Misjonær Turid Dahl Stokland skaper håp for barn i ... - DFEF

Hver mandag fikk Vladimir tid av lærerne
til å fortelle hva som hadde skjedd i
menigheten på søndagen.
- De fikk endelig høre gode nyheter – og
ble oppmuntret! Etter hvert dannet vi team
fra menigheten og fikk forkynne fritt på
skolene. Vi fikk se Gud forandre mange
menneskers liv, og 15 år etter treffer vi
disse folkene igjen, bevart i troen på Jesus.
Det var en tid hvor Guds ord hadde
framgang, og Vladimir har mange gode
minner fra denne tiden.
- En kveld skulle jeg ta bussen hjem,
men ved busstoppen var det en ung mann
som prøvde å rane meg. Han slo meg
et par ganger, truet meg, men jeg fikk
frimodighet til å forkynne evangeliet til
ham. Flere var vitne til ransforsøket, men
gjorde ingenting for å hjelpe. Men raneren
ble berørt av budskapet og begynte å
gråte. Til slutt fikk jeg be synderens bønn
med ham.
EN KANON FOR JESUS: Vladimir Zatsjev
(til høyre) leder en stor menighet i Donetsk,
her sammen med en annen lokal pastor og
Norgesvennen Anatolij Rachinets.
Ingen død teori
Bibelens ord og hendelser var ikke lenger
død teori for Vladimir, det ble ånd og liv.
Vladimir Zajtsev (32 år)
arbeider som snekker,
og leder en menighet
på fritiden med over
500 voksne tilhørige...
YDMYK TJENER: Han tjener til livets
opphold som snekker, og leder på
fritiden (!) en menighet med nær 1000
tilhørige.
- Ingen kan
stoppe Guds verk!
Fokus på Ukraina
Tekst og foto: Leif Frode Svendsen
UKRAINA: Kommunistene klarte aldri
å utrydde kristentroen i Øst Europa. I
Ukraina var det flere modige forkynnere
som reiste rundt, forkynte og plantet
menigheter. Mange av de kristne heltene
fra den gang begynner å bli gamle, men
deres barn bærer arven videre. Vladimir
Zajtsev (36 år) har tatt opp arven etter sin
far, bestefar og oldefar – som pastor for
en stor, levende menighet i gruvebyen
Donetsk.
Han vokste opp sammen med 12 søsken,
og kan aldri huske at de led noen nød,
selv om de opplevde mange prøvelser på
grunn av sitt kristne livssyn.
- Jeg kan aldri huske at vi manglet noe,
og det var alltid mat i huset. Som liten
likte jeg ikke at pappa var så opptatt i
tjenesten, men i ungdommen ble han mitt
største forbilde. Selv om han opplevde
mye motstand, fulgte han hjertet sitt,
og jeg bestemte meg også for å stå imot
”kommunismens gift”, sier Vladimir
Zajtsev.
Satt i brann for Jesus
Mens han gikk på videregående skole,
starter perestrojka. Tidene forandret seg,
og akkurat i denne tiden ble Vladimir
døpt.
- Ved å bli døpt tok jeg en bestemmelse
om å leve 100 prosent for Jesus. Det
ble en brann inni meg etter å vitne til
skolekameratene mine. Før hadde lærerne
gang på gang utbasunert at det ikke fantes
noen Gud. Nå fikk lærerne ikke utbetalt
lønn, alt de hadde trodd på falt i sammen,
og de ble mer positive til troen min.
- Det som står i Bibelen, det opplevde
jeg! Og på den måten vokste jeg inn i
tjenesten. Jeg har ikke hatt noen stor
kallopplevelse, men vokste i frimodighet
og tro.
Hans far, Aleksander, er regionsleder,
biskop i Donetsk og området rundt,
og veldig respektert for sin store
arbeidskapasitet.
- Min far tilhørte en pinsemenighet
utenfor bykjernen, og han brant etter å
starte virksomhet i sentrum. Han fikk
ikke resten av ledelsen med seg, men
startet opp sammen med noen eldre
søstrer – i tro til Gud. Uten finansiering
og byggetillatelser i orden, begynte han
å bygge på grunnmuren. Alle var i mot
pappa, kommunen prøvde å stoppe ham,
etter hvert kom staten inn i bildet, men
ingen klarte å hindre arbeidet. Faktisk ble
saken tatt opp høyeste hold i Moskva, men
det var bare til fordel for min far. Jeg så at
Herren var med ham, og det var et mektig
vitnesbyrd for meg.
En mur blir til en stor
kirkebygning...
Den ene muren ble til en kjeller, hvor
flere samlet seg til møte. I dag er den lille
kjelleren ”borte”, og over den er det reist
FRA KJELLER TIL...: Dette menighetslokale er et vitnesbyrd om hva et menneske uten penger og uten
støttespillere kan få til når han har et hjerte som er helt med Gud.
et stort lokale med over 500 sitteplasser.
Biskop Aleksander har overlatt ansvaret
for denne menigheten til sønnen Vladimir,
og gått videre for å bygge opp nytt arbeid
i en ny bydel.
- Vi har over 500 voksne medlemmer i
forsamlingen, foruten barn og ungdom.
Ungdommene er på en måte drivkraften
i virksomheten, og veldig aktive i
evangeliseringsarbeidet. I en bønnegruppe
hadde vi to bønnekjemper som ba som at
Gud måtte gi oss visdom til å vinne flere
mennesker. Men Ånden rettledet dem,
og i stedet ba de om å få guddommelig
kjærlighet til å elske de som går fortapt.
Denne nøden gjør at vi går ut!
Foruten møtene, satses det på
cellegrupper. Menigheten har over 30
grupper spredt over hele byen. Gjennom
et rikt, sosialt arbeid vinnes også mange
mennesker.
- Vi har et samarbeid med
omsorgstjenesten i kommunen, og besøker
og hjelper folk som lever i fattigdom.
Det er arbeidsledige, sykemeldte,
handikappede og eldre. Gjennom dette
arbeidet ser vi stadig mennesker bli frelst!
Vi besøker også gamlehjem for å hjelpe til
og forkynne evangeliet.
Vladimir selv har en travel hverdag,
hvor han foruten å ta seg av familien
(kone og to barn), leder en menighet på
nær 1000 mennesker, har arbeid som
snekker tre ganger i uken. Her går nemlig
ikke tienden som kommer inn til høye
lønninger. Det satses hele tiden på å bygge
nye menighetslokaler og satse på nye
områder.
34 35 nr. 5 • mai 2010