PARKLØFT TØYEN

PARKLØFT: TØYEN
EN FOKUSERT VIDEREFØRING
Den store ungdomsundersøkelsen Ung
i Oslo 2012 og 2015 viser imidlertid at
trenden blant ungdom ellers i byen er
at det er mer vanlig enn før å samles
hjemme hos hverandre på kveldstid
(Brattbakk med kolleger, 2015: 84).
på kveldstid – som steder der det festes
eller brukes narkotika. I parkprosjektet
er det kun én barnehage med –
Moasaikk barnehage i Urtehagen –
men denne er til gjengjeld i en
svært problematisk situasjon.
Restareal ved Sommerfrydhagen.
Stedsanalysen løfter fram mye med direkte relevans for
Parkløft: Tøyen, som nevnt her ovenfor. Tøyen er et privilegert
sted i Oslo, med en rekke store og grønne rekreasjonsområder
i nærheten. Men den kompakte bystrukturen og en overvekt
av mindre leiligheter legger stort press på de mindre parkene
og plassene. Det er derfor svært viktig at disse fungerer i en
hverdagssammenheng – at de kan være en naturlig arena
for sosialt samvær, både innen og på tvers av grupper.
Når vi skal legge en strategi for utvikling av parker og plasser som
offentlige rom, er det viktig at disse ikke vurderes isolert hver for
seg, men sees i sammenheng. Ikke bare i sammenheng med
hverandre – andre parker og plasser i nærheten – men i sammenheng
med andre arenaer som skal supplere i folks hverdagsliv.
Ungdom på en benk i Sørli lekeplass.
FORLENGELSE AV BOLIGEN
Boligen er verdt å trekke inn, for når
en snakker om ”trangboddhet” innebærer
det en bolig som ikke strekker
til for å dekke de behovene folk har.
Boligen er – med andre ord – ikke en
optimal løsning på aktuelle utfordringer.
Det er imidlertid viktig å ta i betraktning
at behov både er relativt og strekker
over ulike nivåer (Sandlie, 2008: 11-15):
Kulturelt, handler det i stor grad
om identitet og å passe inn,
strukturelt handler det i stor grad
om markedsøkonomi og sosial
lagdeling, og rasjonelt handler det
hva en trenger og hva en vil ha
(som i stor grad vil være en
hybridisert og individualisert
kombinasjon av kultur og
struktur).
Utekontakten i Bydel Gamle Oslo la
nylig fram en rapport om ungdom i
alderen 12-17 år med tilknytning til
Tøyen som ferdes mye ute på kveldstid
på grunn av manglende fritidstilbud
og små leiligheter. Dette forekommer
oftere på Tøyen enn i resten av bydelen.
I den grad dette innebærer at mange
ungdommer på Tøyen ikke har mulighet
til å omgås på den måten som er
kulturelt rådende, vil det være viktig
å tilby et alternativ som ikke føles
mindre verdt. Dette er selvsagt
utfordrende, men like fullt mulig.
Å tenke strategisk godt rundt
Tøyens offentlige rom og styrke
deres funksjon som forlengelse av
boligen, vil være viktig.
En sentral utfordring er å ta hensyn til
at Tøyen har en svært mangfoldig
bydel – spesielt med tanke på sosioøkonomiske
forskjeller, og med tanke
på å håndtere problemer med rusmisbruk
i områder der barn skal
oppholde seg.
I våre undersøkelser med Parkløft:
Tøyen har vi også observert hvordan
rustilbudene – som er forankret i
bestemte bygninger – har en
tilleggsradius som omfatter de
offentlige rommene rundt om.
Tydeligst – og mest konfliktfylt –
er dette i Urtehagen, på Rudolf
Nilsens plass og i Gartnerløkka.
Spesielt alvorlig er det kanskje at
barnehagene brukes som rusarenaer
Det finnes imidlertid løsninger å la
seg inspirere av i Stedsanalsyen:
”På Kampen har en barnehage
løst problemet ved å leie ut
lokalene på kveldstid til en lokal
organisasjon. Andre har satt opp
lys eller ryddet vegetasjon”
(Brattbakk med kolleger, 2015: 118).
Denne taktikken har ikke fungert
overalt, men i den grad det funker,
skyldes det to viktige faktorer –
at området er tatt i bruk til positive
aktiviteter store deler av døgnet,
og/eller at området framstår som et
sted noen bryr seg om og tar vare på.
Vi tror at de offentlige rommene på
Tøyen vanskelig vil la seg realisere
som forlengelse av boligen, med sosial
møteplass-funksjoner, hvis en samtidig
jobber aktivt med sosiale konfliktlinjer.
Fysisk oppgradering vil imidlertid
være en viktig brikke, spesielt hvis
det inkorporeres i en fortelling om
hvordan det gode samfunn skal være,
hvordan en tar hensyn til hverandre
og så videre, og ikke minst at denne
fortellingen er forankret i lokalbefolkningen,
som kan ivareta
den og styrke den.
C. OVERORDNEDE INNTRYKK 13.