Rapport

5 Alternative modeller
for organisasjon og
gjennomføring av
VA-FoU
I dette avsnittet skal vi se på ulike måter å organisere
og gjennomføre VA-Forskning på med eksempler
fra noen land som det kan være naturlig å sammenligne
seg med. Vi tar utgangspunkt i ulike organisasjonsmodeller
som kort beskrives og som deretter
vurderes opp mot den svenske situasjonen.
5.1 Universitetsmodellen
Universitetsmodellen er nok den modellen som ligner
mest på den som i hovedsak er gjeldende i Sverige. Et
annet land hvor denne modellen står sterkt er USA.
I universitetsmodellen baserer oppdragsgivere
seg, både offentlige og private, på forsknings-grupper
tilknyttet universitetene. Forskningsprosjektene
er ofte med å finansiere universitetsvirksomheten,
noe som betyr at forskningslederne (professorene)
må bruke mye av sin tid til akkvisisjon (dvs. innsalg
av prosjekter).
En fordel med denne modellen, så lenge universitetene
kan holde et høyt faglig nivå, er at oppdragsgiverne
får tilgang til gode forskere og godt utstyr
– ikke minst godt analyseutstyr. Det er ofte lettere
for topp-universiteter å finansiere bredde i det beste
analytiske utstyr enn det er for forskningsinstitutter,
private forskningsselskaper og bedrifter som ofte
blir svært spesialiserte i utstyrsparken.
En ulempe med modellen i et lite land som Sverige
er at forsknings-gruppene blir underkritiske i
størrelse og kvalitet pga at det er mange grupper
som ”beiter på den samme marken”.
5.2 Institutt-modellen
I denne modellen samles ofte forskning i en bransje
i et forskningsinstitutt. Dette kan være uavhengig av
universitetene eller ha en kopling til ett eller flere av
disse gjennom samarbeidsavtaler. Norge er kanskje
det av de nordiske landene som utnytter instituttmodellen
mest. Etter krigen ble oppdragsforskningen
organisert i en rekke bransjeinstitutter (Norsk Institutt
for By og regionplanlegging, Norsk Institutt for
Vannforskning, Norsk Institutt for Luftforskning,
Norsk Institutt for Skogforskning, Norsk Institutt
for Naturforskning etc., etc.),
Norsk Institutt for Vannforskning er et typisk
eksempel på et slikt uavhengig institutt som i betydelig
grad finansieres over statsbudsjettet men som
også må skaffe seg inntekter gjennom oppdragsforskning.
I stor grad er imidlertid oppdragsgiverne
departementer/ministerier (for eksempel Miljøverndepartementet
i Norge) slik at den forutsigbare finansiering
er relativt stor.
Det mest fremtredende eksempel på bruk av instituttmodellen
innen VA-Forskning i Europa har
vi i Sveits hvor EAWAG er et meget sterkt (kanskje
Europa’s kvalitetsmessig sterkeste) institutt innen
vannforskning, med flere avdelinger rettet mot VAteknisk
forskning. EAWAG har hatt en svært høy
andel av sine forskningsmidler finansiert direkte
over statsbudsjettet, men også dette instituttet har
blitt nødt til å øke sin oppdragsandel. I motsetning
til for eksempel NIVA i Norge, har EAWAG svært
tette bånd til universitetet (ETH hva angår VA-
Forskning) og flere av de ledende forskerne ved EA-
WAG har adjungerede professorstillinger ved ETH
(som undervisere). Og motsatt har professorer ved
ETH sitt daglige virke ved EAWAG (som forskere)
på tross av at institusjonene ikke er geografisk samlokalisert.
Dette gir stor likhet med en annen modell, nemlig
den såkalte SINTEF-modellen.
5.3 SINTEF – modellen
SINTEF-modellen benyttes i Trondheim. SINTEF
var fra begynnelsen av en forskningsstiftelse som ble
opprettet av professorrådet ved NTH (nå NTNU)
som et organ for anvendt grunnleggende forskning
for norsk industri – i starten i vesentlig grad ledet av
de ledende professorene på NTH innen de respektive
fagfelt. Forskere ble ansatt i SINTEF og grunnideen
var at stiftelsen skulle kunne dra nytte av
47