Misjonær Turid Dahl Stokland skaper håp for barn i ... - DFEF

FAMILIEN: Familien MacGregor under
barnevelsignelsen på Oasen
Mirjam og Matt sammen med barna Haley
4 1/2, Leah 3 år og Hanna 4 mnd.
KALD, MEN FRIGJØRENDE DÅP:
Matt blir døpt på Langevann,
hvor pastor Reidar Gamst foretok
dåpshandlingen.
Kiropraktor og
miljøarbeider Matthew
For litt mer enn åtte måneder siden kom Matt McGregor til Norge
sammen med familien sin. Matt er kiropraktor og fikk seg jobb på
Revetal. Kona Mirjam er norsk, og til tross for et stort ønske om å
arbeide med misjon var planen å gjøre Norge til base og samtidig få
den forberedelsen de trengte.
Portrettet / Matt McGregor
Tekst: Rose Høiland
Foto: Kraftskolen SBI
REVETAL: Familien havnet på Revetal
fordi det var der Matt fikk jobb, men
han hadde problemer med å forstå hva
de gjorde der ute på landet. Skulle de
ikke til Norge for å bli forberedt til
videre tjeneste? Hvordan skulle det
kunne skje her? Via sine første pasienter
(undertegnede) fikk han høre om SBI, et
ressurssenter i hjertet av Re kommune.
Han dro raskt dit for å finne ut mer, og
snart ble familien med i menigheten og
involvert i aktiviteter rundt bibelskolen.
– Det å finne ut om dette stedet, ble en stor
bekreftelse på at vi var på rett sted. Her
kunne vi få være med i en menighet, og
samtidig få den forberedelsen vi trengte,
sier Matt
Oppvekst i California
Matt vokste opp i et kristent, men strengt
religiøst hjem i California. I menigheten
preget ritualer og rutiner gudstjenestene.
– Det var utrolig kjedelig og monotont.
Jeg visste jeg var kristen, men jeg visste
ikke hva det betydde. Jeg var mest redd
for å komme til helvete om jeg ikke gjorde
det jeg burde, sier Matt.
Som 18 åring ble han invitert til en
baptistmenighet. Overraskelsen var stor da
han så unge mennesker som priste Gud og
som faktisk var der frivillig.
– Hele barndommen hadde jeg visst at
Gud var der og at han hørte bønn, men jeg
hadde ikke noe personlig forhold til han.
Nå ble jeg utfordret og jeg innvidde livet
mitt til Jesus. Livet mitt ble forandret.
Jeg var stolt av å være en kristen, delte
troen min med andre og deltok på møter
i mange forskjellige menigheter eller
kristne grupper. Jeg identifiserte meg med
alle.
Familien syntes derimot det var vanskelig
å akseptere at han ikke lenger ønsket å gå i
menigheten han vokste opp i.
«Det finnes ingen menigheter i
Australia»
Etter å ha fullført utdannelsen som
kiropraktor tok Matt et drastisk valg.
Han flyttet til Australia hvor det var flere
jobbmuligheter som kiropraktor. Noen
fortalte ham at det ikke fantes menigheter
der. Det gjorde Matt litt engstelig, for
han følte han virkelig trengte det kristne
fellesskapet. Han ba over saken, og kjente
fred. Det skulle vise seg at Australia hadde
mange menigheter, og byen han havnet
i ble kalt «city of churches» (byen med
mange menigheter). Utenfor klinikken
hvor han jobbet stod det minst ti ulike skilt
som viste vei til forskjellige menigheter.
– Gud hadde hørt min bønn, og det føltes
som hans humoristiske måte å si i fra på.
«DTS forandret livet mitt»
I Australia blir Matt med i en menighet,
og kom i kontakt med Ungdom i
Oppdrag og møter blant annet mange
nordmenn som skryter av sitt hjemland.
Da han bestemmer seg for å gå på
Disippeltreningsskole, falt valget på
Norge.
Å virkelig sette fokus på Gud, gjorde
DTS i seg selv livsforvandlende. Men
det var mer som skjedde der. Matt møtte
Mirjam. Ett år etterpå skulle de gifte seg
og returnere til Australia hvor Matt hadde
en jobb som ventet.
Dessuten fikk Matt reise til Kina hvor
han fikk en smak av misjon, og stadfestet
sitt kall. Midt under SARS-utbruddet
bestemte skolen seg for å reise til tross
for mange advarsler. I utgangspunktet
var ikke Matt spesielt interessert i å reise.
Han var overbevist om at han ikke kom
til å like Kina. «På flyturen ned jobbet
Gud med min negative holdning og siden
kunne jeg møte Kina på en helt ny måte til
tross for mange fæle ting jeg var vitne til.
Jeg ønsker virkelig å kunne reise tilbake
dit. Det er så mange behov, og det jeg aller
helst vil, er å kunne hjelpe mennesker.»
I vår reiser Matt igjen til Kina sammen
med elever på SBI.
Endelig døpt!
Selv om han hadde en sterk
frelsesopplevelse var det en sak som Matt
ikke hadde fått orden på, nemlig dåpen.
Han ble døpt som barn, og da han tok imot
Jesus tenkte han ikke så mye over det.
Mange spurte: Er du døpt?
– Jeg svarte alltid ja, for jeg var jo det som
spedbarn. Det var full neddykkelse slik
menigheten praktiserte det.
Men noe «skurra». Ved en anledning i en
husgruppe hadde temaet kommet opp og
da vennen skjønte han ikke var døpt hadde
han tatt han med seg på kjøkkenet og tatt
vann over hodet hans og «døpt» han. Det
føltes jo bare rart.
– Jeg hadde jo et nært forhold til Gud hele
tiden. Det var ikke det. Jeg ønsket bare å
bli døpt på en normal måte.
I høst ble det endelig løsning. Reidar
fikk høre det, og kort tid etterpå ble det
utendørs dåp for en californisk australier, i
november.
– Dåpen har mer enn noe annet gitt
meg fred. Jeg har fått fred i sinnet. Det
anbefales. Dagen etter jeg ble døpt så jeg
på God TV hvor det var en som prekte
over viktigheten av å døpe seg etter at
man blir frelst. Det at jeg ble døpt som
barn hadde ikke noe med meg å gjøre. Å
døpe seg er en personlig beslutning.
Mange bønnesvar
– Hele livet har Gud vært der og han har
hørt bønn. Jeg har sett at Gud har ledet
meg og vist meg hva jeg skal gjøre. Han
har stadfestet for meg at han har vært der
gjennom alt. Da jeg var tolv år hadde jeg
en nabo på 85 år. Han eide et gammelt
teleskop. Jeg ville så gjerne låne det, og
ba på mine knær. Litt motvillig og med
streng beskjed om å være veldig forsiktig
fikk jeg det med meg hjem.
Jeg var så forsiktig som jeg bare kunne,
men jeg hadde en stor St. Bernard hund
som ved et uhell fikk veltet teleskopet.
Linsa knuste. Det føltes som verdens
undergang. I flere dager gikk jeg med
vondt i magen. Jeg var livredd og jeg lurte
på hva jeg skulle si. Til slutt bestemte jeg
meg for å gi mannen alle pengene mine og
tilby meg å jobbe for han hver eneste dag.
Jeg ba til Gud om hjelp. Jeg opplevde at
han sa:
«Slapp av, jeg tar meg av det».
Skjelvende fikk jeg endelig mot nok til å
gå til mannen med det ødelagte teleskopet.
Han skjønte hva som hadde skjedd med en
gang han så meg. Da han så den ødelagte
linsa sa han at det var jo ingenting. Vi
dro på butikken og kjøpte ny linse til tre
dollar. Det jeg hadde trodd var verdens
undergang viste seg å være en bagatell.
For meg var det bare et bevis på at GUD
er VIRKELIG.
6 7 nr. 5 • mai 2010