BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

De kan legge premissene for, og bestemme grensene for nettverkets myndighet. Beslutningerfattet i slike nettverk kan også sanksjoneres av folkevalgte organ, for eksempel slikdet gjøres når kommunestyrer eller fylkesting vedtar planer utarbeidet i samarbeidmellom kommunale, andre offentlige og private aktører. Folkevalgte organer kan ogsågjøre vedtak i forhold til bruken av offentlige ressurser i forbindelse med slike partnerskap.Flere er opptatt av at det offentlige har en viktig rolle å spille i forhold til slikenettverk, nettopp ved å ivareta kollektive hensyn (Pierre 2000; Pierre and Peters 2000).Klausen og Sweeting (2002) argumenterer for at det kan være nyttig å gi nettverket ellerprivate aktører ulike roller i forhold til ulike faser i beslutningsprosessen. Mer konkretmener de at beslutningsfasen kan reserveres for folkevalgte forsamlinger, mens andreaktører kan bidra i utredningsfasen og implementeringsfasen. Begrensningene ved dennetypen løsninger er imidlertid knyttet til hvorvidt private aktører er villige til å bidra tilløsningen av fellesproblemer uten at de selv har medinnflytelse over hva deres ressurserblir brukt til. Det ligger dessuten en begrensning i at beslutnings- og iverksettingsprosesserofte ikke følger en slik faseinndeling. Det er imidlertid et poeng at nettverksstyringkan få demokratisk legitimitet gjennom at representative forsamlinger vedtar rammenefor beslutninger som tas i nettverk.Nettverksstyring innebærer at det er nødvendig med en oppmykning av hierarkiskeautoritetsrelasjoner (Vabo m.fl. 2003). Dersom ikke-offentlige deltakere skal forventes åbidra med egne ressurser på frivillig basis, altså ikke gjennom skattelegging ogreguleringer, så må en forvente at de også ønsker å ta del i beslutningene om anvendelseav disse ressursene. Beslutningene i nettverk er derfor horisontal, basert på argumentasjonog forhandlinger.Dette fører over til den andre kilden til demokratisk legitimitet til beslutninger i nettverk,nemlig gjennom aktiv deltakelse fra berørte parter. Vabo m.fl. (2003) tar utgangspunkt ilitteratur som argumenterer for at den liberale demokratioppfatningen er for snever nårdet gjelder normative analyser av nye og komplekse organisasjonsformer som policynettverkrepresenterer. For å oppnå demokratisk legitimitet er aktiviteten i slike nettverkavhengig av at de involverte deltar direkte og aktivt, i motsetning til det som forutsettesinnenfor det representative demokratiet, der valghandlingen er minimumskravet. Selv omikke alle partene har lik innflytelse i nettverket, er det altså viktig at alle deltakerne tas påalvor, og at deltakelsen må være meningsfylt.Forhandlinger er imidlertid ofte ikke nok for å oppnå bindende beslutninger over tid, - itillegg er det nødvendig å komme fram til en eller annen felles forståelse for at sluttresultateter akseptabelt. Det vil være behov for å skape en felles identitet som bidrar tilforpliktelse i forhold til det som blir besluttet, og skape tillit mellom aktørene (jf Scharpf1999). Horisontal beslutningstaking (nettverk) med outputorientert legitimering måbasere seg på konsensus gjennom deliberasjon (Klausen and Sweeting 2002).Deltakelse og input- versus outputbasert legitimeringVurderingen av deltakelse i nettverk kan knyttes til om en ønsker å oppnå input- elleroutputbasert legitimering (Vabo m.fl. 2003). I forhold til inputbasert legitimering så mådeltakelsen vurderes ut fra prinsippet om lik rett til deltakelse, eller til å påvirkebeslutninger som har konsekvenser for en selv. Idealet for deltakelse i demokratiskenettverk vil være ”… the regular and guaranteed presence when making binding decisionsof representatives of those collectivities that will be affected by the policy adopted”(Schmitter 2002: 56). Ethvert avvik fra dette prinsippet krever en særlig begrunnelse(Schmitter 2002: 63, 64). Alle berørte grupper bør altså sikres deltakelse. Det forutsetterogså åpenhet og åpen tilgang på informasjon, både om hvem som tar beslutningene, om31NIBR-notat 2004:106