bli nedlagt

Ruben Søgaard har dype røtter i Den Frie Evangeliske Forsamling. Siden han var tre år har menigheten vært hans hjem nummer to. – Dette er en tøff tid både som led 

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge 

bli nedlagt 

«Alternativet er å drive videre, eller å 

søke sammen med andre menigheter 

i byen» 

Ruben Søgård, talsmann for eldsterådet i DFEF 

Nr. 6 • juni 2009 • Årgang 105 

og som vanlig medlem i menigheten, sier eldsterådstalsmannen. 

utfordrende. Et utviklingstrekk 

hos oss har vært utflytting. Det 

innebærer at så godt som alle 

som tilhører vår menighet nå, er 

tilreisende – fra Follo, Bærum, 

Skedsmo eller ulike deler av 

Oslo by. Vi har lite kontakt med 

menneskene som bor i nabolaget 

i Oslo sentrum, oppsummerer 

eldsterådstalsmannen. 

– Har dere vurdert geografisk 

flytting av menigheten, slik for 

eksempel deres tidligere nabomenighet 

i Møllergata, Oslo 

misjonskirke Betlehem, har gjort 

Foto: Lars O. F 

Møllergaten 40 i Oslo står foran et 

avgjørende menighetsmøte i slutten av 

– ved å bygge ny kirke og flytte til DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER 

drabantbyen Abildsø? 

De Frie Evangeliske Forsamlinger 

(DFEF) alternativer en del av for videre 

bevegelsens far» i Norge. 

juni. Det – Vi finnes hadde en diskusjon i 2002 flere 

Nordquelle og hans venner i 

om fremtiden til menigheten. det pinsekarismatiske miljø i menigheten De frie venner i 

Da var flytting tema. Bortsett Norge. 

Torvgaten 7, i Kristiania 

fra søndag formiddag er det DFEF har circa 65 menigheter (Oslo), overlot i 1907 sin 

drift, men vanskelig å eldsterådet få parkeringsplass i med circa 6.000 trekker tilhørige. talerstol seg til metodistpresten hvis 

Møllergata. Vurderingen nå er Erik Andersen Nordquelle Thomas Ball Barratt. Det ble 

(1858-1938) var leder 

etter hvert et nært samarbeid 

at uansett om vi hadde flyttet eller 

blitt der vi er, er det praktiske 

for De Frie Evangeliske 

mellom Nordquelle og 

Forsamlinger, eller «De 

Barratt. 

menighetsmøtet oppgaver som følger med det å bestemmer frie venner» som de også seg Men da Barratt for leide et eget å drive 

drive menighet. Det er oppgaver kalles. Han kunne med 

lokale i Møllergata 38, mente 

som vi ikke ser at vi kan dekke god grunn vært kalt 

De frie venner at Barratt hadde 

startet med konkurrerende 

med dagens mannskap, svarer «Pinsebevegelsens mor» 

menigheten Søgaard. på samme 

og «den frie evangeliske 

måte som 

møter. Det endte 

tidligere. 

med split- 

LES MER SIDE 2 og 3 

telse. Nordquelle ble leder 

DFEF, mens Barratt regnes 

som stifteren av Pinsebeve 

gelsen i Norge. 

I de to første tiår av forrige 

århundre var DFEFs menig 

i Oslo Norges største frikir 

lige menighet. I 1930 flyttet 

denne menigheten til Møllergata 

38, og for 20 år side 

skiftet menigheten adresse 

Møllergata 40. Nå står men 

heten i fare for å bli nedlag 

Kilder: Vårt Land, DFEFs nett 

Wikipedia og Korsets S 

VÅRT LAND – tirsdag 12. mai 2009 – side 

Mange av DFEFs predikanter har etter 

mange års pause endelig fått sitt eget 

samlingspunkt. Frank Søgaard, Gordon 

Tobiassen og Bjørn Olsen stod i spissen for 

interessante predikantdager på Kraftskolen 

SBI i slutten av april. 

LES MER SIDE 12 - 13 

Misjonær Turid Dahl Stokland gir alt for å hjelpe slumbarn 

i Sao Paolo til et bedre liv. På samme tid er hun opptatt av 

å formidle Jesus Kristus til barna og deres foreldre. Les om 

hennes store engasjement og tjeneste på misjonssidene. 

Ute på landsbygda, på steder hvor du 

”trodde ingen ville bo”, går evangeliet fram 

og mennesker overgir seg til Gud. Pastor 

Mihali har stor nød for folket i landsbyer på 

landsbygda og ofrer seg helt og fullt for å 

forkynne evangeliet. SE MER SIDE 32 og 33 

“Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur 

når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden” 2. Peter 1, 4

Møllergaten 40 legges ned? 

De Frie Evangeliske Forsamlinger har en stolt 

historie å vise til i Oslo. Menighetene i Møllergaten 

38 og siden i nummer 40 har i 110 år vært «lys og 

salt» i hovedstaden. Men veksten har uteblitt de 

siste 20 årene, og vennene setter derfor fokus på 

menighetens framtid. 

OSLO: Eldsterådet i M40, Knut Østbye, 

Ruben Søgaard og Eivind Martinsen står 

sammen om svarene i dette intervjuet. 

Brødrene har alle lang fartstid i DFEF, 

nyter stor respekt og har betydd veldig 

mye for fellesarbeidet i bevegelsen. 

De siste månedene har det vært flere 

menighetsmøter i M40, hvor det har vært 

satt fokus på framtiden. I slutten av juni 

vil det bli tatt en avgjørelse om hva som 

vil skje videre. Hvis menighetsmøtet 

beslutter å fortsette videre som før, vil 

eldsterådet trekke seg. 

– Hvorfor setter dere M40s 

framtid på dagsordenen? 

– M40s framtid har alltid vært vårt fokus, 

slik det har vært for ledere før oss. Ved 

noen anledninger de siste årene har vi 

fokusert særskilt på dette i vår dialog med 

menigheten og har forsøkt å gi retning 

for menighetsarbeidet med håp om å se 

vekst. Dessverre har veksten uteblitt og 

vi ser at det blir stadig mer utfordrende 

å dekke de praktiske og åndelige 

behovene menigheten har ettersom vi 

blir eldre og færre. Utflytting og avgang 

til andre menigheter har gjort at vi nå 

fullstendig mangler tenåringer, studenter 

og aldersgruppen mellom 35 og 55 år. 

Med dette som utgangspunkt blir det også 

vanskelig å nå nye. 

– Hva tror dere er grunnen til at en ikke 

har lykkes, opplevd vekst de siste 15 

årene? 

– I likhet med andre menigheter, både i 

og utenfor vår bevegelse, opplever vi den 

generelle sekulariseringen i landet vårt. I 

tillegg har nordmenn materiell velstand og 

føler ikke nødvendigvis behovet for Gud 

slik vi gjerne skulle ønske. Det er sikkert 

fristende å skylde på politikere og andre 

samfunnsaktører, men i realiteten handler 

nok dette mer om lys og salt som mangler 

kraft. 

Oslo har også forandret seg mye de 

siste årene og lokaliseringen midt i 

Oslo sentrum gjør at vi først og fremst 

omgir oss med familier med annen 

kulturbakgrunn, samt «unge og urbane». 

Vi må konstatere at vi ikke har klart å 

nå disse gruppene og at innsatsen vår 

begrenses av at de fleste av oss ikke bor i 

strøket, men i utenbyskommuner. 

For mange år siden hadde M40 et sikkert 

tilsig av «Frie Venner» som flyttet til 

hovedstaden og den lojaliteten er nå borte. 

I stedet velger man menighet ut fra venner, 

egen smak og i noen tilfeller behovet for 

å frigjøre seg fra egne tradisjoner. Vi er 

glade for alle som har funnet seg til rette 

i en av de andre menighetene i byen og 

som er i tjeneste for Herren der, selv om 

vi selvsagt blir velsignet hver gang noen 

velger Møllergata 40 som sitt åndelige 

hjem. 

– Hvilke alternativer har dere for videre 

drift? Hvilke beslutningsmuligheter 

har menigheten og hva er eldsterådets 

innstilling? 

– Kort fortalt er det i hovedsak tre 

alternative veier videre for menigheten. 

Enten kan vi søke sammen med en 

annen menighet i byen eller legge ned 

menigheten slik at alle er fristilt og kan 

velge det som ligger dem teologisk eller 

geografisk nærmest. Et tredje alternativ 

er å drive videre, men vi tror ikke dette 

er god forvaltning av de menneskelige 

og økonomiske ressursene vi råder over. 

Derfor har vi sagt at dersom dette blir det 

endelige resultatet, vil videre drift måtte 

skje med en ny ledelse på plass. 

Eldsterådet har rådet menigheten til å 

vurdere muligheten for å slå oss sammen 

Frikirkemenighet kan 

Menigheten som var Norges største, har opplevd tilbakegang de siste 15 årene. 

Jan Arild Holbek 

janah@vl.no 22 310 439 

For 100 år siden 

var Den Frie 

Evangeliske 

Forsamling i 

Oslo var landets 

største frikirkelige 

menighet. Nå kan 

menigheten bli 

nedlagt. 

– Vi som går i menigheten har 

et godt fellesskap. Men på 15 år 

har vi ikke opplevd vekst, snarere 

tilbakegang, sier Ruben 

Søgaard, talsmann for eldsterådet 

i den tradisjonsrike 

menigheten i Møllergata. 

Nå er det ingen tenåringer 

eller studenter i menigheten. 

Det er heller ingen menighetsaktive 

mellom 35 og 55 år, forteller 

Søgaard. 

– Vi mangler to ledd i lenken. 

Når vi ikke evner å nå nye, må 

vi spørre om dette er riktig måte 

å investere både økonomiske 

og menneskelige ressurser på i 

Guds rike. Eldsterådet har ønsket 

å ta tak i denne utfordringen, 

før både folk og penger er 

brukt opp, tilføyer han. 

Utstillingsvindu? Den Frie 

Evangeliske Forsamling i Oslo 

(M40) var i flere tiår preget av 

stor vekkelse. Men det er lenge 

siden. I de to første tiårene av 

forrige århundre var dette Norges 

største frikirkelige menighet. 

– I mange år var dere De Frie 

Evangeliske Forsamlingers «utstillingsvindu» 

i hovedstaden? 

– Du skal nok temmelig mange 

år tilbake for å si at dette var 

DFEFs store utstillingsvindu. 

Bevegelsen har langt større 

menigheter og virksomhet 

på Karmøy og på Sørlandet, 

svarer Søgaard. 

I likhet med mange andre 

frikirkelige menigheter – som 

gjerne ligger i gamle sentrumsområder 

i byer – har det gått 

nedover med møtedeltakelse og 

aktivitet i M40. 

Erik Andersen Nordquelle var leder for De Frie Evangeliske Forsamlinger, og kunne med god grunn vært kalt 

«den frie evangeliske bevegelsens far». Her er han samlet med noen av vennene i Møllergata 38 (nå 40) i Oslo. 

Nordquelle står i midten i midterste rekke. 

Foto: Hentet fra boka De gamle Stier 

Fra en utflukt til Nærsnes i 1908. Midt på bildet ser vi Erik Andersen Nordquelle. 

HALLELUJAGATA 

Stolt fortid. – Vi har en stolt 

fortid. Det er det som gjør dette 

så smertefullt. Vi er opptatt av 

hvordan vi kan ta vare på mennesker, 

ikke bare tradisjoner og 

murstein, sier Knut Østbye. 

Han er også medlem av eldsterådet 

i M40. 

– Mine barn er 4. generasjon 

i denne menigheten. Jeg skjønner 

sorgprosessen, for jeg har 

selv vært en del av den. Vi i 

lederskapet har ønsket åpenhet 

i stedet for å ta valg over hodet 

på menigheten. Å legge ned 

menigheten er ett alternativ. 

Men det er viktig for oss å få 

fram at dette ikke er en lettvint 

løsning, en enkel utvei for oss. 

Dette er noe vi har tenkt og bedt 

mye over i lang tid, sier Østbye. 

Dype røtter. Også Ruben 

Søgaard har dype røtter i 

menighetsfellesskapet. Siden 

han var tre år har menigheten 

vært hans hjem nummer to. 

I dette menighetsfellesskapet 

har hans foreldre fortsatt sterk 

tilhørighet, og hit bringer 

Ruben Søgaard og kona Kesia 

Faksimile, VÅRT LAND 

Møllergata i Oslo ble tidligere 

på folkemunne omtalt som 

«Hallelujagata». I boka Til 

samme himmel går vår vei skriver 

Arne Prøis om det store 

antall frikirkelige menigheter 

i denne gatestumpen i Oslo 

sentrum. 

Fram til 1980-årene hadde 

følgende frikirkelige menigheter 

sine lokaler i en avstand 

på to-tre hundre meter i Møllergata: 

Den Frie Evangeliske 

Forsamling, Den evangeliske 

forsamling, 

Maran Ata og Betlehem. 

Innimellom disse menighetene 

var også Den anglikanske 

kirke i Oslo. 

Siden har Den Evangeliske 

sine barn til søndagsskolen. 

– Vi er dypt takknemlige for 

arven. Denne menigheten har 

«Å legge ned 

menigheten er ett 

alternativ. Men 

det er viktig for oss 

å få fram at dette 

ikke er en lettvint 

løsning» 

Knut Østbye, medlem 

av eldsterådet i M40 

hatt enorm betydning for livet 

mitt. Men mitt og eldsterådets 

ansvar nå handler ikke om hva 

med andre brødre og søstre i byen. I 

side 12 – VÅRT LAND – tirsdag 12. mai 2009 

tillegg til at enkeltmennesker kunne bli 

inkludert i et omsorgsfellesskap i en 

annen menighet, mener vi at det også 

kan være til framgang for Guds rike i 

Oslo at flere «samler glørne» og blir et 

sterkere fellesskap. Nedleggelse er også et 

alternativ, men det er altså ikke vårt ønske. 

– Hvordan har dere involvert MHU i 

planene om eventuell nedleggelse? 

– Da MHU meddelte sine planer om å 

flytte til Solvoll høsten 2008, uttrykte vi 

at disse planene bekymret oss mindre enn 

menighetens utvikling. Vi har forståelse 

for at hverken MHU eller andre organer i 

bevegelsen har kapasitet eller virkemidler 

til å gå inn en slik situasjon. Vi opplever 

også at det å drive menighetsarbeid i en 

storby kan by på andre utfordringer enn 

menighetsarbeid på mindre steder, der en 

del av våre gode tradisjoner og kultur kan 

bli et «filter» som stenger for muligheten 

til å nå dagens mennesker. Dette har vi 

opplevd forståelse for i vår dialog med 

MHU-sekretæren. 

– Prosessen mot en eventuell 

nedleggelse – har det også vært en 

sorgprosess? 

Foto: Hentet fra boka De gamle Stier 

forsamling flyttet til nye 

lokaler på Majorstua, og 

kaller seg nå Misjonskirken 

på Majorstua. Betlehem har 

bygd ny kirke på Abildsø og 

bruker navnet Oslo misjonskirke 

Betlehem. Virksomheten 

i Maran Ata og Den Frie 

Evangeliske Forsamling er 

kraftig svekket de senere år. 

som ligger bak oss, men foran. 

Dette er en tøff tid både som leder 

og som vanlig medlem i menigheten, 

sier Ruben Søgaard. 

Veivalg. Eldsterådet har bevisst 

valgt å ha tett dialog med menigheten 

om veivalgene som nå 

må tas. 

To menighetsmøter om fremtiden 

er avholdt i løpet av de 

siste to månedene, og i begynnelsen 

av juni blir det enda et 

menighetsmøte. Søgaard vil 

ikke forskuttere en beslutning 

om nedleggelse. 

– Alternativet er å drive videre, 

eller å søke sammen med andre 

menigheter i byen. 

– Hvem kan det være aktuelt å 

søke sammen med? 

– Vi som nå er aktive i menigheten, 

føler en sterk tilhørighet 

til menigheten som vi nå tilhører. 

Derfor har det ikke vært 

naturlig å innlede dialog med 

andre menigheter. Men uansett 

hva som skjer, kommer nok ingen 

av de som er aktive i menigheten 

i dag, til å bli passive i 

Guds rike i Stor-Oslo. 

Ruben Søgaard sier at det på 

søndagsmøter i M40 nå er mellom 

30 og 45 til stede. 

Spenner vidt. – Vi er ikke like 

mange møteaktive som for noen 

år siden, og andelen av eldre 

har økt. Vi er en menighet som 

spenner vidt – fra null til 96 år. 

Å betjene de ulike aldersgruppene 

i menighetsfellesskapet, er 

Presentasjon: Karoline Kathrine Åbyholm 

bli nedlagt 

Ruben Søgaard har dype røtter i Den Frie Evangeliske Forsamling. Siden han var tre år har menigheten vært hans hjem nummer to. – Dette er en tøff tid både som leder 

og som vanlig medlem i menigheten, sier eldsterådstalsmannen. 

Foto: Lars O. Flydal 

utfordrende. Et utviklingstrekk 

hos oss har vært utflytting. Det 

innebærer at så godt som alle 

som tilhører vår menighet nå, er 

tilreisende – fra Follo, Bærum, 

Skedsmo eller ulike deler av 

Oslo by. Vi har lite kontakt med 

menneskene som bor i nabolaget 

i Oslo sentrum, oppsummerer 

eldsterådstalsmannen. 

– Har dere vurdert geografisk 

flytting av menigheten, slik for 

eksempel deres tidligere nabomenighet 

i Møllergata, Oslo 

misjonskirke Betlehem, har gjort 

– ved å bygge ny kirke og flytte til 

drabantbyen Abildsø? 

– Vi hadde en diskusjon i 2002 

om fremtiden til menigheten. 

Da var flytting tema. Bortsett 

fra søndag formiddag er det 

vanskelig å få parkeringsplass i 

Møllergata. Vurderingen nå er 

at uansett om vi hadde flyttet eller 

blitt der vi er, er det praktiske 

oppgaver som følger med det å 

drive menighet. Det er oppgaver 

som vi ikke ser at vi kan dekke 

med dagens mannskap, svarer 

Søgaard. 

– Ingen er uberørt av dette som nå 

skjer, uansett hvordan man oppfatter 

situasjonen og eventuelt har kunnet 

forberede seg på den. Mange av oss 

har tilhørt menigheten hele livet, 

enten det betyr 30 år eller 80 år, 

derfor er dette ekstra smertefullt. 

Noen opplever sorg over at 

menigheten har kommet i denne 

alvorlige situasjonen, mens andres 

sorg er mer knyttet til at man i det 

hele tatt kan tenke på nedleggelse. 

Dette er det mest utfordrende 

vi har opplevd som ledere både 

i og utenfor Guds menighet og 

vi har forsøkt å møte sorgen 

med informasjon, involvering 

av omsorgsgruppen, samt egne 

bønnemøter med fokus på bønn for 

hverandre og menigheten. Uansett 

innser vi at her er det vanskelig å 

strekke til som ledere. 

– Dere har en voksende menighet 

som leietaker. Hvordan har 

dialogen vært med denne? 

– Den etiopiske/eritreiske 

menigheten Evangeliets Lys 

(Yewongel Brehan Church) har 

vært hos oss i 12 år og er den delen 

DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER 


(DFEF) er en del av 

det pinsekarismatiske miljø i 

Norge. 

DFEF har circa 65 menigheter 

med circa 6.000 tilhørige. 

Erik Andersen Nordquelle 

(1858-1938) var leder 

for De Frie Evangeliske 

Forsamlinger, eller «De 

frie venner» som de også 

kalles. Han kunne med 

god grunn vært kalt 

«Pinsebevegelsens mor» 

og «den frie evangeliske 

«Alternativet er å drive videre, eller å 

søke sammen med andre menigheter 

i byen» 

Ruben Søgård, talsmann for eldsterådet i DFEF 

bevegelsens far» i Norge. 

Nordquelle og hans venner i 

menigheten De frie venner i 

Torvgaten 7, i Kristiania 

(Oslo), overlot i 1907 sin 

talerstol til metodistpresten 

Thomas Ball Barratt. Det ble 

etter hvert et nært samarbeid 

mellom Nordquelle og 

Barratt. 

Men da Barratt leide et eget 

lokale i Møllergata 38, mente 

De frie venner at Barratt hadde 

startet med konkurrerende 

møter. Det endte med splittelse. 

Nordquelle ble leder for 

DFEF, mens Barratt regnes 

som stifteren av Pinsebevegelsen 

i Norge. 

I de to første tiår av forrige 

århundre var DFEFs menighet 

i Oslo Norges største frikirkelige 

menighet. I 1930 flyttet 

denne menigheten til Møllergata 

38, og for 20 år siden 

skiftet menigheten adresse til 

Møllergata 40. Nå står menigheten 

i fare for å bli nedlagt. 

Kilder: Vårt Land, DFEFs nettside, 

Wikipedia og Korsets Seier 

av virksomheten i M40 som har 

VÅRT LAND – tirsdag 12. mai 2009 – side 13 

hatt vekst og framgang i denne 

perioden. De vinner sine landsmenn 

for Kristus og har ofte hatt dåp. 

Våre eldsteråd har årlig hatt møter 

for å informere hverandre, dele 

byrder og be for hverandre. Det har 

derfor vært viktig for oss å holde 

dem orientert før vår situasjon ble 

offentlig kjent og vi vil fortsatt ha 

nær kontakt med våre venner i YBC. 

En av våre gode rådgivere innen 

bevegelsen sa det slik: «Uansett 

hva som skjer med menigheten, så 

sørg for at dette stedet fortsatt blir 

et sted for evangelisk virksomhet». 

Sånn sett ligger det til rette for at 

evangeliet fortsatt skal forkynnes 

i M40. Det er ca. 50 etniske 

menigheter i Oslo, så om YBC ikke 

«fyller huset» alene, vil det ganske 

sikkert være flere å samarbeide med. 

I slutten av måneden vil det bli tatt 

en avgjørelse om hva som skal skje 

videre med M40. Husk på dem 

i dine bønner og ikke minst: Be 

om vekkelse for Oslo og de andre 

storbyene i Norge. 

KOMMENTAR: Leif Frode Svendsen 

Utfordringer 

med bymenighetene... 


har tidligere hatt store forsamlinger i 

flere av Norges byer. For 100 år siden 

var DFEF, den gang i Møllergaten 

38 en av landets største frikirkelige 

menigheter. Nå står menigheten i 

fare for å bli nedlagt. 

Jeg må si jeg har stor sympati med lederskapet i 

Møllergaten 40 og forstår veldig godt at de nå setter 

fokus på menighetens framtid. Eldsterådet i M40 

består av solide brødre som gjennom mange år har 

hatt et stort engasjement og hjerte for menigheten, 

men også for fellesarbeidet i bevegelsen. I slutten av 

juni blir det tatt en beslutning i et menighetsmøte om 

forsamlingens framtid. 

Hvorfor har ikke DFEF lykkes i Oslo? Kanskje må 

en innrømme at det gjennom historien har blitt gjort 

en del strategiske valg som har tappet menigheten 

for mange ressurspersoner. Noen vil kanskje påstå at 

forsamlingen for mange år siden burde ha flyttet ut 

fra sentrum, men det er lett å være etterpåklok. 

Yngre generasjoner av DFEF-venner har heller 

ikke den lojaliteten til bevegelsen og velger heller 

andre forsamlinger når de flytter til de større byene. 

Tilbudstorget av menigheter er veldig stort, og det er 

enkelt å unngå forpliktelser og trofasthet. Her kan du 

være en anonym passasjer på siste benk. 

Sekulariseringen og avkristningen av landet vårt 

vil først vise seg i storbyene, og det vi ser i Oslo 

er kanskje det som snart vil prege ditt hjemsted? 

Og vi må kunne innrømme at forsamlingene i 

Stavanger, Kristiansand og Bergen har vært større 

tidligere – og har utfordringer i forhold til å overleve 

i framtiden. I Kristiansand har de en stor satsing 

på ungdomsarbeid, og har opplevd en positiv 

ungdomsvekkelse. Klarer forsamlingen å ta vare på 

dette og holde et bra barnearbeid gående, kan det 

bety en positiv oppgangstid for menigheten. 

Prosessen i Oslo kan kanskje gi oss et puff og 

lærdom til å sette fokus på hvordan DFEF kan nå 

storbyene for Jesus? Kan vi utvikle redskap og 

redskaper og stille ressurser til rådighet for å skape 

levende bymenigheter? 

Mest av alt trenger Norge mektige vekkelser, som 

berører små bygder, men også griper tak i byene 

våre. For min egen del har jeg en lengsel og bønn om 

at vi igjen kan se tusener av mennesker bli frelst i 

storbyene våre. 

2 3 nr. 6 • juni 2009

Leder ved redaktør 

Leif Frode Svendsen 

Ny hunger etter Guds ord? 

Har du lengsel etter bibelundervisning? 

David Wilkerson har som tittel på en 

av sine bøker: «Lengter du etter mer av 

Jesus? » 

Om Jesus står det faktisk: «Og Ordet 

ble kjød og tok bolig i blant oss, og 

vi så hans herlighet...». Videre sa 

Jesus: «Jeg er livets brød. Den som 

kommer til meg skal ikke hungre, og 

den som tror på meg, skal aldri tørste». 

Videre sier Paulus: «Troen kommer av 

forkynnelsen...» Vi kan lese: «Mens 

Peter fremdeles talte, kom Den Hellige 

Ånd over alle som hørte... Slik fikk 

Ordet fremgang og styrke ved Herrens 

makt.» 

Noen påstander: 

– Du kan aldri bli mer fylt av Jesus enn 

du blir av Guds ord. 

– Du kan aldri bli mer fylt av Den 

Hellige Ånd enn du er av Guds ord. 

– Fornyelse og vekkelse kommer som et 

resultat av en hunger etter Guds ord. 

– For et effektivt bønneliv trenger du å 

være fylt av Guds ord. På den måten 

kan du be bønner etter Guds vilje. 

For min egen del, som selv er opptatt 

av å forkynne Guds ord blir taler på TV, 

i bilen, via cd og ipod redningen. På 

denne måten kan jeg lytte til konkret og 

god bibelundervisning. 

Bildet 

Et koselig bilde 

fra Betania 

Grimstad. Det 

stammer nok 

fra en pastorinnsettelse, 

hvor vi ser 

familien 

Slotten 

omflankert av 

flere ledere fra 

Betania. 

I forrige nummer kunne du se et 

bilde av Saron Ungdomsmusikk 

en gang på slutten av åttitallet. 

En større vekkelse berørte 

Karmøy på denne tiden og mange 

ungdommer ble frelst. 

I DFEF og kristen- 

Norge trenger 

vi helt klart en 

spesiell vekkelse 

– Bibelvekkelsen – 

hvor det kan skapes 

en hunger etter 

bibelundervisning 

og Guds ord. 

Hvis du lengter etter mer av Jesus! 

Lengter etter en ny, mektig utgytelse av 

Ånden – står Guds ord sentralt. Vi lever i 

en tid hvor det aldri har vært færre møter 

i våre menigheter. Bibelundervisningen 

er i mange forsamlinger fraværende. 

Og det er begrenset hva du kan så inn i 

forsamlingen gjennom ett møte, spesielt 

når mange kanskje bare går på noen få 

møter hver måned. 

I barneog ungdomsarbeidet er det 

skremmende å merke mangelen på 

bibelkunnskap. Hvilken mat gir vi til 

våre barn? Hurra for søndagsskolen, 

junior- og ungdomsarbeidet blant oss. 

For mange er dette den eneste arena hvor 

Guds ord blir forkynt – og vi snakker her 

om kristne hjem... 

Møter med bibelundervisning er videre 

de minst besøkte møtene i blant oss. 

Store forsamlinger som samler over 

100 tilhørere til søndagsmøtene, klarer 

gjerne bare å samle 15 sjeler til møtet i 

ukedagene. 

I DFEF og kristen-Norge trenger 

vi helt klart en spesiell vekkelse – 

Bibelvekkelsen – hvor det kan skapes en 

hunger etter bibelundervisning og Guds 

ord. 

For min egen del er det så enkelt å be! 

Halleluja! Vi kan be overalt hvor vi er 

og la bønnen være vår følgesvenn. Det 

er litt mer utfordrende i forhold til Guds 

ord for det krever at vi setter oss ned. 

Tar oss tid! For min egen del må det bli 

at mitt private andaktsliv blir mer enn et 

bønneliv, det må være balanse mellom 

Guds ord og bønnen. 

Hver eneste menighet med respekt for 

seg selv burde ha minst to bibeluker i 

året, hvor det ble satt fokus på konkret 

og aktuell bibelundervisning. Kanskje 

vi kan gjøre det litt spennende og 

innbydende å være med? Kanskje 

menighetene kan danne sine egne 

kveldsbibelskoler? 

Ønsker vi vekkelse? Ønsker vi framgang 

for Guds sak? Uten at først det kommer 

en oppvåkning i forhold til Guds ord, vil 

det dra ut med vekkelse og fornyelse. 

Historiske glimt 

104 år siden, 

1. juni 1905 

Kristus 

er vår vei; vi vandrer i Ham. Han er vår sannhet; 

vi omfatter Han. Han er vår Herre; vi velger Ham 

til Herre over oss. Han er vår lærer, som opplyser 

oss om saliggjørelsens vei. Han vår profet, som 

viser oss fremtiden. Han vår prest, som har ofret 

forsoningsofferet for oss. Han vår advokat, som lever 

for å trede fram på våre vegne. Han er vår Frelser, 

som gjør oss fullkommen salige... ... Han er vårt 

brød, vi næres av Han. Han er vår hyrde, som leder 

oss til grønne gressganger. Han er vårt sanne vintre, 

vi forbliver i Han. Han er livets vann, vi finner vår 

trøst hos Han. Han er den fremste blant titusener; vi 

beundrer Han framfor alle andre. Han er herlighetens 

avglans og Hans vesens uttrykte bilde; vi bærer 

Guds bilde. Han er alle tings oppholder, vi hviler på 

Ham. Han er vår visdom; vi ledes av Han. 

Han er vår rettferdighet; vi kaster alle våre 

ufullkommenheter på Ham. Han er vår 

helliggjørelse; vi har all vår kraft til et hellig liv fra 

Ham. Han er vår gjenløser, som har gjenløst oss fra 

alle overtredelser. Han er vår lege, som leger alle 

våre sykdommer. Han er vår venn, som hjelper oss i 

all vår nød, og oppmuntrer oss i våre prøvelser. 

50 år siden, 

1. juni 1959 

Leif Helgerød, Hobøl, melder: Vi har gode møter, og har hatt gleden av 

at et par frafalne ungdommer er kommet tilbake til Faderhuset, hvor de 

priser Gud for nåden i Kristus Jesus. Vi fortrøster oss til Herrens ord 

om at vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett. Gud er trofast, og 

det priser vi Ham for. 

26 år siden 

12. juni 1983 

Kvinnene og misjonsarbeidet 

I et nummer av DGB for i fjor gjengis liste over representantene til 

misjonsutvalget. 7 representanter – alle menn. Rundt om i landets 

menigheter finnes utallige misjonsforeninger som arbeider spesielt 

for misjonen. «Medlemmene» kommer regelmessig sammen, samler 

midler til arbeidet ved givertjenesten eller praktiske tiltak. Samtidig er 

de trofaste i bønnetjenesten for dem som er ute på feltet. Blant disse 

finnes det få eller ingen menn... Også blant de som er i aktiv tjeneste 

som misjonærer er det flest kvinner... Omsorgsarbeidet som er og alltid 

har vært preget av kvinnenes innsats. Jeg synes det på denne bakgrunn 

at det ville være rimelig – og nyttig – med kvinnelig representasjon i 

misjonsutvalget... Nå vil noen kanskje si at slike synspunkter må være 

resultat av den «hersens» kvinnefrigjøringen. Men skal det hindre oss 

i å ta med de positive sidene? ... Særlig synes jeg det er naturlig at 

kvinnene er representert på alle plan i misjonsvirksomheten som er så 

sterkt basert på kvinnelig innsats... 

Vennlig hilsen Bjørg Kristing 

4 5 nr. 6 • juni 2009

Merket at noe hadde 

skjedd med foreldrene... 

Siv Monika og Kevin Fagerland brøt opp fra trygge omgivelser for 

å bli mer kjent med Jesus. Utfordrende bibelundervisning har gitt 

dem mange kamper, men på samme tid ført dem nærmere Jesus 

Kristus. 

FAMILIELYKKE: Kevin, her i fullt Holy 

Riders utstyr, og med sin Honda Goldwing, 

og familien: Bak fra venstre: Siv Monika, 

Jon Levi, David Joseph (sittende) og foran 

Benjamin. 

Portrettet / 

Siv Monika og Kevin Fagerland 

Elever ved Kraftskolen SBI 

Tekst: Leif Frode Svendsen 

Foto: Privat 

PORTRETTET: De siste årene har 

flere unge ektepar tatt barna med seg 

til Kraftskolen SBI. Ofte har de forlatt 

”vellykkede” liv for å stanse opp for å 

søke Herren og Hans vilje. Siv Monika 

og Kevin Fagerland, med barna Jon 

Levi (15 år), Benjamin (12 år) og David 

Joseph (9 år) var vel etablert på Karmøy 

før de brøt opp for å gå på bibelskole. 

- Helt siden jeg ble frelst for åtte 

år siden har jeg hatt lyst til å gå på 

bibelskole. Men det har ikke lagt seg 

til rette på grunn av arbeidssituasjonen 

og økonomien, sier Kevin Fagerland. 

Meningen var at han skulle kombinere 

skolegang med sitt arbeid innen catering 

i Nordsjøen. For øyeblikket er han 

sykemeldt, men håper han skal bli frisk 

nok til å reise ut igjen. 

Mens Kevin hele tiden har ønsket å gå 

på bibelskole, har Siv Monika derimot 

holdt igjen. 

- Jeg hadde det egentlig som ”plommen 

i egget” på Åkrehamn. Nærhet til 

venner og familie betydde mye for meg. 

Derfor har jeg holdt igjen hele veien, 

men ble til slutt overbevist. Når vi 

først hadde pakket ned eiendelene 

våre og reiste kjente jeg det ikke en 

eneste plass. Og det var ikke tungt 

eller trist å reise. 

Familien var aktive i 

Pinsemenigheten Salen, men fikk 

gjennom en ekteskapsweekend i 

regi av DFEF Saron møte rektor 

Reidar Gamst. 

- For fem år siden fikk vi virkelig 

møte Gud i denne weekenden, 

en mektig fornyelse. Vel hjemme 

sier Jon Levi med engang til 

oss: ”Dere har hatt det godt i 

helgen...” Litt paff måtte vi 

spørre hvorfor han kunne si 

det? ”Han kunne merke at det 

var skjedd noe med oss.” Etter 

den helgen gikk vi virkelig inn 

for å tjene Jesus, og gikk inn 

i arbeidet unge voksne koret 

Kefas. En kort periode satt 

også Siv Monika i menighetens 

ledelse, sier Kevin. 

Manglet solid grunnvoll 

I sitt eget kristenliv følte han det 

manglet noe. 

- Du kan gjerne si at jeg følte jeg 

manglet en solid grunnvoll å stå på, 

det manglet et fundament. Jeg følte jeg 

trengte større kunnskap til Guds ord og 

kjente veldig på det å komme nærmere 

Jesus, men visste ikke helt hvordan 

jeg skulle gjøre det. I pinsebevegelsen, 

og sikkert DFEF er det for liten forkynnelse 

om vårt åndelige liv og det å 

komme nærmere Jesus. 

De siste årene hadde de bygd gode 

relasjoner til rektor Reidar Gamst ved 

Kraftskolen SBI, og det ble veldig 

naturlig å gå på bibelskolen i Våle. Men 

på våren i fjor skjedde det noe som truet 

hele bibelskoleoppholdet. 

Siv Monika forteller. 

- Jeg hadde problemer med å bruke 

noen sko og kjente en klump oppå 

foten. Jeg tenkte det var en seneknute, 

men merket etter en stund at den var 

blitt litt større. Pappa døde av kreft 

for 20 år siden, og Kevin maste om at 

jeg måtte komme meg til legen. 22. 

april gikk jeg til legen, og en måned 

etter ble jeg operert i Bergen. Tankene 

gikk på høygir: Hva blir det nå med 

bibelskolen? Her skal vi leve livet for 

Jesus og så dukker disse problemene 

opp. Men midt oppi all bedrøvelsen og 

håpløsheten fikk jeg et ord; ”som din 

dag er, skal din styrke være. 

Siden fikk jeg beskjed om at det var 

ondartet kreft i svulsten, men den 

var en ”snill” form og hadde ikke 

spredd seg. Fra 18. august pendlet hun 

hver dag fra Våle til Bergen for å ta 

strålebehandling. 

- Jeg reiste med fly klokken 08.00 om 

morgenen og var hjemme like før kl. 

14.00. Etter 32 strålebehandlinger er 

jeg erklært ”frisk som en fisk”, sier hun 

fornøyd. 

Opp og ned, men framover 

Oppholdet ved skolen er de kjempefornøyd 

med så langt. 

- Det har vært litt opp og ned. På samme 

tid som du lærer utrolig mye blir du 

veldig utfordret personlig. Vi har fått 

mye utrolig bra undervisning og jeg 

merker jeg har ”strukket meg lenger ut”, 

sier Siv Monika. 

Kevin på sin side har heller ikke bare 

hatt gode dager. 

- Det har vært mange tøffe stunder, ikke 

minst siden du blir ydmyket gjennom 

undervisningen. Tidligere har det vært 

ting i livet som ikke har vært overgitt 

Jesus, men jeg nå har tatt oppgjør med. 

Det er sant det vi leser om at ”sannheten 

skal sette dere fri”. 

Begge trekker også fram den spesielle 

uken med ghaneseren James Godly. 

- Undervisningen hans gav mange 

aha-opplevelser og jeg fikk en mektig 

berøring av Ånden som vi aldri har 

opplevd før. Selv om han aldri hadde 

truffet oss før, profeterte han over livet 

vårt og gav oss bekreftelser på ting vi 

hadde gjort. 

På skolen har Kevin engasjert seg i 

tv-arbeidet. 

- Jeg hadde, som Siv Monika, valgt 

musikk som valgfag, men ombestemte 

meg heller for å arbeide med tv. Dette er 

virkelig noe jeg har fått øynene opp for 

og gleder meg å være med på. Jeg har 

allerede vært med på flere produksjoner 

og har et spesielt ansvar i TV-bussen for 

selve regien. 

Familiemessig opplever ekteparet at 

barna blomstrer og opplever samme 

velsignelse som dem. 

- Jon Levi ble åndsdøpt under 

Tentroleiren på Solstrand, og har vokst 

åndelig under tiden her. Alle går på en 

kristen privatskole, DELK Granli, en 

fantastisk skole hvor de får veldig bra 

oppfølging. 

Allerede har de bestemt seg for å ta et 

andre år på tjenestelinjen. 

- Det passer bra i forhold til Benjamin 

og Jon Levi, som begge har ett år igjen 

på barneog ungdomsskole. Etter det 

vet vi ikke helt hva vi skal. Kanskje går 

veien tilbake til Åkrehamn? Vi vet ikke 

helt enda, men Gud får vise oss, sier 

ekteparet. 

I sommer treffer du dem uansett på 

Solstrand Camping, hvor de i mange år 

hatt fast plass og stortrives. 

6 7 nr. 6 • juni 2009

Arthur Andås, eldstebror og 

tidligere søndagsskolelærer 

i Betel Volda, fyller 80 år 

27. juni. 

Jubilant fra Volda 

Det er en trofast jubilant, som har vært 

en markant, kristen personlighet i Volda 

i en mannsalder som jubilerer 27. juni. 

Han har alltid hatt et hjerte for Guds 

rike, og spesielt barna, det å formidle 

evangeliet gjennom søndagsskole og 

leirarbeid. Hans kone, Solveig, var i 

mange år redaktør for Barnerøsten, og 

hadde god oppbakking fra sin mann. 

I 1954 var han med å starte opp med 

leirarbeid i Austefjorden i Volda 

(Fyrdeleiren), og Helgatun Leirsted 

står i dag som et monument over dette 

engasjementet. 

Arthur var født i Kristiansand, men 

flyttet til Fon i Vestfold som fireåring. 

Her overtok foreldrene hans, Kristine og 

Gunnar Andås gården Myre. Gjennom 

sin bror og svigerinne, Arnfinn og 

Hildur Andås, ble han på slutten av 

femtitallet engasjert i Nytt Livs Lys 

og har siden vært aktivt involvert i 

bibelspredning Han var ikke den som 

stod fremst i linjen, men han gjorde en 

trofast og stor innsats på hjemmebane 

som kasserer, styremedlem og en tid 

som formann. Han er i dag æresmedlem 

i Litteraturmisjonen. 

Arvid Pettersen til BUAK 

Lovsangslederen Arvid 

Pettersen deltar under Barne- og 

ungdomsarbeiderkonferansen (BUAK) på 

Solstrand 25. – 27. september 2009. 

INFO: Arvid Pettersen (bildet) 

er en velkjent lovsangsleder 

i Norge, som har skrevet og 

komponert over 200 sanger og 

gitt ut åtte plater. Han sier på 

sin hjemmeside: ”Jeg er dypt 

inspirert av Den Hellige Ånd 

og Guds ord, og mine konserter 

vil gjennom dette være til 

inspirasjon”. 

Han vil under konferansen 

foruten å lede lovsangen, også 

undervise om lovsang. 

Resten av programmet er ikke 

helt ”spikret” enda, men blir 

presentert på www.dfef-bur.no og 

i Det Gode Budskap. 

I Betel var han i mange år engasjert 

i søndagsskolen. Da Volda sentrum 

ble så stort at Betel ikke lenger lå 

innenfor gangavstand for de fleste barn, 

kjøpte Arthur like godt inn en buss 

som han brukte til å hente og bringe 

søndagsskolebarn med hver søndag. 

Det sier seg selv at han derfor måtte 

være til stede hver søndag. 

Samme engasjement og trofasthet har 

han vist som eldstebror på Betel i en 

årrekke. 

Mange vil nok huske han fra DFEFs 

landsmøter, hvor han også i 15-20 år 

stilte med egen buss fra Volda. 

Arthur er den som har jobbet i det 

stille og gjort en stor innsats for Guds 

rike, ikke bare i Volda, men langt 

utover Norges grenser. I vår tid er han 

et stort forbilde for oss i forhold til sin 

tjenervillighet og gudsfrykt. 

Vi ønsker Guds rike velsignelse over 

jubilanten med ønsker om fortsatt 

mange gode dager. 

Leif Frode Svendsen, redaktør 

Det Gode Budskap 

Storstevne i Tromsdalen 

TROMSDALEN: Hilser vennene i DFEF 

med 1. Peter 2, 9. Nå er det en stund 

siden dere har hørt fra oss, men vi lever 

ved Guds nåde, som forøvrig er ny hver 

morgen og som bringer oss alle nye 

muligheter til enhver tid og stund. Her 

i Tromsdalen går alt som tidligere med 

hensyn til møtene. 

Vi er jo ikke mange, men de som er 

med er en trofast, liten flokk som 

samles til våre søndagsmøter og 

onsdagssammenkomster til bibellesning 

og bønn. Siste onsdag i måneden er det 

fast møte med brødsbrytelse, noe vi har 

praktisert i mange år. 

Tromsø er en flerkulturell by med ganske 

På kryss og tvers 

Herlige møter i Volda... 

VOLDA: Evangelist Karsten Vedøy med team har hatt 

flere uker med møter i Betel Volda og i distriktet gjennom 

vinteren. I møtene har de tatt del med sang, musikk og 

vitnemål, noe som har blitt godt mottatt i lokalmiljøet. Det 

har derfor vært godt besøkte møter og mange har opplevd 

Guds kraft både til ånd, sjel og kropp. Folk har blitt frelst 

og helbredet, 

fornyet og 

oppmuntret 

over å høre 

hva Gud gjør 

(Foto: Gunnar 

Andaas). 

HELT I 

100: 

Anna 

Danielsen, 

en kjær 

søster 

fra Betel 

Halden, 

fylte 100 

år 22. mars 

2009. Representanter fra menigheten 

deltok på hennes 100 års markering 

og overrakte blomster fra menigheten. 

Av forståelige årsaker en del år siden 

hun var på møter i Betel, men gleder 

seg storlig hver gang hun får besøk av 

menighetens diakon eller pastor. 

stor vekst (nesten 70 000 innbyggere), og 

så mange som 11-12 menigheter foruten 

statskirken. Dessuten er jo Tromsø en 

skoleby – nå også med universitet. Om det 

skulle være en ungdom eller en jobbsøker 

eller noen andre som kjente dragelse eller 

kall til barnearbeid / ungdomsarbeid, 

kunne vi kanskje være behjelpelige med 

husspørsmål. 

Også i år skal vi ha et sommerstevne her 

på Eben-Ezer. I tiden 4., 5. og 6. juli vil 

Rune Einarborg fra Porsgrunn og Anne 

Berit og Torbjørn Arnesen fra Rolvsøy, 

Fredrikstad delta som hovedtalere. De 

er jo godt kjent i DFEF og vært hos 

oss tidligere. Anne Berit synger jo så 

nydelig og vakkert åndelige sanger ut fra 

KRISTIANSAND: 

Ungdommene, som er i 

fyr og flamme i Betania 

Kristiansand, har fått sin 

egen hjemmeside: www. 

one80.no. Her kan du få 

informasjon om hvem 

som er med i arbeidet og 

hva som skjer framover. 

Det har også vært flere 

dåpshandlinger, hvor de 

unge har blitt døpt til 

Kristus i ungdomsmøtene. 

I mai har Kjell Haltorp 

og James Godly talt, 

mens evangelist Håkon 

Martinsen talte i møtet 

5. juni. 

SANGER MED ARNE OG 

EGIL: 

1. mai-arrangementet i Åkrahallen, 

som er et samarbeid mellom Klippen 

Vedavågen og Saron Åkrehamn. 

Det meldes at nær 1200 mennesker 

var innom hallen for å lytte til 

sanger som Arne og Egil sang. Arne 

Gundersen var selv til stede og ble 

tydelig rørt over å oppleve de gamle 

vekkelsessangene. Han hadde også 

en utfordrende tale, som mange ble 

berørt av. Parallelt ble det arrangert 

ungdomstreff på Saron, hvor det 

nesten var fullsatt både fredagen og 

lørdagen. 

Scibboleth – sangboken vår. Så stevnet ser 

vi fram til! 

Er du på reise nordover? Du er hjertelig 

velkommen til å være sammen med oss. 

Spiller du et instrument, så ta det med 

og kom! I skrivende stund har vi hatt, og 

har besøk fra Jan Veiby fra Horten for 

en ukes møteopplegg hvor vi har møter 

hver kveld. Vi har også vært i Balsfjord 

og hatt et par møter med godt besøk. Vår 

kjære bror Jan er jo benådet med et klart 

bibelsyn, så det har vært inspirerende og 

godt å lytte til. Han er jo virkelig en av 

våre trofaste hjelpere i Nord-Norge, og vi 

ønsker Guds velsignelse over hans liv og 

tjeneste – og velkommen tilbake. Husk på 

Jan og de andre vitnene i blant oss! 

Vennehilsen: Ole Heggen 

Eben-Ezer, Tromsdalen 

LYNGDAL: 

Søndag 7. juni får 

Betania besøk av 

Bjørg og Ingvald 

Tjomsland, som har 

misjonshjerte for India. 

De har med seg en 

indisk broder i møtet. 

Ellers har Åse Marit 

Tjomsland, et team 

fra Jesus Revolution 

og evangelist Håkon 

Martinsen talt i møtene 

i mai. (se www. 

dfefbetanialyngdal.no). 

MOSTERHAMN: 

Sion har 

mange 

dyktige 

sangere, 

både små og 

store. Dette 

bildet er fra 

en sangfest 

hvor 

barnekorene 

JoyKids og Amigos inviterte menigheten 

til fest. De samlet forøvrig fulle hus! Ellers 

deltok ungdomspastor Hans Martin Skagestad 

(Betania Kristiansand) og hans far; Wiggo 

Skagestad i møtet søndag 7. juni. 28. juni 

besøker misjonærene Borghild og Eddie Bakke 

menigheten. Se forøvrig: www.sionmoster.no. 

8 9 nr. 6 • juni 2009

Aktuelt 

Synspunkt: 

Christina Ek 

Til høsten 

er det stortingsvalg 

med viktige 

verdier på spill. 

Valgkampen er 

allerede i gang. 

Midt i valgkampen 

I mai og juni har det vært mange oppslag i 

media om aktiv dødshjelp og tidlig ultralyd. 

Det er en viktig sammenheng mellom hvordan 

vi behandler det ufødte livet og mennesker i 

livets siste fase. Det er to av de mest sårbare 

fasene i et menneskeliv. Jeg mener derfor det 

er alarmerende når et politisk parti går inn 

for to tiltak som berører begge disse fasene. 

Fremskrittspartiet vil legalisere aktiv dødshjelp 

og innføre tidlig ultralyd til alle gravide. 

Det er mange som har talt imot begge deler. 

Blant annet skriver Hanne Skartveit i VG: ”Det 

er ikke statens oppgave å avslutte et menneskes 

liv” (VG, 27. mai 09). Samme dag uttalte 

overlege Stein Husebø ved Røde Kors sykehjem 

i Bergen dette i DagenMagazinet: - Aktiv 

dødshjelp er et symptom på at samfunnet har 

blitt mer likegyldig. 

Jeg er glad at mange har hevet stemmen og 

argumentert mot begge forslagene. For meg er 

disse to sakene en trussel mot menneskeverdet, 

og jeg mener de er på kollisjonskurs med et 

kristent menneskesyn. 

En oppklaring 

Først av alt er det viktig å oppklare hva 

aktiv dødshjelp faktisk er. Siv Jensen sier 

at bestemmelsen om å ”øke morfindoser” 

og ”trekke ut kontakten” må overlates til den 

syke selv, og at det er dette aktiv dødshjelp 

dreier seg om. Her tar hun helt feil. Det å 

øke morfindoser kalles god smertelindring. 

Og det andre er å avslutte antatt meningsløs 

livsforlengende behandling. Det er ikke dette 

aktiv dødshjelp dreier seg om. Aktiv dødshjelp 

er medisinsk drap som betyr at en lege gir 

medikamenter til pasienten med én hensikt: Å ta 

livet av pasienten. Kreftsykepleier Marie Aakre 

har uttalt noe jeg stadig vender tilbake til: - Det 

er stor forskjell på å ta liv og la dø. 

Redde liv? 

I dag er det slik at gravide får tilbud om dette i 

svangerskapets uke 17 – 19. Frp skriver på sine 

hjemmesider at tidligere ultralyd kan redde liv. 

Reidar Gamst 

Dette er et tema som berører verdien av det 

ufødte livet. Saken er at Danmark innførte et 

slikt tilbud for fem år siden. La oss ta en kikk på 

hva som har skjedd der, for så å spørre om det er 

en slik utvikling vi ønsker i Norge. 

I 2004, før Danmark innførte tilbud om tidlig 

ultralyd til alle gravide, ble det født 61 barn med 

Down syndrom. Ett år senere, etter at tilbudet 

var innført, ble det født 32 barn med Downs. Ser 

vi på tallene fra 2008, ser vi at det ble født bare 

21 barn med Downs i Danmark. 

Myndighetene i nabloandet har ikke lagt 

skjul på at tilbudet ble innført for å oppdage 

flere fostre med Downs. Når antallet går ned, 

omtaler myndighetene det som en suksess. 

Stortingsrepresentant Vigdis Giltun (Frp) sier 

at det ikke er et mål å få danske tilstander i 

Norge. Da må jeg si at det er vanskelig å forstå 

hvordan de kan fremme et slikt forslag. Spesielt 

med tanke på at statistikken viser at 8 av 10 

som venter et barn med Downs, i Norge, velger 

abort. Hvis vi oppdager enda flere, er det naivt å 

tro at aborttallet ikke vil gå ytterligere opp. 

I tillegg kom SINTEF med en rapport i fjor 

sommer som konkluderte at en innføring av 

tidlig ultralyd ikke ville gi noen viktig effekt. 

Den viktigste grunnen for å innføre tilbudet vil 

være å finne fostre med økt risiko for Down 

syndrom. 

Utfordres samfunnsmoralen? 

Hvorvidt man skal tilby ultralyd tidlig eller 

sent i svangerskapet er ikke bare enkelt, og vi 

trenger en samfunnsdebatt om dette. For det 

første er det viktig å debattere om vi ønsker et 

slikt samfunn som Danmark nå er i ferd med å 

få. Vi kan ikke bare si at det ikke kommer til å 

bli sånn. For det andre må vi debattere om vi 

skal ta i bruk alt det teknologien gir muligheter 

til. Downs er bare en av mange diagnoser som 

ikke kommer inn under ”alvorlig sykdom”. Og 

utviklingen skyter fart. Utfordrer teknologien 

samfunnsmoralen og det ufødte menneskets 

verdi? Og hvilke valgsituasjoner skaper 

teknologien for gravide og deres familier? 

Tydelig signal 

Som et moteksempel vil jeg nevne 

partiet Høyre. De stemte over og 

vedtok på sitt landsmøte i år at de 

fortsatt skal ha programfestet å 

fjerne den paragrafen i abortloven 

som sier at en gravid kan få 

innvilget abort etter 12. uke hvis 

fosteret har en alvorlig sykdom. 

(Som er et definisjonsspørsmål. 

Downs er ikke en alvorlig sykdom, 

men det innvilges abort på grunn 

av denne diagnosen.) Personlig blir 

jeg takknemlig når politiske partier 

vedtar slike tydelige tiltak i sine 

partiprogram. 

I Norge har vi politiske partier som 

kan ligne mye på hverandre og 

det er vrient å gripe tak i de store 

forskjellene. Politikere er også gode 

retorikere, det er ikke lett å alltid 

få tak i hva de egentlig mener. Da 

kan det være vel investert tid å ta en 

kikk i partiprogrammet deres. 

Nyansert for livet 

Saker som tidlig ultralyd og aktiv 

dødshjelp byr på mange etiske 

dilemmaer, og det er ikke enkle 

temaer. Men vi kan ikke erklære 

fallitt og gå på kompromiss 

med menneskeverdet. Det vi må 

jobbe for, er at mennesker får all 

den pleien og omsorgen som de 

behøver, selv om legen ikke kan 

helbrede lenger. Og at mennesker 

blir behandlet likt uavhengig av 

egenskaper og diagnoser, fordi du 

og jeg har lik verdi - uansett. Ha et 

godt valg! 

Minneord over Stener Stenersen 

Så har enda en av Herrens 

trofaste tjenere fått hjemlov. 

Stener ble forfremmet til den 

himmelske herligheten natt til 

5. mai. Han ble begravet fra Sion, 

Mosterhamn mandag 11. mai. 

Kjell Arve Tolås forrettet. Det var 

en sterk himmelsk atmosfære 

over samværet. 

Stener ble født på Moster 8. desember 

1915. Han vokste opp som den eldste i 

en søskenflokk på til sammen 3 brødre. 

Allerede som 15-åring åpnet han sitt 

hjerte for Jesus og ble frelst. Det var 

hans viktigste valg i livet. Da han også 

som 15-åring begynte i fraktefarten, 

hadde han Jesus med seg i sin livsbåt. 

Og det kom vel med. For at sjølivet kan 

være farefullt, fikk han til fulle oppleve. 

Han var med på 3 forlis. Det første fant 

sted da han bare var 18 år gammel. 

Men han kom vel gjennom dem alle og 

Herren holdt sin hånd over ham. Han 

var innimellom også i fiskerioppsynet i 

sildesesongen om vintrene. 

6. juli 1939 ble han forlovet med en 

gild jente som het Johanna Eikeland. 

De giftet seg 31. august 1940 og bodde 

først på Naustbakken og litt senere hos 

hans far og mor på Grindheim. Men 

i 1947 flyttet de inn i sitt eget hus på 

Grindheim. De fikk etter hvert 3 barn, 

Inger Mary, Jorunn og Steinar. Siden 

har det blitt 4 barnebarn og foreløpig 8 

oldebarn. 

2. januar 1957 fikk han arbeid på land 

og begynte på sildoljefabrikken på 

Stord. Og 11. mars begynte han på Stord 

Verft. Han jobbet både i smia og på 

maskinverkstedet og trivdes godt. Han 

sluttet av 24. oktober 1980. 

Stener og Johanna la ned et stort og 

trofast virke i Den Frie Evangeliske 

Forsamling, Sion, Moster. Han var 

i mange år en avholdt og dyktig 

søndagskolelærer. De siste årene traff 

han bestemødre og bestefedre som han 

hadde hatt på søndagskolen. Med glimt 

i øyet erkjente han at han selv etter 

hvert begynte å dra på årene. Stener og 

Johanna hadde også med pass av varmen 

i Sion å gjøre og var i mange år trofaste 

i denne tjenesten. Stener var også med i 

Sions første eldsteråd som ble innsatt i 

1965. Stener og Ragnar Solås ble valgt 

til å lede møtene når Jens Glittenberg 

var borte. 

Stener var rikt utrustet på det musikalske 

området. Han spilte både gitar, mandolin 

og trekkspill. Og i god tid før møtene 

begynte, stemte han opp instrumentene. 

Og når Stener hadde stemt, var klangen 

ren. Ikke bare spilte han instrument, men 

han hadde også en veldig god stemme. 

Sionskvartetten bestod av Ragnar Solås, 

Stener, Sigve Solås og John Torkelsen. 

De sang til rik velsignelse. 

Stener var huslig av seg, og på 

hjemmebane var det helt normalt å se 

ham i kjøkkenforkle. Han var en ordens 

mann og likte å ha det ryddig rundt 

seg. Han hadde stor omsorg for sine og 

utallige er de bønner som er steget opp 

fra hans hjerte for familie, bygdefolk og 

for Guds rikes sak både i Norge og ute 

på misjonsmarkene i det store utland. 

Det var et stort tap for ham da hans 

kjære hustru gjennom 48 år døde på 

lille julaften 1988. Men Herren gav ham 

nåde til å sørge med håp og løfte blikket 

mot himmelen. 

De senere årene var Stener på Moster 

Alderspensjonat. Også der fikk han være 

til rik velsignelse og fikk være en positiv 

miljøfaktor. Flere mennesker fikk han 

lede til Jesus også de senere årene han 

levde. 

De siste ukene skrantet helsen hans og 

litt før kl. 2 natt til tirsdag 5. mai sovnet 

han stille inn. Nå er Stener borte fra 

legemet, men vi vet hvor han er: Han er 

hjemme hos Herren. Han har stridt den 

gode strid, fullendt løpet og bevart troen. 

Ja, hans tro er nå gått over i beskuelse. 

Menigheten her nede er blitt fattigere, 

men menigheten hjemme i himmelen er 

blitt rikere. 

Så vet vi at Herren skal styrke hans 

nærmeste i savnet. Steners bønner virker 

fremdeles. De som er frelst, skal slippe 

å sørge som de som ikke har håp. Det 

er for dem bare et midlertidig farvel. 

De frelste kan få si: På gjensyn. Og det 

største skal bli å se Jesus. Med disse ord 

lyser vi fred over Stener Stenersen sitt 

minne. 

Kjell Arve Tolås 

Christina Ek 

Roy Wareberg 

10 11 nr. 6 • juni 2009

de fremstår i, viser liten respekt for vår 

åndelige arv. Du har de som er på motsatt 

side, de konservative, som vil ta vare 

på arv, og som ofte blir misforstått og 

beskyldt for å være imot all fornyelse 

som ikke kommer på den gamle og trygge 

måten. Men konservatisme er nettopp å ta 

vare på det beste, man konserverer ikke 

dårlig frukt? Så har du en tredje fløy: 

Som ønsker å ta vare på det beste, og 

samtidig være åpen og positiv til de bølger 

av fornyelse som strømmer inn over 

kristenheten i Norge. 

Akseptere Israel som Guds 

utvalgte folk 

interessante: Frank Søgaard med: 

«Apostlenes gjerninger – hvorfor opplever 

vi ikke dette i vår tid»? Bjørn Olsen gikk 

inn på: «Utfordringer vi møter i våre 

menigheter – og i dagens samfunn». Vi 

fikk også høre inspirerte innledninger 

av Øystein Østerhus og Rune Willy 

Kristiansen. 

På kvelden var det tid for et stort sangog 

musikkmøte i Betel Horten. Flere 

tilreisende fra Østfold hadde tatt turen og 

ellers kunne en se mange kjente ansikter 

fra menigheter i Buskerud og Vestfold. 

Samlingen var også til rik velsignelse for 

arrangørmenigheten. 

ILDSJEL: Frank Søgaard, pastor i Betel Ski, stod 

sammen med pastor Gordon Tobiassen og Bjørn 

Olsen for opplegget under dagene på Smyrna. 

SANGGLEDE: Sjelden er så mange forkynnere fra DFEF samlet på et sted - og en plattform. Men det skjedde under predikantdagene på Kraftskolen SBI, i 

et spesielt sangmøte i Betel Horten. 

Predikanter i DFEF står sammen 

Predikantene i DFEF er 

ikke enige om alt, men 

kan uten problemer 

stå sammen på muren 

for Jesus Kristus. Det 

kan være en god 

oppsummering av 

predikantdagene på 

Kraftskolen SBI. 

VÅKNE DELTAKERE: Her ser vi en del av deltakerne 

under Predikantdagene, våkent følge med på 

undervisningen til Yngvar Pettersen. 

Predikantdager på Kraftskolen SBI 

Tekst og foto: Leif Frode Svendsen 

VÅLE: Sjelden har så mange 

forkynnere i DFEF vært samlet på ett 

sted, men under predikantdagene på 

Kraftskolen SBI 27. til 29. april var ca. 

30 forkynnere, noen med koner samlet. 

En egen gruppe med Frank Søgaard i 

spissen, samt Bjørn Olsen og Gordon 

Tobiassen stod for programmet. 

De fortjener ros for initiativet, og 

tilbakemeldingene i etterkant viser at 

en samling som dette er det stort behov 

for. På samme tid ble det gitt signaler 

om at programmet for dagene har 

forbedringspotensial. 

Den første kvelden var det to 

emner oppe til samtale, ved Bjarne 

Staalstrøm og Yngvar Pettersen. «Vår 

forkynnelse, og vår identitet som De 

Frie Venner», var Staalstrøms tema, og 

på ungdommelig vis gav han tilhørerne 

mye godt gjennom sitt innlegg, som 

var ment som en innledning til samtale. 

Flere tok ordet i etterkant og berømmet 

Staalstrøm for tankene han kom med. 

Konkurrere med verden? 

Mange var spente på Yngvar Pettersens 

innlegg: «Veien videre – hvor går vi?» 

Pettersen la vekt på at han ønsket en 

ærlig debatt i etterkant av sitt innlegg 

og satte nok ting litt på spissen for å få 

fram engasjementet. 

Han pekte på to åndsretninger i tiden: 

Underholdningslinjen og åndslinjen. 

Med underholdningslinjen mente han 

en vei hvor en satser på underholdning, 

med fravær av Åndens kraft og 

salvelse. Guds menighet er ikke kalt til 

å konkurrere med verden, men å vinne 

verden for Kristus. Det gjøres ikke ved 

å bli så lik verden som mulig, for å ta 

bort korsets anstøt. Verdens folk er trøtt 

av underholdning – en underholdning til 

døden, og kjenner en sugende tomhet i 

sitt liv og lengter etter andre verdier. 

Pettersen pekte videre på at det er tre 

fløyer i blant oss: Det er de som synes 

å være åpen for alle strømninger i 

tiden, uansett hvilket navn og form 

FEST: Mange møtte opp på Betel Horten 

og sangmøtet med predikanter og andre 

gjester. 

Videre pekte Pettersen på hvilket ansvar 

forkynnerne har i å forvalte vår åndelige 

arv. I den forbindelse la han vekt på at 

forkynnerne må ta vare på eskatologien, 

vår forståelse av Jesu komme og Jesu 

gjenkomst. Han pekte også på viktigheten 

av å akseptere Israel som Guds utvalgte 

folk på verdenshistoriens arena. 

Avslutningsvis mente han at veien videre 

er: 

1. Veien inn, det vil si at vi går innfor 

Guds ansikt med våre liv, i bønn og 

ledelse og ny ild i vår tjeneste. 

2. Veien ned, ydmykhetens vei ovenfor 

hverandre. At vi må stige ned fra høye 

tanker om oss selv og egen tjeneste. 

Dette går også på relasjonen mellom 

generasjonene. 

3. Veien videre er veien ut, vi må ut av 

bedehusene og møte de som lengter og 

venter. 

I etterkant var det mange forkynnere som 

tok ordet, og det ble en frisk og ærlig 

debatt, akkurat som Pettersen ønsket. 

Samtalene fra konferansen vil ikke bli 

gjengitt i Det Gode Budskap, men selv 

om det var uenigheter om veien videre, 

kunne forkynnerne i etterkant ta hverandre 

i hånden og velsigne hverandre. 

Etter den første kvelden var det en 

befriende atmosfære, og praten gikk livlig 

rundt kveldsmaten. Det er virkelig nyttig 

å møtes, og selv om vi er uenige om flere 

ting, er det godt å bli kjent med hverandre 

og velsigne hverandre. Og når alt kommer 

til alt er en kanskje ikke så uenige som 

først antatt, spesielt etter at vi er blitt kjent 

med hverandre og misforståelser er ryddet 

av veien. 

Dagen etter, var det altfor mye program, 

og for lite prat rundt kaffekoppen 

og saftglasset. Selve innleggene var 

Være idealist for å overleve i 

DFEF... 

På onsdagen gikk Gordon Tobiassen 

inn på: «Forholdet mellom predikanten, 

hjemmet og tjenesten». Ut fra 2. Tim. 1;9 

og 2. Peter 1;10 gikk Tobiassen inn på 

kallet, og mente at du ikke får fred før du 

er på den plass og oppgave Gud kaller deg 

til. Kallet vil alltid bli prøvd på en aller 

annen måte, og det gjør det viktig å være 

bevisst sitt kall. 

Mange ble kalt i unge år, var idealister 

som gav alt og ofret seg helhjertet for 

tjenesten. Mange av oss har ikke alltid 

vært like viselige med våre prioriteringer 

av tid når det gjelder tjenesten og 

hjemmet. Paulus sier at for tjenestens 

skyld er det best å være alene, gifter du 

deg får du andre utfordringer å ta stilling 

til. Som forkynner i DFEF må du være 

litt idealist for å overleve, tørre å ta 

utfordringer og villig til å oppleve smerte. 

Bibelskolen hadde aldri vært noe uten 

Arvid Myrengs idealisme. 

Det er trist når forkynneren er en person 

hjemme og en annen på talerstolen. Vi er 

et hele som mennesker, hvor vi består av 

ånd med åndelige behov og så har vi en 

sjel som er avhengig av de sjelelige og 

sosiale forhold. Har du det godt med deg 

selv, har du det godt med andre. I 2. Tim. 

2;15 blir vi formant til å fremstille oss for 

Gud som en som holder prøve, en arbeider 

som ikke har noe å skamme seg over... 

Tobiassen pekte på at en ikke må 

undervurdere hjemmets betydning i 

samfunnet og menigheten. Det er en 

utrolig åndskamp i tiden: Går djevelen 

rundt en kristen en gang, så går han 

rundt forkynneren ti ganger. Han er en 

motstander som vil røve kallet, tjenesten, 

barna, løftene, gleden, freden... Plassen 

BRENNENDE: Veteran forkynner Leif Erik Andersen, 

holder fortsatt koken og talte inspirert i sangmøtet. 

DUETT: Kjell Arve og Ruth Kesia sang sammen 

under sangmøtet. 

tillater ikke å gjengi alle de gode 

poengene Tobiassen hadde rundt dette 

emnet. 

Han avsluttet med Ordspråkene 14;26: 

«Den som frykter Herren, har et sterkt 

vern, og for hans barn skal Herren være en 

tilflukt». 

Til slutt i konferansen hadde Frank 

Søgaard en oppsummering av 

hva som hadde skjedd gjennom 

predikantdagene, og det kom mange 

positive tilbakemeldinger. Uten tvil 

har forkynnerne på denne måten fått 

et positivt møtested som kan få mange 

positive ringvirkninger. 

12 13 nr. 6 • juni 2009

Hvordan møte muslimer, var tema i Østfolds halvårlige lederkonferanse i Misjonshuset Moss. Innvandrerpastor Jahan Binai-Faal, flankert av pastor i 

Misjonshuset, Geirr Standal (t.v.) og eldste Helge Granly, talte over emnet. 

Persisk pastor Jahan Binai-Faal i lederkonferanse: 

– Jeg er bekymret for Norges framtid 

- Jeg er bekymret for 

Norges framtid. Men 

vi som er kristne må 

vise Guds kjærlighet 

i praksis. Det berører 

muslimer, fastholdt 

innvandrerpastor 

Jahan Binai-Faal i 

lederkonferanse i Moss. 

Lederkonferanse i Moss 

Tekst og foto: Oddwin Solvoll 

- Jeg er bekymret for hvordan 

framtiden blir for Norge. Landet er så 

åpent og praktiserer demokratiet så 

fritt. Hvis vi ikke er våkne nå er jeg 

redd kristendommen blir utvannet og 

islam får stor makt og forandrer det 

norske samfunnet, sa pastor Jahan 

Binai-Faal i Østfolds halvårlige 

lederkonferanse i Misjonshuset, 

Moss. Innvandrerpastoren var invitert 

til konferansen for å tale over tema: 

Hvordan møte muslimer i dagens 

Norge, som menighet og enkeltpersoner. 

Kjærlighet som våpen 

Han startet sitt tema med å vise en 

video fra sitt arbeid med persere, med 

base i Askim. Perserne samles til egne 

møter, synger med arabiske rytmer 

og persisk, kristen tekst. Arbeidet har 

utviklet seg sterkt og strekker seg nå 

fra hovedbasen i Filadelfia, Askim til 

Sion, Råde; Filadelfia, Hamar; Betania, 

Arendal og flere andre menigheter. 

- Det eneste våpen vi kan bruke for å 

vinne muslimer for Herren er å vise 

kjærlighet i praksis, slo Jahan fast. Han 

fortalte om en afghaner som spyttet ham 

midt i ansiktet da han besøkte Kasper 

asylmottak. Jahan, som er stor og røslig, 

svarte afghaneren rolig: 

- Jeg har kommet hit for å gjøre dere 

glade. Hvis du blir glad av å spytte på 

meg, vær så snill å spytte på denne 

siden også, sa han og snudde det andre 

kinnet til. 

Afghaneren spyttet ikke. Men da Jahan 

besøkte Kasper på nytt etter 14 dager, 

ville afghaneren snakke med ham. 

- Du har ødelagt mitt liv. I 14 dager har 

jeg ikke klart å sove skikkelig. 

- Vi kan vise Guds kjærlighet, men bare 

Den Hellige Ånd kan overbevise om 

synd, understreket Binai-Faal. - Å tegne 

Muhammed eller å kalle muslimer 

for terrorister skaper bare hindringer i 

arbeidet. Men kjærlighet fører til frelse, 

erklærte han. 

Til slutt i konferansen ba østfoldlederne for pastor Jahan og hans arbeid. 

Flyktning til himmelen 

Jahan Binai-Faal er en kraftig iraner 

fra området nær den aserbajdsjanske 

grense. Han er gift og har tre voksne 

barn. På grunn av politisk uro fikk 

familien Binai-Faal problemer og 

flyktet til Tyrkia. Etter seks måneder 

kom familien som FNs kvoteflyktning 

til Norge. Et halvt år bodde de på 

flyktningemottaket på Auli, Nes 

kommune. I mars 1990 flyttet de til 

Spydeberg. 

- Jeg var så imponert da selveste 

rådmannen banket på døren og ønsket 

oss velkommen til Spydeberg. Et helt 

apparat stod klart til å ta imot oss 

og gjøre det godt for oss. Jeg tenkte 

at Norge må være himmelen, alle 

nordmenn er engler. 

Leste persisk bibel 

Ledigangen i Norge var ikke god 

for muslimen Binai-Faal. Han var 

oppfarende og sint. Han ba aldri om 

unnskyldning. Han røkte tre, fire 

pakker sigaretter hver dag, begynte å 

bruke mye alkohol og prøvde også ut 

narkotika. Familie og venner skydde 

ham - han ble ensom. En dag begynte 

han å lese i den persiske Bibelen. Han 

begynte i Matteus og kom bare til 

kapittel 11 vers 28 der det står: - Kom 

til meg alle som strever og har tungt å 

bære. Jeg vil gi dere hvile.- Dette slo 

rett ned i ham og ble starten på et nytt 

liv. Nesten 70 slektninger, spredt over 

Tyskland, Amerika og andre land, kom 

til tro da de så hva som skjedde med 

Jahan. 

- Vi tjener en levende Gud. Han er ikke 

død, men levende. Vi kan formidle hans 

kjærlighet, fremholdt Jahan. 

Han begynte å delta i den persiske 

menigheten i Oslo. Siden ble han ansatt 

som innvandrerpastor i Filadelfia, 

Askim. Med dette som base driver han i 

dag et utstrakt arbeid mot muslimer og 

persere i Norge. 

Etter talen gikk forsamlingen i 

underetasjen og fikk nydelig tilberedt 

servering i det nye Misjonshusets 

spisesal. 

Til slutt i konferansen var det anledning 

til å stille Jahan spørsmål. Mange kom 

fram, fortalte om sine erfaringer med 

muslimer og stilte konkrete spørsmål. 

Flere rettet også takk til ledelsen i 

Misjonshuset, Moss, for et spennende 

tema i en interessant konferanse. 

Vestlandsleirene 

Dette året blir det tradisjonen tro arrangert en 

Miniorleir og en juniorleir i Liarvåg, Nedstrand. 

Anne Laila Jensen og Kristine Midtun blir 

med som talere under miniorleiren 26.– 

28. juni, mens tre «superjenter» fra Sion 

Mosterhamn vil tale på juniorleiren 13.–16. 

august. 

De siste årene har begge leirene hatt 

«sprengt» kapasitet, hvor barn og juniorer 

har fått oppleve mange spennende 

Stevne i Tromsdalen 

Vennene i Eben-Ezer Tromsdalen 

inviterer til stevne 4. – 6. juli. 

Hovedtalere dette året er 

Rune Einarborg, Anne Berit og 

Torbjørn Arnesen. 

Ferieleilighet til leie 

DFEF Klippen, Sætre i Hurum har en liten 

leilighet i 2. etg på bedehuset som leies ut 

på ukebasis i juni, juli og august. 

Pris kr. 2.000,- pr uke. 

aktiviteter og fått god forkynnelse og 

opplevelser med Jesus. 

I forhold til selve stedet, gjøres det stadig 

utbedringer. I fjor ble møtesalen pusset 

opp, og dette året står underetasjen foran en 

grundig renovasjon. 

(red) 

Spiller du et instrument, så ta det 

med og vær velkommen i Jesu navn! 

For vennene 

Ole Heggen 

Fin beliggenhet, sol hele dagen, kort vei 

til sentrum og sjøen 

Henvendelse: tlf. nr. 32 79 18 73, 

eller mobil nr. 906 21 552 

14 15 nr. 6 • juni 2009

Lyder Engh er 

kanskje den 

forkynneren i De 

Frie Evangeliske 

Forsamlinger som 

har satt dypest 

spor etter seg. Han 

utgav flere bøker 

og var kjent for en 

veldig åpenbaring 

over Kristus i 

Guds ord. I 1941 

avholdt han flere 

bibeltimer i Oslo, 

og disse ble skrevet 

ned. Aasland og 

Garbels Boktrykkeri 

utgav en bok med 

utgangspunkt i 

disse talene. I DGB 

fremover vil vi 

gjengi disse talene, 

og håper dette vil 

hjelpe leserne til å 

bli bedre kjent med 

den skjulte Kristus. 

Den skjulte Kristus 

Del 5b: Lammet og duen 

Det må ikke finnes noe tomrom hos Han, 

alt må være fylt med Ånd. Så heter det også 

om Han: ”Jesus vendte tilbake fra Jordan, 

full av den Hellige Ånd” (Lukas 4, 1): Nå 

begynte den nye vandring for disse to på 

den nye veien. 

Dette møtet var innledningen til vandringen 

med i Ånden. Ånden kan ikke vandre 

sammen med andre enn lam. Duen må følge 

Lammet. Det er heller ingen andre som 

kan ”vandre i Ånden” enn lam. Åndens vei 

er for trang for andre. Om denne vei heter 

det andre steder: ”Vi vandrer i tro” (2. Kor 

5, 7) – ”vandre i kjærlighet” (Ef 5, 2) – 

”vandre i Ånden” (Gal 5, 16 25) – ”vandre 

i sannhet” (3. Joh 4). Alle disse uttrykk er 

sideordnet, de uttrykker hver for seg det 

samme, nemlig Lammets vei. Det finnes 

ingen mer åndelig vei enn Lammets vei, og 

intet som er mer åndelig enn sannhet, tro og 

kjærlighet. 

”Med denne utrustning blir det 

ikke bare spørsmål om hvilke 

budskap vi preker, men hvilket 

budskap vi eri” 

Vi ligner i dag i mange tilfeller disiplene. 

Selv etter oppstandelsen var de opptatt med 

ting som lå i ytterkanten av Guds plan på 

den tid. De tenkte fremdeles på opprettelsen 

av riket for Israel. Vi ofrer også alt for mye 

tid på det som ligger langt utenfor Guds 

sentrale oppgave. Jesus sa: ”Det er noe som 

er viktigere for dere: Dere skal få kraft i det 

den Hellige Ånd kommer over dere, og dere 

skal være mine vitner...” (Ap 1, 18). Deres 

tomme kar og åpne kanaler skal fylles. Dere 

skal inntas av min Ånd, som er visdoms, 

forstands, råds, styrkes, kunnskaps og 

rettferdighets Ånd. 

Med denne utrustning blir det ikke bare 

spørsmål om hvilke budskap vi preker, men 

hvilket budskap vi er. 

”Dere skal være mine vitner”. Vitner betyr 

martyrer, og passer bare på dem som lik 

Lammet har innvidd seg til døden. 

”Gud vil kalle fram en ny 

vitneskare blant oss i denne tid. 

Og vi behøver det” 

Når begynte dødens vei for Lammet? Ikke 

da Han gikk ut av byens port med korset 

på sine skuldre. Ikke da Han stod opp fra 

måltiden og gikk over bekken Kedron. 

Dødens vei begynte ved Jordan. Da innvidde 

hans Seg til korsets død. Fra da av så Han 

alltid korset foran seg. 

”Dere skal få kraft til å være mine vitner”. 

Ingen av oss har kraft i seg selv til å ta det 

første skritt på dødens vei. Men vi skal få 

kraft, ikke bare til å ville dø, men til å gå 

dødens vei. Ved dette møte er det opprettet 

en stille overenskomst mellom disse to om 

å virkeliggjøre martyriet. Og den død jeg 

frivillig hengir meg til, er allerede beseiret 

død. 

Gud vil kalle fram en ny vitneskare blant oss 

i denne tid. Og vi behøver det. 

De to vitner i Åp 11, 3 vil naturligvis 

fremstå i bokstavelig mening i sin tid, men 

jeg tror samtidig at de står som typer på de 

samme martyrvitner i alle tider. Det finnes 

også et åndelig martyrium. 

Etter møtet mellom Lammet og Duen leser 

vi: ”Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen 

for å fristes av djevelen” (Matt 4, 1). 

Markus sier at ”han var hos de ville dyr” 

(1, 13). Jeg nå bare si noen ord om denne 

fristelse. Den beslutning som er fattet ved 

Jordan, og den besegling som har funnet 

sted der, må bekreftes og fullkommes ved 

fristelsens ildsprøve. Djevelen tillates å 

angripe beslutningen om å gå dødens vei 

med alle midler. Og det som gjør en slik 

fristelse så forferdelig hard, er at Gud selv 

trekker seg tilbake og unndrar oss den 

særlige velsignelse ved sitt nærvær. Vi 

blir stående alene med naken tro. Men når 

prøven er bestått og djevelen har uttømt alle 

sine fristelser, viker han fra oss ”for en tid” 

– og englene kommer fram og dekker bord 

for oss midt i ørkenen. 

FORTSETTES NESTE NUMMER 

Høysangen 

Torbjørn Arnesen 

Når Herren lar oss tukte! 

(Tuktens hensikt, tidspunkt og virkning) 

”Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede 

hadde vendt om og gått bort; min sjel var ute av 

seg selv over hans ord, jeg lette etter han, men fant 

ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg 

ikke! Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg, 

de slo meg, de såret meg, de tok mitt slør fra meg, 

vekterne på muren” 

(Høysangen 5: 6-7). 

Når Herren tukter oss er det ikke på 

måfå, tilfeldig eller lunefullt som 

nok kan skje når de jordiske fedre 

tukter etter sitt tykke. Herren har en 

dypere hensikt som alltid er til vårt 

eget beste og til Guds rikes fremme. 

Det kan virke både smertefullt og 

rystende som teksten vår beskriver, 

men er på sin plass og kommer alltid 

til rette tid. 

Vi bør legge spesielt merke til 

tidspunktet for Herrens tukt. Den slår 

ikke til når vi er som mest tilfreds og 

nærmest likegyldig når det gjelder 

de åndelige ting. Det er først når vår 

våkende lengsel setter seg i bevegelse 

at vi er modne for tukt. Altså når 

dragelsen etter Herren sjøl (sett 

hånden hans gjennom luken, v. 4) får 

oss til å søke ham. 

Nå har brudgommen gått bort og 

skjult seg for henne og vekterne 

treffer henne og slår umiddelbart 

til. Det at hun er ute natterstid uten 

brudgommen setter henne i et dårlig 

lys og gjør at de går vel hardt til 

verks i mot henne. Selv om salvelsen 

av Gud aldri tar feil, så finns det fare 

for at vekterne kan gå for langt. De 

slo henne og tok sløret fra henne og 

istedenfor trøst og hjelp i sin søken 

etter brudgommen så økte de heller 

hennes smerte. 

Mon ikke Herren også kan bruke 

det i sin hensikt. David sier: «La 

en rettferdig slå meg i kjærlighet 

og tukte meg! For sådan hodeolje 

vegre mitt hode seg ikke»! (Salme 

141;5) Vekterne ikke bare slo, men 

de tok sløret fra henne og nærmest 

utbasunerte hennes fortvilte tilstand 

som siste nytt. De gikk så langt i sin 

nidkjærhet at vi nærmest kan stille 

oss spørrende til hele motivet. 

En ting er i alle fall sikkert, at 

Herren kan bruke mennesker i vår 

opptuktelse i nåden, selv når han sjøl 

tier i sin kjærlighet (Sef. 3;17). 

Nå finnes ikke lenger snev av 

selvtilfredshet og bedagelighet 

tilbake i hennes liv – ingen ære å 

forsvare, bare kjærlighetens glødende 

lengsel kommer til uttrykk: «Jeg ber 

dere inderlig, dere Jerusalems døtre! 

Om dere finner min elskede, hva 

skal dere si ham? – At jeg er syk av 

kjærlighet» (v. 8). 

Hennes tro lutres som gjennom ild 

og gjennom tukten går hun frem i 

åndelig utvikling. Det medvirker 

at hun kan trede frem for øynene 

på Jerusalems døtre som den hun i 

virkeligheten er: Bruden, den fagreste 

blant kvinner! Slik ser de henne 

også! Denne hennes opptuktelse i 

nåden frembringer en så strålende og 

rik Kristusforkynnelse som aldri på 

noe tidligere tidspunkt i hennes liv. 

Omgivelsene påvirkes, Jerusalems 

døtre lar seg gripe – til de sammen 

med henne vil søke etter Herren 

(6,1). Takk og lov! 

All tukt synes vel, mens den står på 

ikke å være til glede, men til sorg, 

men siden gir den dem som derved 

blir oppøvd, rettferdighetens salige 

frukt (Hebr 12,11). 

16 17 nr. 6 • juni 2009

Solskinnsord: 

En hyllest til Jesus 

Jeg takker deg Herre, du kom til oss ned, 

du kom for å ofre og gi oss din fred. 

Jeg takker deg Herre for livet du gav, 

i verden det fins ei den trygghet du har. 

På korset du seiret over dødsrikets makt. 

i oppstandelsen du viste deg i all din prakt. 

Nå sitter du ved Faderens høyre hånd, 

jeg takker for treenigheten, 

Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. 

Du gav oss din frelse,du gir av ditt mot. 

i verden det fins kun forvirring og rot. 

Å juble for Herren gir styrke og kraft, 

se bort fra vårt eget og se kun Hans prakt. 

Han ønsker å gi oss et overflodsliv. 

der troen får råde om vi er svake som siv. 

Han er kilden med det levende vann, 

Han er lyset og kraften som setter oss i brann. 

Det er vi som begrenser, 

det er vi som aldri har tid. 

Vi fyller vårt liv med strev og med flid. 

Jeg takker Den Hellige Ånd som minner oss på 

-det å lovsynge Herren gir kraft til å gå. 

Gå ut på Hans løfter og stol kun på Ham, 

Da får du kjenne salvelsen av det levende Guds Lam. 

Føler du deg fattig og uten prakt. 

speil deg i Herren 

og du oppdager du har så ren en drakt. 

En dag så brister livssnoren, 

men ære være Gud i det høyeste. 

som sendte sin sønn til jorden. 

Da blir ikke døden håpløs, 

Han har gitt oss et evig liv. 

Det evige livet er å kjenne Ham, 

Jesus Kristus , verdens Frelsermann. 

Gunn Synnøve Hammersland, Mosterhamn 

Saksliste for DFEFs 

landsmøte 2009 

A. Konstituering 

1. Valg av ordstyrere 

2. Valg av referenter 

B. Merknader til Landsmøteprotokoll for 2008 

C. Rapporter og regnskaper til godkjenning 

1. Årsrapport fra DFEFs Misjons- og Hjemmeutvalg, med underutvalg: 

Medieutvalget 

Smyrna Bibelinstitutt 

2. Årsregnskap for DFEFs Misjons- og Hjemmeutvalg 

3. Årsrapport fra DFEF Stiftelsen 

4. Årsregnskap for DFEF Stiftelsen 

D. Budsjett til godkjenning 

1. Revidert budsjett for MHU 2009 

2. Budsjett for MHU 2010 

E. Rapporter og regnskap til orientering 

1. Solbrått Aldershjem 

2. Nord-Norge Utvalget 

3. DFEF Barne og Ungdomsrådet 

4. DFEFs Studieråd 

5. Oven Leiren 

6. Solstrand Camping A/L 

7. Vestlandsleiren 

8. Sjånes Leiren 

9. DFEFs utsending til Det Norske Bibelselskap 

F: Andre saker 

1. Brev fra DFEF Klippen Vedavågen vedrørende delegatordning 

2. Informasjon fra misjonsgruppa i MHU vedr. revisjon av 

misjonsstrategidokumentet 

3. Informasjon fra gruppa som arbeider med strategi for hjemmearbeidet. 

4. Informasjon vedrørende omorganiseringen av Det Gode Budskap 

5. Har De Frie Venners virksomhet i Norge gått ut på dato? (Innlegg uten at 

det legges opp til debatt i saken) v/Frank Søgård 

6. ”Nye Oven” – stedet for kommende generasjoner v/ Frank Søgård 

Forbønn for Sommerstevnet 

Det ligger meg på hjertet at vi i fellesskap går 

sammen i bønn for sommerstevne-uka vår. Det er 

et stort privilegium at vi som bevegelse kan komme 

sammen ei hel uke. Vi har tradisjon for det og det 

hører sommeren til. 

Fokus på Sommerstevnet 2009 

Tekst: Rino Jakobsen (leder for hovedkomiteen) 

Foto: Leif Frode Svendsen 

MOSTERHAMN: Selv om det har vært 

samlet til stevne i generasjoner, er det 

ingen sedvane vi vil ha. Nå står vi overfor 

nye muligheter og utfordringer. 

Du vil vedlagt finne en bønneplan! 

Slik at du hver dag har bønneemner for 

fellesskapet, sommerstevnet og deg selv. 

En unik mulighet til at vi i fellesskap 

«arbeider sammen i bønn» for stevnet 

vårt. 

«Det er makt i de foldede hender», synger 

vi så fint. Dette underbygges av Guds ord: 

«Det som to av dere blir enige å be om 

...». 

Vi ønsker at menighetene, på tvers av 

generasjoner vil komme til stevnet. Som 

aldri før er viktig at vi er «Sammen i 

Guds nærhet». Vår tro er en nær tro. 

Fellesskapet vårt skal være nært. Slik at vi 

kan dele med hverandre og vise omsorg 

for hverandre. 

Uten bønn blir alt arbeid forgjeves! La 

oss sammen løfte vår røst til Herren. La 

oss be om at vi alle får et nytt og tennende 

møte med vår Frelser. Slik at vi «ikke kan 

tie om det vi har sett og hørt». Vi ønsker 

jo å være lys og salt der vi går fram. Det 

skal merkes at vi har vært sammen med 

Gud. Vi ønsker å være preget av å være i 

Hans nærhet. 

«Sammen i Guds nærhet» er noe vi 

lengter etter. La oss be om en indre 

vekkelse i menighetene våre. Be om Guds 

ånds ledelse av hele sommerstevnet. 

Sett av 7.-12. juli for å delta på DFEF 

Sommerstevne 2009. Det er deg og dine 

det gjelder! 

«Til deg er våre øyne vendt. Og hele Juda 

stod der for Herrens åsyn, selv deres små 

barn, deres hustruer og deres sønner.» 2. 

Krøn. 20;12b-13. 

Bønneplanen må du veldig gjerne bruke 

aktivt fram mot stevnet! 

Bønneplan for Sommerstevnet 

2009 

Mandag: 

«Framfor alle ting: Be!» (2. Tim. 2;1) 

Generelt: Be for: Landet vårt, storting og 

regjering, forfulgte kristne, Israel. 

Personlig: Be om: Større kjærlighet til 

Guds ord, Jesus får prege meg. 

Tirsdag: 

«Den gang fikk hans røst jorden til å 

skjelve. Men nå har han lovet: Enda en 

gang vil jeg riste ikke bare jorden, men 

også himmelen. Her står det: Enda en 

gang. Dette viser at det som kan rokkes 

fordi det hører til det skapte, skal skiftes 

ut, for at det som ikke kan rokkes, skal 

bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig 

rike, så la oss være takknemlige og med 

takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og 

ærefrykt, slik Gud vil.» Hebr. 12;26-28 

Generelt: Be for: Forhandlingsmøtene 

under landsmøtet, medlemmene i DFEFs 

Misjons- og hjemmeutvalg (som gjør en 

stor, frivillig innsats) og fellesskapet i 

DFEF. 

Personlig: Mitt engasjement i fellesskapet, 

og hva kan jeg bidra med? 

Onsdag: 

«Søk først Guds rike...» 

Generelt: Be om åpenhet, Guds 

åpenbaring og en ydmyk ånd i 

åpningsmøtene og møtene videre. Be også 

om at folk må innvie seg på ny til Herren. 

Personlig: Be om at Herren må gi nåde 

til at jeg i større grad kan leve ut Guds 

kjærlighet og tålmodig tjene Han. 

Torsdag: 

«Alle skal kjenne Herren, fra den minste 

til den største.» Hebr. 8;11 

Generelt: Barnearbeidet, ungdomsmøtene, 

bibeltimene og barnefamiliene. 

Personlig: Be om at Herren skal forkynne 

deg nye og herlige ting: At du skal 

oppleve å tjene Jesus på det stedet Gud 

vil ha deg og i alle ting: Leve i Guds vilje 

med mitt liv. 

Fredag: 

Generelt: Husk på kveldsmøtene, 

fellesskapet, ekteskapene – og be om at 

det må skje en mektig, åndens fornyelse 

iblant oss. 

Personlig: Herre; gi meg større nød for de 

ufrelste, større frimodighet og la meg være 

en støtte i Guds rike. 

Lørdag: 

«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til 

disipler...» 

Generelt: Be for misjonærene og 

misjonsarbeidet. Be om at Herren vil kalle 

ut nye arbeidere til sin høst. Be om enhet 

i bevegelsen og ikke minst: Husk å be om 

at Herren skal velsigne hjertene, slik at 

økonomien også kommer på plass. 

Personlig: Be om Herren må lede deg 

konkret i forhold til misjonens sak og hvor 

du kan engasjere deg. Be Herren lede deg 

som en forvalter! Be om at du på din måte 

kan vise omsorg for noen misjonærer. 

Søndag: 

Generelt: Be for DFEFs forkynnere og 

forstandere, og lønnede og frivillige 

arbeidere i fellesarbeidet. Be om at Herren 

utser nye forkynnere og ledere iblant oss. 

Personlig: Be om at Herren må utruste deg 

med nådegaver og lede deg ved Ånden 

slik at du kan vokse i tro og kjennskap til 

Herren, og mer og mer komme inn i Hans 

plan med ditt liv. 

18 19 nr. 6 • juni 2009

Jesus er vår lærer 

Prekenen 

Bibellærer Terje Rygh 

Fra Jesu undervisning om å tjene 

- Jesus er vår lærer 

(mester). Vi er hans 

elever (disipler). Matt. 

23,10 sier: ”For en er 

deres lærer, Kristus.” I 

evangeliene formidler 

Jesus sin undervisning. 

Denne undervisning 

utdypes i brevene. Jeg 

vil i denne artikkel 

trekke fram Jesus 

undervisning om å 

tjene. 

Under det siste påskemåltidet vasket Jesus 

disiplenes føtter. Han inntok tjenerens rolle 

overfor sine disipler (Joh. 13,4-5). 

Men det var ikke bare ved denne anledning 

han var disiplenes tjener, han var alltid 

deres tjener. Jesus var deres tjener på alle 

livsplan. 

Han tjente også folket da han proklamerte 

evangeliet, underviste og helbredet de syke. 

Han ble hele menneskehetens tjener da 

han ga sitt liv på korset. Matt. 20,18 sier: 

”likesom Menneskesønnen ikke er kommet 

for å la seg tjene, men for selv å gi sitt liv 

til en løsepenge fir mange.” 

Jesus var bevisst sin oppgave, han var en 

tjener. 

Jakob og Johannes på villspor 

I Matt. 20 underviser Jesus sine 

tolv disipler om å være en tjener. 

Utgangspunktet for undervisningen er en 

henvendelse fra Jakob og Johannes. 

Jakob og Johannes hadde storhetstanker. 

De ville sitte på høyre og venstre side av 

Jesus i hans rike. De henvender seg til 

Jesus for å spørre om dette (v. 20-21). 

Jesus underviser da de tolv om sann storhet. 

I verden er det slik at de som har makt er 

store, men slik er det ikke i Guds rike. 

Vers 26-27 sier: ”Så skal det ikke være 

blant dere, men den som vil bli stor blant 

dere, han skal være deres tjener, og den 

som vil være den første blant dere, han skal 

være deres trell (slave). 

I Guds rike er tjeneren stor. I verden er den 

som hersker stor. Jakob og Johannes var 

preget av verdens tankegang. 

Jesus underviser at i Guds rike er ”tjeneren” 

stor, og ”slaven” er enda større. Slaven må 

da være et bilde på en som tjener med stor 

hengivelse. 

Jesus lærer de tolv å være tjenere 

Etter at Jesus hadde vasket disiplenes føtter, 

skifter han klær og setter seg til bords. Da 

forklarer han handlingen for dem. 

Joh. 13, 14-15 sier: ”Har nå jeg, deres 

Herre og Mester, vasket deres føtter, så 

er også dere skyldige å vaske hverandres 

føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for 

at dere skal gjøre som jeg har gjort med 

dere.” 

Jesus hadde anskuelsesundervisning for 

sine disipler. Jesus, deres Herre var en 

tjener, de skulle være tjenere. 

De tolv skulle være hverandres tjenere, 

man skulle også være andres tjenere. 

Disiplene skulle ha tjenerinnstillingen som 

en grunnleggende holdning. 

Jesu disipler tjener andre med sin 

utrustning 

1. Pet. 4,10 sier: ”Ettersom enhver har fått 

en nådegave, så tjen hverandre med den.” 

Vi har fått ulike nådegaver. Det er Gud 

som tildeler gavene. Det vesentlige er ikke 

hvilke gaver vi har, men at vi tjener andre 

med de gaver som er gitt oss. 

Vi forvalter også ulike naturgaver og evner, 

vi tjener andre med det Gud har gitt oss. 

Disippelen tjener andre både i yrkesliv 

og samfunnsliv. I alle sammenhenger er 

disippelen en tjener. 

Om disippelen er en bedriftsleder eller 

president, er han fremdeles en tjener for 

andre. 

Disippelen etterfølger Jesus, han er bevisst 

på at han i alle sammenhenger er en tjener. 

20 21 nr. 6 • juni 2009

FULL FART: Evangelist Håkon 

Martinsen er en av tre talere 

under Ungdomsfestivalen 09 på 

Solstrand Camping. 

Jakten på gullpengene - del 8 

kirken. «Torbjørn – se!» Torbjørn reiste 

seg litt opp, og fikk akkurat se mannen i 

munkekappen gå inn i kirken. «Jeg tør ikke 

å gå inn nå. La oss ta oss litt sjokolade og 

vente litt.» 

Don’t miss out! 

«Det var den sjokoladen.» Torbjørn så på 

klokka, de hadde ventet i halvannen time, 

og enda var den skumle mannen inne i 

kirken. «Har du litt vann», spurte Jonas. 

Blomsterkrukken 

og 

nøkkelen 

Bakgrunn: 

Jonas Stray er en liten, 

men dyktig skattejeger på 

11 år. Han har oppdaget 

informasjon om en skatt 

under Avaldnes-kirken på 

Karmøy. Sammen med 

kameraten Torbjørn satser 

han på å finne den store 

gullskatten... 

”Tenk på din skaper 

før sølvsnoren slites og 

gullskålen brister, før 

krukken knuses ved 

kilden...” Fork 12,6 

«Hva gjør du Torbjørn?» Jonas så spørrende 

bort på kameraten sin. «Jeg vil være godt 

forberedt». I den grønne militærsekken 

sin pakket han en lommekniv, en god 

maglitelykt, noen epler, to vannflasker og 

en stor melkesjokolade. «Du vet jo aldri hva 

som skjer i skattekammeret? Kanskje vi blir 

stengt inne og må vente på hjelp?» Torbjørn 

kikket bort på kameraten og lo godt. 

I dag var dagen. Jonas var ferdig med 

husarresten og Torbjørn skulle ikke spille 

kamp før på onsdag. «La oss komme oss 

avgårde», Jonas begynte å bli utålmodig. 

Ingen av guttene sa noe på sykkelturen 

utover mot kirken. Ikke la de heller merke 

til den lille, hvite bilen som fulgte etter dem 

på avstand. Den kjørte litt, før den stoppet 

og så kjørte igjen. Inne i bilen satt en 

gammel mann med en rar hette på seg. 

«Vi gjemmer syklene bak toalettbygget, 

inntil muren.» Torbjørn hvisket til 

kameraten. «Dukk! Det kommer en bil.» 

De to kameratene kastet seg ned bak muren. 

De hørte at en dør ble åpnet, og lukket 

igjen. Jonas smugtittet over muren og så en 

mann i en skummel munkekappe gå mot 

«Der kommer han – vær stille.» Jonas 

hadde nesten gitt opp skattejakten, men så 

dukket endelig den skumle mannen opp. 

«Han låser døren med en stor nøkkel», 

hvisket Torbjørn. De fulgte mannen i 

munkekappen med øynene der han gikk 

ned den lange trappen fra inngangen i vest. 

Han snudde seg mot guttene og var på vei 

mot toalettet. Guttene holdt pusten, men 

oppdaget så at mannen snudde igjen. «Han 

legger nøkkelen oppi den blomsterkrukka 

der», hvisket Torbjørn. På en grav var 

det en flott krukke, laget i stein, og begge 

guttene så at mannen la den store nøkkelen 

oppi der. Deretter gikk mannen mot bilen 

sin og kjørte bort. 

Torbjørn var helt lam i beinene etter å ha 

sittet så lenge bak muren, men klarte til 

slutt å komme seg opp. De nærmest småløp 

bort til den gamle graven og tittet oppi 

kurven. «Hæ – hvor er nøkkelen?» Torbjørn 

så rart bort på kameraten. Jonas hørte ikke 

etter, men tok tak i de to håndtakene på 

krukken og vridde til. De hørte et klikk og 

der sklei nøkkelen ut av et hemmelig hull. 

«Jeg syntes jeg så han gjøre det», ropte 

Jonas triumferende til Torbjørn. 

«Kom, la oss se om vi kan finne den 

hemmelige døren.» Torbjørn grep 

tak i armen til Jonas og drog han mot 

kirketrappen. 

Fortsettes i neste nummer! 

Ungdomsfestivalen 09 

Solstrand Camping 4. – 9. august 

Pressemelding 

Foto: Leif Frode Svendsen 

Programmet er klart for 

årets ungdomsfestival på 

Solstrand 4. - 9. august. 

Tema for festivalen bli 

“Don’t miss out” og 

forkynnere som Håkon 

Martinsen, Pål Pedersen og 

Vidar Jenssen skal sammen 

med lovsangsbandet 

OneEighty fra Kristiansand 

delta på møtene. I tillegg 

loves det action, spenning, 

vannsport, utfordringer og 

sterkt fellesskap. 

SOLSTRAND: 

I år som i fjor er det 

Mangor Mannes fra Saron Åkrehamn 

som er leirsjef. Sammen med leirprest 

Vidar Jenssen og et team fra Saron 

Åkrehamn er planleggingen i gang for en 

kanonbra festival. 

— I fjor kom det ca 100 ungdommer og 

med tanke på hvor bra den festivalen 

var forventer vi flere i år, sier Mangor. Vi 

drømmer om et sted mellom 150 og 

200 deltakere og disse kan forvente 

seg fantastiske dager på Solstrand 

med utrolig mye moro og kanonbra 

undervisning. 

Leirprest Vidar Jenssen, pastor ved Saron 

Åkrehamn forteller at fokus kommer 

til å være utrustning og inspirasjon til 

tjeneste. 

—Temaet Don't miss out! handler om 

at vi skal våge å ta de sjansene som byr 

seg til å vise hvem Jesus er og gripe de 

gavene han har gitt oss. Altfor mange 

ganger går vi glipp av Guds fantastiske 

muligheter fordi vi ser på oss selv og 

omstendigheter framfor å se på Jesus, 

mener Vidar. Han kommer til å dele 

ansvaret for forkynnelsen med Håkon 

Martinsen og Pål Pedersen. 

— Jeg tror at vi 

kommer til utfylle hverandre i 

undervisningen og vi kommer til å ha et 

kjempefokus på dette. Tro kommer av 

forkynnelse og vi skal bygge tro på at 

alt er mulig hos ungdommene. Dette blir 

radikalt, sier Vidar. Han gleder seg også 

over at lovsangerne fra OneEighty er 

med i år som i fjor. 

— De er utrolig bra og har et stort hjerte 

for Jesus. Det så vi i fjor, sier Vidar. 

I fjor ble deltakerne sendt ut på en 

ekstremtur med ganske ubehagelige 

utfordringer den første natta på 

leiren. Også i år venter det deltakerne 

overraskelser. 

— Vi kommer til å legge til all den 

kreativitet vi trenger for å få også denne 

festivalen til å bli uforglemmelig, sier 

Mangor. 

Han påpeker at alle aktiviteter har som 

formål å bygge et sterkt fellesskap, skape 

nye vennskap og gi opplevelser for livet. 

— Vi lover action, vannsport, 

teambuilding, underholdning og masse 

kos! Dette blir en begivenhet i sommer 

ingen bør gå glipp av - eller som 

slagordet sier: Don't miss out! 

22 23 nr. 6 • juni 2009

”Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg(…).” 

Ungdomspinse 2009 

KraftskolenSBI 

Tekst: Elin Tømmerbakk 

Foto: Reidar Gamst 

Med disse ordene ble 

ungdomspinse 2009 åpnet 

på KraftskolenSBI. Om lag 90 

ungdommer, hvor av 35 fra 

One80(Betania Kristiansand), var 

samlet pinseaften i den tidligere gymsalen 

på SBI. 

Kveldens formål var at Den Hellige Ånd, på 

nytt, skulle falle og møte de mange behov 

blant ungdommene. Noe som skulle vise seg å 

være fullt mulig. 

Lovsangsteamet fra One80 slo an tonen denne kvelden med sang og spill som var 

med å bringe himmelen ned. 

Vitnesbyrdene, om hvordan folk hadde blitt frelst, var sterke og gripende. 

Unge mennesker sto fram og fortalte om hvordan Jesus, på underfullt vis, 

hadde løftet dem opp og totalforvandlet livene deres. 

”Dop, alkohol og festing er gøy, men Jesus er den eneste som er virkelig 

tilfredsstillende,” sa en ung mann i 20 årene. 

Han hadde tidligere havnet i fengsel som en følge av sitt harde liv 

ute i verden. I fengselet kom han over en Biker-Bibel, og ble svært 

grepet av vitnesbyrdene som var skrevet der. Dette var med på å 

åpne øynene hans, og årsaken til at han i dag kan vitne om at Jesus 

frelste han, og at Han nå har fått et nytt og mer betydningsfullt 

liv å leve. 

Hans Martin Skagestad, kveldens forkynner, talte denne kvelden 

om Den Hellige Ånd, noe som kanskje ikke er så unaturlig 

i forbindelse med pinsa. Han fortalte blant annet om hvor 

avhengige vi er av Den Hellige Ånd for å kunne leve et sunt 

kristenliv i denne tid. Samt at uten Den Hellige Ånd har vi 

verken styrke eller frimodighet til å kunne ”gå ut i all verden å 

forkynne evangeliet.” 

Videre forkynte han om viktigheten av å få gavene våre forløst, 

de som ligger i oss, men som ikke er aktivert. 

”Alle som er frelst har Den Hellige Ånd, noe som betyr at gavene 

er der, men de må forløses,” sa han. 

Gavene kan være mange og forskjellige fra person til 

person, men det er viktig å huske på at uansett gave, så er 

den gitt av den ene og samme Ånd. 

Et enkelt og lettfattelig budskap for de mange nyfrelste 

som var på møtet denne kvelden. 

Også denne kvelden gikk frelsesinnbydelsen ut, noe 

som gjorde at tre ungdommer responderte og gav tydelig 

uttrykk for at de ville følge Jesus. 

Etter dette kom mange ungdommer fram til forbønn for 

å få sine gaver forløst, motta helbredelse, bli døpt i Den 

Hellige Ånd osv. 

Mange fikk oppleve at Den Hellige Ånd møtte nettopp 

dem og deres behov denne kvelden. All ære til Gud for 

det! 

Senere denne kvelden var ungdommene aktivt engasjert i 

volleyball, grilling og natterangling, noe som holdt på til solen 

sto opp. 

Enkelte prøvde å få seg en hvil, noe som ikke var lett da det 

virkelig var ”fullt hus og stormende jubel” på KraftskolenSBI. 

Noen måtte ta til takke med TV-stua eller klasserommet, mens 

andre var heldige og fikk plass i en ordentlig seng. 

Nok en gang fikk vi smake og kjenne at Herren er god, og at Han 

er den samme i dag som Han var for 2000 år siden! 

All ære til Jesus for hva Han har gjort i blant oss denne kvelden 

og natta, uten Han ville disse tingene vært umulig! 

24 25 nr. 6 • juni 2009

500.000 

Misjon: 

side 26: 

• Misjonskalender 

• Nytt fra MHU 

side 27: 

• Fokus på Ukraina 

side 28: 

• Fokus på Japan 

side 30: 

• Fokus på Spania 

side 34: 

• Fokus på England 

Nytt fra misjons- og hjemmeutvalget 

Misjonskonferansen 2009 

Som tidligere nevnt blir årets 

misjonskonferanse arrangert i 

Misjonshuset Moss 30. okt. til 1. nov. 

Temaet for konferansen vil være: 

”Gammelt budskap på nye føtter”. Med 

dette ønsker vi å sette fokus på nye måter 

DFEF som misjonsorganisasjon vil spre 

evangeliet på i fremtiden. Vi ønsker 

spesielt å tilrettelegge konferansen slik 

at unge mennesker kan mobiliseres til 

misjon, men ønsker samtidig at alle DFEF 

sine misjonsvenner tar turen til Moss i 

disse dagene. Konferansen er åpen for 

alle. Vi kommer tilbake med ytterligere 

informasjon og program i neste nummer 

av DGB. 

Betel, Vestre Gran overdratt til 

DFEF stiftelsen 

Menigheten Betel på Vestre Gran har 

kommet til det punktet hvor de ikke 

lenger ser seg i stand til å fortsette driften. 

De har derfor overdratt eiendommen på 

Vestre Gran til stiftelsen. I skrivende 

Misjonskalenderen april 2009 

Trenden for innsamlede midler gjennom 

misjonskalenderen hittil i år fortsetter å 

dale. Dette er vel for så vidt i tråd med 

det mange andre misjonsorganisasjoner 

opplever, uten at det er noen trøst. Det har 

vært sagt mye om finanskrisa i det siste, 

men situasjonen i norsk privat økonomi er 

foreløpig i stor grad ikke berørt av krisa 

på en slik måte som vi kanskje skulle tro. 

Faktisk er det, slik vi også har beskrevet 

det i tidligere nummer av bladet, slik at 

norske privathusholdninger har bedre 

økonomi nå enn tidligere, dersom man 

ikke har vært så uheldig å bli permittert 

eller oppsagt fra sitt arbeide. Hva som er 

grunnen til nedgangen i inntekter velger vi 

å ikke analysere noe mer, bare konstantere 

at den er der. 

I april kom det inn 23.400,-, noe som er 

3.000,- kroner mindre enn 2008. Dette 

tilsvarer en nedgang på 14 %. Hittil i 

år er det totalt kommet inn 102.550,- 

stund er vi i kontakt med en lokal 

eiendomsmegler for å legge eiendommen 

ut for salg på det åpne markedet. MHU 

beklager at vi opplever at flere og flere 

menigheter må innstille sin virksomhet, 

men erkjenner samtidig at DFEF sentralt 

ikke har anledning til å gå inn å drive 

lokale menigheter. Inntektene ved salget 

av eiendommen vil gå inn i fondet som 

ble opprettet etter salget av bedehuset på 

Holmsbu, til hjelp for menigheter som 

sliter, og trenger en ekstra håndsrekning. 

KNIF 

Vi minner DFEF sine menigheter om 

fordelene ved å bruke Kristen Norges 

Innkjøpsfelleskap (KNIF) sine tjenester og 

tilbud. Kristen-Norges Innkjøpsfellesskap, 

populært kalt KNIF, er en non-profit 

(ikke-økonomisk) frivillig virksomhet 

åpen for organisasjoner, institusjoner 

og kirkesamfunn som står ved Den 

apostoliske trosbekjennelse. 

KNIFs formål er å redusere 

medlemmenes kostnader og utgifter, 

slik at mest mulig av deres ressurser 

mot tilsvarende periode i fjor hvor det 

var kommet inn 110.050,- Vi takker 

alle givere som er med på å velsigne 

misjonen med sine midler, både gjennom 

misjonskalenderen og gjennom gaver til 

menighetenes misjonskasser, og direkte 

til misjonærene. Det er en åndelig lov 

som sier at den som lesker andre, blir selv 

lesket. Vi ber om at dere alle må kjenne 

dette i deres private økonomi og i deres 

åndelige liv. 

Bildet på misjonskalenderen for juni 

måned, viser et glimt fra en dåpshandling 

på juniorleiren på Oven. Juni er måneden 

hvor 100 vis av barn og ungdom samles 

på leirer over det ganske land. Vær med 

å be om at disse leirene må gi barna 

positive opplevelser med Gud, som de 

kan få som en ballast for deres videre 

oppvelst. 

kan benyttes til primærvirksomheten. 

KNIF fremforhandler innkjøpsavtaler 

på en rekke varer, tjenester og 

forsikringsprodukter. KNIF forestår ikke 

selve innkjøpet, men tilbyr avtaler som 

medlemmene kan dra nytte av. I tillegg 

bistår KNIF medlemmene i spørsmål 

knyttet til økonomiske rammebetingelser. 

Spesielt på bygningsforsikring er det 

mange penger å spare for de av våre 

menigheter som ikke enda bruker KNIF 

som forsikringsselskap. Vi oppfordrer 

alle menigheter til å kontakte KNIF for et 

uforpliktende tilbud. 

Ny kontaktperson 

for Betania, Nedtrand 

Kåre Thommesen, 5560 Nedstrand 

E-post kaatho@online.no 

Telefon 52 77 30 55 Mobil 908 71 260 

400.000 

300.000 

200.000 

102.550 

100.000 

0 

GAMMEL RØNNE BLIR... Denne 

bygningen fortjener kanskje denne 

beskrivelsen? Men se forvandlingen... 

FLOTT GUDSHUS: Mange dyktige 

bygningsarbeidere i menigheten har 

gjort underverker og vennene besitter i 

dag et flott lokale. 

INNVIELSE: Her ser vi Åse og Stig på 

første benk, under innvielsen av det 

tredje lokalet siden 1975. Guds rike går 

framover! 

Innvielsen av nytt møtelokale 

i Albi ble en gledesfest 

På reise i Frankrike 

Tekst og foto: Åse og Stig Andreasson 

FRANKRIKE: Siste søndag i mars måned 

i år kunne menigheten i Albi endelig innvie 

sitt nye møtelokale og ta det offentlig i 

bruk. Venner fra andre menigheter fjernt 

og nært kom for å delta i gledesfesten. 

Noen mente at omtrent 250 personer var 

til stede. De som hadde sett den gamle 

låven på den store, ustelte tomten ble 

virkelig overrasket over å se at den var 

blitt forvandlet til et pent og innbydende 

menighetshus med parkeringsplass for 

tjue biler. Vi syntes ikke vi kunne takke 

nei til menighetens innbydelse og reiste 

derfor ned til Albi med stor forventning. 

Vi hadde jo fulgt med i byggearbeidet hele 

tiden og ventet å få se et godt brukelig 

møtelokale. Men at det skulle være så 

pent som det virkelig var hadde vi neppe 

forventet oss. Menighetens medlemmer 

har virkelig gjort et kjempearbeid. Brødre 

fra menigheten i nabobyen Carmaux har 

også gitt en masse dugnadstimer. Noen av 

dem er spesielt dyktige på forskjellige slags 

bygningsarbeid. 

Innvielse for tredje gang 

Innvielsen ble virkelig en fest. Da 

forstanderen David Schertzer hilste alle 

velkommen kunne man se at han virkelig 

var glad. Forkynnelsen av Guds Ord ble 

innrammet med opplesning av skriftsteder 

og spontan lovprisning til Gud. Et sangkor 

sang herlige evangeliske sanger og 

barna deltok også med gledesfull sang. 

Menighetens ordfører fortalte litt om 

menighetens historie fra første halvdel 

av 1970-tallet. Det vekket mange minner 

til liv hos Åse og meg. Etter en tid av 

personlig evangelisering og husmøter åpnet 

vi i 1975 det første enkle lille lokalet, som 

opprinnelig var en garasje med plass til 

fire biler. Der ble de første dåpsmøtene 

holdt. Da dette første lokalet ble for lite 

restaurerte vi et gammelt hus, som da ble 

nytt menighetshus. I løpet av de senere år 

hadde også det blitt for trangt. Så nå var 

det tredje gang det var lokalinnvielse i 

Albi. Byens borgermester var også til stede 

og holdt en varmhjertet tale. Han hadde 

hele tiden vært positiv til menighetens 

byggeprosjekt, noe som ikke alltid er 

tilfelle i et land som Frankrike. Der kan 

myndighetspersoner være svært negative 

til evangelisk virksomhet. Selv fikk jeg 

anledning til å frembære en hilsen fra vår 

hjemmemenighet, Evangeliekirken i Moss, 

som sammen med noen andre norske 

venner hadde gitt en ikke så liten gave til 

lokalbygget. 

Interessert i DFEFs misjon 

For Åse og meg var det en fantastisk 

opplevelse å få dele den glede folket i 

menigheten opplevde denne dagen. Vi fikk 

også glede oss over å møte kjente, som vi 

ikke hadde sett på mange år, fordi de hørte 

hjemme på andre steder i fylket. Vi fikk 

også en koselig prat med borgermesteren 

utenfor lokalet etter samlingen. Vi kjente 

ham ikke fra vår tid i Albi. Han ble nemlig 

valgt til borgermester i 1993, mens vi flyttet 

fra byen allerede 6 år tidligere. Han viste 

seg å være en meget nobel personlighet. 

Han stilte oss også noen spørsmål om det 

misjonsarbeid norske evangeliske kristne 

bedriver i ulike deler av verden. 

Vi ble igjen i Albi hele uken som fulgte 

på innvielsen. Det ble besøk hos mange 

familier. Den følgende søndagen ble en 

«vanlig søndag» med to møter. Først i 

Carmaux, som er en tidligere kullgruveby 

med stor arbeidsledighet, fordi gruven 

ble stengt for flere år siden. Omtrent 40 

personer var samlet til møte der. I Albi tror 

jeg det var rundt 80. På begge stedene var 

det en meget god atmosfære i møtene og 

det var åpent å forkynne Guds Ord. Albi er 

fortsatt en katolsk høyborg og Carmaux har 

et hardt åndelig klima, men vi tror at Guds 

folk der nede i sørvestre Frankrike skal gå 

nye seierstider i møte. 

OVERREKKELSE: Byens ordfører, borgermester 

mottar her en bibel. 

26 27 nr. 6 • juni 2009

Freddie ble frelst 

på kaffibesøk 

kriminalitet og bandevirksomhet. Håpet var 

at vi i Spania kunne få et bedre liv og bedre 

økonomi, sier Jenny. Mannen Freddy er ikke 

langt unna, opptatt med dugnadsarbeid for 

menigheten. 

Lykken har smilt til ekteparet og deres to 

jenter, Sarah (7 år) og Melina (2 år). 

– Freddie har en veldig jobb som 

industritekniker, hvor han først og 

fremst installerer varmepumper og 

luftkondisjoneringsanlegg. Det har gjort sitt 

til at vi har fått kjøpt oss en leilighet og bil 

og har det godt, forteller Jenny ivrig. 

Fikk lyst til å bli kristen 

– Hun er veldig ansvarlig og en sentral 

medarbeider. For øyeblikket går hun også 

på forskjellige kurs for å kunne lede en 

barnehage i menighetslokalet. 

Motstander av evangeliske 

Mens vi prater kommer Freddie andpusten 

inn i det lille kontoret. Han har vært 

opptatt med å hjelpe til å bygge opp en 

fin plattform i det nye lokalet i Malaga. 

Han har ikke vært kristen like lenge som 

kona Jenny, men har hatt kjennskap til 

evangeliet hele livet. 

– Min mor var en varm, evangelisk 

kristen, mens min far var erkekatolsk. 

Gikk vi forbi noen evangeliske som stod 

på et hjørne og vitnet lærte han meg å 

håne dem med morsomme tilrop. Men 

på grunn av mamma følte jeg hele tiden 

at det var noe som beskyttet meg. Flere 

ganger opplevde jeg at mammas bønner 

bevarte meg gjennom ulykker og andre 

vonde ting. Men selv om mamma leste 

Guds ord i hjemmet, gikk jeg min egen 

vei med andre ungdommer til diskotek og 

fest, sier Freddie. 

Han ble kjent med de norske misjonærene 

gjennom moren, som også er bosatt i 

Spania. 

– Det skulle gjøres noen forandringer 

i menighetslokalet og min mor tipset 

misjonærene om at jeg kanskje kunne 

hjelpe til. På den måten ble jeg kjent med 

menigheten. Siden inviterte Borghild og 

Eddie oss på kaffe og vitnet om hvordan 

jeg kunne bli en kristen. Men jeg trodde 

ikke jeg var god nok. Ikke minst på 

grunn av at jeg på det tidspunkt ikke var 

rettmessig gift med Jenny. 

Hunger etter mer 

Heldigvis ble alle hindringer ryddet av 

veien, og Freddie kunne reise hjem fra 

misjonærens tidligere hjem i Guaro frelst 

og lykkelig. 

– I dag vet jeg at jeg er frelst og kjenner 

på en hunger etter å ta imot mer. Jeg har 

sagt til Herren: «Her er jeg – klar til å gå 

inn i alt som du har for meg». For ikke 

lenge siden måtte jeg reise til et hjem hvor 

det var full fest. Mens jeg observerte dem 

som festet, forstod jeg tomheten i livet og 

var forundret over at jeg selv hadde levd 

på den måten. Selv om jeg fortsatt kjenner 

på at det er motstand søker jeg Herren 

alltid. 

Hele familien Zambrano er i dag aktive 

i forsamlingen, leser i Bibelen og søker 

Herren. Som familie og medarbeidere 

betyr de mye for misjonærene Bakke – og 

er til å stole på i oppgavene de har tatt på 

seg. 

Hun har ingen bakgrunn som kristen, men 

fikk like før hun flyttet til Europa høre 

evangeliet av en venninne. 

MED JESUS I FAMILIEN: Familien 

Zambrano, Jenny og Freddy, med sine 

to barn Sarah og Melina, opplever et 

lykkelig hjem 

Jenny og Freddie 

Zambrano er aktive 

i menigheten 

misjonærene Borghild 

og Eddie Bakke er en 

del av i Marbella. En 

enkel invitasjon til 

kaffe var med å lede 

Freddie til Jesus. 

Misjonærene Borghild og Eddie 

Bakke i Spania 


SPANIA: Misjonærene Borghild og 

Eddie Bakke har etablert et spennende 

misjonsarbeid i turistbyen Marbella. Deres 

hovedsatsing er ikke turister, men heller 

fastboende spanjoler og sør-amerikanere. 

Og arbeidet bærer frukt! Ekteparet Jenny og 

Freddie Zambrano kommer opprinnelig fra 

Ecuador, men har vært bosatt i Spania i åtte 

år. 

– Vi bodde i hovedstaden Quito, Ecuador i 

et skummelt område som var preget av mye 

– Jeg har en venninne som bodde i en annen 

by, men kom på besøk til meg. Ivrig forkynte 

hun evangeliet til meg, uten at det i første 

omgang gjorde at jeg ble en kristen. Men 

siden reiste jeg en tur tilbake til Ecuador og 

bodde i hjemmet til min venninne. Hun tok 

meg med til menigheten hun var en del av, 

hvor det var en herlig atmosfære og salvelse. 

Jeg fikk rett og slett lyst til å bli en kristen. 

Predikanten forkynte om en Guds elv som 

virket i møtet, og fortalte at jeg kunne 

oppleve den samme strømmen i mitt eget liv. 

Det var akkurat som jeg ble dratt framover 

og overgav livet mitt til Jesus. 

Vel hjemme i Spania igjen var det en 

forvandlet Jenny som møtte familien sin. 

– Det var som jeg fikk en hellig frykt for 

Gud! Tidligere hadde jeg gått ut på diskotek 

og festet mye, men nå kjente jeg at det ikke 

var noe Gud hadde behag i. Jeg forlot det 

gamle livet og har de tre siste årene bare mer 

og mer overgitt meg til Jesus. 

I menigheten i Malaga er hun aktivt med. 

Hun er menighetens dyktige kasserer, har 

også denne tjenesten for vennene i San 

Pedro, har ansvar for bokkiosken og har en 

drøm om å starte barnehage i menigheten. 

Tolken vår under intervjuet, misjonær 

Borghild gir Jenny gode skyssmål. 

Dåp i Spania 

Fokus på Spania 

Tekst og foto: Misjonærene Borghild og Eddie 

Bakke 

Misjonærene Borghild 

og Eddie Bakke 

opplever en positiv tid i 

Marbella. På selveste 

17. mai var det tre 

søstrer som valgte å la 

seg døpe. 

LYKKELIG: Misjonær Eddie Bakke underviser kort 

om dåpen før selve dåpshandlingen. 

SPANIA: Vi hadde en flott 17. mai her i 

Spania. Været var topp, varmt og godt, og 

Middelhavet var uten bølger. Ypperlige 

forhold for dåp! 

Vi var først samlet i San Pedro til 

formiddagsmøte, og deretter bar det 

til Marbella og playa'en. Mange andre 

hadde funnet fram til den samme 

plassen for å nyte dagen. Da fikk de en 

ekstra opplevelse med å overvære selve 

dåpshandlingen. En liten stund hvor vi 

sang, hørte Guds ord om dåpen og den 

enkeltes bekjennelse. Det var tre søstrer 

som valgte å gå dåpens vei, etter at de har 

gitt sine liv til Jesus i løpet av det siste 

året. 

28 29 nr. 6 • juni 2009

MISJONSKVITTERINGER: Innkommet fra 1. januar til 31. mars 2009 

SWAZILAND 

Swaziland-misjon 

Barnearbeid kr. 33.500,00 

Kasserer: Berit Weiby 

Sødal Terrasse 3 B, 

4630 Kristiansand 

Bankgiro: 3060.22.48492 

SØR-AFRIKA 

Santa og Torleif Sørlie 

Innkommet kr. 40.324,99 

Kasserer: Kjell Tangen 

Magnhildrud Allé 9, 

1809 Askim 

Bankgiro: 8220.02.84298 

Postgiro: 0532 1358308 

INDIA 

Anna Marie Grøthe 


Kasserer: Roald Halvorsen 

Nyli Ringv. 30, 4844 Arendal 

Bankgiro: 7310.30.46065 

Postgiro: 0530 1825058 

Midler til Ambjørg Hogstads 

skolestipend 

Misjon: kr. 900,00 

Skolestipend kr . 46.933,00 

Kasserer: Vidar Aronsen 

Kastanjeveien 16 A, 

3022 Drammen 

Bankgiro: 2200.52.42499 

Postgiro: 0540 0841146 

SRI LANKA 

Svend T. Svendsen 


Kasserer: Elise Klokk 

Storsteinvegen 11, 6100 Volda 

Bankgiro: 3991.40.10431 

JAPAN 

Kjersti og Vidar Aronsen 


Bibelspredning kr. 5.000,00 

Evangelisk arb. kr. 

Skolearbeid kr. 

Gave India kr. 13.532,00 

Kasserer: Ståle Pettersen 

Klarinetten 3 B, 

3033 Drammen 

Bankgiro: 6138.06.24345 

Postgiro: 0530 1875772 

Lisbeth og Harald Bjerkeng 



Kasserer: Magnus Bjerkeng 

Museumsveien 2 

1807 Askim 

Bankgiro: 3000.18.03693 

Inga og Roald Lidal 



Kasserer: Jorunn Løklingholm 

5440 Mosterhamn 

Bankgiro: 3495.20.41810 

Postgiro: 0530 3188349 

ARGENTINA 

Irene og Jan Andrè Langåker 


Prosjekt kr. 28.076,00 

Bygg kr. 7.435,00 

Kasserer: Alf Inge Flokketvedt 

Nettaveien 21, 

4275 Sævelandsvik 

Bankgiro: 3361.12.24422 

Anita og Jan Bjarne Skrøvje 


Kampanjevirks. kr. 25.870,00 

Kasserer: Tor Arne Lohne 

Røsslyngbakken 2, 

4513 Mandal 

Bankgiro: 3138.51.24557 

Postgiro: 0540 0761053 

Olaug og Berner Solås 


Kasserer: Marit Einarsen 

Rundhagen 11, 

4276 Vedavågen 

Bankgiro: 3361.64.08998 

Barnehjemmet Los Sarmiento 

Barnehjem kr. 48.000,75 

Kasserer: Per Tønnesen 

Romsaas Allè 22, 

2050 Jessheim 

Bankgiro: 3108.07.07560 

Postgiro: 0530 5652573 

BRASIL 

Turid Dahl Stokland 


Sosialt arbeid kr. 25.527,00 

Kasserer: Anne Maud Sjøen 

Sjuraberg 12, 4276 Vedavågen 

Bankgiro: 3361.11.39360 

underhold 

Bankgiro: 3361.11.39379 sos 

arb. 

Ragnhild Kihle 


Skoleprosjekt kr. 2.900,00 

Kasserer: Harald Aasheim 

Valeurgt. 7 A, 3181 Horten 

Bankgiro: 1638.11.54487, 

underhold 

Postgiro: 0532 0873950 til 

skoleprosjekt 

Barnehjemmet i Cambara 

Barnehjem kr. 99.973,00 

Kasserer: Turid Linnerud 

Postboks 50, 1801 Askim 

Bankgiro: 1100.10.88655 

Eva og Geirr Standal 


Evang.arbeid kr. 19.350,00 

Diverse kr. 

Kasserer: Tanja Naglestad 

Glapsalen, 4521 Spangereid 

Bankgiro: 3138.10.25244 

Sosialprosjektet «Nytt Håp» 


Kasserer: Grethe Gravdal 

Nysæterneset 37, 5415 Stord 

Bankgiro: 3361.10.37185 

May-Lise og Gunnar Standal 

Innkommet evang.arb. 

kr. 28.899,00 

Kasserer: Turid og Finn Oddvar 

Rygh 

Austadveien 70, 

3034 Drammen 

Bankgiro: 5140.05.39425 

Postgiro: 0530 2907848 

MEXICO 

Rose og Rino Høiland 


Evangelisk arb. kr. 

Projekt kr. 20.000,00 

Kasserer: Bykirken v/Beate Lie 

Larsen 

Postboks 224 Sentrum, 

3101 Tønsberg 

Bankgiro: 9004.05.21207 

GRØNLAND 

DFEF Grønlandsmisjonen 


Kasserer: Bjørn Olsen 

Grimsrødhøgda 72, 

1791 Tistedal 

Bankgiro: 1607.55.04482 

Postgiro: 0823 0798800 

FRANKRIKE 

Åse og Stig Andreasson 

Evangelisk arbeid 

kr. 10.800,00 

Kasserer: Marianne Lekardal 

Ramsøy, 5310 Hauglandshella 

Postgiro: 0537 4506481 

SPANIA 

Borghild og Eddie Bakke 


Evang. arbeid kr. 20.050,00 

Støtte til husleie kr. 20.000,00 

Prosjekt «Sions Berg» 

kr. 15.810,00 

Støtte til musikannlegg kr. 

Kasserer: Arna Fossdal 

Fossdal, 4400 Flekkefjord 

Bankgiro: 3030.23.38651 

Tordis og Daniel Dahl 

Evang. arbeid kr. 0,- 

Kasserer: Mette Olsen 

Skutebergv. 26, 


Bankgiro: 3361.64.08920 

Postgiro: 0530 2703452 

Tone Dysjaland 


Kasserer: Unni Sele 

Turnveien 2, 4352 Kleppe 

Bankgiro: 3290.20.33717 

LATVIA 

Daina og Lars Gundersen 


Kasserer: Øyvind Gamst 

Vinneslia 13, 3057 Solbergelva 

Bankgiro: 5194.05.02865 

Postgiro: 0531 4826657 

De Frie Evang. Forsamlinger 

Østeuropamisjonen «En 

hjelpende hånd» 


Kasserer: Ådne Fardal Klev 

Fokvelland, 4580 Lyngdal 

Bankgiro: 3085.30.12625 

Postgiro: 0530 1619725 

UKRAINA 

Arbeid i L`viv 

Innkommet kr. 

Nasjonale arbeidere kr. 

Kasserer: Vidar Tjomsland 

Omlandsneset 11, 4616 Mandal 

Bankgiro: 3138.25.45470 

NORGE 


Misjons- og Hjemmeutvalg 


Møllergt. 40, 0179 Oslo 

Bankgiro: 8220.02.84050 


Arbeid i Nord-Norge 


Kasserer: Liv-Berit Gundersen 

Magnus Barfotsgt.62 

3046 Drammen 

Bankgiro: 2200.26.61334 

Postgiro: 0532 1271881 

Hobby 

Mange kjenner oss som banken for kristne 

organisasjoner i Norge. Det du kanskje 

ikke vet, er at vi også kan være din bank. 

Vi har lang erfaring med oppfølging av 

personkunder over hele landet. 

Vil du ha 

en bank som 

kjenner deg? 

Ta kontakt på telefon 38 17 35 00 

eller www.sparebankenpluss.no for 

mer informasjon. Det er alltid hyggelig 

å prate med kjentfolk. 

Hva er din lånerente? 

De fleste av oss har hørt om den globale kredittkrisen, men ikke alle 

er klar over hvordan dette påvirker hverdagen. Kort sagt berører 

dette alle som har lån, gjennom at lånene har blitt dyrere. 

Har du de beste rentebetingelsene? 

Aldri har forskjellen mellom den laveste og den høyeste renten i 

markedet vært større. De fleste godtar ofte vilkårene som banken 

deres tilbyr uten å benytte seg av de store mulighetene som 

befinner seg i markedet. 

Hva kan vi gjøre? 

Gjennom stordriftsfordeler refinansier vi boliglånet ditt til den beste 

renten iht. rentebarometeret. 

DFEF sitt eget leirsted på Sørlandet, har et aktivt leirarbeid 

gjennom hele sommeren. 

Utenom leirsesongen leies stedet ut til menighetsweekender, 

selskaper og konferanser/seminarer. 

Det er 50 sesongplasser for campingvogner, men her er det 

ventelister. 

Det er stort sett alltid ledige plasser for tilfeldig camping. 

Postal Address: P. O. Box 23 - N-4291 KOPERVIK 

Terminal address: Husøyveien 253 - N-4262 AVALDSNES 

Manager/operator for Carten Shipping as 

leirsted - camping - leiligheter - hytter - rom kurs/konferanse selskap - kiosk 

www.solstrand-camping.no 

Dette gjør vi enkelt, raskt og gratis for deg. Vi gjør jobben som både 

du og banken ellers ville gjort, men banken betaler oss for deres 

tidsbesparelser. 

Ta kontakt for et uforpliktende tilbud. 

Med vennlig hilsen 

Askeladden Finans AS 

Mangor Aanensen 

Tlf: 52 85 85 30 

 

 

Besøksadresse: 

Hovedgaten 39 , 

4250 Kopervik 

Tilknyttet agent av Vaagen Asset Management ASA 

Adresse til Solstrand: 

Solstrand Camping 

Postboks 102 

4523 Sør-Audnedal 

Telefon: 38 25 64 37 

Mobil: 916 18 148 

Faks: 38 25 92 21 

E-post: solstrand@dfef.no 

30 31 nr. 6 • juni 2009 

Janne Larsen 

kunderådgiver 

Tlf. 38 17 35 96

GLEDE I NØDEN: Misjonær Turid Dahl Stokland 

sammen med fem av 12 barn i dette hjemmet i slummen. 

Tiltross for stor nød, gleder barna seg over å få pastora Turid 

på besøk. 

Prosjektet Livets Tre i Sao Paulo, 

Brasil 

Fokus på misjonær Turid Dahl 

Stoklands tjeneste 


Foto: Rolf Jarl Sjøen 

Under skyggen av 

prosjektet Livets Tre 

i Sao Paulo, Brasil, 

mottar 153 barn og 

ungdom uvurderlig 

hjelp til å skape seg 

en framtid ut fra 

fattigdom og et liv i 

slummen. 

Livets Tre bringer lys til 

barn på livets skyggeside... 

BRASIL: Gjennom prosjektet Livets Tre 

skapes det håp og tro på framtiden for 

153 barn og ungdommer i utkanten av 

storbyen Sao Paulo. Hjemme i Norge kan 

vi vanskelig se for oss hverdagen til disse 

barna? Her er noen eksempler: 

”I et knøttlite hus med to små rom og et 

lite kjøkken har moren nettopp født barn 

nummer 12. – Jeg har alltid ønsket meg 12 

barn, sier hun. Tre av disse barna får hjelp 

gjennom Livets Tre. Faren er mye borte, 

drikker og gir svært lite penger til den store 

familien sin. Hjemmet ser forferdelig ut og 

ofte må vi hjelpe til med mat.” 

”En mor på 25 år fikk nettopp sitt niende 

barn, og disse er fra 0 – 11 år. Tre av disse 

barna går på prosjektet. De bor veldig 

kummerlig, hygiene og boligstandard er 

ubeskrivelig. Norske besøkende har reagert 

veldig sterkt i møte med dette hjemmet og 

har lovet hjelp til skikkelige senger og annet 

nødvendig utstyr.” 

”Nylig ble vi nødt til å anmelde en far etter 

at vi oppdaget at hans lille sønn bar sterkt 

preg av mishandling på hele kroppen.” 

”En liten gutt på syv år ble vitne til at faren 

hans ble skutt, og bor nå sammen med mor 

og en onkel som er aktiv spiritist. Gutten 

er veldig uregjerlig og urolig, og er lagt på 

våre hjerter. Derfor ber vi mye for han. Har 

vært hjemme og hatt samtaler med moren 

og onkelen, og heldigvis tar de imot den 

hjelpen vi kan gi.” 

Tar virkeligheten på alvor 

Dette er virkeligheten i Brasil. Og denne 

virkeligheten tar misjonærene Turid Dahl og 

Karl Stokland på alvor. 

- To ganger i året tar vi inn nye barn til 

prosjektet. Dette semesteret har vi tatt inn 

12 nye barn. Vi figurerer med ventelister for 

barna. De hjemmene hvor det er mangel på 

grunnleggende behov som mat, hygiene og 

omsorg blir prioritert. På samme tid prøver 

vi å finne de barna som har evner, ressurser 

og dermed mulighet til å skape en framtid 

utenfor slummen. Til sammen har vi nå 

153 barn, så familien øker for hvert år. Vi 

takker Gud for at vi får hjelpe disse barna 

til et bedre liv og en tryggere framtid, 

sier Turid Dahl Stokland til Det Gode 

Budskap. 

Prosjektet er i stadig utvikling, og hele 

tiden prøver en å forbedre opplegget. 

- Vi har nå 120 barn i aldersgruppen 6- 

12 år, hvor halvparten av barna kommer 

formiddag, de andre ettermiddag. Resten 

av dagen går de på offentlig barneskole. 

Du kan gjerne sammenligne prosjektet 

vårt med den norske skolefritidsordningen 

(SFO), med læring gjennom lek. Det 

legges opp til forskjellige aktiviteter 

hvor hovedtanken er å hjelpe til med 

lese-, skrive- og regneferdigheter. Det tas 

spesielt tak i elever som sliter med disse 

ferdighetene. Vi har godt samarbeid med 

skolen, og gir også leksehjelp siden mange 

har foreldre som er analfabeter. Barna 

deles forøvrig inn i to grupper, fra 6 – 9 år 

og 9 – 12 år. 

Det satses også på å lære barna god 

hygiene. 

- Barna får to måltider hver dag, et 

brødmåltid og middag, i forkant og 

etterkant er hygiene og tannpuss en 

del av rutinen og læringen. Ellers 

har vi aktiviteter som musikk, 

engelskundervisning, sport, lek og hobby. 

Hver dag er det møtesamlinger der vi 

synger og forkynner evangeliet. Det er 

rørende å se når barna ber, de engasjerer 

seg og vi opplever å se en levende tro hos 

mange av dem. De ber ofte om forbønn 

for familiene sine i forhold til sykdom, 

alkoholproblemer, at mor og far sitter i 

fengsel osv. Det mest gledelige er likevel 

når barna inviterer Jesus inn i sine liv. På 

det siste mandagsmøtet var det flere som 

tok imot Jesus. 

Populært med data 

Når barna blir over 12 år går de over i 

tenåringsgruppen, hvor de kommer til 

prosjektet to dager. 

- Akkurat nå har vi 22 tenåringer som har 

forskjellige aktiviteter. Mest populært er 

det med dataundervisningen. 

Ved fylte 15 år, overflyttes ungdommene 

til et spesielt kurs som arrangeres i 

slummen. 

- Vi har startet opp et kurs i samarbeid 

med kommunen. De spurte oss faktisk 

om hjelp, og vi er takknemlige over 

å ha så god kontakt og tillit hos 

myndighetene. Tenåringene er med på et 

jobbforberedende kurs hvor de er med 

til de er 17 år. 10 av våre egne barn er 

med her, samt 15 andre ungdommer fra 

slummen. Ved å engasjere barna i noe 

positivt og byggende håper vi at vi kan 

holde dem borte fra gata. I tillegg får 

våre ungdommer tilbud om andre kurs. 

De fire eldste, alle gutter på 16 år, har 

valgt bilmekanikerkurs på kveldstid – og 

stortrives. Etter to år på dette kurset kan 

de gå ut i arbeidsmarkedet. Dette tilbudet 

finansieres gjennom fadderordningen i 

Norge. Ungdommene går også på vanlig 

ungdomsskole og noe som er tilnærmet 

videregående skole i Norge. Målet er at vi 

gjennom Livets Tre skal følge barna opp 

til de får en profesjon, gjennom studier 

ved universitetet eller andre kurs. 

Hele 14 ansatte arbeider med barna og 

gjør en kjempeinnsats. 

- Vi har 11 heltidsstillinger og tre halve 

ET HJEM? Dette er inngangen til et hjem i slummen hvor et 

ektepar bor sammen med sine 12 barn. 

MUSIKK: Livets Tre har sin egen musikklærer, som her 

instruerer en tubablåsende elev. 

TILLIT: Denne gledessprederen sjarmerer i senk besøkende fra 

Norge og føler seg trygg på prosjektet. 

GLEDE I EKTESKAPET: Misjonær Turid Dahl Stokland 

har utrolig god støtte i sin gode mann Karl. 

32 33 nr. 6 • juni 2009

LEKSER: Mange av barna får leksehjelp og her er det 

en som skal i gang med litt matematikk. 

stillinger, i tillegg til Karl og meg. 

Fire miljøarbeidere ”tanter” er med 

barna mesteparten av tiden, gjennom 

undervisning, lek og matservering. 

Ellers er en psykolog knyttet opp mot 

arbeidet i halv stilling og har samtaler 

med barna og deres familier etter 

behov. Sosialarbeideren i halv stilling 

har mest kontakt med familiene. 

Musikklæreren har en halv stilling 

og lærer barna noter, rytme og spille 

blåseinstrumenter. Tidligere har vi 

mottatt 60 blåseinstrumenter fra Norge. 

Vi har også en pedagog som legger 

opp og koordinerer undervisningen. 

Sjåfør, sekretær, vaktmester, vaskehjelp, 

kokk og kjøkkenhjelp hører også med 

til staben. Akkurat for øyeblikket er 

staben veldig godt tilpasset antall barn, 

men vi ser behovet for en it-lærer når 

nødvendig utstyr er på plass. 

til med barna og engelskundervisning, 

mens mannen vil ta tak i bygg og 

vedlikehold, som han også driver på 

med hjemme. De var på et kortere 

besøk her for to år siden, vi ble gode 

venner og nå ønsket de å komme tilbake 

for å hjelpe til. 

- Alle er velkomne og vi gjør så godt vi 

kan for at alle skal trives. Selvfølgelig 

kan vi ikke ha for mange på en gang, 

men det ordner seg alltid. De som skal 

jobbe her må være kristne og lyst til 

å gjøre en innsats for barna og deres 

familier. Oppgavene kan være å jobbe 

direkte med barna, eller gjøre andre 

praktiske oppgaver på kjøkkenet eller 

annet som måtte passe. 

Utfordringer er det alltid mange av i 

misjonstjenesten. 

MULIGHET: Takket være broderen på bildet fikk prosjektet LIvets Tre tilgang til en tomt i slummen. 

Giveren, som selv er bygningsarbeider har gjort mye av arbeidet på bygget alene. 

INTERNAT: I denne bygningen bor til enhver tid et 

vaktmesterpar og besøkende studenter og hjelpere 

fra Norge. 

MØTE MED SINE NORSKE FADDERE: Anne Maud 

Sjøen, som besøkte barndomsvenninnen Turid, 

fikk møte gutten hun og mannen Rolf Jarl har vært 

fadder for i mange år. Takket være fadderordningen 

fra Norge er det mange som får hjelp. 

Gode hjelpere fra Norge 

I mange år har gode hjelpere fra Norge 

i kortere og lengre perioder hjulpet til 

ved prosjektet. 

- Det er veldig kjekt med besøk av 

familie og venner! De aller fleste som 

kommer er ungdommer, studenter som 

har praksisperioder i forbindelse med 

utdannelse, eller ungdommer som er 

her noen måneder og hjelper oss. Det er 

viktig at flere får oppleve misjonen på 

nært hold og derfor prioriterer vi å legge 

til rette for disse besøkene. I ettertid 

ser vi også at dette inspirerer til videre 

støtte og forbønn for arbeidet. 

Flere ungdommer vil framover arbeide 

som frivillige. 

- I sommer kommer tre ungdommer 

for å gjøre en innsats, og til høsten blir 

de avløst av tre andre ungdommer, 

samt et voksent ektepar som har tatt 

permisjon fra jobbene sine for å hjelpe 

oss gjennom høsten. Kona skal hjelpe 

- Prisstigningen på matvarer i Brasil 

det siste året er på cirka 25 -50 prosent. 

Kjøttet er blitt dobbelt så dyrt. Det betyr 

at det er blitt dyrere å drive prosjektet. 

Nå ønsker vi ikke å øke fadderbidraget, 

men ønsker heller å opprette en 

parallell fadderordning hvor midlene 

som kommer inn går til generell 

drift av prosjektet. Det vil si at disse 

fadderne blir faddere til prosjektet i sin 

helhet. I dette inngår også kursing av 

ungdommer og foreldre. Vi ønsker jo å 

hjelpe til slik at familien til barna får det 

bedre slik at levevilkårene forbedres for 

hele familien. Alle fadderne vil motta 

brev over hva vi gjør. Heldigvis har vi 

en ryddig økonomi der vi hver måned 

leverer regnskap til en revisor. 

Takket være fadderordningen i Norge 

er DFEF involvert i et veldig positivt 

misjonsprosjekt i Sao Paulo, Brasil. 

Og Livets Tre viser at det nytter å 

hjelpe. Misjonær Turid Dahl Stokland 

og hennes mann Karl står i en veldig 

meningsfyll tjeneste og fortjener 

virkelig vår støtte og forbønn. 

HERLIG MAT: På Livets Tre spares det ikke 

på maten, som er velsmakende og sunn. Og 

barna vet å sette pris på serveringen... 

Prosjektet Livets Tre i Sao Paulo, Brasil 

Fokus på misjonær Turid Dahl Stoklands 

tjeneste 


Foto: Rolf Jarl Sjøen 

Misjonær Turid Dahl 

Stokland elsker 

utfordringer og tenker 

hele tiden på hvordan 

hun kan forbedre og 

utvikle prosjektet Livets 

Tre. Et nytt bygg i selve 

slummen gjør at en 

mer effektivt kan hjelpe 

ungdom og familier. 

MØTESAL: Det nye lokalet i slummen gir 

nye muligheter til å hjelpe, og ikke minst: 

Forkynne evangeliet. 

SLUMMEN: En typisk gate i en typisk slum i 

Sao Paolo. Det er faktisk strøm og noen hus 

er egentlig ikke så verst. 

FEIRING: Her ser vi den første gruppen 

av elever som får undervisning i bygget i 

slummen. De ble feiret med god kake... 

SENTRALT: Med nybygget i slummen 

(oppe til venstre i bildet) har misjonær Turid 

Dahl Stokland fått muligheten til å nå nye 

mennesker med evangeliet. 

Nybygg i slummen 

BRASIL: I det ene slumområdet utenfor 

Sao Paulo, med cirka 3 000 innbyggere, har 

Livets Tre bygget opp et menighetsog 

kurssenter. 

- Vi har lenge drømt om å bygge opp et 

arbeid i selve slummen, og vi er glade 

over at alt la seg til rette. Et ektepar som 

selv bor i slummen, gav oss en tomt, og 

det er faktisk mannen der som har gjort 

det meste på det flotte bygget. I mars 

hadde vi åpningsmøte med hele 170 

personer til stede, inkludert 50 elever fra 

Hedmarktoppen Folkehøyskole som var 

på et kortere besøk. Måneden etter flyttet 

vi kurset vi avholder for ungdommene 

over i det samme lokalet. Bygningen er 

på 300 kvadratmeter, med en møtesal på 

100 kvadrat. Ellers er det fire klasserom, 

kontor, kjøkken og toalett. Planen er å drive 

kursvirksomhet for ungdom og foreldre, 

ved siden av evangelisk arbeid. Kostnadene 

for å realisere denne drømmen er på ca. 

250 000 kroner, sier misjonær Turid Dahl 

Stokland. 

Sammen med dyktige medarbeidere 

planlegges det også en utbygging av matsal 

og nytt kjøkken ved hovedsenteret, som 

huser Livets Tre og menigheten Filadelfia. 

- Tegningene til utbyggingen av matsal 

og nytt kjøkken er klare, men vi mangler 

de siste, nødvendige godkjenningene fra 

kommunen – og en ”slump” penger. Du kan 

gjerne si at det blir den neste utfordringen 

for våre venner og støttespillere hjemme i 

Norge. Spisesalen blir på 200 kvadratmeter, 

noe som er nødvendig med tanke på at vi 

er ca 160 barn og ansatte. Likeledes tenker 

vi at en slik utbygging vil gi muligheter for 

inntekter gjennom utleie til brylluper og 

andre samlinger, slik at selve driften kan bli 

selvbærende. 

34 35 nr. 6 • juni 2009

Inntrykk fra en Kina-reise 

Tekst og foto: Mossik og Kjell Andenæs 

Rektor for denne 

skolen var en 

erfaren kristen. Og 

med en «erfaren 

kristen» i Kina menes 

det som regel at 

vedkommende har 

hatt et kortere eller 

lengre opphold i et 

kinesisk fengsel, der 

blir man ikke tatt på 

med silkehansker! 

GLEDE: Kinesiske kristne setter stor pris på besøk fra utlandet, og liker velidg godt å 

snakke engelsk. 

REISEGRUPPEN: Bak fra venstre: Misjonær Vidar Aronsen, Ivan Wiik, Svein Kåre 

Dahl, Mossik Andenæs og Anne Lise Nodeland. Fremme fra venstre: Fritz Martinsen, 

Kjell og Svein Kenneth Sandhåland. Her foran det himmelske tempel i Beijing. 

Inntrykk fra en Kina-reise: 

- Å bære bibler inn i Kina 

bringer åndelig glede! 

KINA: Den 90 år gamle kineseren utstråler 

fred og nøysomhet. Han sitter sammen 

med kona på 87, en medarbeider som 

tolker, og gruppen vår på åtte fra Norge. 

Moses, som han kalles, forteller om 23 års 

sammenhengende fangenskap i kinesisk 

fengsel. I 1989 ble han satt fri, og har 

senere sittet fengslet et par ganger i kortere 

perioder. Det var aldri noen rettergang, han 

ble aldri fortalt konkret hvorfor han var 

fengslet, selv om grunnen åpenbart hadde 

sammenheng med at han var leder for en 

uregistrert menighet, og nektet å la seg 

innlemme i den offisielle kirken. Han ble 

mishandlet, også av medfanger. Som straff 

for ikke å oppgi sin kristne tro fikk han en 

gang hendene skrudd stramt sammen med 

en jernring. I 130 dager gikk han slik, og 

verst var det hver dag han selv måtte bære 

do-bøtten 150 meter, mens jernet skar seg 

inn i huden. 

Vi sitter rundt et bord med deilig kinesisk 

mat. Den gamle spiser ikke mye. Ofte måtte 

fangene leve på gress, planter og røtter. 

Flere medfanger døde daglig rundt ham, av 

til sammen 2000 fanger var de bare litt over 

100 som overlevde. 

Dette var ett av flere sterke inntrykk vi satt 

igjen med etter vår reise til Hong Kong og 

Kina i april. Vi var 8 deltagere fra Norge, 

inklusive reiseleder og misjonær Vidar 

Aronsen. 

Det startet med bibelbæring inn til Kina. 

Vi bodde forholdsvis nær grensen. Etter en 

enkel bønn gikk vi ut av Hong Kong og inn 

i Kina i mindre grupper med en leder. Det 

hele var udramatisk. De fleste gangene kom 

vi greit gjennom tollen. Noen ganger ble vi 

fratatt bibler, men disse fikk vi tilbake mot 

en mindre avgift ved returen. 

Praktisk handling gir åndelig glede 

Denne trafikken frem og tilbake over 

grensen føltes på ingen måte noe spesielt 

åndelig, det var en praktisk handling. At 

vi lyktes i så stor grad er basert på at det 

tross alt foreligger en viss romslighet fra 

grensepersonellets side. Altså, jo flere hender 

og føtter som er i aksjon, desto flere bibler 

kommer det inn i landet. Behovet er enormt, 

troende ber om et antall det vil ta svært lang 

tid å etterkomme. Selv om handlingen i seg 

selv er rent praktisk, så gir det en stor glede 

å tenke på at for hver bibel vi får inn er det 

flere kinesere som kan glede seg over det 

livgivende Ordet – det gir en åndelig glede! 

I Kina besøkte vi to bibelskoler. Den første 

var for nybegynnere. Stedet var en 

gammel, nærmest fraflyttet murbygning 

der forholdene var meget enkle. Skolen 

her er 3-årig. Elevene bor stort sett inne 

i 3 måneder av gangen, uten å gå ut. Så 

er de gjerne hjemme i kortere perioder 

innimellom, og besøker husmenigheter. 

Studiedagen er lang. De står opp ved 

5-tiden for å be i én time. Etter frokost er 

det undervisning og bibelstudier. De har 

et nært fellesskap der bønn og sang står 

sentralt. 

Vi møtte 15 elever som satt på den ene 

siden av et langbord, mens vi satte oss 

på den andre siden. Noen av dem hadde 

aldri sett en ikke-kineser før, og nå satt 

det en hel gjeng rett overfor dem! På 

bordet hadde de skåler fylt av jordbær og 

tomater, og vi fikk varm te å drikke. Det 

var to unge ledere for de 15 elevene, som 

snart skulle suppleres med 6 nye elever. 

En kvinnelig bibelskoleleder kom fra en 

annen kant av landet ens ærend for å tolke 

ved dette møtet. Hun måtte reise med tog 

en lang natt hver vei under kummerlige 

forhold, men gjorde det med glede! 

Møtet startet med at elevene sang for oss. 

Deretter reiste hver enkelt seg opp og 

presenterte seg, og ga oss det bibelordet 

de satt mest pris på. De var fra 13 til 19 

år gamle, kom fra ulike provinser, mange 

fra landsbygda, og de fleste fra kristne 

hjem. Vi fra Norge hilste med hvert vårt 

vitnesbyrd, og vi sang noen sanger på 

norsk. 

Det var et gripende møte med unge, 

glade troende som åpenbart satte stor pris 

på å være sammen med oss, og å få en 

hilsen «utenfra». De var dedikerte unge 

mennesker hvis høyeste ønske var å trenge 

dypere inn i Ordet – mange med tanke 

på videre tjeneste i menigheter, og som 

misjonærer. 

I en av de største byene i Kina besøkte 

vi en 2-årig bibelskole, der alle i forkant 

hadde gått på en 3-årig grunnleggende 

bibelskole. Alderen her varierte fra 19 

til 31 år. Opplegget for undervisningen 

var stort sett slik den var ved den forrige 

skolen – undervisning i sentrum fra 

tidlig til sent, og med rom for et åndelig 

fellesskap. Her ble det lagt stor vekt 

på engelskundervisning, spesielt med 

tanke på senere tjeneste som misjonærer 

i utlandet. Igjen ble vi imponert over 

elevenes glede over å treffe oss, og 

spesielt satte de pris på å få praktisert 

engelsken sin! Vi pratet i smågrupper i 

lang tid etter at vi hadde presentert oss og 

sunget sammen. Rektor for denne skolen 

var en erfaren kristen. Og med en «erfaren 

kristen» i Kina menes det som regel at 

vedkommende har hatt et kortere eller 

lengre opphold i et kinesisk fengsel, der 

blir man ikke tatt på med silkehansker! 

Besøkte husmenighet 

Vi fikk også treffe deler av en 

husmenighet med ledere, og ha fellesskap 

med dem. Det var i et boligområde, der 

vi ankom i små grupper for ikke å vekke 

oppsikt. Her var det mange med relasjon 

til universitetsmiljøet i området, derfor 

flere ikke-kinesere. Vi satt på gulvet langs 

veggene, og ble traktert på enkelt vis. Det 

kunne være opp mot 40 deltagere ved et 

slikt husmøte. 

Vi traff også to relativt unge kristne 

ledere. De hadde på ulikt vis ansvar 

for en omfattende kristen virksomhet, 

og i hvert fall den ene av dem var «en 

erfaren kristen». De fortalte bl.a. om 

vekkelse i studentmiljøet, der problemet 

var å gi nok veiledning for de nyfrelste. 

De fortalte også om sommerleirer 

for barn der tilgangen var meget stor. 

Det var imidlertid ikke lek og bading 

som motiverte barna til å delta, men 

bibelundervisning store deler av dagen! 

Disse lederne levde enkelt sammen 

med sine familier, og måtte ta en rekke 

nødvendige forholdsregler for ikke å bli 

enda mer «erfarne kristne». 

Vårt møte med alle disse troende i Kina ga 

oss et visst fellesinntrykk: 

De var åpne, glade og inspirerte, og satte 

stor pris på samværet med oss. Bibelen var 

meget sentral for dem. De var ansvarlige 

med omsorg, de ba for oss og for Norge, 

de hadde en praktisk tro på bønn, de ba 

også om en stor forandring med vekkelse 

i Kina. De var ikke minst trygge der vi 

følte at de hadde grunn til å være utrygge. 

De var veldig takknemlige for hver eneste 

bibel vi hadde med til dem! 

Da vi dro hjem til hotellet fra den første 

bibelskolen vi besøkte passerte vi et fortau 

der det var mange blålys, ambulanse og 

politi. Vidar kommenterte: «Nå er det 

enda én som har hoppet…» Det kinesiske 

samfunnet har vært gjenstand for en 

formidabel materiell utvikling de siste 

årtier, spesielt i de større byene. Denne 

utviklingen avslører også for mange 

mennesker en stor håpløshet og tomhet, 

T-BANEN: En del tid ble brukt på T-banen, men 

humøret var hele tiden på topp. 

noen velger å ta sitt liv. I kontrast til dette 

var vi vitne til at det pågår en stor åndelig 

fornyelse over hele Kina, med utallige 

husmenigheter som basis. Dette skaper 

også et enormt behov for Guds ord, og for 

bibelundervisning. 

Guds ord er en styrke for Kina – 

ikke en fare... 

Pionerer som Marie Monsen og Annie 

Skau plantet Guds ord, andre vannet og 

vanner, og Herren velsigner nå med en 

omfattende vekst. Det er ikke forbudt 

å være en kristen i Kina, men det er 

forbudt å praktisere kristendommen ved 

at de lokale åndelige fellesskapene – 

husmenighetene – vokser frem! Dette 

er en åndskamp, og fienden er ikke 

de kinesiske myndighetene. Vi hørte 

unge kinesiske troende be om en stor 

endring for Kina. Det vil innebære at 

myndighetene og hele samfunnet må innse 

at det kristne budskapet ikke er en fare for 

Kina, men tvert om representerer en styrke 

for dette enorme landet. Jeg er overbevist 

om at dette er en «troens bønn». 

Vi fikk også være turister og oppleve et 

Kina i vekst – fantastisk byggevirksomhet 

og infrastruktur. Det ble tid til både 

gammel kultur og nye severdigheter, og 

selvsagt litt shopping med leksjoner i 

pruting! 

Så kjære lesere: Kontakt Vidar og meld 

dere på en reise til Kina og Hong Kong! 

Troende i Kina er avhengige av villige 

bibelbærere. Møte med kristne i Kina vil 

utvilsomt gi verdier for livet. Vidar er 

en meget hyggelig og dyktig reiseleder, 

samtidig som han er betrodd store 

oppgaver på det åndelige plan for dette 

enorme landet. 

36 37 nr. 6 • juni 2009

SNUDD LANDSBYEN PÅ HODET: 

Pastor Mihali, her sammen med den ene 

av ni barn, Aleksander, har opplevd at 

landsbyen Obohivka har blitt forvandlet 

ved Guds kraft. Her foran lokalet som 

samler fulle hus til møtene. 

Fokus på Ukraina 


Pastor Mihali står i 

utrolig spennende 

tjeneste i landsbyen 

Obohivka i Ukraina. 

Her har menigheten i 

løpet av få år opplevd 

at en tredjedel av 

de 300 innbyggerne 

har bestemt seg for å 

følge Jesus. 

BØNNEKJEMPE: Pastoren her sammen 

med bønnekjempen Lionida, som i 20 år 

har bedt om vekkelse for landsbyen. Her i 

stuen i sitt lille, men koselige hjem. 

En tredjedel av landsbyen frelst 

UKRAINA: Du kan gjerne kalle 

Obohivka «stedet hvor ingen ville bu», 

en liten landsby på landsbygda med 300 

innbyggere. Her er det bygd opp et bedehus 

med 90 sitteplasser, som er sprengfullt 

hver søndag. Hele 1/3 del av bygda tilhører 

forsamlingen. 

Du kan gjerne kalle historien om 

menigheten for et bibelsk, lite eventyr. 

– Visjonen om å starte virksomhet på 

stedet skjedde på et distriktsmøte, hvor alle 

pastorene var samlet til bønnemøte. Du kan 

gjerne si at vi fikk startsignal og gikk ut på 

Guds befaling. I begynnelsen samlet vi oss 

hos noen eldre kvinner, men det ble mer 

og mer en uholdbar situasjon. Mennene 

til kvinnene var alkoholikere og absolutt 

ikke frelst, men kom til møtene for å lage 

bråk og skape kvalm, sier pastor Mihali 

vennlig. For denne pastoren har hva du kan 

kalle et «frelst ansikt» og lyser ut godhet 

til alle rundt seg. Og han fryder seg over 

framgangen for Guds rike på stedet. 

Hyggelig overraskelse 

Til tross for utfordringene fortsatte møtene, 

og en dag, to måneder etter oppstarten, 

hadde Gud en hyggelig overraskelse til 

vennene. 

– En mann tok kontakt med meg med 

ønske om å gi et halvferdig hus og en tomt 

på seks mål. Selv skulle han flytte til USA. 

Men det var en betingelse: Tomten og huset 

måtte bli brukt til menighetsdrift. Ved Guds 

nåde fikk vi bygd opp et flott lokale på 

tomten. 

Og Gud hadde enda en overraskelse til 

pastoren. 

– Sytti prosent av befolkningen i landsbyen 

er over 70 år, og flere er avhengige av å 

hentes til møtene. Men tror du ikke at jeg 

helt gratis fikk en Zaporozhec, sier pastoren 

fornøyd. 

Tolken vår, Anatolij Raychynets, avbryter 

intervjuet med en god latter. 

– Zaporozhec er verdens verste bil, og de 

andre pastorene mobber Mihali på grunn av 

den dårlige bilen. Men den gjør nytten, sier 

Anatolij smilende. 

Spist opp av rust 

Som om pastoren forstår hva vi prater om, 

forteller han litt om bilen. 

– Bare for noen dager måtte jeg ha bilen 

på verksted. Den var så full av rust, og 

mens vi holdt på med reparasjonen løsnet 

bakakslingen og ramlet i gulvet med et 

brak. Den var rett og slett løsnet av all 

rusten, men vi sveiset den fast igjen. 

Pastoren tar forøvrig den godmodige 

mobbingen angående bilen med godt 

humør og forteller ivrig om menigheten. 

– Vi har en stor tomt, og kvinnene i 

menigheten sår poteter og sukkerrør. 

Halvparten av avlingen blir sendt til 

bibelskolen i Kiev, mens resten blir solgt 

for å dekke utgiftene til gass og strøm til 

lokalet. Se for deg våre trofaste søstrer 

på 75 til 80 som med stor glede arbeider i 

åkeren her. Og de eldre er bevisst på at om 

de ikke kan evangelisere som de unge, vil 

de støtte de som vil gå ut. 

Videre forteller han stolt om 

ungdomsarbeidet. 

– Vi bor i en utflyttingskommune, hvor 

ungdommen må ut for å få seg utdannelse 

og arbeid. Egentlig er det muligheter 

til å drive jordbruk her, vi har godt 

jordbruksland, men driftsmessig og 

ustyrmessig skorter det på. Men vi har 

30 ungdommer på ungdomsmøtene, en 

veldig dyktig ungdomsleder og flotte 

aktivitetstilbud. Fire datamaskiner har 

trukket de unge til forsamlingen, og siden 

har de blitt herlig frelst. 

Sendt ut fem helttidsarbeidere 

Mange av ungdommene studerer i dag ved 

bibelskolen til bevegelsen i Kiev. 

– Per i dag har vi to elever ved bibelskolen 

i Kiev og totalt har vi sendt ut fem 

helttidsarbeidere fra vår lille forsamling. 

Vi har også fem ungdommer som er elever 

ved bibelskolen i Berditjev. 

Den ivrige pastoren hviler absolutt ikke 

på laurbærene og nyter suksessen i 

landsbyen. 

– Vi har plantet en ny menighet i en 

annen landsby fem kilometer her i fra 

for ett år siden. Vi har allerede etablert 

et ungdomsarbeid, merker at de eldre er 

mer skeptiske, men står i bønn og har 

tro på seier. Søstermisjonen har vært en 

hemmelighet for veksten vi opplever. De 

besøker mange mennesker, gjør forskjellig 

husarbeid og lager mat. På den måten 

bryter de ned barrierer og mange har blitt 

frelst gjennom dette, sier pastoren. 

Han tar oss med på besøk til en spesiell 

søster i menigheten, nemlig Lionida. En 

usynlig helt i Guds rike. 

– Hun har vært frelst i 20 år og er en 

mektig bønnekjempe. Hun var en av 

de første som ble frelst her og er i dag 

veldig skrøpelig. Søstermisjonen kommer 

regelmessig for å hjelpe henne og blir 

velsignet av det. 

Han nevner også et større 

evangeliseringsmøte menigheten hadde 

for kort tid siden. 

– I et spesielt friluftsmøte møtte alle 

innbyggerne i landsbyen opp og vi fikk 

forkynt evangeliet til alle! 

Trenger en minibuss 

Hvem er så pastor Mihali – og hva lever 

han av? 

– Jeg er gift med en herlig kone som 

selv er aktiv i tjenesten i Guds rike, og 

vi har syv barn sammen. I tillegg har vi 

tatt til oss to barn ekstra. Takket være 

at jeg gjennom sommeren arbeider hos 

forskjellige bønder, og gjennom vinteren 

arbeider som rørlegger klarer vi oss, sier 

pastor Mihali. 

Han har ingen behov for sin egen del, 

men har flere drømmer når det gjelder 

menigheten. 

– Vi skulle ønske å innrede loftsetasjen 

til søndagsskolen, men mangler foreløpig 

midler til det. 

Igjen blir pastoren avbrutt av tolken 

Anatolij: 

– Og han skulle gjerne hatt en liten 

minibuss for å frakte folk til og fra møtene 

– ikke minst sin egen familie. Han kan få 

en god buss her for 5000 dollar, sier han. 

Du kan ikke bli annet enn oppmuntret av 

å møte pastor Mihali og oppleve gleden 

og framgangen han opplever i tjenesten 

for Herren. I et lite hjørne av verden, langt 

borte fra vår vellykkede verden gjør han 

en mektig innsats for å spre ut Guds rike. 

Og vi kan gjerne spørre om hvem som er 

mest vellykkede... 

(Mange tar kontakt med redaktøren 

om hvordan de kan støtte arbeidet i 

Ukraina. For en periode vil redaktøren 

videreformidle støtte direkte, hvor pengene 

vil bli formidlet til DFEFs søsterbevegelse 

i Ukraina og videre til de som trenger 

ALLE SAMLET: Under et spesielt 

friluftsmøte var alle innbyggerne i 

landsbyen tilstede. 

SØSTRE I BØNN: Disse søstrene var de første 

som samlet seg til kristen virksomhet i byen, alle 

bønnekvinner som elsker Jesus. 

DATA VINNER UNGDOM: Takket være tre 

datamaskiner, antagelig utrangert etter vår 

standard, har ungdommen strømmet til 

menigheten. Og mange har blitt frelst gjennom 

dette. 

støtten. Ønsker du å støtte virksomheten 

pastor Mihali er med om, må du merke 

gaven med hans navn. Kontonummer er: 

3361.13.20952.) 

Redaktør: 

Leif Frode Svendsen 

Kvartnesveien 20 


Mobil: 480 03 520 

E-post: dgb@dfef.no 

leif.f@dfef.no 

DGB på nett: 

www.detgodebudskap.no 

Ekspedisjon/forretningsadresse: 

Olav Magne Bjørnsen 

Rogalandsgt. 32 

4011 Stavanger 

E-post: olavmagne@autoreklame.no 

Telefon: 51 52 45 14 

Fax: 51 53 63 36 

Mobil: 907 46 331 

Kontonr: 3000 15 47522 

Trykk: Hegland Trykk 

Layoutmedarbeider: 

Johannes Ådnanes 

Det gode budskap kommer ut 

11 ganger i året. Abonnementsprisen 

er kr. 525,- pr. år. 

Portotillegg kr. 50,- til utland. 

Alle henvendelser vedrørende 

abonnement, betaling og 

adresseforandring skal rettes til 

forretningsfører. 

Innsendt stoff til bladet må 

innkomme den 20. i måneden 

før utgivelse (ca. den 15. i hver 

måned) 

DFEF i Norge 

Misjons- og Hjemmeutvalget 

Møllergata 40 

0179 OSLO 

Telefon: 23 35 47 50 

Telefaks: 23 35 47 51 

E-post: mhu@dfef.no 

Konto: 8220.02.84050 

Misjonskalenderen: 

Konto: 8220.02.84123 

Misjons- og 

Hjemmesekretær: 

Harald Elvegaard 

Øvre Grindheim 


Telefon: 53 42 58 33 

Mobil: 975 83 807 

E-post: 

harald.elvegaard@dfef.no 

Kontorsekretær: 

Tina Celand 

Gjelstadveien 16, 

3178 Våle 

Mobil: 938 22 579 

E-post: 

tina.celand@dfef.no 

Misjons- og Hjemmeutvalgets 

leder: 

Werner Lidal 


Telefon: 53 42 64 42 

Mobil: 404 03 562 

E-post: 

werner@aasenchar.com 

38 39 nr. 6 • juni 2009

INFORMASJON: 

«Ny» redaktør ansatt i Det Gode Budskap 

Redaktørstillingen i Det Gode Budskap 

Tekst og foto: Bjørn Olsen, Werner Lidal og Johannes 

Ådnanes 

En gruppe sammensatt 

av Misjons- og 

hjemmeutvalget har 

i en periode arbeidet 

med omorganiseringen 

av Medieutvalget og 

Det Gode Budskap. 

Bakgrunnen for dette 

var redaktør Leif Frode 

Svendsen sine grunner 

for å si opp sin stilling. 

Redaktøren gav uttrykk 

for at han trivdes som 

skrivende redaktør i 

bladet, men var ikke 

tilfreds med måten 

arbeidsgiveransvaret og 

bladets drift ble utført. 

I sin oppsigelse la han 

frem forskjellige punkt 

som til sammen gjorde 

at han gikk til det skritt 

å si opp. 

I etterkant av dette arbeidet la de ansatte i 

Det Gode Budskap (DGB) frem en skisse 

for hvordan man så for seg organiseringen 

av bladet i fremtiden. Dette dokumentet har 

ligget som et utgangspunkt for det arbeidet 

som gruppen, nedsatt av MHU, har arbeidet 

videre med. Til MHU sitt møte i mars ble 

det lagt frem et forslag til omorganisering 

av bladet, som ble enstemmig vedtatt 

av MHU. Forslaget som ble vedtatt er 

følgende: 

Mediautvalget i sin nåværende form 

blir lagt ned. Det fremlegges et 

vedtektsendringsforslag til årets landsmøte 

hvor § 9 1. og 3. ledd strykes. (3. ledd fordi 

det inneholder misjonsutstillingen som 

også er nedlagt). Som konsekvens av dette 

foreslår vi følgende: 

Det utredes hvorvidt det er 

hensiktsmessig å opprettholde DGB 

som en egen organisasjon med eget 

organisasjonsnummer, eller om det er mer 

hensiktsmessig å legge driften av DGB inn 

under MHU. 

Redaktøren i DGB ansettes av MHU og 

regnes som en del av administrasjonen. Han 

har ikke nødvendigvis møteplikt på MHUmøtene. 

Han blir en del av det kollegiale 

fellesskapet med base på Solvoll, selv om 

den daglige arbeidsplassen vil være fra 

hjemmekontor. Redaktøren ansettes i en 

stilling inntil 100 %. Hans overordnede vil 

være MHU-sekretæren. Redaktøren bør ha 

frihet til å ytre seg gjennom lederen i bladet, 

men redaksjonsrådet og MHU bør være 

en aktiv samarbeidspartner slik at DGB 

fremmer de holdninger og teologiske linjer 

som bevegelsen står for. 

Gjennom et tett samarbeid mellom redaktør 

og MHU-administrasjonen, hvor man finner 

felles møtepunkt, kan man bygge broer 

og fjerne eventuelle misforståelser før de 

kommer på trykk. 

Den nåværende ekspedisjonen for DGB 

nedlegges. De oppgaver som DGB 

ekspedisjonen til nå har utført blir så langt 

som mulig lagt inn i kontorsekretæren 

sin stilling, uten at dette blir belastet 

DGB sitt regnskap, men ansees som 

en del av fellesarbeidet. Dette gjelder: 

Regnskapsføring, utsendelse av faktura, 

utsendelse av bestilte varer etc. 

Johannes Ådnanes ansettes i en 30% stilling 

som grafisk/layoutmessig medarbeider. 

Det ansettes en redaksjonsmedarbeider i 

30 % stilling som kan skrive om saker som 

dekker et annet geografisk område enn 

redaktøren. 

Det opprettes et redaksjonsråd som skal 

være redaktørens samarbeidspartner 

og mentor, samt DGB sitt 

markedsføringsorgan. 

• Foruten de ansatte, bør redaksjonsrådet 

bestå av tre medlemmer. 

Informasjonsmedarbeideren i MHU får 

innbakt i sin stillingsinstruks å være en 

del av redaksjonsrådet. 

• Medlemmene i rådet bør komme fra 

forskjellige geografiske områder slik 

at de påser at sine områder blir dekket 

redaksjonelt. Det er ønskelig at noen har 

mediebakgrunn, men ikke et krav. Det bør 

også tas hensyn til kjønn i utvelgelse av 

medlemmer av rådet. 

Arbeidsoppgaver: 

• Jevnlig å evaluere bladet i forhold til 

layout og innhold. Hvordan er fordelingen 

av stoff/misjonsstoff/oppbyggelig/barneog 

ungdomsstoff. Redaksjonsrådet bør 

samles til evaluering etter hvert nummer, 

dette bør i størst mulig grad gjøres via 

videokonferanse. 

• Komme med konstruktive tips til hva som 

bør skrives (ikke bare kritiske nyheter.) 

• Ha et åndelig fellesskap, 

• Være stadig med å utvikle bladet og 

inspirere de ansatte. 

• Våkent blikk for å finne talenter/ 

skribenter i bevegelsen som kan gjøre en 

dugnadsjobb/frilans jobb for bladet 

• Arbeide for økning av abonnementsmassen 

samt finne løsninger for salg 

av annonser. Dette kan gjøres ved å 

«outsource» oppgavene. 

• Finne løsninger for en mest 

hensiktsmessig korrekturlesning. 

• Hver høst legge frem et forsvarlig budsjett 

for MHU til desembermøtet. 

Parallelt med dette arbeidet har det vært 

annonsert etter nye søkere til stillingen 

som redaktør. Det kom inn 3 søknader, 

hvorav 2 var interne søkere fra DFEF, 

mens en var ekstern søker. Alle tre søkerne 

var kvalifiserte til stillingen, hver på sin 

måte. Underveis i prosessen trakk den 

ene av søkerne sin søknad, slik at vi satt 

igjen med en intern og en ekstern søker. 

Ansettelsesutvalget valgte å prioritere 

kjennskapen til bevegelsen som et av 

de viktigste kriteriene for den utlyste 

stillingen og havnet dermed på den ene 

interne søkeren som var Leif Frode 

Svendsen. 

Bakgrunnen for Leif Frode sin søknad 

til stillingen, etter først å ha sagt 

opp, var det resultatet som kom ut av 

omorganiseringen, og hans håp om at 

dette vil medføre en tettere oppfølging 

av han som ansatt. 

Nå er det nye redaksjonsrådet i 

ferd med å bli sammensatt, og Leif 

Frode Svendsen har blitt fremlagt en 

arbeidsinstruks som han har godkjent 

og skrevet under på. Dette betyr at 

Leif Frode tar fatt på nye år og nye 

utfordringer som redaktør i DGB. Vi 

ønsker han lykke til i fortsettelsen, og 

håper at DGB vil utvikle seg på en slik 

måte at bladets lesere vil merke dette 

positivt. 

Vi vil samtidig takke Medieutvalgets 

medlemmer for den trofaste og flotte 

innsats som de har gjort for bladet og 

for bevegelsen i årene som har gått. En 

spesiell takk til Olav Magne Bjørnsen 

som har forestått ekspedisjonen i en 

årrekke, og tatt hånd om alle små og 

store utfordringer. Denne ekspedisjonen 

vil fra høsten av være å finne på MHU 

kontoret på Solvoll. 

Byr ungdommen i Drammen 

opp til Gudsopplevelse 

Jeg leste Frøys Hindar sitt leserinnlegg i DGB for mai 

med overskriften; «Byr byen opp til dans». Du skulle 

vært der, Frøys! Da tror jeg faktisk du hadde sett litt 

annerledes på saken. Jeg var der … og slik var min 

opplevelse. 

Leserinnlegg: 

Ingrid Pettersen, Drammen 

Drammenser som jeg er, og trofast 

«Knoffianer», ble min nysgjerrighet vekket 

når Filadelfia Drammen samlet hundrevis 

av ungdom til det de kaller for Fest’09. Ja 

det er riktig at det var invitasjon til dans. En 

slags talentkonkurranse hvor ungdommene 

kunne melde seg på på forhånd med sitt 

bidrag. Dette ble lagt ut på nett, og alle 

kunne stemme. I løpet av helgen viste 

man fram de ulike innslagene, og kåret en 

vinner. Altså, det var ikke noe «dans på 

lokalet», men en talentkonkurranse som 

skapte engasjement hos ungdommen. Ja, 

også hos ikke kristen ungdom i byen. Slik 

jeg ser det er dette fremstøtet med på å 

bygge ned dørterskelen til menigheten for 

ungdommen. Det er ganske ok å invitere 

med seg en klassevenninne på et slikt 

arrangement. Og det beste av alt er jo 

at disse folka som drar i gang Fest ’09 

er seriøst interessert i å nå ut til byens 

ungdom og fortelle dem om Jesus. Og det 

skal jeg si at de klarte!!! 

I løpet av helgen hadde Filadelfia 

samlet Drammens ungdom til møter og 

aktiviteter og det hadde vært mange hundre 

ungdommer innom i løpet av helgen!! 

Hver kveld kom det flere titalls ungdom og 

ønsket forbønn, mange bekjente sin tro på 

Jesus – hva er så forferdelig med det…!? 

Nå kjenner jeg at det bobler litt i brystet, 

adrenalinet begynner å koke litt. Vil vi 

nå den unge generasjonen i dag, må vi la 

de slippe til å bruke de verktøy de har. Vi 

brukte våre redskaper, men ungdommen i 

dag må få bruke sin tids redskap. 

I min ungdom brukte vi kun fasttelefon 

for å nå folk f. eks. Det ville vært ganske 

utenkelig om jeg skulle sette begrensninger 

for mine unger i dag til at de bare kunne 

få bruke den ene fasttelefonen i huset 

(med fastmontert spiralledning) når de 

skulle kontakte vennene sine. I dag er 

mobiltelefon den selvfølgeligste ting å ha. 

Man ville blitt sett på som en kuriositet om 

man som 18 åring i dag måtte reise hjem til 

foreldrene sine for å ringe vennene sine. 

Jeg er så enig så enig i at vi ikke skal rokke 

ved budskapet vi formidler, men det gjorde 

de heller ikke på denne Jesus-festen. Det 

var engasjert ungdom som var klokkeklare 

på hvorfor de ønsket å samle ungdommen. 

Søndag ettermiddag inviterte ungdommene 

til familiemøte – og jeg dro en tur over – 

var litt nysgjerrig på hva dette opplegget 

egentlig var. Jeg må si jeg ble så velsigna! 

Mye frisk sang og musikk – og vinnerne av 

konkurransen opptrådte – ja, de danset en 

vakker dans. Han som holdt andakten het 

Aaron og jobbet blant fattige i en av USA’s 

storbyer. Han forkynte om hva menigheten 

skulle være. For å gjøre det veldig kort, 

så var hovedbudskapet at vi i vår vestlige 

kultur ofte kan tenker at vi kommer til 

menigheten for få en god opplevelser – 

gode følelser. Det er for så vidt vel og bra, 

men Aaron mente at vi får noe for å bringe 

det videre. Han sammenlignet menigheten 

med en bensinstasjon – vi stopper opp 

for å få påfyll på tanken, så vi kan kjøre 

videre. Ikke for å bli der. Han fortalte om 

hvordan de jobbet for å nå de foreldreløse 

og fattige. Det nytter ikke at vi sitter i våre 

menighetslokaler og venter på dem, vi må 

ut der de er – var budskapet. 

Jeg tenker kanskje måten ungdommen i 

Filadelfia Drammen inviterte til Fest ’09, 

var en måte å gå ut til byens ungdom på. 

De forsøkte å møte de på arenaer hvor 

ungdom ferdes. Og de traff faktisk mange 

hjemme… 

40 41 nr. 6 • juni 2009

Hemmeligheten 

Med Gud i hverdagen 

av Bjarne Staalstrøm 

«Livet roper på deg. Og 

din kropp svarer: Her er 

jeg! Du er rotfestet i den 

klokskap som utstråles fra 

verdensaltet som trenger 

igjennom og inn i alt på 

grunn av sin renhet. Med 

din kropp er du rotfestet 

direkte i Gud, i ham som 

ånder verden.» (Gunnar Edman) 

Verdensaltet og din kropp er laget av 

samme materiale. De cirka 60 billioner 

celler som kroppen din er bygget av, er 

igjen bygget av molekyler og atomer. 

Cellene som også inneholder din 

arvemasse, er som uttallige øyne som ser 

alle dine behov og som gir millioner av 

samordnende direktiver i en ustanselig 

uro. Bare i din hjerne finnes det hundre 

milliarder koblinger, og hver enkelt 

celle i din kropp er som en melkevei 

med langt flere atomer. Atomene er 

selve grunnstoffet i universet, og 

surstoffatomene som du prebevisst puster 

• Distribusjon av bibler 

og kristen litteratur 

• Opplæring 

• Humanitær hjelp 

Kontakt oss for mer informasjon: 

Telefon 38 00 80 90 

E-post 

norway@od.org 

Internett www.OpenDoors.no 

Livet roper på deg 

inn har antagelig eksistert i millioner av 

år? Ett eneste DNA molekyl inneholder 

100 milliarder atomer. De cirka 30 

billioner røde blodlegemer som flyter 

gjennom årene dine transporterer det 

livsnødvendige oksygenet som solstrålene 

suger ut av alt klorofyllet i planter og trær. 

Hvem du er – er du et enestående mirakel 

av «den klokskap som utstråles fra 

verdensalteret», et skaperverk av den 

Allmektige som sa: «Bli! Og det blev». 

Kroppen din – fra fødsel til død – er en 

ufattelig ressurs som er skapt for livet. På 

tross av sykdom og skrøpelighet kjemper 

kroppen med deg – på livets side. Livet 

roper ustanselig på deg. Ta vare på håpet 

og livsmotet. Svar på livets anrop: Her er 

jeg! 

For det nyfødte barnet er tryggheten ved 

mors hjerte og morsmelken et rop fra 

livet, og det lille nyfødte barnet svarer JA 

med sitt spede skrik. Slik begynner det 

– og slik fortsetter menneskelivet med 

anrop og gjensvar fra vuggen til graven. I 

virkeligheten er tilbudene så overflødige 

Mange millioner kristne 

blir forfulgt for sin tro. 

Åpne Dører har i alt 800 

prosjekter i nesten 50 land 

der troen koster mest. 

ÅKREHAMN 

Den Frie Evangeliske Forsamling 

og mangfoldige at det er nok til å fylle 

alle primære behov for alle mennesker 

på jorden. «Vi får ikke livet når vi fødes 

– bare muligheten til å leve det» (Jan 

Vincents Johannessen). Når millioner av 

mennesker i verden fødes til en brå død, 

eller til fattigdom, nød og urettferdighet, 

er det syndens og ondskapens gåte. Eller 

når mennesker møter stengte dører og 

trange grenser som gjør at de aldri får levd 

ut sitt liv, er det en dyp tragedie. Så alt for 

mange ble aldri det de var skapt til. Ingen 

skulle behøve å dø fra et ulevd liv. 

Men uansett; i din kropp har du en 

grensesprengende tørst etter livet! Det er 

både din ulykke og lykke. Din ulykke med 

drømmene som aldri gikk i oppfyllelse. 

Din lykke i de stundene når din tørst møtte 

livets kilde. Han visste det, han som sa: 

«Jeg er veien, sannheten og livet», eller: 

«Om noen tørster – han komme til meg å 

drikke!» Livet roper på deg! 

Hva er ditt svar? 

Møter hver fredag og søndag 

kl. 19.00 

Kveldsåpen kafé en fredag 

i måneden 

Velkommen til møtene 

www.saronakra.no 

Les Joh. 7;37-39 og 14;1-6 

Tirsdag kl. 18.30: Bønn 

Fredag kl. 20.00: Ungdomsmøte 

Søndag kl. 11.00: Møte 

kl. 19.00: Møte 

Velkommen til 

Betania, Kristiansand! 

Torsdag kl. 19.30 

Søndag kl. 11.00 og 19.00 

Øystein Østerhus m/ flere taler i møtene 

Velkommen til 

Evangeliehuset i Stavanger 

Refleksjoner 

av Kjell Andenæs 

Jeg har i denne spalten ofte 

reflektert rundt menigheten og 

dens betydning. Jeg oppfordrer 

alle som opplever emnet som 

viktig til selv å studere videre i 

Guds ord. Mitt ønske er at noen 

av mine tanker rundt dette kan 

åpne for nye måter å betrakte 

menigheten på. Vi trenger ofte 

å justere perspektivene rundt 

de ulike begrepene, vi har lett 

for å låse oss fast i tradisjonelle 

tankemønstre. Siden dette blir 

det siste innlegget mitt tillater 

jeg meg en slags oppsummering: 

Jeg ser for meg hver lokale menighet/ 

forsamling som en selvstendig enhet, 

som et Jesu legeme (Rom. 12:4-5, 1. 

Kor. 12:12-13), som et vintre (Joh. 15:5). 

Hver enhet er kompatibel med alle andre 

enheter da de er av samme slag, behersket 

av samme Ånd. Til sammen utgjør de 

universalmenigheten. 

Som enkeltkristne er vi begrenset idet 

vi må forholde oss til både Guds lov og 

til syndens lov (Rom. 7:18-25). Vi er til 

enhver tid renset fra all synd ved nåden, 

døden er overvunnet, vi kan nyte fred 

og frihet i Kristus. Vi kan vitne og være 

sjelevinnere. Å være en troende, født på 

nytt, er derfor en glede på alle måter. 

Når derimot de enkelte troende 

samles i et åndelig fellesskap i en 

menighetssammenheng, rykker vi sammen 

opp en dimensjon åndelig sett. Den 

enkelte forsamling har potensial i seg 

til å utgjøre et Jesu legeme! Jesus hadde 

ingen begrensning i seg. Han var synderes 

venn, de strømmet til ham, og han ga dem 

løfte om syndsforlatelse, og han helbredet 

dem. Han formidlet Guds kjærlighet, 

den samme kjærligheten som kan være 

virksom i og mellom den enkelte troende i 

den lokale menighet. 

Det er ingen automatikk i at når en flokk 

troende samles, så fungerer den som et 

Jesu legeme. Men potensialet er der. Vi 

mennesker kan aldri sette opp regler, 

Herren kan i vekkelsestider sende sin Ånd 

og sanksjonere et fellesskap til å fungere 

fullt ut åndelig sett på kort tid (1. Kor. 

12:13). Mer vanlig er det at vi vokser 

sammen over tid, blir kjent med hverandre 

både på det menneskelige og det åndelige 

plan. Dette skjer ved at Ånden er virksom 

og utdeler sine gaver og tjenester – det blir 

en åndelig samhandling. Etter hvert når vi 

frem «til manns modenhet, til aldersmålet 

for Kristi fylde» (Ef. 4:13). 

Jeg tror med hånden på hjertet at det er 

få av oss som kan hevde at vi tilhører 

en forsamling som preges av «manns 

modenhet» og fungerer som et Jesu 

legeme – jeg kan det i hvert fall ikke. 

Hvorfor er det så vanskelig, alle ønsker vi 

vel å fungere maksimalt åndelig sett? 

Dette er åndskamp! Satans prioritet 

nummer én er utvilsomt at det skal 

være så få Jesu legemer på jorden som 

mulig, det vil utvide hans spillerom. Han 

benytter seg av flere teknikker. Én som er 

veldig effektiv er å innbille oss at vi har 

oppnådd noe vi ikke har. Vi tenker oss at 

menighetslivet vårt fungerer veldig bra så 

lenge de ytre, synlige funksjonene er sånn 

noenlunde på plass. Møtene er fine, talen 

er stort sett god, og den trofaste gjengen 

samles jevnt og trutt. Men det gode er 

det bestes fiende! Menigheten er blitt 

ufarliggjort, den har ikke oppnådd den 

åndelige kraft den er tiltenkt (se Ef. 3:10). 

Vi er bundet av et tradisjonelt 

tankemønster når det gjelder menighetens 

drift og møteform. Det er vanskelig å 

tenke seg at følgende råd fra Paulus 

kan tilpasses formen de fleste av våre 

menigheter følger: «Hvordan er det da, 

brødre? Når dere kommer sammen, da 

har hver enkelt av dere en salme, en lære, 

en åpenbaring, en tunge eller tydning. 

La alt skje til oppbyggelse.» (1. Kor. 

14:26). I mine øyne er derfor bibelgruppemønsteret 

langt mer egnet for en 

menighets utvikling enn den tradisjonelle 

møteformen. 

Skal vi da ikke ha talere og forkynnere? 

De har klart sin plass i menigheten, 

og alle som er gitt å være lærere har 

stor betydning. De må imidlertid ikke 

dominere på bekostning av menighetens 

egen åndelige samhandling. Man kan 

tenke seg at han/hun som kommer som 

taler selv er med i bibelgruppen, tar ordet 

og sier noe der det er naturlig, og så lar 

andre slippe til. Derved blir vedkommende 

også en del av fellesskapet på en helt 

annen måte enn det er mulig ved å stå på 

en talerstol mens menighetslemmene ser 

hverandre inn i nakken. Det er viktig at 

alle, og ikke minst den som skal forkynne, 

ser for seg menighetens nødvendige vekst 

og betydning generelt, og har det som 

et overordnet mål for sin forkynnelse. 

Det må foreligge en tegning (som for 

Tabernaklet) før man kan bygge, og vi må 

få se for oss hvordan bygningen skal se ut, 

og ikke minst fungere. 

De offisielle forholdene i Kina i dag 

samsvarer sterkt med satans ønsker. Det 

er ikke forbudt å være en kristen, man kan 

ha sin bibel og lese i den. Men den eneste 

forsamlingen som er tillatt er den offisielle 

kirken, som er store forsamlinger der alt 

– til og med talen – skal være godkjent 

av myndighetene på forhånd. Det sier seg 

selv at det da ikke er mulig på lovlig vis å 

bygge menigheter etter bibelens oppskrift. 

Men det er for tiden vekkelse i Kina, 

Ånden er virksom, og det vokser opp 

enormt mange små husmenigheter rundt 

om i hele landet. Antallet i hver menighet 

er veldig hensiktsmessig for at alle 

lemmene skal kunne delta, gjerne 30-50 

hvert sted. Utallige slike Jesu legemer er i 

funksjon og bidrar til en stadig vekkelse. 

Har vi noe å lære? 

Les Efeserbrevet (det er ikke langt!) 

og merk deg spesielt alle stedene der 

Paulus beskriver menigheten som en 

«hemmelighet» – det er kraftig tale som 

sanksjonerer den lokale menighet på alle 

måter. Herren har gjort seg avhengig 

av menigheten for utbredelsen av Guds 

rike. Ved at det dannes flere Jesu legemer 

nås flere med evangeliet. Ansvaret er 

vårt på hvert enkelt sted. Ofte kan Guds 

menighet menneskelig sett fremstå som 

«jordens største plunder». Måtte det ikke 

bli for sent før vi fatter og tar inn over 

oss Efeserbrevets hemmelighet, og får 

erfare at Ronald Fangen hadde rett: Guds 

menighet er jordens største under! 

Redaktøren ønsker med dette å takke Kjell 

Andenæs for hans trofasthet og ivrighet 

gjennom spalten Refleksjoner gjennom 

mange år. Vi har fått flere tilbakemeldinger 

til redaksjonen fra mennesker som har blitt 

velsignet gjennom hans tjeneste gjennom det 

skrevne ord. Vi ønsker han Guds velsignelse 

over liv og tjeneste. (Redaktør Leif Frode 

Svendsen) 

42 43 nr. 6 • juni 2009

B-BLAD 

Returadresse: 

DET GODE BUDSKAP 

Skinneneveien 236, 3178 Våle 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse 

UTLEVERING: Toon, en av Tore Johannessens 

medarbeidere ved misjonsbasen nord i Thailand, 

viser den nye Bibelen og bærer en eske til bibelkurset 

for de nyfrelste. 

Bønnesvar i Thailand 

Tekst og foto: Misjonær Tore Johannessen 

Bibler til Shanfolket 

Litt før juletider fikk vi samlet penger og trykt opp 

nye Bibler til det unådde shanfolket. Dette var et stort 

bønnesvar og til god hjelp. 

THAILAND: I de siste tre årene har det 

vært vanskelig å få tak i Bibler på shan, 

og dermed også litt vanskelig å undervise 

nye kristne. I april og mai hadde vi en 

bibeltrening for rundt 40 nye shan kristne, 

vi opplevde også at rundt seks shan tok imot 

Jesus. Disse Biblene var til stor hjelp under 

denne treningen. 

Jeg vil benytte anledningen til å takke deg 

som gav penger til å få trykt dem opp! 

Spesielt til min menighet i Møllergaten 40 i 

Oslo! 

NYFRELST: Her ser vi en av de nyfrelste med 

en av de nye Biblene.

bli nedlagt

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?