BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

studerer denne prosessen. Bildet er mer preget av at en gjerne legger seg i utakt med EUtendenseneuten at en egentlig gir dette spørsmålet større oppmerksomhet.” 20475.4 Regional utviklingRegional utvikling og regional konkurranseevne blir av fleire forskarar forklart ut fråinstitusjonell integrasjon (Veggeland 1999, Gidlund 1993) så vel som uformelle ogformelle kulturelle, økonomiske og politiske nettverk, eller det som Amin og Thrift(Amin 1995) kallar institusjonell tetthet og partnarskap. Ulike regionar vil med andre ordha ulike føresetnader for å fylla rolla som utviklingsaktør, og desse føresetnadene vilikkje berre vera knytte til økonomiske ressursar og politisk organisering, men også tilkulturelle forhold og det sivile samfunnet. Putnam (1993) reknar eit sterkt sivilt samfunnog lokale demokratiske prosessar som sjølve nøkkelen til ei dynamisk regional utvikling,og ut frå eit slikt perspektiv kan ikkje utviklingsarbeid i dynamiske regionar avgrensast tilberre næringsliv, men også omfatta andre område i regionen. Amdam og Amdam (1990)og Amdam (1997) oppsummerer forskinga på feltet med å hevda at dynamiskeutviklingsprosessar er avhengige av eksistensen av og ein høveleg balanse mellomvariablane mobilisering, organisering, gjennomføring, læring og kontekst. Dei hevdar atdenne kunnskapen synest å ha ei generell utsegnskraft, slik at den gjeld både for regionarsom alt har dynamiske trekk, og for potensielle innovative miljø. Kunnskapen kan medandre ord brukast både i ein forklarande og ein normativ modell. Modellen fortel kvaslags variablar ein bør vera oppteken av å stimulera dersom siktemålet er dynamiskeregionar.I andre deler av litteraturen blir spreiinga av regionale utviklingsmodellar forklart ut frå”regionalisme” forstått som politisk straumdrag . I Norge har regionalismen stått relativtsvakt i forhold til i mange andre land. Ein av dei norske representantane for nyregionalismeni Noreg - Noralv Veggeland gjer i boka Det nye demokratiet (2000) eit skiljemellom den tradisjonelle og nye regionalismen. Den tradisjonelle regionalismen leggvekt på kulturell (og etnisk) identitet, medan den nye regionalismen klarere er knytt tiløkonomisk funksjonalitet, utan demokratisk maktfordeling mellom politiske nivåer. Menstradisjonell regionalisme er knyttet til etniske, historiske og kulturelle faktorar(identitetsregion), som kan komma fram igjen i dag på grunn av institusjonelle endringardrivne fram av globaliseringskrefter, er den nye regionalismen i enda sterkere grad formaav globaliseringskreftene. Det er den økonomiske globalisering som går hånd i hånd medden økonomiske og funksjonelle regionaliseringa, og nye og meir fleksible former forstyring og samhandling eller ”governance” (Johnstad, Klausen og Mønnesland 2003).Ein annan er spreiing av regionale utviklingsmodellar, også gjennom andre mekanismarenn strukturfondspolitikken. Dette kan ha å gjera med gode førebilete, der betre regionalorganisering kan framstå som ein suksess til inspirasjon for andre. Praktiske erfaringarhar vore utgangspunkt for ein omfattande faglitteratur frå 1980 og 1990-talet som beskrivog analyserer vilkåra for eigenbasert utvikling, og har seinare gitt eit breitt teoretisk ogforskingsbasert grunnlag for utvikling av strategiar for regionale utviklingsprogram.Fylkeskommunane har no hovudansvaret for regional utvikling, men rolla som regionalutviklingsaktør er likevel ikkje ei ny rolle. Alt i 1976 fekk fylkeskommunen oppgåva somutviklingsaktør, knytt til ansvaret for fylkesplanlegging og for regional utvikling.Samordning av verkemiddelapparatet skulle føra til ein handlekraftig fylkeskommune.20 Ikkje minst er dette tydeleg i Høgres syn på fylkeskommunen, samanlikna med oppbygginga avdet regionale nivået innanfor EU.NIBR-notat 2004:106