BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

48Men slik gjekk det ikkje. Samordning viste seg vanskeleg å praktisera målretta ogfylkeskommunen tapte kontroll og råderett over de statlege finansielle verkemidlane ogutviklingsmekanismane (Veggeland 2003). Fylkesplanlegginga blei lagt til grunn forfylkeskommunal verksemd, men var berre retningsgjevande for kommunal og statlegplanlegging og verksemd i fylka, og omgrepet ”retningsgjevande” har i praksis vorteoppfatta som om fylkesplanen ikkje har stor betydning, og noko kommunane i liten gradtreng ta omsyn til (Mydske 1991, Nenseth og Naustdalslid 1992, Falleth og Johnsen1996).Ikkje minst når det gjeld kvinneretta distriktsutvikling har fylkeskommunen hatt einøkkelrolle(Fredriksen 2001. Lotherington m.fl 1992, Pettersen m.fl 2000). Likevel er detklårt at rolla som utviklingsaktør, som drivkraft for vekst og omstilling, stillerfylkeskommunen overfor andre utfordringar enn kva drifts- og fordelingspolitikkentradisjonelt krev. 21Kva er det så å vera ein regional utviklingsaktør? 22 I departementet blir følgjande vektlagt(”Vekst – i hele landet”) 23 :For å være en god utviklingsaktør må fylkeskommunen være en aktivtilrettelegger, samarbeidspartner og pådriver for nye løsninger.Fylkeskommunen må vektlegge helhet, brukervennlighet og medvirkning.Fylkskommunen skal – i forpliktende partnerskap med næringsliv,virkemiddelaktører, private organisasjoner og kommuner – utarbeideregionale utviklingsprogram. Ikkje minst må de inngå nært samarbeid mednæringslivet, der næringslivet også bidrar. Med sitt brede stategiske ansvarog sin tilretteleggingsfunksjon må fylkeskommunene også arbeide tett oppmot det næringsrettede virkemiddelappartet.Det er fylkeskommunen som skal bli utviklingsaktør i følgje departementale skriv. Nåroppgåva er utvikling, og ikkje tenesteproduksjon eller fordelingsoppgåver, stiller detspesifikke krav til både politikar og administrasjon, utan omsyn til forvaltningsnivå(Bukve og Skålnes 1987, Vike 2002). Overføringa av regionale verkemidlar til fylkeskommunanehar gjeve fylkeskommunane høve til å utvikla ein regional utviklingspolitikkutviklast, sjølv om dette er innanfor eit avgrensa politikkområde samanlikna med andreland som i mykje større grad har styrka og bygt opp det regionale nivået. 24 Med deiregionale verkemidlane til rådvelde kan og må fylkeskommunen utvikla og vidareførearbeidet med den regionale utviklingspolitikken. Fylkeskommunen kan byggja påtidlegare røynsle, men like fullt må rolla som utviklingsaktør og innovasjonsleiar formastog utprøvast, og det er ut frå korleis forvaltningsnivået maktar å utforma rolla som leiarfor innovasjonspolitikken at fylkeskommunen vil bli evaluert. Både politikarane ogadministrasjonen sine roller blir utfordra når fylkeskommunen skal gå over til einutviklingsorientert arbeidsmåte. Fylkespolitikarane skal ikkje berre vera representantar ogfordelingsekspertar, representera innbyggjarane og sjå til at fylkeskommunen fordelersine goder rettferdig. Utviklingspolitikaren skal leia fornyingsprosessen i fylkes-21 Tilsvarandre endringar og krav om nye roller stod også kommunepolitikarane ovanfor dåtiltaksarbeid og næringspolitikk blei eit kommunalt ansvar på slutten av 80-talet (sjå til dømesBukve og Skålnes 1987).22 Leitarmeetter svar på dette på nettet, er det mangt å finna – mange hundre oppslagssider, derfylkeskommunane dominerer med planar, fordrag og utgreiingar kring temaet. Forskingsinnslagaer langt færre, ommeser bort frå miljøet i Volda.24 Dette gjeld til dømes Danmark, og det gjeld EU sitt budsjett som har ein reell regionalpolitiskinnretning.NIBR-notat 2004:106