40 år i Argentina

årgang 108
Nr 10 – November 2012
de frie Evangeliske
Forsamlinger
i Norge
40 år i Argentina
Spesialnummer om Argentina –
Det gode budskap har besøkt landet
Ta dere av hverandre, likesom
Kristus tok seg av oss, til Guds ære.
Rom 15,7

70 prosent av finansieringen har falt bort:
Blir det stans i bibler til Kina?
En fast støttepartner har
trukket seg. Bibeltrykkeriet
Nytt Livs Lys øyner kristetider
for bibler til Kina.
Tekst: Oddwin Solvoll
Foto: Privat
En krisesituasjon er i ferd med å
ut vikles i misjonsarbeidet med å
trykke og frakte bibler til Kina. En av
misjonsarbeidets faste støttepartnere,
en organisasjon, har endret sin satsing.
Som resultat, har trykkeriet i Japan
mistet ca. 70 prosent av finansieringen
til kinesiske bibler.
– Dette er alvorlig, uttrykker misjonær
Roald Lidal, ved Nytt Livs Lys trykkeri
i Japan. – Vi kan ikke bare fortsette å
2
november 2012
Inga og Roald Lidal har arbeidet ved trykkeriet Nytt Livs Lys i Japan
i 41 år, de siste 33 som ledere. Nå øyner de krisetider for bibler til Kina.
trykke med mindre vi får økonomisk
støtte. Vi henvender oss derfor til
brødre og søstre om hjelp. Enhver
donasjon, liten eller stor er velkommen.
Uten løfte om finansiering, har trykkeriet
likevel bestilt papir til ytterligere
100.000 bibler, i tro om at Guds folk vil
ta imot utfordringen. For bare 200 yen
(ca. 14 kroner) kan de trykke og levere
en høykvalitets bibel til Kina.
– Selv med denne lave kostnaden, vil
100.000 eksemplarer kreve 20 millioner
yen (ca. 1,4 mil kroner). Om ikke lenge
trenger vi å trykke enda en vending, sier
misjonær Lidal og skynder seg med en
sammenlikning:
– Når beløpene blir så store er det lett
å tenke: Det jeg kan bidra med utgjør
så lite. Se på et snøfnugg. Alene kan
det virke ubetydelig og kan lett blåses
bort. Men når millioner av flak kommer
sammen stanser det selv store lastebiler.
På samme måte kan vi sammen bli en
mektig kraft som Gud kan bruke.
Trykkeriet har fortsatt akutt behov for
finansiering av vanlige kinesiske bibler.
Spørsmålet er ikke om vi har nok bibler
til å bære inn i verdens mest folkerike
nasjon. Men må de troende i Kina vente
forgjeves på sin egen bibel, rett og slett
fordi vi ikke har økonomiske ressurser
til å trykke mer, undrer misjonæren.

Kjære venner i Kristus,
Våre teammedlemmer i Hong Kong befinner seg for tiden i en veldig,
vanskelig situasjon. Lederen der bruker ord som «desperat» og
«krise» for å beskrive den nåværende situasjonen.
Problemet er rett og slett at strømmen av bibler er i ferd med å tørke
opp. Vi har ikke noe å levere til våre brødre og søstre i Kina. Vi har
team klare til å bære Guds ord inn, og grupper fra forskjellige land
kommer etter avtale, til Hong Kong resten av året for å bære bibler.
De gir av sin tid og ressurs ved å komme, men med mindre Gud gjør
noe helt spesielt, vil vi ikke ha bibler nok å kunne sende inn.
Vi har kapasitet til å trykke mer. Fremfor alt har vi utallige
forespørsler fra brødre og søstre i Kina, som venter på bibler. Det
vi mangler er rett og slett penger til å trykke mer. Hovedårsaken
til denne krisesituasjonen er at en av våre langsiktige partnere
har besluttet å gå inn for en annen type tjeneste, og vil ikke lenger
finansiere bibler til Kina.
Vi har nylig sendt 100.000 vanlige kinesiske bibler til Indonesia for
innbinding, selv om vi bare hadde delfinansiering for dem. Disse
biblene blir levert innen fire til seks uker etter å ha nådd Hong Kong.
Etter det må det et mirakel til hvis vi skal klare å beholde strømmen
av bibler inn i Kina. Dessverre kan vi ikke trykke mer før vi får økt
økonomisk støtte.
Vår leder i Hong Kong uttaler seg slik: «Vi trenger midler for å trykke
nye 100.000 vanlige bibler og delfinansiering for 50.000 studiebibler».
Han legger til: «Det er første gang på de 27 årene jeg har arbeidet her,
at vi ikke har de kinesiske bibler vi trenger for å bære inn i Kina. Det
smerter meg».
Vær med oss å be om et mirakel! Be om at mange må bli minnet om
å gi, så denne krisen kan avverges. Søk også Herren om hva han vil
du skal gjøre. Kostnaden for én bibel er 200 yen (ca. 14 kroner). Hvor
mange kan du hjelpe oss med?
Problemet er ikke at vi ønsker å holde bærerne opptatt. Problemet er
at millioner venter på hardt tiltrengte bibler. Vi har alt på plass for å
levere dem. Det akutte behovet er finansieringen.
Vi er svært takknemlige for hver og en som ber og gir, slik at vi kan
møte de presserende behov for Guds ord i dagens Kina.
Varme hilsener fra
Roald Lidal
Å rets
julehefte
er klart
Bestill årets julehefte
til deg selv og for
videre salg.
Ved kjøp av
opptil 49 stk:
- kr 40,- pr hefte
(selges for kr 50)
over 50 stk:
- kr 35,- pr hefte
(selges for kr 50)
Frakt inkludert.
TIPS: Å selge
julehefter kan være en
god inntekt for barn
og juniorgrupper.
Inga og Roald Lidal kan kontaktes på e-post: lidal@gol.com
Kasserer: Jorunn Løklingholm • E-post: jorunn.lo@online.no
Bank: 3495 20 41810 • Post: 0530 31 88349
Ring eller meil Tina:
Tlf: 33 06 54 54.
E-post: tina.celand@
dfef.no.
NR 10 2012 3

I NORGE
Med base i Los
Sarmientos besøker
Olaug og Berner
Solås menigheter
med oppmuntring
og anerkjennelse.
ÅRGANG 108
Nr 10 – November 2012
DE FRIE EVANGELISKE
FORSAMLINGER
40 år i Argentina
Spesialnummer om Argentina –
Det gode budskap har besøkt landet
Ta dere av hverandre, likesom
Kristus tok seg av oss, til Guds ære.
Rom 15,7
BUAK har avholdt sin konferanse.
10-13
Nr10
NOVEMBER 2012
I denne utgaven av
Det gode budskap vier vi
Argentina spesiell oppmerksomhet.
Den fredelige tilværelsen er
snudd opp-ned for Eva og Geirr
Standal da David kom. Men
han var et etterlengtet
bønnesvar.
14
Det gode budskap fulgte Helge Nupen og Bjørn S.
Olsen fra MHU på misjonsreise til Argentina i
oktober. Vi fikk møte misjonærene, se arbeidet og delta i
15-årsjubileum for menigheten i Rio Ceballo og i Predikantog
lederkonferanse for Fellesskapet av de frie evangeliske
forsamlinger i Argentina.
22-33
39
Hun hadde aldri før
sett en bibel og syntes
den var svært ulik Koranen.
Evangelisering mot muslimer
foregår helst en til en.
Innholdsfortegnelse
SIDE
Krise for bibler til Kina? 2
Med Gud i hverdagen 6
Olje fra Sareptas krukke 6
DGB for 25 og 50 år siden 7
Bibelundervisning 8
Menighetsliv 9
BUAK 10 – 13
Bønnesvaret 14
Ny kirke i Swaziland 16
Kirkeinnvielse i Latvia 18
Ung og fri: Hektet på pornografi 20
DGB besøker Argentina:
Historikk: Fra den første begynnelse 22
Reisebrev fra argentinatur 24
Olaug og Berner Solås: 40 år i Argentina 26
På møte i Cordoba 28
Løftet ut av fattigdom 30
Predikant- og lederkonferanse 31
Månedens preken 32
Bokanmeldelse 34
Minneord, John Rusten 35
Skråblikk på Ordet 35
Nytt fra DFEF 37
Thorleifs hjørne 39
Partiet De kristne 40
4
november 2012

Leder
Kommuniser tydelig
Har vi misforstått hensikten med evangeliet? Noen
ganger må vi kanskje innrømme at resultatene vi kan
vise til er snauere og står ikke i stil til hvordan vi presenterer
Gud. Vi kaller ham Den allmektige, Under
og mange andre mektige navn. Kan resultatene i vår
virksomhet avspeile vår allmektige Herre?
Hvem av oss kan fortelle om daglige under og tegn?
Hvem kan vitne om stadige gjennombrudd av det
kaliber man leser om i Jesu liv eller i menighetens
første tid? Vi kan være ivrige i forsvar av vår tro, men
kanskje ikke like sterke i troen når man står overfor
en trosutfordring.
Vi lever i et land som har kommet meget langt i
forhold til å skape trygghet og sikkerhet i livet. Vi
har dyktige helsearbeidere, avanserte sykehus, brannvesen,
forsikringsselskap og trygdeordning. Når vår
daglige trygghet er forankret i disse instanser, har vi
da behov for Guds allmakt?
Hvordan ligger det an med forkynnelsen? Det største
talerøret til det norske folk, NRK, sender daglig en
morgenandakt. Der kan nordmenn høre et inkluderende
budskap om kjærlighet og nåde. At vi er fortapte
syndere med behov for omvendelse og frelse, hører
vi lite om. Er vi alle sikret passasje til himmelen når
vi er født i det velsignede landet med kors i flagget?
Sikkerhet i livet. Trygghet i døden.
En slik forkynnelse står i fare for
å virke bedøvende på lytterne.
En som bedøves blir passiv
og uten handlekraft. Hvis
budskapet er at man er
elsket uansett, som man
er og hvor man er, trenger
man ikke å gjøre noe. Vi befinner
oss midt i smørøyet
av godhet og velstand.
Det er ikke evangeliet. Det er sant at Jesus møter oss
der vi er. Men han lar oss aldri bli der vi er. Det lyder
alltid et «følg meg» i møte med Jesus.
I vår tid er evangeliet flyttet fra fronten tilbake til de
trygge grenser. Ikke mange gjør noe for å okkupere
landet som ligger åpent. Kanskje har vi blitt bortforklarere
i stedet for soldater. Slutter vi oss til en
bekvemmelig tro og inntar en bekvem tjeneste? Slike
ting finnes ikke. Seier kommer ikke rekende på en
fjøl.
Hva var hensikten med at Jesus kom til verden? Han
kom for å gjenerobre det den onde hadde stjålet. Den
seieren vant han. Derfor er det skarpe skiller mellom
lys og mørke; godt og vondt; rett og galt i den
åndelige verden. Det er ikke noe annerledes i vår
materielle verden. Men her kan skillene utviskes fordi
vi er opptatt med mye annet. Det blir ingen vekkelse
uten arbeid. Ingen salvelse uten oppgaver. Intet gjennombrudd
uten bønn og tro i handling.
Vi trenger å bli utadrettet og være en faktor i det
samfunnet vi er en del av. Vi må kommunisere med
verden på en måte som ikke skaper skille. Jesus hadde
et klart budskap. Men han kommuniserte det ved å
snakke om såmannen, fiskeren og vandreren som ble
overfalt. Det var dagligdagse episoder som folk kunne
kjenne seg igjen i. Mange av oss har nok lett for å
snakke i åndelige termer og med et språk som straks
skaper skille til den vi kommuniserer med.
Studer evangeliet. Det er overhodet ikke passivt. Det
utfordrer til møte med mennesker, det løser problemer,
er salve på sår, er godhet og trøst og fører til evig
seier.
NR 10 2012 5

Med Gud i hverdagen
Av Bjarne Staalstrøm
Lysets overraskelser
«Det står imidlertid fast at lyset er avvist. Det står fast
at vår tids mennesker på forhånd og uten forutgående
undersøkelser utelukker at løsningen på gåten er å
finne hinsides den materielle verden. Det moderne
mennesket har brent broene mot Gud ved en fundamental
fornektelse, av frykt for å bli overrumplet. Mange
forfattere rundt meg har hovedsakelig sikret seg mot lysets
overraskelser, selv i livets siste øyeblikk. Den ugjenkallelige
fornektelse blir omhyggelig bygget opp av disse mine
brødre som har vernet seg mot Gud like samvittighetsfullt
som vi som har elsket ham, har higet etter å komme ham
nærmere og fortape oss i ham.»
(Franqois Mauriac. Fra boken «Min tro», St. Olav Forlag 1970.)
Den franske forfatteren Franquios
Mauriac fikk Alfred Nobels
litteraturpris i 1951 og spesiell
anerkjennelse for sine treffsikre
skildringer av mennesker og miljøer.
Det er for tanken et merkelig paradoks:
Menneskene kan ikke leve uten strålene
fra solens lys og varme. Og allikevel er
vi av natur redd lysets overraskelser.
Det er ikke bare velgjørende når
strålene fra solen skinner inn av
vinduene en vakker vårdag. Det er
samtidig en avsløring av støv og skitt
som vi ikke så under mørke vinterdager.
Hadde vi hatt enda bedre syn – ville
vi ha blitt sjokkerte og livredde over
å se de utallige milliarder av levende
mikroorganismer som omgir oss og
trenger seg inn i oss. Vi tåler ikke mer
lys enn det vårt øye begrenset kan se. Vi
er spart for å se det meste og verste.
Begrepet synd er for oss like begrenset
og relativt. Vår oppfatning av
virkeligheten er blant annet avhengig
av øyet som ser. Vi har alle en begrenset
og subjektiv oppfattelse av oss selv
– og vår synd. Gud er lys – og bare
han har mulighet for å bedømme og
Olje fra Sareptas krukke
En god leveregel
Det er alltid enklere å se feil hos andre
enn hos seg selv. Hvis vi ser en flis av
feil hos en annen kan man være sikker
på at vi har en bjelke av tilsvarende feil
i eget liv (Matt 7,3f). Jesus oppfordret
alltid til å granske seg selv bedre enn
andre. Det er vel naturlig, da det er det
eneste sted hvor vi kan gjøre noe selv.
Det er bare i eget liv vi kan bestemme
oss for å gjøre forandringer – ikke i livet
til en venn, en bekjent eller for den saks
skyld, ektefellen.
Det er ikke bare når det gjelder feiltrinn
vi behøver å sørge for oss selv og vårt
eget. Enkelte drister seg også til å fortelle
andre at de har liten tro. Slike uttalelser
kan for eksempel komme i forbindelse
med bønn om helbredelse, uten at det
skjedde. En slik kommentar hjelper ikke
på troen, den er mer som en fordømmelse
og skaper skyldfølelse. Vi skulle heller
oppmuntre og skape tro, i stedet for å
kritisere andres manglende tro.
Skyldfølelse er en følelsesmessig
opplevelse om at man har brutt en
moralsk standard. Man tenker at man
har en vesentlig grad av ansvar et for at
dette gale har skjedd. Skyldfølelsen kan
slå til selv om hendelsen er reell eller
ikke.
Det er samvittigheten som gir opphav
til skyldfølelsen. Har man virkelig gjort
noe feil er det skyldfølelsen som minner
en om at det kanskje bør gjøres om,
eller be om unnskyldning. Slik er den
konstruktiv.
Men skyldfølelse kan også komme i
tilfeller der man ikke kan lastes for det
som eventuelt har gått feil. Den kan
også «hjelpes» i gang om noen antyder
at du er å laste for det som skjedde –
eller ikke skjedde. I slike tilfeller er det
ikke noe som skal rettes opp. Likevel
kan følelsen av skyld gnage i sinnet. Det
er en belastning og kan være veien inn i
depresjon og angst.
Troen på Gud skal være en positiv
faktor i livet, ikke et springbrett til et
havarert sinn. Mange tenker nok ikke
på langtidsvirkningen av deres kritikk
når de, kanskje velmenende, påpeker
noe de mener er feil.
Å kritisere det en mener er mangler i
andres kristentro kan slå kraftig tilbake
på en selv. Bærer du på en bjelke av feil
når du påpeker en flis? Har du tro som
kritiserer andres manglende tro?
Jesus etterlyste disiplenes tro da de
holdt på å gå under i en skrøpelig robåt
i storm (Mrk 4,38). Da gikk han selv inn
med sin tro og tok myndighet over vær
og vind.
6
november 2012

dømme verdens synd. Den er
avgrunnsdyp og uten grenser.
Budskapet om at Gud – i
menneskes skikkelse – Jesus
Kristus, sonet verdens synd
på et kors – er like ufattelig
og gåtefullt. Det ateistene
glemmer – er at Gud – som
ser – også elsker det han ser.
Det kristne evangelium
forkynner at Gud elsker
det mest frastøtende og
avskyelige menneske – med
en fars frelsende kjærlighet.
Derfor er det en tragedie
at menneskene skjuler seg
for Gud, i fornektelse og
vantro, i overmot og en alltid
begrenset viten – i stedet for å
søke ham.
Å søke ham er veien mot
lyset: å elske Gud tilbake for
hans grenseløse og tålmodige
kjærlighet, å lengte etter å
komme ham nærmere og
fortape seg i ham. Da kan en
famlende tro til sist – bli full
visshet!
Les Joh 3,19-21; 1 Joh 1,5-10
Ikke kritiser andre for en flis av
feil eller manglende tro hvis du
ikke har sørget for å fjerne din
egen bjelke av feiltrinn og kan
gå inn med din tro og hjelpe din
venn.
Bare den som er uten synd kan
kaste sten på andre, sa Jesus ved
et tilfelle. Den treffer vel oss alle.
Det er en god leveregel.
OS
Den av dere som
er uten synd kan
kaste den første
sten på henne
(Joh 8,7).
Det gode budskap – 25 og 50 år siden
25 år siden 50 år siden
Ny giv i nord
Første helgen i november ble den andre
Nord-Norgeskonferansen i rekken
avholdt. Etter årets konferanse, i
Børselv, kan vi fastslå at ting er i ferd
med å skje i vår nordligste landsdel.
Ønsket om å stå sammen gjenspeilet
seg også i det motto som var valgt for
årets konferanse: «At dere alle må være
ett».
Misjonssekretær Olav Fjalestad
informerte om misjonsarbeidet og
sammen med Raymann Karlsen
var han med som hovedtaler
under konferansen. Foruten disse
to var undertegnede og de øvrige
Nordnorgesarbeiderne med å talte
Guds ord til rik velsignelse. Vi
kjente en atmosfære i samværene
som vil være med på å sette sitt preg
på arbeidet videre i vår nordligste
landsdel.
Noen
av deltakerne i konferansen,
i forgrunnen fra v. Harald Gamst fra Breivikbotn
hans kone Astrid, evang. Egil Westgård og Steinar
Slotten.
Forstanderinnsettelse i Skostredet 17, Bergen
Aksjonenes tid
Når det gjelder en eller annen sak som
trenger almen støtte settes gjerne en
aksjon i gang, som oftest bringer gode
resultater. På grunn av de stadig voksende
utgifter ved utgivelse av aviser og blader,
ser vi at de også går til støtte-aksjoner.
Slik er det i grunnen blitt for oss også,
med hensyn til D. G. Budskap, og det er en
spesiell grunn for dette nettopp nå. Vi har
nylig sendt ut likelydende sirkulærer til
de abonnenter som ligger lengst etter med
kontingenten, til ca. et hundre tall. Hittil
er det ca. 10 prosent som har svart, så det
har allerede lønnet seg. Ved sirkulæret har
de ikke fått krav på et bestemt beløp, de
er bare anmodet om å betale ettersom det
passer dem selv, ja, idet minste er de bedt
om å svare så vi vet hva vi kan gjøre med
bladet. Det har nemlig alltid vært så med
D.G.B. at abonnementet er bindende inntil
oppsigelse finner sted.
En kunngjøring
Da jeg 14. november i år er ferdig
med å avtjene min verneplikt i
sivilt arbeid, vil jeg igjen reise
med evangeliet. Som kjent reiste
jeg en tid før jeg ble tatt inn i
verneplikttjenesten.
Kjenner det brenner i mitt hjerte til å
nå mange sjeler med evangeliet. Han
som har kalt meg er mektig til å føre
sin sak fram til seier!
Jeg er som sagt ferdig med min tjeneste
14. november.
Broderhilsen
Sigmund Vea, Vedavågen
Kjell Arve og Ruth Kesia Tolås er ønsket
velkommen til Bergen av eldste Arnold Rasmussen.

Hva med Guds vilje og sykdom?
Jeg tror ikke det er Guds
vilje for noen å være syk.
Jeg kan ikke finne noe
skriftsted i Bibelen som
støtter denne tanken.
Hvis vi leser evangeliene vil vi ikke
finner noe sted at Jesus ikke helbredet
noen som kom til ham. Det var mange
mennesker som ikke kom til ham, og
det var ikke alle steder der han kunne
helbrede alle, men Bibelen sier at alle
som kom til ham for helbredelse, fikk
den. Du kan heller ikke lese noe sted i
Bibelen at Jesus sa til en syk person at
de skulle være syke for å ære Gud, men
tvert imot, de ble helbredet slik at Gud
ville få ære. Sykdom ærer ikke Gud,
men helbredelse gjør. Da Jesus døde på
korset døde han ikke bare for vår synd,
men også for vår sykdom. Bibelen er
faktisk veldig klar på dette.
Jes 53,4-5: Sannelig, våre sykdommer
har han tatt på seg, og våre piner har
han båret. Men vi aktet ham for plaget,
slått av Gud og gjort elendig. Men han
ble såret for våre overtredelser, knust for
våre misgjerninger. Straffen lå på ham,
for at vi skulle ha fred, og ved hans sår
har vi fått legedom.
1 Pet 2,24: Ved hans sår er dere blitt legt.
Alle kristne tror at Jesus tok vår
synd, men mange tror at sykdom er
noe vi fremdeles må bære på. I dette
skriftstedet står det helt klart at han tok
både vår synd og vår sykdom.
Vi må kjempe med begge deler, for vi
blir alle fristet fra tid til annen, men det
er mulig å overvinne det, for Jesus tok
det på seg. Han bar det. Ikke bare synd,
men også din sykdom.
Det er i Guds karakter å helbrede deg
Men kan ikke Gud bruke sykdom? Jo,
det kan han, for han kan vende det onde
til det gode, men det er likevel ikke hans
vilje.
I mange år slet jeg med en sykdom som
legene ikke klarte å finne en løsning på.
Jeg slet blant annet med pusteproblemer
og kraftige allergier og når jeg brukte
astma-medisin eller andre medisiner
for allergier ble jeg enda verre. Det var
til tider forferdelig frustrerende og
vanskelig, men jeg slo meg aldri til ro
med at det var Gud som vil at jeg skulle
lide med denne sykdommen. Jeg har
lært utrolig mye gjennom den, men det
var Gud som vendte det onde til det
gode. I utgangspunktet var det ikke
Guds vilje at jeg skulle ha denne plagen,
men det var faktisk en frykt jeg selv
hadde hatt og som fienden brukte, som
gjorde meg syk, ikke Gud.
Hvorfor hender det at helbredelse ikke
skjer?
Jeg vet ikke alle svar her, men det har
helt klart mye med det som jeg allerede
har fortalt å gjøre. Hvis jeg tror at det
ikke er Guds vilje for meg å bli helbredet
så blir jeg heller ikke frisk. Vi trenger
også å fornye våre sinn og tro det som

Bibelundervisning ved Tore Johannessen
Dette er det tredje av Tore Johannessens bibelundervisning om å
forstå Guds vilje. Tore Johannessen er misjonær og jobber i Thailand
med hjelp til det fattige og unådde folkeslaget Shan. Shanfolket er
fra Burma/Myanmar. Mange av dem er flyktninger i Thailand.
Menighetsliv
Er alt vi trenger
et utrustet og
dyktig lederskap?
står i Guds ord. Vi trenger i
mange tilfeller å kjempe også,
kjempe mot vantro og tanker
fra fienden. Jeg vil bare skynde
meg å si at det å kjempe er ikke
det samme som å streve, men å
hvile i Guds løfter. Utsagnet kan
virke litt motstridende, men det
er når jeg bekjenner løftene at jeg
føler jeg kan hvile fra de negative
tankene som sykdommen bringer
med seg. For eksempel tanker
som: «Du vil aldri bli frisk, du
vil bare bli verre,» kan jeg hvile
i Guds løfte som sier: For jeg vet
de tanker jeg tenker om dere, sier
Herren. Det er fredstanker og ikke
tanker til ulykke. Jeg vil gi dere
framtid og håp (Jer 29,11).
Det er på denne måten jeg
kjemper imot de gale tanker og
følelser djevelen kommer med.
Har det noe med vantro å gjøre?
Når jeg leser evangeliene er det
helt klart at det har med
vantro å gjøre (Matt 21,22),
enten vantro til den som er
syk (Matt 9,22 og 29), eller
vantroen til den som ber
(Matt 15,28). Vi kommer
ikke utenom dette. Så det
å si at det ikke har noe
med vantro å gjøre er ikke
bibelsk.
Men mange har dessverre
trådd feil når det kommer
til tro, og falt i den
andre grøfta. De har ofte
skapt fordømmelse og
skyldfølelse i stedet for å gi tro
og oppmuntring til mennesker
som trengte helbredelse. Vi skulle
heller oppmuntre hverandre med
Guds ord, enn å si til en person at
han har for liten tro.
Jeg mener faktisk at det er veldig
galt å si til en person at de har
for liten tro, for du setter deg selv
også i et glasshus. Hvis de har for
liten tro, hva da med din tro? Du
burde jo også ha tro nok til at den
personen kunne blitt helbredet.
Jesus kunne påpeke disiplenes
mangel på tro, fordi han hadde en
fullkommen tro og tillit til Gud,
men ingen av oss er Jesus, og
jeg tror ingen av oss kan si at de
andre har for liten tro, uten å se
på vår egen tro først.
Hvis vi mener en person har mye
vantro, og at vår tro er så mye
sterkere, er vi stolte og dømmer
andre og er ikke til hjelp. Hvis en
person har mye vantro, er det vår
oppgave å oppmuntre ham til å
tro.
Den sterkeste og mest effektive
måten vi kan vinne mennesker
på, er å fortelle om hva Gud har
gjort i våre liv, og skape tro i
dem som ikke tror. Jeg tror det
er det samme når det kommer til
sykdom.
Bare for å nevne at en av de
åndelige gavene i 1 Kor 12 er
overnaturlig tro. Jeg tror at denne
gaven kan være i funksjon i noen
tilfeller, og i mange tilfeller hvis
vi aktivt søker den. Dette er en
tro som ikke har med din egen
tro å gjøre, men den blir gitt deg i
situasjonen du er oppe i.
Gud er god. Han vil ditt beste.
Vær derfor frimodig å stå fast i
Guds løfter.
En pastor som forkynner godt
på søndag. Som har evne til å
tale til de unge.
Som er kreativ og kan snakke til barna så
også de forstår. Som har tid til hvert enkelt
medlem. Som kan spille piano og synge,
eller spille gitar. Som kan fikse praktiske
ting. Som er en dyktig sjelevinner. Som er
alt menigheten trenger i en person. Får vi
det, da blir det bra. Da blir det vekst, og
alle kommer til å trives.
Er du klar over at en slik tanke faktisk er
ubibelsk? Bibelen snakker om mennesker
som er satt i menigheten til menighetens
oppbyggelse. Vi snakker om de fem
tjenestegavene. Oppbyggelse her handler
ikke om at du blir oppmuntret på et møte.
I stedet handler det om å bli istandsatt.
Bibelen snakker om et utrustende
lederskap som utruster menigheten med
nådegaver og formaner den til åndelig
vekst slik at den kan settes i funksjon for å
vinne andre, lære barna, og lede lovsang.
En dyktig leder i menigheten er den som
får sin menighet opp av sofaen og ut i
virksomhet. Han delegerer og gjør seg
selv overflødig. Han sørger for at ingen
mangler den utrustningen som trengs.
Han bygger ikke rundt seg selv og sin
visjon, men ønsker å se at andre kan få
oppfylt den visjonen Gud har lagt ned i
deres hjerter.
Resultatet når vi vender oss bort fra den
bibelske tankegangen er en uvirksom
menighet som kjeder seg, som aldri når sitt
potensial og en utbrent pastor som til slutt
må kaste inn årene fordi han ikke makter å
være hele menigheten alene.
Problemet er at altfor ofte blir den
utrustende lederen satt på sidelinjen.
Bortskjemte lemmer på legemet surmuler
og kaller inn den kvalifiserte og dyktige
som kan gjøre jobben for dem.
Rose Høiland
SBI Ressursteam
NR 10 2012 9

Daniel Elvelyck i BUAK 2012:
Strev etter å
bli lik Jesus
Med tema I tjeneste,
talte Daniel Elvelyck
inspirerende for et 80-talls
fremmøtte i årets Barneog
Ungdomsarbeiderkonferanse
på Solstrand.
På BUAK for DGB: Henrik Govertsen
21. til 23. september var det tid for årets
Barne- og Ungdomsarbeiderkonferanse
(BUAK) på Solstrand. Blant seminarholderne
var Viggo Klausen, Føbe
Edvardsen og «Thomas & Thomas»
(Thomas Wilhelmsen og Thomas Aas
Pedersen) fra Imi-kirken i Stavanger,
samt konferansens hovedtaler; svenske
Daniel Elvelyck. Daniel, som til daglig
er pastor i SOS Church i Stockholm og
rektor på Mission SOS Bibel skole,
under viste rundt konferansens
hovedtema; I tjeneste.
Helgen startet med BURs årsmøte,
hvor det ble foretatt valg av nye
styremedlemmer. Deretter var det tid
for åpningsmøte, hvor Daniel Elvelyck
forkynte over hovedtemaet. I tillegg
ble deltakerne presentert for lørdagens
seminarholdere, og det ble også tid til
lovsang og tilbedelse. Etter møtet var
det sosialt samvær i peisestuen.
Livsstil – ikke jobb
Lørdag var det tid for seminarer. Blant
seminarholderne var Daniel Elvelyck,
Nyvalgt styre i BURs årsmøte
Fredag 21. september var det årsmøte i Barne- og
ungdomsrådet, BUR, med valg av styre. Det stilte både
nye kandidater og noen tok gjenvalg. Etter valget
består styret i BUR av:
Hanne Martinsen (Åmli) – styremedlem, gjenvalgt.
Bjørn Rino Jacobsen (Mosterhamn) – styremedlem, gjenvalgt.
Kjersti Davidsen (Harestua) – styremedlem, ny.
Christina Huru (Stavanger) – vara, gjenvalgt.
Anne Karin Gamst (Re) – vara, gjenvalgt.
Det øvrige styre består av:
Stian Lauvås, Lars Barkve og Elin Myra.
Svein Kåre Dahl stilte ikke til gjenvalg og takket dermed for seg etter flere år
i BUR.
Livlig I tjeneste var hovedtaler,
Daniel Elvelycks tema i Barne- og
Ungdomsarbeiderkonferanse. Med sin
engasjerende måte å tale på, traff han blink
med sitt budskap.
som underviste svært engasjert og
inspirerende over temaet I tjeneste
for hverandre. Dette seminaret var
godt besøkt, og Daniel fokuserte på at
hovedoppgaven vår, uansett tjeneste,
er å streve etter å bli lik Jesus. Han
hadde mange punkter som understreket
hvordan Jesus var da han gikk på jorda.
Først og fremst trakk han frem det at
«Jesus elsket menneskene. Han hadde
en livsstil, ikke en
Fest Svinestek og fløtegratinerte
poteter stod på menyen under festmiddagen for
barne- og ungdomsarbeiderne.
10
november 2012

4 på konferansen
DGB lodder stemningen på BUAK
og har snakket med fire deltakere
om deres inntrykk. Dette var
spørsmålene vi stilte:
Stemning Et lovsangsteam fra Klippen,
Vedavågen, med Stian Lauvås i spissen, ledet an i
lovsangen.
jobb.» Han la her stor vekt på at vi må tjene med Guds
kjærlighet. At vi som kristne til tider kan ha en tendens til å
se på tjenesten vår som en jobb. Men det er det ikke. Det er
en livsstil. Og vi må møte menneskene vi tjener nettopp med
Guds kjærlighet, og ikke med innstillingen at dette er jobben
vår.
Et annet punkt han trakk frem, og som mange i etterkant
påpekte at hadde inspirert dem var; «Jesus talte til alle, men
trente noen få. Han hadde en multipliserende livsstil.» Her
trakk Daniel frem eksempler fra Bibelen på at Jesus ofte talte
til store folkemengder, men når han skulle undervise trakk
han som regel disiplene sine tilbake og tilbragte tid med bare
dem. Og dette gjorde han for at de, når han selv var dratt,
kunne trene opp andre igjen. På samme måte som Paulus
senere trente opp Timoteus, og ba ham gi undervisningen
videre. De investerte i, og trente noen få, som igjen kunne
trene og undervise andre. En multipliserende livsstil.
Daniel trakk også frem andre punkter som; Jesus tilbragte
mye tid i bønn, Jesus lo mye, Jesus levde som han lærte og
Jesus delegerte arbeid videre. Seminarets deltakere lyttet
svært nøye til den inspirerende undervisningen. Mange
uttrykte stor begeistring over det de hørte.
Festmiddag
Lørdag kveld var det duket for festmiddag. På menyen sto
svinestek med fløtegratinerte poteter. Et riktig festmåltid.
Styremedlem i BUR, Lars Barkve, ledet middagen, og
misjons- og hjemmesekretær Bjørn Olsen kom også med
en hilsen og oppmuntring til deltakerne. Da middagen var
fortært var det på tide med vitnemøte. Et lovsangsteam
fra Klippen Vea, med Stian Lauvås i spissen, gjorde en
kjempejobb gjennom hele konferansen og ledet deltakerne i
lovsang, også i vitnemøtet. Det var mange som hadde noe på
hjertet denne kvelden. Overaskende mange tok mikrofonen
og delte svært inspirerende vitnesbyrd som ble til oppbyggelse
for de øvrige deltakerne.
Vi legger med andre ord bak oss en svært vellykket og
oppbyggende konferanse. Takk til BUR for et flott program,
og til Solstrand Camping for god oppvartning gjennom hele
helgen.
Hvilke seminarer har du vært på?
Hvorfor var dette de mest aktuelle seminarene for deg?
Er det noe som har gjort spesielt inntrykk?
Alexander Jonassen (14), Vigeland
Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas
Thomas og Thomas’ seminar
handlet om lovsang, og jeg er med i
lovsangsteam. Så det virket spennende.
Jeg spiller gitar og trommer.
Vitnesbyrdene i kveld, lørdag, var bra.
Spennende å høre fra folks liv.
Ester Dahl Kro (19), Vea
Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas
Fordi jeg følte disse seminarene var veldig
rettet mot ungdomsarbeid, og det er det jeg
brenner for.
Det Daniel snakket om, med at vi kan
forkynne til mange, men vi bør bare
drive personlig trening med få. Det var
en viktig oppvekker og en bra
påminnelse.
Benjamin Vea (16), Moss
Viggo Klausen
Jeg syns Viggo er en bra fyr, og jeg
vet at alt han har å si er bra. Og
temaet var veldig interessant.
Vitnemøtet var bra. Se hvordan det
kristne livet er for forskjellige folk.
Høre folks erfaringer.
Kjersti Wold Davidsen (42), Harestua
Daniel Elvelyck og Thomas & Thomas
Daniel er fra menigheten til Johannes
Amritzer, som jeg har kjennskap til. Og
jeg vet at det er en menighet med stor
hjerte.
Engasjementet og brannen for de unge,
som også de unge har. Og den tydelige
avhengigheten av Jesus, og ikke å gå i egen
kraft. Det Daniel snakket om med en multipliserende
livsstil; Jesus talte til alle, men trente bare noen få – som
igjen trente andre.
NR 10 2012 11

Føbe Edvardsen:
Oppmuntre
barna til å
skrive sanger
Barn tilber Barna
skal skjønne hva
de synger, sa Føbe
Edvardsen og foreslo
at barn kan skrive
egne sanger.
Vidar Tjomsland:
Veldig bra
konferanse tross
svak deltakelse
– Veldig bra, er administrasjonsleder i BUR, Vidar
Tjomslands konklusjon etter konferansen BUAK på
Solstrand. Han undrer på hvorfor deltakerantallet nesten
var halvert i forhold til tidligere år.
På Solstrand for DGB: Henrik Govertsen
Administrasjonsleder i BUR –
Vidar Tjomsland – mener fokus på
disippelgjøring er viktig, og ønsket
gjennom årets konferanse at deltakerne
både skulle bli inspirert selv, men også
at de skulle få noe som de kan gi videre
til de de er ledere for. DGB tok en prat
med ham lørdag kveld.
Er du fornøyd med konferansen?
«Ja, jeg syns det har vært fine
samlinger» innleder han med, og legger
til; «selvfølgelig hadde vi håpet på flere
deltakere, men ser du bort fra det så
har det vært en veldig bra konferanse.
Vitnemøtet lørdag var utrolig sterkt, og
jeg tror det griper mange her.»
Tidligere år har antall påmeldte ligget
på omtrent 150 deltakere. I år derimot
var bare 80 personer påmeldt, og
Tjomsland legger ikke skjul på at dette
er noe arrangørene tenker over. Men
han legger også til;
«Det kan jo være flere grunner til dette.
En årsak kan være at konferansen har
blitt litt lite promotert i menighetene,
men en annen grunn er jo også at
mange er opptatt med andre ting, og
ikke har anledning.»
Forkynnelsen under konferansen har
han bare positivt å si om;
«På de seminarene jeg har vært på har
jeg opplevd at folk har uttrykt stor
interesse og innsett viktigheten av
temaet. Og på vitnemøtet opplever vi jo
også at det som blir sagt går inn på folk.
Jeg ble overasket over hvor mye folk
hadde på hjertet.»
Avslutningsvis skyter han inn at BUR
er veldig interessert i tilbakemeldinger
fra deltakerne på konferansen. «Vi er
veldig åpne for innspill på det vi holder
på med.» avslutter han.
12
november 2012

Føbe Edvardsen hold lørdag
ettermiddag et inspirerende
seminar om barn og
tilbedelse.
Tekst og foto: Henrik Govertsen
Med tema barn og tilbedelse trakk Føbe
Edvardsen frem historien om Samuel,
som i tidlig barndom ble plassert hos
Eli. Og Eli ble hans åndelige far. På
samme måte er vi som barnearbeidere
kalt til å være åndelige mødre og fedre
for de vi er ledere for. Hun understreket
viktigheten av å se det ene barnet. Ikke
ha fokus på barna som gruppe, men på
hvert enkelt barn. Føbe trakk også frem
konkrete måter barn kan være med å
tilbe på. Det viktigste er å la dem slippe
til. Lære dem å be. Inkludere dem i
bønnene under samlingene, og la dem
få være med og be høyt. Men også lære
dem at det går an å be når vi møter
utfordringer i hverdagen. Vi må ta oss
tid til samtaler med dem og gi plass
til undring og spørsmål. Tilbedelse
gjennom sang og musikk er også et
viktig område å inkludere barna og
gjøre det forståelig for dem.
– Jeg vil at barna skal skjønne hva de
synger, sa hun.
Edvardsen foreslo konkret å utfordre
barna til å være med på å skrive sanger
selv.
– Be dem formulere noe om eller til
Gud. Spør etterpå om det er greit at
man tar den videre og setter en melodi
til. Og så kan vi synge den sammen
som kor, enten vi gjør de andre
oppmerksomme på at det er et av barna
som har skrevet den eller ikke. Det
bygger virkelig opp det barnet som står
bak teksten.
Etter seminaret uttrykte flere av
deltakerne begeistring og gav uttrykk
for at dette hadde inspirert dem.
Tanker etter BUAK 2012
Dagens ungdom
Av Bjørn S. Olsen
Etter å ha deltatt på deler av Barne- og
ungdomslederkonferansen 2012 sitter
jeg igjen med en stor takknemlighet
i mitt hjerte. Takknemligheten går
ikke først og fremst til BUR (barne- og
ungdomsrådet) som enda en gang klarte
å levere en fantastisk konferanse. Den
går heller ikke først og fremst til de
flotte og dynamiske seminarholderne
som formidlet dype og reflekterte
tanker fra Guds skattkammer. Den går
heller ikke først og fremst til Solstrand
camping som gjorde sitt ytterste for at
rammen rundt arrangementet skulle bli
så bra som overhode mulig. Alle disse
skal selvsagt ha en stor takk for det de
bidro med for at BUAK 2012 skulle bli
det den ble.
Men størst takknemlighet sitter jeg
igjen med til de 80 – 90 ungdommene
som deltok på BUAK som barneog
ungdomsledere fra de lokale
menigheter. Disse fremstår som
dedikerte ledere som stiller sine liv til
disposisjon i tjeneste for Gud, slik at den
neste generasjonen kan oppleve hans
kjærlighet, hans nåde og hans liv i sine
liv. De fremstår som gode rollemodeller
og forbilder som de unge kan etterligne,
slik også Paulus oppfordret den unge
Timoteus til å etterligne ham. De
fremstår som «sultne» kristne som
ønsker å gå enda lenger med Gud,
og kjenne enda mer av hans kraft og
salvelse i sine liv.
Mitt inntrykk av dagens ungdom etter
konferansen kan oppsummeres på
følgende måte:
Dagens unge er:
• brennende i sin iver
• målbevisste i sin satsing
• reflekterte i sin tro
• sultne i sin søken
• hengivne i sin kjærlighet
• dedikerte i sin tjeneste
• hengitt i sin lovsang
• ydmyke i sin undring
Min bønn er at vi som ledere og
medmennesker må gi disse rom i våre
menigheter og fellesfora slik at de kan
leve ut den tjeneste Gud har gitt dem.
Det var en opplevelse å få delta i
lovsangs og vitnemøte sammen med
disse ungdommene lørdags kveld
og oppleve de sterke vitnesbyrd og
livshistorier disse unge formidlet. Det
var en opplevelse å delta i lovsangen
sammen med et team av unge
mennesker fra Klippen Vea, som under
sterk salvelse ledet forsamlingen i
lovsang og tilbedelse. Det var sterkt å
overvære at de unge etter mange timer
på møtebenken i løpet av lørdagen
ikke ville forlate møtet da møtelederen
forsøkte å avslutte møtet.
Min glede etter denne konferansen er
at det er fremtid og håp for DFEF med
disse unge som overtar stafettpinnen.
Mest av alt: Takk til Gud som
istandsetter, utruster, tenner og sender
unge mennesker enn i dag.
Dedikerte Som tente lys følger barne- og
ungdomsarbeidere med i Viggo Klausens
seminar. Foto: Bjørn S. Olsen
NR 10 2012 13

Go´ing Alt vi har vært gjennom var verd den
skatten vi fikk, sier Eva og Geirr Standal. Go´gutten
står visst i fare for å bli oppspist.
Pastorpar og misjonærer Eva og Geirr Standal:
Tiden som ufrivillig
barnløs er slutt
Misjonærene og pastorparet
Eva og Geirr Standal kom
til Norge for å få hjelp med
sin ufrivillige barnløshet. De
har vært usedvanlig åpne
i prosessen før David kom
som bønnesvar.
Tekst og foto: Oddwin Solvoll
Eva og Geirr Standal sitter i hvert sitt
hjørne av treseteren. I toseteren ligger
en bylt og sover. Iblant gir den fra seg et
lite klynk.
– Dette har snudd opp-ned på
tilværelsen. Det var ikke så mye leven
med bare oss to. Nå er det stadige lyder
og fast rutine å stå opp et par ganger om
natten, forteller Eva.
– Men vi kjenner oss som en sterkere
familieenhet nå, skyter Geirr inn. 1.
oktober kom David – et etterlengtet
bønnesvar.
Åpen om barnløshet
Eva og Geirr er misjonærer i Brasil. De
kom til Norge i 2008 for å få hjelp med
sin ufrivillige barnløshet. I Norge har
de vært pastorpar i Misjonshuset, Moss.
– Vi har valgt å være åpne med vår
ufrivillige barnløshet, forteller Geirr.
– Hvis vi ikke hadde vært åpne ville
folk spekulere i hvorfor vi ble så lenge i
Norge – var det samarbeidsproblemer i
Brasil?
Parets åpenhet har vakt oppsikt. Fra
talerstolen i Misjonshuset, Moss,
opplevde man å få grundig orientering
om prosessen med å søke hjelp til å få
barn og fremgangsmåten for prøverør.
Dypt forankret
– Vi hadde begge kommet i en slik alder
at hvis vi skulle ha barn er det nå, i
denne livsfasen, det må skje, informerer
Geirr.
Da misjonærene ble enige om å søke
hjelp ønsket de også at det skulle skje
i Norge. Det ordnet seg for Geirr med
jobb som pastor i Misjonshuset, mens
Eva, som er barnevernspedagog, fikk
arbeid i kommunen.
– Vi møtte masse forståelse og
omsorg. Plutselig visste alle om oss,
om våre tanker og hensikter, sier Eva.
Åpenheten har også ført til kontakt med
andre barnløse par, blant annet Evas
muslimske kollega.
– Vi føler at Gud kan bruke vår
situasjon til å knytte kontakter vi ellers
ikke hadde fått, mener hun.
De medisinske undersøkelser kunne
begynne, men viste ikke noe unormalt
med verken hun eller han. Legene
14
november 2012

anbefalte befruktning med prøverør.
Alt dette ble menigheten jevnlig
informert om i offentlige møter.
– Jeg føler at menigheten er som min
familie. Det er naturlig å dele med
familien hva vi går gjennom, forklarer
Eva.
Men åpenheten har også ført paret inn
i vanskeligheter og utfordringer. Eva
ble gravid, til menighetens store glede.
Dessverre aborterte hun etter et par
måneder.
– Ulempen med å være åpen er at «alle»
er med i prosessen, også når vi har
tilbakegang. Vi kan ikke ha noe for oss
selv, ytrer Geirr.
Han medgir at det vanskeligste har vært
når folk kommer med ord fra Herren,
som ikke stemmer. Det ble dobbelt
nederlag da Eva aborterte. Både mistet
de et barn og – hva var det med ordene
fra Herren, stod han ikke bak sitt ord,
var det bare menneskers egne tanker
og ønsker? Det var tungt å bære og Eva
hadde en liten livskrise. Heldigvis er
hun gift med en sjelesørger…
Når vi berører dette tema trer straks
Geirrs pastorale egenskaper inn:
– Mange er ikke klar over hvilket
ansvar det er å si: «så sier Herren».
Gud er hellig. Hvis du ikke er bevisst
på det, men bruker hans autoritet på
det som kanskje er dine egne ønsker
eller tanker, er det graverende. Straffen
for å være falsk profet er alvorlig, sier
han og presiserer at det ikke var noen
fra hans menighet som kom med
uttalelsene. Da ville han tatt det opp
med vedkommende.
Dilemma med prøverør
Et dilemma de måtte ta stilling til
ved valg av prøverør som metode,
var det etiske rundt befruktede
egg. Befruktede egg som ikke blir
brukt blir etter hvert destruert og
går til spille. Er det ensbetydende
med provosert abort og barnedrap?
Paret søkte veiledning også
blant predikantkolleger og ved
Menighetsfakultetet. Deres konklusjon
var at det ikke skjedde noe mer enn
det som naturlig inntreffer i kvinnens
månedlige syklus og når kroppen støter
bort det som ikke er liv laga. Dette
svaret lå til grunn for prøverørsvalget.
– Vi skjønner mennesker som har en
annen forståelse av denne prosessen.
Men vi dømmer ingen og føler oss
heller ikke fordømt i vårt valg, uttaler
de to.
Imidlertid viste bekymringen seg å
være grunnløs da det ikke ble egg til
overs som kunne fryses eller gå til spille.
Prosessen Eva og Geirr har vært
gjennom har ført tankene inn i nye
baner.
– Vi kristne må delta mer i samfunnets
rivende utvikling. Jeg tenker ikke
bare på genteknologi, men spesielt på
bioteknologi. Man forsker på gener og
stamceller og vi kristne er stort sett
fraværende, annet enn å være imot. Vet
vi egentlig hva dette dreier seg om og
hvilke etiske forhold som er involvert,
undrer Geirr.
Det var en lang og hard fødsel. Eva sov
ikke på to døgn. Hun hadde sterke rier i
30 timer og mistet mye blod.
– Geirr var fantastisk å støtte meg hele
tiden i disse to døgn, skildrer Eva.
Jordmor, to barneleger, og barnepleier
var sammen med dem det meste av
tiden. Det ble vurdert å bruke sug. Da
mobiliserte Eva og David så dagens lys.
Lydelig
Det var fredeligere før. Men
David er en rolig gutt. Likevel
har han snudd opp-ned på
tilværelsen.
Skatt David er
bønnesvaret Eva og Geirr har
lengtet etter. I januar/februar
skal familien reise til Brasil og
fortsette misjonsarbeidet der.
– Det var et fantastisk øyeblikk. Jeg ble
glad i ham med én gang. Alt vi har vært
gjennom var verd den skatten vi fikk,
stråler Eva og sier hun aller helst ønsket
seg gutt og med farens øyne. Det fikk
hun.
– Mange har bedt sammen med oss. Nå
er bønnesvaret her, stadfester Geirr. –
Da er tiden inne til å forberede seg på å
fortsette i arbeidet Gud har kalt oss til.
Nå løfter Eva og Geirr blikket og ser
i retning Brasil. Tre uker gammel har
David allerede begynt på en utvidet
vaksinasjon i forhold til andre spebarn,
da han snart skal reise halve jorden
rundt. Folk rundt dem er engstelige.
Om ikke det er farlig?
– Vi bor ikke i Amasonas. Recife er
en by med 5,5 millioner innbyggere og
moderne lege- og helsestell. Barn vokser
opp i den delen av verden også, forsikrer
Eva.
David blir fire måneder når de i januar/
februar flyr til Brasil for å gjenoppta
misjonsarbeidet.
– Gud har kalt oss til å arbeide i Brasil.
Gud har gitt oss David. Vi legger alt
i hans hånd. Vi er ikke bekymret,
forsikrer Eva og Geirr Standal.

Misjonspensjonister er engasjert:
Det blir ny kirke i Swaziland
Pensjonistene Sonja og
Kai Jensen har fortsatt
Swaziland og zuluene i sitt
hjerte. Nå legger de til rette
for et nytt kirkebygg.
Det er nå cirka to og et halvt år siden
vår datter Sylvi og vi var i Swaziland.
Vi gjorde ferdig huset vi bygde til de
tre døtrene til Bhenjamin Khumalo
Sangalane som døde i 2007. Vi har
samlet inn penger til dette huset så
de kunne få et deilig hjem. Nå har de
det veldig bra og de har blitt flinke på
skolen. Den eldste var blant de beste i
klassen og går nå på videregående skole.
Vi er takknemlige til dere som var med
og bidro med hjelp til jentene.
Make Mdwandwe, som har arbeidet på
barnehjemmet til Borgny Viblemo, er
som en mor og passer godt på dem. Hun
er en kristen dame som lærer dem om
Jesus og vandringen med ham.
Selv om vi ikke har vært i Swaziland
på over to år, har vi stadig kontakt med
dem der ute.
Pastor Mhlanga, som var tolk og
hjelperen vår da vi var ute, skrev at de
har hatt husmøter en tid. Nå har det
blitt vekkelse og mange har blitt frelst.
Swaziland ligger fortsatt i våre hjerter,
så vi ble veldig glade.
Han sendte oss et bilde av en fin
flokk ungdommer. De sto inne i en
kirke som for det meste var kledd
innvendig med pappesker. De skulle
ha bibelundervisning, og trengte flere
bibler og et instrument, hvis vi kunne
hjelpe.
Vi fikk samlet inn penger på
misjonsmøter. Flere menigheter er glade
i Swaziland så de hjalp oss å samle inn
så vi kunne sende penger til både bibler
og et keyboard.
Men vi fikk ikke fred for kirken med
papp innvendig og kledd utenpå med
avskjær fra trærne.
Vår datter Sylvi, som er fadder for
jentene, har også fått Swaziland på sitt
hjerte. Sammen begynte vi å be Gud
vise oss om vi skulle begynne å samle
inn til en kirke av sementblokker. Nå er
det vår og sommer i Swaziland og en fin
tid å støpe blokker på.
16
november 2012

Produksjon Nasjonale medarbeidere er
ivrige til å støpe sementblokker til den nye
kirken. Alle foto: Privat
Nybygg Det nye huset som er bygget til
Sangalanes døtre (under), fremstår som et
moderne bygg i Swaziland.
En dag ringte telefonen, det var fra
Moss. Det var Kirsten Markussen i
Evangeliekirken som spurte om vi
hadde noe prosjekt i Swaziland. Jeg
svarte, ja det har vi, så fortalte jeg om
kirken og at vi hadde bedt om et tegn
og nå ringer du og forteller at Rolf
fyller 80 år og vil at pengene skal gå til
Swaziland.
Vi takket og priste vår Far og alles Far.
Nå kunne vi begynne å samle inn til
kirken. Vi sendte pengene fra Rolfs
bursdag, og nå er de i full gang med
å støpe blokker. De er så takknemlige
og ber oss hilse så mye og takke dere i
Norge for hjelpen.
Nå håper vi at det er flere som
har Swaziland i sine hjerter og
ønsker å hjelpe oss å få ferdig
kirken. Vi sender med noen bilder så
dere kan få et inntrykk av prosjektet.
Vi tenker ofte tilbake og takker
dere misjonsvenner som har vært
med og støttet oss hele tiden vi var i
Afrika. Dere har vært til stor hjelp og
velsignelse. Det vil aldri bli glemt.
Vi har dessverre ikke kunnet besøke
dere misjonsvenner, på grunn av helsa,
men dere er i våre hjerter.
Må Gud rikelig velsigne dere alle.
Vårt motto er og har alltid vært:
Joh 3,16:
For så høyt har Gud
elsket verden at han
gav sin sønn, den
enbårne, for at hver
den som tror på ham,
ikke skal gå fortapt,
men ha evig liv.
Hilsen misjonspensjonistene Sonja og
Kai Jensen – og vår datter Sylvi.
Ønsker du å støtte arbeidet
kan gaver merkes med: Kirkebygg i
Swaziland v/ Sonja og Kai Jensen.
Kasserer: Ragnar Pedersen
Misjonsringen, Kristi Menighet
Brochgt 20,1607 Fredrikstad
Bank nr: 1000 22 09158
NR 10 2012 17

Kirkeinnvielse
i Vangazi, Latvia
Lørdag 15. september dro
en gruppe på 27 personer
til Riga fra Moss lufthavn,
Rygge. Målet for turen var
å være med på innvielse av
den nye kirken i Vangazi i
Latvia.
Dette var et av Ragnar Mathisens
misjonsprosjekt i Latvia. Ragnar
satset mye både på hjelpesendinger og
økonomisk hjelp. Av opplysninger som
ble nevnt, regnet de med at en tredel av
inntektene har kommet fra Norge ved
Ragnar Mathisen.
Hyggelig reise
Sammen med oss på reisen var Ragnars
bror, Hans Jakob og kone Unni. De var
med for å kunne se det arbeidet Ragnar
hadde drevet og som de bare hadde
hørt om. Dette ble et hyggelig og fint
bekjentskap. Dessverre døde Ragnar i
2010, før kirkebygget ble ferdig.
Søndag morgen tok vi bussen fra Riga
til Vangazi. Etter en liten spasertur
fikk vi øye på den hvitmalte kirken.
Den lå på en fin plass med mange
boliger rundt. Et fint sted til å spre det
glade budskapet om Jesus. For noen av
oss var det også hyggelig å treffe igjen
mennesker som har vært på Oven og
jobbet. Hyggelig var det også å treffe
igjen Vasili, som har vært elev ved SBI.
Han ledet det musikalske i menigheten
og var i full aktivitet. Han snakket
fortsatt litt norsk.
Høytidelig
Første møte startet klokken 10 med
fullsatt sal. Vi fra Norge fikk reserverte
plasser helt fremst. For menigheten var
dette en stor dag og for oss fra Norge
var det stor glede å få være med. Det er
underlig å sitte og ikke forstå språket,
men kjenne at vi lovsynger den samme
Gud. Møtet startet med fellessang. En
av sangene var O, store Gud og vi kunne
være med på norsk.
Menighetens andre pastor Ruslan
Bordans, ønsket velkommen og
minnet om salme 125. De som stoler på
Herren skal ikke rokkes. Han takket
for deltakelse fra USA, Canada, Norge
og Waldemar fra Tyskland. Han stilte
Fullsatt Kirken i Vangazi var fullsatt
på innvielsesmøtet.
spørsmål i talen sin hva grunnen var
til at folk kom til kirken? Det kan være
mange grunner, men hovedhensikten
må være å søke og å møte den levende
Gud, og møte ham personlig. Gud er
stor og vi kan ikke gi ham noe han
trenger, men vi kan gi ham våre hjerter
til en bolig for hans ånd. Gud vil ha
førsteprioritet i livet vårt. Han vil rense
oss fra synd og dårlige vaner så vi kan
tjene ham. Dette er hensikten med å
komme til kirken. Guds navn skal blir
opphøyet i bønn, lovsang og tilbedelse,
Reisefølge De norske deltakerne er samlet
foran kirkebygget som i september ble innviet i
Vangazi, Latvia. Begge foto: Bjørn S. Olsen

og at dette stedet ikke bare blir et
redskap til sosial velferd.
Bønn, sang og mat
Menigheten og kirken ble innviet
med bønn. Baptistpastor Joseph
Bondarenko, som nå bor i USA, deltok i
forbønnsinnvielsen sammen med eldste
og pastorer.
På slutten av møte ble det sunget Salige
visshet Jesus er min. Sangen som synges
på mange språk.
Så var det tid for bespisning. Hele
menigheten med gjester skulle ha
mat. Det var en salat og forskjellige
småkaker. Alt var gjort ferdig på
tallerkener og vi fikk kaffe, te og juice
etter behov. Maten smakte godt og folk
satt eller stod akkurat der det passet.
Det andre møtet startet med lovsang og
bønn. En ung jente spilte piano for oss.
Hun var meget dyktig. Møte fortsatte
med mange hilsener. Natarsa, som
noen av oss hadde truffet før, var tolk
i dette møte og oversatte til engelsk. I
flere av hilsenene ble Ragnar Mathisen
nevnt for det arbeidet han hadde utført.
Fra Norge var det Terje Søgaard, på
vegne av DFEF, Østeuropamisjonen,
En hjelpende hånd og Bjørn Olsen fra
MHU som kom med hilsener og gaver.
Terje har vært i Latvia mange ganger
både sammen med Ragnar og også etter
hans død. Han kjenner misjonsarbeidet
godt og har overtatt staffettpinnen etter
Ragnar. De nedba Herrens velsignelse
over pastorene og arbeidet de utfører.
Gruppen fra Norge ble i Riga til tirsdag.
Vi hadde en fin tur. Tid til å se seg litt
omkring og handle ble det også.
En stor takk til Terje Søgaard som
tok initiativ til turen og ordnet med
flybilletter og hotell.
På vegne av deltakerne
Kari Gebuhr Martinsen, Moss
NR 10 2012 19

Prioriter Foruten å ta mye tid med Gud
er Jon Levi en ung gutt med mange interesser.
Han har tatt motorsykkellappen og spiller gitar.
For tiden er han lærling og utdanner seg til
kjemiprosessoperatør.
porno er så tilgjengelig. Gå på Internett,
tast tre bokstaver, så er du der.
– Jeg måtte innrømme at jeg hadde
et problem. Jeg brukte det som
tilfredsstillelse akkurat slik som verden.
Forskjellen var at jeg så at dette går
ikke.
– Før måtte du gå inn på en porno
sjappe og kjøpe eller leie.
Nå er det lett å gjøre det i det skjulte, og
dermed lettere å synde.
Ble lost fra
– Hva er galt med porno, å se på noen
bilder, er det så farlig?
– Gud skapte mann og kvinne for at de
skulle være det.
Jesus sa at om du ser på en kvinne for å
begjære henne da har du syndet.
Hvor mange av de som ser porno kan
klare å la være å begjære?
– Gutter som ser porno får urealistiske
forventninger. Når de gifter seg tenker
de at de skal få det slik de så på filmen.
Alle gutter har fotografisk hukommelse
når det gjelder porno, selv om de
pornoavhengighet
Ifølge Jon Levi Fagerland er det ikke stor forskjell på kristen
og ikke kristen ungdom når det gjelder pornoavhengighet.
Han deler derfor sin historie om hvordan han ble løst.
Tekst: Rose Høiland
Foto: Rose Høiland og privat
– Da jeg var yngre og bodde på Karmøy,
var jeg like avhengig av porno som
mine ikke-kristne venner. Jeg så like
mye og brukte det på samme måte som
de.
20
november 2012
Det ble noe helt naturlig, som å se på tv,
forteller Jon Levi Fagerland.
– For fire år siden flyttet vi til Vestfold.
På et møte med James Godly, gikk jeg
frem til forbønn. Det ble et vendepunkt
for meg. Etterpå tenkte jeg at det James
hadde ville jeg ha. Han var nok ikke
avhengig av porno. Jeg ønsket frihet,
og der begynte en lang prosess mot
frigjørelse. Det har vært vanskelig siden
ikke har det på andre områder. Disse
bildene vil alltid dukke opp i hodet
for eksempel på bryllupsnatta. Det får
konsekvenser for ekteskapet og synet på
andre kvinner. Derfor er det noe man
trenger å omvende seg fra.
Nå tror ikke jeg at det bare er gutter
som sliter med dette. Jenter kan også ha
problemer med porno.
– Har du noen råd til de som har et
problem?
1. Erkjenn at du har det.
2. Finn noen du kan snakke med om
problemet. En du kan stå til ansvar
for.
3. Bruk tid med Gud. Hadde jeg ikke gjort
det, ville jeg fremdeles vært avhengig.
Garantert. Bruk mer tid på Gud og
hans ting enn tid foran tv pc osv.

Gud kaller oss
til forandring
Lev da ikke som før, men legg av det
gamle mennesket som blir ødelagt av de
forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn!
Kle dere i det nye mennesket, som er
skapt i Guds bilde til et liv i sann
rettferd og hellighet. Ef 4, 22-24
Fakta om pornografi:
12 prosent av alle nettsider har pornografisk innhold.
70 prosent av alle menn i USA, ser porno minst en
gang i løpet av en måned. Av de som ser porno er en
av tre en kvinne.
Ifølge Nordisk Ministerråd i 2006 har 99 prosent av
alle gutter i Norden sett pornografi, mens 86 prosent
av jentene har gjort det. Hvor mange av disse som
blir pornoavhengig er vanskelig å si.
Kjærlighet er best
Neste år gifter Jon Levi seg
med Anne Karin Gamst.
Søker du hjelp for pornoavhengighet, gå til
www.pornokirken.no
Det du mater det får leve. Det du ikke mater vil dø.
– I dag er jeg fri, men det kommer alltid tanker,
fristelser.
Jeg har lært at i fristelse kan vi også glede oss i
Herren. For jeg er på rett vei, og bare Satan er
interessert i å få meg bort fra den veien.
Jeg vet at jeg alltid må prioritere tid med Gud,
gjennom hele livet.
Forbilde for andre
– Er det gruppepress?
– Ikke blant kristne. Der er det jo en skjult synd,
men blant ikke-kristne er det annerledes. De som
fikk meg til å begynne var ikke-kristne. Et råd er å
skifte tema når ikke de begynner å snakke om det.
Det er ikke så vanskelig. Begynn å snakk om fotball.
Hva som helst.
– James Godly ble et forbilde for meg. Det å se livet
hans at det bar frukt som varer. Det hadde stor verdi.
Jeg ønsker å være et forbilde. De som er avhengige vil
automatisk se opp til de som ikke er avhengige.
Jon Levi velger derfor å stå frem slik at hans historie
kan bli et forbilde for unge mennesker som sliter. –
Jeg vet hvor farlig det er, og hvor forferdelig det er,
avslutter han.
NR 10 2012 21

Opprinnelsen I kirken som Berger
Johnsen bygget i 1916 er i dag Marcos
Delgado pastor. Her står han foran kirken
sammen med kona Sara og deres to barn.
Arkivfoto fra 2009: O.Solvoll
Misjonshistorikk for Argentina:
Ånden falt som et kanonskudd
Argentina var et av de aller
første land misjonærer med
tilknytning til de frie venner
reiste til. Berger Johnsen
var først ute. Arbeidet var
tungt, inntil Ånden falt og
folk spratt opp som skutt ut
av en kanon.
Tekst: Oddwin Solvoll
22
november 2012
En av de aller første misjonærene som
reiste ut med tilknytning til de frie
venner, var Berger Johnsen. Han ble
frelst våren 1905 og reiste året etter til
Amerika hvor han fikk sitt misjonskall.
Han kom hjem ved påsketider i 1910
og reiste til Buenos Aires i juli samme
år. Der ble han først med i en kanadisk
misjonsvirksomhet.
Johnsen hadde lagt seg opp en del
penger i Amerika og reiste ut på egen
risiko og ved egne midler. Etter å ha
virket en tid sammen med kanadierne
reiste han til provinsen Salta i Nord-
Argentina, hvor han kjøpte tomt til
misjonsstasjon.
Base for lange turer
Basen for Berger Johnsens misjonsvirksomhet
ble etablert i Embarcacion.
Denne byen var den gang så langt
jernbanen gikk. Det var med andre
ord så langt vekk det var mulig å
reise i Argentina med et alminnelig
framkomstmiddel.
Ute på misjonsmarken ble han kjent

misjon
med en svensk misjonær,
Hedvig Berg, som ble hans
hustru og trofaste medhjelper.
Fra Embarcacion reiste
Berger Johnsen på lange
turer til hest inn i jungelen
for å få indianere i tale og gi
dem Guds ord. Han kunne
være borte uker i strekk.
Berger Johnsen oppsøkte
ville indianerstammer i de
dype skoger og langs de
store floder. I to år bodde
han i telt for å komme
folket så nær som mulig.
Han pådro seg malaria og
flere tropiske sykdommer.
Disse fikk han kjempe med
hele livet. I Embarcacion
bygget han en kirke og
startet menighet i 1916.
Denne menigheten
lever i beste velgående
den dag i dag, ledet av
pastor Marcos Delgado,
sønnesønn av en av de
første indianerne som
ble frelst. Menigheten
regner seg i dag som en
pinsemenighet.
Hallelujarop
– ikke krigshyl
Det var tungt å
komme i gang med
misjonsarbeidet i
Nord-Argentina. En tid så det
ikke ut som om noe skulle lykkes.
Men i oktober 1933 falt Guds ånd. Det
begynte en mandagskveld mens de lå på
kne i bønn. Johnsen selv ble helt borte
og vet ikke stort av hva som foregikk,
men de fortalte at hele forsamlingen
kom på benene som skutt ut av en
kanon. Da han kom til seg selv igjen
klappet de i hendene og ropte: Halleluja!
Det var ca. 100 indianere samlet. Man
skulle ikke tro at dette var fåmælte
indianere. Slik jubel og lovprisning
hadde ingen hørt før. Fra hele byen kom
folk løpende til lokalet. Naboen kom
løpende med et stort sverd, han trodde
indianerne hadde gått berserk og at det
var krigshyl han hørte. Denne gang var
det noe helt annet enn krigshyl. Gaten
ble full av mennesker og noen kom inn
for å se hva det var. Det var også noen
som var helt fortvilet over dette.
– Jeg kan ikke si annet enn at jeg ønsket
vi hadde vært i tykkeste urskogen, men
salig var det. Det kan ikke beskrives,
skriver Johnsen.
Elsket bønn
Berger Johnsen beskriver også hvordan
de holdt møtene:
«Møtesalen er ganske fullstappet og
på verandaen sitter mange som ikke
kommer inn. Det er for lite rom. Ute
sitter noen av de gamle trofaste og
holder orden på guttene som undertiden
snakker høyt under bønnemøtene.
Det kan også være en nyankommen,
som plutselig blir snakkesalig, noe
indianerne slett ikke er i alminnelighet.
Vi synger et par sanger og det kjennes
fritt i Ånden. Det kan allerede kjennes
at Mesteren er her og vandrer iblant
indianerne. Om jeg ville oppfordre til å
komme frem til «botsbenken», så skulle
jeg sikkert få 50 stykker med en gang.
Men vi går heller over i bønn. Nu må en
smøre seg med tålmodighet, for bønn
synes de om, det forstår de seg på. De
ber den ene etter den andre. Somme
tider to om gangen. Det blir omkring et
tyvetall som ber før man kan få reist seg
opp. Det er umulig før, for de bare ber.
Preker fra orgelet
Så skal man predike. Det blir en slags
simpel undervisning. Det er jo litt
ualminnelig for jeg kryper opp på
orgelet og setter meg. Jeg har ikke
maktet å stå på mange år nå. Jeg blir
svimmel og tåler ikke mye. Talerstolen
har vi måttet flytte ut for å skaffe plass
til indianerne. Vi syntes det var bedre
å gi rom for levende skapninger i stedet
for døde ting. Disse rødhuder er jo blitt
levende stener i Guds tempel.»
Den 5. august 1945 døde Berger Johnsen
av sykdom. Hedvig Johnsen fortsatte
i arbeidet for sjelers frelse i Argentina
etter Bergers død. Sammen hadde de tre
barn, Miriam, Debora og Benjamin.
Også andre misjonærer kom til
Argentina på denne tiden: Sigurd
Grønvold kom til Argentina i 1927.
Etter en tid returnerte han til Norge. I
1930 reiste han igjen til Argentina. Han
døde av spanskesyken i 1932. Siden kom
Annina Kjeldsrup, Niels G. Sørensen og
Per G. Taalesen.
Kilder: DGB, hefte: Blant indianere i 35 år
DFEF har i dag misjon på flere steder i Nord-
Argentina. Det er menighet i Cordoba, leirsted
og menighet i Rio Ceballo og Marcos Paz,
menighet i Los Sarmientos, Tucuman, El Mollar
og en nystartet utpost i Santa Maria.
Dagens
argentinamisjonærer
Dette er misjonærene som i dag
arbeider i Argentina:
Olaug og Berner Solås er stasjonert i
Los Sarmientos, men besøker jevnlig
menigheter i andre byer.
Irene og Jan André Langåker. Jan
André er stasjonert i Rio Ceballo,
men kommer hjem i midten
av november. Irene er for tiden
hjemme med barna og fullfører sin
utdannelse. De planlegger å reise ut
til sommeren igjen.
Anita og Jan Bjarne Skrøvje er
stasjonert i El Mollar. De regner
med retur til Norge i månedsskiftet
januar, februar.
NR 10 2012 23

Det gode budskap fulgte MHU på misjonsreise:
Reisebrev fra Argentina-tur
Tidlig på morgenen lørdag 29.
september ankom Helge Nupen og
Bjørn S. Olsen fra MHU
Buenos Aires med Det gode budskap
på slep, etter 16 timers effektiv flytid.
Samme kveld ankom vi Cordoba og
ble møtt av misjonærene Jan André
Langåker og Berner Solås. Da hadde
vi vært 30 timer på reise siden vi forlot
Gardermoen.
Hensikten med reisen var å gjøre seg
kjent med misjonsarbeidet i Argentina
og delta i en menighets 15-årsjubileum
og i predikant- og lederkonferansen.
Misjons- og hjemmesekretær, Bjørn
S. Olsen var førstereisgutt mens Helge
Nupen kom til Argentina for tiende
gang.
I Rio Ceballos ventet Olaug Solås på
oss. Byen Rio Ceballos med ca. 35.000
innbyggere, ligger bare et par mil
utenfor Cordoba.
Her har misjonen et leirsted, innkjøpt
av Sverre Vedøy på midten av 1990
tallet. Stedet leies ut til leirvirksomhet
hele året.
Menigheten Nueva Esperanza, Nytt
håp, holder til i en av bygningene på
leirplassen. Søndag 30. september feiret
menigheten 15 årsjubileum. Lokalet
var pyntet til fest. Pastor Daniel Silva
ønsket de ca. 60 fremmøtte velkommen
sammen med norgesbesøket.
Misjons- og hjemmesekretær Bjørn S.
Olsen forkynte Guds ord i møtet, tolket
av Berner Solås.
Etter møtet ble salen ryddet og de
dekket til festmåltid. Det var rikelig
med Plata flambiada, flambert lår av
svin og okse, med påfølgende kaffe og
kaker.
Folk tok seg god tid og hadde tydeligvis
innstilt seg på å bruke mye av dagen i
menighetsfellesskapet. Etter hvert som
festen inne gikk i oppløsning trakk
folk ut på leirplassen. Noen satte seg i
gresset mens andre spilte fotball. Det
var interessant å oppleve hvorledes
menighetens folk i Argentina brukte sin
tid i menighetens fellesskap.
På kvelden deltok vi på møte i Cordoba.
Menigheten ligger i en meget belastet
del av byen, med mye kriminalitet. Den
ledes av pastor Juan Gordillo. Juan har
vært elev på SBI og snakker norsk. Han
er ikke lønnet som pastor, men har sin
inntekt som selger i Osram.
En gruppe av syv unge jenter deltok i
lovsangen med tamburiner og innøvd
dans. I tillegg byttet to unge gutter på å
spille trommer.
Etter møtet stanset også her folk igjen,
tok seg god tid til sosialt samvær og lek.
Tidlig neste morgenen kjørte vi fra
Rio Ceballos til Tucuman distriktet.
Jan André Langåker har en 12 seters
minibuss som hadde god plass til oss
alle. Veien til Tucuman består stort sett
av 600 kilometer med snorrette veier.
Olaug og Berner Solås kom til Los
Sarmientos i 1979 og startet byggingen
av menighetslokalet og bolighuset. Et
barnehjem ble bygget av Turid og Odd
Jan Urevatn i 1988. Det er nå avviklet.
I Los Sarmientos våknet vi tidlig
til hanegal og hundeglammer, rene
rabalderet utenfor veggene. Ferden
gikk videre opp i fjellene til El Mollar,
hvor familien Skrøvje bor.
El Mollar ligger på 2.200 meters
høyde. Klima og topografi er helt
annerledes enn nede på flatlandet.
Innbyggerne i fjellandsbyene er for det
meste indianere. Dette preger også det
åndelige klimaet i området. Det er mye
tro på døde ånder og djeveldyrkelse.
På kvelden deltok vi på møte i
Iglesia Libertad y Vida en Jesucristo
(Menigheten frihet og liv i Jesus
Kristus). Menigheten, med ca. 60
medlemmer, ledes av pastor Walter
Ruben Monje og hans kone. Cocha,
som han kalles, har ledet menigheten
i fem år. Han drifter også menighetens
nærradio. Denne radioen når potensielt
10.000 mennesker i området. De
sender 24 timer i døgnet, med mye
musikk. To ganger om dagen sender de
egenproduserte programmer med blant
annet nyheter og værmelding i tillegg til
bibelundervisning. Utstyret til radioen,
inkludert sendeutstyr ble gitt som gave
fra en lokalradio på Haugalandet.
Etter møtet ble det dekket til kveldsmat.
Hele menigheten stanset igjen og spiste
Empanada og kaker.
I El Mollar har Jan Bjarne Skrøvje
bygget to bygninger. Et kirkebygg
og et bolighus. Skrøvje har en drøm
om å etablere kafé i kirken. I og med
at El Mollar er en turistby hvor det
om sommeren kommer busslaster
med turister for å se på indianske
steinmonumenter i nærheten, er det
stort marked for en kvalitetskafé. Dette
vil kunne synliggjøre menigheten, være
en base for evangelisering og gi gode
inntekter.
Etter en del rekognosering har
misjonærene startet et pionerarbeid
i Santa Maria, en by som ligger
halvannen times kjøretur, over et 3.000
meters fjellpass, fra El Mollar.
Området her er sterkt påvirket av
gammel indianertro. Vi så bildestøtter,
Flerstemt De besøkende fra Norge stilte spontant opp og sang i møtet i El Mollar. Fra venstre
Helge Nupen, Oddwin Solvoll, Bjørn S. Olsen på gitar og Berner Solås fungerte som tolk og
mikrofonstativ.
24
november 2012

misjon
Feststemt En stor kake var bakt for anledningen da menigheten Nytt håp feiret 15
årsjubileum. Fra venstre står misjonær Jan André Langåker, sekretær Graciela Liñan, pastor
Daniel Silva og misjonærene Olaug og Berner Solås.
museer og templer som vitnet om denne
okkulte tro.
Lørdag 6. oktober startet konferansen
for pastorer og ledere i fellesskapet
for de frie evangeliske forsamlinger
i Argentina. Vi kjørte til Marcos
Paz, til leirstedet og menigheten der
konferansen skulle holdes.
Leirstedet med menigheten Iglesia
Jesus es la Vida (Menigheten Jesus er
livet) ble kjøpt av Solås for 37 år siden.
Menigheten ledes av pastor Luis Posada,
opprinnelig fra Peru.
Posada og menigheten virket mer
dynamisk og med en uttrykksform som
var mer livlig og karismatisk enn i de
andre menighetene vi besøkte.
Menigheten i Marcos Paz sender alle
møter over internett til Lima, Peru, som
et misjonsprosjekt.
Det var lagt opp til bibeltimer klokken
11 og 16 og kveldsmøter klokken
20.30. På bibeltimene var det de
norske misjonærer og besøkende
som underviste, mens pastor Pablo
Manzewich fra en nabomenighet med
nær tilknytning til ekteparet Solås, var
forkynner i kveldsmøtene.
Det var Jan André Langåker som
hadde tilrettelagt konferansen,
og kunne glede seg over at ca.
70 deltakere fra begge provinser
bevegelsen har menigheter
i, kom. I tillegg til pastorer
og eldstebrødre deltok også
ungdomsledere og medarbeidere
i menighetene. Vi traff igjen
mange av dem vi hadde møtt
på våre besøk tidligere.
I kveldsmøtene var møtesalen fylt til
randen av konferansedeltakere og lokale
troende.
40 års overraskelsesfest
Etter søndagens bibeltime med
brødsbrytelse var det i hemmelighet
ordnet med «surpriseparty» for Olaug
og Berner. Det var 40 år siden de første
gang kom til Argentina. Olaug og
Berner ble kjempeoverrasket. Det var
ordnet med stor kake og mange ville
takke dem for innsatsen i 40 år. Jan
André hadde samlet bilder fra deres 40
år i tjeneste og viste en 20 minutters
presentasjon av disse. Det var tydelig at
Overrasket I hemmelighet
var det laget en tilstelning i anledning at det
var 40 år siden Olaug og Berner Solås kom til
Argentina første gang. Misjonærene ble «lurt»
bort mens folk samlet seg i kirken. Da de kom
ble de møtt med klappsalver, taler og en stor
kake. Alle foto: Oddwin Solvoll
Solås´ tjeneste har satt dype spor etter
seg. Festen ble avsluttet med kake og
kaffe, før kveldsmøtet begynte. Dette
varte lenge. Etterpå var det grillmat til
klokken halv to på natten.
Det ble ikke mye søvn før vi tidlig neste
morgen satt oss på flyet for en lang reise
hjem.
BSO/OS
NR 10 2012 25

Olaug og Berner Solås:
40 år som misjonærer
i Argentina
Han var slakteren som fikk
kall til, ikke å ta liv, men
formidle Jesu nye liv til
argentinere. Etter 40 år i
Argentina har misjonærene
Olaug og Berner Solås satt
tydelige spor.
I Argentina: Oddwin Solvoll
26
november 2012
21. september 1972, på den argentinske
vårdagen, kom Olaug og Berner første
gang til Argentina som misjonærer.
25. september i år, 40 år og fire dager
etter første ankomst, satt de igjen fot på
argentinsk jord.
– Det har gått fort. Det er helt utrolig at
det er 40 år siden første gang vi kom hit.
Det er helt merkelig, sier Berner.
Det var slakteren fra Karmøy som fikk
kall til – ikke å ta liv, men å formidle
nytt liv.
På en rundreise i Argentina med MHU
fikk vi oppleve Olaug og Berner på nært
hold. Vi så dem i aksjon med nasjonale
medarbeidere, deres kjennskap til land
og folk og erfarte dem som tolker. Og
vi undrer: Har de oppnådd alt dette på
bare 40 år?
Startet i det små
– Fortell fra den første utreisen.
– Vi reiste med fly, først til Seattle i USA
hvor vi besøkte mine søsken og familie.
Der var vi i tre uker. Så tok vi fly videre
til Buenos Aires i Argentina, forteller
Olaug.
Solås forteller at arbeidet hadde startet
i Echeverria, der de skulle være, noen
år tidligere. Det var bygget et lokale og
dannet menighet med en liten gruppe
mennesker. Siden ble virksomheten
utvidet. I dag er det åtte menigheter i
to provinser hvor det er bygget lokale. I
tillegg er det ca. åtte husmenigheter og
to mindre flokker i leide lokaler.

misjon
Jubilerer Misjonærene Olaug og
Bjarne Solås ble feiret 40 år etter sin første
ankomst til Argentina. Det var tårer og gråt
både hos dem som kom med hilsen og paret
som var «lurt» inn i sammenkomsten.
– Når dere ser tilbake, hva har vært den
viktigste virksomheten?
– Vi opplever at folk er svært hungrige
etter Guds ord. Vi ser at bibeltimene
er høydepunkt i virksomheten for
argentinerne. Folk liker å kunne sette
seg inn i Guds ord. Medlemmene i
menighetene er flinke til å ta seg av
hverandre. Hvis noen opplever noe
tungt og vanskelig får de besøk og blir
tatt vare på, informerer Berner.
– Vi ser det slik at det er vår oppgave
å undervise folk i Skriften. Så kan de
bringe det videre til andre og utføre
de andre oppgavene i menigheten, sier
Olaug. – Mange er flinke til å invitere
naboer og familie til å høre Guds ord.
Ingen språkskole
– Hvordan var det for dere å komme inn
i spansken?
– Vi kunne så godt som ingenting da
vi kom ut. Den første tiden snakket vi
bare med tegn og fakter. Vi gikk ikke på
språkskole, men lærte språket sammen
med vennene. Når vi kjørte til utposter
hvor det var færre folk, turte vi å prøve
oss på et lite vitnesbyrd. Vi hadde liste
med nødvendige ord som vi pugget og
fikk hjelp til uttalen.
– Vi var unge og hadde pågangsmot.
Det var det viktigste, slår ekteparet fast.
Etter ett år ble de alene norske på
misjonsstasjonen og måtte ta itu med alt
det nødvendige.
Argentina må være et Mekka for en
slakter med interesse for kjøtt. Landet
er verdenskjent for ypperlig kvalitet på
kjøtt. Når noe skal feires er det slakter
Solås som trår til, for eksempel med
asado, grillmat. Det fikk vi erfare etter
en lang tur i fjellet. Herlig!
Satser på nytt
– Dere sa dere var unge og hadde
pågangsmot, som om de to henger
sammen. Hvordan er det nå?
– Vi er ikke like unge lenger. Nå har
vi kommet til vår tredje ungdom.
Vi har fortsatt mye initiativ og
framtidsutsikter. Det står i Bibelen
at Gud skal utgyte sin ånd over alle.
Og oldingene skal ha drømmer. Mens
drømmer ser framover ser minnene
bakover. Vi har masse minner, men
vi har også drømmer og tanker for
arbeidet videre, forklarer Berner.
Når samtalen penser inn på hva
framtiden vil bringe, blir Olaug og
Berner ivrige. De er tydelige på at man
ikke må være fornøyde med tingenes
tilstand på den måten at man lener seg
tilbake og lar hjulene snurre av seg selv.
– Vi kjenner det sterkt på oss at for
denne perioden skal vi gå videre ut.
Skriften sier at vi skal få kraft. Å bryte
nytt land tar mer krefter enn å holde det
etablerte i gang. Vi vil sprenge grenser.
Oppgave å gi anerkjennelse
– Er det spesielle områder dere vil satse
på?
– Nå tenker vi spesielt på fjellområdene
innenfor El Mollar der Anita og Jan
Bjarne holder til. Her er det store felt,
nesten helt uten evangelisk virksomhet.
– Når dere sier dere vil gå videre, tenker
dere da på nye steder eller ny måter å
evangelisere på?
– Å gå videre innebærer begge deler. Vi
ønsker å nå videre til nye steder, men
også nå ut på nye måter. I El Mollar er
det et aktivt radioarbeid som når mange
møtefremmede. Mange ringer inn. Det
skaper kontakter.
– Nevn et par framtidsdrømmer.
– Hittil har vi hatt virksomhet i to
provinser i Argentina. Nå går vi videre
til den tredje provinsen og tar opp
arbeid i byen Sankta Maria. Vi ønsker å
nå enda lenger ut. Men vi må ikke spre
oss så mye at vi mister kontakten med
hverandre. Samtidig som vi går videre
må vi knytte arbeidet sammen som et
kjede, medgir Berner.
– Det er en fare når virksomheten blir
godt etablert og folk er fornøyde med
det bestående. Da kan problemene
komme med stridigheter. Derfor ønsker
vi å gripe fatt i de unge med virketrang
og gi dem utfordringer, sier Olaug.
Misjonærparet ser også sin oppgave i å
gi andre anerkjennelse.
– Før var det alltid vi som forkynte når
vi kom til et møte. Nå er det mer og
mer at vi sitter og hører de nasjonales
forkynnelse og gir dem anerkjennelse.
Det ser vi på som en viktig oppgave
å vise respekt. Det styrker deres
selvfølelse og autoritet samtidig som det
styrker menighetens tillit til sine egne.
40 år setter spor
Mot slutten av vår reise i Argentina
deltok vi i den nasjonale predikant- og
lederkonferansen. Etter en bibeltime
ble Olaug og Berner intetanende «lurt»
bort mens vi andre samlet oss i kirken.
Lokalet var pyntet. Framme stod et
bord med en stor kake og to tomme
stoler. Applausen da de to forskrekket
ankom, ville ingen ende ta. Mange var
framme og takket for parets trofasthet
og uttrykte sin kjærlighet til dem.
– Det er trygt å kjenne dine sterke
armer rundt seg, sa en pastor til Berner.
Masse blomster. Alle skulle klemme og
på søramerikansk vis, kysse ut i luften
til hilsen. Tårer og gråt var det både hos
dem som kom med hilsen og paret som
satt målløse på plattformen.
40 år i Argentina har kanskje gått fort.
Men det har ikke vært sporløst.
NR 10 2012 27

Belastet
kirke i
Cordoba
I et belastet strøk i
Argentinas nest største by
ligger menigheten Jesus
Salvacion y Vida, Jesus
frelseren og livet. Både
personer og kollekten har
blitt ranet.
Vi ble forsinket på veien og ankommer
kirken nesten ti minutter etter
annonsert møtestart.
Bare en håndfull personer er samlet.
Forberedelsene til møtet har så vidt
kommet i gang.
Alle skal hilse oss velkomne, med
håndtrykk, med klem, med luftkyss, på
ett kinn, på begge. Vi blir helt forvirret
og går i den ene fella etter den andre.
Klønete hilsning.
Pastor Juan Gordillo har gått
bibelskolen på SBI i Våle og snakker litt
norsk.
Cordoba er Argentinas nest
største by med 1,3 millioner innbyggere
(tall fra 2001). Strøket der kirken er
etablert har utviklet seg til å bli et
belastet område med vold og ran.
Menigheten tør derfor ikke ha sene
kveldsmøter. På vei hjem fra møtet har
folk blitt antastet. Selve møtet har også
blitt avbrutt av bander som kom inn,
ranet kollekten og verdisaker fra folk.
– I den senere tid har vi ikke hatt
Slår hardt Med et lurt smil om munnen slår trommis Paulo
Leonard Ayala (18) på trommene og holder takten når
menigheten synger.
Trommis Paulo:
Trommer låter
skikkelig bra
I kirken i Cordoba står et trommesett.
Dette blir flittig brukt under sangen i
møtet.
– Jeg elsker å spille på trommer, særlig
nå som det begynner å låte skikkelig
bra, forteller en av trommeslagerne,
Paulo Leonard Ayala (18). De er flere
trommeslagere og bytter på å spille i
møtene.
Trommesettet har en spesiell historie:
For noen år siden kjøpte Ruben
Langåker (i dag 13 år) trommesettet for
egne penger. Han ville lære seg å spille.
Ruben er sønn av Irene og Jan André
Langåker, misjonærer i Argentina.
Da familien i vår skulle hjem til Norge
snakket de sammen om hva de skulle
gjøre med trommesettet. De kunne ikke
ta det med. Men de visste at de skulle
tilbake så trommesettet kunne godt bli
stuet bort i påvente av eieren sin.
En dag kom Ruben og sa han hadde lyst
til å gi bort trommesettet. De ringte
pastor Juan i menigheten i Cordoba.
Hadde de bruk for trommene?
Juan ble begeistret. Flere av ungdommene
i menigheten hadde lyst til å lære
å spille trommer. De fikk bare anledning
når de fikk lånt et trommesett.
28
november 2012

misjon
Belastet Det strøket der kirken i Cordoba
ble bygget har etter hvert blitt belastet med
mye kriminalitet.
sene møter og det har vært rolig,
forsikrer pastor Juan. Han smiler
forlegent og sier menigheten ber
om at den kan få være en faktor
til åndelig fornyelse og renselse i
bydelen.
Møtet begynner nesten en halvtime
senere enn annonsert. Det er
bedre enn vanlig da de i dag kjører
med stramme tøyler. Man har da
utenlandsbesøk.
Sangen er fengende selv om det bare
er en gitar og trommer. Folk synger
med – ikke alle like rent. De klapper
– ikke alle i takt.
Etter tale av Helge Nupen, tolket av
Berner Solås, kommer mange fram
til forbønn. De kommer med ulike
behov.
Det er ulike skikker, ulike
tradisjoner. Men hjertets lengsel er
den samme over hele kloden.
Betydningsfullt Carla Posada (21) er leder for dansegruppa
i menigheten. Hun bruker muligheten aktivt i evangelisering.
Danser med hjelp
fra Å kra-ungdom
Nå står Rubens trommesett i
menigheten. De blir brukt mye
og er til stor velsignelse for
ungdommene og i menighetens
møter.
– Jeg begynte å lære av en i
menigheten som heter Matteo.
Nå kan jeg så mye at jeg lærer
meg selv på internett-kurs
og spiller sammen med Juan,
forteller Paulo.
Han kjenner godt Ruben
Langåker og har vært på leir
sammen med ham.
– Jeg husker vi spilte fotball
sammen. Vi tapte for hans lag.
Nå har jeg ingen kontakt med
ham for han er så langt borte,
sier Paulo. Han kommer stadig
til menigheten for å spille
trommer sammen med Juan.
Han lærer dem også å spille
gitar.
– Jeg gleder meg til vi kan starte
musikkgruppe i menigheten,
smiler Paulo Ayala.
– Vi har gått kurs. Nå kan vi det grunnleggende og har det veldig gøy når vi øver,
forteller Carla Posada (21) som leder dansegruppa i menigheten i Cordoba.
I påsken i år reiste ungdommer fra Åkrehamn for å besøke menighetens
misjonsarbeid i Argentina. I forkant hadde ungdommene samlet inn penger for
å hjelpe argentinere på sin egen alder. Noen av pengene ble gitt til menigheten i
Cordoba for å bruke det i sitt ungdomsarbeid.
– For pengene kjøpte vi tøy og fikk en dame til å sy drakter til jentene, forteller
pastor Juan. – Vi har også kjøpt tamburiner og dekorbånd til å pynte dem med.
Dette danner grunnstammen i et nytt ungdomstiltak i menigheten, sier han.
Carla forteller at ungdommene i begynnelsen gikk på kurs i en menighet i en
annen bydel.
– Der lærte vi hva de ulike fargene betyr. Bevegelsene vi gjør har også sin
betydning. Flere i gruppen er så små at de ikke forstår dette. Men de lærer nok etter
hvert, forsikrer hun.
Den unge damen forteller at jentene har vært veldig nervøse før dette møtet. De har
bare holdt på i to måneder. Hun retter en takk til ungdommene i Norge som hjalp
dem å komme i gang.
– Vi er veldig entusiastiske og har det gøy når vi øver. Flere unge jenter blir med oss
etter skoletid. I stedet for å slenge ute blir de med i kirken og øver. På den måten
blir det også en evangelisering, slår Carla fast.
Carla forteller at hun kommer fra en fattig familie med 13 barn. To er dessverre
ikke mer. De har ikke så mye å komme hjem til etter skolen og er glade når de kan
komme i kirken. Tre av Carlas søsken er også med i menighetsdansen.
Yndige Jentene var nervøse
før opptredenen. De klarte
seg fint og danset med myke,
grasiøse bevegelser der både
farger og bevegelser har
betydning. Legg merke til at en
ny gutt er på trommene mens
Paulo venter på tur.

Menighetsfolk Alicia og Edgardo Ruiz
er glade for at deres fire barn er aktive i
menigheten. Yngstemann var ikke til stede da
bildet ble tatt.
– Noen vil gjerne betale for deg, sa
misjonæren.
Pastor Edgardo Ruiz:
Løftet ut av fattigdom
Pastor i San Jose, Edgardo
Ruiz, var fattiggutten som
ble hjulpet ut av fattigdom.
Nå vil han gi tilbake ved å
tjene Gud.
Tekst og foto: Oddwin Solvoll
– Lønn fra menigheten? Jeg har jo mitt
inntektsgivende arbeid, svarer Edgardo
Ruiz, pastor i menigheten Jesus la
Verdad, Jesus er sannheten, i San Jose.
Edgardo snakker meget godt engelsk
og var en de få jeg kunne intervjue på
argentinaturen uten tolk.
I menigheten er det mellom 50 og 60
personer. Det er møter fire ganger i
uken.
Vant til enkle forhold
San Jose ligger i nærheten av storbyen
Tucuman. Ruiz er imidlertid vant til
små og enkle forhold.
– Jeg kommer fra småbyen Los
Sarmientos med rundt 6.000
innbyggere. Jeg vokste opp i en fattig
familie og denne byen var hele min
verden, forteller Edgardo.
Han forklarer at i Argentina er det
slik at hvis du er fattig er det vanskelig
å komme seg ut av fattigdommen.
Moren var skilt og faren alkoholiker.
Hun var en av de første som søkte
frelse da virksomheten startet opp i
Los Sarmientos. Edgardo var en dyktig
skolegutt. Etter obligatorisk skolegang
var Edgardo klar for å begynne i lære
som elektriker. Om noen år kunne han
kanskje få jobb som montør.
– Jeg var en av de aktive ungdommene i
menigheten og trivdes i miljøet der. En
dag kom misjonær Berner Solås til meg
og spurte om jeg kunne tenke meg å
studere videre.
Dette hadde ikke Edgardo engang
vurdert. Uten penger var det en umulig
tanke.
Åtte kvinner betalte skolegang
Slik var det at fattiggutten flyttet til
storbyen Tucuman og begynte på
universitetet. Han har med seg et Det
gode budskap fra 1993 med historien om
ham og åtte unge kvinner i Norge som
gikk sammen for å betale skolegangen.
– Det var dyrt, for de måtte betale både
hus, mat og bøker. Det er helt utrolig
at noen på den andre siden av jorden
vurderte å påta seg en slik utgift, sier
Edgardo hoderystende. Nå vil han gi
tilbake ved å tjene Gud.
Da unggutten begynte på universitetet
hadde han en bratt lærekurve.
– Da jeg begynte å studere engelsk
startet jeg på null. Jeg hadde ikke
engang basiskunnskapen, da
landsbyskoler ikke underviser i engelsk.
Ingen av barna der kommer til å studere
videre likevel. Det var et mirakel at
jeg i det hele tatt kom i gang, forteller
Edgardo Ruiz, som stadig gjentar at han
er takknemlig til dem som hjalp ham
økonomisk i denne perioden.
Stadig eksamener
Edgardo forteller om skolesystemet i
Argentina og at han nå er personalleder
for sin avdeling på skolen i tillegg til å
undervise i engelsk. Selv om han har
klart å klatre opp på rangstigen kan
han ikke slappe av nå. Hvert tredje år
må han bestå en eksamen for å bevise
at han fortsatt har kunnskapen og
videreutvikler seg.
– Arbeidet blir aldri mitt. Klarer jeg
ikke å hevde meg i teten er det rett ut,
smiler han forsiktig.
Ved siden av arbeidet, er det i
menigheten Edgardo engasjerer seg.
Sammen med kona Alicia Gabriela
har de fire barn. Den eldste på 19 år,
studerer nå engelsk og musikk på
universitetet. Alle barna er aktive i
menigheten og i lovsangen. Det setter
Edgardo stor pris på.
– Mitt største ønske er å bli ledet av
Gud, tilkjennegir han og gleder seg over
at det er framgang i menigheten.
30
november 2012

Lederkonferanse for samhold
og oppbyggelse
misjon
– Det er viktig med godt samhold i en liten
bevegelse, konkluderer Jan André Langåker,
arrangør av en vellykket lederkonferanse.
Det var fire år siden siste konferanse
for predikanter og menighetsledere
i Fellesskapet av de frie evangeliske
forsamlingene i Argentina da en
lederkonferanse ble avholdt på
bevegelsens leirsted i Marco Paz, ved
storbyen Tucuman, fra fredag 5. til
søndag 7. oktober. Det var misjonær
Jan André Langåker som stod for
planleggingen av konferansen.
– Hva har vært hensikten med denne
lederkonferansen?
– Hensikten med konferansen er å
få samlet lederne våre til fellesskap
og oppbyggelse. Vi har vært ca. 70
ledere samlet her i Marco Paz. Det
er vi kjempeførnøyde med, uttaler
Jan André. Han minner om at det er
over 600 kilometer fra Tucuman, der
konferansen ble holdt, til Cordoba,
hvor noen av lederne kommer fra. De
fleste av deltakerne kommer naturlig
nok derfor fra Tucuman-distriktet, og
færre fra de to menighetene i Cordobaområdet.
– Allerede nå har vi begynt å planlegge
den neste konferansen i Cordoba neste
år i oktober. Da satser vi på at lederne
God forpleining
fra Tucuman tar
seg tid og råd til å
komme dit.
Langåker ser
det som viktig å
holde konferansen
årlig hvis man tenker
seg en framtid for
bevegelsen og for å
bevare enheten blant
forkynnerne. Det er fire år siden sist
det var en forkynnerkonferanse for
lederne i bevegelsen de frie evangeliske
forsamlinger. Nå er tråden tatt opp i
den hensikt å holde konferansen årlig.
– Har konferansen svart til
forventningen?
– Det synes jeg absolutt! Vi er
kjempefornøyde. Mange av deltakerne
har kommet til meg og sagt at det
har vært en god konferanse. Med
gode bibeltimer og solid forkynnelse
i kveldsmøtene har det vært noe for
enhver. Det var også et friskt pust med
besøk fra Norge hvor Helge Nupen og
Bjørn S. Olsen holdt gode bibeltimer.
Kveldsmøtene var opprinnelig
tenkt holdt utendørs. På grunn av
Smakfullt Konferansedeltakerne fikk god forpleining av kjøkkenpersonalet
på leirstedet i Marco Paz. Her viser en av kjøkkenmedhjelperne fram et stort
brett horn hun har bakt.
Saftig
Etter konferansens siste møte koser Jan
André Langåker seg med asado, agentisk grillmat, sammen med de øvrige
konferansedeltakerne. Måltidet varte til klokken
halv to på natten.
Dribler´ En ettermiddag var det fotballkamp.
Jan André, som tidligere har spilt fotball
på høyt nivå, dribler en av ungdommene,
trommeslageren i Marco Paz.
ustabil værmelding ble ikke det
gjennomført, noe Langåker mener var
bra. Forkynnelsen til konferansens
hovedtaler, Pablo Manzewich, var mer
preget av undervisning enn friluftsmøte
og egnet seg best innendørs. En kveld
kom det plutselig en kraftig skur. Det
hadde gitt et uønsket avbrudd.
Jan André påpeker at
konferansen ikke var ment som et
evangeliseringsfremstøt, men heller som
en konferanse der lederne i bevegelsen
kan bli kjent og føle samhold.
– Det er viktig å bli minnet om at en
er en del av noe større, for forkynnere
som kanskje kjenner på ensomhet i det
daglige virket, sier Langåker.
NR 10 2012 31

Hovedtaler i Predikant- og lederkonferansen for Fellesskapet av de frie
evangeliske forsamlinger i Argentina var Pablo Manzewich. Pablo er
argentiner med russiske røtter og er pastor i en nabomenighet i Tucuman
med ca. 3.000 medlemmer. Han har hatt nære forbindelser til De frie
venner i Tucuman og spesielt misjonærene Olaug og Berner Solås.
Priser ikke lidelse –
men det kan produsere perler
Legg lag på lag med tilgivelse og kjærlighet over ditt hjertesår. Da kan livet bli en perle,
forkynte Pablo Manzewich til et 80-talls forkynnere og ledere i Tucuman, Argentina.
Av Pablo Manzewich
Her en dag leste jeg i Matt 13. Ordene
i vers 44 og 45 grep meg spesielt. Der
leser vi om en skatt som har så stor
verdi at noen vil selge alt for å få tak i
den.
Hvis vi tenker at denne skatten er Guds
rike, ser vi at noen må forlate alt for å
komme inn i det. Det blir som om du
må kjøpe det.
Ingen kan kjøpe frelsen i Kristus. Den
kan ikke fås for all verdens gull. Den får
vi gratis av nåde, ved tro.
Det leder tankene mine til Ef 2,1-5. Her
er det flere prinsipper vi trenger Den
hellige ånds veiledning for å forstå. Men
Gud kan forandre livet vårt og vekke
oss opp fra et dødt liv.
32
november 2012

Månedens preken
Troen – en gave
Vi skal være nøye med ikke å forandre
på teologien. Men perlen i Jesu liknelse
kan tolkes som en herlighet vi vil gi
alt for å få. Vi kan ikke kjøpe frelsen,
men vi må forlate synden for å få denne
herligheten. Den får vi ved tro (Ef 2,8-
9).
Vi Søramerikanere er et folkeslag med
mer tro enn andre. Vi tror på alt mulig.
Kommer det noe nytt, tror vi på det.
Det siste nå var i Buenos Aires, en
gipsfigur man tror kan gjøre underverk.
Troen på Gud derimot, er en gave fra
himmelen.
Vi skal ikke lage en ny religion, men
vi skal se på Jesu liknelse fra en annen
vinkel. Det var vi som ble kjøpt av Jesus.
Gud gav sin sønn for å kjøpe oss fri med
sitt dyrebare blod. Jesus betalte for oss
med sitt eget blod (Apg 20,28).
Paulus sier i 1 Kor 6,20 at vi er kjøpt
med en høy pris. Derfor bør vi
herliggjøre Hans navn.
For en tid siden hørte jeg noe som
forvirret meg: Synd i legemet betyr
ingenting, for legemet skal dø. Det er
synd i Ånden som er farlig. Dette er
ikke riktig. Legemet er et tempel for
Den hellige ånd. Vi er dyrt kjøpt (1 Kor
7,23), derfor skal vi ikke synde.
I 1 Pet 1,18 står det at det ikke var med
sølv eller gull vi ble kjøpt. Da alt var
kaos i våre liv ble vi kjøpt ut av verden.
Ikke fordi Jesus syntes synd på oss, men
fordi han elsker oss.
Søker ting
Det er et problem at menneskene søker
ting og ikke han som gir tingene (Rom
8,31-33). Da djevelen fristet Jesus til å
gjøre brød av stein var det for å dekke et
behov Jesus hadde. Hadde han gått inn
for å få dekket dette behovet først hadde
han falt i fristelse og syndet.
Gud vil noe med hver enkelt av oss. Det
er ikke tilfeldig at jeg er født i denne
tid og ikke for 100 år siden, eller 100 år
senere. Jesus har utvalgt oss (Joh 15,2).
Vi skal ha en ballast i våre liv og være
annerledes enn verden. Vi skal bære
frukt som varer.
Perler kommer av smerte
La oss se litt på perlen i Jesu liknelse.
Hvordan formes den? En levende
skapning må gi livet for at perlen skal
bli til.
Opprinnelig var det bare et skjell
i havet. Den lager skallet sitt av
perlemor. Dersom det kommer et
fremmedlegeme, for eksempel et
sandkorn, inn i skjellet, dannes det lag
av perlemor rundt dette for å beskytte
muslingen mot irritasjon. Det er en lang
prosess.
Perler blir til gjennom smerte og nød.
Kanskje har du opplevd å bli såret og
sviktet? Kanskje av noen du elsket? I
40 år har jeg hatt kontakt med en ung
mann som ble kastet ut av hjemmet sitt.
Det skapte dype sår. Men i stedet for å
utvikle hat mot foreldrene ble han en
perle.
Hvis noen sier: Alle problemer blir løst
når du kommer til Jesus – har de lurt
deg. Når du gir hjertet ditt til Jesus
starter du på et liv i krig og trengsel.
Det betyr liv eller død for oss hvordan
vi tar det som møter oss. Møter du
harde ord som sårer, blir du foraktet og
utstøtt? Kanskje noen bruker ideer du
har kommet med uten
å nevne deg? Det er
smertefullt.
Tilgivelse og
kjærlighet
Du som hører meg
i kveld: Legg lag på
lag av tilgivelse og
kjærlighet fra Gud
over hjertesårene.
For kjærligheten
skjuler en mangfold
av synder (1 Pet 4,8).
Ikke gjør dette for
din egen del, men
for Guds skyld. Han
bruker mange måter
å skape perler på.
En prøvet tro er
mer verd enn det
forgjengelige gull (1
Pet 1,7).
Jeg sier ikke at du
skal gå gjennom
dødsskyggens dal
alene. Jesus går
alltid med deg.
Evangeliet er ikke
først og fremst en
religion. Det er en
relasjon. Han sier
ikke at du ikke
behøver å gråte.
Han sier at han en dag skal tørke tårene
dine. Han er med og holder oss oppe
gjennom alt.
Jeg priser ikke lidelse, men ser at det
kan produsere perler. Det kan også
bringe død.
Når vi blir fornærmet og såret og
reagerer feil, blir ikke såret legt.
Tilgivelse og kjærlighet er legedom for
et såret sinn.
Jeg har sluttet å spørre ´hvorfor´ når
tragiske ting skjer. Selv døden kan være
godt for noe. Jeg spør i stedet: Hva kan
dette være godt for?
Gud produserer perler – ikke djevelen.
Vi kan bare si: Herre, skje din vilje.
Frelseren led vondt. Det ble oss en evig
forløsning. Hvordan kan jeg forvente
evig liv uten lidelse?
Jesus er den verdifulle perlen som vi
kan få inn i våre liv.
Våre liv er den verdifulle perlen som
Jesus ga sitt blod for å redde fra evig
fortapelse.
NR 10 2012 33

Bokanmeldelse
ved Ådne Fardal Klev:
125 år med
De Frie
Venner
i Oslo
I disse dager er det kommet ut ei bok
om historia til De Frie Venner i Oslo.
Frank Søgaard er forfatter av dette
meget interessante verk som er utgitt
av Betel, Ski. Alle frie venner som er
interessert i sin egen historie, burde
skaffe seg et eksemplar øyeblikkelig.
Erik Andersen Nordquelle (1858-1938)
regnes som den som «samlet» mye av
denne virksomheten. Selv var han fra
Larvik og var dessuten ei tid i Bergen
før han i 1899 kom til Kristiania som
Oslo den gang het. Forfatter Søgaard
forteller levende om Nordquelles virke
34
november 2012
Bokaktuell Forfatter Frank Søgaard
presenterer sin nye bok i M40s 125 årsjubileum.
Foto: M40
og møtevirksomheten som foregikk
i disse årene. Møtene var preget av
vekkelse, Guds ånd var mektig til
stede blant vennene. For mange var
Nordquelle som en «magnet». Mange
ville se og høre ham, det skjedde ting
i hans forsamling. Noen møtte faktisk
opp av ren nysgjerrighet, andre kom
for å lage trøbbel. Felles for de
fleste av disse, var at
de gikk fra møtene
etter å ha fått et møte
med den levende Gud.
Nordquelles budskap
traff mange. Oslo var på
denne tiden preget av mye
fattigdom og nød – på det
sosiale plan, men sannelig
også på det åndelige.
Barratt regnes som
pinsebevegelsens far – og da
er Nordquelle pinsebevegelsens
mor, hevder forfatteren i
boka. Og han begrunner sin
påstand. T.B. Barratt kom
tilbake fra USA like før nyttår
1906/1907 og da var de fleste, ja, i
regelen alle, menigheter stengt for
ham. Men Nordquelle inviterte ham
til å tale, og sammen opplevde de to
rike vekkelsestider. Begge var sterke
personligheter, og etter hvert ble det
til at Barratt trakk seg ut og dannet sin
egen menighet.
Etter at Nordquelle sluttet som leder
av forsamlingen i Oslo i 1936, har
menigheten hatt flere forstandere som
alle er kjente navn i De Frie Venners
eldre og nyere historie; Mads Kornelius
Kleppe, Daniel Nilsen, Johannes Hedin,
Albert Robinson, Bjarne Staalstrøm,
Yngvar Pettersen, Øystein Østerhus,
Kjell Ohldieck, Leilighet Kjell Arve i Tolås Spania fram
til nåværende forstanderpar til salgs Margunn
og Frank I Søgaard. Alfas del De Pi, ulike Costa virkegrener Blanca,
som søndagsskole Spania og selges juniorarbeid stor, pen blir
behørig 5-roms omtalt. rekke-leilighet, bygge-år 2003.
Forfatteren har selv vokst opp i
menigheten, Stor og stue, kjenner kjøkken, derfor 5 sover.,
meget godt til 3 bad, emnet hage, han ute-kjøkken
behandler.
Samtidig bringer m/grill, han lekehytte, inn ny kunnskap felles
og synsvinkler svømme-basseng, som setter det i meget hele rolig
i perspektiv.
strøk,
Jeg har
nær
selv
norsk
hatt glede
skole,
av å lese boka
45 min
fra A
til
til
Alicante-flyplass.
Å, og mener
forfatteren har
Pris:
kastet
Nå
nytt
385
lys
000
over
Euro
De
Frie Venners historie
(Før 480.000
som både
Euro)
frie
venner – og kristne venner for øvrig –
vil få stor glede og inspirasjon av å lese.
Tlf. 00 34 636 495 127 eller
e-mail:tonedysjaland528@hotmail.com
Boka koster Kun kr. 200,- seriøse henvendelser.
og kan bestilles fra:
Ådne Fardal Klev, Fokvelland,
4580 LYNGDAL
Tlf. 38 34 62 05 / mobil 92 62 53 07
E-post: fardal.klev@gmail.com
To leiligheter til salgs i Spania
Leilighet i Spania
til salgs
I Alfas del Pi, Costa Blanca,
Spania selges stor, pen
5-roms rekke-leilighet, bygge-år 2003.
Stor stue, kjøkken, 5 sover.,
3 bad, hage, ute-kjøkken
m/grill, lekehytte, felles
svømme-basseng, i meget rolig
strøk, nær norsk skole,
45 min til Alicante-flyplass.
Pris: Nå 385 000 Euro
(Før 480.000 Euro)
Tlf. 00 34 636 495 127 eller
e-mail:tonedysjaland528@hotmail.com
Kun seriøse henvendelser.
Pen familiebolig i Spania
til salgs
I Alfas del Pi, Costa Blanca,
Spania selges stor, pen familiebolig,
med meget god standard fra
2004 med 4 soverom, 3 bad,
fullt utstyrt kjøkken og romslig
stue på 34 m2 med utgang til
overbygd terrasse.
Kjelleretasjen kan bli brukt
som en separat leilighet
eller kontor. Lettstelt hage
med svømmebasseng, i meget
rolig strøk, nær norsk skole,
45 min til Alicante-flyplass.
Pris: 375.000 Euro
Tlf. 00 34 636 495 127 eller
e-mail:tonedysjaland528@hotmail.com
Kun seriøse henvendelser.

John Rusten til minne
Det var med sorg og overrasking at me fikk høyre at John Rusten har gått bort. Det var ikkje lenge sidan vi traff han ute og han
var i bra form. Han har no fullend løpet og er heime i himmelen.
John kom frå ei god kristen familie i Høydalen. Foreldra vart med i «Dei frie vennar», og det vart også John og brødrane hans.
John var eit friluftsmenneske og elska å gå i fjellet. Det var difor eit hardt slag for han då han vart lamma i ei ulykke etter
orkanen i 1992. Han miste likevel ikkje motet, og kom seg fram med rullestolen sin.
John var flink å spele keyboard, og deltok med det både på Betel og Frelsesarmeen. Han var ein i ivrig kristen, og i tidlege år
fôr han rundt på bygdene og selde julehefte. Med i rullestolen sin hadde han alltid traktatar som han delte ut til så mange som
mulig. «He du noke ammunisjon?» var eit fast uttrykk. Det betyr: «Har du traktatar til meg?» Dette spørsmålet fekk eg ofte.
Vi kan spørje oss sjølve kva som fekk ein lam mann til å vere så ivrig? Det var at han hadde fått møte Jesus Kristus i
ungdommen, og at han ville vitne om Guds son. Han hadde også små artiklar i avisene der han vitna om si tru. Måtte vi alle
tenke på kva John Rusten stod for, og etterfølgje hans gode eksempel og tru. Lat oss ta imot Jesus slik at vi får møte han att i
himmelen.
Fred over John Rusten sitt gode minne!
Eg vil avslutte med eit bibelord som passar til John: «Eg har stridd den gode striden, fullenda løpet og halde fast på trua. So
ligg no rettferdskransen ferdig for meg, den som Herren, den rettferdige domaren, skal gje meg på den dagen – ja ikkje berre
meg, men alle som har elska hans kome» (2 Tim 4,7-8).
Hans Reite
Slapp av!
Cathrine Hemnes har vært
lærer for norske skolebarn i
Argentina. Nå er Cathrine
tilbake i Norge igjen, men flere
av hennes tegninger pryder
vegger i Rio Ceballo.
Vi falt for denne hvilende
sauen. Teksten på spansk blir
på norsk:
I fred vil jeg
legge meg ned
og sove. For du,
Herre, du lar
meg bo for meg
selv i trygghet.
(Sal 4,9)
Skråblikk på Ordet
NR 10 2012 35

Postal Address: P.O Box 23 – N-4299 Avaldnes
Terminal address: Husøyveien 260 – N-4262 Avaldnes
Bestill et abonnement
på telefon 33 06 54 54
Vil du bli Det gode budskaps
Ambassadør
Vi trenger ambassadører over hele Norge for å
representere Det gode budskap og melde fra om små
og store hendelser som skjer blant de frie venner.
• Du må kunne følge med i hva som skjer på ditt lokale plan
• Du bør kunne uttrykke deg godt skriftlig
• Du bør ha et digitalt kamera og håndtere dette greit
Send meil til dgb@dfef.no Fortell om deg selv. Eller ring
970 26 449 for mer info. Hører fra deg!
Oddwin Solvoll
Redaktør
Velkommen til
Gavelstad
Gårds- og turisthotell i
Vestfold
Din annonse her!
Ring 33 06 54 54
– Hotellet med en
familiær tone, et interiør
som skaper trivsel og
natur som tilfredstiller
alle behov
Tlf: 33 15 59 99
www.gavelstad.no
36
november 2012

Nytt fra misjons- og hjemmekontoret
Besøk i Argentina
Som det fremkommer av artikler i
dette nummer av Det gode budskap
har en delegasjon fra DFEF i Norge
vært på besøk i Argentina. Medlem
i misjons- og hjemmeutvalget
Helge Nupen, og misjons- og
hjemmesekretær Bjørn S. Olsen var på
reise sammen med redaktøren av Det
gode budskap.
Formålet med reisen var å delta
på en lederkonferanse for DFEF i
Argentina, samt å få et helhetlig
innblikk i det arbeidet som DFEFs
misjonærer driver i landet. Reisen
gikk over 12 dager, og vi besøkte
begge de provinser som DFEF har
arbeid i. Gjennom våre besøk i de
lokale menigheter og i samtaler med
nasjonale pastorer og medarbeidere
fikk vi et positivt innblikk i
resultatene av vår tilstedeværelse
i landet. Overalt hvor vi kom traff
vi levende og begeistrende troende
som prioriterte å søke sammen i
menighetsfelleskapet.
Som i tidligere misjonsbesøk sitter vi
også denne gang igjen med følelsen av
takknemlighet for å få lov til å være
en del av noe større enn oss selv og det
arbeid vi har i Norge. Vi sitter også
igjen med tanken om at «misjonærene
er dagens helter», og at de burde få
enda mer oppmuntring, støtte og
oppmerksomhet enn de i realiteten
får. En stor takk til våre misjonærer
Langåker, Skrøvje og Solås som tok
så godt vare på oss under vårt besøk i
landet, og for den innsats dere yter for
at misjonsbefalingen skal bli oppfylt
langt utover våre egne landegrenser.
Visjon for Norge
Misjons- og hjemmeutvalget har
tatt initiativet til å samle alle de
underutvalg og råd innen DFEF som
jobber med DFEFs arbeid i Norge.
En gruppe ressurspersoner er nedsatt
som har fått i mandat å jobbe frem
en strategi og en handlingsplan
for DFEF som gjør at vi kan bli en
offensiv bevegelse med satsing på
menighetsplanting og ekspansjon.
Gruppa hadde sitt første møte på
Gardermoen 22. oktober, og vil
frem til neste års sommerstevne
jobbe med saken. Gruppa vil gjøre
sitt ytterste for at prosessen skal bli
implementert i flest mulig organer
og menigheter, slik at DFEF som en
helhetlig bevegelse, kan stå sammen
om visjonen. Mer informasjon om
arbeidet vil bli presentert i DGB og på
FLK 2013.
Misjonskalenderen
september 2012
I september 2012 kom det inn
21.480,- gjennom misjonskalenderen,
dette er en nedgang på 4.400,-
fra samme måned i fjor da det kom
inn 27.880,-. Hittil i år har vi fortsatt
en bitte liten økning i fra 198.547,- i
2011 til 200.120,- hittil i 2012.
Vi takker for gavene.
Misjonskalenderens konto
8220.02.84069
Kontorsekretær
Tina Celand
Heianveien 83, 3175 Ramnes
Mobil: 938 22 579
E-post: tina.celand@dfef.no
Misjons- og Hjemmeutvalgets
leder
Haldor Aasebø
Høgevegen 12, 6260 Skodje
Mobil: 928 80 077
E-post: haldor.aasebo@
skodje.kommune.no
Redaktør
Oddwin Solvoll
Fjordveien 26
1532 Moss
Tlf: 970 26 449
E-post: dgb@dfef.no
DGB på nett
www.detgodebudskap.no
Ekspedisjon
Det gode budskap
Skinneneveien 236
3178 Våle
Kontakt Tina Celand
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: tina.celand@dfef.no
Konto 3000 15 47522
Trykk 07-gruppen
Grafisk design
Reklamehuset Wera
www.wera.no
Det gode budskap
kommer ut 11 ganger i året. Abonnementsprisen er kr 600,– pr/år. Portotillegg kr 50,– til utland.
Abonnementet er bindende og løper til skriftlig oppsigelse er mottatt. Alle henvendelser vedrørende
abonnement, betaling og adresse-forandring skal rettes til ekspedisjonen. Innsendt stoff til bladet må
innkomme den 20. i måneden før utgivelse (bladet kommer ut rundt den 15. i hver måned).
Misjons- og Hjemmeutvalget
Skinneneveien 236, 3178 Våle
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post: mhu@dfef.no
Konto: 8220.02.84050
Misjons- og
Hjemmesekretær
Bjørn Olsen
Grimsrødhøgda 72,1791 Tistedal
Telefon: 55591002
Mobil: 99594764
E-post: olsen@dfef.no
NR 10 2012 37

Betesda Eiken
Onsdag kl. 17.30 one80 junior
annenhver kl. 19.00 one80 tennplugg
Torsdag kl. 19.00 – 21.00 Bønn
Fredag kl. 19.30 Møte
Lørdag kl. 20.00 one80
(en gang i måneden)
Velkommen
Øvre Vestlia 1, 1580 Rygge
Søndag kl 18.00 Møte
Fredag kl 19.00 Møte
Tirsdag kl 12.00 Søstermisjon / kl 19.00 Musikkøvelse
Menighetens kontaktperson: Johannes Wilskog
Tlf: 69 26 07 96 • Mobil: 911 76 984
Epost: wilsko@c2i.net
Solstrand Camping
Postboks 102, 4523 Sør-Audnedal
Tlf: 38 25 64 37 • Faks: 38 25 92 21
Mobil: 916 18 14 • E-post: solstrand@dfef.no
www.solstrand-camping.no
Betania Åseral
Onsdag kl.17.00 Junior (annenhver)
Fredag kl 20.00 Ungdomsmøte (annenhver)
Søndag kl.11.00/19.00 Møte
www.betaniaaseral.no
Velkommen
Søndag kl 11.00 Høytidsmøte
kl 19.00 Sang og musikkmøte
Torsdag kl 19.30 Bibelkveld
Velkommen til DFEF i Stavanger
www.evangeliehuset.net
Torsdag 19:30: Bønnemøte
Fredag 18:30: Junior
20.30: Ungdomsmøte
Søndag
11:00: Søndagskule • 18:00: Møte
For oppdatert program:
www.sionmoster.no
Velkommen til SION
Tirsdag kl. 18.30 Bønn
Fredag kl. 20.00 Ungdomsmøte
Søndag kl. 17.00 Møte
Velkommen til
Betania, Kristiansand!
ÅKREHAMN
Den Frie Evangeliske Forsamling
Møter hver fredag og søndag kl. 19.00
Kveldsåpen kafé en fredag
i måneden
Velkommen til møtene
www.saronakra.no
Den Frie Evangeliske Forsamling
Fløenbakken 57, Bergen
Gudstjeneste søndager kl. 11.00.
Sjekk våre nettsider for nøyaktig møteprogram
og nedlasting av møteopptak.
Velkommen til DFEF i Bergen!
www.floenkirken.no
Klippen
Nordre Sætrevei 48, 3475 SÆTRE
Søndager Møte kl 18
(kl 11 fra St.Hans til skolestart)
Torsdager kl 19
Varierer med møte, bønn og
samtale (og sangkafe kl 18)
Annenhver torsdag kl 17 30 –19 00
Mottak av klær til Øst Europa
(ikke januar og sommerferie)
Formiddagstreff
Første onsdag i mnd kl 11 fra
feb–juni og sept–des
Velkommen til Klippen
E-post konilsen@online.no
Tlf 90621552

Kvinner i Tyrkia.
Illustrasjonsfoto: OM
Jeg har aldri sett en bibel
Et studium ledet to kvinner sammen, en
kristen og en muslim …
Mary, som har bodd i Tyrkia i to år, flyttet nylig fra en by
i den vestlige delen av landet til Istanbul for å fullføre et
månedslangt kurs. Dette ville gjøre det mulig for henne å
undervise i engelsk for voksne. Mary elsker å dele sin tro med
andre og benyttet anledningen under kurset til å fortelle om
Jesus.
Uka etter at hun begynte kom en iransk gjest, Ava, for å
bo hos Mary mens hun tok eksamen. Selv om begge måtte
studere, var det ikke så lett å slutte å snakke når de først
hadde begynt. Etterhvert dreide samtalen seg om tro og Mary
fortalte om hva troen på Jesus betydde for henne. Ava svarte:
– Du er rar, Mary! Aldri før har jeg hørt noe liknende. Vi er
må snakke mer om dette før jeg drar.
Av en eller annen grunn fikk de ikke en ny anledning
før dagen Ava skulle reise. Mary skulle akkurat gå på
formiddagsmøte i menigheten da Ava våknet for å ta farvel.
– Men vi fikk ikke sjanse til å snakke mer, sa Ava skuffet.
Mary foreslo at de kunne ta kontakt på Facebook, men tenkte
ikke på at Facebook er forbudt i Iran. Som et kompromiss
bestemte de seg for å bruke epost istedet, og tok farvel.
Mary skyndte seg for å komme tidsnok til møtet. Underveis
hørte hun Gud spørre henne om hvor hun skulle.
– Jeg skal til menigheten, Gud! Jeg skal dit for å tilbe deg.
– Og når skal Ava få sjansen til å tilbe meg?
– Ehhh …
– Så, gå tilbake!
– Ok! Jeg skal gå!
Mary skyndte seg tilbake til leiligheten og fortalte Ava om
samtalen hun hadde hatt med Gud. Så satte de seg ned og
begynte å snakke. Ava sa at hun trodde på gode gjerninger
og Mary utfordret henne med menneskets syndige natur og
Guds hellighet. Hun fortalte at Gud hadde skaffet en utvei
slik at hennes synder kunne bli tilgitt.
– Og hvilken vei er det, spurte Ava uventet.
Mary spurte om hun ville se hva som står i Bibelen om dette.
Det ville Ava gjerne, og fortalte at hun aldri før hadde sett en
bibel. Mary løp begeistret til soverommet for å finne Bibelen
sin.
Mary og Ava startet med begynnelsen og mens Ava leste,
utbrøt hun: – Jeg har aldri hørt dette før! Denne boken er så
annerledes enn Koranen!
De leste om Adam og Eva, behovet for en frelser og Jesu
fødsel. Da Ava leste om engelen som kom til Maria og fortalte
at hun skulle føde en frelser, sa hun: – Å, muslimene sier at
Gud ikke kan ha en sønn, så engelen mente vel ikke det han
sa helt bokstavelig? Mary skjønte at det var vanskelig for
Ava å forstå dette, hun trodde at Gud hadde et forhold til
Maria.
Snart var tiden omme og Ava måtte til flyplassen
uten å ha fått klarhet i alle sine spørsmål. Men
hun fikk med seg Marys bibel og har siden lest
den sammen med familien sin.
Thorleif Sørlie
Misjonær og personalleder i
Operasjon Mobilisering
NR 7 2012

Returadresse:
Det gode budskap Skinneneveien 236, 3178 Våle
Julehilsen
til våre misjonærer
Vi vil også i år oppfordre DFEFs misjonsvenner til å huske på misjonærene i julen. Send
en julehilsen, gi en ekstra misjonsgave og vis at du setter pris på det arbeidet den
enkelte misjonær gjør. Ettersom vi nå lever i 2012 er det lettere enn noen sinne å nå
misjonærene. De fleste av misjonærene er på nett, og kan nås både ved hjelp av e-post
og Facebook. Her følger en liste med kontaktdata til misjonærene: Bankkontonummer til
de respektive finner du i september nummeret av DGB under misjonskvitteringene.
Bakke Borghild Elise og Eddie
c/Torcal 2 Alarife 321,
29649 Mijas Costa (MA) SPANIA
E-post: borghildeddie.bakke@gmail.
com
Dysjaland Tone
Cami de la monja 43, 03530 La Nucia,
SPANIA
E-post: tonedysjaland528@hotmail.com
www.apostoliccf.es
Langåker, Jan Andre og Irene
For tiden bosatt på Åkrehamn
Lidal, Inga og Roald
Matsukazedai 14-3, A806,
Higashi Matsuyama Shi,
Saitama Ken, 355-0055 JAPAN
E-post: lidal@gol.com
Solås, Olaug og Berner
Casilla de Correo 274 S.M.,
De Tucuman 4000. Rep. ARGENTINA
E-post: b_ol_sol@arnet.ar
Stokland, Turid Dahl
Av. das Americas 201, Cond. Arua
08771-910 Mogi das Cruzes
SP. BRASIL
E-post: turbras@yahoo.no
Sørlie, Santa og Torleif
40 Parkland Aveue, Carlisle,
CA1 3GN ENGLAND
E-post: torleif.sorlie@om.org.
Johannessen, Tore
297 M.17T.Measun A.Fang 50110 Chiang
Mai, THAILAND
E-post: tore@btww.net
Svendsen, Svend Trygve
(pvt) Ltd. 446/6 Colombo Road, Kurana
Negombo, SRI LANKA.
E-post: svendsvendsen@newlife.lk
Skrøvje, Anita og Jan Bjarne
Casilla de Correo 274
S.M. De Tucuman 4000; Argentina
Epost: ajbskrovje@googlemail.com
Aarenes, Kamilla og Arild
Epost: arild.aarenes@gmail.com