«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

Roy Wareberg
Christina Ek
Reidar Gamst
M annakornet:
Guds godhet
”La meg se din herlighet! Og han
sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi
ditt åsyn” (2. Mosebok 33, 18-19).
Aktuelt Synspunkt:
Christina Ek
Legeassistert selvmord
vil si at en lege legger
frem en dødelig
dose medikamenter
til en pasient som
ønsker å dø, og at
pasienten inntar disse
selv. I staten Oregon
i USA er dette en
lovlig praksis. Sterke
pådrivere ønsker
dette også i Norge. I
Nederland og Belgia
er aktiv dødshjelp
legalisert. Det betyr
at en lege gir en
pasient dødelige
medikamenter i den
hensikt å avslutte
pasientens liv, på
forespørsel fra
pasienten selv.
Hjelp til å leve
Debatten om assistert selvmord og
aktiv dødshjelp har igjen blusset
opp i Norge. En av grunnene er
Bjørnar Kanli sin gravtale. Kanli
led av uhelbredelig kreft og valgte
å ta sitt eget liv. Før han døde,
skrev han et innlegg som ble lest
opp i hans begravelse og som
har stått på trykk i flere aviser.
Innlegget argumenter for å åpne
for legeassistert selvmord i Norge.
Kanli mente det kunne gitt ham en
verdig død.
Verdig død
Hva er egentlig en verdig død?
Jeg stilte spørsmålet til en filosof
som underviser i medisinsk etikk.
Svaret var relativt langt. Men det
jeg bet meg merke i, var hans
sterke anmodning om å bruke
begrepet med største varsomhet.
Han gav et eksempel på hvorfor:
Kaprerne som styrtet flyene
inn i Twin-towers, mente mest
sannsynlig at deres død var en
verdig død. Ergo blir begrepet
det man fyller det med selv. Alle
kan eie sannheten om hva som
er en verdig død. Spørsmålet blir
kanskje, hvilket ansvar har vi
overfor hverandre når noen ikke
ønsker å leve mer?
Hjelp til å leve
Jeg møtte en kvinne for noen
år tilbake som var dag-pasient
på Hospice Lovisenberg i Oslo.
Hun hadde uhelbredelig kreft
og visste ikke hvor mange
uker eller måneder hun hadde
igjen. Hun hadde levd i 11 år
med en uhelbredelig diagnose.
Først hadde hun vært i overkant
skeptisk til hospice, et sted der
mennesker ”kom for å dø”, som
hun selv sa. Men etter ett besøk,
var hun overbevist. Hun sa rett
ut at hospicet hadde snudd opp
ned livet hennes. Det betydde alt.
Hun la ikke skjul på de vanskelige
stundene, men forklarte hvordan
hospice var knaggen der hun
kunne henge fra seg angst og uro.
”Eksperter på enkeltmenneskets
behov” kalte hun de ansatte. Hun
fortalte meg hvordan hun fikk
hjelp til å håndtere situasjonen
hun var i. – Jeg trenger ikke mer
kunnskap om sykdommen, sa hun
bestemt. Hun trengte hjelp til å
leve. Noen få måneder etter at jeg
traff denne kvinnen, døde hun på
Hospice Lovisenberg.
Sårbare faser
Når jeg leser debattinnlegg om
legalisering av legeassistert
selvmord og dødshjelp, tenker jeg
at det vil være en kapitulasjon i
møte med mennesker i ekstremt
sårbare faser av livet. Jeg tror
ikke dødshjelp og legeassistert selvmord er et
gode for verken mennesket eller samfunnet.
Det er flere grunner til det. For det første:
Som menneske er vi avhengig av hverandre.
Hvis døden blir en del av norsk helsetilbud,
fraskriver vi oss et grunnleggende ansvar som
mennesker. Når legen kommer, skal du og jeg
være sikre på at han eller hun kommer for å
helbrede og lindre, ikke for å avslutte liv.
For det andre: Hvert menneske har krav på
hjelp og behandling selv om helbredelse
ikke lenger er mulig. FN har utarbeidet
en erklæring om den døendes rettigheter.
Der står det blant annet: ”Jeg har rett til å
forvente kontinuerlig medisinsk behandling
og omsorg selv om målet endrer seg fra
helbredelse til lindring”. Her kreves det
en annen tilnærming til pasienten og et
annet perspektiv. Vi snakker vi om å gi
livshjelp – hjelp til å leve. Det innebærer
god smertelindring, kommunikasjon, pleie og
omsorg.
Bør motivere
Heldigvis, men ikke overraskende, mener
majoriteten av leger og annet helsepersonell
i Norge at døende og alvorlig syke skal få
livshjelp og ikke dødshjelp. Det er ofte jurister
vi finner på den motsatte siden i debatten. Det
debatten uansett minner oss om, er at helsetilbudet
ikke er godt nok for mennesker som opplever livet
som ulevelig. Derfor håper jeg debatten motiverer
politikere og beslutningstakere til å utbedre omsorgen
og pleien for alvorlig syke og døende.
Om man skal stanse litt ved Guds godhet, blir det
nok bare stykkevis, for den er så usigelig. Det jeg vil
feste oppmerksomheten på er Mose bønn: ”La meg se
din herlighet! Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå
forbi ditt åsyn” (2. Mosebok 33, 18-19).
Og Herren sa: ”Se, her er et sted hos meg, og du skal stå
på klippen” (vers 21), se også vers 22-23 og Esaias 63,7.
Meget mye godhet! Dette er ikke alltid så godt å være enig
med fordi vi er så jordbundne, og det er fra det Jesus vil
løse oss. Derfor sendes prøvelser og smerter for å ribbe oss
fra selvlivet til bare å sette vår lit til han (2. kor. 1,8). Gud
gjør både fristelsen og dens utgang så dere kan tåle den (1.
kor. 10,13).
Derfor vår bror og søster, la oss sette vår lit til han. Han kan
aldri slippe eller forlate oss. ”Glemmer vel en kvinne sitt
diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn?
Om enn de glemmer, så glemmer dog ikke jeg” (Esaias 49,
15). Om vi enn skulle komme i en slik stilling, som den
som omtaltes i Esaias 7, 2, så er Herren uforanderlig. Se
utløsningen i kapittelet videre.
Vi synger:
”Gud er trofast står der skrevet,
og vi vet at så det er.
Vi som nå i Herren lever
ser det daglig mer og mer.
Om hans trofasthet og nåde,
Våre tanker kretser, hør;
ti det er dog over måte,
skjønt og godt han mot oss gjør.
Til Ordet og vitnesbyrdet, sier Esaias 8, 20 – for det er
her stiene går til det gode. (Jeremias 6,16) Og vi inntar
faste steder og et fett land, og gjør oss tilgode ved
Guds store godhet (Romerne 11, 22). Amen!
Ja, her er det et rikt felt, og stort er det i dag å få
reise sitt Ebeneser – hittil har Herren hjulpet.
Halleluja! Ja, store ting har Herren gjort, og vi
ble glade.
H. I. Ersrud
Det Gode Budskap 1948
nr. 5 mai 2008 4
5