«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

I et pent og velstelt hus i Rostadnesv. 23 i Rolvsøy
bor Unni og Gordon Tobiassen. Huset deres ligger
på en liten bakketopp, med fin utsikt over Visterflo,
et lite vann som ligger i kommunene Sarpsborg og
Fredrikstad. Visterflo er et sideløp til Glomma, og
en del av Glommavassdraget. For Gordon, som er
sørlending, er det sikkert skjønt å sitte på verandaen
å se utover vannet. Kanskje det er her han får sine
«spesialprekener» om familien, ekteskapet og Jesu
Gjenkomst?
Frokostmøte med Unni og Gordon Tobiassen
Frokostmøte med
Unni og Gordon Tobiassen
Tekst og foto: Frank Søgaard
FREDRIKSTAD: Gordon er en travel
person. Hans jobb er ingen ni til fire
jobb. Det skjønner man når en skal
gjøre en avtale med ham. Denne dagen
– 18. april – har han knapt tid til et
frokostmøte. Avtalene står i kø utover
dagen. Han skal både hit og dit, og
dessuten skal han holde innledning
om emnet ekteskapet, på DFEFs
distriktsmøte for Østfold, i Kristi
Menighet i Fredrikstad på kvelden.
Vi setter oss ned ved et kjøkkenbord
«fullt av fete og margfulle retter» denne
tidlige morgenen. Før vi ber til Gud for
maten, smiler Gordon, sukker, og sier;
en er så travelt opptatt innimellom, at
det er bra en har forberedt seg godt til
kveldsmøte før denne dagen starter.
Han tar ikke lett på oppgaven som
forkynner. Da han begynte å reise på
heltid som evangelist i 1973, visste han
hva han gikk til. Både hans morfar Julian
Flodsand, og farfar Tobias Edvardsen,
var predikanter.
Julian Flodsand var en kjent predikant
blant de frie venner. Selv møtte jeg
han flere ganger på møter rundt om på
Sørlandet da jeg var ung evangelist.
Han var en «veltalende» predikant, som
det var inspirerende å høre på. Tobias
Edvardsen kjente jeg ikke noe til, men
jeg vet han hadde flere vekkelsestider
rundt om på Sørlandet, og da spesielt i
området mellom Mandal og Farsund.
Gordon reiste som evangelist på hele
1970-tallet. Han var en god del sammen
med Ragnar Mathisen som fersk
evangelist. Dette er nok mye av grunnen
til at Ragnar ble «adoptert» som en
ekstra «bestefar» for Unni og Gordons
fire barn. På 1980-tallet sto Gordon
som fast predikant og forstander for
flere menigheter. Lyngdal, Mjøndalen,
Grimstad, og Kristiansand. I perioder
mellom disse steder, reiste han også en
del som sangevangelist sammen med Ole
Kristian Iglebæk.
På 1990-tallet var han forstander i
Drammen, i Moss, og i Grimstad. Fra
2006 har han vært forstander i Kristi
Menighet i Fredrikstad.
Mens vi koser oss med en herlig frokost,
begynner Unni å fortelle om tiden da de
traff hverandre. Leende prøver Gordon
å stanse henne, og sier, ikke snakk om
dette, det jo er vår lille hemmelighet.
Men Unni ler, har det morsomt ved
minnene, og prater i vei.
– Det hadde seg slik at jeg som ung
jente arbeidet på Diakonhjemmet. Jeg
var vel litt «sprø» under den tiden. Jeg
hadde en trivelig venninne jeg jobbet
sammen med, Gunnhild Omdal. Hun
foreslo at vi skulle ta en tur til et stevne
på Saltnes, i DFEF Klippen, der skulle
Egil og Arne tale. De var jo populære for
oss ungdommene den gangen, så hvorfor
ikke?
Så bar det i vei. Jeg i utvaska olabukser
og flott og tøff skinnjakke, langt
utslått lyst hår, og kanskje litt for
uvanlig for De Frie Venner. Gunnhild
litt mer tradisjonelt kledd, hun var jo
predikantdatter.
– På det stevnet var også Ragnar
Mathisen og Gordon. Der og da ble jeg
veldig betatt av den unge evangelisten
Gordon, som vitnet, sang og spilte.
«Han må jeg se nærmere på», sa jeg til
Gunhild. Da jeg hørte at han skulle til
Misjonshuset i Sarpsborg og ha møter,
var det en selvfølge at jeg reiste dit. En
kan si jeg løp etter en predikant, – ler
Unni.
– Deretter skal jeg fortelle deg det gikk
slag i slag. Gordon skulle jeg ha, og han
fikk jeg omsider også. Men «problemet»
var Ragnar Mathisen. Han skulle liksom
«godkjenne» meg. Etter å ha «målt meg
opp og ned», ble jeg godkjent, kanskje
med et nødskrik, selv om jeg ikke var en
typisk fri venn.
Da vi hadde blitt par, advarte Gunhild
meg på det sterkeste mot å gifte meg med
en predikant. Hun hadde det allerede i sin
familie, og fortalte at penger ble det lite
av, og predikanter hadde vanligvis mange
unger, og du så ofte lite til ektefellen,
da han kunne være lenge hjemmefra av
gangen.
Min mor mente jeg ikke var typen til
å bli predikantkone, og jeg var jo en
del betenkt selv også. Jeg visste jo om
konservatismen i De frie venner, og
ble grundig orientert om at jeg måtte
Gordon har et rikholdig bibliotek, og liker å holde seg oppdatert i
forhold til det profetiske ord.
begynne å gå med skjørt og hatt. Det å
være predikantkone forpliktet, var det
flere som fortalte meg.
Det har gått bra til i dag, men noen typisk
fri venn predikantkone, ble jeg nok aldri,
ler Unni.
– Jeg har nok vært for «fri» til det.
Unni og Gordon har fire barn. Anne,
Jan Gordon, Kari og Levi. Alle er frelst
og med i kristen virksomhet. De har
skapt et trygt og godt hjem for sine barn,
og selv om alle er flyttet hjemmefra,
er barndomshjemmet fortsatt et
samlingssted for dem alle.
Gordons store interesse i livet er skog
og mark. Her får han ro i sjelen, og
inspirasjon til tjenesten i Guds rike.
Unnis store hobby er maling. I deres
enkle og pene hjem, prydes veggene av
flere av Unnis malerier. Hun har hatt flere
utstillinger, og solgt en god del malerier.
På tross av separate hobbyer, presiserer
de at de gjør mest sammen, og prioriterer
å ha mye tid sammen.
Siden barna flyttet ut, har Unni også
brukt mye av sin tid til å forkynne i
menighetene rundt om. I Kristi Menighet
har hun en 30 prosent ansettelse, og
Gordon har 70 prosent. Dette tilsier at
de kan reise rundt til ulike møter og
sammenheng å ha kurser, seminarer og
møteserier om deres store emneinteresse;
Jesu gjenkomst og Israel, ekteskapet og
familien.
– Israel og Jesu gjenkomst har alltid
interessert meg sterkt, sier Gordon.
Allerede som tidlig tenåring likte jeg å
høre på forkynnere som Sverre Kornmo
og Alf Kasborg. De var vel inne i det
profetiske ord, og ga meg mye å tenke
på.
Da jeg alltid har likt utfordringer, kastet
jeg meg over alt jeg kunne finne av
bøker om dette emne. I dag opplever jeg
å ha et godt fundament for å holde meg
oppdatert om emnet til enhver tid, og jeg
tror jeg ved Guds nåde har fått vært til
velsignelse for mange.
– Unni og jeg brenner også for
å være mest mulig sammen om
undervisningen på seminarer om
ekteskap, samlivsproblemer og
relasjonsoppbygging. Hun har vært en
utrolig berikelse for min tjeneste for
Guds sak, og vi trives som ektefolk og
venner i alt hva vi gjør hver for oss og
sammen.
– Nylig var Unni på Østerbo og holdt
seminar for ledere og forkynnere i
pinsebevegelsen. Dette var til stor
glede og inspirasjon både for henne og
tilhørerne. Tilbakemeldingene er gode,
og jeg gledet meg på Unnis vegne.
For mange år siden startet Unni
med samlinger under tittelen:
Kvinneweekend. Entusiastisk forteller
hun om dette tiltaket, som har gitt
både henne og mange kvinner gode
opplevelser, og ikke minst gode minner.
– Tidligere misjonær, Åse Buin, og jeg
startet opp med dette. Det var tidlig
på 1980-tallet. Vi mente at vi som
kvinner, og aktive arbeidere i tjeneste
for Gud, hadde behov for å komme
sammen. Vår hverdag besto stort sett av
hjemlige sysler, mann, småbarn, hjem
og menighet. Å komme ut fra den vante
Unni med et av sine mange malerier.
sammenhengen til inspirasjon og samtale
oss kvinner imellom, så vi som verdifullt,
og satte i gang.
Første samling var på Flekkerøya.
Helene Torsell – som var forstanderkone
– ble hovedtaler på samlingen, og vi
opplevde et åndens vær over møtene.
Ånden falt, og de cirka 60 deltakerne fikk
en opplevelse som mange av dem gleder
seg over den dag i dag.
– Mange predikantkoner var samlet,
og flere av predikantene i De frie
venner ble engstelige for den
«rødstrømpebevegelse» de mente hadde
sett dagens lys.
Måten Unni forteller historien på,
får oss til å le høyt og hjertelig rundt
kjøkkenbordet denne morgenen. Å skru
tiden tilbake og trekke fram gode minner,
og underlige reaksjoner på positive tiltak,
er festelig. Latteren har «sitti» løst hos
oss alle tre denne fredags morgen.
Frokostbordet er nesten tomt for
mat, vi er mette, og vi må alle ut til
dagens ulike gjøremål. Jeg tar en tur
til hjemmekontoret til Gordon og ser
på litteraturen som fyller bokhyllene,
og ser at det er målrettet litteratur som
fyller hyllene. – Jo, Gordon har vært
nøye i å samle riktig litteratur for å få
spisskompetanse.
Før jeg forlater huset tar jeg en ny titt
på Unnis malerier, og finner fort en del
malerier jeg kunne tenke meg å ta med
hjem. – Men alt er jo ikke til salgs her i
livet, selv om hun allerede har solgt en
60-70 malerier.
nr. 5 mai 2008 42 43