HANNE LYDIA OPHEIM KRISTOFFERSEN • BELONGING ...

6
NoRDoveR, veD SjøeN
Hit the North
Manacled to the city
All estate agents alive yell down the night in hysterical breath
And from the back of the third eye psyche the inducement come forth
Hit the North
The Fall
det blir umulig ikke å si noe om nord-norge i denne
sammenhengen, så jeg kan like så godt gjøre det til
selve innkjørsporten her. Jeg har, sant å si, aldri truffet
et usympatisk menneske nord for trondheim. Jeg har
heller ikke truffet en eneste som ikke har vært seriøst
føkka på den ene eller andre måten. men det lurer jeg
på om det muligens er en miljøskade som kommer av
de dramatiske skiftningene mellom lys og mørke, eller
det like dramatiske landskapet. eller en kombinasjon
av disse faktorer. sant er at det intenst ville blikket
til nesten alle med røtter i denne delen av landet
bestandig har funnet en dyp resonans i meg, som jo
kommer fra radikalt annerledes omstendigheter, men
det er mulig det er en felles form for bipolar psykose
som følger oss gjennom hverdagen. Helt oppriktig;
jeg vet ikke, jeg noterer bare hva mine erfaringer sier
meg så langt. Og hva jeg tenker; kan du på noen måte
undgå å bli manisk depressiv når du vokser opp i en
verden som enten er lys eller mørk, sort eller hvit, og
bare unntaksvis mer nyansert? Jeg tenker i hvert fall
det er noe å skylle fra seg på. En slags diagnose, eller
bonus, en unnskyldning for situasjoner som krever en
tilbakeholdenhet som er utenfor rekkevidde. denne
unnskyldningen er noe jeg selv mangler og saktens
kunne trengt noen ganger. det er ikke helt det samme
å vokse opp midt i sverige når sosialdemokratiets
formkurve fortsatt peker oppover. Jeg kan ikke peke
på de samme ytre faktorene for hvorfor jeg er føkka.
det er selvfølgelig en grunn til at jeg begynner med
disse spekulasjonene. Jeg forholder meg til bilder
som gjør det klinkende klart at det begynner å bli
kaldt ute. men ikke bare det. Jeg har og nettopp sett
tre videoarbeider fra en kunstner jeg nå har kjent i
noe sånn som 22 år, uten å en eneste gang sett stå å
fibble med et kamera. dette er altså ikke det samme
gamle vanlige på noen som helst måte, selv om jeg
skal passe meg for å si noe om at video er ”et nytt
og spennende medie” for det har det ikke vært siden
nam June Paik knuste et fjernsynsapparat på scenen
det år jeg ble født. men her opptrer det altså for
hva jeg tror er første gang. Det er definerte, nokså
strengt komponerte arbeider – metodiskt ikke ulikt
de fotorealistiske tegninger vi allerede kjenner fra
før. narrativer som renner over av den latente vold
som bestandig har fulgt dette kunstnerskapet som
en subsonisk grunntone, ikke bestandig like lett å
lokalisere, men alltid til stede. Nå spørs det om denne
skummelt hverdagslige volden egentlig kan sies å
ligge latent her, disse videoene er så tekstbaserte at
det egentlig kan sies å være litterære arbeider, og
ubehaglet ligger på ingen måte skjult i disse vonde
historiene om mislykkede seksuelle overgrep og det
nesten uutholdelig banale i det å skulle være nødt til
å spise noe når man sitter på et dødsleie og venter
på at noen skal trekke pusten sin for siste gang.
Pizza, f.eks. Eller det jeg egentlig tok utgangspunkt i
til å begynne med; en tekst om hjemmestedet, som
ikke en eneste gang nevner det ved navn, men som
i likhet med tegningene også skjuler et ansikt.
denne konsekvente innpakkingen av ansiktet som
er ute og går her, enten det nå er et par truser eller
svære solbriller som dekker mesteparten, er noe
kristoffersen har jobbet med før. da maktet hun å gjøre
det skjulte ansikt til et møtested for problemstillinger
rundt både det personlige, politiske og seksuelle i
en eneste fokusert manøver. nå videreføres dette
arbeidet til en synkronisert tvil rundt i hvor høy grad
dette egentlig holder som grunnlag for en identitet.
og da havner vi altså i nord-norge et sted. der det
hele begynte, og fortsatt begynner. I det siste har jeg
notert hvor mye folk jeg har rundt meg som kommer
fra et annet sted. og hvor nest inntil identisk historie
de forteller om familie og barndomsvenner. og det
faktum at min egen historie er eksakt likedan. dette
med at man har beveget seg ut av kontekst, og er helt
alene – og tiår passerer uten at noen annen fra dette
barndomslandskapet en gang vurderer å flytte over
kommunegrensa. Bare en refleksjon som slår meg
innimellom; det faktum at jeg trives best med de som
er som meg – de som en gang flyttet hjemmefra og
virkelig mente business. men det er også denne andre
siden av det, hva mann så bærer med seg av spor fra
dette tapte landskapet. Vi kan jo ta hanne ut av nord-
Norge, men kan vi ta Nord-Norge ut av Hanne? Etter å
ha sett Belonging et par ganger må svaret selvfølgelig
bli Nei – vi kan ikke radere vår egen forhistorie, den
vil bestandig være fundamental for hva vi velger å
være. Eller det vi tror vi velger. Det vi liker å tro, at vi
velger. stedet vi kommer fra vil uansett utøve en sterk
gravitasjon på oss. det har skjedd at jeg passert mitt
eget lille høl i bil noen ganger de siste årene. og jeg
har tatt en ekstra sving rundt steder jeg ikke får ut av
systemet, steder som ville gjort meg fullstendig gal
hvis jeg måtte forholde meg til de på daglig basis,
men som jeg likevel må oppsøke enten i hukommelsen
eller rent fysisk når det går an, bare for å holde denne
organismen noelunde på plass. Vi er ingenting uten
denne forhistorien. ikke sånn at vi er noe spesielt
uansett, men det har vist seg være vanskelig å helt lure
seg unna disse tingene vi en gang løpte fra i panikk i
den sene puberteten for å komme mest mulig vekk.
Men vi vet jo også dette, denne den strengeste
vintern på fryktelig mange år; man må kle seg
godt. Eller være tøff i trynet; et år badet jeg naken i
kirkenes de siste dagene i september. men jeg traff
også en gang en kar i tromsø som sa han ikke badet
på sommern en gang. og her kryper tegningenes
inneboende logikk over meg; er dette egentlig et
spørsmål om anonymisering? er det ikke i like høy
grad sånn at svaret på spørsmålet er beskyttelse?
og hva velger vi å beskytte oss med? og bortsett
fra minusgradene; hva burde vi beskytte oss mot?
Tommy Olsson
7