BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

opererer under institusjonelle bindinger (enten de er formelle eller uformelle) som gjør atde ikke har tilstrekkelig handlingsrom til å inngå enighet lokalt. Dette kan forstås som eteksempel på ”state failure”, politiske myndigheter har ikke greid å finne en løsning påkonflikten mellom to viktige hensyn. Det normative spørsmålet relatert til demokrati oglegitimitet, er hvorvidt en i slike tilfelle bør gi regionale statsorganer handlingsrom nok tilå kunne finne regionale kompromisser? Dette ville utvilsomt kunne økt styringseffektivitetenog problemløsningskapasiteten til systemet. Det er derimot mindre trolig at en slikbeslutning ville bli ansett som legitim av berørte aktører utenfor nettverket, viss interesserikke ville blitt ivaretatt fullt ut.Litteraturen poengterer betydningen av at berørte blir tatt med tidlig i prosessen, at dedeltar mer aktivt og forpliktende enn de normale konsultative deltakelsesformene knyttettil beslutninger fattet i representative organer (jf. Plan- og bygningsloven), og at privatepartnere blir tatt på alvor og gitt reelle påvirkningsmuligheter fra offentlige myndighetersside (jf. Vabo m.fl. 2003). Forholdet må være preget av gjensidighet og tillitt mellompartene (Ostrom 1998). Partene må også respektere hverandres argumenter, interesser ogverdigrunnlag, og de må ha tilstrekkelig fleksibilitet og handlingsrom til å forhandle, ogikke stille med absolutte betingelser (jf. Stoker 1998; Singleton 2000).Selv om anbefalingen ofte er å involvere de berørte tidlig i prosessen, så er ikke dettenødvendigvis så enkelt. I sin studie av gjennomføring av tilbakeføring av landbruksområdertil naturområder, er Hajers (2003) poeng at det var politikken som skapte enpolicy-community, som resultat av refleksjon omkring hvilke verdier lokalbefolkningenså i landskapet og dannelsen av en alternativ diskurs. I implementeringslitteraturen er detet velkjent fenomen at iverksetting av policy kan generere ’politics’, og at deltakingknyttet til bestemte faser i beslutningsprosessen (jf. Klausen and Sweeting 2002) derforikke nødvendigvis er en god løsning. Det kan være først når politikken konkretiseres ogresultatene er synlige, at folk forstår omfanget av politikken eller konsekvensene for segselv.374.5 Aktuelle problemstillinger for forskning omnettverksstyring og demokratisk legitimitetMye taler altså for at dersom vi skal kunne realisere målet om en mer bærekraftigutvikling, så må vi ta i bruk nye styringsformer, som nettverksstyring. Nettverksstyringhar imidlertid innebygd særlige utfordringer knyttet til demokratisk legitimitet.Forskningen har så langt vært mest opptatt av nettverksstyringens potensial for problemløsning.Etter vår mening er spørsmål om demokrati og legitimitet særlig aktuelt itilknytning til en politikk for bærekraftig utvikling. Det er spørsmål om å legitimere enpolitikk begrunnet i hensynet til mennesker i andre land og til framtidige generasjoner.Gjennomgangen over avdekker mangelfull kunnskap på feltet, og stort behov for teoriutvikling.Her skal vi sette fokus først og fremst på problemstillinger som kombinerernettverksstyring, demokrati og legitimitetsspørsmål, og politikk for bærekraftig utvikling.Utgangspunktet for diskusjonen er altså problemfokusert, hvordan nettverksstyring kanbidra til en politikk for bærekraftig utvikling. Tematikken bærekraftig utvikling erimidlertid også godt egnet til å belyse mer generelle problemstillinger knyttet tildemokrati og legitimitet i tilknytning til nettverksstyring.I et demokratiperspektiv er de uformelle nettverkene mest problematisk, fordi de erlukket, og vil kunne unndra seg offentlig innsyn og kontroll. Det er naturligvis interessantå undersøke i hvilken grad slike nettverk disponerer offentlige ressurser, tar realitets-NIBR-notat 2004:106