BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

294.3 Om nettverksstyring samt demokrati og legitimitetHva legitimerer politiske beslutningerLegitimitet refererer til aksept og støtte til et politisk system fra de som er bundet avsystemets beslutninger. Legitimering refererer til de måtene det politiske systemet oppnårslik aksept og støtte (Klausen og Sweeting 2002: 8). Det gjøres ofte et skille mellom inputlegitimitet (eller styring av folket) og output legitimitet (eller styring for folket) (Scharpf1999). Grunnlaget for inputbasert legitimering er at beslutninger fattes i henhold tiletablerte prosedyrer med definerte deltakelsesrettigheter (av typen en person en stemme).Grunnlaget for outputbasert legitimering er at systemet evner å takle utfordringer og løsesamfunnsmessige problemer på en effektiv måte. Offentlige beslutninger eller politikkkan altså legitimeres både gjennom ivaretaking av demokratiske prosedyrer og gjennomeffektiv problemløsning eller måloppnåelse. Framveksten av nettverksløsninger blir avmange sett som et resultat (bl.a.) av svekket legitimitet til demokratiske / offentligebeslutningsorganer, bunnet i deres manglende evne til å løse utfordringer i det modernesamfunnet.I litteraturen om nettverksstyring er en opptatt av at beslutninger som fattes i nettverk ofteskjer på en lite formalisert måte, og at dette skaper problemer i forhold til inputbasertlegitimering. Sett i forhold til liberal demokratiteori er dette opplagt. I denne tradisjonensees demokrati som en statsform som bygger på allmenn og lik stemmerett, der folket harmakt over de politiske beslutningene enten direkte eller gjennom valg av representanter(Østerud m.fl. 2003). Beslutninger i nettverk vil være udemokratiske og illegitime, fordide bryter med kravet om like deltakelsesmuligheter for borgerne, og fordi nettverksstyringinnebærer uklarhet hva angår hvem som har ansvar for beslutninger som fattes ogpolitikk som iverksettes, og dermed også hvem som skal stilles til ansvar (accountability).Det blir også gjerne argumentert med at beslutninger fattet av representative demokratiskeorganer får sin legitimitet knyttet til hvordan beslutningene fattes, mens legitimitetentil beslutninger fattet i nettverk knyttes til politikkens effekter. Beslutningene erlegitime såfremt de fremmer en felles velferd til befolkningen (Scharpf 1999: 6).Når nettverksstyring likevel har økende aktualitet, begrunnes det gjerne i at det modernesamfunnet i stadig større grad stilles overfor utfordringer som ikke lar seg løse gjennomtradisjonell hierarkisk styring eller gjennom markedet. Schmitter (2002: 54) hevder foreksempel at:…. governance only emerges as an attractive alternative when there aremanifest state failures and/or market failures. It is almost never the initiallymost preferred way of dealing with problems or resolving conflicts.Dahl (1994) hevder det er et null sum spill mellom effektiv demokratisk representasjonog systemkapasitet. I følge han står offentlige institusjoner overfor et valg mellom på denene siden å kunne løse et begrenset sett av problemer under folkelig kontroll, og på denandre siden å tillate at demokratiet ikke fungerer for å få løst et større sett av problemer.Andre demokratiperspektiv legger større vekt på at deltakelse og diskusjon har enegenverdi, og at det også kan bidra til å legitimere politikken. I henhold til deliberativdemokratiteori, skal dialogen munne ut i en konsensus om hva som er i fellesskapetsinteresser. Dette skal skje gjennom en åpen og herredømmefri diskusjon, der argumentetsmakt rår (Eriksen 1995; Dryzek 1990). Også i henhold til denne tradisjonen er detprosessen (input) som gir beslutningene demokratisk legitimitet. Oppslutning ompolitikken sikres gjennom frivillig tilslutning til beslutningen (Dryzek 1990). OutputNIBR-notat 2004:106