Kristi Menighet - Den Frie Evangeliske Forsamling

Hvorfor larmer hedningene?
Hvorfor larmer hedningene
Prekenen / Per Braaten
Illustrasjon: Shutterstock
(Innsendt av Arvid Rygh,
Stord.)
«Hvorfor larmer
hedningene? Og
hvorfor grunner
folkene på det som
fåfengt er? Jordens
konger reiser seg
og fyrstene rådslår
sammen mot Herren
og mot hans salvede:
La oss sprenge deres
bånd og kaste deres
rep av oss.»
Salme 2,1-3
Vi lever i en verden full av larm og
bråk fra brølende motorer, larmende
maskiner og støyende musikk. Noen
ganger er det ikke ørens lyd å få!
Stillhet både den indre og den ytre –
er mangelvare i det moderne samfunn.
Den «larm» som det tales om i Salme
2 er av et helt annet slag. Med sitt
profetiske øre oppfanget David lyden
av det «bråk» som har sitt utspring
i opprøret «mot Herren og mot hans
salvede» – det er Jesus Kristus.
Hvor begynte dette bråket? Hva er
årsaken? Når og hvorledes startet det
hele? Hvem tok initiativet? Vil denne
larmen avta eller tilta i styrke? Vil
det noen gang ta slutt? Skal denne
profetiske støyen bli avslørt av en
profetisk stillhet? Her reiser det seg
mange spørsmål for den reflekterende
tanke!
Hvor begynte denne larmen?
Om vi skal driste oss til å sette Salme
2 inn i et større profetisk perspektiv,
kan vi kort antyde at «larmen» av dette
opprøret mot Herrens salvede en gang
– i en fjern evighet – begynte blant
Guds engler. Det ble bråk i himmelen!
Lucifer – morgenrødens sønn og den
salvede kjerub, som kanskje var den
høyeste skapning innenfor englenes
innbyrdes rangordning – gjorde opprør
mot Allmaktens Herre. Lucifer ville
ikke lenger nøye seg med å være
«øverstkommanderende» blant englene.
Han ønsket å bli likestilt med Gud, eller
kanskje selv å være Gud.
Hovmod og maktbegjær – selve
ursynden i universet – fikk innpass i
hans sinn og hjerte. Dette må vel ha
vært den første – og meget spesielle
likestillingskamp.
Skriften sier ikke mye om dette, men
noen spredte glimt har det behaget Gud
å gi oss. Bak de gåtefulle ordene i ulike
tilbakeskuende profetier – kfr. Jes 14;
Esk. 28,1; 1. Tim 3; 2. Pet. 2,4 og Judas
6 – kan vi med troens øyne oppfange
ekkoet av denne larmen som engang
ble utløst i himmelen ved Lucifers
hovmodige og arrogante opprør mot
Gud.
Denne opprørsbevegelsen var rettet
mot den treenige Gud – Fader, Sønn
og Hellig Ånd, men ut fra vår ringe
forståelse kan det synes som Lucifer,
som vel ikke kunne være treenig,
særlig ønsket å erobre Sønnens plass og
posisjon. Det kunne her være interessant
å trekke noen paralleller mellom Guds
treenighet og den «sataniske treenighet
– kfr. Dragen, dyret og den falske profet
– slik dette kommer til uttrykk i Åp.
13, men dette ville sprenge rammen for
denne «enkle» artikkelen. Jeg minner
bare om at «larmen» både i Salme 2
og i hele Skriften forøvrig, enten vi nå
skuer tilbake eller framover – på en helt
spesiell måte synes å være knyttet til
en dramatisk og dypt gripende konflikt
mellom djevelen og Guds Sønn, mellom
Kristus og Antikrist, mellom Gud
åpenbart i kjød i den historiske Jesus,
og den demoniske endetidsperson
som Skriften betegner som syndens
menneske, fortapelsens sønn, den
lovløse – som er selve inkarnasjonen
og legemliggjørelsen av all satanisk
ondskap.
Da opprøret mot Herrens salvede
opprinnelig begynte i himmelen, var
Lucifer alene. I motsetning til Adam,
som senere ble satt på prøve i Edens
hage, stod ikke Lucifer som «stamfar»
eller representant for englenes mange
tusener. Gud har handlet med hele
menneskeheten i to personer – i Adam
og Kristus, men Gud handlet ikke på
samme måte med alle englene i Lucifer.
Han stod alene og representerte ingen
andre enn seg selv. Han opptrådte som
«privatperson», men han hadde – så
langt vi kan forstå Den Hellige Skrift –
en mulighet til å alliere seg med andre
engler, i den grad de selv var villige til å
bli med på dette opprør mot Sønnen, og
denne mulighet benyttet Lucifer seg av.
Jeg kan vanskelig forestille meg at
Lucifer med «vold og makt» truet – og
langt mindre tvang – noen av englene
til å bli med på dette «antimessianske
opprør» i himmelen. Det er mye mere
nærliggende å anta at de ble forledet,
lokket og bedratt – ved forførende list,
løgnaktige påstander og falske løfter
– til å bli med på dette avskyelige og
katastrofale «mytteri» i den himmelske
verden. Gud har ikke gitt noen klar
åpenbaring om dette i Skriften. Det
eneste vi med sikkerhet kan si, er at
noen av englene – med Lucifer i spissen
– falt, men de som forble lydige mot
Gud og tro mot den stilling og posisjon
som Den Allmektige hadde gitt dem i
skaperverket, disse som Skriften benevner
som «de utvalgte engler» (kfr. 1. Tim.
5,21) – ble bevart i sin opprinnelige
syndfrihet.
Lucifer og hans sammensvorne ble kastet
ut av himmelen med «bulder og brak»!
Det kan merkes når Gud holder dom (kfr.
Larmen av alle profetiske tordenskrall i
Åp.).
Det må ha senket seg en vidunderlig,
hellig og ærbødig stillhet og fred over
de gjenværende engleskarer i himmelen
– eller kanskje himmelen ble fylt av et
rungende hallelujarop – etter at Lucifer
og alle de falne englene var blitt kastet ut.
Gud tåler ingen rival ved sin side! Senere
har det aldri vært noe larmende opprør ved
Guds trone, og det kommer heller ikke til
å bli det.
Fortsettelse i neste nummer
Gleden
Når jeg gleder andre
så vet jeg hvorfor jeg lever.
Når noen smiler til meg
vet jeg at livet er godt
Takk Herre for all glede du gir til meg.
takk for at din glede er min styrke.
Marit Hobbesland
22 23 nr. 11 • desember 2010