PARKLØFT TØYEN

FRAMSNAKKING
Tre lokale aktivister på Tøyen, avbildet i Utrop, 31.10.2015
Barn ved barn skole som var med i Barnetråkk
Stedsanalysen vektlegger hvor
viktig det er å lytte til hva barn og
unge selv mener om nabolagene sine
(Brattbakk med kolleger, 2015: 11):
Når vi snakker med barn og ungdom
som bor på Tøyen og spør, hva vil du
skal skje for at Tøyen skal bli et godt
sted å vokse opp?, ser de fleste ut
som store spørsmålstegn.
”Men Tøyen er jo bra! Hva mener
dere? Vi vil ikke forandre noen ting!”
Dette stedsbildet er ikke så lett å få øye
på, med diskusjoner fylt av områdeløftretorikk
og veldig mange ulike og velmenende
aktører som enten har det
som jobb å hjelpe, eller som engasjerer
seg fordi de ser at det trengs et løft
i nabolaget. Samtidig er det helt
vesentlig å høre etter når barn forteller
at det liker stedet sitt sånn det er nå.
Også vi ble slått av en overveldende
positivitet blant barn og unge rundt
oppvekstmiljøet sitt, og hvordan de
konsekvent hadde en parering klar
mot ethvert forsøk på å løfte fram
noe trøblete. Etter hvert ble vi
imidlertid klar over en sekundærdiskurs
som fungerte korrigerende på
den primære diskursen som de unge
førte med oss – det vil si:
når én forsøkte påpeke noe negativt,
ble han eller hun raskt irettesatt av
de andre.
”Det er ikke lov til å snakke dårlig
om Tøyen” var noe vi overhørte flere
ganger, både på workshop med de
unge og ute på gatene i uformelle
samtaler.
Gitt våre rammer og mandat, var det
ikke rom for å følge opp og utrede
dette fullt ut, men vi har merket oss
ting som kan være viktig å være
oppmerksomme på:
Barn og unge på Tøyen har
lenge opplevd negativitet rundt
sine hjemområder, og virker som å
reagere med en trassig stolthet når
problematiske forhold fremmes for
diskusjon.
Disse funnene blir også bekerftet i
SAT rapporten ’Hvor skal vi ellers
være?’ Utekontakten i Bydel gamle
Oslo , 2015.
Der ungdommen sier at de opplevera
t annen ungdom fra bla Kampen og
Vålrenga tenker dårlig om de som
kommer fra Tøyen.
Dette kan forsterkes dersom foreldre,
lærere eller andre viktige voksne er
involvert i aksjonsgrupper rundt Tøyen.
Men kanskje viktigst av alt, så
merket vi oss en manglende tillit
til at forholdene faktisk kan bedres –
at de vil kunne tørre drømme om
kunstgress på fotballbanen, at det
kan komme kreative lekeapparater
framfor generiske huskestativer, at
noen faktisk kommer til å ta tak i at
de narkomane sover i buskene ved
siden av lekeplassen og lignende.
Når vi identifiserte denne nøkkelen, og
fikk de unge med på at det vi faktisk er
ute etter ikke er å dømme dem, skuffe
dem eller glemme dem, men å faktisk
få vite hva de trenger for å ha det best
mulig, så kom også forslagene til hva
de ønsket seg som perler på en snor.
Det er derfor viktig at de som følger
opp det arbeidet som nå er satt i gang,
ikke gir de unge på Tøyen nok en anledning
til å forskanse seg i en boble
av ”Tøyen er perfekt!”
OPPSUMMERING
Stedsanalysen slår fast at parkene og
plassene på Tøyen per i dag er underutnyttet
– det vil si at det er rom for
atskillig flere brukere. Et viktig grep, i
den sammenheng, er å stimulere flere
til å bruke de offentlige rommene til det
som i dag gjerne gjøres innendørs og
hjemme hos den enkelte
(Brattbakk med kolleger, 2015: 66).
Hva som menes med ”inne-aktiviteter”
kommer ikke tydelig fram, men det er
lagt vekt på behov for gratis WIFI og
fleksible sitte-løsninger. At det vil ha en
positiv og trygghetsskapende effekt –
dersom flere tok i bruk de offentlige
rommene utendørs – er det imidlertid
liten tvil om. Samt at mer bruk vil
stimulere til ytterligere mer bruk.
Stedsanalysen konkluderer også med
at økt støtte til hage-parseller, dyrking
og matboder er viktig, samt å tilby
enkel matservering og kafeer. Dette
kan trekke folk gjennom dufter, mattradisjoner
og krydder som ”skaper
assosiasjoner og minner og ikke
minst gjør det at man blir sulten”
(Brattbakk med kolleger, 2015: 66).
Et tredje overordnet grep stedsanalysen
løfter fram som viktig for Tøyen, med
tanke på parker og plasser, er å etablere
temporære anlegg og installasjoner.
Man bør bygge videre på
engasjementet fra eksisterende
aksjonsgrupper – med dyrkingskasser,
installasjoner og gatemaling – og utrede
nye aksjonsområder (Brattbakk med
kolleger, 2015: 68).
Andre ting som løftes frem, er grep som
å jobbe med lyssetting og skjøtsel av
vegetasjon, for å åpne opp de offentlige
rommene og gjøre dem mer trygge,
samt jobbe med universell utforming
og sørge for samarbeid mellom de
aktørene som skal vedlikeholde
(Brattbakk med kolleger, 2015: 69-70).
C. OVERORDNEDE INNTRYKK 15.