«Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de ... - DFEF

Hvordan skal de tro
– hvis ingen forteller? I
mange, mange år gikk
Hugo Dante Ferreyra med
en lengsel etter å bli en
evangelisk kristen. Ved
Guds nåde fikk han på
sine eldre dager møte en
norsk misjonær som kunne
fortelle han om Frelseren
Jesus Kristus.
Misjonær Berner Solås fi kk lede Hugo til Jesus. Her sammen i mannens hjem i Rio Ceballos.
Hugo stortrives på møtene i Rio Ceballos, og er ikke alene om det!
Misjonærene Irene (bildet) og Jan André
Langåker fra Karmøy er i dag aktivt med i
virksomheten i Rio Ceballos.
Selv en bastard kunne bli Guds barn!
Vitnesbyrd fra Argentina
Tekst og foto:Leif Frode Svendsen
ARGENTINA: Misjonens store sak
handler når alt kommer til alt om å
formidle håp og liv gjennom Jesus
Kristus. I Rio Ceballos møter vi Hugo
Dante Ferreyra på hele 84 år, som
takket være kontakten med de norske
misjonærene fikk oppleve frelse og
gjenfødelse.
Det er en stolt, smilende mann vi treffer i
et lite hus ved innkjørselen til leirstedet i
Rio Ceballos. Han er lenket til stolen for
øyeblikket, etter et stygt fall, men holder
motet oppe. Ivrig forteller han om sitt
møte med Jesus.
– Min kone ble syk og veldig deprimert
og havnet på et pleiehjem her i Rio
Ceballos for fire år siden. Som en Guds
ledelse fikk jeg kjøpt et hus like ved
leirstedet. Sammen med søskenbarnet
tok vi oss en spasertur i bygda, og kom
på den måten i kontakt med Berner, sier
Ferreyra.
Han vokste opp uten sin far, og ble
oppdratt av sin katolske mor.
– Helt siden jeg var ung har jeg hatt stor
beundring for de evangeliske kristne.
Som katolikk gikk jeg i kirken en gang i
året, og fikk på den måten litt kjennskap
til Jesus. Jeg likte ikke korrupsjonen som
forekom i den katolske kirken og syntes
også det var unaturlig at prestene her
ikke kunne gifte seg.
Misjonæren Berner Solås fra Norge var
frimodig i møtet med den eldre mannen,
og vitnet for han om Jesus. Vitnesbyrdet
rørte ved hjertet til Hugo, og han begynte
å komme til møtene.
– Jeg ble raskt fast inventar i menigheten,
hver gang var en fantastisk opplevelse.
Og ettersom jeg fikk det fortrolige
forholdet til Jesus, bestemte jeg meg for
at ingen skulle ta meg bort fra dette livet.
I hjemmet fant han en gammel bibel og
begynte med å lese fra begynnelsen.
– En dag leste jeg om at en ikke kunne
tjene Gud som bastard. Nå var jo jeg et
enslig barn og en forferdelig tristhet kom
over meg. Er jeg virkelig ikke verdig
til å være med på dette? Tung til sinns
bestemte jeg meg for å gi Bibelen min til
misjonærene, slik at den kunne komme
til nytte for noen andre – noen som var
verdige. Vel oppe på leirstedet traff jeg
Olaug som jeg gav Bibelen og forklarte
gråtende hva jeg hadde lest.
Hun begynte å le, en befriende latter, og
fortalte den eldre mannen om forskjellen
på det gamle og nye testamente. Med
noen enkle vers fikk hun frigjøre den
eldre mannen.
– Tenk at Jesus ble født av Maria, en
enslig mor – du det løste meg – og jeg
fikk et nytt møte med nåden.
Ivrig fortalte han sin kone og de andre
beboerne på pleiehjemmet om hva han
hadde opplevd.
– Min kone tok imot budskapet og
ble herlig frelst. Depresjonen hennes
forsvant, og hun ble totalt forvandlet.
Fortsatt trenger hun litt pleie, men hun er
blitt mye, mye bedre. Og på den måten
har også andre beboere på hjemmet fått
høre om Jesus og flere har blitt frelst. Du
– det gamle livet er totalt forvandlet, og
vi har fått et helt nytt og annerledes liv
med Jesus, sier han lykkelig.
Du merker at Hugo Dante Ferreyra
fryder seg i Herren, og gleder seg over
vennskapet med de norske misjonærene
og fellesskapet i menigheten. Ivrig og
stolt forteller han fra livet sitt. Født ble
han i Rio Quarto, 25 mil fra leirstedet.
– Allerede som liten gutt lagde jeg mine
egne biler og fikk interesse for mekanikk.
På skolen var det derfor enkelt å velge
retning og yrke. Min familie var fattig
og jeg måtte tidlig ut for å tjene penger.
Med min bakgrunn begynte jeg å
arbeide innen bondenæringen og fikset
på traktorer og landsbruksutstyr. Under
andre verdenskrig arbeidet jeg med å
kutte opp gamle maskiner, og jernet ble
deretter solgt til en fabrikk i Buenos
Aires. Her ble jernet omgjort til våpen,
forteller Ferreyra ivrig.
I 1943 flyttet han til hovedstaden og fikk
seg arbeid ved en industribedrift som
produserte maskiner til oljevirksomheten.
– Jeg var arbeider nummer 1399. Vi
fikk veldig lite lønn, kun nok til akkurat
å overleve, og jeg fikk et tips om gode
jobber innen militæret. Jeg sa opp jobben
min og fikk arbeid i en våpenfabrikk,
hvor vi solgte og reparerte våpen.
Etter en tid ble denne fabrikken lagt ned,
og den driftige arbeideren fikk kjøpe opp
en del av virksomheten.
– Jeg startet min egen våpenforretning,
og gjorde gode penger.
38 år gammel giftet han seg med en
enke.
– Hun hadde en syk sønn, som gjorde
sitt til at vi måtte flytte til Cordoba. Her
startet jeg opp som nøkkelsmed, og
endte etter en tid opp med å produsere
pengeskap. På egen hånd lagde jeg de
mekaniske maskinene jeg trengte for å
lage solide skap og fikk godt rykte på
meg for god kvalitet.
Den eldre mannen har opplevd både
nedturer og oppturer gjennom et langt
liv. Men den beste oppturen opplevde
han først på sine eldre dager.
– I mange, mange år har jeg kjent på en
dragelse mot evangelisk kristendom.
Ved en anledning ble en av sjefene mine
evangelisk kristen, og det gjorde veldig
inntrykk på meg. Hadde han vitnet for
meg, ser jeg ikke bort fra at jeg allerede
på dette tidspunktet hadde tatt imot, men
han vitnet aldri for meg. Men i dag kan
jeg si at resten av mitt liv ønsker jeg å
vie til menigheten og min Frelser. Og når
Jesus vil, vil Han hente meg – og tenk;
jeg skal få være med han i all evighet!
nr. 5 mai 2008 30 31