BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

34eller kommunale politikken gjør (jf. Hajer 2003; Hovik og Edvardsen 2003). For denoffentlige sektorforvaltningen er det snakk om miljøpolitikk eller vernetiltak, for lokaleaktører er det snakk om kultur, identitet, levekår og samfunnsutvikling i større bredde.I og med dette beveger vi oss over mot inputbasert legitimering, eller hvordan deltakelsekan bidra til demokratisk legitimering av politikken. I (i alle fall) noen av studiene referertover, er motstanden mot statlig politikk (delvis) begrunnet i manglende muligheter til åpåvirke politikken gjennom deltakelse, eller i en oppfatning av å ikke ha blitt tatt hensyntil. Motstanden blir begrunnet og legitimert gjennom argumenter om illegitimbeslutningsprosess.Vabo m.fl. (2003) finner i en studie av fire nettverk for sosial og kulturell byutvikling iOslo og Bergen at disse søkes legitimert på ulik måte. Her finnes både eksempler på atpolitikken blir forsøkt legitimert gjennom prosedyrer basert på likhet og høy grad avdeltakelse, gjennom mer indirekte deltakelsesformer, gjennom tett kopling til politiskinstitusjonellstruktur, eller gjennom særlig fokus på output. I det siste tilfellet ved atdeltakelse ble begrunnet gjennom aktørenes ressurser og muligheter til å bidra inæringsutvikling. Rammebetingelsene for alle disse fire nettverkene er imidlertid satt avdemokratiske institusjoner (kommunene). En interessant konklusjon fra denne studien erat ”en med noen sannsynlighet ville kunne økt systemkapasiteten gjennom å utvidedeltakelsen. Økt involvering, og det å gi policynettverkene den frihet og tillit som ernødvendig for effektiv problemløsning, vil imidlertid forutsette at offentlige myndigheterbegrenser sin (til nå dominerende) rolle” (s. 21).Representasjon i nettverkMed hensyn til styringseffektivitet er det viktig å involvere de aktørene som kan bidramed noe i forhold til effektiv problemløsning, mens det med hensyn til inputbasertlegitimering vil være viktig å involvere alle som blir berørt av politikken. Dette er ikkenødvendigvis de samme aktørene, samtidig som det ut fra effektivitetsmessige hensyn vilvære viktig å begrense deltakerne, mens det ut fra demokratiske hensyn vil være viktigmed en bred og omfattende deltakelse. Hvem som har legitime krav på å delta kan værevanskelig å bestemme eller avgrense (jf. Lundquist 2003).Eksempler fra Norge antyder at en i første rekke er opptatt av å sikre representasjon fra desom kan bidra i problemløsningen, og er skeptisk til representasjon fra (andre) ofre. Eteksempel er Morsa-nettverket, der en har vært skeptisk til å involvere representanter formiljø- og friluftshensyn (jf Hovik og Stokke 2002). Det argumenteres for at de allmennehensynene blir ivaretatt gjennom representasjon av folkevalgte (kommunene).Representasjon fra bønder og andre grunneiere (representanter for problemskaperne) blirderimot ansett som nødvendig. En har opplevd kritikk av hva som er oppnådd gjennomnettverket, og en folkeaksjon for å redde Vansjø er nylig opprettet. Hvorvidt dette kunnevært unngått gjennom sterkere representasjon og involvering fra ofrene, er det imidlertidfor tidlig å si. I Setesdal (nettverk i forbindelse med lokal forvaltning av verneområde)har representanter for lokalsamfunnet (kommunene) vært kritisk til å involvereturistforeningen og miljøorganisasjoner, dvs. aktører uten direkte lokal tilknytning(Falleth 2002).Som Vabo m.fl. (2003) poengterer, kan det oppstå konflikt mellom territoriell ogfunksjonell representasjon, særlig i nettverk rundt spørsmål som berører levekår ogutvikling av lokalsamfunn. I studiet av fire nettverk for byutvikling observerte de enkonflikt knyttet til spenningen mellom de funksjonelt definerte nettverkene ogoppfatninger av demokrati som territorielt basert. ”Det har antakelig noe å gjøre nettoppmed initiativenes relativt nære tilknytning til det territoriet som er berørt av de ulikeNIBR-notat 2004:106