«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

Med Gud i hverdagen
av Bjarne Staalstrøm
Refleksjoner
av Kjell Andenæs
Vår utgang og vår inngang….
Motstandskraft
«Jeg tror Gud både kan og vil la
alt, også det onde, føre til noe godt.
Da trenger kun mennesker som lar
alt det som hender dem, tjene til
det gode. Jeg tror at Gud i enhver
nødssituasjon vil gi oss så mye
motstandskraft som vi trenger. Men
han gir den ikke på forskudd, for at
vi ikke skal stole på oss selv, men på
Ham alene. Jeg tror at Gud ikke er
et tidløst mirakel, men at han venter
på og svarer på oppriktige bønner
og ansvarlige gjerninger» (Dietrich
Bonhoeffer).
Den tyske martyr-teologen trodde på bønnens
betydning i et menneskes liv. Gud venter på,
og svarer på oppriktige bønner og ansvarlige
gjerninger. I hvor stor grad påvirker bønnen
våre liv? Det er neppe mulig å gi et utfyllende
svar på det, men det finnes svar både i
erfaringen og troen. For det første er bønnen
en type sjelelig terapi, ikke bare trøstefull, men
også helbredende.
Bønn som fortrolighet og tillit til Gud, er en
vei ut av ensomhet, og botemiddel for indre
uro og frykt. Det er en god tanke at Gud venter
på våre bønner. Er det slik at vi egentlig ikke
nødvendigvis behøver å fortelle Gud hvor
vanskelig vi har det? Han vet selvfølgelig alt
på forhånd. Men det er viktig for oss selv at vi
går til Ham med alt – i bønnen. I bønnen er det
ikke slik at vi drar bryggen inntil båten, men
vi drar båten inntil brygga (Carl Fr. Wisløff).
Sann bønn er alltid en bevegelse mot Gud,
og samtidig en sjelens avklaring som gjør det
lettere å finne veien videre. Bønn er en viktig
medisin mot stress og depresjoner.
Jeg har god erfaring med det å gå meg vill. En
gang mot kveld, ruslet jeg i litt ukjent terreng
og kom tilbake til samme sted tre ganger, siste
gang i tussmørket. Da satte jeg meg ned på en
stubbe, tok fram en lommelykt og kompasset.
Jeg fant etter hvert ut av himmelretningene;
nord, syd, øst og vest, og tok fatt på terrenget
igjen. Jeg fulgte kompassnålen nøye, selv om
jeg ofte hadde følelsen av at jeg gikk galt, og
kom til sist fram til skogsbilveien og bilen.
Dessverre er det ofte slik at vi mennesker
stresser oss fram nesten som i blinde.
Bønnen gir sjelen ro og gjør tankene klare.
Ofte trenger vi lik Abraham å vandre i tro, men
det sikreste som finnes er å hengi seg til Guds
løfter og stole på at Gud vet bedre enn oss.
Bønnen er først og fremst for vår egen skyld,
dernest er det avgjørende for oss å vite at Gud
«svarer på oppriktige bønner og ansvarlige
gjerninger». Det siste handler om gjerninger
som er gjort i bønnens ånd og atmosfære.
«Hold ikke din konsert først og stem
instrumentet etterpå. Begynn dagen med
Guds ord og bønn, så du først av alt kommer i
harmoni med ditt livs Gud» (Hudson Taylor).
Les Matteus 6;5-13; Fil. 4;6-7
Tenk deg et biljardbord
der spillet starter ved at én
kule skytes inn i gruppen
av kuler i midten. Kulene
spres. Tenk deg videre at
hver av disse kulene igjen
skytes inn i tilsvarende
samlinger av kuler, som
hver igjen skytes videre på
samme måte. Tenk at dette
gjentar seg i et nærmest
uendelig antall ganger
med tilsvarende uendelig
antall kuler.
Dette kan være et bilde på skaperverket.
Skaperen er herre over det hele.
Han setter det i gang og kjenner alle
forutsetningene: Kraften på det første
støtet, nøyaktig retning, kulenes vekt og
overflate, friksjon mot underlaget etc.
etc.. Han kan beregne og forutsi nøyaktig
hvordan hele skaperverket vil bli og
hvordan det vil fungere. Han vet om jord
og vann, om den minste lille blomst,
og om hver liten spurv (Luk 12:6), og
ikke minst om hver eneste en av oss
mennesker! Og Skaperen vet ned til
minste detalj hvordan alt vil utvikle seg
til enhver tid – Hans plan er kontinuerlig
i funksjon her i tiden, og fortsetter
inn i evigheten. Det er en ufattelig og
svimlende tanke at vi som tror har en
Far som ikke bare kjenner hver av oss til
bunns, men som kjenner til hver minste
hendelse i hele skaperverket – fordi Han
har satt det hele i gang etter sin vilje og
sin hensikt!
Mens Herren ser og kjenner til alt, lever
vi under sterke begrensninger. Vi ser
kun «stykkevis og delt (1. Kor. 13;9-12)
når det gjelder de evige sannheter, alt
ettersom Ånden åpenbarer det for oss. Vi
er også bundet av å leve langs tidsaksen:
vi lever kun i øyeblikket, summen av
øyeblikk utgjør livet vi har levd og som
vi husker og kjenner mer eller mindre
godt, mens alt som ligger foran oss i tid
er komplett ukjent for oss, det er som en
svart mur som skjuler fremtiden.
Dersom den som styrer det hele var
en fremmed Gud, én hvis hensikter vi
ikke kjente til, ville vi ha god grunn til
engstelse og bekymring. Men vi vet
hvem han er som styrer alt, vi kjenner
ham, han er vår Far! Han har gitt oss
alt skriftlig, i sitt eget ord har han gitt
seg selv til kjenne. Ved at Sønnen var
lydig inntil døden ble veien helt inn til
faderhuset åpnet, kjærligheten til oss
ble åpenbart, og alt dette har vi fått den
Hellige Ånd til pant på (2. Kor. 5;5). Vi
har lov til å tro at Guds evige hensikt
med å sette hele skaperverket i gang var
å få demonstrert sin kjærlighet til hver
enkelt av oss, og sin allmakt mot «makter
og myndigheter» – en svimlende tanke!
Livene våre forløper svært forskjellig.
Noen av oss er forskånet fra de
store prøvelsene, andre møter større
belastninger både én og flere ganger i
livet. Er vår Herre og skaper urettferdig?
Nei, så lenge det er Han som har lagt
alle forutsetninger og elsker hver eneste
én av oss med sin guddommelige
kjærlighet, kan vi være trygge på at Han
styrer det hele til det beste for oss til
enhver tid. Han som har lovet å bevare
vår utgang og vår inngang (Sal. 121;8),
som ser hele vårt livsløp, og som vet hva
vi tåler av belastninger, vil aldri knekke
oss (Jes. 42;3)! Tvert imot har Han gitt
oss sin Ånd til trøst når vi trenger det
mest: «…trøsteren som kunne husvale
min sjel…» (Klag. 1;16). Artur Erikson
fører noe av denne trøsten med seg når
han synger sangen «Någonstans bland
alla skuggorna står Jesus … för at letta
alla bördor som du bär». «Herren er nær
hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og
han frelser dem som har en sønderknust
ånd.» (Sal. 34;19). I Salme 139 vitner
David vakkert om Herrens allmakt og
omsorg for oss – les!
Noen ganger kan vi enten straks eller i
hvert fall i ettertid se og erfare Herrens
hånd ved mer eller mindre dramatiske
hendelser vi møter. Nylig hadde vi i
Evangeliekirken i Moss besøk av noen
herlige sang-brødre fra Arendal. En av
brødrene var av samisk opprinnelse. Han
fortalte stillfarende om en belastende
oppvekst. Han fikk ingen anerkjennelse
eller kjærlighet, familien levde i
fattigdom fordi faren drakk opp alle
pengene deres. 18 år gammel bestemte
han seg for å ta et oppgjør. Han ville
drikke seg full for første gang, jule opp
faren, kaste ham ut, og tenne på huset.
Samme dag kom det en predikant på
besøk. Vår mann hørte på det som ble
sagt, og dette gjorde noe med hans vrede
og hevnlyst, han fikk seg ikke til å utføre
det han hadde tenkt. Predikanten la en
bibel igjen etter seg. Den ble åpnet,
og noe senere fikk han ta imot Jesus.
Det samme skjedde etter hvert også
med resten av familien. Han avsluttet
vitnesbyrdet sitt med å ta frem gitaren
og synge på samisk «Å min kjære Jesus,
aldri fatter jeg». Ansiktet hans strålte av
glede!
Oftest må vi vente til vi går ut av tiden
med svar på alle våre spørsmål – vår tro
prøves: «Derfor jubler dere av glede, selv
om dere nå en liten stund, når så skal
være, har sorg i mange slags prøvelser.
Dette skjer for at deres prøvede tro,
som er langt mer kostbar enn det
forgjengelige gull – som jo lutres ved ild
– skal finnes til lov og pris og ære ved
Jesu Kristi åpenbarelse». (1. Pet. 1;6-7)
Med tanke på morgendagen og dens
bekymringer kan jeg ofte høre Egil og
Arne synge: «Jeg vet intet om i morgen,
kanskje best for meg det er. Men jeg
kjenner ham som vet det, det er han som
har meg kjær»!
nr. 5 mai 2008 44 45