Fuglevennen

FuglevennerTekst og bilder:Eli SørensenHegremannen iKjøbenhavn”Helt utrolig at det skullekomme så meget ud af at jegtenkte det ville være sjovt åmade alle tre, både ænderne,gæssene og hejrene, den gangfor otte år siden,” sier ErikAndersen som Københavnernekaller Hejremanden.Erik Andersen er lærer og bor inærheten av Fredriksberg Have.Han sier at han ikke kan noe omfugler. For åtte år siden ba konahans ham om å gå bort med noebrød til endene der. Erik er sværtunderholdende å snakke med ogpåpeker at det var 27. eller 28. desemberog frost i København dengangen. ”Men det som konen si´r,det må man jo lave ellers bliverdet ballade. Det vil man jo ikkehave, så derfor gør man hva konensi´r”. Erik matet endene. De spisteav hånden hans. Deretter kom detnoen grågjess som også spiste. Tilslutt kom en gråhegre. Den sto også på, men ville ikke ta brødbitenErik la på bakken. Da var det Eriktenkte at det hadde vært morsomt åmate alle tre, og han lurte på hva engråhegre spiser. Han tenkte at detkunne være fisk, men han syntesfisk var dyrt. Gråhegrene spistemark, insekter og frosk. Det vil siat fellesnevneren er kjøtt, tenkteErik.Han kjøpte kjøttpålegg, og prøvdeseg med sild også. I begynnelsenmåtte han holde fram 10-15 cmlange biter. Etter hvert kunne hanFUGLEVENNEN 16holde mindre og mindre biter og fågråhegrene til å ta dem fra håndenhans. I dag kan posen med mat ståpå benken der han sitter. Gråhegrenestår ved siden av og forsynerseg rolig av innholdet. Erik sier athan tenkte at han måtte være heltrolig. Roen ville da smitte overpå fuglen som ble like rolig somhan var. Videre tenkte han at detville være for sjelden å fore dembare én gang i uken. Han begyntederfor å fore hegrene hver dag etterarbeidstid.Han forteller at de forskjellige vaktenei Fredriksberg Have lukkerportene til litt forskjellig tider. Eriktenkte da at hvis han ikke kunnekomme inn til fuglene, måtte fuglenekomme ut til ham. Han lærteseg å plystre på gråhegrene. Det erdet samme hvor i København hannå er. Hvis han plystrer, så kommerhegrene. En gang plystret han slikat de landet i en skolegård. En annengang fikk han dem til å kommened så han kunne ta bilde av dempå trappen foran inngangsdørender han bor. ”Men,” sier Erik,damen i første etasje åpnet vinduet,ropte til ham og spurte hva det varhan holdt på med. Så det gjør hanikke mer.Erik mener gråhegrene forstår hvahan sier. Han forteller en historieom den gang svensk fjernsyngjorde filmopptak. Da de varferdig med å filme i FredriksbergHave, skulle de over og filme vedbiblioteket. Erik fortalte det til grå-