«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

Terje Liverød når konger
og høvdinger med
evangeliet i muslimske,
nordlige områder i Afrika.
Den ivrige misjonslederen
er en av de nye
ressurspersonene som skal
være med å løfte opp SBI
Kraftskolen.
Her ser vi Terje Liverød sammen med en sultan (vil si en konge som regjerer over fl ere andre
konger) som har blitt kristen.
- Visste ikke om noen kristne
som var svakere enn meg!
– En dag leste jeg Romerne 15;20, og
du kan gjerne si at verset eksploderte
inni mitt indre. En veldig byrde for de
unådde, og spesielt den muslimske delen
av Afrika ble lagt tungt på meg. Men jeg
var for svak til en slik oppgave; rett og
slett helt ubrukelig for Gud. Men så kom
jeg til 2. Korinterne 12;9 og fikk åpenbart
at Guds kraft fullendes i svakhet.
Halleluja – takk for min svakhet! Jeg
visste jo ikke om noen andre kristne som
var svakere enn meg, men det gjorde jo
alt mulig for Gud.
Etter noen måneder i kirken begynte
jeg å bli desperat og gikk på biblioteket
for å finne noen bøker. Jeg fant reolen
med religiøs litteratur, lukket øynene og
plukket tilfeldig den første boken jeg
fant. Det var en bok om Den Hellige
Ånd, som presten siden advarte meg mot.
Men jeg leste den og fant flere bøker
om samme emne. Jeg var jo helt alene,
og hadde ingen til å undervise meg.
Flere ganger i denne tiden fikk jeg noen
fremmede ord, men trodde det var av
meg selv.
fra kirkefedrene. Dette var ikke holdbart,
og jeg og noen venner ble enige om at vi
måtte bli troende døpt.
Tyve år gammel drog han til Sudan i regi
av Operasjon Mobilisering og var med
på evangeliseringsmøter.
– Etter planen skulle vi virke i Khartoum
i to år, men med unntakstilstand i landet
var det ikke lov å samle mer enn fire
mennesker. Vi opplevde imidlertid
at hele 2000 muslimer deltok på et
møte, hvor vi viste den forbudte Jesusfilmen
og forkynte evangeliet. Etter åtte
måneder ble vi kastet ut av landet.
Siden gikk turen videre til Egypt,
språkstudier i Tunisia og kortere
evangeliseringsturer til Kypros og
Algerie.
til Oslo og lovte meg selv: «Aldri mer
Afrika»!
Men etter en periode i Norge fikk han
nytt mot, og ikke minst: I 1988 traff han
sin kjære Solfrid, som han ble gift med.
De tre siste årene har de bodd i Tønsberg,
sammen med sine to døtre Josefine (8 år)
og Anna (12 år).
– Vi bestemte oss for at vi innen ett år
etter giftemålet ville være i Afrika, og
innen to år ville bosette oss der. Som
sagt, så gjort og vi flyttet til Nigeria for
å arbeide blant hausa-stammen. Sør i
dette landet er det mange livskraftige,
evangeliske menigheter, men i nord
gjelder sharia-loven og misjon er forbudt.
Her var vi blant de unådde...
I Kano plantet ekteparet to menigheter,
og lærte utrolig mye her før de ble
tvunget til å flytte ut av byen.
– Vi flyttet bare tre kilometer, til byen
Karfi, hvor vi i dag har en bibelskole og
levende menighet.
Portrettet / Terje Liverød
Tekst: Leif Frode Svensen
Foto: World Outreach Mission (WOM)
SBI Kraftskolen er en realitet og satser
for fullt mot neste skoleår. DFEF står
fortsatt som eier av skolen, men har fått
med seg to spennende ressurspersoner
utenfra. Terje Liverød, misjonsleder for
World Outreach Mission er en av disse.
Han brenner for vekkelse blant muslimer
i Nord-Afrika, men har også nød for
Norge.
– De siste årene har Gud lagt på meg at
det jeg har sett og lært i Afrika må læres
videre til mennesker i Norge. Nå er jeg
ingen ekspert på forskjellige metoder,
men har lyst til å være med og forløse
Guds kraft til helbredelse og frelse, sier
misjonslederen ivrig.
Han har tro på at Norge igjen kan
oppleve vekkelsestider.
– Jeg ser at det vokser opp en desperat
åndelig nød. New Age og annen nyreligiøsitet
har skapt en større bevissthet
blant kristne – vi trenger virkelig åndelig
kraft. Kristendom skal handle om mer
enn teologi. Dagens regjering, som er
tydelig anti-kristelig har også vært med
å skape en desperasjon og hunger etter
vekkelse. For min egen del merker jeg
i dag en større åpenhet i forhold til det
å be for syke enn for bare få år tilbake.
Nå har ikke jeg alle svarene, men er
glad over å merke en hunger blant
kristenfolket.
Hadde andakter som ufrelst
Liverød vokste opp i Sandefjord, og i hva
han kaller et «allmenn religiøst hjem».
– Vi gikk i kirken noen ganger i
høytidene, i brylluper, i barnedåp og
konfirmasjon. 13 år gammel begynte jeg
i en kristen ungdomsklubb hvor jeg tidlig
fikk ansvar. Selv om jeg ikke var frelst,
holdt jeg flere andakter. Aldri opplevde
jeg noe med Gud her, og etter en stund
gikk jeg lei av hele greiene og sluttet.
Men en søt jente som han var begeistret
for trakk han til et fellesmøte i
metodistkirken, hvor en tidligere svensk
komiker talte Guds ord.
– Jeg hadde aldri tidligere vært på et
slikt møte. Hva han talte om husker
jeg ikke lenger, men det gikk opp
for meg at JESUS LEVER. Under
frelsesinnbydelsen måtte du gi gjensvar
ved å reise deg, men jeg hadde med
en kamerat og følte meg utilpass. Det
siste året hadde jeg sagt mye tull om
kristendommen, om hykleri og tomhet.
Ikke om jeg ville bli sett på som en
fanatiker. Uten at jeg la merke til det
gikk møtet videre, mens jeg kjempet med
meg selv. Til slutt bestemte jeg meg;
jo jeg vil reise meg, ikke bry meg om
hva de andre tenker. Ingen andre stod
lenger oppreist, og jeg la raskt merke til
at møtet var nesten slutt. Men idet jeg
reiste meg, kom den Hellige Ånds fred
over meg – og noe virkelig og fantastisk
skjedde. Og det uten at noen ba for meg!
Med nytt liv og tro begynte den nyfrelste
18 åringen å gå på gudstjenestene i
kirken.
– Første søndagen var det kirkekaffe,
og rundt bordet i etterkant spurte jeg de
andre om noen ville be sammen med
meg. Alle ble imidlertid pinlig berørt,
ingen hadde interesse av det og noen
forlot bordet øyeblikkelig.
Kall til de unådde
Skolearbeidet ble liggende ugjort fra
27. februar og fram til sommeren, mens
tiden gikk til å fylle seg med Guds ord og
annen kristen litteratur.
Det ble naturlig å søke til møtene i
Pinsemenigheten Salem i Sandefjord, og
kom til et møte hvor Terje Berntsen talte.
– Jeg gikk fram på et møte og ble mektig
berørt, slått i bakken og fylt av Den
Hellige Ånd. Etter en tid kom jeg til meg
selv, og hørte noen tale i tunger. Og de sa
ut den setningen jeg hadde sagt for meg
selv tidligere. I det jeg åpnet øynene var
alle folkene foruten en eldstebror gått
hjem. Den som talte i tunger var jeg.
Du skal til Afrika, ikke
Stavanger...
I en fortrolig samtale med presten
avslørte han misjonskallet til den
muslimske verden, og fikk anbefaling
om å begynne på Misjonshøyskolen i
Stavanger.
– Etter et par måneder ble det klart for
meg at jeg var på feil plass. Gud hadde
jo kalt meg til Afrika; ikke Stavanger.
Selve studiene var interessante nok, men
jeg forstod at jeg ville dø åndelig hvis
jeg fortsatte. På samme tid talte Gud
til meg om dåpen. Jeg spurte om en av
professorene kunne gi meg undervisning
om dette, og han satte opp to foredrag
som samlet mange tilhørere. Til min
forbauselse brukte han nesten ikke
Bibelen i undervisningen, men skrifter
– I Tunisia traff jeg på en nordmann
som ønsket å starte arbeid blant Hausastammen,
et av de største folkeslagene
i Vest-Afrika. Jeg opplevde nød for
dette folket og så på det hele som Guds
ledelse.
Etter endt siviltjeneste i baptistmenigheten
i Oslo, tok han et
disippeltreningskurs ved Ungdom i
Oppdrag og arbeidet deretter som lærer
mens han tok flysertifikatet. Deretter
drog han godt forberedt til Niger og byen
Zinder.
Aldri mer Afrika
Dessverre ble samarbeidet med den andre
norske misjonæren et sorgens kapittel for
den ungdommen, og det var bare så vidt
han kom seg ut av dette samarbeidet med
livet i behold. Til tross for at han måtte
tåle mye urett og motstand, holdt Gud sin
hånd over han.
– Uten en eneste krone kom jeg hjem
Terje og Solfrid hadde ingen
samarbeidspartnere, og gikk ut i tro. Med
gateevangelisering nådde de stadig flere
og fikk bygd opp menigheter. Ønsket
på denne tiden, på begynnelsen av
1990 tallet var å koble seg opp mot en
misjonsorganisasjon.
– Jeg brukte flere dager i bønn på
kontoret mitt. Mens jeg ropte til Gud
hørte jeg plutselig en stemme si:
World Outreach Mission, og jeg så
en logo. Glad og fornøyd begynte jeg
å lete etter denne organisasjonen, og
tenkte den kanskje var engelsk. Men
etter flere ukers leting fant jeg ingen
organisasjon, og ingen hadde hørt om
den. Noen uker senere ropte jeg igjen
til Gud min nød, og fikk meg et «slag
i ansiktet» da Gud ba meg starte min
egen misjonsorganisasjon. Det var ikke
akkurat det jeg hadde planlagt, men Guds
vilje.
En liten engel
På reiser i farlige, muslimske områder
har Terje opplevd mange prøvelser og
utfordringer.
– I dag forventer jeg prøvelser og
motgang når jeg reiser ut, og på den
måten blir jeg ikke overrasket. Vi har
blitt svindlet, lurt, jaget – men står
fortsatt, etter å ha overvunnet alt. På
nr. 5 mai 2008 6 7