Eksempeltekst - Skrivesenteret

1HVA OG HVORDAN I KLASSEROMMETDe politiske partiene har programfestet den gode læreren som den viktigste forutsetningen forå sikre kvalitet i skolen. «Topp kvalifiserte og motiverte lærere», «gode lærere», «fagligsterke lærere» heter det i partiprogrammene til henholdsvis Høyre, Ap og Venstre, mens SVlegger vekt på « nok lærere til at hver enkelt elev blir sett».For meg er den gode læreren en lærer som greier å ha minst to tanker i hodet samtidig: Hvaskal elevene mine lære, og hvordan skal de lære det? LK06 er et ubehagelig dokument for densom tror at svarene må være de samme som de alltid har vært, for læreplanverket forutsetternye svar på begge spørsmålene. Det elevene våre skal ha med seg ut av skolen, er ferdighetersom gjør dem i stand til å fatte og skape kunnskap som ikke fins i dag og løse komplekseoppgaver.Å si at lærere skal endre praksis, er å sikte for høyt, og kanskje er det ikke å sikte rett på måleten gang. Det er bedre å tenke at lærere skal få mulighet og inspireres til å utvide repertoaretsitt. Bevisstheten om at det fins et repertoar, at det fins læringsstrategier og metoder en kan tai bruk i klasserommet, gjør læreryrket spennende og utviklende. Kompetanseheving, sompolitikerne også programfester, må handle om det.Den som vil drive pedagogisk utviklingsarbeid i videregående skole, må ha sterk tro og vilje.For 25 år siden ledet jeg et prosjekt på skolen min der vi prøvde å finne noen nye strategierfor meningsfylt skole og undervisning. Mer elevaktivitet og bedre utnyttelse av skoledagenvar hovedprinsippet. Vi kom i kontakt med andre som prøvde ut lignende tanker, og uten atjeg husker hvordan det skjedde, kom vi med i en gruppe som brukte merkelappen «AFEL» -ansvar for egen læring. Det beskjedne prosjektet, som ble gjennomført i to klasser og ikkemedførte ulempe for noen andre, utløste merkelig mange negative reaksjoner. Enda i daghører jeg kolleger som ironiserer over «AFEL» og idéen om at elevene kunne greie å taansvar for sin egen læring. De humrer fornøyd nedlatende til idéen om at læreren kunne gjørenytte for seg på annen måte enn som foreleser ved tavla. Jeg vet ikke om dette er åovervurdere eller undervurdere egen profesjon.Elevene lærte og var godt fornøyde, og vi som var lærere, abdiserte absolutt ikke, som noenav de ironiske røstene synes å mene.Konklusjonen er ikke at en skal slutte å drive utviklingsarbeid! Vi må bare vite at det fins enforunderlig og merkelig motmakt i systemet og tradisjonen. Motmakten kan gi seg utslag iironi, men den kan og være en mur av likegyldighet. En skoleledelse som ønsker å støtte, mensom aldri tar seg tid til å være med i klasserommet, kan føles som en slik mur. Det er lurt åvære flere sammen!AFEL-ordet brukes visst ikke mer. Det er synd, for det egentlige innholdet i begrepet, ansvarfor egen læring, kan ikke være feil. Hovedprinsippene våre, mer aktive elever, godplanlegging, og en lærer som hadde flere roller enn å skrive på tavla, kan heller ikke væredårlige. Jeg har lyst til å begynne med en ny AFEL-klasse. Hvis jeg får det, vil aktiviteten i

2den klassen likevel være svært forskjellig fra det som foregikk i den klassen som gikk ut fraVerdal videregående skole for mer enn tjue år siden.Den gang brukte elevene mye tid på å løse oppgaver! De skrev nok mye, for hånd, på papir ogi bøkene sine den gang, men optimal trening i grunnleggende ferdigheter fikk de ikke.Den nye AFEL-klassen min vil måtte arbeide med langt mer komplekse og krevendeoppgaver enn å finne rett svar i læreboka. Der vil vi arbeide sammen for å lære og utviklestrategier for læring, lesing og skriving som elevene vil få nytte av når de blir studenter.Lærerjobben min blir først å fortelle dem hva de skal lære; å lese slik at de forstår det de leserog skrive slik at de kan uttrykke det de har forstått. Deretter må vi finne ut hvordan arbeidetskal foregå. Underveis vil vi tenkeskrive og samtale for å dele og finne fram til kunnskap. Påforskjellig vis skal vi må skrive oss spennende veier inn i tekster av alle slag, forestille oss,reflektere, oppsummere og strukturere, skrive videre på tekster. Vi skal skrive oss fram tilkunnskap og erkjennelse, også gjennom å bruke de mulighetene som ligger i formellkunnskap om tekst og grammatikk. Kanskje vil vi ha ei skrivebok og ei god penn liggende påhver pult? Ikke minst vil vi også drive eksplisitt opplæring i, og øve på, hvordan en lager engod skriftlig presentasjon som skal lese av andre og på hvordan en skal lage og framføre enfaglig presentasjon muntlig.Min lærererfaring har lært meg at skriving er undervurdert som redskap i læringsarbeidet. Vedå plassere de grunnleggende ferdighetene, og spesielt skriving, i sentrum for undervisninga,vil en kunne gi nytt innhold også til tankene i AFEL-prosjektet; det elevsentrerteklasserommet eller aktivitetspedagogikken. Egen skriving og skriving sammen med andregjør kunnskapen til din egen og tvinger tanken til presisjon og stadig større dybde. Den godeformidleren vil det alltid være plass for i klasserommet, men det er ikke kunnskap som hviler ielevenes hoder som er den viktigste ballasten vi skal utstyre dem med for framtidssamfunnet.Kompetanse i dag handler om å være i stand til å tilegne seg ny kunnskap, og denkompetansen oppnår en bare ved å være aktiv språkdeltaker i arbeid med komplekseutfordringer, alene eller gjennom kommunikasjon med andre.Det er å undervurdere lærerprofesjonen hvis en aldri spør hvordan og hva skal elevene lære.En ny generasjon er i ferd med å overta plassene bak katetrene. De har lært å være lærere avoss som snart er pensjonister. Hvis skolen skal utvikle seg, må det være politisk vilje til å gilærere kompetanseheving og arbeidsvilkår som gir dem mulighet til å utvide repertoaret sitt.