Kristi Menighet - Den Frie Evangeliske Forsamling

Herlige
Schibboleth
Bakgrunn: Jeg skal i noen korte avsnitt vise sangene i Schibboleths teologiske
innhold. Disse sangene er DFEFs identitet og det som gjorde oss til en bevegelse
i Norge. Schibboleth var den viktigste sangbok under vekkelsen i 1907. Man kan
kanskje spørre om det har noe å si å kjenne våre fedres tanker? Har det noen
betydning å vite hva friheten i Kristus betød for de som viste oss veien? Du får
dømme selv. Jeg skal ta for meg sangene til noen av de mest kjente innen DFEF i de
første årene. Schibboleths teologiske innhold: Asbjørn Froholt
Gleden i frelsen
Mange kristne fryktet døden og den evige
dom. Man hadde ikke gjort nok for Gud og
man var sløv i kristenlivet. Sangen inviterer
til å glede seg i frelsen fra alt man skulle
gjort og som Gud har gjort i Jesus Kristus.
Denne sangen er skrevet av Knut Røhr-Staff. Årstall er
ukjent, men før 1919. Den kom ikke med i Schibboleth
de første årene fordi han tilhørte de «Fri-Frie»,
men hadde før 1903 vært blant Nordquelles venner.
Nordquelle skrev en fin nekrolog da han døde i 1920-
årene. Han skrev en mengde sanger og vi har en del av
disse i sangboken. I denne sangen var han helt på linje
med Nordquelle.
Bekjenn
Guds ord
Hva snakker du om? Hva flyter hjertet
ditt over med av ord? Hvor mye lar du
Guds ord og løfter prege det du prater
om?
Fokus på helbredelse
Undervisning: Leif Frode Svendsen
Del 4
Sangen er scannet fra den nye Schibboleth, nr. 268, med Alf Kasborg
som forfatter.
Ad 1: Lovet være Gud er grunntonen. I de helliges
forsamling opplevde de å være Guds hus – ikke være i
Guds hus, men være selve huset. En forsmak på himlen
og et lovsangsbrus som ingen kunne mane fram – det
kom av det de så.
Ad 2: Det var ikke noe vi skulle vente med til
oppstandelsens morgen. Søkningen var over og hadde
ikke gitt resultat. Nå opplevde han at Kristus var med oss.
Ad 3: Den teologiske tåken hadde lenge skjult frelsens
herlighet i alt man «måtte», «skulle» og «burde». Nå var
det om å gjøre å hvile i Gud og å lytte til hans Ord.
Ad 4: Mange kristne fryktet døden og den evige dom.
Man hadde ikke gjort nok for Gud og man var sløv i
kristenlivet. Sangen inviterer til å glede seg i frelsen fra
alt man skulle gjort og som Gud har gjort i Jesus Kristus.
Ad 5: Kristne som trellet for å tilfredsstille Gud levde i et
teologisk Babel – en forvirring og i trelldom. Lovsangen
lokker dem ut fra denne tilstand og inn i Guds Kanaan.
Ad 6: Kunnskap om Gud som fører til kjennskap til
Gud og hans Ord fører til lovsang for Gud. Ikke som
en religiøs øvelse eller en religiøs teknikk, men hjertets
jubel.
Alf Kasborg sang ofte denne sangen og den ble derfor
feilaktig tillegnet ham, men alle som husker når han satte
seg ved pianoet og sang med sin mektige stemme, kjente
ånden i disse åndelige ord og rike toner.
Ta deg tid til å lese de gamle sangene. De har evige
sannheter med seg.
HELBREDELSE: La meg begynne å gi honnør til min kjære
kone Hanne. Vi er egentlig ganske forskjellige. Mens jeg prater
mye, er hun den kloke typen som lytter og heller sier få, men
vektige ord. Salomo sa: «Den som vokter sin munn, tar vare på
livet» (Ordspråkene 13,3). Jakob sier i sitt brev at vi «skal være
snar med å lytte, sen med å tale» (1,19). «Det hjertet er fullt av,
taler munnen» (Matteus 12,34).
Mange tar ikke imot det de ber om, fordi de ikke forstår hvor
viktig bekjennelsen er i den forbindelse.
Et eksempel: En sykdom truer kroppen din, og vi har lett for å
falle i avmakt og miste blikket på Jesus. Vi burde bekjenne Guds
ord, løfter, men fokuserer heller på symptomene, det vi merker
med sansene våre? Sykdommen vinner terreng når du er enig
med inntrykket fra sansene dine.
Uff, jeg har dessverre i perioder for vane å bekjenne alle mine
svakheter og feil, og dette er jo ikke særlig oppbyggelig. Ved
å bekjenne vår mangel på tro, øker tvilen. «Troen kommer
av budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord»
(Romerne 10,17).
Du bør ikke prate med alle folk om din sykdom og
skrøpeligheter. På den måten får du kanskje medlidenhet og
sympati, men dette gjør deg ikke frisk.
Halleluja! Jesus kom ikke bare for å være din «medlider», men
for å være din STEDFORTREDER. Ja visst ser vi i evangeliene
at Jesus hadde medlidenhet med folket, men dere: Han tok
autoritet over smertene og befalte sykdommen å vike, på
grunnlag av «stedfortredelsen». Hvorfor ber vi for syke? Fordi vi
synes synd på dem? Vi må ta lærdom av Jesus: Og frimodig be
om at sykdommen må fare i Jesu navn. «For ingenting er umulig
for Gud» (Lukas 1,37).
Jeg opplevde en stor prøvelse, personlig nederlag i livet mitt, og
spurte min kone: «Hvordan føles det å være gift med en taper?»
I mine og kanskje andres øyne var jeg en taper. Men i Guds øyne
var jeg aldri en taper. «For nå kjenner vi ikke lenger noen etter
det naturlige» (2. Kor. 5,16a. I Guds øyne var jeg en overvinner,
og sannheten var: «Så lenge du lever, skal ingen stå seg imot
deg» (Josva 1,5). «Men i alt dette vinner vi full seier ved Ham
som har elsket oss» (Romerne 8,37).
Guds ord er evig! Det er allmektig! Det er overnaturlig! Vi
bekjenner at Gud har tatt oss ut av det området hvor vi stadig
mislykkes, og at Han har satt oss over der hvor seier, fred, glede,
styrke og helse rår. Når vi frimodig bekjenner dette og handler på
Guds ord blir vår tro sterk. Det er bekjennelsen som viser hvor
mye tro du har.
Hva bekjenner du? Ser du på deg selv, dine smerter og plager,
eller ser du oppad til ham og alle hans herlige løfter til deg. Du er
det han sier du er. Og denne sannheten setter oss virkelig fri!
18 19 nr. 11 • desember 2010