Med ønsker om en velsignet julehøytid

Pris. kr. 50,-
De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge
Julen 2010 • Årgang 106
Med ønsker om
en velsignet julehøytid
«I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. »
Luk. 2:11

Til:
Hilsen:
________________________________________________
________________________________________________
Fra innholdet:
Med Jesus i familien
- et møte med familie i Mogi das Cruzes, Brasil side 6
Den grusomme Store Niklas
- klassisk julenovelle for hele familien side 12
Julekryssord
- laget av kryssordkunstneren Rolf Bangseid side 19
Med ønske om
en velsignet julehøytid!
Et under i moderne tid
- sigøynervekkelsen i Frankrike side 22
Millioner på millioner av bibler
- fokus på Nytt Livs Lys trykkeriet i Japan side 25
Prøv bladet, gi det i julegave,
verv en venn..
Solid innhold:
• Oppbyggelse, preken,
ord til oppmuntring
• Informasjon fra
menigheter og misjon
• Barne- og ungdomssider
Kontakt ekspedisjonen:
Det Gode Budskap
Skinneneveien 236
3178 Våle
Kontakt: Tina Celand
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: tina.celand@dfef.no
De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge
Nr. 10 • november 2010 • Årgang 106
Frode Sundhordvik ble sammen med kona Marit og barna Maja og
Rode ønsket velkommen til Ebeneser Fredheim Stord.
Forkynner- og lederkonferansen
blir arrangert i Betania
Kristiansand 17. – 19. februar
2011. LES MER SIDE 11 - 13
Ungdommer ble frelst og
åndsdøpt under en ungdomskonferanse
i Sion Mosterhamn
SE MER SIDE 23 -25
En liten jente i slummen i Brasil
skaffet mamma arbeid – og håp
for framtiden.
LES MER SIDE 26 -27
“For slik som synden hersket gjennom døden,
skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.” Romerne 5, 21
Det Gode Budskap nov 10.indd 1 02-11-10 11:49:16
Julebiografien
- bli kjent med Corrie ten Boom side28
Kristine - en gladlaks for Jesus
- møt ivrig ungdom fra Kristiansand side 30
Bibelskoleeleven Aurora
- lengter etter sterkere bønneliv side34
Redaktør:
Leif Frode Svendsen
Kvartnesveien 20
4276 Vedavågen
Mobil: 480 03 520
E-post: dgb@dfef.no
leif.f@dfef.no
DGB på nett:
www.detgodebudskap.no
Ekspedisjon:
Det Gode Budskap
Skinneneveien 236
3178 Våle
Kontakt: Tina Celand
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: tina.celand@dfef.no
Kontonr: 3000 15 47522
Trykk: Hegland Trykk
Layoutmedarbeider:
Johannes Ådnanes
Det gode budskap kommer ut
11 ganger i året. Abonnementsprisen
er kr. 550,- pr. år.
Portotillegg kr. 50,- til utland.
Alle henvendelser vedrørende
abonnement, betaling og
adresseforandring skal rettes til
ekspedisjonen.
Innsendt stoff til bladet må
innkomme den 20. i måneden
før utgivelse (ca. den 15. i hver
måned)
2 Julen 2010 3

Hvilken herlig
innpakning
Jeg har tre herlige barn som gleder seg til julen dette året. Eller;
jeg vet ikke hvor bevisst lille Gabriel Emil (snart to år) er på
alle gledene ved julen. Han tar det nok som det kommer. Og i
forhold til selve gavene, vil nok ikke selve gaven være det han
konsentrer seg om. Som i fjor er det nok innpaknings-papiret
som er mest spennende. Alle disse lange, rare frynsete trådene,
godt teipet innpakningspapir med engler og flotte farger. Hvem
bryr seg egentlig om bilen som er inni?
ikke overfladisk – ja, en som kunne
blitt en venn for livet. En spesiell
diamant, en labrador spat, ser ut
som en helt vanlig gråstein hvis du
ser den fra feil vinkel. Men i det
rette lyset, og hvis du holder den
opp, vil du se den ufattelige verdien
i steinen.
Julehilsen
ved redaktør
Leif Frode Svendsen
Dessverre er det slik at mange mennesker i forhold til dette med
kristen tro er veldig opptatt av selve innpakningen. Folk har jo
visse forventninger til kristne folk – ikke minst i forhold til den
måten de oppfører seg på og lever ut sin kristne tro.
Ved en anledning, jeg ikke hadde vært kristen så lenge, var det
noen på en ungdomsfest som mente at jeg absolutt ikke kunne
være en kristen. De hadde nok forventet en mer ”åndelig”
person, i hvert fall ikke en som fortalte vitser og lo hele tiden.
Du som leser har kanskje dine egne forventninger i forhold til
det å være kristen. Og i ditt stille sinn tenker du kanskje at noen
som kaller seg kristne, absolutt ikke lever som kristne. På samme
måte som en veldig snill person, faktisk oppfører seg som en
kristen, men er milevis unna å tro på Jesus.
Selv avskrev jeg kristendommen som uaktuell og kjedelig. Helt
ærlig, det tiltalte meg absolutt ikke å bli en kristen. Disse folkene
som jeg kjente, som fortalte de trodde på Jesus, de gjorde jo bare
en haug med kjedelige ting. Du kan gjerne si at jeg var som lille
Gabriel, alt for opptatt av innpakningen, uten øyne for innholdet,
selve skatten.
Men heldigvis, under tvil, tok jeg imot Jesus. Jeg skal innrømme
at en egoistisk redsel for livet etter døden, spørsmål om
fortapelse og himmelen var ting som gjorde jeg grep fatt i det
eneste halmstrået jeg hadde – Jesus Kristus. For jeg visste jo
ikke om noe annet som kunne redde meg fra en evig fortapelse.
Og – jeg må innrømme – jeg ble ufattelig, gledelig overrasket.
Det som jeg trodde handlet om ytre ting, ytre handlinger ble jo
motivert av et personlig, levende forhold til Jesus Kristus. Det
å be var ikke bare en religiøs øvelse, men jeg merket at Jesus
var nær meg når jeg ba, og jeg fikk noen helt overnaturlige
bønnesvar. Og Bibelen, her var det ord som traff meg og satte
meg fri fra mange ting som var negative i livet mitt.
Det å vurdere noe utenfra som kjedelig kan raskt frarøve oss
mange gleder i livet. Du kan gjerne se på en person og tenke:
Kjedelig! Men hadde du tatt deg tid å bli kjent med personen,
ville du funnet ut at denne personen var utrolig humoristisk,
Kanskje er du veldig opptatt av din
egen innpakning? Du har et tøft
ytre, gjør alt for å bevare fasaden,
men inni ”pakken” er det en knust
vase? Alle som ser deg, tenker nok
at du har full kontroll over livet – alt
ser perfekt ut. Men inni deg er det
kaos?
Kanskje du skal bruke denne julen
til å finne skatten i kristendommen?
I stedet for å dømme etter det du ser
og forventer, et overfladisk blikk,
bør du kanskje bli kjent med Jesus.
Det kan hende at det vil kreve mye
av deg, du må kanskje vise noe av
ditt sanne jeg. Innpakningen må
bort både her og der.
”Se, jeg forkynner dere en stor
glede, en Frelser er dere født i
Davids by, Betlehem.” En frelser!
Hvem trenger ikke det i livet? Nei,
kanskje du ikke trenger en Frelser i
dette livet – du har det altfor godt?
Men i møte med døden avkles vi
helt og holdent, og bare et spørsmål
blir tilbake: ”Hva skal jeg gjøre med
Jesus, som kalles Messias?”
Jeg vil ønske deg en velsignet
og fredfull julehøytid, hvor
du kan finne kjernen, skatten i
kristendommen – Jesus Kristus.
”Det finnes ikke frelse i noen annen,
for under himmelen er det ikke gitt
menneskene noe annet navn som vi
kan bli frelst ved.” Navnet over alle
andre navn – det er Jesus.
SANGEVANGELISTER: Raymann Karlsen (til høyre) og Øystein Østerhus reiste
sammen i mange år. Her fra predikantdagene på Kraftskolen SBI i 2009.
Da vi sang julen inn i Volda...
Under en møteserie i Betel Volda var vi (Øystein Østerhus og jeg)
med på å synge julen inn sammen med frelsesarmeen på stedet i en
friluftssamling i Volda sentrum.
Det var bitende kaldt og vi spilte gitar med blåfrosne fingre og sang
noen av våre kjente sanger, blant andre en hvor vi i koret sang: ”Gå
ei ufrelst hjem i kveld.”
Ikke tenkte vi der og da at denne sangstrofen skulle bety noe
spesielt for noe menneske. Flere år senere kom en dame bort til meg
og fortalte følgende:
”Jeg var i Volda i julen for flere år siden og kom tilfeldigvis til å
høre deg og Øystein synge julen inn. En sangstrofe satte seg fast
i mitt hjerte: ”Gå ei ufrelst hjem i kveld.” Der og da bestemte jeg
meg for å gi mitt liv til Jesus og jeg ble frelst denne juledagen i
Volda.
Bibelen ber oss så ved alle vann – ingen vet hva som vil lykkes, det
ene eller det andre.
Det skal ikke alltid så mye til å gi en hilsen fra Jesus til et
medmenneske. Bruk de anledningene du får i løpet av dagen i dag
og det vil forundre deg hva Jesus kan gjøre seg bruk av.
Raymann Karlsen
4 Julen 2010 5

HUSMØTE: Misjonær Turid Dahl Stokland elsker husmøter (til venstre i bildet), her under et møte i skogene ovenfor Mogi das
Cruzes.
- Med Jesus i familien
du får et lykkelig hjem
FORVANDLET: Marcelo har blitt totalt
forvandlet etter sitt personlige møte
med Jesus.
Marcelo Apericido de Jesus druknet alle sine sorger
gjennom kong alkohol. Men etter et møte med kongenes
konge, Jesus har han blitt totalt forvandlet og fått nytt
håp.
Misjonsarbeid i Mogi das Cruzes, Brasil
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Arly Dahl
BRASIL: I kveld skal vi på husmøte
langt inn i skogen ovenfor Mogi
das Cruzes, en av mange forsteder
til Sao Paolo. Jordveien innover
skogene er i forferdelig forfatning,
mye regnvær har vasket ut store
huller i veibanen. Langt inn i skogen
møter vi en stor trailer, halvveis i
grøfta – motorstopp. Karl, mannen
til misjonær Turid Dahl Stokland,
sitter bak rattet og sniker seg sakte
forbi.
Midt inn i skogen når vi
bestemmelsesstedet. Her møter vi
familien til Marcelo Apericido de
Jesus og flere andre. Husmøtet skal
vi ha i hjemmet til hans svigerinne,
som er en av flere som er blitt frelst.
I 2005 hadde Igreja Baptista Igreja
en spesiell barneuke, og Turid med
flere var oppi skogene for å invitere
folk til møtene.
- Katia, kona til Marcelo tok barna
med seg, og åpnet opp hjemmet sitt
for husmøter. Marcelo rømte huset
når vi kom, ja – det virket som han
var livredd oss, sier Turid.
Marcelo (36 år) slet med for stort
alkoholforbruk, begynte å drikke
når han var 10 – 11 år og var
sjelden edru på kveldene. Men det
som skjedde i hjemmet gjorde han
nysgjerrig.
- Etter en måned begynte han å
komme til avslutningen av møtene,
og siden tilstede under hele møtet.
Villig tok de imot tilbudet om skyss
til søndagsmøtene nedi byen, og
møtte opp trofast uke etter uke. De
var ofte framme til forbønn, hadde
forskjellige behov, men tok ikke
imot.
Ett år etter det første husmøtet,
påsken 2006, søkte de igjen forbønn
i et møte. Turid kjente denne
kvelden for å utfordre dem i forhold
til frelsen, og endelig var de klar til
å ta imot Jesus.
- Hele familien opplevde en utrolig
forvandling etter at de tok imot
Jesus. Ikke minst de fem barna
fikk en ny mamma og pappa.
Marcelo hadde vært arbeidsledig
i tre år, drakk nesten uavbrutt og
var i en elendig forfatning. Men
med Jesus ble alt forandret! Han
fikk seg arbeid, sluttet å drikke og
røyke, opplevde en overnaturlig
helbredelse fra en mageplage – og
fikk det mye bedre med kona. Hun
hadde nemlig bestemt seg for å
forlate ham, og selv om de fortsatt
har sine stormer, er Gud med. Ja,
Jesus har virkelig kommet med nytt
håp til denne familien.
I 2008 ble Katia og Marcelo gift,
og hvem andre enn Turid viet
dem. I dag er de trofast med i
virksomheten. Marcelo er blitt
møtevert, men arbeider mye og får
ikke alltid med seg søndagsmøtene.
- Gjennom mitt arbeid på en
lokal fabrikk må jeg arbeide noen
ENKELT HJEM: Ekteparet Marcelo og Katia foran deres hjem inni skogen.
søndager, og det er vanskelig for
meg. For meg er menigheten som
en stor familie og veldig viktig, sier
Marcelo.
Hver torsdag er det husmøter i dette
området i skogen. Og gjennom
kontakten med denne familien har
flere fått møte Jesus.
- Søsteren til Katia har møtt Jesus,
moren deres, pluss mange flere.
Ja, det er utrolig spennende med
husmøter. Her kommer du nær
folket, har større mulighet til å
direkte utfordre den enkelte. Det
er så enkelt å komme på besøk til
folk. Ja, ofte blir vi invitert inn i
hjemmene for å ha møter; de ser på
det som en stor ære å ha besøk og
møter. Uten tvil er dette den største
døren vi har for å utbre Guds ord
og ikke minst vinne mennesker for
Jesus, avslutter misjonær Turid Dahl
Stokland.
FAMILIEN: Her ser vi Katia og Marcelo sammen med sine fem barn. Livet er ikke
alltid like enkelt, men med Jesus i familien er det håp.
6 Julen 2010 7

GLEDE: Misjonær Turid Dahl Stokland deler ut mat til lykkelige barn på prosjektet LIvets Tre.
Skaper håp i slumområde
Turid Dahl Stokland
skaper håp for barn i
slumområdet Vila Estazao
i Mogi das Cruzes i Brasil.
I slumområdet Vila Estazao lever
cirka 3000 mennesker tett innpå
hverandre i elendighet og håpløshet.
For at et boområde i Brasil skal bli
kalt slum, må det være preget av
høy kriminalitet og fattigdom. Barna
som vokser opp her har dårlige odds
for å lykkes i livet, og mange faller
inn i rus og håpløshet. Men i 2002
tente Turid Dahl Stokland et lys i
Vila Estazao. Gjennom prosjektet
Livets Tre får i dag 180 barn fra 7 til
18 år hjelp til å skape seg en positiv
framtid.
Tre kilometer fra slummen ligger
Àrvore da Vida, på norsk: ”Livets
tre”. Her har misjonen kjøpt
et menighetssenter med egen
skoleavdeling. Siden er det bygd et
internat med fire store leiligheter,
med plass til vaktmester og frivillige
volontører og studenter fra Norge.
Barna hentes med buss fra
slummen – bort fra kriminalitet og
rusmisbruk.
- I starten arbeidet vi inni selve
slummen, men opplevde selv på
kroppen det negative trykket av
rus og kriminalitet. I dag har vi et
drømmeområde på 51 mål, hvor
barna kan lære og leke fritt i et sunt
miljø, sier Turid Dahl Stokland.
Todo beng?
Sammen med sin mann Karl har
hun et stort hjerte for folket. På vei
gjennom slummen kommer barn
fra alle kanter løpende for å hilse
på den varmhjertede misjonæren.
”Todo beng”, ”Går det bra”, roper
Turid fra bilvinduet til alle, vinker,
smiler og klemmer alle som presser
seg på.
- Gjennom prosjektet hjelper vi 101
familier, og legger vekt på at både
barna og foreldrene får oppfølging.
Sammen med psykologen besøker
jeg hver enkelt familie for samtaler
og veiledning. For å hjelpe barna til
en bedre framtid, er vi nødt til å ha
foreldrene med på laget.
Misjonæren har slått seg til ro med
at de ikke kan hjelpe alle, men noen.
Ikke hvem som helst får plass på
prosjektet. Det gjøres samtaler med
familiene, hvor barna forplikter seg
til å gå på den lokale skolen. For å
kunne påvirke, forme barna over
lengre tid, tas det inn 6-7 åringer.
- Dagen hvor vi bestemmer hvem
som skal få begynne hos oss, er for
meg den verste dagen i året. I januar
måtte vi si nei til 30 barn. Det er
hjerteskjærende, men vi må fokusere
på de som får hjelp.
Merker forskjell
En ordning med den lokale
skolen, gjør at halvparten av
barneskoleelevene er på prosjektet
fra 08.00 til 12.30, og på skolen
fra 13.00 til 16.30. Den andre
halvparten går på skolen fra
morgenen av, og avslutter på Livets
Tre.
- Fra skolen mottar vi positive
signaler. De merker stor forskjell
hos barna som får hjelp hos oss, og
de som ikke har noe tilbud.
På prosjektet får barna to gode
måltider, hvor det blir lagt vekt
på sunn og allsidig kost. De lærer
seg god hygiene, blant annet
er tannpuss et viktig punkt på
programmet. Barna har deltar
på mange aktiviteter. Det er
musikkundervisning. De minste
lærer å spille blokkfløyte, og de som
har talent og interesse får mulighet
til å lære seg å spille forskjellige
blåseinstrumenter. Andre igjen
får tilbud om dataundervisning,
hvor 10 helt nye datamaskiner
DYKTIGE MEDARBEIDERE: En flott stab av kristne medarbeidere skaper trygghet
hos barna.
er til stor nytte. En pedagog
legger opp forskjellige aktiviteter
innen lek, tegning, regning og
hobbyaktiviteter. Og ute er det
fotball- og volleyballbane og noen
lekeapparater.
Foruten de faste aktivitetene, reiser
barna til et senter, hvor de får være
med på forskjellige idrettsaktiviteter
med profesjonelle instruktører.
To ganger i året arrangeres det
forskjellige utflukter.
- Barna elsker sang og teater,
og vi har fremført både jule- og
påskespill med fulle hus. Når vi har
volontører fra Norge tilbyr vi også
engelskundervisning, sier Stokland
Dahl, som hvert år får besøk av flere
frivillige og studenter fra Norge.
Hver mandag er opplegget litt
annerledes, med mer fokus på lek.
Flere av barna trenger å avreagere
etter en helg i slummen. Denne
dagen er det også et barnemøte med
sang, andakt og bønn.
Yrkesrettet tilbud
43 barn fra 12 til 15 år er med
i tenåringsgruppen, og er på
prosjektet to dager i uken. De
får mer yrkesrettet undervisning
og tilbud om flere kurs. Dette
videreføres også i den eldste
gruppen fra 15 år, hvor flere deltar
på mekaniker-, engelsk-, keramikkog
datakurs.
- Vi ønsker å støtte barna så lenge
de satser på utdannelse, og håper
at flere av de eldste vil starte med
universitetsstudier. Noe av visjonen
vår er å oppmuntre og gi støtte til
slike studier. På den måten har de
bedre forutsetninger til å skape seg
en framtid utenfor slummen.
Åpen og ærlig
Livets Tre nyter stor respekt i byen
Mogi das Cruzes og har god kontakt
med kommunen.
- Vi mottar litt økonomisk støtte
fra kommunen, og sender hver
måned en rapport om aktiviteter
og økonomi. Et lokalt revisorfirma
fører regnskapet for oss. Ovenfor
givere i Norge, og som en kristen
misjon er det utrolig viktig for oss å
kjøre en åpen og ærlig linje.
Vil utvide
SLUMMEN: Et glimt av en mor i
slummen.
8 Julen 2010 9

- Vil bli fotballspiller
Bli kjent med tre barn på prosjektet Livets Tre.
Barn er barn over hele verden. Selv om leveforholdene er annerledes for
barn i slummen i Mogi das Cruzes, har de samme evne til å leke og drømme
som barn i Norge. Møt tre barn som alle har vært syv år ved prosjektet.
De svarte på følgende spørsmål:
Utfordringene framover ligger i
forhold til bygningsmassen.
- Vi driver på dispensasjon i forhold
til kjøkkenet, og er i behov for
å bygge ut et større kjøkken og
en matsal. Dette vil gjøre at vi
tilfredstiller alle nye krav fra det
brasilianske mattilsynet, men vil
også gi oss mulighet til å hjelpe
enda flere barn.
Rotaryklubben Karmøy har i
sammen med en søsterklubb i Mogi
das Cruzes allerede samlet inn
penger til nye kjøkkenmaskiner.
Men fortsatt gjenstår et større
beløp til selve utbyggingen som er
kostnadsberegnet til to millioner
kroner. Denne summen håper Dahl
Stokland å samle inn i Norge.
Du kan ikke annet enn å bli
imponert over den energiske
misjonæren. Portugisisk snakker
hun som en innfødt, er en ypperlig
organisator og ikke minst: Du
merker at drivkraften hennes er et
hjerte fullt av kjærlighet til barna i
slummen.
- Det aller viktigste vi kan formidle
til barna er Guds ord og Jesu
kjærlighet. Ved at Jesus kommer inn
i barnas liv, får de en ekstra ballast
til å takle prøvelser og motstand
som vil komme. Ikke minst: Jesus
er mektig til å gjøre mirakler for
den enkelte av barna. Hans tanker
for oss er fredstanker, ikke tanker til
ulykke, men Han vil gi oss framtid
og håp.
Kan du fortelle litt om familien din?
Hva liker du best å gjøre på
prosjektet?
Har du lært noe om Jesus?
Hva drømmer du om?
Wellington das Silva (12 år)
– Jeg bor sammen med foreldrene
mine og et søskenbarn i slummen.
- Jeg liker musikk, å spille
blåseinstrumentet althorn og fotball.
– Jeg har lært at Jesus er ALT for
oss, han kan helbrede de syke – ja,
og så har jeg blitt kjent med ham!
– Å bli fotballspiller, eller
brannmann.
Wesley Gonzalves (12 år)
– Bor sammen med foreldrene mine
og to yngre brødre.
– Liker egentlig alt, men møtene på
mandagen er topp – og fotball.
– Akkurat nå har vi hatt om påske,
og lært at Jesus døde på korset, og
stod opp igjen. Alt for å frelse oss.
– Vil bli profesjonell fotballspiller.
Men, jeg har også lyst til å overta
pappas jobb, han selger grønnsaker.
Kayne Natashiane (12 år)
– Jeg bor sammen med moren min
og syv søsken i slummen.
– Jeg liker best å være med på
skuespill, å synge og danse.
– Jesus lever! Vi trenger ikke å be til
døde ting, men kan tilbe Jesus.
– Drømmer om å bli modell, eller
skuespillerinne.
Ringo Starr fra The Beatles
legger ikke skjul på at han
på sine eldre dager har
funnet fred med seg selv
og sin Gud.
- Gud er i livet mitt!
Ringo Starr, best kjent som en av
stjernene i Beatles, mottok tidlig
på året sin velfortjeneste stjerne
på Holloywood Walk of fame. I en
alder av 69 år bekjenner han seg
endelig som kristen.
- Dess eldre du blir, dess mer lærer
du deg å takle livet, og den åndelige
siden blir mer og mer viktig, sa Starr
i et intervju med Los Angeles Times
i februar 2010.
På leiting etter meningen med livet
gjennom flere tiår har han endelig
funnet fred med meg selv og ikke
minst: ”- Gud er i livet mitt! Det
legger jeg ikke skjul på. Faktisk
har jeg vært på søken etter Gud
siden 1960-tallet. Du kan si jeg
tok et skritt bort fra Gud, men fant
heldigvis veien tilbake. All ære til
Gud!”
The Beatles var et engelsk
rockeband fra Liverpool som ble
dannet i 1960. Ringo Starr (Richard
Starkey) var trommeslager. Det
store gjennombruddet kom i 1963
med singelen: ”Please, please
me”. Til de ble oppløst i 1970
hadde de dominert hitlistene og
musikkbransjen på begge sider av
Atlanteren gjennom hele karrieren.
John Lennon (død 8. desember
1980) påstod at The Beatles en
periode var mer berømt enn Jesus.
Flott er det nå at en av de tidligere
medlemmene offentlig bekjenner
troen på Jesus.
(red)
10 Julen 2010 11

Den grusomme Stor-Niklas
I en liten, grå forfallen
stue bodde Mikkels-Jonas
og hans hustru Oline.
De hadde to barn, Karin
og Anna. Karin var ni år
og gikk i tredje klasse på
folkeskolen, men Anna var
bare syv og nylig begynt
i småskolen. Pappaen
deres, Mikkels-Jonas var
ikke noe videre arbeidskar,
liten og tynn hadde han
alltid vært. Og ikke var han
videre foretaksom heller.
Drakk mye gjorde han
også.
JULENOVELLEN: Mikkel-Jonas
sin drikking gjorde det ikke alltid
så lett i hjemmet. Moren Oline,
som var et riktig arbeidsmenneske,
klarte ikke alltid alene å skaffe det
som trengtes for å holde det så
pent i hjemmet som hun
helst ville. Det var også
smått med maten i blant,
men de hadde to geiter
i fjøset som gav melk,
og så hadde Oline noen
sauer som hun klippet
ullen av, og hun kardet
og spann og strikket
strømper. Disse
strømper ville folk
gjerne kjøpe, for de
holdt dobbelt så lenge
som vanlige strømper.
Men da Karin og Anna
ble større, ble det just
ikke så mange strømper
å selge, for de var svære
til å slite av seg.
Nå hendte det en gang at
en av sauene fikk to små
lam, og man kan forstå,
at de to jentene fikk hvert
sitt lam. Karins lam var
større, men Annas var
så lite, men det passet
egentlig litt bra.
Høsten kom, og den
årlige leien for gården
skulle betales. Men
det var ingen penger
å betale med. Det
var heller ikke så
underlig, for faren
hadde ikke hatt
arbeid på lenge.
Han hadde tvert
imot måtte betale
en mulkt for noe
han hadde gjort
seg skyldig i en
gang han
hadde
drukket.
Og der
gikk pengene som moren hadde lagt unna til leien, for
først av alt måtte jo lensmannen ha sitt. Det var ikke
akkurat gode dager i hjemmet. Faren sa mange stygge
ord og moren gråt. Faren ville slå i hjel lensmannen,
men moren syntes det var bedre om han slo i hjel
brennevinsflasken.
En kveld lå Anna våken og hørte hvordan faren og
moren snakket sammen om den ubetalte leien. Det var
Stor-Niklas som skulle ha pengene, og nå fikk hun høre
hvem denne mannen var. Det var et menneske med så
mange penger som det fantes gress, penger i banken
og penger i lommeboka. Og – han var det grusomste
styggeste menneske som var til, hørte hun faren si. Det
verste var visst at Stor-Niklas gikk omkring og gjaldt
for å være gudelig. ”Men han er ikke mer gudelig enn
våre geiter”, hørte hun faren si. Ja, dette og mye annet
fikk Anna høre, og hun skulle akkurat til å sovne da hun
hørte faren si: ”Det blir vel ingen annen råd enn at vi får
selge lammene.”
Anna måtte bite i dynen sin, for at de skulle høre at hun
gråt. Selge hennes, gule, søte, fine, lille lam – hennes
eneste skatt på jorden etter Karin, mor, far og dukken
Emma, som lå på armen hennes.
Det var en blek og stille liten Anna som satt på
skolebenken dagen etter. Lærerinnen spurte om hun var
syk. Nei, lille Anna var ikke syk. Men hun kunne ikke
skrive og regne ordentlig, og hun svarte bort i vær og
vind når hun fikk et spørsmål. I frokostpausen, da barna
satt og spiste, kom lærerinnen og snakket litt med Anna.
”Hva har du til mat i dag da?” spurte hun. Anna tok en
pose ut av sin veske. Det var en gulrot, en brødskalk og
en flaske med geitemelk.
”Du har en forstandig mor”, sa lærerinnen. ”Gulrot,
det er bra kost for barn, og maken til geitemelk finnes
ikke, det er bedre enn kaffe og saft, som mange av
dine kamerater har med seg. Men smør har du ikke på
brødet?”
”Vi pleier ikke å ha margarin”, sa Anna. ”Men det har vi
ikke hatt på flere dager, og har vi ikke penger til å betale
leien for plassen, for at far...” Anna begynte å gråte.
Hennes små fingre var ikke så rene akkurat. Og noe
lommetørkle hadde hun ikke, så hun ble nesten skitten
i ansiktet da hun forsøkte å tørke bort tårene med de
smussige fingrene.
”Kom, lille venn”, sa lærerinnen, og så dyppet hun et
håndkle i vann og tørret av Annas ansikt og hender. Så
tok hun fram et rent, hvitt lommetørkle. ”Dette her skal
du få av meg”, sa hun. Anna så på lommetørkleet og det
glimtet til i øynene hennes. ”Får jeg også bruke det til
Emma?” spurte hun. ”Hvem er Emma?” ”Dukken!” sa
Anna. Men så måtte hun ha kommet til å tenke på noe
igjen, for tårene kom fram på ny. ”Far skal selge lammet
mitt”, hikstet hun.
Og så berettet Anna for lærerinnen historien om Store-
Niklas og leien de skulle ut med. Lærerinnen var meget
bekymret, men hun visste nesten ikke hvordan hun
skulle kunne hjelpe Anna med denne saken. Men Anna
fikk smør på brødet, og hun fikk varm sild og poteter,
som lærerinnen lagde til seg selv. Og innen Anna gikk
hjem fra skolen, sa lærerinnen noen trøstende ord til
henne, at det nok skulle bli en utvei med lammet.
På hjemveien grublet Anna på dette, at det nok ville
bli en utvei med lammet. En utvei med lammet! Og da
Anna ut på ettermiddagen smøg seg ut i laden og slo
armene omkring sitt lille lam, så sang det i hennes øre
lærerinnens ord: ”En utvei med lammet”.
I det samme gikk bakdøren opp av et luftdrag, og
gjennom døråpningen så Anna veien til nabogården. En
utvei med lammet! Her er jo en utvei. Anna reiste seg
med lammet i armene. Hun gikk ut gjennom dørene og
kom på ut på veien. Hun visste ikke hvor hun skulle gå.
Borte på nabogårdene kjente hun nesten ingen. Men hun
kunne godt gå til verdens ende, bare hun slapp å skilles
fra lammet sitt.
Solen gikk ned og det blåste en kald vind. Anna bor
fortsatt på lammet. Men lammet hadde vokst og blitt
tyngre, og Annas armer ble trette og fingrene ble stive
og kalde i blåsten. Skrittene hennes ble langsommere
etter hvert. Hun stanset en stund for å hvile, da hun fikk
høre noen kom gående bak henne på veien. Det var en
stor og høy herre, kledd i en sort pelsfrakk. Han hadde
stokk med sølvhåndtak i den ene hånden. Den andre
holdt han på ryggen. Anna syntes han så snill ut. Hun
neiet og spurte: ”Du skulle vel ikke kunne bære lammet
mitt en stund?”
Den finne herren stanset. ”Hva heter du?” ”Jeg heter
Anna.” ”Hvor er du fra? ”jeg er hjemmefra” sa Anna.
”Hvor skal du nå da?” spurte herren. Men i det samme
fikk han se hvor trett Anna var. Hun skalv i armene og
hennes små hender var aldeles blåfrosne. ”Kan du ikke
sette lammet fra deg på veien? Det har jo fire bein å
gå på!” ”Nei, da springer det hjem”, sa Anna. ”Nå”, sa
herren kort, ”da får jeg bære det et stykke for deg da.”
Anna neiet og takket da herren tok lammet. Hun måtte
riktig gni sine valne hender og blåse på dem og forsøke
å varme dem i kjolen.
Mannen tok lange skritt, og Anna trippet av gårde tett
ved hans side så fort hun kunne. ”Tenk”, sa herren, ”når
jeg bærer dette lille lammet, kommer jeg til å tenke på
den tiden da jeg som barn var gjetergutt.”
12 Julen 2010 13

”Har du vært gjetergutt?” spurte Anna. ”Ja du, jeg har
nok vært meget fattig en gang”, smålo han. ”Fattig”, sa
Anna og var forundret.
”Kan en fattig bli rik?” ”Hvordan vet du at jeg er rik?”
”Du har så fin pels”, sa Anna. Men plutselig kom hun
til å tenke på noe. ”Kjenner du en som heter ”Stor-
Niklas?”, spurte hun.
”Stor-Niklas”, sa mannen og rynket pannen. ”Jo, han
har jeg hørt tale om. Men hvorfor spør du om det?” ”Jo,
for han er meget rik”, sa Anna. ”Han har penger som
gress, både i banken og i lommeboken.”
”Og han er det grusomste og styggeste menneske som
finnes.”
”Å, er han det?” sa mannen. ”Ja”, sa Anna. ”Men det
verste er at han går omkring og vil være gudelig også.”
Mannen tok opp et lommetørkle og tørret av pannen.
”Blir du trett?”, spurte Anna. ”Nei, nei”, sa mannen.
”Fortsett bare du. Vet du noe mer om denne Stor-
Niklas?”
”Ja, han er ikke mer gudelig enn geitene våre”, sier
pappa. Nå måtte mannen le.
Men så ble han med ett alvorlig. ”Jaså, er han ikke mer
gudelig? Men han går vel til kirken i det minste. Deres
geiter går vel ikke til kirken?”. ”Ja, han går i kirken,
for der synes det ikke hvor mye han legger i kollekten,
men det gjør det ikke i misjonshuset.” Mannen bet seg
i leppene. ”Det må være en skrekkelig fyr den der Stor-
Niklas”, sa han.
”Det er riktig bra at du synes det samme”, sa Anna. ”Jeg
var redd for at pappa ikke snakket sant, for han bruker
å si så mange stygge ting om slike folk, som han ikke
synes om. Han sa at han skulle slå i hjel lensmannen her
om dagen, men da sa mamma, at det var bedre han slo i
hjel brennevinsflasken.”
”Det var rett sagt av din mor, men hva sa din far da?”
”Han sa noe stygt”, sa Anna. ”Det var ille det”, sa
mannen. ”Ja”, sa Anna, ”det er synd å snakke stygt.”
”Men det er stygt å stjele også, og nå må jeg bære bort
lammet, for det er mitt lam. For jeg har fått det som mitt
eget. Men i natt sa far, at han ville selge det og Karins
lam også for å kunne betale leien til Stor-Niklas.”
”Men kjære barn, hvor skal du ta veien med lammet?”
”Det vet jeg ikke”, svarte Anna bekymret. ”Vet du noe
sted jeg kan gjemme det?” ”Ja, det tror jeg”, svarte
mannen. Anna ble så glad at hun ble aldeles varm. ”Å,
snille deg”, sa hun. ”Vis meg veien dit!”
De var nå fremme ved gårdene, og folk de møtte
forundret seg storlig over å se den rikeste bonden i
bygda komme bærende på et lam med Mikkels-Jonas
fattige småpike ved sin side. Ennå mer forundret ble
drengen, da husbonden kom direkte inn og satte fra seg
et snehvitt lam i en tom kalvebinge. Men mest forundret
ble Anna selv, da hun fikk følge med inn i det store,
hvite huset og fikk sitte i et varmt kjøkken. Hun ble budt
varm kaffe med kringler til av en snill, gammel frøken,
mens husbonden selv satt ved hennes side og så på
henne idet han svinget spaserstokken med sølvhåndtaket
rundt i ring mellom sine hender. Så fikk Anna et varmt
pledd om seg og den fine mannen fulgte henne på vei.
”Jeg vil ikke slippe en slik pike i mørket”, sa mannen.
”Tenk om du kunne møte den skrekkelige Stor-Niklas”.
Da de var komet et lite stykke på veien, stakk Anna sin
lille hånd inn i den fine herres hånd. Anna tenkte vel
ikke så mye på det, men mannen tenkte dess mer. Det
var lenge siden han hadde holdt en slik liten barnehånd.
Så liten den var! Som en liten fugleunge i et rede lå
Annas hånd i hans. Den var så kald, men den ble snart
varm. ”Nå kan du gå en stund på den andre siden”, sa
mannen, ”så blir den andre hånden også varm.”
Det var uvant å ha et lite trippende barn ved sin side.
Det var bedre enn alle spaserstokker med sølvhåndtak i
hele verden. Til slutt var de fremme hos Mikkels-Jonas.
”Ser du for en elendig stue vi bor i”, sa Anna. ”Stor-
Niklas bor i et stort og pent hus”, sier far, og der er han
nesten alene, og vi er så mange og har bare ett rom.
Denne stuen vår er ikke mer verd enn ti kroner, sier
far, og vi får ikke reparert heller, for Stor-Niklas vil
ikke.” Men så ble døren åpnet og mor Oline kom ut for
vel tiende gang for å se etter sin forsvunne småpike.
Da hun fikk se Anna og hvem hun var i selskap med,
for hun forskrekket inn i stua igjen og stilte seg foran
Mikkels-Jonas som for å beskytte ham. ”Får jeg sitte
ned en stund”, sa mannen og tok av seg hatten. Oline satte
fram en stol, uten ryggstø. ”Jo, jeg fant en småjente der
ute i veien, og så fulgte jeg henne hjem, men først var vi
hjemme hos meg og gjemte lammet, for hun var redd for
at noen skulle komme og stjele det.”
”Det lammet skal jeg selge for å kunne betale plassleien”,
sa Mikkels-Jonas. ”Det er ditt lam?”, spurte mannen.
”Visst er det mitt, selv om Anna får kalle det sitt.”. Anna
ville si noe, men mannen løftet pekefingeren mot henne.
”Hva vil de ha for lammet?” ”Jeg har tenkt meg 10 kroner
for det”, sa Mikkels-Jonas. ”Ti for det lille og femten for
det store.” Leien er 25 kroner. ”Jeg har hørt at de takserer
denne stuen til ti kroner. Var det ikke du nevnte lille
Anna?”
Mikkels-Jonas så ut, som når han ville slå i hjel
lensmannen. Men mannen begynte å se så vennlig på ham,
at sinnet rant av ham. ”Jeg er blitt en slik god venn med
Anna”, sa han og tok henne inn til seg, ”at jeg vil gi henne
dette lille lammet, men da må jeg jo kjøpe det ordentlig
først. Og ettersom det koster ti kroner og denne her stuen
er verdt ti kroner, så kanskje vi bytter. Går de med på
det?” Mikkels-Jonas svarte ikke. Det så ut som han ikke
trodde det var alvorlig ment. Men mannen reiste seg. ”Jeg
mener det alvorlig hva jeg sier. Men jeg vil ikke selge noe
som ikke er i god stand. Derfor påtar jeg meg å reparere
stua og uthusene, så alt blir i orden, og så blir stua deres
og lammet mitt, det vil si – Annas. Men det er et vilkår,
eller rettere to, med dette byttet. De skal slutte å drikke,
Jonas – og du skal legge av deg å banne. For ser du, det er
mer verd enn alle penger i verden og verd å ofre hva som
helst, å ha et slikt lite englebarn som Anna her.”
Nå skjedde det noe forunderlig med Mikkels-Jonas. Han
kom til å se på lille Anna. Hun stod i lampeskinnet og
lyset lå som en engleglorie om hennes hode. Det var som
Mikkels-Jonas aldri hadde sett sin lille pike før. Men Anna
så med angstfulle øyne på ham. Å, var han slik., Mikkels-
Jonas, at hans barn måtte se på ham slik. Han så på sin
hustru, Oline. Også hun hadde angst i blikket.
Men sannelig, de skulle ikke behøve å skamme seg for
ham. Mikkels-Jonas rettet seg opp. Så rak hadde han aldri
stått før. Han rakte fram sin hånd, og mannen tok den.
”Det var hederlige vilkår”, sa han, ”jeg går med på dem.”
”Takk, og gud velsigne deg”, sa mannen. Så vendte han
seg til Anna: ”I morgen kommer du til meg og henter
lammet ditt.” Så tok han hatten sin og gikk.
Da han var gått, spurte Anna. ”Hvem var han?” ”Det var
Stor-Niklas”, svarte fraen. Men ute i mørket vandret Stor-
Niklas langsomt hjemover. Og der han gikk fremover
snakket han med Gud. Det hadde han ikke gjort på veldig
lenge. ”Takk, Gud”, sa han, ”at du sendte en engel i min
vei, innen det ble for sent!”
Nå er det jul
Nå er det jul, tenk så stort
Nå feirer vi det Frelseren har gjort.
Han forlot himmelens glede
Ble født som et menneske og lagt i
en krybbe her nede.
For Kongenes Konge så det fattig ut,
men englene sang på marken ut:
Ære være Gud i det høyeste og Fred på jord,
Messias er født, vår konge god.
Et barn er født i Davids by i Betlehem.
Og kongene fra Østen skyndte seg frem.
En ny stjerne var tent
Og kongenes lengsel og venting var glemt.
Nå ville de barnet se, ofre gull og røkelse og Frelseren
tilbe.
En ny Konge var født
Han er Messias Herren i Davids by,
Hos Ham kan alle folkeslag finne FRELSE og ly.
Det var jubel den natten i Betlehem
Maria var i undring for alt som var hendt.
Den mørke natten ble strålende lys
Engleskaren sang av jubel og fryd.
Gjeteren på marken forstod ingen ting
De hørte på englene og sprang like inn
I Betlehem og stallen og fortalte hva som var hendt
Om englene og budskapet som av englene ble sendt.
Det skjedde et UNDER den natten i Betlehem
Verdens Frelser ble født
Verdens Lys var kommet
Englene forkynte hva DET rommet.
FRELSE-UTFRIELSE-EVIG LIV
Det var derfor Jesus gav sitt liv.
Han brøt dødens makt
Fridde oss fra skyld og kledde oss i sin prakt.
Ære være Gud i det høyeste!
Og FRED på jord!
Bønn om FRED kan ikke rommes i ord.
Gunn Synnøve Hammersland
14 Julen 2010 15

Trekk en strek fra tallet
1 til 72.
Ja, hva skjuler disse
strekene, mon tro?
16 Julen 2010 17

Julekryssord
ønskes av alle i
Send løsning til:
Det Gode Budskap
v/ Leif Frode Svendsen
Kvartnesveien 20
4276 VEDAVÅGEN
Vi trekker ut to vinnere som får hvert sitt gavekort på
250 kroner.
Løsningen kommer i Det Gode Budskap 15. januar.
18 Julen 2010 19

Juleevangeliet
i et nøtteskall
”For Gud er trofast som har
kalt dere inn i fellesskap
med Sin Sønn Jesus
Kristus.” Paulus første brev
til korinterne 1,9
Juleevangeliet:
Redaktør Leif Frode Svendsen
I velferdssamfunnet Norge har vi
så altfor lett å konsentrere oss om
alt det synlige i denne verden. Men
Bibelen har et budskap om det er en
åndelig verden som er like virkelig
som vår egen. Og denne åndelige
verden er en evig verden, som
ikke lar seg påvirke av konkurser,
opphørssalg og død. I møte med
evigheten blir våre liv et lite pust,
som en flott sommerfugl som
åpenbarer all sin prakt noen dager
før den forsvinner.
Bibelen har et klart budskap om
menneskene ved sin død vil møte
den usynlige verden – en helt ny
virkelighet.
Julen handler først og fremst om
Jesus – som kom som Verdens
Frelser. Han kom for å vise oss
veien inn i den usynlige verden;
det står faktisk at Jesus er veien,
sannheten og livet. Den eneste veien
til Gud (Evangeliet etter Johannes
14, 6). Ønsker du en titt inn i
himmelen?
Hvordan er det i himmelen?
Ikke bare kom han for å åpne
menneskenes øyne for denne
usynlige verden, det paradiset som
vi alle innerst inne lengter etter, men
Han kom for å vise oss hvordan
denne himmelske verden er.
I Hebreerbrevet (1, 1-3) kan vi
lese Jesus Kristus åpenbarer for
oss hvem Gud er, og hva den
usynlige verden er preget av. Jesus
er ”avglansen av hans herlighet og
avbilledet av Guds vesen...” Det
er jo rart å møte folk som er tøffe
motstandere av kristendommen,
men faktisk beundrer Jesus.
Gjennom Det Nye Testamentet blir
du kjent med en mann som hadde
ingen utdannelse, arbeidet som
snekker, var ugift og eide kun den
kappen han gikk i. Og overalt hvor
han møtte ensomme, syke og onde
mennesker – møtte Ham dem med
kjærlighet, nåde og helse. Gjennom
Jesus åpenbarer Gud sin kjærlighet
til oss;
Alt faller på en måte litt i grus
gjennom det som skjer på Golgata.
Jesus blir korsfestet på grufullt
vis, uskyldig dømt. Paulus skriver
i sitt brev til Romerne (5,6) om at
mens vi som mennesker ennå var
skrøpelige, døde Kristus til fastsatt
tid for ugudelige. Videre skriver
han: ”Men Gud viser sin kjærlighet
til oss derved at Kristus døde for oss
mens vi ennå var syndere.”
Den store kjærlighetshistorien
Alt i alt er Bibelen en bok om
en stor kjærlighetshistorie. Som
begynte med at Gud skapte
mennesket i sitt bilde. ”I sitt bilde”
betyr at vi har mange kvaliteter som
Gud har, men viktigst av alt betyr
det at vi er skapt til å leve i sammen
med Gud, i fellesskap og vennskap
med den høyeste Gud.
I 1. korinterbrev (kapittel 13) kan
vi lese om at den guddommelige
kjærligheten ikke tvinger noen til
å elske. Slik også med Gud! Han
lot menneskene bestemme om de
ønsket fellesskap med Gud, men
valgte, under påvirkning av djevelen
å vende Gud ryggen. På den måten
kom ondskap og synd inn i verden,
fordi menneskene heller valgte å
høre på djevelens stemme. Og ved
syndefallet ble det et skille mellom
den usynlige Gud og mennesket.
Men her kommer juleevangeliet inn
i bildet. Det lille barnet som blir født
inn i vår, synlige verden - handler
om en mektig redningsaksjon fra
Guds side. Det handler om at Gud
igjen ønsker fellesskap med oss
mennesker. Han ønsker fellesskap,
vennskap med deg!
Kanskje sliter du med å forstå Jesu
død opp i alt dette? Det handler om
at Gud, som kjærlighetens Gud,
ikke kan tolerere synd og ondskap.
Og bestemte at straffen, lønnen for
alle disse gjerningene skulle være
dødsstraff. Men Jesus, uskyldig,
uten synd og ondskap, døde i stedet
for alle mennesker på Golgata. Og
gjennom dette blir du perfekt for
Gud!
Jesus forteller en fortelling for å
vise oss hvor glad Gud er i oss. Det
handler om en sønn som forlater
faren sin for å leve livet. Tiltross
for at faren ikke er død, får han
mast til seg halve rikdommen i
hjemmet. Videre kan vi lese at han
bruker opp all sin rikdom og havner
i ”rennesteinen”. Men heldigvis:
Vi kan lese om en god Far som
hver dag speider etter sin fortapte
sønn, for å bringe han tilbake, inn i
tryggheten og rikdommen.
Du er savnet
Jeg håper du har lyst til å oppleve
Guds kjærlighet på denne måten?
For du som enda ikke har tatt imot
Jesus – du er savnet. I den usynlige
verden er det en kjærlighetsfull Gud
som lengter etter deg. Etter å være
sammen med deg, gi deg trygghet,
fred, glede og håp. Ikke minst:
Gi deg herlige smakebiter fra en
usynlig verden, som er like virkelig
som din egen.
I betegnelsen kristendom ligger det
dessverre noe negativt. ”Dom” er
ikke akkurat noe positivt. Men hør:
Jesus kom ikke for å dømme deg,
men for å Frelse deg. Han kom ikke
for å gi deg dårlig samvittighet,
men for å tilgi deg alt det onde du
20 Julen 2010 21
har gjort. Han kom ikke for å ta livs
kvaliteten fra deg, men heller bringe
deg inn i et overflods liv.
Faktisk: Du er skapt fra begynnelsen
av til å leve i fellesskap med Gud.
Og uten dette fellesskapet, som du
oppnår gjennom Jesus Kristus, kan
du aldri bli hel som menneske. Det
vil alltid mangle noe – og i lengden
kan ingenting tilfredstille deg.
Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten
og livet. Ingen kommer til Faderen
uten gjennom meg.” Evangeliet etter
Johannes 14, 6

Fokus på
sigøynervekkelsen
Tekst: Stig Andreasson
Foto: Stig Andreasson /
Shutterstock
Under den annen
verdenskrig fikk mange
sigøynere i Europa
gjennomgå store lidelser.
En del av dem mistet livet i
tyske konsentrasjonsleire.
Fru Reinhard var blant dem
som slapp unna med livet og
som etter krigen begynte sitt
omreisende liv på Frankeikes
landeveier. I større byer og
i små landsbyer solgte hun
tøy og kurver av piletre som
hennes mann og sønner
hadde laget. I begynnelsen
av 1950 fikk denne kvinnen
oppleve noe som skulle få
den største betydning for
henne selv, hennes familie
og tusener av hennes
stammefrender i Frankrike.
Sigøynervekkelsen i Frankrike
– et under i moderne tid
FRANKRIKE: Familien Reinhard
befant seg i byen Lisieux i
Normandie da en av sønnene
ble alvorlig syk. På sykehuset
konstaterte legen at det var
blindtarmbetennelse og dessverre
også bukhinnebetennelse. Gutten
ble operert, men etterpå sa legen:
”Dette er et håpløst fall for
legevitenskapen.” Da den fortvilte
moren spurte hva dette betydde fikk
hun til svar: ”De får være glad for at
De har andre barn. Denne gutten må
De ikke regne med å få tilbake.”
Traktaten på markedsplassen
Noen dager tidligere hadde fru
Reinhard mottatt en traktat fra en
mann som sto på markedsplassen
i Lisieux og solgte bibler. I denne
erkekatolske by fantes det nemlig
en evangelisk forsamling som
forsøkte å spre evangeliets budskap.
Mannen på markedsplassen sa noen
ord om Jesus til fru Reinhard og
ga henne traktaten. Hun la den i
sin portemoné og mistet den flere
ganger da hun betalte for matvarer
som hun kjøpte på markedsplassen.
Men hver gang tok hun opp den lille
traktaten igjen. Det var akkurat som
om en usynlig hånd tvang henne til
å ta vare på den og få den med seg
hjem.
Nå da sønnen lå syk og døende på
sykehuset kom fru Reinhard til å
tenke på traktaten. Siden hun selv
ikke kunne lese, ba hun en dame
fra byen om å være så snill og lese
for henne hva som sto skrevet på
traktaten. Det var et budskap om
Jesus og om håp for fortvilede og
søkende mennesker. Der sto også
adressen til menighetens lokale
og innbydelse til møtene hvis man
ønsket å vite mer om evangeliets
budskap.
Din sønn skal ikke dø
Fru Reinhard kunne jo ikke
heller lese verken gatenavn eller
gatenummer, men med velvillige
menneskers hjelp fant hun veien
til menighetens lokale. Det var en
søndag formiddag. Pastoren sto
foran menigheten og talte. Da den
fortvilte sigøynerkvinnen kom inn
i lokalet avbrøt hun predikanten og
ropte: ”Monsieur, min sønn ligger
på sykehuset og holder på å dø!
Dere må hjelpe meg! Dere må be for
sønnen min!”
”Nei, din sønn skal ikke dø. Herren
er mektig til å helbrede ham!”
svarte predikanten. Så ba hele
forsamlingen for sigøynergutten
på sykehuset. Etter gudstjenesten
fulgte pastoren med moren opp til
sykerommet hvor han igjen ba og
la sine hender på gutten. To dager
senere ble den unge sigøynergutten
utskrevet fra sykehuset – fullstendig
frisk!
Et vitnesbyrd som tente
At Gud hadde grepet inn på en
underfull måte, det var helt tydelig.
Den overlykkelige moren fortalte
selvfølgelig ivrig hva som hadde
skjedd for alle slektninger og venner
hun møtte på sine reiser. En lengsel
etter å få vite mer om Jesus og
evangeliet ble tent hos mange. En
annen av fru Reinhards sønner, som
var gift, kom også til Lisieux. Denne
eldre sønn bar tilnavnet Mandz og
han hadde lenge vært på leting etter
Gud. Han var like fattig og uvitende
som alle sine stammefrender.
De 50.000 sigøynere som den
gang levde i Frankrike var til 98
prosent analfabeter og praktiserte
en spesielt overtroisk form for
romersk katolisisme. De gjorde
pilegrimsreiser til Middelhavet hvor
en stor statue av Jomfru Maria ble
båret i prosesjon. Mariadyrkelse,
bønn til forskjellige helgener samt
spådom og okkultisme preget
sigøynernes religiøse liv. Dette
foraktede vandrerfolket hadde ikke
kontakt med noen evangeliske
menigheter. Ingen evangelisk
misjonær fulgte dem på deres reiser
for å gi dem Guds Ord. De levde i
det største mørke og uvitenhet. Men
nå tentes lengselen etter noe annet
hos mange av dem.
Den som søker han finner
Sigøyneren Mandz hadde ofte
forsøkt å komme i kontakt med Gud
ute i naturen, under åpen himmel.
Han trodde at Gud fantes og visste
også at han på sigøynerstammens
språk hette ”BARODEVEL”, men
for Mandz var han den ukjente
Gud. Som liten gutt hadde han en
gang fylt en flaske med vann fra en
undergjørende kilde, sannsynligvis
fra den katolske valfartsbyen
Lourdes. Han hadde lenge bevart
denne flasken under hodeputen og
drakk litt av den hver kveld i håp
om å bli lykkelig. Men noen fred
hadde han ikke funnet. Da han fikk
høre hvordan hans yngre bror var
blitt helbredet gikk også han til den
evangeliske menigheten i Lisieux.
Han følte en usigelig glede da han
fikk høre budskapet om at frelsen
er av nåde ved tro på Jesus Kristus.
Av hele sitt hjerte henga han seg til
Gud og ble sammen med de andre
i familien et vitne for Jesus bland
andre sigøynere av den samme
stamme, den såkalte ”Manouchestammen.”
Slik ble evangeliets gode
nyheter kjent for mange.
Fascinerende fortsettelse
Dette var sigøynervekkelsens
begynnelse. En enkel traktat på
22 Julen 2010 23
en markedsplass. En sigøynergutt
blir helbredet som svar på bønn.
Fortsettelsen er like fascinerende
som begynnelsen. Store skarer
av sigøynere begynte å oppsøke
evangeliske menigheter. Vi har
ofte sett dem komme til våre
teltmøter. Sigøynerne er ofte veldig
musikalske og de troende blant
dem har ofte hjulpet oss med sang
og musikk. I dag samles tusentals
sigøynere til store konferanser. Jeg
kan huske at jeg en gang ved en
slik anledning ble invitert til å spise
hos en troende sigøynerfamilie.
Renslighet er ikke en dyd hos

DE REISENDE: Mange sigøynere
bor i campingvogner og lager maten
utendørs.
vandrerfolket, så det kan nok være
litt av en prøvelse å spise hos
dem. Men denne gang konstaterte
jeg at selv om tallerkene hadde
forskjellige farger, så var alt så rent
og pent på bordet at det var en fryd
å delta i deres måltid. Det hadde
skjedd forandring hos dem på alle
livets områder.
Nå i juletid er det gripende å
tenke på Herrens under blant dette
foraktede vandrerfolk. Vi feirer den
fantastiske begivenheten at Guds
Forsidebildet viser den vanligste og
mest utbredde arten av alle uglene.
Uglene er inndelt i to familier, egentlige
øgler og slørugler, hvor kattuglen
tilhører de egentlige uglene. Arten ble
klassifisert av Carl von Linné i 1758.
Kattuglen blir cirka 40-46 centimeter,
med et vingespenn på 95 – 105
centimeter og vekt på 400 – 800 gram.
Hunnen er i gjennomsnitt litt større
enn hannen. Den forekommer i to
fargefaser, rødbrun og gråbrun med
alle overgangsformer. Hunnen er mer
rødbrun enn hannen.
Det er antatt at kattuglen har de best
utviklede øynene av uglene. Uglens
retina har cirka 56 000 lysfølsomme
staver per kvadratmillimeter. Dette
gjør den i stand til å skille byttedyr fra
omgivelsene på mange meters avstand,
selv i et lysskinn som bare tilsvarer
belysningen fra et stearinlys 500 meter
unna. Under lyssvake forhold har de
100 ganger bedre syn enn mennesket.
Ringmerkede kattugler har blitt opp til
cirka 18 år gamle. I fangenskap er det
individer som har blitt 27 år. Den er
utelukkende monogam.
Sønn steg ned til oss fra lysets rike.
Og hvorfor steg han ned? Guds
Ord sier at Han kom for å oppsøke
og frelse det som var fortapt.
Sigøynervekkelsen er et fantastisk
vitnesbyrd om at den Frelser som en
gang ble født i Betlehem ennå i dag
Strix aluco – kattuglen
Bestanden er stor i Europa, med 400 –
500 000 hekkende par. I Norge hekker
den nord til Trondheimsfjorden. I Norge
regner en med at det kan være opp
mot 30 000 hekkende par. Til tross for
at bestanden er stor, har det spesielt
i Storbritannia vært en markant og
bekymringsfull nedgang i bestanden de
siste årene.
Kattuglen er hovedsakelig aktiv på
natten og holder seg i ro om dagen.
I den lyse årstiden hender det at den
jakter hele dagen. Den er en utpreget
standfugl som vandrer lite, og et
kattuglepar beveger seg sjelden utenfor
et territorium på 100 hektar. Den er
aggressiv hvis den må beskytte redet
og kan faktisk angripe mennesker. Med
sine lange, skarpe klør går den etter
inntrengerens ansikt. Siden flukten
er nesten lydløs er den vanskelig å
oppdage før det er for sent. Den spiser
helst fugler og smågnagere, men kan
også spise ormer, frosker, insekter og av
og til fisk.
Kattuglen bygger ikke redet selv,
men finner seg tilrette i reder forlatt
av skjærer eller kråker, eller i et hult
tre. De yngler tidlig på året, og kan i
oppsøker og frelser de mest uvitende
og forkomne blant menneskene på
vår jord.
gnagerår klekke ut store kull. Etter en
rugetid på 29 dager klekkes eggene,
beveger seg ut av redet fire uker gamle
og flyr når de er rundt syv uker. I nær
et halvt år passes de av foreldrene, før
de må forlate territoriet til foreldrene og
skaffe egen yngleplass.
Du ser kattugla ofte, men du kan høre
dens sang. Hannfuglen har sitt tutende
”ho-ho-hoo”, mens hunnen svarer:
”Ki-vitt”.
Totalt har bibelpressene
ved Nytt Livs Lys en
kapasitet på om lag
3,5 millioner bibelsider
i timen. På årsbasis
produseres fra fire til
fem millioner bibler, i
tillegg til millioner av
evangeliseringsbøker,
hefter og traktater. Hvert
år trykkes evangeliet
på 25 – 30 språk.
Fokus på det store
bibelbehovet i verden
Tekst: Inga og Roald Lidal
Foto: Vidar Aronsen
Historien bak
bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys
JAPAN: Det er nok ikke mange
trykkeri i verden som kun trykker
bibler og kristen litteratur, men
ett av disse finnes i Saitama fylke,
nordvest av Tokyo. Det hele startet i
1959. En amerikansk misjonær, Fred
D. Jarvis hadde i noen år hjulpet
japanske evangelister, pastorer
og andre med filmframvisere og
forskjellig annet utstyr som de
behøvde for å nå ut med evangeliet
i etterkrigstidens Japan. Landet
var fattig. Mange av storbyene var
bombet, og bygninger og finanser
var i ruiner.
Dette skjedde etter at Kina
hadde stengt sine dører for all
misjonsvirksomhet, og et stort antall
misjonærer kom fra Kina til Japan.
Folket i Soloppgangens land var
utslått og utmattet etter krigen, og
de var åpne for evangeliet.
Presse for 500 dollar
Gjennom en forretningsmann fikk
Jarvis penger til å trykke en million
traktater, og en venn rådet ham
da til å kjøpe ei trykkpresse for å
kunne trykke billig og dermed spare
penger. Om rådet var godt eller
ikke, skal være usagt, men Jarvis
kjøpte i alle fall ei lita presse fra
det amerikanske militæret for 500
dollar. Problemet var bare at han
var ikke teknisk anlagt og ante ikke
24 Julen 2010 25
hvordan han skulle få trykkpressa til
å fungere.
Arfinn Andås fra Horten var på den
tida sammen med sin kone, Hildur,
engasjert i menighetsarbeid lenger
nord i landet. De hadde aldri hørt
om Fred Jarvis engang, men følte
Guds kall til å dra til Tokyo for å
møte ham. Dette var begynnelsen
til bibeltrykkeriet. Arnfinn, som var
utdannet bilmekaniker, fikk pressa
i gang, og den første millionen med
traktater ble trykt etter mye strev og
med mange bønner om Guds hjelp.
Undertegnede kom til Japan i 1970.
På den tid bestod maskinparken
fremdeles av gammelt, ganske
utslitt utstyr. Tidene var imidlertid
annerledes da, og til tross for slike
svakheter, ble traktater, hefter,
blad og bøker trykt i ganske store
mengder. Fokuset var på Japan, og
behova for evangeliseringslitteratur
her var også stort. En milepæl i
virksomhet ble nådd da mer enn
en million Johannesevangelier ble
produsert for verdensutstillingen i
Osaka i 1970.
Trykkpresser og annet utstyr ble
etter hvert fornyet og forbedret, men
vi kom til et punkt der vi måtte ta en
drastisk bestemmelse. Enten måtte
vi slutte av og overlate all trykking

“SUKSESS”: Mangabibelen, her holdt
av misjonærene Vidar Aronsen og Roald
Lidal, har fått stor utbredelse - og gjort
at mange har fått møte Jesus.
MODERNE TRYKKERI: Nytt LIvs Lys besitter et moderne trykkeri utenfor Tokyo i
Japan.
AFRIKA: Mangabibler i stort antall er distribuert til forskjellige land i Afrika.
til kommersielle bedrifter, eller vi
måtte fornye utstyret fullstendig
og bli mer profesjonelle. Vi valgte
det siste da vi var overbevist om
at Gud hadde en viktig oppgave
for oss, og vi trodde for visst at vi
kunne nå flere ved å trykke selv. I
1978, som var det året Hildur og
Arnfinn dro til Hong Kong for å
starte opp virksomhet der, ble den
første bibelpressa innkjøpt. Dette
skjedde omtrent samtidig med at
dørene til Kina så vidt ble åpnet på
gløtt, og vi ble involvert i trykking
av Guds ord for verdens mest
folkerike land. Dette har siden vært
en primæroppgave, mens trykking
av bibler og nytestamenter for land
i Sørøst-Asia, Sentral-Asia, Øst-
Europa og mange land i Afrika har
senere kommet i tillegg.
Nye og større rotasjonspresser har
senere blitt innkjøpt, og i 1995
flyttet vi inn i nye og moderne
lokaler 40 km lengre ut fra Tokyo.
Trykkeriet har i dag 3 moderne,
hurtige bibelpresser (rotasjon) og
ei arkpresse, i tillegg til en rekke
annet utstyr. Ca. 60 arbeidere fra 9
forskjellige land arbeider sammen
for å nå ut med Guds ord til de
mange som fremdeles ikke har det
og med evangeliets budskap til
millionene som lever i mørke. Totalt
har bibelpressene en kapasitet på om
lag 3.500.000 bibelsider i timen. På
årsbasis produseres fra 4-5 millioner
bibler, i tillegg til millioner av
evangeliseringsbøker, hefter og
traktater. Vanligvis dreier det seg om
25 - 30 språk hvert år.
Bibler til folk som ikke har
egen bibel
Virksomheten finansieres ved
gaver fra enkeltpersoner og
menigheter i Japan og Norge,
og ved at vi samarbeider med
andre organisasjoner med samme
formål. De dekker ofte en del av
produksjonskostnadene og vi en del,
men i noen tilfeller betaler de alt,
og i andre tilfelle faller alt på oss.
Ofte er det vi som vet om behova
og mulighetene for å få gjort noe
med dem, mens i andre tilfeller
kommer forespørslene til oss fra de
vi samarbeider med. Vi trykker også
en del bibler for vanlig salg, mens
storparten av alt vi trykker, går til
folk som ikke har en bibel.
Det kan forøvrig nevnes at
storparten av biblene som blir trykt
i Japan, blir sendt til Indonesia for
innbinding. Vi har vårt eget binderi
i Indonesia, og ca 160 troende
medarbeidere er engasjert der med
innbinding av bibler. Fra der blir de
sendt til alle verdens hjørner.
Vi samarbeider ellers veldig nært
med våre folk i Hong Kong. En del
innbinding av bibler blir også gjort
i der (ikke på eget binderi), og våre
medarbeidere er involvert med oss
i trykking av en god del materiell
som ikke passer vårt oppsett i Japan.
Hovedvirksomheten i Hong Kong er
imidlertid rettet mot Kina. Vi har en
egen avdeling som kun arbeider med
bibellevering, og de bærer årlig 120-
130 tonn bibler over grensa.
Større bibelbehov enn
noensinne
Behova for Guds ord har neppe
noensinne vært større enn det er
i dag. Kina er et kapittel for seg.
Landet har opplevd den største
vekkelse i kristenhetens historie. Fra
mindre enn en million protestantiske
kristne da misjonærene måtte forlate
landet, har det vokst til det i dag
mest sannsynlig er 130 millioner
troende. Dette kan ikke bevises,
men en grundig artikkel som i år
ble publisert av Kina kjenneren,
Paul Hattaway, konkluderer
med minst 7 % kristne. Mens
myndighetene hevder at de tillater
bibeltrykking, og at de har nok
bibler, er dette langt fra sannheten.
Kun ett trykkeri har tillatelse til
å produsere kinesiske bibler for
1367 millioner mennesker (offisielt
antall i 2009). Myndighetene
bestemmer antall, og de bestemmer
distribusjonen. Bibler kan ikke fåes
kjøpt i bokforretninger, men kun i
registerte menigheter. Mens det nok
går an å få tak i en bibel i de store
byene, er det umulig å få tak i nok
utover landsbygdene og i mindre
byer, der 70 % av befolkningen bor.
Vi har møtt hundrevis av ledere
av uregisterte menigheter som
alle ber om bibler. Ja, de sier det
er deres største behov. Millioner
av kristne uten sitt eget eksemplar
av Guds ord representerer en
utrolig stor utfordring for oss ved
bibeltrykkeriet, og det burde i langt
større grad være en utfordring for
kristne i Vesten.
Ventet 35 år på bibler
Det er imidlertid ikke bare Kina
som har behov. En misjonær i
Kambodsja fortalte oss at om han
fikk en million bibler, skulle han
snart kunne dele dem ut til kristne
uten sitt eget eksemplar av Guds
ord. Blant ulike minoritetsgrupper
i Myanmar (Burma), Vietnam
og Laos er situasjonen mye den
samme, for ikke å snakke om land
i Afrika. Behova er ufattelige, og
vi er inderlig takknemlig for å
kunne være med å gjøre en innsats
for å skaffe Guds ord til de mange
som virkelig venter på det og ber
om det. Det er vår bønn at mange
flere må få øynene opp for alvoret
i situasjonen med at millioner på
millioner av våre brødre og søstre
må vente forgjeves på det de trenger
og ønsker mer enn noe annet. En
mann i Sørøst-Asia fortalte nylig da
de fikk en forsendelse med bibler
at de hadde ventet i 35 år. Om flere
kristne så det alvorlige og tragiske
i denne situasjonen, og om flere var
villige til å gjøre noe med det, ja, da
ville vi virkelig kunne utføre langt
mer. De mange som venter, måtte
kanskje ikke vente lenger.
En annen viktig virkegrein som
de siste 4 åra har blitt utviklet ved
Bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys,
er publiseringen av mangabøker
(japansk tegneserieform), strengt
basert på Bibelens beretninger og
budskap. Av totalt fem bøker er fire
kommet ut til nå, og i tillegg er et
64-siders hefte produsert. Barn og
unge (og i mange kulturer voksne
med) leser denne typen litteratur
med stor innlevelse. Vi har fått
utallige rapporter som forteller om
mange som har tatt imot frelsen, og
at hver bok blir lest av minst 4-5
personer. I skrivende stund har 3
millioner eksemplar blitt trykt og
sendt ut. Det vil si at gjennom disse
vil 12-15 millioner mennesker ha
blitt berørt av evangeliet. Vi ønsker
å være forsiktige med store tall, og
det kunne jo være at gjennomsnittet
ligger lavere enn det vi har blitt
fortalt. Men selv om bare halvdelen
skulle være rett, og ”bare” 6 -7
millioner mennesker til nå har blitt
gitt en anledning til å få del i frelsen,
ja, da syns vi i alle fall vi har grunn
til stor, ydmyk takknemlighet for det
vi får være med om.
Mulighetene framfor oss er uante.
Vi har åpne dører. Vi har redskapet
og vi har forespørsler i fleng. Men
skal arbeidet lykkes, trenger vi
forbønn, og vi legger heller ikke
skjul på at vi trenger midler. Om
finansene var på plass, ville vi kunne
plassere millionvis av disse effektive
bøkene på strategiske plasser, og
om midlene var tilgjengelig, ville
vi kunne skaffe bibler til flere av
de mange som venter. Er det rart vi
appellerer om hjelp?
26 Julen 2010 27

Se, jeg står for døren og banker...
Bli kjent med
Cornelia (Corrie) ten Boom
Tekst: Leif Frode Svendsen
Corrie ten Boom hadde
hele livet Jesus Kristus som
sin beste venn. Gjennom
ufattelige lidelser og hat
holdt vennskapet.
JULEBIOGRAFIEN: En mer ivrig
og kjærlig evangelist skulle du lete
lenge etter. Corrie ten Boom (1892
– 1983) opplevde grufulle ting i
tysk fangenskap under krigen, men
i stedet for å hate, elsket hun med
Guds kjærlighet.
Cornelia vokste opp som den yngste
av fire søsken, tvillingene Nollie
og Willem og Elisabeth (Betsie).
Hennes far, Casper, var godt likt
i Harleem, drev urmakerverksted.
Han tok sin datter Cornelia i lære,
og hun fullførte læretiden mellom
1920 – 1922 og ble den første
godkjente, kvinnelige urmakeren i
Nederland.
Tyskerne okkuperte landet fra 15.
mai 1940, og familien ten Boom
bestemte seg for å lage et skjulested
i hjemmet for forfulgte jøder. En
del av Corries rom ble brukt, og
i store klokker smuglet de inn
byggematerialer til det hjemmelige
rommet. Det hadde størrelse som
en middels garderobe og eget
ventilasjonssystem. Ved nazistenes
ankomst til Harleem, gjemte seks
jøder seg i huset. Familien ble
medlemmer i den nederlandske
undergrunnsbevegelsen, og gjemte
regelmessig forskjellige flyktninger.
Jødene hjalp de med en klar
overbevisning om at jødene var
Guds utvalgte folk. De var vel
kjente som mennesker som elsket
med Guds kjærlighet, var vennlige
mot alle, spesielt handikappede.
(kapitulasjonen 5. Mai 1945). Siden
de hadde hjulpet mange tidligere,
hadde de mange kontakter som gav
dem mat og hjelp.
Mange jøder og ikke
minst, flere etterlyste fra
undergrunnsbevegelsen reddet livet
takket være familiens innsats.
Men 28. februar 1944 ble hele
familien arrestert, etter tips fra
en nederlandsk informant. Kun
10 dager senere døde Capser i
fengselet i Scheveningen. Heldigvis
ble tvillingene Nollie og Willem,
og deres søskenbarn Peter løslatt,
mens Betsie og Corrie ble sendt
til Vught konsentrasjonsleir, et
sted for politiske fanger. Siden ble
de sendt videre til den beryktede
konsentrasjonsleiren Ravensbrück
16. desember 1944.
Denne leiren, hvor det kun var
kvinner, lå i Nord-Tyskland, 90
kilometer nord for Berlin. I løpet
av årene fra 1939 til 1945 var 130
000 kvinner til leiren, hvor kun
bare 40 000 overlevde. Mellom
40 – 50 000 fanger ble myrdet, 90
000 ble ofre for ”tilintetgjørelse
gjennom arbeid”, sult, epidemier,
drap og medisinske forsøk. Over 5
000 ble drept med gass. Grusomme,
ja – ubeskrivelige voldeligheter
var dagligdags, ofte utført av
de kvinnelige SS-offiserene –
”flaggermusene”.
I denne forferdelige leiren, hvor
alle bare livredde ventet på døden
i gasskamrene, skapte Betsie og
Corrie håp og frelse for veldig
mange. På guddommelig vis klarte
Corrie å smugle inn en liten Bibel,
og avholdt regelmessig andakter for
kvinnene. Ofte fikk de se mange bli
herlig frelst, rett før de ble drept.
I boken: Landstryker for Herren,
beskriver Corrie en slik situasjon:
...”ten Boom, Cornelia!” ”Det er
mitt navn, tenkte jeg. Så rart at de
bruker navnet mitt, når de ellers
henvendte seg til oss ved å bruke
nummer! ”Kom hit fram!”
Vi holdt på med å finne vår plass
i køen. Ti på linje, hver nummer
hundre ett skritt frem. Mine venner
så trist på meg. ”Hva betyr dette?”
tenkte jeg meg ved meg selv.
”Straff – frihet – gasskammer
– overflytting til en annen
konsentrasjonsleir?” Det var bare
en tanke som trøstet meg: ”Hvilken
glede det er at Betsie er i himmelen.
Nå spiller det ingen rolle hvilke
fryktelige ting som vil skje. Hun vil
slippe å gå gjennom dette.”
Vakten, en ung tysk pike, ropte på
meg.
”Nr 66 730!”
Jeg trådte fram, stilte meg i giv akt,
og gjentok de nødvendige ordene.
”Shutzhaftling ten Boom, Cornelia,
meldet sich!”
”Gå og still det forrest av dem som
blir ropt opp.”
Jeg gikk og stilte meg lengst til
høyre hvor jeg hadde oversikt over
hele den grå leiren. Så lenge jeg
hadde stått inne i flokken av fanger
hadde jeg ikke kjent noe. Men når
jeg stod alene i den bitende kulden,
kjente jeg hvordan vinden pisket
gjennom den fillete fangedrakten.
En annen pike, ung og redd ble ropt
opp og kom og stilte seg ved siden
av meg. Oppropet tok tre timer, og
vi ble fullstendig stivfrosne. Hun så
hvordan jeg frøs, og hun gned meg
på ryggen så snart ikke vaktene så
det.
”Hvorfor skal vi stå her?” spurte jeg
med klaprende tenner. Svaret hennes
var knapt hørbart der det ble hvisket
fram de blåfrosne leppene hennes.
”Dødsdom.”
Jeg vendte meg til Herren.
”Kanskje jeg snart skal se deg til
ansikt til ansikt, Herre, slik som
Betsie gjør det nå”, ba jeg. ”Men la
det ikke bli en for grusom dødsmåte.
Ikke gass, Herre, ikke henging
heller. Helst ved skyting. Det går så
fort. Du kan se noe, du hører noe, så
er det over.”
Jeg så på den unge piken ved siden
av meg. ”Herre, dette er kanskje
den siste anledningen jeg har til å
føre noen til deg før jeg kommer til
himmelen. Bruk meg Herre. Gi meg
all den kjærlighet og visdom jeg
trenger.”
”Hva heter du”, spurte jeg henne
forsiktig men jeg hele tiden holdt
øye med vaktene om de så det.
”Tiny.” ”Jeg heter Corrie,” hvisket
jeg. ”Hvor lenge har du vært her?”
”To år.” ”Har du noen gang lest i
Bibelen?” ”Nei, aldri.”
”Tror du at det finnes noen Gud?”
”Ja, det gjør jeg. Og jeg skulle ønske
at jeg hadde kjent ham. Kjenner du
ham?”
”Ja, det gjør jeg”, svarte jeg. ”Jesus,
Hans Sønn, kom til verden for å ta
vår straff. Han døde på korset, men
han oppstod fra de døde, og Han
har lovet å være med oss alltid. Min
søster døde her. Hun led så mye. Jeg
har også lidd. Men Jesus er alltid
med oss. Han gjorde et mirakel
da han tok vekk mitt hat og min
bitterhet mot mine fiender. Jesus vil
bringe Guds kjærlighet inn i våre
hjerter ved sin Hellige Ånd.”
Tiny lyttet. I nesten tre timer
snakket vi sammen mens vaktene
gjorde seg ferdige med oppropet.
Det var et mirakel, for jeg fikk
sjanse til å forklare mange ting om
Jesus. Fangene bak oss lyttet også.
Jeg følte meg lykkelig. Kanskje
dette var min siste anledning i livet
til å vitne om han. Hvilken lykke!
Jeg fortsatte: ”Jesus ønsker å bo i
hjertet ditt. Se, jeg står for døren
og banker, sier han. Vil du åpne
hjertedøren din og la Ham komme
inn og forandre deg?”
”Ja, det vil jeg,” svarte hun.
”Si det til Ham”, sa jeg. ”Si til Ham
akkurat det du tenker på. Nå har du
en venn som aldri vil forlate deg.”
Det lød en sirene og vaktene ropte
til fangene: ”Gå til arbeidet!”
Tusener av kvinnelige fanger
skyndte seg på plass for å
avmarsjere til arbeidet. Tiny
forsvant også for meg. Det var bare
jeg som ble stående alene på det
stedet der jeg hadde fått ordre om
å bli stående. Jeg visste enda ikke
hvilken skjebne som ventet på meg.
En ting visste jeg imidlertid: Den
Gud som ikke slumrer eller sover,
Han var nå hos Tiny. Og Tiny visste
det også. Ingen av oss visste hvor
viktig det skulle være for henne de
nærmeste dagene. Men høyt over
larmen fra konsentrasjonsleiren
syntes jeg at jeg hørte sang av
engler. Så ble mitt liv ropt opp
igjen. Betydde det døden? Gud
skje takk, nei. Det betydde liv!
Jeg ble satt fri! Senere fikk jeg
vite at det egentlig var en feil fra
fengselsadministrasjonen, men
jeg visste likevel at dette ikke var
slutten på en epoke, det var bare
begynnelsen. Foran meg lå en hel
verden.
28 Julen 2010 29

Kristine er blitt
en gladlaks for Jesus
Kristine Ljøstad lengtet
etter noe mer. Noe som
kunne fylle et stort
tomrom på innsiden.
av meg. Etter en tid forstod jeg
selv at jeg måtte slutte i denne
menigheten, og bestemte meg for å
søke Gud på egenhånd en stund. I
en periode leste jeg mye i Bibelen,
og fikk utrolig mange åpenbaringer.
Gjennom denne fasen ble mer
grunnfestet som kristen og ikke
minst personlig. Og jeg ble sikrere
på hva jeg trodde på.
Noen venner drog henne deretter
med på ungdomsmøte i Betania
Kristiansand.
Forvandlet av Jesus
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
KRISTIANSAND: Kristine Ljøstad
(18 år) har ikke alltid hatt det like
enkelt, men har i Jesus funnet glede
og trygghet.
- Jeg har en tøff barndom bak meg,
og allerede i 7. – 8. klasse begynte
jeg å røyke, før jeg også begynte å
drikke alkohol. Inni meg bar jeg må
mye negativ energi, ble lett irritert,
var frekk og ikke redd for å bruke
vold hvis omstendighetene tilsa det.
Du kan gjerne si at jeg var litt ute av
kontroll, sier Kristine ærlig.
I begynnelsen av niende klasse
ble en av brødrene hennes kristne,
noe som absolutt ikke imponerte
lillesøster.
- Det var det teiteste, og det virket
gørr kjedelig å være kristen. Nå
hadde jeg nok noen forutinntatte
tanker om at det å være kristen var
veldig kjedelig. Så jeg forstod rett
og slett ikke at han gadd.
En dag skulle broren hennes hente
Kristine et sted, og hadde en
gammel venninne av meg med seg
i bilen.
- Hun var kjempehyggelig, og det
viste seg at vi hadde vært sammen
litt sammen som barn. Ellers
hadde vi også mye til felles, og jeg
oppfattet henne som veldig ærlig og
åpen i forhold til meg. Like før vi
kom fram, inviterte hun meg med
på et ungdomsmøte, og jeg takket
overraskende ja.
På ungdomsmøtet var det veldig
fritt, hvor flere talte i tunger, noe
som først skremte henne.
- Jeg ble faktisk litt redd, men
valgte allikevel å bli med på neste
møte. Selv om det var skremmende,
merket jeg et nærvær i møte. Her
hadde de noe som jeg manglet.
Gjennom hele konfirmasjonstiden
gikk jeg på møter, ble etter en tid
døpt, uten først å ha spurt om lov
hjemme.
Mens de så gjennom noen bilder, så
de plutselig et dåpsbilde av datteren
sin, og ble selvsagt opprømte.
- Siden jeg skulle konfirmeres
i statskirken ble det en del
oppstyr, men på betingelse av
jeg sluttet å gå til møtene i denne
menigheten, kunne de tillate at jeg
ble konfirmert. Men jeg fortsatte
allikevel å gå på møtene her, uten
å si noe til foreldrene mine, noe
som jeg i dag ser var veldig galt
- Jeg fikk jo sjokk! Her er det jo
flere som er frie, slik som meg. Og i
forhold til den teologien jeg stod for,
de sannhetene jeg hadde oppdaget
i Bibelen, var det jo perfekt å gå
her. Og fra møte til møte merket jeg
hvordan Gud styrket meg i troen.
Fortsatt møtte Kristine utfordringer
i familien og rundt seg, men med
en sterk tilknytning til Jesus merket
hun at omstendighetene ikke
påvirket henne like negativt som før.
- I dag er jeg blitt en ”gladlaks”,
og er blitt veldig glad i smil og
klemmer. Før var jeg ofte sur hele
tiden, men nå er det veldig sjelden
det skjer – all ære til Jesus.
I ettertid ser hun hvordan hun som
tenåring prøvde alt for å fylle et stort
tomrom i livet.
- I tenårene hadde jeg en stor lengsel
i hjertet mitt etter å bli anerkjent,
elsket, og søkte oppmerksomhet fra
andre. Det fikk jeg gjennom å røyke
og drikke. Foruten dette hadde jeg
problemer med selvbildet og var
rett og slett omgitt av mye negativ
energi. I de kristne møtene merket
jeg at Gud var den eneste som
kunne fylle tomrommet i livet mitt.
Egentlig var det ingen som maste på
meg om at jeg måtte bli kristen, men
Guds nærvær og kjærlighet drog
meg inntil han.
I dag, 18 år og tre år etter frelsen, er
hun aktiv for Jesus.
TALER: Her ser vi Kristine sammen med Henrik Govertsen og Thomas Natvig, som
talte under en tenåringsleir på Solstrand i sommer.
- Det var fantastisk å oppleve at
jeg kunne ha et personlig forhold
til Jesus, men har nå oppdaget
privilegiet og gleden ved å bli brukt
av Gud. Kanskje det høres rart ut,
men jeg kan merke at Jesus lever ut
sitt liv gjennom meg. For meg er det
derfor viktig å være påkoblet, lydhør
til Den hellige ånd, slik at jeg kan
bli ledet til mennesker som trenger
en berøring av Jesus. I praksis betyr
det at jeg får spesielle visdomsord
som jeg gir til folk, jeg er opptatt
av å vise omsorg og la Gud stråle
gjennom meg.
Stråle?
- En av mine ikke-kristne kamerater
blir nesten irritert over å se hvor
glad jeg er. Og det er jo mitt største
ønske: At folk virkelig skal forstå
at Kristine har noe mer – hun har
Jesus. Jeg elsker jo mennesker, liker
å prate og aller mest; la Den hellige
ånd lede meg, slik at jeg kan være til
hjelp for mennesker.
I dag er hun aktiv på Betania, i
lederteamet og ”Ungdom sammen
for byen”, en tverrkirkelig gruppe
som arbeider for enhet mellom
kristne ungdommer i Kristiansand.
Foruten dette taler hun også
Guds ord i forskjellige møter. Og
innimellom får hun virkelig oppleve
noens tore oppmuntringer, at hun
virkelig blir brukt av Gud.
- I et møte for en tid tilbake merket
jeg plutselig en fysisk smerte i
kroppen, stor urolighet og ensomhet.
Og det ble klart for meg at en jente
hadde det på denne måten i møtet.
Jeg fikk dele hjertet mitt med henne,
og hun ble satt helt fri. Å oppleve
slikt, at Gud bruker deg, uten at du
egentlig har noe ære for det, er helt
utrolig.
Framtiden har hun lagt i Guds
hender.
- Jeg lengter etter å se mer av Guds
rike på denne jorden, og ønsker å
være med å ære Gud med mitt liv.
Enda er jeg ikke sikker på om det
er på en talerstol eller et annet sted,
men jeg ønsker å bli ledet av Jesus.
30 Julen 2010 31

GLADE BARN: Jon fikk være med å skape glede hos barn i Bulgaria.
Tekst: Rose Høiland
Foto: Rose Høiland/privat
IVRIG ELDSTEBROR: Jon Lauvstad
gleder seg over å tjene Jesus i Bulgaria
(arkivfoto).
Opplevde Guds beskyttelse
og ledelse i Bulgaria
- Du kan ikke sette prislapp på verdien av å kunne hjelpe ett
menneske, sier Jon Lauvstad til Det Gode Budskap. Han har
et stort hjerte for fattige i Bulgaria.
VÅLE: I forhold til misjonsoppdraget
kan vi alle bidra – på vår
måte. Jon Lauvstad fra Svartstad
hadde i lengre tid kjent på at han
skulle reise til Bulgaria. Han kjente
til et positivt arbeid som ble drevet
der, me ønsket ikke å dra før Gud
gav klarsignal.
- I fjor ble jeg invitert til å være
med av misjonsentusiastene Eva og
Svein Wiedemann for første gang.
Det ble bekreftelsen jeg lenget etter,
sier Jon. Frem til da hadde Jon vært
involvert i hjelpesendingsarbeidet
hjemme i Norge. Den første turen
østover gav mersmak og siden
har det blitt flere turer. Så snart
anledningen byr seg, reiser jeg
igjen, sier Jon.
Å hjelpe mennesker i nød har alltid
vært viktig for Jon, men det å være
med på innsamlinger i Norge er
ikke det samme som å møte folk i
Bulgaria.
- Det var helt spesielt å møte folket
i Bulgaria, gav større mening
til tjenesten her hjemme å se
menneskene som mottok hjelpen.
Stort å bli ledet av Gud
Under den siste turen ble Jon sterkt
minnet på en pastor de hadde truffet
tidligere. Han drev menighet i et
område tett befolket av sigøynere.
– Jeg kjente sterkt på at vi måtte til
dette området, og vel framme viste
det seg at pastoren helt konkret
hadde bedt om at teamet måtte
komme. Det var en flott forsamling,
med mye folk, men de trengte hjelp
i forhold til matutdeling til fattige.
Hjelp vi kunne gi dem.
I selve møtet fikk Jon enda en
spesiell påminnelse.
- En ung kvinne med små barn kom
inn i møtet. I lommeboka hadde jeg
bare 70 kroner i kontanter, noe som
tilsvarer en dagslønn for en rumener.
Hjertet dunket og jeg kjente for å gi
pengene. Men det var jo så lite! Men
jeg forstod jeg måtte være lydig og
handlet. Kvinnen ble veldig rørt av
gaven og gråt av takknemlighet. For
meg var det en like stor velsignelse
å se gleden, tenk at jeg kunne få
være til nytte med så lite. Nå reiser
jeg ikke til Bulgaria bare for moro
skyld, men det betyr faktisk en
forskjell for disse menneske at vi
kommer.
Guds nærvær i ulykke
Den første turen Jon var med på,
ble veldig mye annerledes enn
først forventet. Flere nordmenn og
bulgarere var sammen i en minibuss.
Plutselig kolliderte en personbil
med en lastebil i motsatt kjørebane.
Personbilen ble deretter slengt inn i
fronten på minibussen, som deretter
ble kastet rundt og havnet på taket –
totalvraket.
- Kvinnen i personbilen døde
momentant, men det var et stort
under at ingen i minibussen ble
drept. Flere ble alvorlig skadet,
og sliter fortsatt med noen mén
etter ulykken. Det var en vond og
smertefull opplevelse, som fortsatt
hjemsøker oss som deltok. Gjennom
alt opplevde jeg Guds beskyttelse.
Oppi hele situasjonen kjente jeg
VITNET: Her bringer Jon (i midten) sitt vitnesbyrd i en menighet.
meg trygg – med en sterk visshet om
at Gud var med oss. Jeg rakk ikke å
bli redd, sier Jon.
Krabbende ut av minibussen fikk
han diesel i begge øynene og ble for
en periode helt blind.
- Det var spesielt, og mye usikkerhet
forbundet om jeg ville få synet
igjen. Men i alt kjente jeg på en
guddommelig fred og glede, og
priste Gud.
”Du kan ikke sette prislapp på
verdien av å kunne hjelpe ett
menneske.”
- Det er så herlig å få være med å be
for folk. I Bulgaria er folk så utsulta
både på Guds Ord og forbønn. Så
fremt jeg har mulighet, reiser jeg
igjen. På den måten kan jeg bidra
med det jeg kan. Av og til kan
det virke så lite det vi gjør. Vi har
besøkt folk i fengsel, og tenkt hva
betyr egentlig det? Sannheten er at
det betyr ofte mye mer enn vi aner.
Mange mottar ikke besøk i det hele
tatt, men så slipper de oss inn, og vi
kan vise dem kjærlighet og gi hjelp.
Det å kunne hjelpe ett menneske er
noe som ikke kan settes prislapp på.
Det er uvurderlig.
Han er takknemlig over å tjene
Jesus.
- Jeg er så glad og takknemlig for
at jeg får være med. Selv om jeg
mangler kunnskap og erfaring,
opplever jeg at Gud kan bruke meg,
avslutter Jon. Han er eldstebror i
DFEF Smyrna, Svarstad. Og som
du sikkert har forstått – har han en
brann etter å bli brukt av Gud – også
i Norge.
32 Julen 2010 33

ÅRETS KULL: Kraftskolen SBI er ikke Norges største bibelskole, men har utrolig mange fornøyde elever. Flere av disse er i dag i
tjeneste både hjemme og ute i misjonen. (Foto: Reidar Gamst)
Aurora Høiland
- ønsker å komme inn i et rikere bønneliv
Aurora (20), en av elevene
på SBI forteller om sine
forventinger til å komme
nærmere Gud under
skoleåret, men kan samtidig
vitne om ting Gud har gjort
under tiden i Ukraina.
VENNINNER: Katja og Aurora ba
sammen for syke og mange ble
helbredet.
Kraftskolen SBI – møte med en elev
Tekst og foto: Rose Høiland
SOLVOLL: Aurora vokste nærmest
opp på Betania Vigeland i en familie
som var aktivt med i menigheten.
Allerede som niåring tok hun imot
Jesus under en ungdomsleir på
Solstrand fordi hun hadde vært
med mamma. Mamma forberedte
andakter og hun Aurora var med
som aktør i mange av skuespillene
som hun forberedte.
Da hun var ti ønsket hun å reise til
et fattig land fordi hun ikke så noen
fattige hun kunne hjelpe i Norge.
På samme tid talte Gud til begge
foreldrene, uten at de visste om
det. Det ble en bekreftelse, og hele
familien reiste til Ukraina for å drive
med menighetsarbeid.
Etter det har Ukraina blitt en stor
del av livet til Aurora og hun har
reist dit flere ganger siden, bade
alene og sammen med familien. Da
hun var 16 og ville døpe seg var det
ganske naturlig å gjøre det i en elv
i Ukraina. ”Jeg kommer alltid til å
reise tilbake til Ukraina, men jeg vet
ikke om jeg skal bo der.”
Vil inn i et rikere bønneliv
Året etter videregående har Aurora
reist på to lengre turer til Ukraina og
nå ville hun på bibelskole. Det var
flere skoler å velge i, men valget falt
på Kraftskolen SBI av flere grunner.
”Jeg opplevde at jeg her kunne få
bedre oppfølging med elevsamtaler
og det at vi kunne bo på stedet og
slippe å reise frem og tilbake. Det
blir på en måte lettere å konsentrere
seg om Gud.”
Kjæresten går samtidig på
bibelskole i Oslo og da jeg spurte
hvorfor de ikke gikk sammen kom
svaret kontant:
”Gud gav oss verset i Matt 6,33
om å søke først Guds rike. Vi ville
konsentrere oss 100% og ikke bli
forstyrret av andre ting. Det er ett år
for å komme nærmere Gud og inn i
et rikere bønneliv.”
Det med bønnelivet har ofte vært
vanskelig, innrømmer Aurora og
sier at hun ønsker mest å vokse på
dette området. Hun er heller ikke
sikker på det med kallet.
”Jeg liker å hjelpe mennesker rundt
meg, be for folk og tjene andre. ”
”Å gå på bibelskole er viktig for alle
kristne, sier Aurora, ”om man har et
kall eller ikke. Det er en grunnpilar.
Alle trenger å lære å sette Gud først,
ellers blir de andre tingene i livet
liten vits.”
Fikk brukt nådegavene sine i
Ukraina
Aurora forteller gjerne om det siste
året og besøkene til Ukraina.
”Det var en spennende tid hvor hun
fikk oppleve mye med Gud. Jeg
lærte veldig mye, særlig av barna
på barnehjemmet der jeg jobbet. De
hadde opplevd så mye vondt og trist.
allikevel var de ikke bitre på Gud.
Deres forhold til Gud inspirerte
meg.”
Aurora var i Ukraina det året hun
var 11 og snakker så godt ukrainsk
at hun kan brukes som tolk. Det
var en av oppgavene hun hadde
i byen Zhmerinka. Utover det
jobbet hun på et barnehjem mest
som miljøarbeider, og var med i
ungdomsarbeidet i menigheten.
Selv om hun fikk tungetale som
liten, hadde hun vært i tvil og ikke
turt å bruke gaven. ”I Ukraina
begynte jeg å bruke tungetalen, og
det forløste mange ting.”
Et team fra Levanger besøkte
Ukraina, og Aurora var tolk
sammen med en nyfrelst venninne.
Venninnen opplevde å bli fylt med
Den Hellige Ånd og fikk flere
nådegaver. De ba for mange syke og
etter at teamet hadde reist fortsatte
Aurora og venninnen å be for syke
og opplevde over 20 helbredelser.
En demonbesatt blir satt fri
”Vi var på møte, og skulle be for
en dame, men så det kom en annen
dame bort. Hun virket litt fjern og
ville ha forbønn fordi hun hadde
vondt i hodet. Vi syntes hun virket
litt spesiell og rar, og begynte å be
for hodepinen. Det viste seg at hun
var demonbesatt. Demonen begynte
å snakke til oss. Barna ble redde, så
vi sendte de ut. Katja sier til meg at
vi ikke skulle snakke til demonen,
og demonen snakket på flere språk
til oss. Etter hvert kom pastorene,
og det ble en lang kamp. Demonen
ba kvinnen innstendig: ”Vær så
snill ikke gi slipp på meg”. Til slutt
bekjente hun Jesus som Herre, og
demonen måtte forlate henne. Det
var en spesiell opplevelse fordi Gud
kunne bruke oss.”
”Jeg lærte at det er viktig å være
forberedt på alt mulig. Du vet aldri
hva som kan skje i løpet av en dag.
Det å være innfor Gud gjør at du
kan takle det som måtte komme.
Tiltross for det som skjedde, var jeg
34 Julen 2010 35
KLAR FOR NYE UTFORDRINGER: Tor-Erik og Aurora på Kraftskolen SBI
aldri redd. Jeg kjente fred og kunne
glede meg.”
Da var det tøffere å komme hjem
til Norge hvor ting føltes tyngre.
Etter sommerferie i Norge, var det
utrolig godt å komme til skolen.
Aurora forteller om forventningene
her. Hun ønsker å komme nærmere
Gud, og inn i et rikere liv ”Jeg
ønsker å se mirakler og at folk blir
frelst gjennom meg. Jeg ønsker å bli
brukt.”
”Jeg ønsker å være åpen for det Gud
måtte ha for meg fremover. Det er
noe som gir enorme glede at man
kan få gjøre det Gud ber oss om.”
OMSORG: Aurora sammen på besøk på et barnehjem i Zhmerinka.

Juleevangeliet:
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus
om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første
innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i
Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin
by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til
Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,
for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede,
som ventet barn.
Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun
fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en
krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene
og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens
engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble
overveldet av redsel. Men engelen sa til dem:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for
hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han
er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn:
Dere skal finne et barn
som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt
av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: «Ære
være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker
som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen,
sa gjeterne til hverandre:
«La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og
som Herren har kunngjort for oss.»
Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille
barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt
som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på,
undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på
det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud
for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt
dem.
Julen 2010