Med ønsker om en velsignet julehøytid

årgang 107
# 12 | julen 2011
De Frie Evangeliske
Forsamlinger
i Norge
Med ønsker
om en velsignet
julehøytid
Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag! lukas 2, 14
NR 10 2011 1

#12
2 julen 2011
#12 – julen 2011
8
Keith Green er kanskje
ukjent for mange, spesielt yngre
generasjoner. Men mange av
hans sanger lever videre, til rik
velsignelse. Les om den unge
gutten som ville bli en stjerne, men
endte opp med å finne livets stjerne
Hjernevasket?
Ali fra Kristiansand syntes først de kristne så
ut som hjernevaskede tullinger. Men forandret
– Jesus Kristus.
Det fortelles
Side 8–9
mening etter møte med den levende Guds Sønn
– Jesus Kristus. Side 6–7
En jødepike
Denne julens novelle handler om en jødepike,
og hennes opplevelser under andre verdenskrig.
Midt i krigens grusomheter fant denne piken en
annen vei enn hat og hevn. Side 12–15
Unådd folkeslag
Tore Johannessen virker som misjonær blant
flyktninger nord i Thailand. Mange fra det
unådde Shanfolket flykter fra diktaturet i Burma.
… om en rik godseier at han holdt husandakt for
familien sin. Til slutt i andakten ba han en brennende
bønn for en av de fattige arbeiderne sine. Da han var
ferdig, kom den 5-årige datteren til ham og sa med en
I Thailand har disse flyktningene ingen rettigheter
og ofte en håpløs framtid. Gjennom koselige
julefester sprer Tore og hans medarbeidere
evangeliet blant disse. Side 18–19
uskyldig barnemine: «Far, hvorfor skal du bry Gud med
slikt? Kan ikke du hjelpe ham?»
Ukjent
Juleportrettet
18

Fri i fengselet
Gjest Bårdsen er en kjent personlighet i
Norges historie, takket være en biografi
han skrev om sitt liv under soning av en
lengre dom i Akershus Festning. Side 23–25
Novelle, kryssord
& Finn 5 feil!
I kjølvannet av katastrofen
Det store jordskjelvet med påfølgende
tsunami har satt sine merker på Japan.
Nå er katastrofen ute av nyhetsbildet her hjemme.
Men hvordan opplever de norske misjonærene
Inga og Roald Lidal situasjonen? Side 29–31
20
Opprørslederen
Sammen med sine soldater lå han i skjul ikke
langt fra en idrettstadion, hvor Arild Edvardsen
hadde en større kampanje. Den hardbarkede
soldaten fikk høre evangeliet på denne måten, og
det var starten på hans vei til Kristus … Side 32–33
– ønsker deg og dine
en gledelig julehøytid!
En annerledes bedrift
I Jakarta er det et bokbinderi som får tilsendt
de fleste Biblene fra Nytt Livs Lys i Japan. Her er
det en flott bedriftsfilosofi som styrer det som
skjer. Ja, lederen for bedriften ser på seg selv om
en pastor, og arbeiderne – ja, de er under hans
omsorg. Side 34–35
Byd inn!
Når hjemmets lys nå tennes
til fest for Ham i Betlehem,
til fest med dine kjære
ei nødens barn da glem!
Byd inn, om noen hjemløs
er nære døren din i kveld.
Til hver en sjel der ute
vi alle står i gjeld
Hans liv det var å glede
og gjøre alle vel.
Husk nødens barn i kveld,
da blir hans ånd til stede.
Sigurd Førde
NR 10 12 2011 3

En invitasjon fra Himmelen
Mer enn noe annet handler julehøytiden om
relasjoner. Endelig får vi møte de menneskene
som når alt kommer til alt, betyr aller mest for
oss. Guttepjokken som er blitt stor og studerer
langt borte er kommet hjem for å spise godt og
le høflig av pappas tørre vitser.
Julestemning – det handler om å glede seg sammen med våre
nærmeste – familie og venner.
Eksperter på menneskenes innerste peker på at julehøytiden
kan være den aller vanskeligste for mennesker som er ensomme
eller sliter med psykiske lidelser. Den triste sangen «Den store
dagen», gjort udødelig ved Vikingarna får frem noe av tristheten
mange bærer på i disse juletider. Om mor som sitter alene,
glemt av alle sine.
«Nei – det gjør ingenting, for jeg er jo her hver dag.»
Fra min barndom har jeg noen nydelige juleminner, om en god
bestefar og en alkoholisert, snill onkel av pappa. Onkel Oluf,
eller Loffen som han ble kalt. På julaften dukket han noen
ganger opp hos oss. Pappa hadde invitert ham, og Loffen kom
i sin fineste stas. Han var glad i barn – og visste hvordan man
skapte julestemning. Selv om vi sjelden så ham resten av året,
var han en naturlig del av familien på julaften. Det var varme og
raushet nok til å slippe Loffen inn i hjemmet vårt. Og det har
gjort juleminnene ekstra rike.
Jeg har lyst til å dele et vers fra Bibelen med deg. Det er oversatt
direkte fra en amerikansk bibeloversettelse, og har en annen
ordlyd enn de norske utgavene.
«For Han er en Gud som brenner av lengsel etter fellesskap med
deg.» 2. Mosebok 34, 14 (fra NLT – amerikansk oversettelse)
Vi er veldig flinke til å fokusere på at Jesus har åpnet en vei
for oss mennesker til Gud. Jesus sier jo selv: «Jeg er veien,
sannheten og livet, den eneste veien til Gud.» (Joh 14, 6) Men
kjære venn: Jesus åpnet ikke bare en vei for deg og meg til Gud.
Jesus åpnet en vei fra Gud til oss. Endelig kunne Gud åpenbare
sin kjærlighet, sin sannhet og alle sine rikdommer til sine barn.
Vi må forstå at når Jesus roper ut: Det er fullbrakt. Ved sin død
skapte han en himmelsk eksplosjon; en vei var åpnet hvor Gud
kunne åpenbare sin guddommelige kjærlighet. I lignelsen Jesus
forteller om den fortapte sønn, viser Han oss et bilde av en god
far, som speider etter sine barn. Og når han endelig får øye på
sønnen sin langt borte, løper han mot gutten sin, omfavner
han. Ja, han vet ikke hva
godt han skal gjøre for denne
gutten sin, som var fortapt,
men nå var funnet.
For et flott bilde av Gud i
himmelen som vår far. Han
lengter etter fellesskap med
deg. Han ønsker å være gjest ved ditt julebord.
For Han er en Gud som
brenner av lengsel etter
fellesskap med deg …
Kanskje du er alene denne julehøytiden? Ensomhetsfølelsen
har begynt å gnage på innsiden? Det er en som lengter
etter deg. En kjærlig Far, som vil omfavne deg med sin
guddommelige kjærlighet. Som vil ha fellesskap med deg.
Som vil være din venn.
Egentlig trenger ingen av oss å være
alene lenger. Det er en gjest som
venter på invitasjonen. For Bibelen
er klar: «For alle dem som tok imot
Ham, dem gav Ham retten til å bli
Guds barn, de som tror på Hans
navn.» (Joh 1, 12) Du vet, Jesus
tvinger seg ikke på noen. Selv
om han lengter etter deg, vil
han vise deg respekt og ikke
tvinge seg på.
«Se, jeg står for døren og
banker. Om noen hører
Min røst og åpner døren,
da vil Jeg gå inn til ham og
holde måltid med ham,
og Han med meg.»
(Joh Åp 3, 20)
Leif Frode Svendsen
redaktør
4 julen 2011

Hos ham er det
rom for alle
«Hans egne tok ikke i mot Ham.» «Det var ikke rom for dem i herberget …» I disse få ord, sier Olfert
Richard, er menneskehjertet hele fordervelse og menneskeslektens hele elendighet uttrykt.
Juleprekenen / Predikant
Yngvar Pettersen
Israels folk hadde verken husrom eller
hjerterom for sin Frelser og Konge, Jesus
Kristus. Ikke rom for Ham da Han ble
født, ikke rom da Han vandret her nede,
ikke for rom for Ham da Han døde. Han
ble født i en stall – og døde på et kors. Det
var ikke rom for Jesus.
Men er det bedre rom for Jesus i dag? I
hjemmene, i samfunnet, i litteraturen?
Det er nok bare å spørre. Verdens Frelser
stenger man ute. Av forskjellige årsaker.
En av dem er at man tenker Jesus Kristus
krever så mye av oss, så mye Han ber oss
om å gi slipp på. Det ville kostet for mye å
gi ham plass i sitt liv. Ja, slik tenker mange i
dag. Å, du min venn, dersom du visste hvor
langt dette er fra sannheten. Jesus Kristus
krever ikke først og fremst. Nei, Han gir.
Englene sang om gleden, om lyset og
livet. Ja, nettopp det er det Jesus tilbyr oss
mennesker. Du opplever det når du åpner
ditt hjerte og ditt liv for ham. Bare da.
Andre føler i sitt hjerte hvor mørkt det er.
Og derfor er man redd for å lukke opp for
Jesus. De må vente til de har ordnet dette.
Det jo feies og gjøres rent før man kan be
en så stor gjest velkommen. Min venn,
skal du vente med å åpne ditt liv for Jesus
til du selv har renset ditt hjerte, vil du aldri
komme til å ønske ham velkommen.
Det er jo nettopp det som er det strålende
og store med Jesus. Han vil så gjerne inn
i vårt mørke hjerte med sitt eget lys. Inn
i vårt urene hjerte med sin renhet. Og
det er først da vi begynner å leve i ordets
egentlige mening. Når Jesus Kristus,
ærens konge får plass på hjertets trone,
og begynner å herske med sin makt og
kjærlighet. Han gjør alle ting nye.
Men hvor det samme gjentar seg i dag.
Menneskene er lik seg selv. De «mange»
stenger ham ute. Det er ikke rom for dem
hos Jesus. Det er det karakteristiske for
menneskene. Men også i dette møter vi
Jesu storhet.
«Hos Ham er det rom for alle». Da Han
vandret her nede på jorden, fikk alle som
søkte ham oppleve, det var rom hos Jesus.
Rom for alle. Og slik er han også i dag. Jeg
vil så gjerne hilse deg med dette: «Det er
rom for deg hos Jesus», Ja, Guds ord sier
oss: «Det er ennå rom».
«Da han vandret her
nede på jorden, fikk alle
som søkte han oppleve, det
var rom hos Jesus.»
Måtte denne julehøytid bli den tid da du
som ennå ikke har åpnet ditt hjerte for
Jesus, ga Han rom, og oppleve at det rom
for deg hos Ham.
«Se, jeg står for døren og banker, om noen
hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå
inn til ham og holde måltid med ham, og
han med meg.» Johannes Åpenbaring 3,20!
NR 12 2011 5

hjernevasket
Ali Al-Gashamy syntes først de kristne så ut som
hjernevaskede tullinger. Men forandret mening etter
møte med den levende Guds sønn – Jesus Kristus.
tulling?
Vitnesbyrdet – Alis møte med Jesus
Tekst og foto: Henrik P. Govertsen
Det er søndag formiddag, og Det
Gode Budskaps utsendte medarbeider
befinner seg i en bolig på Hånes utenfor
Kristiansand, for å møte Ali Al-Gashamy.
Det er nå tre år siden 22-åringen valgte å
bli en kristen, og vi ville gjerne høre hans
historie. En historie han forteller med glede.
Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn?
Spør vi innledningsvis. Ett sted må vi
jo starte, og Ali nikker der han sitter
tilbakelent i lenestolen med den rykende
kaffekoppen sin.
– Jeg er opprinnelig fra en by som heter
Samawa i Irak, men kom til Norge i 1992,
da jeg var to år, forteller han.
– Min far ble dødsdømt i Irak, så familien
vår måtte flykte. Vi havnet først i en
flyktningsleir i Saudi-Arabia, men fikk
etter hvert tilbud om å dra til Norge.
Og det gjorde vi, og slo oss først ned i
nærheten av Sandnes. Der ble vi godt
integrert, lærte språket og fikk god
innføring i den norske kulturen.
Og når kom dere til Sørlandet?
– Vi flyttet til Kristiansand i 1996 –
samme år som jeg skulle begynne
på skolen.
Hvordan var skoletiden for deg?
– Jeg startet tidlig et liv som pøbel.
Gjennom hele barneskolen var jeg
høylydt, aggressiv og voldelig. I perioder
havnet jeg i slåsskamp hver dag. Det var
så ille at jeg i slutten av 7. klasse ble truet
med å måtte ta det siste skoleåret på nytt,
men det klarte en lærer å redde meg fra.
Og på ungdomsskolen fortsatte du med
pøbelstrekene?
– Jeg forandret meg i løpet av
ungdomsskolen. Men bare i den forstand
at jeg i mindre grad var fysisk voldsom,
og mer opptatt av å være tøff i trynet.
Jeg hadde et behov for respekt, og jeg
følte jeg måtte fremstå som en person
folk skulle frykte. Jeg skapte respekt
gjennom arroganse, og hadde veldig stor
tro på meg selv. Slik var jeg gjennom
hele ungdomsskolen, og hele miljøet jeg
vanket i var preget av disse tingene; man
måtte være tøffe, vise seg fram.
Drev du med noen aktiviteter på fritiden,
eller var du bare opptatt av å vise deg
fram og være tøff?
– Nei, parallelt med alt dette så drev jeg
med fotball. Og i etterkant så har jeg
innsett at det på mange måter ble en
redning for meg, i den forstand at det
holdt meg tilbake på noen områder. Jeg
begynte for eksempel ikke like tidlig som
alle andre å feste og drikke alkohol – selv
om det kom etter hvert det også.»
Følte du et behov på den tiden for en
frelser?
Ali rister på hodet.
– Jeg så ikke selv at jeg sleit, eller at jeg
trengte en frelser, sier han og fortsetter.
– Jeg var oppvokst i en muslimsk familie,
og den guden jeg var vokst opp med var
ikke en gud man kunne ha kontakt med.
Han var en fjern gud kan man si. Og
derfor kjente jeg aldri noe behov for en
levende gud, ganske enkelt av den grunn
at jeg aldri hadde erfart noen levende gud.
Ali smiler før han fortsetter.
– Man kan sammenligne det litt med
en godtepose. Hvis man aldri har smakt
godteriet så føler man ingen behov for det
heller. Men når man smaker det en gang
så får man lyst på mer.
Samtalen dreier seg igjen til fotballen.
– Fotballbanen fungerte som et fristed
for meg. Det var muligens det eneste
stedet hvor jeg faktisk samarbeidet med
andre mennesker. Og det gikk veldig
bra! Jeg utviklet meg, og hadde plutselig
skrevet kontrakt med IK Start. Jeg fikk
betalt for å spille fotball. Det var jo en
drømmetilværelse! Laget mitt vant junior
Norgesmesterskapet i fotball, jeg hadde
alt jeg trengte.
Men en januardag i 2008 tok livet til Ali
en ny vending.
– Det var en fredag kveld, og jeg satt
hjemme og så på TV. Så var det en tanke
som slo meg: «Er dette toppen av livet?»
Jeg var profesjonell fotballspiller, gikk på
idrettslinja og hadde vært med på å vinne
NM i fotball. Jeg hadde statusen jeg følte
jeg trengte. Men var det alt?
Ali forteller oss at han av en eller annen
grunn tok opp telefonen og ringte til en
kamerat.
– Jeg traff ham daglig på bussen, og
nesten hver dag spurte han om jeg ville bli
med på ungdomsmøte i pinsemenigheten
i byen. Og jeg hadde ledd og til tider også
blitt irritert og lei av «masinga» hans.
Men nå ringte jeg ham og spurte når
neste ungdomsmøte var. Jeg måtte bruke
omtrent en halvtime på å overbevise ham
om at det faktisk var jeg som snakket, og
at jeg mente alvor, smiler Ali.
– Han sa at neste ungdomsmøte var
fredag uken etter, men at det var
fellesmøter den uka og at det derfor var i
Kristiansand Domkirke. Jeg hadde alltid
hatt en frykt og et nærmest anstrengt
forhold til kirker. Men noe av det som
6
november 2011

gjorde at jeg gikk på møtet den fredagen
var at jeg nylig hadde hørt at en god
kompis av meg – med temmelig lik
bakgrunn som meg – hadde blitt kristen,
og det syns jeg hørtes veldig rart ut.
Men det gjorde meg også interessert.
Jeg spurte de kristne kameratene mine
hva jeg måtte ha på meg, og sa at jeg ikke
hadde noen pen dress. Men de ba meg
komme som jeg var. Jeg prøvde allikevel å
pynte meg, og tok på den fineste skjorten
jeg fant, ler Ali.
– Og jeg kom ett kvarter for seint, for
jeg var oppvokst med at det var uhøflig å
komme før tiden.
Hva var ditt første inntrykk når du kom
inn i kirken?
– Jeg fikk totalt sjokk, sier Ali.
– Jeg hadde aldri sett så mange kristne
på ett sted før. Kirken var full av
ungdommer. Og når møtet begynte sang
de og løftet hendene.
Hva tenkte du da?
– For noen hjernevaska tullinger, tenkte
jeg. Jeg spurte meg selv hva i alle dager de
prøvde å oppnå kontakt med, og lo faktisk
der jeg satt, sier han.
Samtidig sitter en av Alis kamerater ved
siden av ham og ber høyt for seg selv
under lovsangen, noe som gjør inntrykk
på ham.
– Når talen begynte sa jeg til meg selv:
«For kameratene mine sin skyld, Gud,
hvis du virkelig eksisterer, og hvis du
virkelig er en Frelser! Hvis det er sant
at du er en levende Gud, som jeg kan
ha kontakt med og kan være venn med,
så skal jeg gi deg en sjanse til å komme
i mitt liv!». Derfor begynte jeg å følge
med på talen, og åpnet faktisk hjertet for
aller første gang. Og i samme øyeblikk
kom Jesus. Og der og da møtte jeg
en hengivenhet og en kjærlighet jeg
aldri hadde møtt før. Jeg begynte å få
samvittighet, og ble sittende å beklage
meg overfor Gud. Når frelsesinnbydelsen
da kom, så rakk jeg opp hånda for å ta
imot Jesus. Vi ble invitert fram, og jeg
gikk ut av benkerada og opp til alteret
foran en fullstappet kirke. Og mens jeg
knelte ved alteret kjente jeg bare Gud
sa til meg; «Jeg elsker deg». På vei ut
av Domkirken den kvelden var det satt i
gang mange store prosesser i livet mitt.
Jeg ble et nytt menneske den kvelden.
Etter å ha hørt den sterke historien må vi jo
nesten spørre hvordan Alis liv ser ut i dag.
– Jeg har blitt tatt godt imot i Betania
Kristiansand, så der føler jeg meg
hjemme. Og jeg spiller fortsatt fotball,
for et lag fra Vennesla, samtidig som jeg
jobber som butikksjef.
Du ble frelst i Domkirken, så hvordan
havnet du i Betania?
– Hans Martin Skagestad,
ungdomspastoren, spurte meg ganske
tidlig etter jeg hadde tatt imot Jesus om
jeg ville komme i Betania og fortelle
vitnesbyrdet mitt. Det ville jeg jo gjerne,
og jeg likte meg veldig godt der. Derfor
ble det naturlig å gå på møtene der.
Har du en oppfordring til slutt?
Ali smiler igjen.
– Jeg vil bare oppfordre alle kristne til å
virkelig be for vennene sine. Jeg vet at mine
kristne venner ba for meg, og i dag er jeg
veldig takknemlig for det, avslutter Ali.
NR 10 2011 7

Intet
kompromiss
Du har kanskje aldri hørt om Keith Gordon
Julebiografien /
Green? Men faktisk har han, sammen med
Keith Gordon Green sin kone Melody, skrevet kjente salmer som:
(1953-1982)
«O Lord, You´re beautiful» og «There is
a Redeemer». Den talentfulle låtskriveren,
musikeren og sangeren døde så altfor tidlig, i
Keith Gordon
en tragisk flyulykke sammen med blant annet
Green døde 28
sine to barn, Hosea (3 år) og Bethany (2 år).
år gammel i en
Han etterlot seg konen Melody og to døtre,
tragisk flyulykke. hvor den yngste ble født etter farens bortgang.
Men før han døde
Historien om Keith begynte i New York, i
fikk han påvirke
nærheten av Brooklyn. Hans mor var tidligere
utrolig mange
sanger i bandet Big Bands, mens faren var
menneskers liv.
skolelærer. Moren hans oppdaget tidlig
sangtalentet til sønn og oppmuntret han til å
spille forskjellige instrumenter. Tre gammel
flyttet han sammen med familien til California
og bosatte seg i San Fernando Valley, et kort
stykke fra mer kjente Hollywood.
Før han begynte på skolen hadde han lært seg
å spille piano og gitar. Han gikk lei av spille de
lange, klassiske stykkene. I stedet for å lære seg
noter, lærte han seg musikkstykkene utenat
og bare lot som han spilte etter noteheftene.
Tidlig komponerte han egne sanger, og var
med i et skuespill kalt: «The Time of the
8 november 2011
Cuckoo». Dette stykket ble anmeldt av Los
Angeles Times og de skrev: «Den skøyeraktig
utseende, åtte år gamle Keith Green ga et
vinnende portrett (karakter) som det lille
italienske gatebarnet Mauro.»
Tenåringsstjerne?
11 år gammel, i 1965, med førti egne skrevne
sanger undertegnet han og hans far Harvey
en fem-års kontrakt med plateselskapet
Decca Records. Den første sangen som
ble utgitt var «The way it used to be» i mai
samme år. Utenom denne sangen ble Green
den yngste personen som noen gang hadde
undertegnet kontrakt med bransjeforeningen
American Society of Composers, Authors, and
Publishers (ASCAP).
Alt tydet på at Keith ville bli en berømt
tenåringsstjerne, og var med i populære TVserier
som The Steve Allen Show. Men til tross
for tøff satsing, slo ikke Keith igjennom blant
småpikene og tenåringene. Og ble glemt.
Keith hadde jødisk bakgrunn, men vokste opp
i Christian Science, en kristen sekt som ble
grunnlagt av Mary Baker Eddy i 1879. Det

Du kan lese mer om Keith Green på
følgende nettsider:
www.lastdaysministries.com
no.wikipedia.org/wiki/Keith_Green
(søk på Keith Green på youtube.com, og du
finner flere av hans sanger)
Sønnen deres, Josiah våknet av oppstyret. Det var fortsatt mørkt
ute og det var ikke rart at Melody var overrasket over mannen sin.
Keith løp ut av rommet, mens han ropte ut: Jeg må vekke de andre
studentene som bor her. Han vekket den ene etter den andre, og
ropte ut: Vi må ha et møte. Jeg har vært våken i hele natt, har bedt.
Og jeg har blitt frelst! Nær 70 mennesker samlet seg i en liten
skolestue, tittende spørrende på hverandre. Hva var dette?
var en spesiell lære, med et spesielt syn på helbredelse og dette med
synd, død og den materielle verden. Faktisk hadde hans foreldre
holdt hans jødiske bakgrunn skjult for ham, noe som skapte stor
frustrasjon hos den unge mannen. Selv om han hadde lest mye om
Jesus, klarte han ikke å gripe evangeliet. 15 år gammel rømte han
for første gang hjemmefra.
Alle la merke til at noe var skjedd med Keith. Øyene var klare og
lysende – noe hadde skjedd med ham.
Hippienes frie kjærlighet
Som mange andre på 1960-tallet begynte han med narkotika og ble
interessert i østlig estoteriske mystikk og hippienes frie kjærlighet.
Men etter det han selv kaller en «dårlig tripp», sluttet han med dop
og begynte heller å studere filosofi, som førte han over på teologi.
19 år gammel snudde livet til Keith, i det han møtte Melody. Et år
giftet de seg. De hadde musikken felles, men også en søken etter
sannheten og meningen etter livet.
Livet hans ble radikalt forvandlet . Keith hadde en gjennomgang
av bokhyllen sin. Han likte å lese, tok ut en bok, tittet overfladisk
i den og puttet den tilbake. Flere bøker led samme skjebne. Men
så var det en bok som fanget hans interesse, en tykk bok. Han tok
den med seg til sin «fem-dollars» yndlingsstol.
Etter å lest litt ropte han bort sin kone Melody og spurte om hun
huset denne boken. Den handlet om vekkelser – ekte vekkelser.
Boken het: Vekkelseshistorier, av Charles Finney. Denne boken
hadde han fått tak i året i forveien, og hadde begynt å lese flere
bøker av Finney.
Melody la merke til at mannen hennes var helt oppslukt av boken
og knapt la merke til at hun sa god natt og gikk og la seg. Men
hun fikk ikke sove lenge før Keith vekket henne.
– Mel, du må stå opp!
– Hvorfor?
– Det har skjedd! Vi må få til et spesielt møte akkurat nå!
NR 10 2011 9

«Dere vet at jeg har slitt med masse spørsmål rundt min tjeneste
og Herren vilje for mitt liv. Jeg ønsket virkelig at Gud skulle bli mer
virkelig for meg. Vel, jeg var oppe i hele natt og Gud åpenbarte så
mye fra livet mitt at jeg har nærmest grått til Herren hele natten.
Jeg fortalte Gud at jeg ikke ville forlate Gud inntil jeg opplevde et
gjennombrudd, uansett hvor lang tid det tok. Til slutt hendte det,
jeg opplevde en berøring fra Herren som aldri før, i hele mitt liv. Og
nå vet jeg: Jeg ble frelst i natt.»
Alle så forbauset på Keith. Frelst? Men Keith fortsatte å vitne om
sitt møte med Jesus.
«I natt leste jeg Finney, og jeg kunne ikke komme meg videre fra
et kapittel kalt: «Oppbrudd fra brakkmark», og Gud åpenbarte
for meg masse brakkmark i mitt eget liv – en mark som var hard
og ugjennomtrengelig og som trengte å bli brutt opp for ham.»
Gleden i Keiths øyne ble nå forstyrret av noen tårer. Modig tok
han fram en lapp fra Bibelen sin og ba om tilgivelse for synder han
mente kunne hatt innvirkning på vennenes liv. Han ba dem om
tilgivelse. «Herren har også vist meg områder av stolhet og vantro
i mitt liv. Jeg har ikke bedt nok heller. Jeg er ikke disiplinert nok.
Jeg har vært et dårlig eksempel for dere alle. Jeg har ikke noen
unnskyldning enn at jeg har vært lat og elsket meg selv mer enn jeg
har elsket Gud …»
Han tok opp en Bibel og leste fra Hoseas 10, 12: «Så rettferds sæd,
og høst troskaps frukt, bryt dere nytt land! For nå er det tid til å
søke Herren, for han kommer og lar rettferd regne over dere.» Så
leste han fra boken til Finney, og mange av tilhørerne ble mer og
mer grepet av det han sa. Hans kone Melody sier selv at dette var
starten på hennes omvendelse. Hvor hun ransaket seg selv i forhold
til det mannen fortalte.
gratis til de fattigste. Over 200 000 album ble sendt inn i fengsler
og til fattige – uten kostnad for mottakeren. Etter en tid ble alle
konsertene også gratis. Og i løpet av konsertene gav Keith alltid en
innbydelse til frelse.
Han sa: «Jeg ønsker kun å bygge Guds rike og se det vokse,
ikke mitt eget. Hvis noen skrev et flott dikt ville ingen prise den
blyanten de brukte, de ville prise den som skapte diktet. Vel, jeg er
kun en blyant i Herrens hånd. Ikke pris meg, men pris Ham!»
Keith vokste i troen og kunnskap i Guds ord – og fikk også på
slutten av sitt liv en stor nød for misjonens sak.
28. juli 1982 skulle Keith ut på en flytur i et innleid Cessna 414,
sammen med flere misjonærer og sine to barn Josiah og Bethany.
Flere omstendigheter, som en uerfaren pilot og farlig overlast
gjorde at flyet krasjet og alle ombord omkom. Keith og hans to barn
ble begravet bak baptistkirken i Garden Valley.
Selv om Keith nå er hjemme hos Jesus, gjør hans liv og tjeneste en
dyptgripende påvirkning rundt om i verden. Hans sanger og sterke
budskap forvandler fortsatt liv. Hans sanger og budskap er oversatt
til mange språk. Selv sa Keith: «Når jeg dør vil jeg kun ønske å bli
husket som en kristen.»
Han avsluttet med en bønn, og alle bøyde hodene sine. En spesiell
kraft fylte rommet, og en kvinne brøt ut i gråt. Flere fulgte på og til
slutt lå alle på sine knær, i bønn til Gud om nåde. Dette møtet ble
starten på flere møter og mange fikk oppleve Guds rensende kraft
og kjærlighet – og vitnet om dette til de andre. En etter en kom de
alle sammen til Jesus.
Rockestjerne?
Keith hadde en radikal opplevelse av Jesus. Og livet ble aldri det
samme. Drømmen om å bli en berømt rockestjerne ble lagt til sides
– og alt handlet nå om å behage Jesus gjennom alt han gjorde.
Han og Melody begynte å forkynne ute på gater og streder, og i
begynnelsen hadde han en tjeneste som Johannes døperen, hvor
han utfordret folk til å våkne opp, omvende seg og leve livene sine
i akkord med den troen de bekjente. Hvis folk ikke hadde levd et
dobbeltliv, mente han at andre igjen raskere ville møtt Frelseren,
Jesus. På noen av sine konserter proklamerte han: «Hvis du
priser og lovsynger Jesus med din munn, og ditt liv ikke priser og
lovsynger ham, er det noe galt.»
Han stilte ikke bare krav til andre, men var veldig opptatt av sin
egen stilling innenfor Herren. Det var tøffe tak, og i disse kampene
skrev han noen av sine beste og ærligste sanger.
I forhold til sangtjenesten, ønsket han ikke å tenke profitt, til
plateselskapene sin store fortvilelse. Han bestemte seg for å selge
sine plater til det som folk hadde råd til å betale, og gav også bort
10
julen 2011

Kongens tale
I 1939 holdt Kong Georg den fjerde sin mest
berømte tale. Andre verdenskrig var i startgropen
og kongen skulle tale til folket. Kongen hadde
blant annet gjennom en del traumatiske opplever
i barndommen utviklet et stort problem i
forhold til stamming. Han hadde utrolig dårlig
selvtillit i forhold til det å tale, og forskjellige
behandlingsformer gjaldt dårlig. Men hans
kjærlige kone hadde nød for sin mann, og
finner talepedagoen Lionel Louge. Med sine
utradisjonelle metoder klarer han å lære kongen
å mestre sin største frykt og problemene med
stamming. Ja, han avholder en tale som har fått sin
fortjente plass i historiebøkene. En tale som traff
hjertene til engelskmennene.
I denne talen bruker kongen et nydelig, kort dikt av
Minnie Louise Harkins (1875 – 1957). Her gjengitt
på engelsk – og norsk.
At the Gate of the Year
I said to the man who stood at the gate of the year
Give me a light that I may tread
safely into the unknown.
And he replied,
Go into the darkness and put your hand into the hand of God
That shall be to you better than light and safer than a known way!
So I went forth and finding the Hand of God
Trod gladly into the night
He led me towards the hills
And the breaking of day in the lone east.
So heart be still! What need our human life to know
If God hath comprehension?
In all the dizzy strife of things
Both high and low,
God hideth his intention.»
På norsk:
«Jeg sa til mannen som stod ved porten til det nye år:
Gi meg et lys slik at jeg kan gå trygt inn i det ukjente.
Og han svarte:
Gå inn i mørket og legg din hånd i Guds hånd.
Det vil være bedre enn lys og tryggere enn en kjent veg.»
– ønsker deg og dine
en gledelig julehøytid!
NR 12 2011 11

En jødepike i
General Eisenhowers
Hovedkvarter
Fra virkeligheten / Esther Dorothea Stalsbraten
(Fra Julestjernen 1947)
Estelle satt alene i sin fars dagligstue. Snøen falt langsomt som
om den ville kvele uroen over jorden. Det var søndag syvende
desember 1941. Fra vinduet i sjette etasje på Broadway, New
York , satt den unge piken og betraktet folket som gikk sin jevne
vei til kirken. Nyheten om angrepet på Pearl Harbour var blitt
kringkastet verden over for en time siden.
Som vanlig gjorde hennes far sin beste forretning på søndag.
Hun kunne aldri bli helt fortrolig med det. Når hun trengte ham
så sårt, var han ikke tilstede. Hun vred hendene i fortvilelse.
Krig! Amerika var til slutt kommet med. Dette landet som hadde
behandlet hennes far så vennlig den gangen han utvandret fra
Polen i 90-årene. Dette land som hadde gjort ham rik men ikke
rik nok til å tilfredstille hans datter. Nei, hun følte seg så urolig,
så unyttig, og som oftest sett ned på av sine skolekamerater. De
kalte seg jo for kristne.
Hva var dette å være en kristen? Det var noe Estelle gjerne ville
få rede på. Det var bare fjorten dager siden far hadde fått brev
fra sin eneste søster, som bodde i England. Hun var gift med en
berømt musikant i Berlin, og nå kom denne forferdelige nyhet at
han ikke var til mer. Da han skulle ha sin siste konsert, var døren
til konserthallen stengt. På plakaten var det skrevet: «Adgang
forbudt for ariere gift med jøder.» For å redde livet hadde tante
Marie rømt i all hemmelighet med sin datter og svigersønn. Nå
var de i en liten engelsk by, hvor noen kristne venner hadde tatt
imot dem. «Å, Gud skje lov», skrev hun, «mine øyne er blitt
åpnet. Nå forstår jeg Skriftene. Ja, jeg er blitt en troende. Jeg har
tatt imot Jesus som min Frelser og Messias.»
Estelle merket hvordan fars ansikt mørknet av vrede, men
plutselig ble det mildt igjen. Hans søster Marie i live. Gud være
takk! En tåre trillet nedover kinnet. «Men kristen! Fy!»Slik tull
kunne han ikke tåle.
To måneder gikk og en tredje. Estelles unge pikehjerte begynte
å bevege seg med en ny forventning og nytt håp. Amerika, landet
med så mange nasjonaliteter var plutselig preget av enighet. Alle
fordommer forsvant! Nå skulle det kjempes. Endog kvinnene
kunne hjelpe. Det var jo det kvinnelige armekorps. Der ville
Estelle henvende seg. Verveoffiseren smilte til henne: «Du er
for ung.»
«Å nei, sa hun, jeg er en og tjue og blir snart to og tjue. Min far
har lært meg språk. Jeg kan tysk, fransk og litt polsk. La meg få
lov til å gjøre noe. Til sin forbauselse ble hun godtatt. Fra den
stund ble en ny flamme tent i henne. Nå skulle hun endelig få
tjene det land som hadde brakt glede til så mange av hennes
slekt og venner. Nå kunne hun kjempe mot dem som hadde pint
og drept tusener av hennes eget folk.
12
julen 2011

Livet i hæren var slett ikke behagelig. Militærstøvlene var for
store for små dameføtter, og marsjeringen gjennom skog og
myrer var mer enn en by-pike kunne tåle. Men sammen med de
andre ble hun gradvis herdet.
Far, som først var i mot at hun lot seg verve, hadde forandret
mening. Nå så han på henne som en helt. Han oppmuntret
henne i sine brev. I det siste var innlagt den gule stjernen som
tante Marie hadde sendt hjem. Da hun var i Tyskland hadde
hun vært tvunget til å bære den på grunn av sin avstamming.
Far skrev nå: «Min tapre datter, behold denne inntil seieren er
vunnet. Du skal ennå se at fienden må bite i gresset.»
Estelle smilte til seg selv over farens heftige ord. Hun gjemte
forsiktig stjernen i sin bønnebok. Lite ante hun at hun en vakker
dag skulle stå ansikt til ansikt med dem som hadde ydmyket
tante på denne måte.
På grunn av sin kjennskap til språk ble hun utvalgt til å gjøre
tjeneste i en bataljon som skulle sendes til Europa. Henns far
følte seg meget stolt da hun skrev kort tid etter invasjonsdagen
(D-dag): «Jeg er blitt overført til general Eisenhowers
hovedkvarter. Her er i alt tre hundre damer som har sine
forskjellige verv. De gjør alt mulig, fra å kjøre lastebiler til å være
sekretærer. Mitt verv er å tjene som vertinne i hovedkvarterets
gjestgiveri. Her møtes generaler for å holde konferanser
angående krigens gang. Jeg er sikker på at du er begeistret over
den lykkelige landgang som våre allierte tropper har gjort i
Normandie. De forteller meg at selv general Eisenhower knelte
og ba før den store invasjonen. Det var nok fordi han følte
ansvaret for disse millioner av menn som nå satte livet på spill, at
han knelte og ba om den allmektiges hjelp.
Høydepunktet var da far mottok et brev fra Reims, Franrike,
datert åttende mai 1945.
«Kjære far», skrev datteren, «jeg kan ikke beskrive hvilken
spenning vi lever under i disse dager. Tenk, krigen er over. Ny
historie skrives. De tyske generaler kom her til Reims forleden
kveld. Far, kan du tro, det var jeg, din egen datter, som åpnet
gjestgiveriet for dem. Du husker vel tante Maries gule stjerne?
Jeg tok den fra bønneboken og bar den i min lomme. Mine
fingre klødde etter å kaste den like i ansiktet på dem. Men så
måtte jeg tenke på at jeg bare var en tjenerinne i en stor generals
hær. Alle mine egne impulser måtte jeg kvele. I stedet var jeg
høflig og viste dem deres soveværelser. Mitt hjerte banker så
fort at jeg nesten ikke kan skrive. Huset omhyggelig bevoktet
av soldater. Ja, vi opplever mye hver time. Tenk, jeg har også en
liten del i dette. Kjære Far, takk for kjeksene du sendte meg. Du
vil aldri tilgi meg; det var ikke kaker i huset da våre fiender kom,
og i min forlegenhet satte jeg fram det jeg fikk fra deg. Far, vil du
tilgi meg? I går kom de tyske generaler hjem langt over midnatt,
slitt, nervøse og helt ydmyket. De hadde kapitulert og skrevet
under fredstraktaten. Hurra! Hurra! Hele hovedkvarteret ble
oppfordret til å holde takksigelsesmøte. Eisenhower med hele
sitt råd var tilstede. Intet menneske ble æret. All ros og ære ble
gitt til Gud. Gud? Ja, var det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud
mon tro? Er han den samme Gud som de kristne tilber?
Neste uke reiser jeg til England på ferie. Da skal jeg gjøre mitt
beste for å oppsøke tante Marie. Kanskje hun kan gi svar?
«Unnskyld, men jeg skulle besøke min tante, fru William
Brandt. Døren var åpen og Estelle kom inn. Damen var gammel
og skrukket i ansiktet, men under en høy panne lyste to skarpe,
mørkebrune øyne. Hun gransket militærpiken og sa:
«Ja vel, fru William Brandt. De vil besøke henne, i hvilken
anledning, om jeg tør spørre?» Det var nesten som Estelle skalv.
«… jeg kan ikke beskrive
hvilken spenning vi lever under i
disse dager …»
Hun gjenkjente likhet i stemmen med sin far. Frimodigheten
vokste. «Fru William Brandt er min tante. Jeg er datter til Jacob
Greenbaum.»
«Jacob, Jacob – min bror.» Den gamle damen sank i kne. «Gud
har hørt mine bønner. Takk, Jesus, min Gud og Frelser!»
Tårene rant uhindret, idet hun kom seg på føttene igjen.
«Og du, min lille engel, min søte budbærer, hvem er du?»
«Jeg er Jacobs datter Estelle. Jeg er ansatt i general Eisenhowers
hovedkvarter. Jeg er kommet for å hevne mitt folk og for å finne
deg, tante.»
Omfavnelsen var lang og varm. Estelles syv dagers ferie var
alt for kort. De hadde begge så mye å fortelle hverandre. Ikke
minst tante. De bitre, grusomme dagene i Tyskland, om hennes
mann som var kommet bort, og så til slutt denne eiendommelige
opplevelsen, frelsen i Jesus Kristus. Tårene rant igjen fritt mens
den gamle jødinne satt ved siden av den unge og fortalte alt som
hadde skjedd. Hun skammet seg ikke ved å bekjenne troen på
Jesus som sin Frelser.
«Min kjære niese, sa hun, nå forstår jeg litt av det vårt folk har
gått gjennom. Nå først er Esaias 55 blitt klart for meg. Det er
Jesus profeter om der. Jeg har tatt imot Ham som min Messias,
som Guds Sønn som var lovet til Abraham, vår far.
Endelig fikk Estelle se lyset.
Nå fikk hun svar på sine mange spørsmål. «Tenk, din Gud er
de kristnes Gud – og min Gud, ikke sant?» Det siste føyde hun
til stille og forsiktig, mens ansiktet strålte av en usigelig og
herliggjort glede.
Lykkelig og glad reiste hun tilbake til hovedkvarteret. Siden
hun var blitt en troende, hadde hun bare en lengsel, og det var
å fortelle det til far. Men hvordan skulle hun greie det? Han var
jo imot alt som kaltes kristendom. Tenk om han ville forakte
henne? Engstelsen kom. Hun hadde jo stått ansikt til ansikt med
disse morske, tyske generaler, men det var intet i sammenligning
NR 12 2011 13

med må møte far. Men hun var jo blitt et nytt menneske og var
kommet i besittelse av en ny kraft.
«Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk», sier Paulus. Ved hans
kraft skulle hun bringe nyheten til far.
Estelle ble dimittert fra tjenesten i august og reiste sammen med
50 andre piker hjem. Hun telegraferte til sin far med følgende
underskrift: «Din datter som er blitt troende.»
Han kommer sikkert til flyplassen for å ta imot meg, tenkte
hun. En skare av foreldre, slekt og venner var møtt fram for å by
sønner og døtre velkommen hjem. Men ingen var tilstede for å
ønske Estelle velkommen. Hun følte seg helt syk, ville gråte og
hjertet snørte seg til i brystet på henne. Plutselig huske hun; det
var søndag, han var sikkert i forretningen.
« Frykt ikke – du er min, sier
Herren som skapte deg.»
Mens hun stod alene tilbake, var det som en stemme sa: «Frykt
ikke, for jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Det
gav ny glede og pågangsmot. Bare han fikk se henne, ville han
nok tilgi henne. Jo, det var deilig å være hjemme igjen.
Drosjebilen stoppet utenfor Greenbaum Tailors. Hun hoppet ut
av bilen, men hva var dette? Døren var stengt. Hva kunne dette
bety?
«Hva ser du etter?» sa en stemme
«Herr Greenbaum», svarte hun.
«Han fikk slag i dag og ligger på sykehuset, rett opp gaten til
venstre i den store, hvite bygningen», forklarte mannen.
Soldaten i henne forsvant, og gråtkvalt løp hun mot sykehuset.
«Jacob Greenbaum?»
«Jo, han er på privatklinikken i sjette etasje. Visittiden er fra fire
til seks», sa en sykepleier strengt.
«Om forlatelse, men jeg er hans datter og har nettopp kommet
hjem fra Europa. Jeg må se han med engang».
«Hans datter? Å ja, han spør etter dem stadig. Skynd dem inn.
Vi hadde aldri trodd han skulle ha greid det så lenge.»
På en høy, hvit seng lå den syke. Han snudde seg ikke da døren
ble åpnet. Han lå stiv og hvit. Estelle gikk stille bort til sengen.
«Far, far», hvisket hun. «Det er din datter.»
En svak stemme mumlet: «Estelle, er du kommet? Din Gud
har svar på min bønn. Jeg – jeg – jeg begynte å tilbe ham i dag.
Abrahams Gud svarte meg ikke.»
«Å far, min egen far, han er den samme Gud – Abrahams Gud
og min.»
«Om jeg kunne forstå det, min datter. Jeg, jeg går nå – tilgi meg
barnet mitt. Pengene, pengene er dine og tante Maries. Du må
sende bud etter henne – jeg skulle …»
Det falt så vanskelig å puste. Hjertet var så svakt. Den gamle
jøde lukket øynene. Mens Estelle lå på kne og ba, hørte hun
det siste sukket, øynene lyste opp hos
den gamle, så smilte han:
«Tilgitt, tilgitt …»
Så var han borte.
I stillheten kom ordet
igjen: «Og nå, sier
Herren som skapte deg,
Jacob, og som dannet deg
Israel: Frykt ikke – du er
min.»
Nå hadde Estelle ingen å gå hjem
til. Men Gud hadde gjort store ting
mot henne. Hennes sjel var frelst. Han
hjalp henne å finne tante Marie. Alt var
tilgitt, og nå var far gått hjem. Hun var så
glad og takknemlig. Nå ville hun melde seg til
tjeneste igjen, men denne gangen skulle det bli
hos Kongenes Konge og Herrenes Herre.
14
julen 2011

Han kom …
Jul
Julen er håpet og fred
Jesus som kom
til alle mennesker ned.
Han gav oss det beste
Livet, som en dyrebar skatt
Velsignet julenatt.
Marit Hobbesland, Kristiansand
(Mel: Her kommer dine arme små)
Han kom som lovet var av Gud,
vi budskap fikk ved engle bud.
I dag er født i Davids stad,
en Frelser kjær, vær fri og glad.
Han var så rik, han var så stor.
Han skapte himmel, hav og jord,
Men han ble født i stall, på strå,
i fattig svøp så ringe lå.
Han hadde ei et hjem på jord,
han spiste ei ved eget bord.
Forlatt av menn vår Frelser var,
ja, endog av sin Gud og Far.
Til synd for oss det ble han gjort,
til hån og spott ham føres bort.
Han ga sitt liv i korsets død,
og friet oss av evig nød.
Nå sonet er all verdens synd.
det budskap for enhver forkynn.
Her det dype nådens hav,
hvor våre synder fant sin grav.
Så feirer vi vår julefest,
velkommen du vår høye gjest
Vi priser deg på barnevis,
inntil vi står i paradis.
Michael Kristiansen
ill: bodil - designprint.no
NR 12 2011 15

Julekryss
Vinn gavekort
Tradisjonen tro trekker vi ut
to vinnere som får tilsendt
gavekort på 250 kroner.
Vi trekker to vinnere innen 20. desember.
Send svaret til:
Tina Celand
Skinneneveien 234
3178 VÅLE
16 julen 2011
høyt
rop
blomstene
leketøyselskap
(omv.)
stall
fra kulerammen
kains kreps-
israel
bror dyr
varsle
sikkerhet
sskap
meddelelse
fjell i
wales
menneskelyd
– – –
lanka
flat e-
prefiks
(gud)
mål
mine
1 milliarddel
bibeldel
den onde
morenen
med forbehold
av feil
treet
tresort
kapitt el
i
koranen
land
en
stat s-
minist
er
viktig
i samfunnet
en av
evangelist
ene
romertall
1000
5590
høytidspunktet
romertall
50
pusse
aur
skipsbet
egnelse
kjennet
egn
gull
månefase
forene
elv
bilkj.
t egn
øst er
rike
delene
fa r
til sem,
k a m ,
jafet
rekke
bilkj.
tegn
slovakia

Navnet over alle
navn er
Jesus
«Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg,
for det som er avlet i henne, er av Den Hellige Ånd; og hun skal
føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse
sitt folk fra deres synder.» Slik lød engelens budskap til Josef i
drømmen.
Julehilsen / Predikant Edvin Andreassen
(fra DGB 1972)
JULEHILSEN: Veien Guds Sønn
skulle vandre, var bestemt før verdens
grunnvoll ble lagt. Villig gav han
avkall på Guds skikkelse og tok en
tjeners skikkelse på seg, idet Han kom
i menneskers lignelse. I fullkommen
lydighet mot Guds vilje, vandret Jesus
fram som Gud og menneskers tjener,
mot lidelse og død, og målet ble nådd på
korsets tre, da alt det som var skrevet om
Ham var fullendt. Og derfor lyder et av
Skriftens mest triumferende ord:
«Derfor har Gud høyt opphøyet Ham og
gitt Ham det navn som er over alle navn, så
at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres
som er i himmelen og på jorden og under
jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus
Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
I himmelen er Kristus godgjort å være
Guds veldige Sønn ved oppstandelsen
fra de døde. På jorden er det ikke noe
annet navn gitt blant mennesker, ved
hvilket vi kan bli frelst. Og fordi Han
var død, og er levende i all evighet, har
Kristus nøklene til døden og dødsriket.
I verden er navnet Jesus hatet og fryktet
av mange mennesker, som i gudløst
hovmod holder sannheten nede i
urettferdigheten. Ved sin hardhet og
sitt ubotferdige hjerte opphoper de seg
vrede på vredens dag, den dag da Gud
rettferdige dom skal åpenbares, han som
skal betale enhver etter hans gjerninger.
Men navnet Jesus er også elsket av de
mange som har funnet frelse i dette
navnet. Som syndere har de kommet til
Jesus og påkalt Hans navn og opplevd
Skriftens ord:
«Navnet Jesus må jeg elske,
det har satt min sjel i brann.
I det navnet fant jeg frelse.
Intet annet frelse kan.»
– ønsker deg og dine
en gledelig julehøytid!
NR 12 2011 17

GAVER: Ingen julefest uten at
barna får en pakke hver.
18 november julen 2011 2011
EVANGELIET:
Tore tolkes
her av en
medarbeider,
og forkynner
evangeliet
om Jesus.
GLEDE: Misjonær Tore Johannessen (mot høyre,
helt bakerst i bildet) har et kall om å hjelpe
flyktninger i Nord-Thailand. Alle disse herlige
barna får undervisning ved en kristen skole.
TAKKNEMLIG: Kanskje er dette den eneste
julegaven denne jenta får denne julen?

Julefester peker på
Tore Johannessen deler juleevangeliet
med Shanfolket, hvor mange aldri tidligere
har hørt om Jesus.
Julefeiring blant Shanfolket
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: www.shanoc.com
Thailand forbindes for de fleste av oss som et eksotisk ferieland.
Men nord i landet har flyktninger fra Burma det vanskelig. De
fleste flyktningene som rømmer fra diktaturet i nabolandet er fra
Shanfolket. Thailandske myndigheter gir ikke mesteparten av Shan
flyktningstatus, noe som skaper stor nød og håpløshet. Den eneste
måten å overleve på er å ta krevende, men dårlig betalte jobber. Mange
jenter ender opp med prostituere seg.
Midt oppi denne nøden arbeider misjonæren Tore Johannesssen fra
Oslo. På guddommelig vis fikk han et konkret kall om å jobbe blant
dette folket, som blir sett på som et unådd folkeslag for evangeliet.
Jesus
I førjulstiden satser Tore og hans medarbeidere på å spre evangeliet,
glede og håp i Fangområdet, hvor det bor mange flyktninger. Det er
litt spesielt å arrangere julefester i områder hvor folk ikke har hørt
julebudskapet. Fantastisk er det at Tore og teammedarbeiderne
opplever at mange tar imot Jesus gjennom disse festene.
Den største festen har de på en skole som misjonen driver, og her har
det tidligere år kommet over 400 Shan.
DRAMATISK: Evangeliet blir forkynt gjennom
dramatisering, sang og tale. Akkurat drama gjør
inntrykk på mange av tilhørerne, som aldri har
hørt evangeliet tidligere.
MYK PAKKE:
Her tas alle
pakker imot
med stor
takknemlighet.
Mange av
barna bor
under veldige
fattige kår.
NR 12 2011 19

ts
«Du, mamma – kan vi kjøre til senteret å shoppe i dag? Jeg
ønsker meg en slik Justin-Bieber-genser Olaug har.»
Mamma til Sofie ristet oppgitt på hodet.
«Men Sofie, vi shoppet jo på lørdag og da kjøpte vi klær til 800
kroner til deg. Vi har ikke råd til å kjøpe nye klær hver uke.»
Sofie så irritert bort på mammaen sin.
«Genseren koster jo bare 399 kroner. Det har dere råd til. Dere
er vel ikke så fattige?»
Sint gikk Sofie opp på rommet sitt. Hva skulle hun skrive på
bloggen sin nå? Hun hadde jo ikke noe nytt å skrive om. Nei,
hun fikk spørre pappa når han kom hjem fra jobben sin.
i
Pappa kom plystrende inn døren. Det hadde vært en god dag på
jobben, han hadde fått en ekstra bonus for en ekstra jobb han
hadde gjort.
«Pappa, verdens beste pappa!» Sofie løp faren i møte og kastet
seg rundt halsen hans.
«Jeg har savnet deg. Er du nødt til å jobbe så mye?»
Faren forstod tegningen med engang.
«He, he – du kunne jo ha skrevet en sms til meg hvis du virkelig
savnet meg. Det er noe du vil ha? Siden du smisker slik?»
Sofie smilte til faren og viste fram et stort bilde av Justin Bieber.
«Pappa, kan jeg få genser med denne kosebamsen på? Alle på
skolen har den.»
De nærmet seg kjøpesenteret.
«Du Sofie, jeg er veldig trøtt, har vært mye jobbing og lite søvn
de siste dagene. Kan du prate med meg, holde meg våken.»
Sofie satt i sin egen drømmeverden, og tenkte bare på Justin,
hennes store helt.
«Hva? Ja.»
Plutselig merket Sofie at bilen deres svingte utover, mot
lastebilen som kom imot. Pappa lå over rattet, han sov.
«Hjelp! Pappa – våkne!»
Mer fikk ikke Sofie sagt før det store krasjet.
Sofie klarte ikke å tenke helt klart, var så tung i hodet. Hvor
var hun? I himmelen? På sykehuset? I bilen? Endelig kunne
hun skimte noen som stod rundt henne. Mange barn, de smilte
til henne.
«Hvor er jeg?»
Barna rundt henne mumlet til henne på et rart språk. Hvor
var sykepleierne?
Sofie så spørrende på barna, da hun plutselig la merke til at en
dame kom inn på sykerommet.
«Endelig våken! Så fint. Vi trodde kanskje at du ikke ville
overleve dette. Ikke så mange har overlevd et så høyt fall
og overlevd?»
Sofie så spørrende på damen og spurte:
«Hvor er pappa?»
«Vi fant deg nedenfor et stort stup like i nærheten av
misjonsstasjonen her. Savner du pappaen din? Vi har lett i hele
området uten å finne noen. Men hva gjør du egentlig her ute i
ødemarken i Kenya?»
«Kenya?» Sofie klarte ikke mer og sovnet igjen.
Neste morgen da hun våknet satt den samme damen ved
sengen sin.
«Jeg er fra Norge. Hva gjør jeg her?» Sofie så bedende
på damen.
«Nei, si det. Jeg tror kanskje Jesus har sendt deg til oss. For
å hjelpe til på barnehjemmet her, vise de foreldreløse ekte
kjærlighet?»
Sofie forstod ingenting.
«Jeg er fra Norge. Er jeg ikke i Norge?»
«Stakkars deg, har du mistet hukommelsen?» Misjonærdamen,
som het Kristine, syntes skikkelig synd på den unge jenta.
Sakte og sikkert ble Sofie bedre, og selv om hun ikke forstod så
mye, ble hun veldig glad i de små barna på hjemmet. De klemte
henne hele tiden og hun klemte tilbake. Hun spiste sammen
med dem, lekte med dem og ja, fikk høre om Jesus sammen med
dem. Sofie følte at ukene fløy avgårde. Selv om hun hadde mange
spørsmål, trivdes hun med arbeidet ved misjonsstasjonen. Ja,
aldri før hadde hun vært så lykkelig. Det var kjedelig å være med
å vaske gulver og maten var ikke spesielt god. Nesten hver dag
var det ris og noe kjøtt. Men når Sofie så hvordan de små barna,
20
julen 2011

full av glede og jubel spiste maten, kunne hun ikke klage.
«Hvem vil tro på Jesus», spurte misjonæren alle barna.
Med jubel tok alle imot Frelseren, og etterpå danset de til sangen
i møtet. Sofie forstod ingenting. Jesus? Selvsagt trodde hun på
Jesus. Hun var jo kristen. Men aldri hadde hun vært så glad over
å kjenne Ham. Nei, Sofie ble flau når hun tenkte på hvordan hun
levde. Den kvelden når hun la seg på rommet sitt, inne i huset
til misjonæren Kristine, bestemte hun seg for å skjerpe seg. Fra
nå ville hun ikke bare tenke på seg selv, men heller hjelpe fattige
barn. Og hun ville bli en bedre kristen.
«Sofie?»
Langt borte hørte Sofie stemmen til mamma. Hun åpnet øynene,
og der stod jo mamma. Uten å vite hva hun sa spurte Sofie:
«Hvor er pappa?»
Pappa har det bra, han har bare brukket foten. Han kommer om
noen timer. Mamma tørket tårene som rant nedover ansiktet.
Sofie tittet nysgjerrig rundt i rommet. Sykehus?
«Hvor er jeg?»
«Hadde du ikke brukt bilbelte, ville du blitt drept momentant.
Men heldigvis overlevde du. Men du har ligget i koma i
nesten to måneder. Du skulle kjøpe Justin Bieber genser.
Husker du ikke?»
«Justin Bieber?» Nei, Sofie husket nesten ingenting.
«Mamma, hvor er misjonæren Kristine?»
«Misjonæren Kristine? Nei,
henne har jeg aldri hørt om. Men
legen din heter Kristine. Hun
kommer snart på sykebesøk.»
Sofie var lykkelig. Men fra den
dagen fant hun ut at hun ikke
trengte å shoppe så mye. Men
på internett fant hun ut at det i
Kenya var en norsk misjonær
som het Kristine, som drev
et stort barnehjem. Nå ville
heller Sofie spare pengene
sine, for å hjelpe disse
nydelige barna.
kan vi
k jøp e
gaver for
dessert
der
lages
mat
musikkinstrument
det pynt
er vi
gut t e-
navn
har
nissen
kline
før st e
bokstav
52
i året
22.
bokstav
liker barn
å gjøre
passer
på
sauene
ble
født
julaften
drikker
bar n
padler
den gir
oss varme
spis
treet
fugl
klokke
kirst en
tangen
slit er ,
strever
smile
krukke
gutt enavn
når
t r afikken
stopper
er oft e
i skiløypene
lit e tall
365 dager
erik
larsen
legemsdel
preposisjon
to
like
ærfuglhunn
NR 12 2011 21

Forbryteren
Gjest Bårdsen:
Denne illustrasjonen
er fra 1877-utgaven
av hans selvbiografi.
22
julen 2011

En mors inderlige bønner skal ikke
undervurderes. Noe Gjest Bårdsens liv
virkelig er et vitnesbyrd om.
Gjest Bårdsens møte med Jesus
Tekst: Evangelist O. Hushovd (DGB 1958)
Finn
5 feil!
Gjest Bårdsens
jul i fengselet
JULENØTT
Kan du finne
5 feil med
dette bildet?
Sammenlignet
med det store?
Gjest Bårdsen – hans navn er, som en
sier, nesten blitt udødelig, men mange
aner ikke at også denne mannen ble en
kristen. Den botferdige røver ved Jesu
side på korset er et bevis på at Jesus frelser
syndere av alle slag, og på samme måte
må en også betrakte denne mann. Hvis
han hadde tatt imot sin Frelser, da han i
sin barndom hørte Hans Nilsen Hauge
i Bergen, kunne nok hans liv formet seg
annerledes. Uten tvil hadde vi da hatt
i ham en predikant og en fremragende
kristen forfatter.
Gjest Bårdsen ble født i 1791 i
Sogndalsfjæren. Ved to årsalderen ble
han farløs, men hans gode og strevsomme
mor, som også var stedets jordmor, klarte
ved slit og oppofrelse å underholde ham
og broren. De manglet ingenting. Hans
yngste søster døde som liten og en eldre
søster ble oppfostret hos sin onkel. Det
at han allerede i ni årsalderen ikke lunne
læres mer på skolen, og ble brukt som
medhjelper, lar oss ane noe av hans store
begavelse. Sin selvbiografi, en bok på
over 500 sider har han skrevet kun etter
hukommelsen.
Hjertesorg
13 år gammel kom han til Bergen og var
en tid i bødkerlære. Siden var han en tur
til sjøs, før han var med noen turer til
Lofoten på fiske. Han fikk deretter hyre
på et frakteskip som gikk langs kysten. På
en av disse reiser kom de inn på en havn i
nærheten av Kristiansand, hvor de lå noen
uker på grunn av motvind og reparasjon.
Han var da knapt 19 år gammel. Her traff
han Konstanse, en 17 år gammel jente,
og forlovet seg med henne. Men hennes
mor var imot forholdet og fikk stoppet
den hemmelige brevvekslingen. Ja, hun
fikk forfattet et falsk brev til datteren
som fortalte at Gjest var omkommet på
havet. Siden ble hun, etter morens ønske,
gift med en eldre enkemann. Hun fikk
siden tale med Gjest, og fikk erfare at
alt var oppspinn. Hennes hjertesorg var
ubeskrivelig, og i ung alder døde hun fra
sine to barn.
Gjest på sin side, ble også fortvilet, og
selv om hans mor gjorde alt for å trøste
gutten sin, var skaden gjort. Denne krisen
i livet hans førte han til fortvilelsens rand
og siden til forbryterbanen. Han fikk
selskap med noen drikkebrødre i Bergen
og var snart ribbet for penger og andre
verdigjenstander.
21 år gammel, i mai 1812, begikk han det
første tyveri hvis følger, sier han, jeg
tusener ganger har angret på. De neste
14 årene gikk han ut og inn av fengslene.
De fleste av de 57 gangene han klarte å
rømme, innebar det høyst anstrengende
arbeid og slit med å få av seg jernlenker og
ved å bryte på murene. På sine selvlagde
papirer kom han seg til sjøs med en
svensk jakteskipper og var ute i ett år, men
ble gjenkjent i Gøteborg og måtte igjen
rømme. Det var et under at han ble bevart
i de mange dødsfarer han var oppi, men
årsaken er nok å finne i hans gudfryktige
mors inderlige bønner for sin sønn. Når
han var i nærheten besøkte han henne.
Han sier blant annet: «Ved ankomsten til
mitt kjære fødested ilte jeg dit hvor min
mor bodde … Nærmet meg vinduet og
så min gode, strevsomme mor sitte med
sin spinnerokk. Mitt hjerte banket heftig,
vemodige tanker og smertelige følelser
presset angerens tårer av meg. Akk, kjære
mor – tenkte jeg, du håpet den gang i
meg å finne glede og takknemlighet til
lønn, men akk – hvordan har jeg lønnet
deg? – Bekymring, skuffet håp, sorg og
bedrøvelse har jeg rakt deg, dypt har jeg
såret ditt hjerte du bar meg under, og
gjort dine alderdoms dager mørke.»
Sin selvbiografi skrev han etter at han
var kommet til omvendelse på Akershus
Festning. Det var, sier han, på en
anmodning fra flere dannede menn. Han
sier at det var hans ønske og håp, at det
kunne være et avskrekkende eksempel
for andre. «Hvilken fryd for mitt hjerte
om noen sa til meg: Vi hadde feilet og
ble refset, vi ville kanskje ha feilet på ny,
NR 12 2011 23

men ved å lese om dine lidelser, og ved å
overveie dine advarsler til oss og andre,
fulgte vi ditt velmente råd og er frie og
lykkelige.»
Slaveri på livstid
I 1827, 11. august fikk han en endelig dom
i høyesterett – slaveri på livstid. Da han
senere kom fra smeden med nye, store
jern som veide seks bismerpund og
bestod av hals-, liv- og fot-jern var hele
Skostredet fullt av folk fra alle aldre og
kjønn. Fra alle kanter lød det: «Akk – det
arme menneske, stakkars Gjest osv.» De
kastet penger til ham fra alle kanter og
ynket ham helt til de nådde Triangelen,
en brygge ved torvet, hvor de gikk i båten.
«Dette var ikke første gang jeg hadde
sett bergensernes milde tenkemåte og
ømtfølende hjerter for de ulykkeliges
skjebne.»
14. oktober, 36 år gammel ble Gjest kjørt
gjennom Bergen by til Kristiania, hvor
de ankom 29. oktober. Ved ankomsten
til Vossevangen ble han syk på grunn av
de tunge lenkene og all kjøringen. Fra
Gudvangen til Lærdaløyra kunne han se
til høydene ved Sogndal.
«Mitt hjerte slo vemodig ved disse kjære
minner. Kjære mor. I denne fredelige dal
fødtes din ulykkelige sønn. Du skjenket
ham livet og ammet ham opp ved ditt
kjære bryst! Hvilken lønn er deg blitt
tildelt: Bekymringer, nagende krenkelse
har hans lastefulle vandel tildelt deg i
stort mål. Å mor! Hva ville du si, om
du så meg i disse fryktelige lenker som
får hver tilskuer til å gyse, måtte ikke
ditt ømme morshjerte briste ved dette
skrekksynet. Det var det som krysset
gjennom tankekraften, da jeg fra det
fjerne med tårefylte øyne så fjellene, der
jeg hadde sett dagens lys, mitt tunge og
formodentlige siste farvel.»
Han hadde tenkt å rømme, ved ankomst
Akershus. Men den øverste befaling
der, Wedel Jarlsbergs, formaningstale
til ham ved ankomsten som innebar
forhåpning om benådning, og minnet
om pastor Welhaven, da denne med
tårefylte øyne, i Bergen, formante ham
til omvendelse. Ja, alt dette gjorde at
han ikke lenger vurderte å rømme. Han
var enda ikke omvendt, så fristelsen til å
unnvike var stor, men han holdt sitt løfte
og hans lenker ble lettere etter hvert. Til
yrke valgte han malerfaget, og ble senere
formann og lærte andre fanger opp i
samme yrke.
Julefeiring i fangenskap
Om sin første jul i fangenskapet, skrev
han følgende:
«Julen som alle vegne i bygd og by har
det med seg, at den hos unge og gamle,
i hytte og palasset, vekker ønske om å
kunne feire den mer høytidelig enn noen
annen høytid, synes heller ikke her innen
disse murer å være glemt. Noen uker før
begynte fangene å spare noen av sin lille
lønn for å kunne ha det bedre i julen.
Tidlig julaften begynte man å vaske
og barbere seg, ta rene skjorter og rene
strømper på, pusse sine sko og pynte seg,
så godt det lot seg gjøre. De eldre fangene
tok fram noen lysekroner av tre som var
brukt fø. De var malt og dekorert med
trefliser og papirstrimler. Det var over 30
lys i hver. To av fangene begynte å stryke
på hver sin fiolin og det ble nå muntert.
Fangene støttet hverandre etter evne, så
alle hadde bedre mat enn ellers. Fangenes
pårørende fikk lov til å komme med mat
til sine. Hver fange fikk kjøpt en halv peil
brennevin. Både julaften og ellers moret
de seg med dans. Dette syn ville visst ha
vakt vemodige følelser hos enhver, som
så det for første gang. En kan tenke seg
en mengde mennesker belagt med tunge
lenker iført fangedrakt og for størstedelen
dømt for livstid, virvle seg rundt på
gulvet, mens lenkenes lyd overdøvte
musikkens toner. Hvilke stoff for
betraktning. Mange av disse ulykkelige
24
julen 2011

skulle hensukke i lang tid innen disse
murer, andre kanskje aldri forlate den før
enn døden lukket deres øyne.»
Da plassmajoren kom inn til Gjest om
kvelden, spurte han hvorfor han ikke
deltok i dansen.
«Mine jern er for tunge, Herr Oberstløytnant,
og dessuten er jeg heller ikke
således stemt i aften.»
På den måten foregikk en julaften på
Akershus for 130 år siden. De følgende
seks år gikk alt sin jevne gang, gjentatte
ganger fikk Gjert høre at kommandanten
var tilfreds med hans oppførsel.
Døende i kolera
Høsten 1883 brøt den fryktelige asiatiske
kolera ut i fengselet, og rev bort mange
fanger og oppsynsmenn. Da den hadde
rast i cirka tre uker ble Gjest også
angrepet og ført til straffeanstaltens
sykehus.
«Fra den tid jeg ble lagt inn og til jeg
kom i sengen døde her tre pasienter.
Det lykkes meg å falle i søvn den første
natten, men påfølgende dag og natt var
den mest kritiske. Min eneste mat var
byggsuppe, og den kom opp igjen, hvilket
var et dårlig tegn. Jeg hørte sykevokterens
hvisken om at det ikke var noe håp for
meg. Og legene ristet betenkelig på
hodet når de så på meg. Alt dette og
smertene tok nattesøvnen helt fra meg.
Jeg tenkte at min tid snart var slutt …
Jeg gjennomgikk i tankene hele mitt
livsløp, og så med forferdelse på mitt store
synderegister. Jeg glemte nesten de harde
legemlige smerter
under vekten av de
sjelslidelser som
angerens kvasse
brodd trykket mitt
hjerte; men da alle
utsikter var mørke,
da så jeg en evig natt
full av redsel, da stod
for meg en trøstens
engel og hvisket til meg: «Ulykkelige –
vil du fortvile? Har du glemt hvor frelsen
er å finne? Jeg fikk kraft til å se døden
i møte med ro, et salig håp fylte mitt
hjerte. Jeg foldet mine hender og hevet
mitt hjerte i inderlig bønn til Gud, mens
tårene rant på stråputen, men de var ikke
bitre lenger, men milde og velgjørende
tårer. Jeg hadde som tolleren sagt: «Gud
vær meg synder nådig.» Jeg var sikker på,
at også jeg var en av de syndere for hvem
Jesus på korset gav sitt liv.»
Gjest begynte å bedres dag for dag. Etter
å ha levd på byggsuppe i 11 døgn fikk an
halv kost og åtte dager etter full kost.
Lettet for en del av sine jern forlot han
lasarettet etter syv uker. Med takk til Gud
som av nåde hadde spart hans liv, og latt
han komme til troen, forlot jeg det sted
hvor jeg hadde sett så mange ånde ut.
Han tok vennlig avskjed med de andre og
formante dem til omvendelse.
I 1834 ble han nesten fri alle sine lenker
og i 1841 fikk han ærens oppreisning igjen
og skrev dam mange rørende brev til sin
kjære mor. Ikke minst fortalte han om sin
frelsesopplevelse, hvorved hun ble høylig
trøstet. Han endte også pengegaver til
henne. 30. august ble han benådet.
«Jeg følte da noe som jeg aldri hadde
kjent, sier han. Gleden brakte meg som
i en slags bedrøvelse, og jeg kom først til
meg selv et par minutter etter beskjeden
om friheten.»
Tredje september forlot han Akershus
hvor han hadde vært i 13 lange år. Siden
var han i Drammen og alle kystbyene helt
til Bergen. Han hadde stor omsetning
på sine sanger og sin biografi. Han hørte
Guds ord i kirker og hos haugianerne.
I tredje kirke i Sogn var han tilstede og
skrev om det i sin dagbok: ”Forunderlige
ledelse, evige forsyn, her hadde jeg som
barn ofte hørt det saliggjørende ord, men
hvor usannsynlig var det ikke at dette
med mer ville skje, jeg var rørt til sjelens
innerste.
Han kaller disse siste årene i sitt liv, de
lykkelige dager. Han ble gift, og ekteskapet
var meget vellykket, om enn kortvarig.
Han døde i Bergen 13. mai 1849 – 58 år
gammel. «Den som kommer til meg, vil
jeg ingenlunde støte ut.» (Joh 6,37).
NR 12 2011 25

Det savnede passet
Jesus er nær dem som påkaller hans navn og tjener ham. Og er ikke
bare en «åndelig» hjelper, men ser også til våre praktiske behov.
Hentet fra boken «The touch of the Master»
(skrevet av Torleif Sørlie, og oversatt og tilrettelagt på norsk av Rose Høiland)
Reisen fra Madrid til Sevilla i det sørlige Spania, hadde
vært lang og slitsom. Ronnie og jeg stanset utenfor «Buen
dormir» (God søvn) i den gamle delen av Sevilla. Da
vi parkerte bilen utenfor den nedslitte bygningen ble vi
umiddelbart informert av en forbipasserende at vi hadde blitt
observert. Tyvene ventet visstnok ivrige på at vi skulle forlate
vårt utenlandske og attraktive kjøretøy uten oppsyn.
Den skrekkfulle advarselen stoppet oss ikke fra å gå inn å
be om et rom. I det vi var klare til å strekke ut våre slitne
rygger på senger i ført hullete laken, banker eieren av
vandrerhjemmet på døra. Han hadde vært snill nok til å fylle
ut registreringspapirene. Alt vi trengte å gjøre var å signere
nederst på siden. Jeg så raskt igjennom mitt skjema. Til min
overraskelse var det et annet navn som stod der. Prøvde
mannen å lure meg? Det var lett å mistenke alle i denne
bydelen. Jeg kikket bort på det røde passet. Det var rødt
og det var norsk, det var sikkert. – Men det var ikke mitt.
Personen på bildet var en fremmed som jeg aldri hadde sett
før. Hva var dette?
Ronnie og jeg var på en kartleggingstur for Operasjon
Mobiliserings skip, MV Doulos. Det var vår jobb å besøke alle
havnebyene langs kysten av Spania, for å gjøre avtaler med
havnemyndighetene, byråd og menighetsledere. Hensikten
var å finne ut hvilke havner som ville ønske vårt unike skip
Doulos velkommen til sin havn og hvem som ønsket besøk.
Det var satt av fem uker til denne kartleggingen, og det tillot
kun noen få netter i hver by.
Vår første hovedstans hadde vært i Barcelona. Etter litt tid
der med vårt OM team hadde vi reist til Madrid for å samtale
med en speditør. Denne personen skulle ta seg av praktiske
detaljer ved skipets besøk i hver havn. Siden Ronnie ikke
kunne kjøre og jeg ikke kunne spansk, var vi det perfekte
paret for denne oppgaven.
I Madrid hadde vi nytt et deilig måltid på en sveitsisk
restaurant, på denne agentens regning, så hadde vi reist til
vårt billige overnatting i sentrum. Reguleringer krevde at vi
leverte inn våre pass når vi sjekket inn for så å få de tilbake
på morgenen. Det var her historien om det savnede passet
startet. Når Ronnie fikk sitt svarte og jeg mitt røde pass i
Madrid, var det ingen av oss som kom på å sjekke dem. Det
var først mange kilometer og timer senere at vi oppdaget at to
nordmenn hadde vært på det samme vandrerhjemmet.
– Resepsjonisten hadde tatt feil av oss!
Hva skulle vi gjøre? Vi skulle etter planen reise nesten
umiddelbart til Portugal. Dermed trengte vi våre pass. Vi
prøvde å se det komiske ved dette og fikk oss en god latter. Så
diskuterte vi den beste løsningen. Vi bestemte oss for å gå til
politiet for å få hjelp. Klokken var allerede ti på kvelden da vi
begynte å lete etter nærmeste politistasjon. Etter at vi fant
en stasjon, ble vi bedt om å vente i et stort kaldt rom sammen
med forslåtte kriminelle iført håndjern. De hadde blitt brakt
inn der samme kveld. Ventetiden der viste seg være forgjeves.
Politiet var ikke i stand til å finne en løsning og var motvillige
til å hjelpe oss. Vi hadde nummeret til vandrerhjemmet i
Madrid, men på den tiden var det for sent å ringe.
Morgenen etter ringte jeg til Madrid. Til min lettelse fant
jeg ut at den andre nordmannen fremdeles befant seg på
vandrerhjemmet. Mannen var ikke tilstede og hadde tatt med
passet. Mulig han skulle veksle penger. Vi ventet og ringte
igjen. Endelig fikk jeg snakket med min landsmann. Avtalen
ble at han skulle sende passet til vår kontaktperson i Cadiz, og
jeg skulle sende passet til vandrerhjemmet i Madrid.
26
julen 2011

Fakta
Operasjon Mobilisering har 4 600 misjonærer
plassert over hele verden. De har også et
barmhjertighetsskip, Logos Hope, som besøker
havner over hele verden. Logos overtok plassen
til «Doulos», som var verdens eldste passasjerskip
(bygd i 1912) i 2010.
Det gamle, ærverdige skipet har siden 1977
hatt 20 millioner besøkende. Foruten en stor
bokhandel, hjelper mannskap og team til med
praktiske oppgaver som å male en skole for
funksjonshemmede barn, hjelper til på kristne
dagsenter osv. Fra skipet drives det også
helsearbeid.
Torleif Sørlie, utsendt som misjonær fra DFEF
i Norge, er personalsjef ved OMs hovedkontor
i Carlisle, England. Han er gift med Santa og
sammen har de tre barn. Han er utsendt fra DFEF i
Norge, Askim Frie Misjonsmenighet.
Da var denne delen av problemet løst. – Men hva med
Portugal? Det ville ta flere dager før mitt pass ville ankomme,
og vi hadde avtaler vi skulle holde. Vi bestemte oss for å reise
til en by på den spanske grensen. Der skulle jeg vente på et
vandrerhjem, imens Ronnie tok ferjen til den portugisiske
siden, og snakket med tjenestemennene.
På hvert eneste vandrerhjem vi kom til ble vi spurt om
å fremvise pass. Ingen ønsket å ta imot en mistenkelig
utlending som meg! Dermed stemte vi for plan B. Vi ringte
til en pastor i området og forklarte vår situasjon, og ba om de
kunne ordne innkvartering for oss over natta. Pastoren skulle
sjekke med sine medlemmer. Etter en halvtime skulle vi ringe
tilbake. Spania har ikke så mange evangeliske menigheter, så
våre kontakter var begrensede. Dessverre klarte ingen i denne
menigheten å skaffe tilveie overnatting på så kort varsel.
Igjen stod vi der uten løsning.
I vår desperate situasjon vendte vi oss til Herren. Etter en
time med bønn i bilen utenfor telefonkiosken, diskuterte vi
på nytt situasjonen. Jeg meldte meg frivillig til å tilbringe et
par dager og netter i bilen imens Ronnie reiste til Portugal,
men Ronnie kjente ikke for det. Vi bestemte oss for å prøve
å finne rom enda en gang. Vi vandret igjennom de forsøplete
gatene i den lite appellerende byen Huelva, og spurte etter
et rom på det aller billigste vandrerhjemmet. Selv de avviste
oss! Tilslutt fant vi et sted som bare ba om ett pass. Vi ringte
til skipets hovedkvarter og forklarte hvorfor Misjon Portugal
ikke var komplett enda, og fikk en annen overraskelse.
Undersøkelser hadde kommet frem til at den portugisiske
havnen ikke var stor nok til at vårt skip kunne legge til. Å
reise dit for å kartlegge ville vært sløsing med tid.
Forhåpentligvis ville vårt savnede pass vente oss på vårt neste
stopp. Vi fortsatte til Cadiz med forventninger. På stranda
stoppet vi for å gå en tur langs den våte stranda og nyte den
friske sjølufta. Det kunne blitt en lykkelig slutt på vår historie,
om det ikke var for synet som møtte oss da vi kom tilbake
til bilen. Til vår forskrekkelse hadde vinduet blitt knust og
Ronnies jakke med passet hans var borte. Nå var vi begge to
uten pass.
Et øyeblikk senere kom en politibil og parkerte ved oss.
De gikk mot oss. Politimennene forklarte at de hadde blitt
oppmerksomme tidligere da de så en mann som kom løpende
ned gata. De tok ham med jakken som inneholdt passet. Nå
satt han iført håndjern i politibilen.
Vi ble med til politistasjonen og fylte ut rapporten. Ikke at
det ville hjelpe oss stort. Vår vindu var knust og det eneste
vi kunne gjøre var å gå til Ford forhandleren å kjøpe et nytt.
På verkstedet ble vi fortalt at vår modell var noe uvanlig. Det
ikke var sikkert de kunne finne et vindu som ville matche de
andre. Etter flere telefoner fant de ett, men det var sotet. Et
sotet vindu var jo bedre enn ingen vindu, så vi takket ja.
Neste morgen da vi kom for å hente bilen, oppdaget vi at alle
vinduene var like. Det viste seg at da de skulle sette inn det
sotede vinduet hadde en mann kommet med samme Ford
modell som oss. Han hørte om det som var skjedd og tilbød
seg å bytte sitt eget klare vindu mot det sotede.
Vår spaniatur var enda ikke over. Herren hadde flere
leksjoner om hans trofaste provisjon videre på veien. Da vi
fortsatte langs kysten den dagen med begge våre savnede pass
trygt plassert i våre lommer og nytt vindu i bilen, var vi ikke i
tvil om hvem som hadde kontrollen.
NR 12 2011 27

Johny Cash
sammen med sin
elskede June.
Johnny Cash i møte med
president Nixon. The man
i black nøt stor respekt.
Hello, I am
Jonny Cash
Johnny Cash ble berømt i en tid hvor
folk som Elvis Presley og Jerry Lee
Lewis bygde opp sine karrierer.
Tekst: Leif Frode Svendsen
Foto: www.wikipedia.org
Johnny Cash (1932 – 2003) er kjent som en amerikansk
sangforfatter, skuespiller og forfatter og kalt en av de mest
innflytelsesrike musikere i det 20. århundre. Selv om han
kanskje er mest kjent som køntriartist har vært innom rock,
blues, folkemusikk og ikke minst – gospelmusikk. Han var kjent
for sin mørke stemme, og ikke minst: Han var en modig artist
som gikk nye veier. Vi tar med et utdrag fra et intervju som Scott
Ross gjorde for «The 700 Club» flere år før hans død.
Men karrieren og livet hans tok nesten slutt på grunn av stort
forbruk av alkohol og narkotika. Ja, livet var i ferd med å ta slutt
når han møtte Jesus Kristus.
– Uten Jesus ville jeg vært død for lenge siden. Jeg hadde en
terminal sykdom kalt «chemical dependency» (kjemisk
avhengighet). Jeg kan faktisk aldri mer bruke nervemedisiner.
En er for mye og 1000 for lite. Jeg skrev om det i «Men in black».
Jeg kalte disse rusmidlene «en demon kalt forførelse». Og
med alle sentere som tilbyr alkohol/rusmidler i behandlingen,
men uten fokus på den åndelige siden; det å lede folk inn i et
personlig forhold med Gud, er deres arbeid ingenting verdt.
Første gang, i 1967, da jeg fikk trøbbel med piller, var det Guds
kjærlighet, og kjærlighet fra folk som June, min mor og nære
venner som reddet meg. I en måned holdt jeg meg innendørs, og
vant over det. I ti år hadde jeg ikke problemer med dette, men så
gav legen min noe smertestillende. Smerten stoppet, og du får
en god følelse, men det finnes ingen medisin som kan omdanne
ditt humør. Det er en gammel demon av forførelse. Han sier at
alt er OK og at følelsen medisinen gir ikke er feil, men får deg på
sporet igjen. Men denne medisinen gjør deg til en person med et
stort hull på innsiden og blødende sår. Ved en anledning måtte
jeg gjennom en operasjon, hvor jeg måtte ha sterk medisinering.
I etterkant reiste jeg til Betty Fords senter i California for å
studere meg selv, delta i gruppeterapi og personlige samtaler.
For min del var det åndelige programmet som fikk meg tilbake
på sporet. De sier kanskje en «høyere kraft». Jeg liker å si Gud,
og Jesus Kristus er min vei til Gud.
Du startet din karriere på samme tid som Elvis Presley
gjennom Sun Records. Men Elvis døde, og fullførte ikke løpet.
Hva med deg? Er din erfaring av Jesus grunnen til at du
overlevde gjennom alt rusmisbruket?
– Nei! Elvis hadde et sterkt forhold til Herren, sikkert en enda
tettere kobling enn meg. Gud gir oss livet og tar det tilbake. Jeg
vil ikke si at Elvis døde av rusmisbruk. Jeg sier at det var hans tid
for å dø, Gud tok han til seg. Jeg tror ingenting av alt det negative
som skrives om Elvis. Gud er den som skal dømme Elvis Presley
og Johnny Cash. Dette ligger alene i Guds hånd.
Hva er viktig for deg i livet ditt?
– De tingene som alltid har vært viktige: Å være en god mann,
å leve på den måten Gud vil, å leve i en overgivelse med mitt
liv slik at Hans vilje kan skje, til å gjøre mitt arbeid uten å se
meg tilbake, til å gi alt jeg har, og sette min ære i å være en ærlig
artist. Du vet, dette handler for meg ikke om penger. Selvsagt
må du betale regningene dine, men gjennom mine 30 år som
artist, er det som har gitt meg de beste opplevelsene og følelsene
er mitt forhold til min kone, mine barn og Gud.
The man in black er kanskje død, men hans vitnesbyrd og sanger
lever videre. Og i evigheten vil vi kunne møte ham, sammen
med Jesus.
28
julen 2011

Det verste
vi har sett
Misjonærene Inga og Roald Lidal
tjener Jesus ved bibeltrykkeriet Nytt
Livs Lys utenfor Tokyo, Japan. De gir
oss her en rapport fra jordskjelvet
og tsunamien som rammet Japan.
Av Inga og Roald Lidal
Vel seks måneder etter jordskjelvet/tsunamien rammet
Japan, tok vi en fire dagers tur langs kysten nordover fra Tokyo
til Miyako i Iwate fylke. Vi kjørte cirka 1700 km og var innom en
rekke byer. Hva vi så kan ikke beskrives med ord eller bilder. Det
var en gripende og rystende opplevelse å se ødeleggelsene og
håpløsheten som rår selv så lang tid etter at tragedien inntraff.
I mange mindre og større byer var oppryddingsarbeidet
kommet langt, men en blir ikke uberørt når en ser tusenvis av
grunnmurer som står igjen der det stod hus, og der barn lekte
og samfunn fungerte normalt før alt ble rasert i løpet av noen
minutter. Blomster var satt ut til minne om mange av de
ca. 20 000 som mistet sine liv.
NR 12 2011 29

Minami Sanriku var en by med ca. 19 000 innbyggere. Kun
to bygninger ble stående igjen i sentrum. Alt annet ble tatt av
tsunamien. Ordet ødeleggelse fikk en ny betydning for oss. Byen
var ruinert, lagt øde. Veier og jernbane var også vasket vekk, og
tomhet, stillhet og håpløshet rådde grunnen.
Det mest fryktelige synet møtte oss imidlertid i Kessenuma,
en by som før jordskjelvet hadde vel 74 000 innbyggere. Selv om
sikkert mye var ryddet vekk her også, er det vanskelig å finne
ord til å forklare hvordan det så ut i bykjernen. Store deler av
den lå under vann. Sammenraste eller velta hus, skallet av større
bygg og skrot og skrap av alle mulige slag kunne sees overalt.
Der var biler, busser, lastebiler, båter, containere, motorsykler og
alt tenkelig og utenkelig. Vi kunne kjøre på en forhøyet grusvei
som var lagt for å kunne komme fram. Stanken var også fæl, og
at slike tilstander kunne finnes i velstandens Japan mer enn et
halvt år etter tragedien inntraff, sier noe om omfanget
av tragedien.
Selv om mange går på med nytt mot, er det nok enda flere
som ser håpløsheten i øynene. Uendelig mange har mistet alt de
hadde, inkludert en jobb å gå til. Heldigvis er det veldig få som
bor i gymnastikksaler og andre evakueringssenter nå lenger.
Myndighetene har skaffet midlertidige, brakkeliknende boliger
til de aller fleste som ikke har tatt tilflukt andre steder i landet.
Men det kan neppe snakkes om en normalisering av situasjonen
på lenge ennå.
Usikkerhet, fortvilelse og håpløshet er også ord som
passer godt for titusener som har måttet flytte fra sine hjem
i en 20 km omkrets rundt atomanlegget i Fukushima, ja, for
mange titalls millioner i et langt større område fra Tokyo og
nordover. Radioaktivitet oppdages i stadig nye matslag i stadig
større områder. Reaktorene lekker fremdeles, og et anslag på 25
millioner kubikkmeter med forurensa jord, ble nylig oppgradert
til å være «betydelig høyere.» Forurensingen av havet er
dessuten et fortvilelsens kapittel for seg.
30
julen 2011

Fra mange hold meldes
det om en ny åpenhet for
evangeliet.
Den nye situasjonen har en positiv side. Fra mange
hold meldes det om en ny åpenhet for evangeliet. Vi har
faktisk muligheter som aldri før til å bringe et håpets budskap
ut til folket.
I samarbeid med lokale menigheter har vi etter
jordskjelvet fått dele ut cirka tre millioner hefter, nytestamenter,
mangabøker og traktater. Det er imidlertid fra nå av at
mulighetene er størst. Det første sjokket er kommet litt på
avstand, og mye av det umiddelbare oppryddingsarbeidet er
gjort. Med høst og vinter som står for døra, vil folk ha mer tid,
og vi kan skaffe dem det viktigste og mest nødvendige av alt – et
livets og håpets budskap. Vi har alt trykt ytterligere 2 millioner
traktater og 250 000 Concise bibler (utdrag av hele Bibelen),
men ønsker også å produsere 200 000 Manga Messias, 100 000
nytestamenter og en million hefter av tre ulike slag. Om vi skal
nå målet om å få delt ut alt dette i løpet av de neste 6 månedene,
trenger vi både forbedere og økonomiske støttespillere. Vi tror
dette er Guds tid for Japan, og vi ønsker ikke å la den gylne
anledningen gå fra oss. Kan vi regne med din hjelp?
NR 9 2011 31

Tidligere geriljasoldat
Pierre Nkurunziza er president i det østafrikanske
landet Burundi. Den tidligere opprørslederen ble
forvandlet etter et møte med Jesus Kristus.
Tekst: Leif Frode Svendsen
FOTO: © World Economic Forum/Eric Miller
Burundi har opplevd mye politisk uro på grunn av de
sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som
resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. Landet er et
av verdens fattigste land (har lavest BNI per innbygger av alle
land i verden).
Pierres far var med i Burundis nasjonalforsamling i 1965,
men ble drept i en periode med etniske uroligheter som tok
livet av 100 000 mennesker i 1972. Pierre på sin side valgte
en fredelig vei, og studerte ved universitet i Burundi, med
eksamen i idrett og pedagogikk 1990. Siden det arbeidet han
som assisterende lærer ved universitetet. Men i 1993 brøt
det ut borgerkrig, og han berget så vidt livet etter et angrep
på universitetet. Dette ledet han inn i opprørsbevegelsen
CNDD-FDD. Han steg raskt i gradene og ble en av de øverste
lederne i denne bevegelsen.
I et angrep ble han alvorlig skadet og gikk i dekning. Sammen
med flere av sine soldater gjemte han seg i nærheten av et
elveleie utenfor en idrettsstadion i Bujumbura. Her hadde
den norske predikanten Aril Edvardsen (1938 – 2008) en
evangeliseringskampanje, og store høytalere gjorde at hans
budskap ble hørt av soldatene. Og ved en Guds ledelse
utfordret han landets ledere.
– Burundis folk må velge. Landets ledere og opprørsledere
må velge. Enten så slipper vi Jesus løs i Burundi, og landet
Redaktør
Leif Frode Svendsen
Kvartnesveien 20
4276 Vedavågen
Mobil: 480 03 520
E-post: dgb@dfef.no
lfs68@mac.com
DGB på nett
www.detgodebudskap.no
Ekspedisjon
Det Gode Budskap
Skinneneveien 236
3178 Våle
Kontakt Tina Celand
Tlf. 33 06 54 54
Fax: 33 06 54 55
E-post:
tina.celand@dfef.no
Konto 3000 15 47522
Trykk United Press
Grafisk design
www.smakogse.no
Det gode budskap
kommer ut 11 ganger i året.
Abonnementsprisen er kr 600,– pr/år.
Portotillegg kr 50,– til utland.
Alle henvendelser vedrørende
abonnement, betaling og adresseforandring
skal rettes til ekspedisjonen.
Innsendt stoff til bladet må innkomme
den 20. i måneden før utgivelse (bladet
kommer ut rundt den 15. i hver måned).

le president
kan som en lysende stjerne for hele Afrika.
Ellers så går Barabbas løs i Burundi – og
dere vet hva Barabbas kan gjøre, forkynte
Edvardsen.
Budskapet gjorde noe med ham, og ikke
lenge etter oppsøkte han en lokal kirkeleder.
Denne ble livredd når Pierre sammen med
noen soldater kom inn på tunet hans, tungt
bevæpnet. Men Pierre ønsket fred i hjertet –
og fikk ta imot Jesus Kristus som sin Frelser.
Og de fleste av hans soldater fulgte hans
eksempel.
Dette ble igjen årsaken til at han og
opprørsbevegelsen han var leder for la ned
sine våpen. Hele landet var i sjokk, men
jublet av glede da Pierre og hans soldater
kom til hovedstaden og la ned sine våpen.
De ville nå jobbe med fredelige midler,
og fikk raskt sterk politisk innflytelse. I
2003 ble han rådgiver for den nåværende
presidenten. Etter flere gode lokalvalg ble
han i 2005 nominert som CNDD-FDDs
presidentkandidat. 19. august samme år ble
han valgt som president. Siden har han blitt
gjenvalgt med nær 98 prosent av stemmene.
Alt er ikke fryd og gammen i landet enda,
og det forekommer lokale opptøyer. Landet
står også ovenfor store utfordringer. Men
med Jesus Kristus i hjertet på presidenten
har landet fått nytt håp og drømmer om en
positiv framtid.
Bli abonnent – ring 33 06 54 54

Her ser vi den lykkelige staben
ved bokbinderiet. Lukido
nummer to fra høyre bakerst.
En fabrikk som
forvandler liv …
Lukito Setiabudi er like mye pastor, trener og rådgiver
som bedriftsdirektør. Det kristne bokbinderiet han
leder er kristent i dobbelt forstand.
En annerledes bedriftsleder
Tekst og foto: Leif Frode Svendsen
Ved Sehati Prima, et kristent bokbinderi i Jakarta,
Indonesia, er det et krav om at alle som blir ansatt må være
kristne. Ja, binderiet blir rett og slett drevet etter bibelske
prinsipper og Lukito Setiabudi ser på seg selv like mye som
en pastor, som bedriftsleder.
Indonesia er verdens mest folkerike muslimske nasjon
(237,5 millioner innbyggere). Men siden midten av åttitallet
har landet opplevd en veldig vekkelse og i dag regner en med at
så mange som 35 prosent av befolkningen er evangeliske kristne. På
samme tid som evangeliet går fram, er det stor motstand og det er
ikke uvanlig at kirkebygg blir brent ned til grunnen.
Bedriftslederen Lukito har fått være med å den enorme vekkelsen i landet.
– Jeg var så heldig vokse opp i en kristen familie, som var aktive menighetsfolk. Derfor ble
jeg tidlig kjent med Jesus, men erfarte Herren først etter at jeg giftet meg med Giok Lan 24
år gammel, sier Lukito.
En ulykke forandret livskursen hans for alltid.
I en husmenighet
ble han
oppmerksom på en
eldre kvinne som
for hånd kopierte
en Bibel.
– Jeg var innblandet i en ulykke
og fikk betennelse i kroppen. Etter
kinesisk kultur får vi behandling
med alkohol og ild, men det skjedde
en ulykke og jeg fikk alvorlige
brannskader over hele ryggen.
På sykehuset ble jeg isolert
og fikk kuldebehandling.
Helt alene, med familien
tilstede utenfor et vindu,
ba jeg om å få en Bibel.
Selv om jeg så på meg selv
som en kristen, har jeg aldri
lest i Bibelen. Men nå så jeg
meg som en synder og tok en
bestemmelse om å følge Jesus.
En ulykke ble redningen
På denne tiden utdannet han seg
til å bli arkitekt, på samme tid
som han hjalp faren med en liten
trykkeriforretning.
– Med min bakgrunn som trykker
ble jeg først involvert i opprettelsen
av et indonesisk bibeltrykkeri. Etter
34
november julen 2011 2011

Misjonær Vidar Aronsen (i midten) har god
kontakt med bokbinderiet. Her ser vi han
med Lukido (til høyre) og nestleder Fitri.
å ha vært med å bygge opp trykkeriet, trakk
Lukito seg ut av dette arbeidet.
Ikke lenge etter reiste den kristne
forretningsmannen Eddie på en tur til Kina,
sammen med evangelisten Reinhard Bonnke.
I en husmenighet ble han oppmerksom på en
eldre kvinne som for hånd kopierte en Bibel.
Når han forstod at hun ikke hadde sin egen
Bibel, gav han henne en. Damen gikk med
engang bort, men kom etter en tid tilbake,
uten Bibelen. Eddie spurte henne, hvor er
Bibelen din? Hun unnskyldte seg litt og
fortalte at hun hadde fastet og bedt om å få
en Bibel i lang tid. Når hun endelig fikk tak i
et eksemplar, hadde hun gitt den til pastoren
sin, som forøvrig ledet fem menigheter. Dette
gjorde et uslettelig inntrykk på Eddie, som
reiste videre til Hong Kong med en byrde om
å skaffe Bibler til Kina.
– I Hong Kong kom han i kontakt med
misjonærene Harald Elvegaard (fra DFEF i
Norge) og Ken Baker (oppdiktet navn) fra
Nytt Livs Lys, som var nær ved å etablere et
bokbinderi på Filippinene. Eddie så dette
som sin mulighet til å være med å skaffe
Bibler til Kina og lovet å bygge opp en fabrikk
gratis i Jakarta. Og han spurte meg om å
drive binderiet. Fra 1993 drev vi binderiet
i en fabrikk på 1 500 kvadratmeter og
utvidet sakte virksomheten. I 1998 flyttet
vi til et lokale på 8000 kvadratmeter.
Lokalene låner vi i dag gratis og får også
støtte til service på maskinparken.
Det helt unike med binderiet i Jakarta er
ansettelsesmetoden.
– Vi spør selvsagt folk om hvilken
bakgrunn og erfaring de har, men dette er
ikke det viktigste for oss. Nei, det viktigste
er om de er villig til å være en disippel av
Jesus. Er du troende? Det nytter ikke bare
å være kristen på ID-kortet, men de må
være villige til å bli disippelgjort. For
oss er det å være kristen ikke bare en
religion, men en livsstil. Du er ikke
kristen bare på søndager, men alle
dager – hele tiden. Faktisk tror vi at
denne fabrikken er det beste stedet til å
disippelgjøre mennesker, gjøre dem lik
Kristus.
Ansetter «ranere»
I dag er 85 prosent av de ansatte
fra Batakfolket, som har kinesisk
avstamning og blir sett ned på. «De
blir ranere, kan ikke disiplineres»,
blir det ofte sagt om disse. Men vi er
opptatt av å ansette vanlige folk, hos oss
finner du han som har vært gategutt,
tidligere alkoholikere. Hver dag er
det cellegrupper for alle ansatte. Det
er faste bønnemøter, både i grupper
og samlet. Hver søndag arrangeres
det møter i fabrikkbygningen. Og
alle ansatte har uniformer, dette for å
bevisstgjøre oss på at vi alle er søstrer
og brødre i Herren.
Lukito er bevisst på at Sehati Prima er
mer enn en fabrikk.
– Vi er mer enn en fabrikk, og
personalavdelingen er mer som en
omsorgstjeneste. I motsetning til
mange andre arbeidsgivere er vi
bevisste på å gi våre medarbeidere
alle rettigheter de har krav på. For oss
er det også viktig å gi folk mulighet
til å vokse i gradene, og alle ansatte i
administrasjonen er fra gulvet. De har
fått trening og gjør i dag en veldig god
jobb. De siste årene har vi også opplevd
at mange har sluttet for å starte egen
virksomhet, noe vi gleder oss over. En
av våre tidligere bussjåfører driver i dag
sitt eget selskap hvor han har to busser.
I en tid hvor utviklingen går i rasende
tempo og moderne teknologi blir gjort
tilgjengelig for bokbinderiet, holder
Lukito igjen.
– Vi har i dag 150 arbeidere, noe som
kanskje er i meste laget. Spesielt siden
vi har fått flere nye maskiner. Men
jeg ber for våre arbeidere, at alle som
slutter, slutter på naturlig måte.
Foruten at arbeiderne mottar en
brukbar lønn, får de gratis skyss fra
og til jobb, de får servert mat, hjelper
dem med lån til bolig og gir støtte til
medisiner.
– Denne fabrikken, lager ikke bare
Bibler, men forvandler liv. Jeg ser på
meg selv mer som en trener, rådgiver
her, enn en direktør.
Det er rett og slett imponerende å være
tilstede ved bokbinderiet i Jakarta. Å
oppleve miljøet, gleden hos arbeiderne
gjør noe med deg. Og tanken kommer:
Slik som dette skulle alle bedrifter
være. Med Jesus i sentrum.
Her ser vi de fleste
ansatte ved bokbinderiet.
NR 12 2011 35

P. P.
POSTEN NORGE
P O R T O
B E T A LT
Returadresse: Det gode budskap, Skinneneveien 236, 3178 Våle
Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men ettersendes med opplysning om ny adresse
Juleevangeliet
Kapittel 2, 1–20
Evangeliet
etter Lukas
1 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser
Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første
innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og
alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
4 Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by
Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive
sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. 6 Og mens de
var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den
førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til
dem i herberget.
8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute og holdt nattevakt
over sauene sine. 9 Med ett stod en Herrens engel foran dem, og
Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. 10 Men engelen
sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede,
en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by;
han er Kristus, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne
et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste
Gud og sang:
14 «Ære være Gud i det høyeste
og fred på jorden
blant mennesker som har Guds velbehag!»
15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa
gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har
hendt, og som Herren har kunngjort oss.» 16 Og de skyndte seg av sted
og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk
se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle
som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria gjemte
alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. 20 Gjeterne drog tilbake, mens
de priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; alt var slik som det
var blitt sagt dem.
design