BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

27and binding decisions by negotiation with each other and cooperation inthe implementation of these decisions (Schmitter 2002: 53).Nettverksstyring refererer til interaksjon mellom selvstendige, men gjensidig avhengigeaktører. Beslutninger eller problemløsning oppnås gjennom forhandlinger ellerargumentasjon mellom disse aktørene, dvs. gjennom horisontale relasjoner, og ikkegjennom hierarkisk autoritet (Scharpf 1997). Nettverksstyring innebærer å finne løsningerpå samfunnsmessige utfordringer, på tvers av de tradisjonelle skillelinjene mellomoffentlig og privat, mellom sektorer og forvaltningsnivåer (Vabo m.fl. 2003:1).Nettverkene utgjøres av selvstendige, men gjensidig avhengige aktører. Nettverk erselvorganiserte strukturer som baserer seg på frivillig samhandling. Nettverkene er gjerneopprettet for å løse bestemte felles problemer eller utfordringer, gjennom utveksling avressurser og felles handling. Beslutningene og iverksettingen av disse baserer seg påenighet gjennom forhandlinger eller deliberasjon. Dette forutsetter gjensidig tillit mellomaktørene i nettverket. Slike nettverk mellom offentlige og private aktører kan være mereller mindre formaliserte. Partnerskap og regime er benevninger på mer formaliserteformer for nettverk som er etablert med en bestemt hensikt, til forskjell fra mer uformellenettverk som utvikles som resultat av frivillig samhandling (jf Scharpf 1997: 142).Scharpf definerer regimer som:purposefully created normative frameworks governing negotiations amonga formally specified set of actors that have explicitly undertaken to respectcertain interest positions of other parties, to pursue certain substantivegoals, and to follow certain procedures in their future interactions (s. 142).Scharpf (1997:46-47) argumenterer for at det institusjonelle rammeverket setter grenserfor hvilke former for interaksjon eller koordinering som er mulig å oppnå. Nettverkmuliggjør koordinering gjennom forhandlinger, mens anarkiet kun åpner for koordineringkun gjennom gjensidig tilpasning (dvs. ensidig handling). Assosiasjoner kan oppnåkoordinering gjennom flertallsvedtak, mens organisasjoner også kan oppnå koordineringgjennom hierarkisk styring. Utvikling i retning økt nettverksstyring innebærer at offentligpolitikk i økende grad utformes, besluttes og iverksettes i et samarbeid mellom offentligeog private aktører, der den ene aktøren ikke er overordnet den andre i et hierarki. Dissenettverkene er mer åpne, komplekse og potensielt ustabile enn tradisjonelle policynettverksom har eksistert mellom sentrale og lokale etater innenfor en sektor. Detteinnebærer også at forhandlingsevne og tillitsbygging blir et stadig viktigere element avoffentlig politikk (John 2001: 9).Nettverksstyring innebærer altså styring av samfunnsutviklingen, basert på en politikksom er vedtatt og/ eller iverksatt i et nettverk, dvs. det er snakk om styring gjennomnettverk. Styring av nettverk (metastyring) beskriver hvordan enkelte aktører kan påvirke(styre) beslutningene som fattes i nettverkene. Hvordan offentlige myndigheter kan styreutfallet av nettverksbeslutninger, bl.a. gjennom å utøve hierarkisk myndighet, er et temalitteraturen er opptatt av (jf. Scharpf 1997). I dette kapitlet skal vi i hovedsak ta for ossnettverksstyring, men vi vil også komme inn på metastyring av nettverk.Vi vil konsentrere oss om å beskrive mer eller mindre formelle nettverk mellomoffentlige og private aktører, som er etablert for, eller engasjert i politikk for enbærekraftig utvikling. Begrunnelsen for det er at demokrati- og legitimitetsproblemeneoppstår når nettverksstyring overtar for tradisjonell offentlig styring. Dvs. at vi ser bortfra rent private nettverk. Vi ser også bort fra de situasjoner der det offentlige gir privatenettverk i oppdrag å gjennomføre offentlig politikk. En slik privatisering bygger på atoffentlige myndigheter vedtar politikken og styrer nettverket med basis i autoritativNIBR-notat 2004:106