Da sa Herren til Moses - Den Frie Evangeliske Forsamling

Han er sterk når jeg er svak,
hjelper meg å ta nye tak
Portrettet / Fam. Rygh
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: Privat
Midt i sitt livs største prøvelse, på et lite
rom på sykehotellet i Stavanger kom
Gud med trøst og håp til May Synnøve
og Willy Rygh. Deres lille Markus lå
på sykehuset og kjempet for livet, og
endelig hadde de fått besøk av datteren
Emilie (3 år). På beste måte prøvde
mamma å forklare datteren om hvor
alvorlig syk lillebror var. Til slutt skulle
de be sammen. Lille Emilie ba frimodig
at Jesus måtte gjøre Markus frisk og
ønsket deretter å synge en sang til
mamma og pappa. Vakkert og tillitsfullt,
som en hilsen fra Gud i himmelen lød
det: ”Når det stormer, når det stormer,
når det stormer rundt omkring. Han er
sterk, når jeg er svak, hjelper meg å ta
nye tak. Når det stormer, når det stormer,
når det stormer rundt omkring.”
- Det øyeblikket på hotellrommet sitter
igjen som et av de sterkeste tegnene fra
Gud under Markus sin sykdomsperiode.
Vi følte det som Gud la ord i munnen
hennes, og en guddommelig fred fylte
oss. Tenk, i all motgangen var Gud med
og vi fikk håp om at det skulle gå bra,
sier May Synnøve og Willy Rygh til Det
Gode Budskap.
Perfekt fødsel, perfekt barn!
På mange måter smilte livet til den
lille familien Rygh. De hadde fått kjøpt
drømmehuset på Vedavågen og var
aktivt med på Klippen. May Synnøve var
gravid og opplevde et normalt og godt
svangerskap. Helt til to uker før fødselen
arbeidet hun for fullt innen barnevernet i
Haugesund, og lille Markus kom til
Markus Rygh (10
måneder) kjempet
tappert og vant
kampen mot alvorlig
sykdom og negative
framtidsprognoser.
Med Jesus på sin
side opplevde han
helbredelse og
gjenopprettelse.
En lykkelig familie som har fått oppleve Jesu
legedom og kjærlige omsorg. May Synnøve
og Willy med barna Emilie og Markus.
verden på helt naturlig vis.
- Markus ble født en uke før termin, var
51 centimeter og veide 3450 gram. Alt
gikk som det skulle, en perfekt fødsel og
et perfekt barn, sier May Synnøve.
Hun og mannen Willy har alltid vært
kristne og hatt tilhørighet til De Frie
Evangeliske Forsamlinger mesteparten
av livet. Willy, som er sønn av forkynner
og eldstebror Arvid Rygh på Stord, har
trådt sine barnesko på Fredheim og alltid
tilhørt Jesus. May Synnøve på sin side
ble sendt til søndagsskolen på bedehuset
på Vedavågen, og var med på det meste
som skjedde av aktiviteter her. Flere
av de beste venninnene hennes tilhørte
Klippen og derfor ble det naturlig å
skifte menighet i tenårene. Det er to
menighetsbevisste unge mennesker vi
treffer, som kjenner det naturlig å tjene
Jesus. På Klippen har May Synnøve for
øyeblikket ansvaret for et barnekor, mens
Willy er aktivt med i ungdomsarbeidet.
Ekteparet traff hverandre i Oslo, hvor
begge var aktive i Møllergaten 40. May
Synnøve forteller.
- Jeg gikk først et halvt år på bibelskole
ved Fjellhaug Bibelskole, men reiste
hjem etter fem dager og ble døpt. Det
var ikke akkurat det mest taktiske valget
som elev ved en Sambandsskole. På
fritiden gikk jeg på møter flere steder, før
jeg møtte Morten Helland, en gammel
kjenning fra Moster i Møllergaten 40
og ble en del av gjengen der. Siden
kom Willy til og vi var begge med i
lovsangsteamet og barnearbeidet.
Etter bibelskoleoppholdet fullførte hun et
treårig studium som barnevernspedagog.
Willy på sin side utdannet seg innen
økonomi, på BI og siden ved Norges
Varehandelshøyskole. De to ble forelsket
i hverandre og ble gift i 2003. Lille
Emilie ble født året etter, og etter åtte
måneder flyttet familien til Karmøy.
- Vi trivdes veldig godt i Oslo, men med
Emilie kom ønsket om å flytte vestover
igjen. Her har vi familiene våre og vi
ønsket at barna våre skulle vokse opp
her, sier ekteparet.
Lykken snur
Med lille Markus hadde familien
lykkelige dager. Men etter fire uker fikk
den lille en stygg hoste. De ble sendt
hjem fra legen med trygg forvissning om
at det ikke var unormalt at babyer ble
forkjølet.
- Men hosten ble verre og to dager etter
tok vi han med til legevakten. Jeg forstod
noe var galt, han pustet tungt, var sløv
og hadde nesten ikke matlyst. Vi fikk
igjen beskjed om å ta det med ro og
vente til midnatt før vi ringte igjen. Men
denne gangen stolte vi ikke helt på legen
og ringte selv Haugesund Sykehus og
fortalte om symptomene. De ba oss om å
komme med en gang, sier May Synnøve.
Vel framme på sykehuset ventet Willy i
bilen, og var ikke klar over dramaet som
utspilte seg inne i mottakelsen.
- Jeg visste jo at Markus ikke var i bra
form, men var ikke forberedt på all
”ståheien” som fulgte. Flere leger og
sykepleiere svinset rundt, det ble tatt
prøver og han fikk oksygen. Legene
kom fram til etter en tid at det høyst
sannsynlig var rs-virus, og at han med
90 prosents sikkerhet ville bli frisk, sier
May Synnøve.
Nedtur og helikoptertur
Men etter en time kom det en ny nedtur,
en av mange de nærmeste dagene og
ukene. Selv om han fikk oksygen ble
han verre og verre, og til slutt lagt i
respirator. Markus klarte ikke lenger
å puste ved egen hjelp. Det ble også
rekvirert helikopter for å frakte han
til Stavanger, hvor barnelegene hadde
mer kompetanse. Neste morgen ble han
overført og raskt fant de ut i Stavanger
at han hadde rs-viruset, Haemophilus
influenzae type b (Hib) og kraftig
lungebetennelse. I tillegg var legene
bekymret fordi han hadde en påbegynt
blodforgiftning.
Det var ikke få punkter på den lille
kroppen til Markus som ikke var dekket av
medisinsk utstyr. Her fra intensivavdelingen i
Stavanger.
- Her forstod de alvoret, og han hadde
hele tiden to intensivsykepleiere over
seg. Han fikk foruten antibiotika, morfin,
blodfortynnende – ja alle slags medisiner.
En stund hadde de problemer med å
finne nok blodårer til alle medisinene
og prøvene. De første dagene på
intensivavdelingen stod det om livet, sier
ekteparet.
På dette tidspunktet var allerede et stort
forbønnapparat i gang for familien.
En eldstebror fra Klippen sendte ut
meldinger, venner over hele landet fikk
på kort tid beskjed om situasjonen og
begynte å be. Helge Nupen, menighetsarbeider
på Klippen var i Argentina på
den tiden. Han fikk melding på mobilen
og fikk engasjert folk til å be på andre
siden av kloden.
- Det var forferdelig å være tilskuer til
dramaet som utspant seg. Ikke kunne
vi stelle han, ikke løfte han opp – den
lille kroppen tålte det ikke. Han ble
holdt kunstig i koma mens han kjempet
for livet. Det eneste vi kunne gjøre
var å stryke han over hodet og holde
ham i hånden. I dette er det vanskelig å
beskrive den roen og freden vi hadde.
Bønnene virket på mektig vis, for vi
fikk styrke og ro. Selvfølgelig var vi
desperate i perioder, men klarte å holde
roen og opplevde stor styrke.
Endelig framgang?
Etter en uke i Stavanger ble han
tatt ut av respiratoren og flyttet til
barneavdelingen.
- Vi kunne møte blikket hans og det så ut
til å gå bra, og endelig kunne vi slappe
av. Nå kunne det bare gå framover. Men
jeg merket at ikke alt var som det skulle,
han ville ikke ha mat og kastet opp det
han fikk. På kvelden fikk han kramper og
igjen gikk alarmen. Folk kom løpende
fra alle kanter, og igjen stod vi hjelpeløse
tilbake, sier May Synnøve.
Mens de holdt rundt hverandre og
ropte til Gud, ble Markus flyttet til
intensivavdelingen igjen. Her ble
det påvist hjernehinnebetennelse og
lungebetennelse. En haug av prøver ble
tatt, blant annet MR-undersøkelse av
hjernen. Han ble etter en tid overført til
barneavdelingen igjen, men var apatisk
og klarte ikke å snu seg fra venstre til
høyre. Han fikk medisin mot epileptiske
anfall.
- Tre leger kom inn for å presentere MRundersøkelsen,
og hadde nedslående
nyheter. Markus hadde 4-6 blodpropper
i hjernen og flere hjerneblødninger. De
forberedte oss på at han ville få alvorlige
skader, bli redusert i motorikken
og forberedte oss på det verste, sier
ekteparet.
Tilkall menighetens eldste
Etter to travle uker i Stavanger fikk de
igjen flytte over til Haugesund Sykehus.
- For oss var det naturlig å tilkalle
eldstebrødrene, og de ba for og salvet
ham etter Guds ord. Markus våknet
til etter forbønnen og kikket rart på
alle disse mennene. Etter det merket
vi at situasjonen snudde drastisk,
han fikk mindre anfall og sluttet med
nr. 1 januar 2008