«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

gått dåpens vei og det er vel bare
Nordquelle som har døpt flere.
I denne artikkelserien omtales i liten
grad de forkynnere som var sammen
med dem i teltmøter og kampanjer.
Det er neppe noen av disse som vil
stå fram og si at alt ville vært likt selv
om Arne og Egil ikke hadde vært
med, men jeg vet at Arne og Egil
hvilte mye på de andre som deltok
i møteseriene. Arne og Egil kjente
sin begrensning og holdt seg til sin
tjeneste. Når det er sagt, er det mange
som kan underskrive på at de også har
hatt en dyp forkynnelse og et trygt
teologisk ståsted i bunnen av sine
taler og sine liv. Dette kom særlig
godt til syne etter vekkelsen i Åseral
der de måtte ta forstanderansvar i
mange år.
Helt til det siste var det også unge
mennesker som fikk liv i Gud og
fornyelse i troen gjennom deres
virke som er uten noe staffasje i sang
eller tale. Det gamle evangelium er
fremdeles et frelsesevangelium og et
brennende hjerte kan ikke erstattes av
nye metoder.
Det er utgitt to bøker knyttet til deres
arbeid, men de er skrevet av andre
og gir bare et vagt bilde av arbeidet.
«Når vekkelsesvinden blåser» av
Kjell Hagen i 1981 og «Jesus er
løsningen» redigert av David Østby
omkring 1984. Den siste var bygd på
den første boken, men omredigert og
en del utfyllende stoff ble tatt med.
Kjære frie venner, jeg håper dere vil
bli med meg i dette tilbakeblikket
på 50 år i vekkelsens tjeneste innen
DFEF og i fellesmøtesammenheng. Vi
kan vel si slik det sies i Hebreerbrevet
«å gi akt på deres ferd og etterfølge
deres tro».
I første halvår av forrige århundre, - for litt over 70
år siden, ble Kai Jensen født 23. september 1937.
Barneårene og ungdomstiden var som for de fleste
på den tiden, preget av enkle og trange kår. Han var
enebarn, men ikke bortskjemt. Tidlig måtte han ta seg
småjobber, og han var energisk og villig til å ta tunge
tak.
Kai Jensen – en trofast arbeider i Guds rike
Kai Jensen 70 år
Tekst og foto: Frank Søgaard
FREDRIKSTAD: Tidlig ble han
interessert i musikk, og han var ”stolt
som en hane” da han kunne ikle seg
skolemusikkuniform, og spille klarinett
til ”her kommer guttemusikken, hurra
guttemusikken, ja se midt i trafikken
kommer guttemusikken”. Noe senere var
han med å starte bandet ”Bluebell”. Også
her spilte han klarinett. Bandet var rett
som det var ute og spilte, og etter en kort
tid traff han Sonja, som han giftet seg
med i ganske ung alder.
Kai kom ikke fra noen ”kristen familie”.
Det gjorde derimot Sonja. Hun var bare
”sånn passe kristen”, men ønsket at både
hun og Kai skulle ta et avgjort valg for
Jesus. Dette var et problem for Kai, som
aldri hadde hatt noe særlig kjennskap til
kristendom. Da likte han bedre å ta med
seg Sonja ut på byen å danse.
”Dessverre” for Kai ble det omsider
tid for å gi etter for all påvirkningen
fra svigermor og kona Sonja, og bli
med på et møte. Stedet ble Kristi
Menighet i Fredrikstad, og talerne var
sangevangelistene Egil og Arne. Kai var
glad han kom ”helskinnet” ut, og lovet
seg selv at dette var første og siste gang
han gikk på et evangelisk møte.
Tre år senere – i 1961 - ga han igjen etter
for svigermor og Sonja, og motvillig
ble han med dem til Kristi Menighet. Å
gå med dem var ok, men noen kristen
ville han ikke bli. Han anså det å bli en
kristen som å miste all glede i livet, og
gå omkring som et ”negativt hengehode”
resten av livet. Et slikt liv ville ikke han
ha - nei!
En ung sangevangelist – Knut Sørum –
var taleren i møte, og ”han talte rett til
hjertet mitt”, forteller Kai, 47 år etter.
Ivrig og entusiastisk fortsetter han:
- Sørum talte engasjert og brennende.
Jeg satt mer om mer naglet fast til stolen,
og ble redd over hvordan jeg opplevde
budskapet. Han talte jo til meg! Hvordan
kunne han kjenne meg? Redselen gikk
over til raseri; jeg ville absolutt ikke bli
frelst! Inni meg foregikk kampen, og
jeg begynte å argumentere mot Gud –
som jeg ikke trodde på. Men plutselig
la jeg merke til en ”glorie” rundt hodet
på predikanten. Jeg trodde jeg så syner,
lukket øynene, men ”glorien” var fortsatt
tilstede. I stedet for redsel og raseri ble
jeg nå engstelig. Jeg gav klar beskjed
til Sonja: ”Vi måtte komme oss ut av
lokalet uten å bli kristne!”
Endelig var møte over, det skulle bare
synges en sang til. Sangen presset seg
inn i både mitt hjerte og mitt hode:
”Kast deg i Frelserens armer, legg deg til
ro ved hans bryst. Hør hvor det stormer
der ute, her er det fredfylt å tyst”.
Det som deretter skjedde, skjedde fort.
Jeg kastet meg på kne og ropte til Gud
om frelse. Sonja gjorde det samme,
og der og da forsto jeg plutselig ”hele
systemet”. Jeg ble herlig frelst, og ropte
der og da om frelse for mine foreldre. De
Her er Bluebell, hvor Kai spilte klarinett.
hadde jo like lite peiling på kristendom
som meg, og jeg forsto at Gud ville
at ”alle skulle bli frelst og komme til
sannhets erkjennelse”.
Frelsesopplevelsen min var sterk og
spesiell. Jeg ble uhyggelig kvalm, kastet
opp og vred meg i ”smerte”. Det var som
om hele syndelivet ble ”vrengt” ut av
meg. Jeg har aldri opplevd maken i hele
mitt liv. Det var faktisk en total renselse
og revolusjon som skjedde i meg.
Mye har skjedd i Kai sitt liv siden
den dagen. Han kom tidlig med i
menighetens arbeid blant barn og
juniorer. Viste trofasthet og oppriktighet,
og ble både menighetstjener og
eldstebror i Kristi Menighet. I drøyt åtte
år var han styremedlem i Ovenkomiteen,
og hjertet hans for leirstedet har i alle år
vist seg å være stort.
Også i det private har han i sin vandel
vist seg som en pliktoppfyllende og
redelig kar. Han utdannet seg først til
kobberslager. Deretter rørlegger. Så ble
han taxisjåfør, og stanset i dette yrke
i mange år. Selv om både arbeidet og
menigheten krevde sitt, forsømte han
aldri familien; Sonja og deres tre barn,
Sylvi, Truls og Jan Erik.
Men så skjedde det noe ganske spesielt.
Misjonstanken ble plutselig lagt på
deres hjerte. Formann i MHU Yngvar
Pettersen var raskt på pletten, og
forårsaket at de reiste til Swaziland som
”bygningsmisjonærer”.
Å reise ut som misjonærer i en alder av
50 år, var ingen enkelt sak, men barna
var gift, og flyttet hjemmefra, så den
saken var jo i orden. I Swaziland ble det
å bygge sykehus og skole, og reparere
bygninger og vedlikeholde de ulike
eiendommene til misjonen.
Da dette var kommet godt under
kontroll, ble det evangelisering på skoler
og i landsbyer. Kai forteller ivrig og
entusiastisk:
- Gud var god, mange ble frelst, døpt
og aktive for Guds sak. Bibelspredning
på skoler og i byene ble en naturlig del
av vår virksomhet, og vi trivdes enormt
godt. Ved flere tilfeller ble vi overfalt og
slått til bakken av kriminelle. Swaziland
var ikke akkurat ”fri for kriminalitet”,
så livet var ikke alltid like enkelt. Ved et
tilfelle kunne det gått riktig ille. Vi ble så
ille tilrett at blodet fløt, og politiet ønsket
at vi skulle anmelde overfalsmennene.
Vi unnlot å gjøre dette, ikke av redsler
for represalier, men i tro til at Gud skulle
ordne opp med de skyldige.
Vi har reist til og fra Swaziland mange
ganger. Vi elsker landet, og tror norsk
misjon har mye ugjort der nede fortsatt.
Vi var i Swaziland for to år siden, og tror
vi snart tar en ny tur dit ned.
Misjonsarbeidet i Swaziland er i dag
”selvgående”, og det er fantastisk å se
at det kristne arbeide går frem der nede.
Menighetene er vel etablerte, og feltstyre
leder arbeidet på en fin måte.
Det HIV-Aids arbeidet DFEF ved Per
Arild Weiby driver i Swaziland, er helt
Kai Jensen, i ”dagens” utgave.
unikt, og ikke minst fantastisk. Jeg
henstiller til alle frie venner om å be mye
for det arbeide der nede og å støtte dette.
Selv om Kai i hovedsak har gitt seg
som aktiv misjonær, har han ikke
”pensjonert seg i Guds rikes arbeide”.
Han har engasjert seg i menighetens
innvandrerarbeid, og her gjør han en
stor innsats. Noen ganger er det tre-fire
innvandrere på møte, andre ganger kan
det være flere stolrader. Kai henter og
bringer dem, og gleder seg over å kunne
være til nytte.
Noen spesielle hobbyer og fritidssysler
har han ikke, men som han sier;
- Min hobby er å være glad i kona mi,
hjelpe barna mine, lese i Guds ord og
arbeide for Guds rike. Alt jeg gjør, gjør
jeg sammen med min elskede kone.
Vi trives, og gleder oss over Guds
velsignelser i vår tilværelse.
På etterskudd gratulerer vi så mye med
70 års dagen, som ble feiret sammen med
familien og gode venner.
nr. 5 mai 2008 40 41