Misjonær Turid Dahl Stokland skaper håp for barn i ... - DFEF

Rikdommen i Kristus
Historiske glimt
Bildet
På bildet denne gangen ser du kinesiske
medarbeidere og troende som stod sammen
med misjonær Kristofa Brundtland. Dette er
virkelig en historisk skatt, for en vet ikke så mye
for denne Brundtland. Men fra historiske kilder
vet vi at denne damen stod i flere vekkelser på
blant annet Vestlandet. Har du info om denne
Brundtland? Ta kontakt med redaktøren.
Leder ved redaktør
Leif Frode Svendsen
I forkynnelsen
må det komme
klart fram at våre
unge trenger å
bli født på ny. Det
handler om å bli
nye skapninger i
Kristus Jesus, ja;
om å begraves
med Kristus,
for å bli reist
opp til et nytt
oppstandelsesliv.
Øystein Østerhus har i en mannsalder
vært en sentral personlighet i De Frie
Evangeliske Forsamlinger. Han har
trofast tjent Herren som evangelist,
pastor, redaktør i Det Gode Budskap, som
medlem i det gamle Misjonsutvalget, og
dagens Misjons- og hjemmeutvalg. Han
har besøkt de fleste av våre misjonsfelt og
hadde godt kjennskap til det meste som
skjedde i bevegelsen. Det er et veldig stor
tap for DFEF at han har gått bort – bare 62
år gammel.
Det er ikke tvil om at Øystein opplevde
mye urett gjennom sin tjeneste. Spesielt i
begynnelsen møtte den unge forkynneren
mye motstand – ofte urettferdig motstand.
Ja, Øystein ble virkelig ikke spart
for prøvelser og urett, med de mange
personlige kampene det må ha medført.
Imponerende er det at han holdt sitt hode
hevet, ikke lot seg prege av bitterhet, men
trofast holdt fram Guds ord. Til det siste
var han aktiv som forkynner, og avsluttet
i fjor sommer en mangeårig tjeneste som
pastor i Evangeliehuset i Stavanger.
Som ny, ung forkynner i bevegelsen
var Øystein Østerhus en god støtte for
undertegnede. Han var åpen og vennlig
– og lett å få kontakt med. Ved sin
inkluderende væremåte var han et stort
forbilde. Han kommer til å bli savnet.
Øystein Østerhus var en av mange i
sin generasjon som ble reist opp som
forkynnere i DFEF. På mange måter er
majoriteten av våre forkynnere fra 50 til
65 år. I generasjonene som har fulgt, har
rekrutteringen av nye forkynnere gått
sterkt tilbake. Ja, det er ingen overdrivelse
å si at bevegelsen om noen år kan ha stor
mangel på forkynnere og ikke minst –
pastorer.
Bønnen må bli at Gud igjen kan reise
opp unge mennesker, med samme brann,
iver og trofasthet i tjenesten som Øystein
Østerhus.
Første skritt i forhold til å rekruttere flere
tjenere til arbeidet i Guds rike, ligger i
at unge mennesker ikke bare må få en
intellektuell, teoretisk tilnærming til
kristentroen. Vi trenger å se ungdommer
forvandlet av Guds kraft. I forkynnelsen
må det komme klart fram at våre unge
trenger å bli født på ny. Det handler om å
bli nye skapninger i Kristus Jesus, ja; om å
begraves med Kristus, for å bli reist opp til
et nytt oppstandelsesliv.
Ikke minst må vi gjennom forkynnelsen
holde fram dåpen i Den Hellige Ånd. De
unge trenger å oppleve OVERNATURLIG
KRAFT i sine kristenliv, hvor de blir
utrustet til å være vitner for Jesus. Ord
er det nemlig nok av i våre dager, men vi
trenger KRAFTEN.
Ut fra Apostlenes gjerninger, og ikke
minst flotte biografier om rikt utrustede
Guds menn og kvinner, forstår vi at dåpen
i Den Hellig Ånd stod sentralt.
Det kan virke som, i lys av historien, at
DFEF alltid har hatt mange ungdommer
i sine rekker. Grunnlaget for å rekruttere
nye forkynnere og ikke minst misjonærer
skulle derfor ligge godt tilrette. Mer enn
noen gang trenger disse unge å oppleve
Guds kraft til frelse og Guds kraft til
tjeneste. Og ikke minst er det mange
oppover i generasjonene som trenger å bli
døpt i Den Hellige Ånd.
Akkurat Øystein Østerhus var en
forkynner som holdt dette fram i sin
gjerning, ja, det var sentralt i hans
forkynnelse. Og den beste måten vi
kan hedre hans minne på, er å ta over
stafettpinnen og bringe videre det samme
budskapet om rikdommen i Kristus.
At man aldri utlegger andres
ord og handlinger i den beste mening.
At man alltid holder et givet løfte.
At man er ærlig i sin
forretningsinngåelse.
At man lukker sitt øre for bagateller.
48 år siden, 1. mai 1962
På et av de stedene jeg virket, for
en tid siden, var det delte meninger
om hvordan 1. Kor. 14, 27-28 skulle
forstås. Saken gjaldt om det skulle
være to eller tre som talte i tunger etter
hverandre og en tydet det og dermed
ikke mer tungetale i det møtet.
En annen forståelse var om det etter
en slik serie kunne fortsettes med flere
serier på to eller tre og en tydet. Den
vanlige mening er, som kjent, at det er
nok med en slik serie i et møte.
Paulus forsøker å forklare om de
åndelige nådegavers oppgave i
menighetens samlinger, både i
1. Kor. 12 og 14.
104 år siden, 1. mai 1906
Hva man aldri angrer på
At man hører før han dømmer.
At man viser baktaleren døren.
At man ber om unnskyldning når en
har feilet
At man har medfølelse med det
forkomne.
Han plasserer de åndelige gavene i
den rekkefølge de er mest nyttig til
forsamlingens oppbyggelse og ikke
i den utstrekning de er lystbetonte.
Skulle tungetalen få en så bred plass
i et møte som flere serier med to og
tre tungetalere og tydning, ble det
liten eller ingen plass for noe mere.
Paulus gir en svært allsidig og variert
møteplan. Han nevner blant annet:
Profetisk tale, lære, sang (salme)
og åpenbaring. Når dertil kommer
vitnesbyrd og bønn som vi har som
faste poster, for det meste, skjønner
vi at det godt kan greie seg med en
serie tungetale og tydning... La meg til
slutt avslutte med 1. Kor. 14: «Derfor
brødre, streb etter å tale profetisk og
hindre ikke noen i å tale med tunger,
men la alt skje sømmelig og med
orden». G. Iversen.
(forkortet) (dessverre er ikke dette noe
problem i våre forsamlinger lenger...
(red.))
Forrige nummer: Evy Breimoen Gunvaldsen
skriver om bildet i forrige nummer: Bildet viser en
julefest fra en ”svunnen tid” er fra Arken Sira, ved
Flekkefjord. Søndagsskole lærerinnen heter Ruth
Breimoen. Gift med min onkel, Toralf Breimoen.
Tror bildet er tatt en gang på 1970-tallet.
26 år siden,15. mai 1984
«Det skal være en hersker over menneskene –
en rettferdig – en hersker i gudsfrykt; han skal
være lik morgenens lys når solen går opp, en
morgen uten skyer, når ved solskinn og ved
regn gresset spirer fram fra jorden.»
2. Sam. 23, 3-4
Det er ennå en gang vår over Norge. Kulde
og snø er snart glemt for et overdådig utbrudd
av liv alle vegne; blomster i et fantastisk
fargespill, krokus, blåveis, liljer og hvitveis
og alle de andre. Fuglesang fyller muntert
og melodiøst skog og lier. Sol og varme
skaper vekst og trivsel ved underlige kjemiske
prosesser i den svarte jorden.
Og midt i all denne vårlige herligheten, finnes
det millioner av mennesker med stivfrosne
hjerter. Vi vil rope det ut: Også for hjertenes
frosne marker, har solen stått opp. Jesus
lever! Han er Guds hjertesol med varmende
og livsgivende stråler av kjærlighet, frelse og
omsorg. Du må bare slippe solen inn!
«Du kommer, Jesus til meg inn
og så er solen tendt;
da flykter skyggen fra mitt sinn
og hvert et savn er endt.»
Schibboleth 31
4 5 nr. 5 • mai 2010