«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

KLASSIKEREN:
En tjeneste i vekkelse i 50 år
- med Arne og Egil
Begrepet «Arne og Egil» er over. 50 år
i vekkelsens tjeneste er forbi – i alle fall
i den form vi kjente den. De har stått i
sjelevinningsarbeid fra dag en til siste slutt.
Gjennom de fleste år opplevde de flere større
eller mindre vekkelser. Med 300 reisedager
og ca 80 000 km i kjøring og normalt minst
5 møter i uken, må det bli resultater. Det er
det som kalles å «brenne for Kristus».
Egil var ikke bare en evangelist innen DFEF.
Han var en god ektemann, far, svigerfar og
bestefar, en flott medarbeider og en god
venn. Arne arbeider videre i tjenesten og vil
fullføre det som ennå står tilbake.
Fædrelandsvennen skrev om begravelsen:
«Egil Solheims siste vekkelsesmøte».
Arne Gundersen forrettet og sang, og
Runo Eikhom, som ofte deltok i teltmøtene,
spilte de gamle sangene i et preludium.
En vemodig, men vakker avskjed med en
vekkelsesevangelist som har vært med og
ledet flere tusen til et møte med Jesus Kristus
og enda flere til fornyelse av troslivet. Vi vil
vende tilbake og gi Gud ære.
Nå er dette over. Egil Solheim døde 21.
januar 2008 nær 72 år gammel med alle
sine omkring seg.
Arne Gundersen (67 år) er fremdeles i
virksomhet om enn noe redusert pga. helsa,
men alle som kjente Arne og Egil vet at de
var et begrep sammen – et team – som var
noe annet enn Arne eller Egil alene. Likevel
vet vi også at de begge hadde gaver og
tjenester til berikelse for menigheter og den
enkelte troende hver for seg. Arne kommer
til å fortsette tjenesten, men nok i en annen
form og et annet tempo enn før.
En tjeneste i
vekkelse i 50 år -
med Arne og Egil
Artikkel 1- generelle
betraktninger
Tekst: Asbjørn Frohold
Foto: Fra arkivet
Bakgrunn: Jeg vil la artiklene fra Det
gode Budskap (DGB) og andre aviser,
være hovedkildene. Det er meningen å
gi et nøkternt bilde av disse 50 årene.
Noe må likevel fylles ut ved samtale
med Arne Gundersen der vekkelsene
omtales lite i bladene.
Klassikeren: Arne og Egil reiste like
gjerne til små plasser som til storbyene.
Svært mange steder måtte de selv
ta hele det økonomiske ansvaret for
møtene. Med et stort telt + mannskap,
bl.a. sivilarbeider og til tider to busser,
er det vesentlige omkostninger med
en møteaksjon. Plakater og annonser
koster penger og tar tid. Noen ganger
hadde de med seg enda en forkynner
som skulle lønnes og sangere i
teltmøtene.
Med årene fikk de dannet en mild
stiftelse – Evangelieteltets Stiftelse
– som kunne stå som arbeidsgiver.
Overskudd den ene plassen kunne
dekke underskudd den neste.
Bildet av deres virksomhet er ikke
korrekt dersom ikke deres åndelige
ståsted kommer tydelig fram. Man kan
være enig eller uenig, men de har stått
for DFEFs hovedsyn gjennom alle år
og har møtt den sterkeste kritikken
fordi de ikke har endret dette i pakt
med tiden. Likevel er det ufravikelig
Arne og Egil som har vært redskaper
i de største og fleste vekkelsene innen
DFEF de siste 50 årene, ja kanskje i
hele DFEFs tid.
I de siste 20 årene har deres negative
standpunkt til herlighetsteologien
vært sentral. De har aldri lagt skjul
på sin motstand mot denne retningen
og særlig der den trenger inn i de frie
menighetene.
De har heller ikke lagt skjul på sitt
dåpssyn uansett hvem som står som
arrangør for en møteserie, og bruken
av nådegaver har fungert i alle
sammenhenger gjennom alle år.
Arne og Egil har også vært
konservative i forholdet til klær og
utseende særlig for dem som skulle
være med i fronten av tjenesten. Det
har ført til mye og til dels sur kritikk
– særlig de senere årene, men det
skal i alle fall sies at det har vært helt
i overensstemmelse med de gamle
frie forkynnerne og hele den frie
tradisjonen.
Dette gjelder også i forholdet til
alkohol. De har i alle år vært sterke i
sitt syn på totalavhold.
Arne og Egil har «stått for noe»
gjennom alle år og har derfor vært
kontroversielle. Når mange har tilpasset
sitt syn på forskjellige sannheter i det
som bevegelsen stod for de første 70-
80 årene, har Arne og Egil holdt fast
på de gamle linjene. Man kan selvsagt
mene noe om det, men man kan også
mene noe om det «å tilpasse seg tiden».
Det går en grense et sted.
Arne Gundersen og Egil Solheim har
stått i utrolig mange og rike vekkelser
både innen de frie forsamlingene og
i fellesmøtesammenheng gjennom
disse 50 årene. En eldste sa det meget
treffende i sin minnetale etter Egil:
Hva ville menigheten vår vært uten det
Arne og Egil har vært for menigheten?
Mange kunne sagt det samme!
En gjennomgang av DGB fra 1904 og
andre blader før det, viser at selv ikke
Nordquelle – DFEFs stifter (1858-
1938) – kunne vise til tilsvarende
vekkelser i sitt virke. De første årene
var Nordquelle vekkelsesevangelist
og svært pågående i ettermøtene,
men etter åndsopplevelsen i 1891
er det Åndens helliggjørelse og
frigjørelse som er hans linje. Den
frie bevegelsen var vel ikke en
vekkelsesbevegelse i Nordquelles
tid, men en helliggjørelsesbevegelse
– tilsvarende Helgelsesforbundet i
Sverige. For Nordquelle var det derfor
ikke en hovedsak å bare nå ufrelste,
men å forkynne et frihetens evangelium
for dem som var frelst, men bundet i
sitt åndsliv. Schibboleth-sangboken
hadde nesten ikke innbydelsessanger
de første 40 årene – bare lovsanger
eller innbydelse til å lovsynge Gud
for Golgata. Mange ble likevel frelst
i de venneflokkene som var frie fordi
Ånden var sterkt til stede i møtene også
om Nordquelle ikke var der.
Arne og Egil har ikke vært aktive
skribenter. Vi finner bare noen få
stykker i DGB eller andre organer
skrevet av dem. De har til tider bare
vært «passe» aktive i fellesorganer så
som landsmøter og lederkonferansene.
Periodevis – etter vekkelsestidene – var
en stor del av deltakerne på landsmøter,
konferanser og leirer, mennesker som
hadde fått liv i Gud gjennom deres
arbeid og som derfor uten tvil kunne
vært med å plassere brødrene helt
sentralt innen bevegelsen om de hadde
ønsket denne type makt.
Men en gang stilte de opp. I omsorg
for arbeidet på de små stedene i
Norge og ikke minst forkynnernes
tilstand, gikk de i brodden sammen
med forkynneren Gabriel Holta om å
opprette et Evangeliseringsutvalg. Egil
bar dette fram i landsmøtet. Navnet ble
til slutt «Hjemmeutvalget» og vedtatt
i Landsmøtet, men de ønsket ingen
sentral rolle i organet og trakk seg ut så
snart det var kommet i gjenge.
I Nytt Livs Lys (NLL) som ble
grunnlagt av Arnfinn og Hildur Andaas
i deres tid som misjonærer i Japan, har
Arne og Egil tatt et sterkt initiativ ved
at de begge var i styret og Arne har
fortsatt lederfunksjon der. NLL har i
dag ansvar for kr 36.000,00 til India
hver måned. De to prosjektene i India –
bibeloversettelsesarbeid og menighetsog
skolearbeid henholdsvis i Varanasi
og Bangalore. Resultatene av dette
arbeidet er i seg selv meget stort og de
siste årene har NLL vært hovedstøtten
for arbeidet.
I tillegg har NLL ved Arne og Egil
arrangert Skeikampen-stevnet i mange
år. I 2007 samlet man inn her ca. kr.
400.000,00 hvorav flere hundre tusen
til bibler til Kina og Øst-Europa.
NLL samarbeider med Nytt Livs Lys
Bibeltrykkeri i Japan.
Når jeg i disse artiklene skriver om
antall frelste gjennom vekkelsene,
så er dette stort sett tall som andre
har skrevet. Arne sa i et intervju med
Det Gode Budskap (DGB) at de ikke
har frelst noen, men forsøkt å lede
menneskene til Jesus. Likevel kan
jeg fastslå at en røflig oppsummering
av de tall som er skrevet om arbeidet
gjennom forskjellige media gjennom
50 år, så dreier det seg om minst
3–4000 mennesker som har fått sin
sak med Gud i orden gjennom deres
arbeid. Et enda høyere tall med troende
som har opplevd fornyelse gjennom
deres møter, og det meste av dette har
funnet sted innen DFEF. I tillegg har
de vært medvirkende til at mange har
nr. 5 mai 2008 38 39