Misjonær Turid Dahl Stokland skaper håp for barn i ... - DFEF

Minneord Øystein Østerhus
de fleste av våre misjonsfelt.
Øystein Østerhus ble født 31. juli 1947
i Eydehavn og døde langfredag 2. april
2010 på Gran Sykehjem etter en tids
sykeleie.
Vi kan vel også si at han ble født inn i
De Frie Evangeliske Forsamlinger.
Foreldrene var med i menigheten DFEF,
Eben Eser i Eydehavn. Øystein mistet
tidlig sin mor noe som gikk svært inn på
ham.
Han ble tidlig omvendt og fant sin plass
i menigheten sammen med stort sett
bare eldre troende venner. Han begynte
med en gang å vitne om Jesus og han
fortalte meg at predikant Frank Hansen
fikk ham med seg på møter i Sande i
Vestfold første gang da han var 18 år.
Øystein Østerhus gikk på
Helgelsesforbundets bibelskole Gøtabro
i Sverige og fikk på den måten gode
kontakter der. Han reiste derfor en
periode på møter i Sverige sammen med
Frank Søgaard.
Jeg fikk gleden av å reise sammen
med Øystein i 13 år. Vi begynte med
teltmøter på Hadeland sommeren 1969
og fortsatte siden med møtekampanjer,
teltmøter og leirer helt fram til han ble
forstander i Drammen i 1982.
Teltmøtene på Vestre Gran og Brandbu
sommeren 1969 ble uforglemmelige
tider med sterke møter. Under en
dåpshandling i Randsfjorden var mer
enn 400 mennesker samlet, betydelig
mer enn de kunne samle på fotballbanen
ble det sagt.
Jeg glemme heller ikke tiden som
bibellærere sammen med Øystein
under juniorleirene på Oven. Sammen
fikk vi være med på flere leirer, noe
som har satt varige spor i mange unge
menneskers liv.
Sammen opplevde vi vekkelsestider
både her i Norge og siden i Sverige.
Etter hvert ble vårt virkefelt utvidet
og vi besøkte våre misjonsfelt i Brasil,
Argentina og Grønland, som fikk en
stor plass i Øysteins hjerte.
Øystein dro til USA en periode og
fikk der en sterk opplevelse av Den
Hellige Ånds kraft og utrustning.
Møtevirksomheten vår ble etter dette
preget av hans sterke åndsopplevelse.
Flere ble omvendt og mange ble
helbredet og fylt med Den Hellige Ånd.
Øystein Østerhus markerte seg med sitt
sterke misjonsengasjement og ble valgt
inn i DFEFs Misjonsutvalg i 1982. Der
gjorde han en stor innsats for misjonen
gjennom mer enn 20 år.
Han var også formann en periode og
var fremdeles medlem i Misjons- og
hjemmeutvalget ved sin død. Som
medlem av Misjonsutvalget besøkte han
Han var også forstander i flere av våre
menigheter blant annet Drammen, Oslo
og Stavanger.
En sterk Kristusforkynnelse ble noe
av hans varemerke, og mange av våre
menigheter fikk gleden av å høre hans
bibelske og brennende budskap om
Guds hemmelighet – KRISTUS.
Han var også en periode redaktør av
DFEFs organ Det Gode Budskap. Han
representerte vår bevegelse i mange
fora som f. eks. Hjelp Jødene Hjem,
Grønlandsmisjonen og Global Info, hvor
han også var leder i 2 år.
Han var en stor Israelsvenn og hadde
mange turer dit som reiseleder, også
sammen med sin kone Grete.
Vi synes alle han gikk bort så alt for
tidlig, men han fikk utrettet enormt mye
på den korte tiden og han brant hele
tiden for Guds sak og for sjelers frelse.
Bare himmelen kan vise oss hvor mye
han har betydd for De Frie Evangeliske
Forsamlinger og for tusener av
mennesker han forkynte ordet til. Han
blir vanskelig å erstatte, men vi tror at
menighetens store Herre vil kalle nye
unge mennesker til tjeneste og utruste
dem.
Våre tanker går til Grete, barna og
barnebarnet som har mistet en kjær
ektemann, far og bestefar så alt for
tidlig. La oss be for dem!
Vi vil bevare hans gode minne og takker
Gud for hans rike tjeneste.
Raymann Karlsen
Hjemme hos Herren
Vi lyser fred over Øystein Østerhus sitt gode minne.
MHU stiller seg i rekken av de som sørger over Øystein
Østerhus sin bortgang. Men vi sørger ikke som de som ikke
har håp, for vi vet at broder Øystein er borte fra legemet og
hjemme hos Herren. Våre tanker går til Grete og barna Simon,
Thomas og Hanne, som sitter igjen med savnet og lengselen.
For DFEF Misjons- og hjemmeutvalg
Misjons- og hjemmesekretær Bjørn Olsen
DFEFs adelsmerke i forkynnelsen
DFEFs adelsmerke i
forkynnelsen, midt i en
ellers rik og nødvendig
forkynnelse.
Øystein Østerhus
hilsen til
Forkynner- og
lederkonferansen
Betania
Kristiansand 2010
KRISTIANSAND: Under Forkynner- og
lederkonferansen i Betania Kristiansand i
februar, leste forkynner Olav Dahl opp en
hilsen fra Øystein Østerhus. En siste, og
vennlig hilsen fra en av DFEFs markante
forkynnere:
Og det handler om adelsmerket knyttet
til ”den iboende Kristus”. La oss gå til
Johannes evangeliet der Jesus underviser
om dette tema.
”Jesus svarte og sa til ham: Om noen
elsker meg, da holder han mitt ord,
og min Far skal elske ham, og vi skal
komme og ta bolig hos ham.” Senere i sin
avskjedstale sier Jesus: ”Og den herlighet
du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de
skal være ett, likesom vi er ett.” Joh 17,
23: ”Jeg i dem og du i meg, for at de skal
være fullkommen til ett, for at verden kan
kjenne at du har utsendt meg og elsket
dem, likesom du har elsket meg.” Vers 24:
”Far jeg vil at de som du har gitt meg,
skal være hos meg der jeg er, for at de
skal se min herlighet, som du har gitt meg,
fordi du elsket meg før verdens grunnvoll
ble lagt.” Samværet med Sønnen
handler nok i sin ytterste konsekvens om
himmelen, men i troens verden også her
og nå.
Det er vel ikke usannsynlig at Paulus var
kjent med Jesu avskjedstale.
Paulus hadde en helt spesiell bønn for
menigheten i Efesus, og kanskje det er
menigheter også i dag som ville hatt godt
av samme omsorgsfulle forbønn: ”At
Kristus må bo ved troen i deres hjerter for
at dere rotfestet og grunnfestet i kjærlighet
sammen med alle de hellige kan være i
stand til å fatte hva bredde og lengde,
høyde og dybde her er og at dere må
kjenne Kristi kjærlighet som overgår all
kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds
fylde” (Ef 3, 17-19).
For når vi særlig i Filipperbrevet får
et innblikk i hvordan Paulus utreder
dette med den ”iboende Kristus”, etter
å ha forklart sitt personlige forhold
til jødedommen, kommer han til:
”Kristusmysteriet, den iboende og vi i
Ham” Fil 3,8-: ”Ja, jeg akter i sannhet
alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus
Jesus er så mye mer verd. For hans skyld
har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap,
for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet
i ham, ikke med min egen rettferdighet,
den som er av loven, men den jeg får ved
troen på Kristus, rettferdigheten av Gud
på grunn av troen, så jeg kan få kjenne
ham og kraften av hans oppstandelse og
samfunnet med hans lidelser, i det jeg blir
gjort lik med ham i hans død – om jeg
bare kunne nå fram til oppstandelsen til
de døde!”
Det vi prøver å si noe om her blir
av Paulus selv kalt ”en tidligere
hemmelighet”. Denne hemmelighet har
vært skjult fra evighet av og gjennom alle
slekter, nå er den blitt åpenbart for hans
hellige. For dem ville Gud kunngjøre
hvor rik på herlighet denne hemmelighet
er blant hedningfolkene, det er ”Kristus
i dere, håpet om herlighet”. Uten dette
Kristushåpet ville evangeliet vært
avstumpet. For oppstandelsen er jo selve
kroningen på vår frelse.
Kanskje et av de mest sentrale bibelvers
vi har etter Paulus er dette: ”Jeg er
korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke
lenger selv, men Kristus lever i meg.”
Spørsmålet reiser seg – synes jeg. Er
det to helt adskilte liv Paulus her taler
om, eller har de i det minste en rekke
tilknytningspunkter? ”Det liv jeg nå lever
i kjødet, det lever jeg i troen på Guds
Sønn, han som elsket meg og gav seg selv
for meg.”
Og når jeg tenker på de mange sider
ved evangeliets forkynnelse, så slår det
meg blant annet viktigheten av at vi får
bevart tonen og nøden for ufrelste sjeler.
Full åpenhet for nådegavefunksjoner. Og
hjertenød for bønnebarn. Det er veldig
viktig også her i denne sammenheng å
understreke Israel – folket og landet i
Bibelen. Og å gi ”Jesu komme i skyen for
å hente sine” plass i forkynnelsen.
Venner, stillingen i Kristus er en
fullommen stilling på lik måte som den er
mellom Faderen og Sønnen. Det er Kristus
i meg som legitimerer at jeg kan bekjenne
meg som kristen.
Vi kan ikke finne belegg i Bibelen at ved
å slutte med enkelte vaner og starte med
nye livsrutiner, så kan jeg etter hvert
kalle meg en kristen. Det fins heller
ikke noe i Skriften som skulle tilsi at en
liturgisk handling gjør meg til et Guds
barn. Nei, av nåde frelses vi ved tro, når
Jesus kommer inn i hjertet. Men vi tror
fremdeles på gjenfødelsen ved sannhetens
ord, den uforgjengelige sæd. Så kan vi da
ikke komme forbi, at det er den som tror
som blir tilregnet Kristi rettferdighet. Så
vil det da også være slik at Kristus er i
oss, så er vi i ham. Dette handler om vår
stilling som troens folk.
Ellers er jeg mer og mer litt opptatt av
den diakonale siden i menighetslivet
– omsorgen for hverandre. For under
den senere tids sykdom har jeg nettopp
erfart at Guds omsorg er kommet til meg
gjennom mennesker som på ulikt vis
har tatt kontakt. Bibelen er sterk på at vi
skal ta oss av hverandre både som Kristi
lemmer og hverandres lemmer. ”For når
ett lem hedres, da gleder vi oss, og når
ett lem lider, så lider vi med de andre.
Så er det da et privilegium å få være
med å bære hverandres byrder. Og på
den måten oppfylle Kristi lov (det doble
kjærlighetsbudet).” Rom 13,10
Det budet som gjør at Steintavlene settes
ut av kraft. Jeg har et bestemt inntrykk
av at de færreste kristne i Norge er særlig
opptatt med vår stilling i Kristus eller for
den slag, vår tilstand i verden. For å bli
antatt i himmelen er det jo vidunderlig
godt å vite at det er den frelse som av
Gud har ordnet – utenom oss – uavhengig
av oss som er billetten til himmelen.
Golgataverket er fullbrakt og det holder.
(undertegnet: Vennlig hilsen Øystein)
2 3 nr. 5 • mai 2010