BÆREKRAFTIG LOKAL OG REGIONAL UTVIKLING

integrerte løsninger og koordineringsstrategier – bl.a. representert ved diskusjon omMiljøverndepartementets rolle: skulle det være et overordnet ”ressurskoordineringsdepartement”på linje med Finansdepartementet? Og hvor skulle ansvaret for samfunnsplanleggingenpå lokalt og regionalt nivå plasseres i sentralforvaltningen? MD ”tapte”kampen om overordnet koordinering – men ”vant” ansvaret for subnasjonal planlegging.(Jansen 1989, Bersås 1980). Med den annen grønne (Gro)-bølge om lag 15 år senere,revitaliserte bærekraftbegrepet overordnet integrering som politisk løsning – bl.a. somsvar på moderne miljøproblemer og andre samfunnsmessige risikoer som ble ansett som”overspesialiseringens svøper”. En ny og utvidet forståelse av et miljøproblems heleårsak-virkningskjede og ikke minst av samspillet mellom miljø, økonomi og levekår,fordret utvikling av nye politiske og institusjonelle arenaer – på tvers av sektorområder,fag og nivåer.Institusjonell fisjon og fragmentering kan ses som en konsekvens av økende kompleksitet- ut fra behovet for forenkling, konsolidering og konsentrasjon. Men ”å være seg selvnok” – har som kjent sine kostnader. Spørsmålet er hvilke integrerings- eller ”dediffererings”-mekanismer som er tilgjengelige – ut fra politiske eller faglige intensjonerom å kunne forstå forutsetninger for og bidra til en mer helhetlig politikk?Velkjent fra ulike typer overordnete, tverrsektorielle satsningsfelt i politikk og forvaltning(enten det er ”likestilling”, ”miljøhensyn”, ”langtidsplanlegging” eller ”barn og unge”) erto typer mekanismer: enten en sentral integreringssstrategi (i form av sentral administrativlokalisering eller i et overordnet politisk organ) eller som desentral ansvarsoverføringi form av utpekte lokalt ansvarlige (i hver sektor/etat). Ansvarsoverføring ut frasubsidiaritetsprinsippet kan ses som et alternativ til horisontal fragmentering – ellerkanskje subsidiaritet snarere er å forstå som en form for vertikal forenkling ogfragmentering?Subsidiaritets- eller nærhetsprinsipp – når er en nær nok?Subsidiaritet låner trekk fra selvorganisering eller selvregulering som prinsipp forsamfunnsmessig organisering. Begrepets innhold er et sentralt anliggende i politisk teoriog filosofi, og berører grenseoppgangen mellom individuelt og kollektivt ansvar, mellomoffentlig sektor og sivilsamfunn og mellom ulike politiske og administrative nivå.I praktisk forvaltning er medvirkningsbestemmelsen i plan- og bygningslovenillustrerende for vanskene med å kunne avgjøre hvem som er ”berørt part”. I tradisjonelloppgangs- og utbyggingstider (som i de første par-tre etterkrigstiårene) har bestemmelsenopplagt hatt mest omtanke for ”berørte parter” i betydningen ”ofre” for utbyggingsprosjekter.Spørsmålet er om dreiningen mot en større lokal ansvarliggjøring av deaktørene/aktørgruppene som er opphav til og forårsaker selve problemet (utbyggertiltakshaver-forurenser-bilist)– er mulig; ikke bare politisk, men også administrativt,organisatorisk eller institusjonelt.25NIBR-notat 2004:106