BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

36myndigheter og lokale aktører, nettopp for å begrense antall konfliktdimensjoner og fordide lokale interessene dermed ikke ble enhetlige (jf. Hovik og Edvardsen 2003).Argumentasjonen for å begrense deltakelsen og unngå motstridende private interesser er åøke beslutningseffektiviteten, og dermed også systemkapasiteten. Implisitt betyr detteimidlertid også at en tilgodeser noen berørte private aktører framfor andre, noe som erproblematisk i demokratisammenheng. Det normative kravet bør være at alle berørte børha anledning til å delta. Dette kan imidlertid vanskeliggjøre eller umuliggjøre utformingav en politikk som nettverkspartnerne kan enes om. Det er mulig å argumentere for at islike situasjoner bør en enten ta seg tid til å jobbe fram en bred enighet alle berørte parterkan akseptere, eller beslutningen bør overlates representativ folkevalgt forsamling.Litteraturen peker også på problemer med å etablere samarbeid og enighet i nettverk,dersom aktørene opererer innenfor ulike tids- og romlige skalaer (Stoker 2000). Innenforpolitikkområdet bærekraftig utvikling vil det nærmest med nødvendighet være snakk omaktører som opererer på ulike skalaer. Innenfor samfunnsutviklingsområdet skal en søke åintegrere næringsaktører med kortsiktige motiver knyttet til fortjeneste, og andre aktørersom vil ivareta langsiktige hensyn knyttet til miljø og framtidige generasjoner.Beslutningsprosesser som krever tilslutning fra alle har en tendens til å favorisere statusquo, eller posisjonen til den mest konservative (den som ønsker minst endring i forhold tildet eksisterende) (Scharpf 1997). Hensynet til framtidige generasjoner og folk i fattigeland tilsier derimot at det er behov for radikale endringer i vår livsførsel i den rike verden.Det kan argumenteres for at det er vanskelig å tenke seg en frivillig tilslutning til slikeendringer, siden de i noen tilfelle vil måtte innebære betydelige økonomiske tap ellerandre belastninger for aktørgrupper.Om styring av nettverkAktivisering av offentlige myndigheters legitime rett til autoritativ styring kan bidra til åøke problemløsningspotensialet til nettverk (Scharpf 1997). Partnerskapet mellomlokalsamfunnet og staten om en bruks- og verneplan for Svanøy ble mulig, fordialternativet var ensidig statlig vern. Lokale aktører gikk inn for denne løsningen undertrussel av vern (Hovik og Edvardsen 2003). Slik inngripen vil trolig ofte være nødvendig,særlig i tilfelle interessekonflikter eller fravær av vinn - vinn muligheter. For å etableresamarbeid som involverer både forurensere og ofre, kan det trolig være avgjørende atstaten på forhånd fastsetter rammer og at for eksempel forurenser vil bli stilt økonomiskansvarlig. Enighet mellom ulike aktører om hvordan vi best kan redusere utslipp avklimagasser er trolig mer sannsynlig, dersom staten signaliserer at slike reduksjoner vilbli gjennomført, uansett. Offentlige myndigheter kan naturligvis benytte andre virkemidlerenn tvang, for å styre slike nettverk. Gjennom for eksempel regelendringer ellertilskudd kan staten påvirke aktørgruppers utbytte av en gitt løsning, og på den måte bidratil enighet eller vinn – vinn løsninger. Også Singleton (2002) argumenterer i sammeretning, dvs. for å kombinere pisken og gulroten, ”in which the threat of strict, hard-edgedstatues ….. tacitly provide the motivating force for collaborative approaches”.Offentlige myndigheter kan legge til rette for at enighet oppnås gjennom nettverk, og tilat løsningene tjener visse interesser eller er i samsvar med visse verdier eller overordnetpolitikk. Erfaringene viser imidlertid også at institusjonelle bindinger offentlige aktøreropererer under kan hindre at en oppnår enighet om en felles politikk gjennom slikenettverk. Dette kommer kanskje klarest fram i erfaringene fra kystsoneplanlegging, somofte er gjennomført som et samarbeid mellom ulike statlige, kommunale og privateaktører. Den største hindringen for løsninger har vært at de statlige fiskeri- og miljøsektoreneikke har kunnet komme til enighet (Bennett 2000). Regionale statlige etaterNIBR-notat 2004:106