknik med nistekurver om søndagen.<br />
I 1850 grunnla Thomas Bennett et<br />
reisebyrå i Christiania. Byrået leide ut<br />
karjoler til turister eller arrangerte utflukter<br />
til omegnen. Bennett stanset vognen<br />
i Sørkedalsveien ved bunnen av bakken<br />
for at turistene skulle gå opp til tårnet<br />
for å nyte den ”henrivende utsikten over<br />
by og fjell”.<br />
Også byens unger brukte tårnet.<br />
”Thaulowtårnet på Volvat var en særlig<br />
attraksjon. Det var et bastant tårn av<br />
14<br />
gråsten, som lå på toppen av haugen<br />
litt utenfor Volvats have, så her kunne<br />
folk slå seg ned i småskogen. Tårnet var<br />
helt massivt med en utvendig trapp som<br />
førte opp til en tunnellignende port tvers<br />
gjennem tårnet og så nok en utvendig<br />
trapp til neste tunnelport, hvorfra den<br />
siste trapp førte opp til toppen, som var<br />
omgitt av et jerngelender. Herfra hadde<br />
man en prektig utsikt over fjorden og<br />
hele omegnen med Frøensdammene og<br />
Frognerdammene i forgrunnen.”<br />
I sin biografi om Amalie Skram forteller<br />
Liv Køltzow om ”Solbakken”, der<br />
den unge forfatterinnen Amalie Alver<br />
traff sin senere ektemann, den danske<br />
forfatteren Erik Skram. ”Augustkveld på<br />
Thaulows løkke. Huset eksisterer ennå.<br />
Det ligger over trikketunnelen ved Volvat<br />
stasjon (nedlagt), med en stor bilpark på<br />
parkeringsplassen. (…) En gang bygde<br />
Frits` far, apotekeren, et utsiktstårn<br />
av stein på den store tomten. Dit fikk<br />
Kristi anias befolkning dra på piknik med
nistekurver om søndagen. Erik Skram<br />
beså tårnet denne august ettermiddagen.<br />
I dag er det borte, men på gårdsplassen<br />
står det et steinbord fra den gang.<br />
Bilene forstyrrer, tårnet er forsvunnet,<br />
men ingenting er ellers tuklet med. Det<br />
vokser gamle lønnetrær her, huset er omgitt<br />
av en singelgang. Krokete epletrær.<br />
En gammeldags kjeller inngang fra<br />
gårdsplassen. Vibrerende lys og skygge<br />
over glassverandaene i første og annen<br />
etasje. Små vinduer til alkovene i annen<br />
etasje.” (s. 276)<br />
Utparsellering<br />
I 1881 døde Harald Thaulow. I de siste<br />
årene av 1800-tallet ble hele hans eiendom<br />
stykket opp. Den første parsellen,<br />
”Solhaug”, ble skilt ut i 1894 og senere<br />
brukt til gartneri ved Sørkedalsveien.<br />
Samme år ble parsellen ”Kampen” på<br />
den andre siden av Slemdalsveien skilt<br />
ut og få år senere solgt til ”Selskapet til<br />
Hjælp for hjemløs Ungdom”. Eiendommen<br />
ble igjen solgt til Hafslund i 1918.<br />
I dag holder Statens Pensjonskasse til<br />
i bygget.<br />
Selve høyden, det vi forbinder med<br />
Volvat, ble stykket ut i 1890-årene, i<br />
1898 hele ni parseller. Flere av parsellene<br />
på kartet, ”Fagerborg”, ”Villa<br />
Egra”, ”Sollys” og ”Tårnlund”, ble<br />
bebygd rundt 1900. Utsiktstårnet ble revet<br />
rundt 1914. Eiendommen ”Volvat”,<br />
gnr. 37, bnr. 5, ble slettet av matrikkelen<br />
i 1937.<br />
Apoteker Thaulow har satt spor etter<br />
seg: Thaulows vei, Tårnveien, Volvat<br />
terrasse og hele området Volvat. Eiendommen<br />
på toppen av Tårnveien heter i<br />
dag ”Kollen”, gnr. 37, bnr. 65.<br />
Litteratur:<br />
Holmsen, Andreas: Gård, skatt og<br />
matrikkel, Oslo 1979.<br />
Køltzow, Liv: Den unge Amalie Skram,<br />
Oslo 1992.<br />
Thaulow, Harald: På vidvanke gjennom<br />
livet, Oslo 1958.<br />
Torud, Yngve i mail 18.07.09.<br />
Østvedt, Einar: Frits Thaulow. Mannen<br />
og verket, Oslo 1951.<br />
Aars, Harald: Barndomsminne fra<br />
Homansbyen, St. Hallvard 1940.<br />
Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo<br />
2007.<br />
Holden, Finn: <strong>Vinderen</strong>. Fra fangstplass<br />
til moderne bydel, Oslo 2000.<br />
Holden, Finn: Thaulow-tårnet på Volvat<br />
i medlemsblad 1994/3 og 1999/4.<br />
Til venstre:<br />
Granbakken, Thaulows vei 4.<br />
Over: Thaulows vei 9.<br />
Foto: Finn Holden.<br />
15
av Hans MeHluM<br />
Hvem av de litt eldre Akerboere husker<br />
ikke Thaulowtårnet, også kaldet ”Den<br />
grønne Manelon”, et veldig stentårn,<br />
som stod midt oppe på høyden av den nu<br />
utparsellerede Volvateiendom<br />
i Vestre<br />
Aker. Tårnet blev<br />
bygget av apoteker<br />
Harald Thaulow<br />
i midten av det<br />
forrige århundre<br />
[rundt 1850]. Av<br />
hvilke grunner er<br />
det vel nu ingen<br />
som vet, men den<br />
antagelige grunn er<br />
sikkert den at han<br />
for sig, familie og<br />
vennekrets på sin<br />
egen eiendom og<br />
i nærheten av det<br />
gjestfrie hjem ville<br />
ha lett anledning<br />
til at komme opp i<br />
høyden for derfra<br />
at kunne overskue<br />
den fagre Akersdal,<br />
fjorden og byen.<br />
Ve d M a d s e -<br />
rud var der forut<br />
oppført et tårn av<br />
tre, som gikk under<br />
navnet Rosenbergtårnet.<br />
Dette<br />
tårn hadde også<br />
et binavn, nemlig<br />
16<br />
THAULOWTÅRNET<br />
”Malakof”. Disse fremmede navn skal<br />
være fra Krimkrigen [1853-56], idet der i<br />
nærheten av Sevastopol fantes to berømmelige<br />
fort av ovenfor nevnte navn.<br />
Hvorvidt eierne av Den grønne Mane-
lon og Malakof stod i et sådant forhold<br />
til hverandre at de hadde til hensikt at<br />
beskytte sig og sine fra hvert sitt fort,<br />
kjenner jeg ikke til, men der gikk i hvert<br />
fall det sagn i Aker at Thaulow hadde<br />
bygget sitt tårn av sten for at det skulle<br />
overskygge Rosenbergtårnet og fra en<br />
hvilken som helst kant være uinntagelig.<br />
Nok av det. Så vel Den grønne<br />
Manelon som Malakof viste sig ikke<br />
at kunne motstå den nyere tids trang<br />
til ødeleggelse og tilintetgjørelse. De<br />
er for lenge siden begge jevnet med<br />
jorden, Malakof vesentlig på grunn av<br />
byggematerialets art, idet treets motstand<br />
var for svak, dessuten hadde folks<br />
daværende lyst til at skjære i tre vært så<br />
stor at man for anstands skyld ikke kunne<br />
komme det nær uten at være solo. Den<br />
grønne Manelon var derimot sterkere,<br />
motstod bedre naturens<br />
påkjenning og dessuten<br />
helt uskikket som prentemateriale.<br />
Plassen hvor<br />
Rosenbergtårnet stod, er<br />
vanskelig at påvise, selv<br />
for den som ennå kan<br />
huske det, derimot er<br />
Thaulowtårnets ruinhop<br />
sterkt markert og lett at<br />
gjenfinne. Thaulowtårnet<br />
med omliggende areal<br />
stod åpent og tilgjengelig<br />
for Akers og byens befolkning,<br />
og lørdager og<br />
søndager var der om sommeren<br />
hel folkevandring,<br />
særlig fra byen, opp til<br />
dette herlige sted. St.<br />
Hans-festene på og omkring<br />
Thaulowtårnet var<br />
Thaulows tårn i to<br />
versjoner:<br />
Forrige side: Tegning<br />
av Wilhelm von Hanno<br />
1871.<br />
Denne siden:<br />
Tegning av T. Kielland-<br />
Torkildsen 1875.<br />
Oslo Museum.<br />
17
særlig livlige og for mange uforglemmelige.<br />
Tårnets konstruksjon og byggemåte<br />
var eiendommelig og morsom. Man gikk<br />
fra bakken ved tårnets fot inn i en overhvelvet<br />
oppadstigende gang som førte<br />
helt gjennom tårnet ut på den motsatte<br />
side, hvor en utvendig stentrapp i en<br />
halvsirkel førte opp mot tårnets halve<br />
høyde, så på ny inn i en ny oppadstigende<br />
gjennomgang for så atter at<br />
komme ut i en ny sirkeltrapp som førte<br />
helt opp på tårnets topplatå. Trapper<br />
og topplatå var omringet med solide<br />
jerngelendre. Til toppen av tårnet var<br />
der lagt vandledning, som fikk sitt vann<br />
fra et inntak i nærheten av Gaustad gård.<br />
Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik<br />
Ibsen har begge avlagt tårnet sitt besøk<br />
og uttalt sin begeistring over det herlige<br />
skue Akersdalen med omgivelser herfra<br />
frembød.<br />
Da nedskriveren av disse linjer rent<br />
tilfeldig fikk Thaulowtårnets skjebne<br />
på samvittigheten og fra enkelte hold,<br />
uten kjennskap til de rette forhold, blev<br />
litt bebreidet dette, kan det være på sin<br />
plass nærmere at belyse det. Også undertegnede<br />
beklager at tårnet måtte rives,<br />
da det stod i min fødebygd og jeg lærte<br />
det at kjenne og beundre som gutt, i en<br />
alder hvor minner og beundring fester<br />
sig for livet.<br />
Etter apoteker Thaulows død [1881]<br />
blev hans eiendom Volvat solgt til<br />
utparsellering og tårnet med et mindre<br />
omkringliggende areal utlagt som parselleiernes<br />
felleseiendom uten at parsellene<br />
ble påheftet vedlikeholdsplikt og tilsyn<br />
med tårnet og dets besøk. Ettersom byen<br />
utvidet sig og rykket tårnet nærmere, ble<br />
påkjenningen sterkere og skånsomheten<br />
18<br />
mindre, så vel mot tårnet som dets nærmeste<br />
omgivelser. Naturen gjorde også sin<br />
rett gjeldende, særlig i gjennomgangene<br />
hvor bærehellene av fuktighet og kulde<br />
var sterkt medtatt og truet med at bli en<br />
fare for de besøkende. Foruten faren ved<br />
tårnets brøstfeldighet ble det også en<br />
gene for den omkringliggende nybebyggelse,<br />
idet de mørke gjennomganger ble<br />
skjul og tilholdssted for allslags lyssky<br />
trafikk, så vel dag som natt.<br />
Som eier av nærmeste hus og den<br />
som mest følte de stigende ubehageligheter<br />
tårnets besøk døgnet rundt<br />
forårsaket, samt bevisstheten om den<br />
fare tårnets brøstfeldighet innebar,<br />
henvendte jeg mig til samtlige parselleiere<br />
med henstilling om i fellesskap at<br />
reparere og vedlikeholde tårnet, eller i<br />
motsatt fall rive det ned. Det siste ble<br />
valgt mot at undertegnede besørget det<br />
og bar dermed forbundne utgifter. At<br />
opprettholde Thaulowtårnet som offentlig<br />
tilfluktssted og severdighet lot<br />
sig ikke gjøre for en enkeltmann uten<br />
at være rik og en henvendelse til Aker<br />
kommune om hjelp til eller overtakelse<br />
av vedlikeholdet, ville den gang ikke<br />
blitt hørt, kanskje neppe i dag.<br />
Dette er noe av Thaulowtårnets historie<br />
og er dets endelige skjebne noe at<br />
bebreide mig, så har jeg på hånden en<br />
trumf, idet jeg i sin tid sammen med en<br />
for lengst avdød kollega reddet klenodiet<br />
fra den visse tilintetgjørelse, hvorom i en<br />
senere artikkel.<br />
Akersposten 17. januar 1928. Fortsettelsen<br />
har jeg ikke funnet.
BYDELENS BEST BEVARTE<br />
HEMMELIGHET<br />
av seyna sønnicHsen<br />
Emanuel Vigeland Museum og Mausoleum<br />
i Grimelundsveien 8 på Slemdal er en<br />
av bydelens best bevarte hemmeligheter.<br />
Det er overraskende få som er klar over<br />
denne kulturskatten som befinner seg<br />
i vårt nærområde. Emanuel Vigeland<br />
gjorde en pionerinnsats i Norge innen<br />
freskomaleri, glassmaleri og mosaikk.<br />
Hans glassmalerier ble internasjonalt<br />
kjent og er absolutt blant de beste fra<br />
sin samtid.<br />
Emanuel Vigeland ble født ved<br />
Mandal i 1875 hvor han vokste opp<br />
med sin seks år eldre bror Gustav. Det<br />
var nok Gustav som inspirerte Emanuel<br />
til å starte sin kunstneriske karriere. I<br />
årene 1894-1897 var Emanuel elev ved<br />
Den Kgl. Tegneskole i Kristiania. Han<br />
fortsatte sin utdannelse i København og<br />
Paris. I løpet av disse årene malte han<br />
de fleste bildene til sin separatutstilling<br />
i Kristiania i 1902. Bildene hadde titler<br />
som Dommedag, Vita, Kyss, Kamp om<br />
Kvinnen, og de var tidstypiske ved sine<br />
dystre fargevalg og sitt symbolistiske<br />
motiv.<br />
Det nære slektskap mellom utstillingens<br />
malerier og broren Gustavs skulpturer<br />
var åpenbart noe Gustav påpekte<br />
overfor broren. Dette førte til et definitivt<br />
brudd mellom de to.<br />
Emanuel Vigelands mausoleum mot Grimelundsveien. Foto: Finn Holden.<br />
19
Emanuels kunstneriske karriere var<br />
blant annet preget av hans opphold i<br />
Italia hvor han studerte veggmalerier<br />
fra antikken og renessansen. Han hadde<br />
nødvendig teknisk kunnskap til sitt første<br />
selvstendige arbeid som var freskene i<br />
korets vegger og tak i Vålerengen kirke<br />
1906-1909. Dette kunstverk gikk dessverre<br />
tapt i en senere brann.<br />
I 1907 hadde Emanuel begynt å arbeide<br />
med glassmalerier, og det er nok<br />
innenfor dette segment at han gjør sine<br />
beste arbeider. Her kommer hans studier<br />
av de franske katedralenes glassmalerier<br />
20<br />
til inspirasjon. Det kom tydelig frem i<br />
hans første glassmalerier i korvinduene<br />
i Vår Frelsers Kirke i Kristiania i 1909.<br />
I årene som kom, fikk han mange<br />
oppdrag til kirkebygg. Det mest kjente<br />
er glassmaleriene til de 24 vinduene i<br />
Borgestad Kapell ved Porsgrunn.<br />
Hans allsidige arbeider innen profan<br />
kunst viser også hans interesser<br />
for lysekroner. I Trefoldighetskirken<br />
i Kristiania formet han i 1924 en stor<br />
engel hengende over den korsformede<br />
lysekronen med til sammen 120 lampeholdere.<br />
Våren 1919 stilte<br />
Vigeland ut et utvalg<br />
av sine glassmalerier<br />
som vakte stor<br />
begeistring. Så det<br />
falt naturlig at han<br />
fikk oppdraget med å<br />
lage glassmalerier til<br />
33 vinduer i Oscarskyrkan<br />
i Stockholm<br />
1919-1922. Dette<br />
ble Vigelands hovedverk<br />
som glassmaler.<br />
Blant hans offentlige<br />
oppdrag er<br />
også de impone rende<br />
glassmaleriene og<br />
freskene i Vestre<br />
Kre matorium. Vi må<br />
heller ikke glemme<br />
glassmaleriene i<br />
kor vinduet i Århus<br />
Fronten med Kristus-figur<br />
øverst.<br />
Foto: Clemens<br />
Saers.
Døren til mausoleet. Vi ser tydelig at den opprinnelige døren er forminsket.<br />
Foto: Clemens Saers.<br />
Domkirke. Og på hans eldre dager<br />
tilsvarende arbeider i Uranienborg<br />
Kirke.<br />
I 1926 reiste Vigeland et mausoleum,<br />
eller som han selv kalte det Tomba Emmanuelle,<br />
hvor alle hans kunstneriske<br />
evner vises. Først i 1940 ble vinduene<br />
murt igjen. Hva var drivkraften bak<br />
dette prosjektet som han arbeidet med<br />
i 20 år? Kan det være sjalusi til broren<br />
Gustav, seksuell fiksering eller kanskje<br />
dødsangst? Antagelig hadde Vigeland<br />
fra starten av tenkt at hans aske skulle<br />
oppbevares i dette rommet. Derfor valgte<br />
han en naturslipt, uthulet sten fra Tjøme<br />
som urne, og den ble plassert i en nisje<br />
over inngangsdøren.<br />
I Europa var man ikke ukjent med<br />
enmanns-museer som hyllet kunstneren.<br />
Man skal ikke se bort fra at her ligger noe<br />
av forklaringen. Efterkrigstidens kunstsmak<br />
var blitt helt anderledes i og med<br />
at den non-figurative og abstrakte stilen<br />
hadde overtatt. Vigeland var figurativ og<br />
symbolist og i kunstnerverdenen svært<br />
forskjellig fra sin samtids kunstnere.<br />
Freskene, som dekker vegger og<br />
tak, bar navnet Vita (Livet). Det var<br />
Vigelands utrykkelige ønske at det skulle<br />
være minimal belysning slik at dramatikken<br />
i Vita gradvis avslører seg efter<br />
hvert som man venner seg til mørket.<br />
Hvis man gjerne vil vite noe mer om<br />
Emanuel Vigeland, anbefales et besøk i<br />
hans Mausoleum, Museet er åpent hver<br />
søndag hele året fra klokken 12-16. I<br />
perioden 15. mai til 15. september er<br />
åpningstiden 12-17.<br />
21
av Finn Holden<br />
Selve museet er et stort tønnehvelvet<br />
rom. Maleriet Vita på 800 m2 beskriver<br />
i dramatiske og erotiske scener menneskets<br />
liv fra unnfangelse til død<br />
mot det truende og mørke uendelige<br />
verdensrommet. Maleriet framstiller<br />
mange hundre nakne mennesker i svakt<br />
opplyste fresker. Et gjennomgående<br />
motiv er kvinner som seksualvesener<br />
eller mødre, seksualliv og reproduksjon.<br />
Mannen framstilles som seksualpartner,<br />
senere i livet som kunstner. Som død<br />
hviler han mellom malersakene sine.<br />
Fresken er ment som en hyllest til Gud<br />
som skaper av og herre over mannens<br />
og kvinnens liv. Store figurer i bronse<br />
gjentar veggenes hyllest til forplantningens<br />
mysterium.<br />
For en lekmann er likheten med<br />
storebror Gustavs verk i Frognerparken<br />
slående. For det første hovedtemaet,<br />
beskrivelsen av menneskets livssyklus<br />
22<br />
EMANUEL VIGELANDS<br />
MAUSOLEUM<br />
fra unnfangelse til død. For det andre<br />
de ”generøse formene” til menneskene.<br />
Bygget er oppført av Emanuel<br />
Vigeland selv og ment som et museum<br />
for hans kunst. Han bestemte senere at<br />
det skulle omgjøres til et gravkammer<br />
for ham selv. Vinduene ble murt igjen,<br />
døren ble gjort lavere, og Vigelands aske<br />
plassert i en urne over døren slik at de<br />
besøkende må bøye hodet for urnen.<br />
Emanuel Vigeland ga selv bygget<br />
navnet Tomba Emmanuele (Emanuels<br />
grav) etter mønster fra Italia. Kunsthistorikeren<br />
Nils Messel skriver om<br />
Emanuel Vigeland i Store Norske Leksikon<br />
at ”Tomba Emanuele … står i dag<br />
som et av de mest markante sensymbolistiske<br />
allkunstverk i nordisk kunst”.<br />
Desto merkeligere er det derfor at det har<br />
vært nærmest umulig å finne en utførlig<br />
omtale av dette merkelige kunstverket.<br />
Denne korte omtalen bygger derfor på<br />
de korte tekstene i Wikipedia og Store<br />
Norske Leksikon.<br />
Kulturnatten 18.<br />
september 2009 vil<br />
mausoleet og siderommet<br />
med andre<br />
monumen talmalerier<br />
og tegninger av Emanuel<br />
Vigeland være<br />
åpent fra kl. 1900 til<br />
2400.<br />
Interiørbildene er<br />
utlånt av mausoleet.
av Terje Bergersen<br />
Året er 1939. Den gamle Frognerseteren<br />
i dragestil foreslås revet og erstattet med<br />
en ny moderne funkisstil. Arkivtegningene<br />
viser at skepsis til motesvingninger i<br />
arkitekturen er sunt – og at bygningsvern<br />
er viktig.<br />
24<br />
FROGNERSETEREN<br />
I VÅRE HJERTER<br />
Hva er vel det mest norske vi kan<br />
forestille oss i Oslo?<br />
Kanskje Frognerseteren i sin eventyr-<br />
og sagapregede dragestil en vinterdag<br />
med to meter sne, fuglenek, dompapper<br />
og skiløpere i alle aldre?
Arkitekt Arne Engers forslag til ny funkisbygning på Frognerseteren i 1939. Hentet<br />
fra St. Hallvard nr. 1/1997.<br />
Noen av oss har allikevel mer sans<br />
for det funksjonelle enn det romantiske.<br />
Blant dem var arkitekt Arne Enger. Han<br />
var født i Drammen i 1881, utdannet ved<br />
akademiet i København og arbeidet først<br />
i diverse arkitektfirmaer før han kom til<br />
byarkitekten, hvor han var det meste av<br />
sitt yrkesaktive liv.<br />
I 1939 hadde det i lengre tid vært<br />
kapasitetsproblemer på Frognerseteren<br />
og en oppussing var påkrevet. Stedet<br />
var da som nå eiet av Oslo kommune, og<br />
byarkitekten ble trukket inn. Enger fikk<br />
saken, men i tillegg til å lage et forslag<br />
til en påbygging av det eksisterende i en<br />
moderat funkisstil, la han frem et forslag<br />
om å rive det gamle og erstatte det med<br />
et nybygg i en noe mindre moderat stil.<br />
Langt sydøst i Oslo hadde man fått<br />
et nytt og tidsmessig anlegg i Ekebergrestauranten<br />
som sto ferdig i 1929, og i<br />
Sentrum hadde man ”Skansen” fra 1927.<br />
Hva var vel mer naturlig enn å pynte opp<br />
litt også i Oslos utpost i Nordmarka?<br />
Så vidt vi kan se av papirene, ble<br />
forslaget aldri alvorlig vurdert. Det ble<br />
kun snakk om utvidelse av det eksisterende<br />
anlegget, men også det ble lagt på<br />
is på grunn av krigen, og i tiden efter<br />
var det ikke aktuelt å gjøre hverken det<br />
ene eller det andre så lenge bolignøden<br />
rådet i Oslo, og alle krefter var satt inn i<br />
gjenoppbyggingen.<br />
Planene om nybygg på Frognerseteren<br />
gikk derfor i glemmeboken,<br />
fysisk henlagt i en arkivboks i Oslo<br />
skogvesen. Senere har skogvesenet avlevert<br />
sine eldre arkiver til Oslo byarkiv,<br />
hvor vi i vårt tilfelle er glade for at<br />
arkivene noen ganger ikke bare fungerer<br />
som byens hukommelse, men også kan<br />
tjene som kirkegård for planer som vi i<br />
ettertid er glade for bare ble ”planer”.<br />
Hentet med forfatterens tillatelse fra St.<br />
Hallvard nr. 1/1997. Terje Bergersen<br />
arbeidet i Oslo byarkiv.<br />
25
av TorgriM rolFsen<br />
Tidlig på 1970-tallet syklet jeg innover<br />
i Marka for å nyte en stille forsommermorgen.<br />
Fiskestangen var med. Et lite<br />
tjern vest for Hakloa var målet.<br />
Med start fra Orreveien var jeg ikke<br />
kommet lenger enn til Kragstøtten da<br />
jeg møtte en kjent person. Samuelsen<br />
var på tidlig morgentur, klokken var<br />
halv fem. Han bodde i et lite hus på<br />
Soria Moria-tomten, opp til høyre når<br />
man gikk over broen, nå litt til venstre<br />
for parkeringsplassen. Samuelsen var<br />
en slags original, middels høy og bred<br />
i formen. Sterk som en bjørn. Han tok<br />
jobber av forskjellig slag hos huseierne i<br />
åsen. Han var snill og var en opplevelse<br />
å kjøre sammen med på trikken.<br />
”Står du på pedalene, gutt?”, var<br />
hans morgenhilsen. Jeg gjorde så. Voksenkollveien<br />
er fremdeles bratt nok der.<br />
Samuelsen kunne fortelle:<br />
Da jeg var gutt i Sørkedalen og jobbet<br />
på gården, så var det hver søndag<br />
morgen sykkeltur til Frognerseteren<br />
med alle jevnaldrende gårdsgutter. Det<br />
var ikke bare førstemann opp, men alle<br />
måtte i tillegg hele tiden ha rumpa på setet.<br />
Ingen fikk stå på pedalene og tråkke.<br />
Ble noen tatt i det, så ble det ”disk”. De<br />
fleste av oss kom helt opp uten å lette<br />
baken fra setet. Og ikke glem: vi syklet<br />
Ankerveien fra svingen ved den gamle<br />
brannstasjonen opp til Besserud. Særlig<br />
der var det tungt å trå, med en blanding<br />
av pukk og grus under hjulene.<br />
De var nok noen råsterke unge karer<br />
26<br />
STÅR DU PÅ PEDALENE,<br />
GUTT?<br />
som gjennomførte denne søndagsturen.<br />
Ingen av syklene hadde gir den gangen<br />
og ikke var det asfalt noen steder.<br />
Kanskje en idé som treningstur for<br />
deltagere i Birkebeinerrittet, med sykkel<br />
med eller uten gir!<br />
Over: Kragsstøtten.<br />
Til høyre:<br />
Oslo byarkiv lagrer reguleringsforslag<br />
som ikke blir gjennomført.<br />
Bildet med teksten er hentet fra Aftenposten<br />
20. mai 2009.
Over: Holmenkollbakken 1960. Ukjent fotograf.<br />
Denne siden: Midtstubakken 2009. Foto: Clemens Saers.<br />
29
av Finn Holden<br />
Hele 15 landskamper i fotball har Norge<br />
spilt på Gressbanen på Holmen. Dette<br />
skal vi komme tilbake til om litt. Først<br />
litt historie.<br />
Football i Norge<br />
Den første fotballkamp i Norge foregikk<br />
i1886 mellom ”Christiania Footballclub”<br />
og et blandet engelsk-norsk lag.<br />
Den første kamp mellom to norske lag<br />
fant sted 16. mai 1887 på Majorstuen<br />
ved Colosseum mellom fotballklubbene<br />
”Spring” og ”Christiania Footballclub”,<br />
den siste vant 1-0.<br />
Fotballsporten fikk i starten mange<br />
30<br />
LANDSKAMPARENA –<br />
GRESSBANEN<br />
motstandere, og ”Christiania Footballclub”<br />
ble oppløst i 1890, eiendelene ble<br />
realisert og pengene gitt til Uranienborg<br />
kirke til ”at benytte til sognets fattige”.<br />
Men fotballinteressen tok fart igjen<br />
med klubbene ”Grane” i Oslo og ”Odd”<br />
i Skien. Fotballklubbene ”Grane”,<br />
”Spring” og ”Lyn” stiftet i 1902 ”Norsk<br />
Fodboldforbund”. Fotballinteressen<br />
spredte seg til Bergen med C.J.Hambro,<br />
senere legendarisk stortingspresident,<br />
som fotballdommer. Pressen tok imidlertid<br />
ikke av; høsten 1909 sto det en<br />
enspalternotis i en Osloavis: ”Fodbold.<br />
Lyn blev Norgesmester”.<br />
Norge slo Danmark 3-2 på Gressbanen<br />
21. september 1919.<br />
Foto: 75 Norske Fotballår.
Landskamper på<br />
Gressbanen<br />
I 1908 spilte både Norge og Sverige sin<br />
første landskamp, i Gøteborg, der Sverige<br />
vant 11-3. De første landskampene i<br />
Norge ble spilt på grusbane på Frogner.<br />
Landskamp nr. 32 for Norge fant sted 29.<br />
juni 1919 på ”Gressbanen ved Holmen<br />
i Aker” og skilte seg ut på flere måter:<br />
”Norges første gressbanelandskamp<br />
på norsk grunn, Norges første landskampseier<br />
på gress, jubileumslandskamp<br />
for landslagskapteinen Gunnar<br />
Andersen (Lyn, 25 landskamper), rekordregnvær<br />
for landskamper og Norges<br />
inntil da mest krevende landskamp. Det<br />
var facitten av landskamp nr. 32. Regnet<br />
silte ned to dager før matchen, og også<br />
under selve kampen øste det ned.” Norge<br />
vant 4-3 over Sverige ”etter en av de<br />
beste kamper et norsk landslag inntil<br />
da hadde spilt”.<br />
To måneder senere spilte Nederland<br />
uavgjort 1-1 mot Norge, også på Gressbanen<br />
for 14 000 tilskuere. Året etter<br />
spilte Danmark og Norge uavgjort 1-1 på<br />
Gressbanen, og i referatet står det: ”Etter<br />
matchen ble det opplyst at billettsalget<br />
Sverige slo Norge 5-0<br />
24. september 1922 på<br />
Gressbanen.<br />
Foto: Norges Fotballleksikon,<br />
bind 1, 1947.<br />
til de siste landskamper<br />
hadde voldt N.F.F. meget<br />
bryderi. Folk sloss om<br />
billettene.”<br />
I 1923 vant Norge<br />
3-0 over Finland. Referatet<br />
forteller: ”Vi fikk 3-0,<br />
burde hatt 50, og kunne<br />
ha fått 80,” rubriserte ”Idrettsliv” i sin<br />
hovedtittel etter kampen. Ӂ komme ut<br />
på en bane med slik bakgrunn er et helt<br />
ukjent fenomen i England,” skrev den<br />
engelske dommer.”<br />
Den siste landskampen på Gressbanen<br />
fant sted 19. september 1926 for<br />
ca. 20 000 tilskuere. Danmark – Norge<br />
spilte igjen uavgjort 2-2. Men ifølge<br />
referatet var kampen ikke helt vellykket:<br />
”Arrangementsmessig ble matchen<br />
ingen suksess, idet gressbanen vanligvis<br />
ikke kunne rumme så mange mennesker<br />
som var sluppet inn denne gang hvis alle<br />
skulle se. Nå kom man til å stå som sild<br />
i en tønne og som tribuneplaseringen<br />
var på gressbanen var det mange som<br />
ikke fikk se stort av kampen. Det var<br />
tåkete vær.”<br />
Ullevål fra 1927<br />
Året etter, 29. mai 1927, vant Danmark<br />
1-0 over Norge – på Ullevål. ”Det bør<br />
nevnes at det var første gang man spilte<br />
landskamp på Ullevål.”<br />
31
av Finn Holden<br />
Som leserne vil ha sett, er ”Conten” eller ”Jeppe” revet i sin helhet. Byantikvaren<br />
sa bygg enten en helt nøyaktig kopi av den gamle ”Conten” eller et helt moderne<br />
bygg. Det første ville bli veldig dyrt og kanskje lukte kopi. Nå foreligger tegning til<br />
det nye bygget, ”<strong>Vinderen</strong>borgen”, fra Meinich Arkitekter.<br />
Bygget blir like høyt som det gamle og med samme ”fotavtrykk”, det vil si plassert<br />
nøyaktig samme sted. Den eneste forskjellen her er at inngangspartiet blir trukket litt<br />
tilbake, slik at plassen blir litt større med mulighet for et juletre. På sørsiden kommer<br />
en ny uterestaurant med en nedsenket parkeringsplass for 31 biler. Bygget blir plassert<br />
på fjell og gir mulighet for en nedsenket T-bane til Frognerseteren med stasjoner under<br />
bakken. Dermed vil det farlige <strong>Vinderen</strong>krysset kunne bli et toplanskryss.<br />
Mot Holmenveien vil <strong>Vinderen</strong>borgen ha fasade med glass og treverk og to gavler<br />
i slemmet gul tegl. Bygget vil bli varmet opp med varme fra grunnen. Sannsynlige<br />
leieboere blir en familierestaurant uten nattklubb, et polutsalg og kontorer. Bygget<br />
er ventet ferdig sommeren 2011.<br />
32<br />
VINDERENBORGEN<br />
Gavlen vil få en fasade som gir assosiasjoner til det gamle bygget.<br />
Tegningen her er én av flere skisser.